I toppsjiktet

Bergens Tidende Morgen, 27.09.2002

Verk av Beethoven, Trygve Madsen, Bach/Busoni og Schumann

Gunilla Süssmann, klaver

Festivalkvartetten

Bergen Internasjonale Kammermusikkfestival

Terminus Hall

Gunilla Süssmann imponerer med teknisk briljans og sterk Beethoven-tolkning

Gjennommusikalsk, teknisk overskudd, en formsans utover det sedvanlige. Man trenger store ord når man skal skrive om Gunilla Süssmanns konsert på Kammermusikkfestivalen. For en pianist!

Hun startet med Beethoven og la med en gang listen høyt. Med opus 109, et av de sene klaververkene hvor Beethoven sprenger sonateformen og lar verket oppløse seg i fantasier og fragmenter. Süssmann spiller denne brutte, asymmetriske musikken krystallklart og disiplinert. Hun gjennomlyser verket og argumenterer musikalsk for det, slik at man skjønner både hennes valg og Beethovens. Spesielt imponerende - og avklarende - var hennes redegjørelse for de merkelige, brå kastene i den lange sistesatsen.

Det fortsatte kvelden igjennom med klaverspill på høyt teknisk nivå. Og det sluttet med Süssmann i rollen som kammermusiker sammen med Festivalkvartetten i en sterk og overbevisende tolkning av klaverstemmen i Schumanns klaverkvintett.

Hun er ennå ikke ferdig med soliststudiet. Og befinner seg allerede i toppsjiktet blant norske pianister. Dette kommer til å bli bra. Vi gleder oss.

En enkelt innvending: Man lurer på hvorfor hun velger å bruke tid på Busonis taktløse transkripsjon av Bach d-moll chaconne for solofiolin. Vel er denne vulgære bløtkaken teknisk krevende og kanskje derfor utfordrende for en bra pianist. Men kitch er nå engang kitch. Uansett hvor gammelt det er. Og uansett om det fremføres med virtuos briljans.

Og en siste ting: Det var Gunilla Süssmann som reddet Schumanns klaverkvintett denne kvelden. Som helhet var fremførelsen under nivå. Festivalsjefen burde skjønne han ikke er den rette til å spille førstefiolin i et så krevende verk.

Musikalsk potensial

Bergens Tidende Morgen, 25.09.2002

Verk av Beethoven, Brahms og Yusupov

Tel-Aviv Trio

Bergen Internasjonale Kammermusikkfestival

Terminus Hall

Fint møte med ung israelsk klavertrio.

Beethoven til å starte på. Brahms som avslutning. Og en ung velopplagt trio til å klare sakene. Det høres ut som et bra opplegg. Og var det. For Tel-Aviv Trio viste seg å være et hyggelig bekjentskap. Det var en del røffe passasjer underveis, og det var grep som kunne diskuteres, men i det store og hele ble kvelden et fint møte med en ung israelsk klavertrio som har betydelig potensial.

Man merker fra første takt at dette er en klavertrio med stort K. Det er pianisten Jonathan Aner som styrer begivenhetene. Og det gjør han med autoritet og overblikk. Sammen med cellisten Ira Givol skaper han et klangbilde som demonstrerer fin sans for trio-formatets tradisjon. Uromomentet i trioen - og kanskje også den mest spennende musikeren - er fiolinisten Matan Givol. Som tydeligvis har et noe annerledes klangideal. Han streber ikke etter at få de tre stemmene til å smelte sømløst sammen, men utprøver muligheter i situasjonen og prøver å presse musikken mot grensene. Noen ganger så hardt at det nesten knaket i Beethovens «Geistertrio», men med interessante resultater i Brahms’ op. 87 - hvor verket jo også i utgangspunktet legger opp til en mer selvstendig og friere spillestil.

Tid og tålmodighet

Bergens Tidende Morgen, 17.09.2002

Anton Bruckner: Symfoni nr. 8

Dirigent: Riccardo Chailly

Concertgebouworkest

Decca

Stor Bruckner-tolkning fra Riccardo Chailly og Concertgebouworkest

Hans Pfitzner sa en gang spydig at Bruckner hadde komponert den samme symfonien ni ganger. Hver gang Riccardo Chailly dirigerer Bruckner, dementerer han denne myten. En Bruckner-symfoni er et unikt, egenartet musikalsk univers, demonstrerer han. Hver gang. Senest med denne innspilningen av Bruckners åttende, en plate som har vært tre år underveis, men som det bestemt har vært verdt å vente på.

Verkets dimensjoner er enorme. Men Chailly er en tålmodig mann. Han tar seg den tiden det må ta hvis man skal gjøre seg håp om å få overblikk over dette merkelige universet. Han setter det rette grunntempoet fra starten. Og underveis får han Concertgebouworkest til å balansere de fire satsene opp mot hverandre slik at den store, overordnede planen virker logisk og innlysende.

Det er klarhet som er nøkkelordet her: Det er klarhet i den innbyrdes avveiningen av satsene. Det er klarhet i den indre stemmeføringen. Og, ikke minst, det er en kjølig klarhet i den gyllne, høstlige klangen som Chailly og orkestret i felleskap maner frem i Concertgebouws legendariske Store Sal. Og så har han, i motsetning til mange andre Bruckner-dirigenter, tålmodighet nok til å holde musikerne tilbake og først la dem slå til med den fulle, gigantiske styrken i aller siste sats.

I 2005 drar Chailly til Leipzig og starter som sjefsdirigent for det tradisjonsrike Gewandhaus-orkestret. Det er bare å ønske ham og Leipzig lykke til. Men rekker han å gjøre sin Bruckner-serie ferdig sammen med Concertgebouworkest? Vi får håpe det.

Farinellis greatest hits

Bergens Tidende Morgen, 15.09.2002

Arias for Farinelli

Vivica Genaux, mezzosopran

Akademie für Alte Musik Berlin

Dirigent: René Jacobs

Harmonia Mundi

Den amerikanske mezzosopranen Vivica Genaux eksperimenterer med kastratrepertoaret

Gikk du glipp av de flotte konsertene med Akademie für Alte Musik under årets Festspill? Da har du sjansen for å høre Berlinermusikerne på denne platen hvor de leverer nydelig akkompagnement bak den unge amerikanske mezzosopranen Vivica Genaux i noen av kastratsangeren Farinellis greatest hits.

Samtidens kilder forteller at Farinellis stemme hadde en usedvanlig briljans og kraft, en enorm spennvidde og en nesten overjordisk klang. I vår tid bruker man vanligvis falsettsangere, kontratenorer, i dette repertoaret. Dem slår en bra mezzo som Vivica Genaux uten problemer, alene på grunn av stemmens kraft og bæreevne i høyden og det fyldige, nyanserte bunnregisteret. Men om hun synger som Farinelli og barokkens andre populære kastrater, er det selvsagt umulig å si noe om.

Men dette er nok mest et problem for musikkhistorikere. For oss vanlige lyttere er platen først og fremst en fin anledning til å høre en overdådig fremførelse av noen av de heteste sviskene fra dette gamle repertoaret. Stor musikk er det så visst ikke. Men det er flott skrevet, musikk beregnet på å stråle og imponere. Hva det så sandelig gjør. Fremdeles. For det er helt umulig ikke å la seg sjarmere av virtuositeten og musikkens rå, skamløse energi når Genaux lukker opp for godteposen.

Det nye vidunderet

Bergens Tidende Morgen, 27.08.2002

Verk av Tchaikovskij og Shostakovich
Ilya Gringolts, fiolin

Itzhak Perlman, dirigent

The Israel Philharmonic Orchestra

Ilya Gringolts – en ung fiolinist som kan mer enn sitt Fader Vår

Han – eller hun - er ung. Spiller fiolin. Blir oppdaget av en av de gamle mestrene. Får seg kontrakt med et stort plateselskap. Og spiller inn Tschaikovskijs fiolinkonsert.

Hørt den før? Jo visst. Cirka annenhver måned. Denne gangen er det Deutsche Gramophon som forteller den. Det nye vidunderet heter Ilya Gringolts. Og det er Itzhak Perlman som har funnet ham. Man kjenner historien.

Men selv om DG gjør sitt beste for å skjule det, så er Gringolts faktisk ikke noe nytt funn. Han er, sine tjue år til tross, allerede en ganske erfaren fiolinist med tre bra plater bak seg – alle på merket BIS. På disse platene viser han blendende virtuositet i verker av Paganini og Wienawski, men spiller f.eks. også Hindemith og Schnittke.

At han kan mer enn sin Tschaikovskij og sitt Fader Vår, og gjerne går uten for fiolinlitteraturens kvistede løyper, det demonstrerer han også på den nye platen fra DG. Hvor hans formidable teknikk får de raske satsene i Shostakovichs første fiolinkonsert til å sveve og gnistre. Og hvor hans erfaringer fra det romantiske repertoaret gir uventet uttelling i en sterk, inntrengende tolkning av den langsomme passacagliaen -med en kadense som dekker hele skalaen fra skrøpelig intimitet til hvitglødende villskap.

Nei da. Gringolts er visst ikke bare enda en av platebransjens døgnfluer. Kanskje er han faktisk «the real thing» – som en anmelder skrev i anledning en av BIS-platene. Det skal bli spennende å se hva som skjer med ham de neste årene.

Den kinesiske fascinasjonen

Bergens Tidende Morgen, 16.08.2002

Giacomo Puccini: Turandot

Irena Mikeviciute (Turandot), Caterina Cellia Costea (Liù), Lee Jeon Won (Calaf)

Balász Kovalik, regi

Dirk Hofacker, scenografi

Thomas Märker, lys

Vest Norges Operas orkester

Bergen Operakor og et barnekor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera

Bergenhus Festning

Interessant oppsetning av Puccinis Turandot på Bergenshus Festning

Det er ungarske Balázs Kovalik som har regissert den Turandot som oppføres på Bergenshus Festning i disse dagene. Og det har han gjort bra. Oppsetningen demonstrerer fin sans både for Puccinis opera og for de dramaturgiske mulighetene i det kjempemessige trapperommet som scenografen Dirk Hofackers har skapt bak Håkonshallen.

Det er spesielt de seremonielle aspektene av historien om Turandot som Kovalik fokuserer på. Den kalde, kinesiske prinsessen som henretter frierne sine på løpende bånd, lever i en hoffverden preget av dystre ritualer og stive prosesjoner. Og inn i dette stramt kontrollerte universet kommer da det fremmede og ustyrlige i form av tartarprinsen Calaf som stikk mot al fornuft forelsker seg i Turandot, beseirer hende og lærer hende hva kjærlighet er.

Dette er et eventyr. Og Kovalik forteller det som et eventyr. Med enkle, klare grep, med spektakulære effekter og med bra utnyttelse av det svartkledde Bergen Operakor og et angelisk barnekor helt i hvitt. Han gjenskaper og kommenterer forestillingen om det helt annerledes, det fremmede, dobbeltheten av grusomhet og overdådig praktutfoldelse, alle disse bildene som preget den gamle, europeiske fascinasjonen av Kina.

Da Puccini døde i 1924 hadde han ennå ikke skrevet ferdig, tredje akt og den siste musikken ble komponert av Franco Alfano på oppdrag av forleggeren Ricordi. Det er en løsning som i ettertid er blitt voldsomt kritisert. Og det forstår man godt når man hører musikken spilt live på Bergenshus. For presis på det stedet hvor Puccini la ned pennen, virker det som om al luft plutselig går ut av balongen. Musikken blir tung, matt. Der Puccini er raffinert og presis, er Alfano pompøs og banal.

Men når oppsetningen mister intensitet og energi her mot slutten, skyldes det selvsagt også at Puccini på sett og vis hadde malt seg opp i et hjørne i tredje akt. Etter en bevegende scene hvor slavinnen Liù ofrer livet sitt for prins Calaf, skal han på ganske kort tid både utviske minnet om Liù og samtidig demonstrere og sannsynliggjøre at den onde, sadistiske Turandot plutselig forvandles til en varm, elskende kvinne. Han klarte det ikke. Alfano klarte det ikke. Og uansett hvor mye fyrverkeri Kovalik brenner av på Håkonshallen, og hvor mye Irena Mikeviciute som Turandot og Lee Jeon Won som Calaf springer opp og ned av Hofackers trapper, så klarer de det ikke heller.

Hvilket også henger sammen med at de to sangerne så å si befinner seg i hver sin musikalske verden. Won er en glimrende dramatisk tenor. Han synger kvelden igjennom med ekte forståelse for den italienske operatradisjonen, og gir en bunnsolid tolkning av Calafs parti som, nesten selvsagt, kulminerer i en kraftfull «Nessun dorma». Kraft og bidd er det også i Mikeviciutes sopran, men hun synger innenfor en østeuropeisk tradisjon som ligger meget fjernt fra Puccinis musikalske univers: Stemmen hennes er stor, men virker samtidig presset, skarp, ofte nesten skinger, og hun synger med et stort, blafrende vibrato som krasjer fælt mot Wons mer kontrollerte, avdempede uttrykk.

Musikalsk sett lider oppsetningen i tillegg av at unge Caterina Cellia Costea ennå ikke har stemmemessig autoritet til å fylle den vanskelige rollen som Liù. De sangerne som fungerte best på premieren, var, bortsett fra Won, den italienske trioen Pietro Masi, Francesco Gianelli og Giuliano di Filippo i rollene som Turandots komisk-demoniske ministre Ping, Pang og Pong. Dessuten bør Bergen Operakor fremheves, ikke bare for en bra scenisk innsats, men også for mange fine musikalske momenter underveis.

Gråt og klage

Bergens Tidende Morgen, 13.08.2002

Egil Hovlands andre Job-suite.

Espen Skjønberg, resitasjon

Otto Christian Odland, orgel

Bergen Kirkespill

Mariakirken

Espen Skjønberg med imponerende resitasjon av Jobs bok under Bergen Kirkespill

De ugudelige lever et lystigt liv. «De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd», sier Job. Han selv, den ulastelige og gudfryktige, er blitt rammet av alverdens ulykker. «Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage», roper han. Ifølge Jobs bok, en av Bibelens mørkeste tekster.

Det er klang av både citarer og fløiter i Egil Hovlands orgelverk «Job», men mest er det gråt og klage. For selvsagt er det Jobs musikk det dreier seg om her, sorgens og jammerens musikk. Derfor starter det med voldsomme, fulltonende glissader. Derfor er det mye dissonantisk halvmørke underveis. Og selvom man hører citarenes og fløitenes enkle melodier fra tid til annen, så varer det ikke lenge før de oppløser seg og løper ut i svarte, dunkle klanger.

Den unge organisten Otto Christian Odland spilte Hovlands verk kontant og fyndig under Bergen Kirkespill på søndag, med bra registrering i orgelet og klar og nøktern redegjørelse for det tidvis ganske flokete stemmevevet. Dette er kanskje ikke noe stort verk, men slik Odland spilte det, fungerte de sju korte satsene som en flott, effektiv ramme om opplesningen fra Jobs bok. Og når oppleseren er en gammel ringrev som Espen Skjønberg, da må det selvsagt bli bra. Men også ganske komplisert.

I teksten beklager Job sin vonde skjebne, men Gud refser ham for oppsetsigheten hans. Og Job underkaster seg til sist. Hvoretter Gud gir ham kompensasjon for alle lidelsene hans. Og her ved slutten av teksten lar Hovland da musikken sin klinge ut i enkle harmonier som antyder en slags forsoning. Mens Skjønberg med opplesningen sin nærmest dementerer forestillingen om forsoning. For i hans sterke, nyanserte tolkning er det motsigelser i denne teksten som det ikke går an å forsone. Spesielt fokuserer han på refselsens absurditet og demonstrerer med enkle, små virkemidler de koleriske, irrasjonelle aspektene av den autoritære faderskikkelsen som Job ender med å bøye seg for. Og når Skjønberg til sist setter punktum og forteller at Job døde «gammel og mett av dager», holder han på beundringsverdig måte teksten åpen slik at vi forstår at dette ikke nødvendigvis er en happy end.

Reservert Schumann-tolkning

Bergens Tidende Morgen, 04.08.2002

Robert Schumann

Frauenliebe und –leben, Lenau-Lieder mm.

Bernarda Fink, mezzosopran

Roger Vignoles, klaver

Harmonia Mundi

Bernarda Finks platedebut som Lied-sangerinne

I betraktning av Bernarda Finks lange erfaring som operasangerinne kunne man kanskje forvente dramatikk og intensitet for alle pengene når hun på denne platen sprenger seg ut av Early Music-båsen og tar fatt på den store høyromantiske Lied-tradisjonen. Men faktisk er hennes tolkninger av Frauenliebe und –leben og de andre Schumann-sangene ikke bare neddempede, de er eiendommelig tilbakeholdende, nærmest reserverte.

At hun er en fremragende sangerinne, er det ingen tvil om. Alt det tekniske er på plass her. Hennes mezzo er slank, nesten vibratoløs, med bra fylde i dybden og flott stråleglans i toppen; hennes frasering er gjennommusikalsk, hennes tekstuttale lytefri. Men samtidig sitter man igjen med en fornemmelse av at dette blir litt for dydig, litt for pent, litt for skoleflinkt. For Schumanns sanger krever mer enn en perfekt stemme. De krever intimitet, følelsesdybde, lidenskap. Kvaliteter som Fink kun sjeldent er villig til å legge inn i tolkningen. 

Verdenspremiere

Bergens Tidende Morgen, 30.07.2002

Joseph Haydn

Cantates pour les Esterházy

Sunhae Im, sopran

VokalEnsemble Köln, Cappella Colonienis

Dirigent: Andreas Spering

Harmonia Mundi

Tre nydelige tilføyelser til Haydns verkliste

Fyrsten elsker pomp og prakt. Når han har navnedag, spiller slottets musikere et nytt verk til hans ære. Når han kommer hjem etter en liten tur til Frankfurt, blir han mottatt med en nyskrevet kantate. «O, hvilken lykke, hvilken herlig dag», synger sopransolisten. «Lenge leve vår Prins. Han forbløffer verden», synger koret. Mer forbløffende enn Fyrst Nicolaus og det eventyrlige hoffet på Esterházy, er dog musikken. Og den unge kapellmester som skrev den, den gang i begynnelsen av 1760-årene: Joseph Haydn.

Originalmanuskriptene til Frankfurt-kantaten og til to navnedagsverk ble funnet i Krakow for tjue år siden. Nu foreligger musikken på plate for første gang. Den er spilt inn av kompetente tyske musikere og sangere som går til oppgaven med liv og sjel under ledelse av cembalisten Andreas Spering.

Det er snakk om leilighetsmusikk. Men, vel å merke,  leilighetsmusikk skrevet av en ung, frekk komponist som vet hvordan man konstruerer flotte, effektive verk med overraskende virkninger og virtuose grep. Disse verkene var beregnet til å blåse sokkene av publikum. Og det klarer de fremdeles. I hvert fall slik Spering og hans kolleger spiller og synger dem: kontant, entusiastisk, med ungdommelig overskudd og trøkk. Og ut over disse tre nydelige tilføyelser til Haydns verkliste får man så oven i kjøpet en nydelig tolkning av hans 12. symfoni som han komponerte på Esterházy i de samme årene

Avskjed med Berlin

Bergens Tidende Morgen, 23.07.2002

Gustav Mahler

7. Symfoni

Berliner Filharmonikerne

Claudio Abbado

Deutsche Gramophon

Claudio Abbado og Berliner Filharmonikerne med stor Mahler-tolkning

Da Claudio Abbado i 1998 meddelte at han ville fratre som sjefsdirigent for Berliner filharmonikerne ved utgangen av 2001, var det mange som fryktet at han nå skulle miste grepet om dette vanskelige orkestret. De tok feil. Samarbeidet mellom Abbado og musikerne har neppe noensinne vært mer fruktbart og mer intenst enn nettopp i de siste fire årene av hans lange Berlin-periode. Noe som Deutsche Gramophon for tiden dokumenterer med en rekke plateutgivelser hvorav den foreløpig siste er dette live-opptak fra 2001: Mahlers 7. symfoni i en stor, avklart tolkning der verkets bærende strukturer fremstilles med samme innsikt og omhu som de avgjørende, betydningsmettede detaljene.

Tredjesatsens iskalde, sprengte scherzo er alltid et viktig omdreiningspunkt i dette merkelige byggverket, men i motsetning til mange andre dirigenter tillegger Abbado også serenadene, de to omgivende stykker «Nachtmusik», betydelig vekt slik at selve verkets avgjørende omslag i hans tolkning kommer til å ligge i overgangen mellom den siste serenaden og finalen – som en understrekning av Mahlers eget utsagn om at dette er stedet hvor dagen, lyset bryter frem og nattens skygger må vike.

Berlinerne følger oppmerksomt Abbado gjennom alle faser av denne lange musikalske meditasjon. Og spiller helt suverent. At dette er et uredigert konsertopptak, hører man først til aller sist. Når applausen braker løs.

Miniatyrer

Bergens Tidende Morgen, 18.06.2002

Béla Bartók

44 Duos for Two Violins

András Keller, Janós Pilz

ECM New Series

Flott nyinnspilling av Bartóks fiolinøvelser

To fiolinelever som spiller Béla Bartóks 44 duoer? Joda. Det går an, det. Han skrev disse stykkene til undervisningsbruk, og mange av dem kan spilles av begynnere. Men det er tross alt bare når de aller beste fiolinistene gir seg i kast med dem at de virkelig åpner seg, og man hører hvor fantastisk musikk dette er: 44 fortettede miniatyrer basert på folkemelodier fra hele det slaviske området. Et helt lite katalog over Bartóks mest karakteristiske grep som komponist.

Han ordnet opprinnelig stykkene etter stigende vanskelighetsgrad, men anbefalte at man stokket dem om hvis de skulle spilles på konsert. Det har de to glimrende ungarske fiolinistene, András Keller og Janós Pilz, gjort. Med stort talent og forståelse for dette særegne musikalske universet. Slik de har lagt stykkene til rette på den nye platen fra ECM, er det ikke mye som peker i retning av fiolintekniske fingerøvelser. Dette er blitt et «verk», i hvert fald en musikalsk sekvens som henger sammen og gir bra mening, en flott, fargestrålende mosaikk av ultrakorte stykker som gjensidig kommenterer og belyser hverandre. Spilt skarpt og klart, med rytmisk drive og sterke, uforsonlige dissonanser.

En fotnote

Bergens Tidende Morgen, 18.06.2002

The Chamber Works of Johan Henrik Freithoff

Norsk Barokkorkester

Ketil Haugsand

Simax

Musikalsk metervare uten forsonende momenter.

Det er komponister som ikke klarer det. Det er verker som går i glemmeboken. Av og til urettferdig. Men det kan faktisk være helt legitime, kunstneriske grunner til at noe musikk faller ut av den kollektive hukommelsen. Platen med Johan Henrik Freithoffs kammermusikk demonstrerer det.

For selv om den glimrende cembalisten Ketil Haugsand og medlemmer av Norsk Barokkorkester kjemper entusiastisk og profesjonelt for saken, kan de ikke skjule at disse små stykkene fra midten av 1700-tallet er grå, trist metervare fra barokkmusikkens overskuddslager. Kanskje gøy å spille, men kjedelig å lytte til. Enkel, litt famlende musikk uten særpreg, uten forsonende momenter.

Freithoff som levde hele sitt voksne liv i København, var født i Kristiansand. Hvilket formentlig er den egentlige grunnen til denne utgivelse. Som dokumenterer en bitteliten fotnote i fellesmonarkiets musikkhistorie.

Når musikken taler

Bergens Tidende Morgen, 28.05.2002

Jan Dismas Zelenka: Requiem für August den Starken

J.S. Bach: Lass, Fürstin, lass noch einen Strahl (BWV 198).

Akademie für Alte Musik Berlin

Dresdner Kammerchor

Domkirken

Sørgemusikk fra 1700-talet med Akademie für Alte Musik Berlin og Dresdner Kammerchor i Domkirken.

«Forstum, forstum, fagre strenger», skriver Johann Christoph Gottsched. Kurfyrstinden av Sachsen er nettopp død, og hoffet har hyrt ham, Tysklands store barokkpoet, til å skrive et sørgedikt. Han bruker en av de gamle, gjennomprøvde grepene: «Forstum, forstum, fagre strenger». Det finnes ingen toner som klarer å uttrykke sorgen. Skriver han høystemt.

Men hoffet har også hyrt Bach. Han tonesetter Gottscheds lange, formløse dikt. Og da sørgekantaten blir fremført den 17. oktober 1727, er det en strålende sopran som synger «Forstum, forstum, fagre strenger». Hun tviholder på denne setningen, vender tilbake til den igjen og igjen. Båret av en sterk orkestersats, hamrer hun den ut. Hver gang med nye melodiske forskyvinger, med nye forsiringer.

Bach har elsket dette ironiske, nesten postmodernistiske grep: Å la uttrykket dementere innholdet, å la musikken dementere teksten. Å bruke al kunsten sin til å demonstrere at det er språket, teksten som bør forstumme, at musikken, hans musikk, klarer hva språket ikke kan: å gi den formelle, stiliserte hoffsorgen et stort, rikt følelsesuttrykk.

Grepet virkar ennå. Selvsagt var det ingen som tenkte på Gottsched og den triste teksten hans i går kveld i Domkirken. Det alle var kommet for å høre, var Bachs musikk. Som fikk en flott, tidsriktig fremføring av Akademie für Alte Musik Berlin og Dresdner Kammerchor. Er det noe Early Music-bevegelsen har lyktes med, så er det nettopp dette: å gi barokkmusikken den retoriske kraften tilbake, få den til å tale igjen. Og Berliner-akademiet og Dresdner-koret kan det bedre enn mange andre: I fortolkningen deres taler musikken inntrengende, inderlig med delikate, gjennomsiktige fargelegninger. Og har, de spinkle originalinstrumentene til tross, dynamisk spenn nok til å brenne igjennom og tale med store bokstaver når det blir krevd.

Kurfyrstindens mann  døde seks år etter. Han var katolikk og ble feiret med en dødsmesse. I går kveld i Domkirken ble også dette verket spilt, men ukronologisk - med den eldre dødsmessen før sørgekantaten. Av gode, programstrategiske grunner. For dødsmessen er skrevet av en av Bachs samtidige, den tsjekkiske komponisten Zelenka. Og uansett at dette faktisk er veldig bra musikk, med mange interessante og virkningsfulle effekter, så er det ikke mulig å komme etter Bach i et slikt program.

Men musikkfabrikken var ikke død

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2002

Ensemble Bukharin

Music Factory

Gunnar Sævigs sal

Hjemmesejr for samtidsmusikken

I mange år var Music Factory det mest oppløftende som skjedde på musikkfronten i mai måned. En helt nødvendig motvekt til Festspillene som alltid satset på det sikre, det pene, det forutsigbare, musikk på grensen til det kjedelige. Det satte den nåværende festspilldirektøren en brå stopper for med sine spennende, fantasifulle musikkprogrammer stappfulle av nyoppdagelser, uventede perspektiver og overraskende sammenhenger på kryss og tvers.

Med en slik motspiller kommer en institusjon som Music Factory nemt til å stå i skyggen. Så mye at NRKs P2 nylig utskrev dødsattest. Men musikkfabrikken var ikke død. Det jobbes fremdeles i fabrikkhallene. Formentlig like intenst som før. Men kanskje ikke fullt så synlig og spektakulært som da Geir Johnson var virksomhetsleder.

Publikum er der i alle fall fremdeles. Et lite, sakkyndig publikum. Som i går kveld satt i Gunnar Sævigs sal og lyttet til et blandet program med hovedvekt på nyere engelsk og norsk musikk.

Først ut var den begavede fløtenisten Kjersti Sellevåg som ga en intens tolkning av Edgar Varéses solostykke Density – en aldri så liten påminnelse om hva som sto på spill for den gamle avantgarden. Og deretter gikk det slag i slag. Et stykke for solofiolin med innslag av folketone av Andrew Toovey, flott fremført av Sharleen Harshenin. Et voldsomt krevende stykke for solo klaver av Manchester-professoren Philip Grange, spilt med vanlig virtuositet av en av hans tidligere elever: James Clapperton, den nåværende leder av Music Factory.

Men man trenger ikke være nasjonalist eller Bergenspatriot for å mene at kveldens mest interessante musikk var den som de lokale gutta boys hadde skrevet. Konserten bød f.eks. på et gjenhør med Morten Eide Pedersens «At the still point of the turning world», en tyst, vakker nattestemning for solo klaver. Og, i den helt andre enden av skalaen: Ruben Sverre Gjertsen «Miniatures III» for fiolin og klaver og Berge Osnes' nyskrevne «Farben» for klaver og fløyte. To sprengte, fragmentariske verk som på hver sin måte går mot musikkens grenser. Og gjør det med en radikalitet som man ikke er vant med i disse årene. Jovisst, det er fremdeles liv i den gamle musikkfabrikken. 

Strykekvartett med trøkk

Bergens Tidende Morgen, 24.05.2002

Verk av Bridge, Bartók og Brahms

Vertavo Strykekvartett

Håvard Gimse, klaver

Logen

Vertavo-kvartetten åpner kammermusikkens festspill i Logen

Finns det en strykekvartett i dag som spiller frekkere, råere, med mer trøkk enn Vertavo? Kanskje det. Men da de åpnet kammermusikkens festspill i Logen i går kveld, var det umiddelbart vanskelig å komme på noen som kunne gjøre dem rangen stridig. For mens temperaturen i salen og på scenen steg og steg til drivhushøyder, spilte de seg først varme i Frank Bridges tre idyller, og kastet seg så uten ytterligere omsvøp ut i Bartóks fjerde strykekvartett. Og spilte seg med en gang helt inn i kjernen i dette gale verket.

Dette er ikke musikk for sarte sjeler. Det er stort tenkt, det er stort konstruert, forrevet og sårt, med et uttrykk som spenner fra hvisken til rop. Vertavoene fulgte med gjennom alle omskiftelser, gjennom den svarte nattestemning i tredjesatsen helt frem til den ville dansen i sluttsatsen. Slik må det ha vært, den gangen i 1928 da dette verket ble spilt for første gang. I Logen i går var verket fremdeles nytt. Samtidsmusikk.

Brahms’ klaverkvintett er alltid et vanskelig verk å finne balansen i. Den tradisjonelle oppfattelsen er at det skal spilles som klaversolo med strykekvartett i det fjerne. I Logen ble det ikke slik. Og det sier noe om Vertavoenes styrke at de klarte å matche Håvard Gimses sterke tolkning av klaverstemmen. Slik at resultatet ble som det bør være: Et symfonisk samspill av fem likeverdige instrumenter.

Avskjed med Simone Young

Bergens Tidende Morgen, 27.04.2002

Verk av Beethoven, Schönberg, Brahms og Richard Strauss

Solist: Frank Peter Zimmmermann, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fremragende Beethoven-tolkning. Flott avslutningskonsert med Simone Young.

Omdreiningspunktet i Beethovens fiolinkonsert ligger i slutten av første sats. Ikke i den turbulente kadensen, men i taktene rett etterpå hvor solisten, mot sedvane, fortsetter å spille, og nå for første gang spiller det rolige sidetemaet, spiller det igjennom helt uten forsiringer, rent, fredfylt. I denne overgangen fra utadvendt dramatikk til avklart inderlighet forteller Beethoven at det bak alle de store musikalske formene hans alltid ligger en helt enkel ide, en enkel, klar melodilinje.

Det sier noe om Frank Peter Zimmmermanns storhet som Beethoven-fortolker at han ikke alene spilte dette poenget frem på torsdagskonserten, men at han også demonstrerte at det har vært forberedt helt fra satsens begynnelse, at overgangen til den rene, nakne melodilinjen ikke er et radikalt brudd, en plutselig innsikt, men en utfoldelse av hele satsens grunnleggende karakter. I denne musikken snakkes det stille og lavmælt om de største tingene. Og snakken fortsetter inn i den drømmende andresatsen som i Zimmermanns lyriske tolkning ble det stedet hvor musikken foldet seg helt ut.

Ikke at tolkningen ellers manglet temperament og styrke. I tredjesatsen smelte Zimmermann til med rå kraft og imponerende teknisk overskudd. På en jazzkonsert ville det vært vill applaus etter den halsbrekkende kadensen til sist i satsen. Nå ble det til gjengjeld stående ovasjoner etterpå. Og som ekstranummer, og som motvekt til Beethovens ro og alvor, et av Paganinis solostykker, et stykke skamløst publikumsfrieri der alle den gamle felespillers triks ble brent av i et overdådig virtuost festfyrverkeri.

Men Beethoven, altså. Og etter pausen et ungdomsverk av Arnold Schönberg pluss Brahms’ Akademiske Festouverture og til sist Richard Strauss’ Till Eulenspiegel. Men så var det da også Simone Youngs avslutningskonsert som sjefdirigent. Med et program som på mange måter sammenfatter hennes musikalske interesser: Sentraleuropa. Wien. Strekket fra Beethoven til de aller seneste senromantikerne.

Avslutningskonserten ble en understreking av Simone Youngs kvaliteter som dirigent: Entusiasmen var der kvelden igjennom. Og evnen til å finne den rette balansen mellom de store linjene og den viktige detaljen. Pluss sansen for den store gestus, de flotte, dramatiske effektene. At hennes siste verk i Bergen skulle bli Strauss’ flamboyante Till Eulenspiegel for fullsatt orkester, er i så måte ganske betegnende.

Det ble mange stående ovasjoner til sist denne kvelden. Som takk for en flott konsert. Og for tre år som kunstnerisk leder av BFO. Simone Young har ikke hatt det nemt i denne byen. Og har kanskje heller ikke vært nem å samarbeide med. Men blant oss menige publikummere vil hun bli husket som den dirigenten som igjen gjorde det morsomt og interessant å gå på torsdagskonsert, den dirigenten som sto i spissen for BFO under den store gjenreisningen etter 90-tallets kunstneriske tørke. Det er ikke noe ringe ettermæle.

Fra glemmeboken

Bergens Tidende Morgen, 16.04.2002

Verk av Haydn og Schubert

Liv Elise Nordskog, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Richard Edgar-Wilson, tenor; Simon Kirkbride, bass.

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Aadland

Korskirken

Collegium Musicum i Korskirken med sjeldent spilte verk av Haydn og Schubert.

Det er sikkert mange grunner til at man sjeldent hører Schuberts 2. symfoni live i konsertsalene. Men det kan ikke være musikalske grunner. For dette er bestemt ikke noe ringe verk. Det demonstrerte Collegium Musicums kor og orkester på søndag i Korskirken.

Visst er det snakk om et ungdomsverk - skrevet av en bråmoden teenager som fremdeles gikk i videregående. Og visst er dette musikk inspirert og preget av tidens store idoler. Men i Eivind Aadland og Collegium Musicums friske fortolkning fikk man også en tydelig forsmak på alt det som senere kommer til full utfoldelse hos den voksne Schubert: de grandiose melodilinjene, den suverene, svevende balansegangen mellom dur og moll, de brå skiftene i stemning og tempo. Og man hørte at Collegium Musicum for tiden er inne i en positiv utvikling. For bortsett fra at de raske satsene ble avviklet noe mekanisk og andpustent, var dette en nydelig fremførelse med bra klang og kontroll i strykerne, fine innsatser i blåserne og en sterk obostemme i toppen.

 

Og så, etter pausen, enda et verk fra glemmeboken. Og enda et verk som fortjener å bli spilt mye oftere: Haydns Skapelsesmesse, et flott stykke musikk skrevet av en komponist som mot slutten av et langt liv har overskudd og musikalsk autoritet til å tøye grensene og prøve nye muligheter ut. Dette er en messe - med alle de delene som hører seg til, men den er langt enklere og langt friere komponert enn tradisjonen tilsier det, og minner i lange strekk mest av alt om et syngespill med kor og solister i musikalsk dialog.

Og da er det bra at også Collegicum Musicums kor er inne i en bra vekstperiode for tiden. Noen brå eksponeringer av herrestemmene avslørte riktignok at det fremdeles mangler en del med hensyn til kraft og fylde i dybden, men som helhet fungerte koret bra og ga solid motspill til de fire solistene. Og blant solistene var det så visst ingen problemer med kraften og fylden i dybden. For her sto den solide bassen Simon Kirkbride og la det urokkelige fundamentet som er helt nødvendig i musikk av denne typen, og som denne kvelden støttet Liv Elise Nordskog, Turid Moberg Kirkbride og Richard Edgar-Wilson og fikk stemmene deres til å løfte seg, til å stråle og funkle.

Annerledes bilder

Bergens Tidende Morgen, 06.04.2002

Verk av Rakhmaninov, Liadov og Musorgskij

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Dmitri Kitajenko tilbake i Grieghallen med helrussisk program.

Orkesterversjonen av Musorgskijs Utstillingsbilder? Det er Ravel, da vel? Nei, ikke nødvendigvis. Det er faktisk andre muligheter. Musikere og komponister har i over hundre år vært fascinert av dette klaververket, følt at klangen i det er så mektig og effektene så sterke at det krever å bli oversatt til orkesterspråk. Mange har forsøkt seg. Ved siste opptelling var det 15 versjoner i omløp. Uansett er det fremdeles Ravel som behersker markedet. Og det er hans versjon man måler de andre mot når man en sjelden gang får anledning til å høre dem. Som f.eks. torsdag kveld i Grieghallen da det var pianisten Vladimir Ashkenazys versjon fra 1982 som sto på programmet.

Det inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt BFO’s flotte, overbevisende tolkning, er at det er mer Musorgskij hos Ashkenazy enn hos Ravel. En ting er at Ashkenazy tar utgangspunkt i Musorgskijs opprinnelige klaverutgave mens Ravel i sin tid brukte en tekst som var full av feil. Viktigere er det at Ashkenazys versjon musikalsk sett ligger tettere på Musorgskijs egen tid og det sene 1800-tallets klangidealer. At han lar engelskhornet ta melodien i «Il vecchio castello»-satsen, mens Ravel velger altsax, er i så måte symptomatisk. Der Ravel søker de utradisjonelle løsningene, de raffinerte klangeffektene og fører verket inn i det 20. århundre, er Ashkenazy mer tradisjonens mann. Hans versjon er senromantisk, med stor gestikk og et klangbilde preget av mettede farger i messing- og treblåsere. Det blir det annerledes bilder av, men absolutt bra musikk. Som man gjerne skulle høre oftere.

Om man gjerne skulle hørt Rakhmaninovs første symfoni noe oftere, er derimot ikke så sikkert. Kveldens dirigent, Dmitri Kitajenko liker Rakhmaninovs tidlige verk, det vet vi fra den gangen han var sjef for BFO. Og entusiasmen var det fremdeles ikke noe å si på denne torsdagskvelden. Men det skal mer enn entusiasme til for å få denne symfonien opp å sveve. Det er ganske enkelt umulig å skjule at dette er et svært ujevnt verk. Et par flashy effekter, en sangbar melodilinje eller to, en drepende kjedelig larghetto. Og så ikke mye mer å skrive hjem om.

Orkestret fulgte Kitajenko et bra stykke, men uten å strekke seg unødig langt i Rakhmaninov. Da var det mer liv i rekkene under kveldens gjenhør med ”Den fortryllede sjø” - Anatol Liadovs sjarmerende orkesterbagatell som BFO og Kitajenko i sin tid spilte inn på plate for Virgin.

Konsertmesterens kveld

Bergens Tidende Morgen, 09.03.2002

Verk av Mozart og Bruckner

Solist: Espen Lilleslåtten, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO’s konsertmester imponerer som solist i Mozarts 5. fiolinkonsert. Problematisk tolkning av Bruckners 6. symfoni.

Torsdag i Harmonien. Det begynner med Mozart. Den femte fiolinkonserten. Vi sitter og venter på det merkelige stedet rett etter hovedtemaet hvor orkestret plutselig stopper opp, tempoet går ned i adagio, og solisten introduserer seg selv med en liten intens frase som nærmest improviseres frem. Men denne kvelden er prosedyren litt annerledes. For allerede da strykerne skal til å starte med hovedtemaet, griper kveldens solist, Espen Lilleslåtten, fiolinen sin og spiller med. Det er  BFO’s konsertmester som ikke fornekter seg her. En konsertmester som med autoritet legger seg i spissen, samler orkestret bak seg, fører an. Og som så umiddelbart etter forvandler seg til solist og kaster seg inn i den egentlige introduksjonen.

Gjennom tre satser var Lilleslåtten konstant i sentrum og imponerte med en myndig, gjennomarbeidet tolkning, en tolkning som selvsagt var virtuos, men som først og fremst var musikalsk. Lilleslåttens Mozart var frisk, klar, syngende. Og erfaringene fra konsertmesterpulten kom godt med i dette verket hvor fiolin og orkester hele tiden glider sammen i et nesten kammermusikalsk vev.

Et enkelt problem var det dog, ikke i Lilleslåttens tolkning, men i orkesterledsagelsen: Andresatsen ble gjennomført i et så slapt tempo at musikken nærmest ble drenet for energi. Derfor var det med bange anelser man etter pausen gikk inn til Bruckners sjette symfoni. For i Bruckner avhenger alt av det rette tempovalget.

Frykten viste seg å være velbegrunnet. Uansett at orkestret og Simone Young tydeligvis hadde arbeidet med dette verket, og uansett at fremførelsen demonstrerte god forståelse for de store strukturene i de enkelte satsene, og det generelt var klar markering av alle viktige detaljer, så ble det likevel ikke noen vellykket Bruckner-tolkning. Adagio-satsen som skal være «feierlich», alvorlig, høytidelig, var heller tung og treg. Scherzoen som skal være rytmisk og organisk, var kantet, mekanisk. Som helhet virket fremførelsen nærsynt, fragmentert. Som om den ikke var helt ferdig. Som om alle bygningens elementer var ankommet og lå på deres rette plass, men ennå ikke var føydd sammen. Det ble ikke reist noen musikalsk katedral denne kvelden. 

Både for øyet og for øret

Bergens Tidende Morgen, 08.03.2002

Mozart: Tryllefløyten

Regi: Gianmaria Romagnoli

Lys: Jens Lange

Medvirkende: Stephen Chaundy (Tamino), Bodil Arnesen (Pamina), Jeremy Huw Williams (Papageno), George-Emil Crasnaru (Sarastro), Penelope Randall-Davis (Nattens Dronning).

Bergen Operakor og et sammensatt orkester

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera
Arenum

Vest Norges Opera med effektfull oppsetning av Mozarts Tryllefløyten.

«Ringenes Herre» har det – det som alle verdens filmprodusenter og TV-direktører drømmer om: universal appeal, noe for enhver smak. Mozarts Tryllefløyten har det også. Den er riktignok skrevet for 200 år siden, men er likevel den perfekte operaen for en medietid som vår. For her er det litt av hvert, høyt og lavt i salig blanding, edle følelser og lavkomikk, ren kjærlighet og mørke drifter, eventyr og action, seriøs musikk og enkle melodier. Og dessuten en symboltung historie om kampen mellom det onde og det gode. Tolkien selv kunne ikke ha gjort det betre.

Oppsetningen i Arenum fanger alt dette i et effektivt, fargesprakende og underholdende show med flott lyssetning, spektakulære sceniske opptrin og mange rare påfunn. Den listige slange er for anledningen blitt til tre gymnastiske fantasimonstre; blant dyrene i skogen er det en imponerende livaktig øgle; seks kantede egyptiske figurer blander seg i handlingen fra tid til annen; slavenes dans er ubetalelig koreografert, osv.

Tryllefløyten er ikke noen sammenhengende opera, musikalsk sett, den er nettopp et show, en serie «numre». Og når det gjelder de sentrale numrene lyktes det meste på premierekvelden. Stephen Chaundy som synger Tamino har kanskje ikke den største stemmen i verden, men han økonomiserte bra med den og fungerte utmerket både alene og i samspillet med Bodil Arnesens uttrykksfulle Pamina. George-Emil Crasnarus var en solid Sarastro og ga «In diesen heil'gen Hallen» bra dybde. Nattens Dronning, Penelope Randall-Davis kom en anelse for fort fra start i «Zum Leiden bin ich auserkoren», men tok revansje i andre akt med en gnistrende versjon av «Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen».

Men som det ofte skjer i verk av denne typen, var det de mindre rollene som stjal showet: I dette tilfelle Die drei Damen – hardtslående og effektivt sunget av Liv Kjersti Knutsen Sandve, Åsne Kvamme og Tone Kvam Thorsen, for anledningen dresset opp som sado-masochistiske dominatrix’er. Og så var det kveldens scoop: Jeremy Huw Williams - en liten, kvikk, Hobbit-aktig Papageno, musikalsk, levende, nærværende. Det ble sagt at han var indisponert denne kvelden. Det merket man ikke.

Goethe sa i sin tid om Tryllefløyten at «det trengs mer dannelse til å erkjenne denne operatekstens verdi enn til å fornekte den». Oppsetningen i Arenum fornekter den bestemt ikke, men det spørs til gjengjeld om regissøren, italienske Gianmaria Romagnoli helt har erkjent hva teksten egentlig handler om. Det er også Romagnoli som har skapt scenografien og kostumene. Og det har han gjort bra og effektfullt. Men når det gjelder tolkningen av teksten, er det tydelig at det er scenografen, ikke regissøren Rogmanoli som har vært den dominerende. Og som har bestemt det sentrale grepet i fremstillingen av Sarastro og hans vise broderskap.

I programheftet antyder Romagnoli ettertenksomt at dette jo handler om Opplysningstidens  kultur (som i oversettelsen ubehjelpsomt gjengis som «den illuministiske kulturen»). Opplysningstiden er for så vidt bra nok, ifølge Romagnoli, men Sarastro, fornuftens og frihetens vokter, er ikke helt så bra. Han er sikkert maktsyk, litt liksom moderne TV-predikanter. Logikken er vel ikke helt klar her, men det er formentlig slike tanker som er bakgrunnen for at Romagnoli konsekvent fremstiller Sarastro og hans følge av egyptiske prester som mafia-bosser med svart dress, solbriller og maskinpistoler. Og later Sarastro spankulere rundt med en yppig blondine i lenke.

Noen nærmere sammenheng med Mozart eller med operaens grunntematikk, har det ikke. Men flott og sexy ser det i hvert fald ut. Det skal han ha.  

Musikalsk ettertenksomhet

Bergens Tidende Morgen, 02.03.2002

Verk av Brahms

Stephen Kovacevich

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stephen Kovacevich i Grieghallen med gjennomreflektert tolkning av Brahms’ første klaverkonsert.

Navnet er Kovacevich. Stephen Kovacevich. Han er pianist. Ikke en av de som konstant er på forsidene av de store musikktidsskriftene. Men like fullt en fremragende musiker. Hans gamle plateselskap Philips skjønte det ikke. Først etter at han byttet til EMI, er han blitt innspilt etter fortjeneste og verdsatt som det han er: En av tidens største pianister, en kunstner som ubesværet dekker hele det sentrale klaverrepertoaret. Og som alltid gir lytteren stoff til ettertanke.

Så sitter han da ved flygelet i  Grieghallen og spiller Brahms’ første klaverkonsert. Hvor ofte har han ikke spilt dette verket, på plate, i konsertsalen? Og likevel er det som om musikken fremdeles er ny for ham. Ny blir den i hvert fald for tilhøreren. Gjennom hele dette konfliktfylte verket hvor den unge Brahms har sørget for at alt er annerledes enn i vanlige klaverkonserter, gjennom hele denne lange, uortodokse musikalske konstruksjonen, holder Kovacevich alle muligheter åpne. Han spiller verket rytmisk friere enn man er vant med, ofte nesten improviserende, fabulerende. Men det er ingen hast i tolkningen, heller ikke noe romantisk drømmeri. Derimot er det en klar og våken tanke, en slags musikalsk ettertenksomhet – som om han i hver takt overveier verkets mange muligheter før han velger den som – hver gang - viser seg å være den rette, den som logisk, men uventet, fører musikken videre og åpner nye perspektiver og nye valg.

Ikke at han underveis glemmer musikkens mer elementære, kontante aspekter. Kovacevichs Brahms er sterk og muskuløs når det kreves. Hans ”maestoso” i førstesatsen er nettopp majestetisk, hans oktavtriller er virtuose, fulle av kraft og overskudd. Og tredjesatsens rondo er ungdommelig energisk. Like fullt er det den langsomme, reflekterende andresatsen som i denne tolkningen fremstår som hele verkets omdreiningspunkt.

Det var også her Kovacevich fikk det beste motspill fra Simone Young og orkestret - hvis innramning av solostemmen ellers virket noe fragmentarisk og avventende, for ikke å si spakferdig. Noe av forklaringen fikk vi kanskje etterpå i Brahms’ fjerde symfoni hvor det var betydelig mer glød og energi i fremførelsen, men hvor det samtidig også ble klart at Simone Youngs bilde av Brahms er annerledes enn Kovacevichs. Hvor han er opptatt av den reflekterende Brahms, legger hun primært vekt på musikkens hardtslående poenger. Hennes Brahms er kantet, mer skarp i klangen enn man er vant med, men ganske effektiv. Og det er sikkert ikke noen tilfeldighet at det var den humørfylte, friske tredjesatsen som fungerte best i denne fremførelsen.

Nielsen og fiolinen

Bergens Tidende Morgen, 15.02.2002

Verk av Carl Nielsen

Geir Inge Lotsberg, fiolin

Håvard Gimse, klaver

afontibus ATB-CD3

Veldig bra, veldig interessant Årets mest originale debut, skrev anmelderne da Geir Inge Lotsberg debuterte i Aulaen. Det originale var at han, i motsetning til  de fleste andre debutanter, ikke spilte litt av hvert for å demonstrere musikalsk bredde, men valgte å konsentrere seg om en enkelt komponist: Carl Nielsen og hans kammermusikalske verk for fiolin. Lotsberg har ikke sluppet denne musikken.

Eller kanskje denne musikken ikke har sluppet sitt tak i ham.

Nå, fem år etter debuten, foreligger den i hvert fall på plate. Og da er det bare å si takk. For dette er blitt en veldig bra og veldig interessant utgivelse. Vi får her høre en nesten ukjent side av Carl Nielsens produksjon. Bare skarve fire verk for fiolin fikk han skrevet, og de spilles temmelig sjelden. Men Lotsberg demonstrerer at det er faktisk er god grunn til å ta dem på repertoaret. De fire verkene er laget i ulike tidsepoker, men bærer alle Nielsens umiskjennelige stempel: Kantet, humoristisk melodikk, uventede brå kast i det harmoniske materialet, sære kromatiske vendinger. Og nedenunder det hele en klang av dansk folketone.

Det er her alt sammen - allerede i de to fiolinsonatene fra henholdsvis 1895 og 1912 som Lotsberg gir en spenstig, ungdommelig tolkning med en velopplagt Håvard Gimse ved klaveret.

Men den store opplevelsen for meg er likevel de to sene solostykkene (1923 og 1928) skrevet til svigersønnen, den ungarske virtuosen Emil Telmanyi: sterk, usentimental musikk som demonstrerer at det går an å løse solostemmens problem på andre måter enn Bach gjorde det i sin tid.

Fra soverommet

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 27.01.2002

«Forrige fredag hadde Marianne 17 menn på soverommet sitt». På bildet i avisen smiler hun stort, hun er tydeligvis kjempefornøyd. Men så er dette da også en annonse for Eiendomsmegler 1. Og det er visning det dreier seg om. Som det står med liten skrift under bildet: «Etter visningen kom fire av dem med bud på leiligheten hennes».

Var det da slett ingen kvinner på denne visningen? Bare 17 menn? Og var de 17 potensielle kjøperne bare innom soverommet til Marianne? Var de slett ikke interessert i resten av leiligheten?

Det er naivt å spørre om slikt. Man fatter jo vitsen med en gang. Hele poenget med denne annonsen er naturligvis at vi skal tro det er snakk om et gang bang. Liksom vi skal tro at det er snakk om innbrudd når vi i en annen annonse fra samme firma leser: «I går kveld gjennomsøkte to fremmede menn leiligheten til Ruth». De to mennene var ikke tyver, de var meglere som skulle sette takst på leiligheten, fremgår det av teksten under bildet av den smilende Ruth. Som lesere skal vi starte med å bli lurt, deretter skal vi lese løsningen under bildet. Og more oss av dette trikset.

Hvorfor virker disse annonsene så usmakelige? Og så håbløst forældede? Selvsagt fordi de bruker klassiske sexistiske stereotypier som blikkfang, selvsagt fordi de så skamløst spiller på gamle Männerfantasien om orgier og villige kvinner. Neste annonse i serien vil formentlig fortelle at «Forrige fredag hadde Trygve 17 kvinner på soverommet sitt».

I tillegg er annonsene helt hjelpeløse – som annonser betraktet. De forteller oss at Eiendomsmegler 1 er et firma som mener det er lurt å vekke oppmerksomhet med smålumre tvetydigheter. Og forteller dermed temmelig direkte hvordan firmaet betrakter de potensielle kundene sine.

Ville du kjøpe en brukt bil av denne mannen? spurte Demokratene i sin tid, og viste et bilde av Nixon. Vil du kjøpe en eiendom av en megler som i utgangspunktet mener at du er enfoldig og primitiv? - kunne man tilsvarende spørre seg selv. Vil du betro en av de største økonomiske transaksjonene du noensinde kommer til å gjøre i livet ditt til et firma som mener at du i virkeligheten er en ganske enkel sjel som det går an å hanke inn ved hjelp av et par gutteromsvitser? Nei, vel?

Æresdrap

Bergens Tidende Morgen, 26.01.2002

Guiseppe Verdi: Rigoletto

I hovedrollene: Ole Jørgen Kristiansen (Rigoletto), Hilde Haraldsen Sveen (Gilda) og Henrik Engelsviken (Hertugen).

Dirigent: Terje Boye Hansen

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kor

Grieghallen

Den Norske Opera i Grieghallen med flott, konsertant versjon av Verdis Rigoletto.

En far sperrer sin datter inne for å beskytte hennes dyd. Hun forelsker seg og har en affære med en ung mann som viser seg å være en troløs Don Juan. Den rasende faderen vil hevne datterens tapte ære. Han hyrer en profesjonell hitman til å slå den unge mannen i hjel, men datteren legger seg imellom og lar seg drepe i stedet.

Nei, dette er ikke en historie om kurdiske æresdrap, dette er handlingen i Verdis opera Rigoletto som Den Norske Opera gjester Bergen med i disse dagene. Og nettopp i disse dagene er det kanskje bra å bli minnet om at æresdrap bestemt ikke er noe ukjent fenomen Verdii den europeiske kulturen.

Selvom det er 150 år siden at Verdi og hans librettist Francesco Piave skrev dette stykket, og selvom den grunnleggende problemstillingen umiddelbart virker forrykt sett med moderne øyne, så bevarer operaen fremdeles sitt grep om publikum. Det interessante ved den er nettopp at den med musikalske og psykologiske midler tvinger tilskueren inn i ganske ubehagelige og tvetydige posisjoner i forhold til dette drapet. For Rigoletto, faderen, er jo faktisk ikke skurken i stykket, han er den lidende, tragiske helten, en person som tydeligvis treffer et feil valg, gjør noe galt og utløser en serie forferdelige konsekvenser, men en person vi like fullt må føle sympati med og hvis handlemåte vi må forstå hvis operaen skal gi noen mening. På samme måte som vi må forstå at datteren Gildas død er selvvalgt, et nødvendig offer som må til for å sone faderens handlinger.

Hvordan Den Norske Opera hadde tenkt seg å gestalte og tolke disse kompliserte, moralske spørsmålene, er det vanskelig å si noe konkret om, for som kjent ble det, av ullne økonomiske grunner, en konsertversjon vi fikk i Bergen. Men, skynder vi oss å legge til, en veldig bra konsertversjon, med Terje Boye Hansen i spissen for BFO i en stram, presis tolkning av Verdis flotte orkestersats.

Og selvom det musikalske uttrykket selvsagt sto enda mer i fokus enn i vanlige operasammenhenger, så kunne man faktisk også av og til ane konturene av den bagvedliggende dramatiske tolkningen i Grieghallen på torsdag. I hvert fald var det denne kvelden Ole Jørgen Kristiansen som helt suverent dominerte fremførelsen, en sterk og kompleks Rigoletto, velsyngende, med fin karakterisering av figurens mørke sider. Ved sin side hadde han Hilde Haraldsen Sveen som Gilda, en ung, smidig stemme som imponerte med flotte koleraturer i de sentrale ariene, men som kanskje av og til ble litt for blek i samspillet med Rigoletto og Henrik Engelsvikens utadvendte Hertug. I de viktige rollene som leiemorderen Sparafucile og hans søster merket vi oss Magnus Baldvinsson og Anna Einarsson, han en bunnsolid bass, hun en strålende, dramatisk alt.

I bortforklaringenes tid

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 20.01.2002

Norsk Gallup har lagd en undersøkelse. Om bergensere og Bergen. Tallenes tale er tydelig og klar: Bergenserne er veldig misfornøyde med forholdene i byen, langt mer misfornøyde enn landsgjennomsnittet. Spesielt er de misfornøyde med det kommunale tjenestetilbudet.

Dette er virkelig ikke bra, sier de oppe i rådhusets øvre etasjer. Noe må gjøres. Straks. Her trenges det massiv bortforklaring. Straks. Straks.

Og derfor skynder byrådleder Anne-Grete Strøm-Erichsen seg å snakke om noe annet. Om vareutvalget i byens butikker, for eksempel. Eller om bondeungdomslaget. Og byråd Tom Knudsen drar en liten vits om de høytutdannede. For slikt er alltid populært, vet han.

At bergenserne er mer misfornøyde enn landsgjennomsnittet, skyldes at de syter mer enn landsgjennomsnittet, forklarer politikerne. Og journalistene hjelper dem så godt de bare kan. De går på gaten og finner fem som ikke mener det er noen spesiel grunn til å klage. Og de finner en Bergens-kjendis som kan fortelle at syting er en del av folkekulturen.

«Alle bergensere har en lengsel etter det fullkomne», sier han. Det er nok mulig. Etter å ha lest oppslagene i BT 18.1. lenges man i hvert fall etter en litt mer fullkommen verden. En verden der politikere forholder seg til saken. Og der journalistene ikke hjelper dem med bortforklaringene.