Monsterverket

Bergens Tidende, 02.10.2012

Messiaen: Turangalîa-Symphonie

Steven Osborne, Cynthia Millar

Juanjo Mena

Bergen Philharmonic Orchestra

Hyperion

Eksplosiv nytolkning av Messiaens kjærlighetssymfoni

Den amerikanske komponisten Aaron Copeland omtalte i sin tid Olivier Messiaens Turangalîa-Symphonie som «the Messiaen monster». Han er ikke den eneste som har hatt slike assosiasjoner. Helt siden den unge Leonard Bernstein dirigerte verket ved urfremføringen i Boston i 1949, har kritikerne snakket om Messiaens monster, om monstersymfonien, monsterverket. Og ikke uten grunn. Turangalîa er unektelig et monstrøst verk, en viltvoksende, merkelig komposisjon inspirert av tolvtonesystemer og indiske ragas, musikk bygget på kollisjonens prinsipp – med strengt regulerte avsnitt side om side med ville blow-outs og anakronistiske, romantiske idyller. 

Turangalîa er sanskrit og betyr noe i retning av kjærlighetssang. Men skal man tro tittelen er Messiaens kjærlighetssang også en symfoni. Den har riktignok ikke de vanlige fire satsene, den har hele ti. Og med en spilletid på langt over en time sprenger den også den vanlige tidsrammen for en symfoni. Den er skrevet for stort symfoniorkester utvidet med myriader av slagverk pluss «ondes martenot», et gammelt, predigitalt elektronisk instrument. Og i tillegg har Turangalîa en klaverstemme som er så dominerende og så virtuos at Messiaen selv en gang omtalte verket som en nesten-klaverkonsert.

BFO og deres faste gjestedirigent Juanjo Mena prøvde krefter med Messiaens monster på en torsdagskonsert i Grieghallen for to år siden med den engelske pianisten Steven Osborne som solist og engelske Cynthia Millar på ondes martenot. Det var litt av en musikalsk begivenhet. Men hvis du ikke kunne være til stede den gangen, får du sjansen til å høre en flott reprise nå. For siste sommer møttes alle de involverte igjen i Grieghallen og innspilte verket for selskapet Hyperion.

Resultatet er blitt en plate som allerede har vakt internasjonal oppmerksomhet. Dette er nemlig en helt fabelaktig tolkning. Steven Osborne og Cynthia Millar er gode partnere for Mena og BFO. Osborne er en pianist som har den tekniske styrken som må til for å temme monsteret, og som tydeligvis stortrives med denne forrevne solostemmen som spenner fra bråkende, bankende clusters til de aller sarteste små drypp i diskanten. Og Cynthia Millar gjennomborer orkesterklangen med sine presise martenotbølger og gir av og til musikken et spooky, klagende preg av science fiction.

Men klaver og ondes martenot er bare den ene side av saken. Nok så imponerende er Mena og BFOs eksplosive tolkning av den orkestrale rammen. De skaper musikalsk sammenheng igjennom det lange partituret og får selv de mest kompakte, mest komplekse passasjene til stå klart og logisk. Og ikke minst skaper de et flytende, rytmisk trøkk i musikken.

Dette er en plate som har lykkes med noe som mange har prøvd men nesten ingen har klart: å fange og vise frem Messiaens monster i all sin rå villskap.

Understrømmer

Bergens Tidende, 25.09.2012

Mozart: Piano Concertos Nos.27 and 20

Maria João Pires, Claudio Abbado, Orchestra Mozart

Deutsche Grammophon

Lysende Mozart-tolkninger fra Maria João Pires

Det høres kanskje ut som en klisjé, men likevel: Det er alltid noe «naturlig», noe lysende og innlysende «riktig» ved musikken når portugisiske Maria João Pires setter seg til klaveret og spiller Mozart. Hvis du er i tvil, er det bare å slå ørene ut og lytte til denne nye platen der hun er sammen med Claudio Abbado og hans Orchestra Mozart Bologna. De to klaverkonsertene som står på programmet, spilles i omvendt kronologisk orden.  Først ut er nr. 27 (K. 595), den siste klaverkonserten Mozart skrev. Den er klassisk, enkel i formen og Pires spiller den rett frem, ukunstlet, med lange, elastiske fraseringer og et nesten ungdommelig tonefall. Den andre, nr. 20 (K. 466), er mer kompleks. Den står i d-moll, samme toneart som Don Juan, og den har samme dramatiske ekspressivitet. Her trekker Pires solostemmen frem med kraftige streker. Dette er mørk, alvorlig musikk, hører vi, musikk full av kontraster og farlige understrømmer, musikk på vei inn i romantikken. Hun får god oppbakning underveis av Abbado og av Orchestra Mozart Bologna – som nok er et lite kammerorkester, men som har muskler og musikalitet nok til å matche henne.

Glemte arier

Bergens Tidende, 25.09.2012

Romantique

Elina Garanca

Yves Abel, dirigent

Filarmonica del Teatro Comunale di Bologna

Deutsche Grammophon

Elina Garanca og den franske romantikken

Platen heter «Romantique», og på coveret er Elina Garanca stylet opp som filmdiva fra1950-tallet. Det er temmelig grusomt. Men ikke la deg skremme av markedsavdelingen i Deutsche Grammophon. Det er faktisk mye god musikk på denne platen. Den store, latviske mezzosopranen blomstrer i disse årene. Stemmen hennes er strålende lys i toppregisteret og full av mørk sensualitet i dybden. På platen synger hun Tjaikovskij og Donizetti, men ellers er det franske, romantiske komponister som dominerer – Saint-Saens, Gounod, Berlioz og Lalo. Og det er ikke de vanlige sviskene Garanca har valgt. Med få unntak stammer musikken fra operaer som stort sett er glemt i dag. Disse oversette ariene viser seg å passe godt til Garancas lyriske mezzo. Hun synger dem med stort følelsesuttrykk og musikalsk frasering av alle stemningsskift. Og siden hun trolig aldri kommer til å stå på en scene og synge dem, er det godt at hennes tolkninger er blitt fastholdt på plate, nettopp nå, før stemmen hennes endrer karakter, og hun skal ta fatt på de tyngre, dramatiske mezzorollene.

Musikk og teknikk

Bergens Tidende Morgen, 20.09.2002

Verk av Glinka, Elgar, Ravel og Respighi

Dirigent: Peter Szilvay

Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Teatergarasjen

Eikanger-Bjørsvik Musikklag med store utfordringer i utradisjonelt repertoar.

De fleste verk for symfoniorkester kan skrives om og legges til rette for brassband. Men hvorfor gjør man det? Hvorfor inviterer Eikanger-Bjørsvik Musikklag til konsert med fire slike transkripsjoner på programmet? Sikkert fordi det er bra med tekniske utfordringer. Fordi et orkester som er uten konkurranse i det tradisjonelle messingrepertoaret, trenger noe å bryne seg på. Og så naturligvis fordi dette simpelthen er gøy. Gøy å spille. Og gøy å lytte til.

Det var full storm og bakoversveis fra starten med Glinkas ouverture til «Ruslan og Ludmilla» som dirigenten Peter Szilvay satte an i et forrykende tempo. Det var flotte, sammensatte klangbilder kvelden igjennom. Det var ekvilibristiske, virtuose passasjer. Det var nydelige soloer på flygelhorn. Og det var en overdådig avslutning med hele orkestret, flankert av de fantastiske slagverkerne Peter Kates og Tom Wissgren, i en kraftfull fremførelse av Respighis «Pini di Roma».   

Flott og effektfullt. Og først og fremst imponerende. Litt liksom en bra sportsprestasjon: Fantastisk at det går an å få kornetter til å spille som fioliner i Glinka; utrolig at orkestret klarer å få med seg alle detaljer i Respighi. Det blir fort slik man hører og vurderer det. Det er teknikken som er i fokus, ikke musikken, ikke tolkningen. Og når de høye blåserne sliter med intonasjon og presisjon, noe som de gjorde ofte denne kvelden, kommer det tekniske enda mer i fokus og får uforholdmessig stor vekt.

Men så var det også de øyeblikkene da musikken selv sto i sentrum, da man glemte teknikken, og glemte at disse verkene opprinnelig var skrevet for helt andre instrumenter. Slik var det i Edward Elgars Enigma-variasjoner – hvor Peter Szilvay og orkestret i den nest siste variasjonen plutselig skapte en sart, nesten overjordisk klang, og man fikk høre noe som faktisk ligger i musikken selv, men som sjelden kommer frem når den spilles av et vanlig symfoniorkester. Og aller best i Maurice Ravels «Pavane pour une infante défunte» hvor de dype blåserne fanget både den raffinerte klangen og den mørke melankolien i dette merkelige verket. 

I Michaels verden

Bergens Tidende, 18.09.2012

Rava

On The Dance Floor

ECM

En hyggelig overraskelse

De siste årene har vi mest hørt Enrico Rava på høystemte, følsomme ECM-plater. Men nå spiller den gamle italienske jazztrompetisten Michael Jackson-låter. Han oppdaget først musikken etter Jacksons død. Men da var det gjort. «Dag etter dag oppdaget jeg nye skatter, inntil jeg til sist følte behov for å trenge lenger inn i Michaels verden». Resultatet hører vi på denne platen med liveopptak fra to konserter i Roma der Rava spiller med stort orkester ledet av basunisten Mauro Ottolini. Det høres kanskje paradoksalt ut, men det virker som om arbeidet med Michael Jacksons låter har fått 70-åringen Rava til å gjenfinne jazzrøttene sine. For vel er det mye funk og elektriske riffs i disse opptakene, men først og fremst er det brakende, bråkende, utagerende bigbandmusikk med kompakte arrangementer signert Ottolini og med en høyeksplosiv Rava svevende over saftige messingblåsere i Thriller og Blood on the Dance Floor eller i rollen som intens balladefortolker i frynsete versjoner av Little Susie og Chaplins Smile. En uventet og hyggelig jazzoverraskelse. Hva Jacko-fans vil tenke om dette, kan man lure på.

Musikalske venner

Bergens Tidende, 18.09.2012

Kurtág / Ligeti

Music for Viola

Kim Kashkashian

ECM New Series

Autoritativ tolkning av Kurtág og Ligeti

De er begge ungarere. De var nære venner. Og musikalsk sett så forskjellige som det går an å bli. György Ligeti, som døde i 2006, var ekspansiv, eksperimenterende, opphavsmannen til noen av det 20. århundres tetteste, mest komplekse partiturer. Mens 86 år gamle György Kurtág er asketen som filer og høvler og skreller alt overflødig bort inntil bare den harde kjernen står tilbake. Nå har bratsjisten Kim Kashkashian brakt disse to musikalske universene sammen på plate. Det er soloverk for instrumentet hennes, det gjelder – først en versjon for bratsj av Kurtágs uavsluttede miniatyrsamling «Jelek, játékok és üzenetek», og etterpå Ligetis sonate for solobratsj, skrevet i starten av 1990-tallet. Det er en fabelaktig plate, en finstemt, innforstått og autoritativ tolkning av disse to sentrale og særegne samtidskomponistene. Kashkashian risser opp Kurtágs ørsmå musikalske gester med skarp diamant. Hun følger de store stemningsskiftene gjennom Ligetis seks sprikende satser. Og hun demonstrerer underveis at de to gamle vennene, alle musikalske forskjeller til tross, likevel har noe til felles, en grunntone, en underliggende klang. Kanskje et «ungarsk» tonefall.  

Gullfuglen

Bergens Tidende, 18.09.2012

Nicola Benedetti

The Silver Violin

Kirill Karabits, dirigent

Bournemouth Symphony Orchestra

Decca

Filmmusikk og litt attåt

Nicola Benedetti, den unge skottske fiolinisten med det italienske navnet, er gullfuglen som alle klassiske plateselskaper drømmer om: En musiker som når ut til det helt store publikum. Sist helg spilte hun Max Bruch på Last Night Of The Proms. Dagen etter spratt hennes nyeste plate, The Silver Violin, inn og opp på Storbrittanias top 40-liste. Og ble den høyest plasserte klassiske platen noensinne. Den markedsføres som en plate med filmmusikk, men det er egentlig falsk reklame. For bortsett fra temaet fra Schindler’s List spiller Benedetti ingen av de vanlige Hollywoodsviskene. Derimot har hun tatt frem noen av Erich Korngold og Dmitri Shostakovitsjs gamle filmkomposisjoner. Og platens hovednummer er ikke filmmusikk i det hele tatt, men Korngolds sjeldent spilte fiolinkonsert fra 1945. Som hun fremfører teknisk briljant med flott erkeromantisk frasering. Dette er kanskje ikke det mest opplagte kjøpet for en klassisk platesamler. Men hvis du ikke har Korngolds fiolinkonsert i samlingen, er det et godt tilbud.

Fremdrift

Bergens Tidende, 11.09.2012

Musikk / Samtidsmusikk

Jakob Kullberg: Momentum

Aurora

Tre nordiske verk for cello og orkester

Den danske komponisten Per Nørgård fylte 80 i juli. Ifølge de danske avisene var det ikke mye feiring i den anledningen, bare en enkelt konsert i en liten sal på musikkonservatoriet i København med plass til 200. Dansk musikkliv kunne godt ha slått festen større opp – skrev en anmelder etterpå. Men fest og feiring kan være så mangt. Og det har faktisk vært mye mer feiring enn denne ene konserten, feiring i andre rom og i andre formater.

Ett eksempel er den nye utgivelsen fra Aurora, Norsk komponistforenings plateselskap, med den unge danske cellisten Jakob Kullberg og det spreke polske avantgardeensemble New Music Orchestra under ledelse av Szymon Bywalec. Platen starter med et av de verkene som ble spilt på bursdagskonserten i København: «Momentum», Nørgårds konsert for cello og kammerorkester, skrevet i 2009 i tett samarbeid med Kullberg.

Når de gamle komponistene skrev cellokonserter, brukte de først og fremst celloen som melodiinstrument. De fremhevet den intense klangen i det høye registret, de lot solostemmen vokse seg ut av og opp over orkesteret, fikk den til å trekke lange linjer. Det dreide seg om å få celloen til å synge. Nørgårds – og Kullbergs – cello synger ikke. Den «snakker» – noen ganger er den insisterende retorisk, den holder foredrag, men mest av alt er den en stemme som kommenterer, diskuterer og forklarer seg opp mot orkestersatsen i et parlando som minner om tonefaldet i dansk hverdagsspråk.

«Momentum» betyr fremdrift. Og fremdrift er det i dette verket. Kullbergs cello har noe på hjerte, den presser på, den vil fortelle noe viktig, merker man. Og til sist blir den helt alvorlig og høytidelig og åpner store perspektiver.

Jakob Kullberg er en teknisk sterk cellist. Og en stor musiker som tydeligvis er på hjemmebane i Nørgaards særpregede musikalske univers. At han også har sans for mer tradisjonelle løsninger når det gjelder forholdet mellom cello og orkester, demonstrerer han med en intens deklamerende og klagende fremførelse av Arne Nordheims «Tenebrae» fra 1982.

Siste verk på platen er finske Kaija Saariahos «Amers» fra 1992 – en komposisjon der vi får høre Kullberg i en helt annerledes rolle, nå ikke som solist, men nærmest som kammermusiker. For «Amers» er egentlig ikke en konsert. Det er et imponerende fargesprakende verk for «cello og elektro-akustisk ensemble», et magisk klirrende, ringlende klangmaleri som opphever skillet mellom forgrunn og bakgrunn og lar celloen være en av mange lydkilder.

Som det var

Bergens Tidende, 11.09.2012

John Cage: As It Is

ECM New Series

Den russiske John Cage-tradisjonen

To russiske kunstnere, pianisten Alexei Lubimov og vokalisten Natalia Pschenitschnikova, fremfører verk av John Cage – og tegner et bilde som er annerledes enn det vi vanligvis forbinder med ham. For hva vi møter her, er ikke tilfeldighetsfilosofen, performeren, zenbuddhisten Cage.  Det er komponisten Cage – representert med verker som for de flestes vedkommende stammer fra tiden før han ble avantgardeikon. Her er tidlige klaverstykker og stykker for preparert klaver, og her er tidlige sanger til tekster av Gertrude Stein, James Joyce og E E Cummings – alt sammen fremført nøkternt og presist av de to kunstnerne. I tillegg er det en «russisk» Cage vi får høre – ikke bare fordi de engelskspråklige sangene fremføres med tydelig russisk diksjon. Alexei Lubimov har vært talsmann for Cages musikk helt siden 1970-tallet. Han forteller om den russiske Cage-tradisjonen i tekstheftet der det også er fotografier fra Cages besøk i Sovjet i 1988. Platens tittel er «As it is» -- som det er. Men denne rørende, bevegende utgivelsen forteller også «hvordan det var» og åpner både musikalske og musikkhistoriske perspektiv.

Sensualitet

Bergens Tidende, 04.09.2012

Latino

Miloš

Deutsche Grammophon

Latinamerikansk gitarmusikk

Klassisk gitarist, født i Montenegro, utdannet i London. Navnet er Miloš  – etternavnet Karadaglić har han strøket av hensyn til det internasjonale publikum.  I 2011 fikk han eksklusivkontrakt med Deutsche Grammophon. Det førte til platen Mediterraneo, en bestseller med klassisk gitarmusikk fra landene rundt Middelhavet. Og nå kommer da Latino, en tungt promotert plate der han spiller verk fra Sydamerika. Som man kan forvente, er kjente gitarkomponister som Heitor Villa-Lobos, Leo Brouwer og Manuel Ponce representert på platen, men her er også tangomusikk signert av blant andre Astor Piazzolla og Carlos Gardel. Og, jo da, Miloš er helt ubestridelig et kjempetalent. Teknikken hans er formidabel, han former melodilinjene med voldsom ekspressivitet og han har et temperament som passer godt til den sensuelle latino-musikken. Men det er samtidig noe presset, noe hårdtpumpet, noe veldig demonstrativt macho over en del av tolkningene. Pluss at musikken til Piazzolla og Gardel er sauset inn i spesialskrevne arrangementer for strykere. Om alt dette skyldes Miloš selv, eller om det har å gjøre med at markedsavdelingen i DG drømmer om en ny bestseller, er vanskelig å si.

En hilsen fra det hinsides

Bergens Tidende, 04.09.2012

Bruckner: Symphony No.8

Wiener Philharmoniker

Herbert von Karajan, dirigent

Deutsche Grammophon

Herbert von Karajans siste Bruckner-tolkning

«Mr. Karajan eier dette verket», skrev en anmelder i New York Times i februar 1989. Den østerrikske dirigentlegenden var i byen sammen med Wienerfilharmonikerne og de hadde Anton Bruckners 8. symfoni på programmet. Karajans tidligere fortolkninger av nettopp dette verket står på et nivå helt for seg selv, skrev anmelderen – som også var kjempefornøyd med den fremførelsen han hadde fått høre kvelden før.

Et par måneder senere døde Karajan, 81 år gammel. Og ut på høsten kom da – nesten som en hilsen fra det hinsides – en plate med ham og Wienerfilharmonikerne sammen i Bruckners åttende. Platemerket var Deutsche Grammophon og innspillingen var gjort året før i november.

Den gang, på slutten av 1980-tallet, hadde ledelsen i Deutsche Grammophon ennå ikke besluttet seg for å satse på cd-formatet. Karajans siste Bruckner-tolkning ble utgitt på vinyl, og det måtte to plater til for å få plass til alle de 83 minuttene av denne mastodonten av en symfoni. Senere er Karajans 1988-versjon blitt gjenutgitt flere ganger på cd. Og nå kommer den igjen, denne gang som et av fire nye tilskudd til serien «The Originals», serien der Deutsche Grammophon tar frem legendariske innspillinger fra de store arkivene og forsøker å gjenskape det opprinnelige lydbildet fra vinyl-tiden ved hjelp av ny teknologi.

I 1989 skrev anmelderen i New York Times at Karajan spilte Bruckners åttende «slik denne symfonien var ment å skulle høres».  I dag, to årtier senere, er det neppe noen som har lyst til å uttale seg så bastant. Men det er likevel umulig ikke å bli imponert over platen. Wienerfilharmonikernes klang er varm og mørk med silkemyke strykere og strålende messing. Det er en nesten uutholdelig intensitet i fremførelsen, en sitrende, elektrisk strøm som løper gjennom hele verket frem mot det store klimakset i fjerde sats. Tolkningen er «feierlich» – høytidelig, festlig. Og bred, monumental, majestetisk – alle de kvalitetene man forbinder med den sene Karajan når han er på sin hjemmebane i det sentrale tysk-østerrikske repertoaret. Og samtidig klarer han å få frem de kammermusikalske momentene som også ligger i det store Bruckner-partituret. Pluss et vell av delikate detaljer som andre dirigenter ofte er tilbøyelige til å valse bortover.

Om dette ikke er Bruckners åttende «slik denne symfonien var ment å skulle høres», så er det i alle fall Bruckners åttende slik den sene Karajan mente den burde høres. Og det er godt nok. Godt å ha fått den med i «The Originals».

Fest og alvor

Bergens Tidende, 07.09.2012

Verk av Walton, Dorman, Kleven og Elgar

Martin Grubinger og Manuel Hofstätter, perkusjon

Norman Perryman, kinetisk maling

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdning for alle pengene da BFO og Andrew Litton åpnet konsertsesongen.

Det er ikke mange som kjenner og spiller William Waltons konsert-ouverture Scapino. Andrew Litton gjør. Han innspilte den i sin tid da han var sjefdirigent for Bournemouth Symphony Orchestra. I går hadde han tatt den frem igjen. Og satt den opp som første nummer da han og BFO åpnet sesongen i Grieghallen. Det er ikke vanskelig å forstå poenget. For dette er en liten musikalsk knallperle, sprengfull av skarpe kontraster og kraftige orkestereffekter. Festlig, bråkete, hektisk musikk. Som ble entusiastisk dirigert av Litton og presist og effektivt framført av BFO. En flott åpning av en flott kveld med underholdning for alle pengene

Festlighetene fortsatte med israelske Avner Dormans «Spices, Perfumes, Toxins!» – en konsert i tre satser for slagverkduo og orkester med sesongens residensmusiker, den østerrikske perkusjonisten Martin Grubinger, i tett samspill med sin landsmann, BFO-prekusjonisten Manuel Hofstätter. Verket som er skrevet i 2006, er en slags forsinket musikalsk postmodernisme som monterer effekter og grep sammen fra mange forskjellige tradisjoner – arabiske skalaer, spanskinspirert klanger og jazz- og rockrytmikk i en uhøytidelig blanding. Orkestersatsen er sparsom. For dette er et verk som først og fremst er beregnet til å sette perkusjonistene i sentrum og la dem briljere. Hva de gjorde. Til de grader. Med forrykende, ekvilibristisk og underholdende spill bortover uendelige mengder av slagverk i spennet fra marimba til gonggonger. Stor, stående applaus – og en skjev ragtime som ekstranummer med Litton som vikar på marimba.

Etter pausen ble stemningen litt mer alvorlig med Arvid Klevens tunge symfoniske dikt «Lotusland» fra 1922, et verk som i samtiden ble ansett som temmelig unorsk på grunn av sine åpenlyse sitater og referanser til Debussys impresjonisme. Og så var det tid til Edward Elgars Enigmavariasjoner – i en storslått, bred, robust tolkning med mørke, varme strykerklanger og fine detaljer i treblåsere og messingen. Variasjonene ble akkompagnert av bildekunstneren Norman Perryman med et psykedelisk lysshow som ble projisert opp på en skjerm bak orkestret. Det hadde vi ikke trengt. Elgars musikk har farger nok i seg selv.

Norske evergreens

Bergens Tidende, 04.09.2012

Prøysen Goes Jazz

Fire Fyrer

Curling Legs

Snille jazzmusikere på besøk hos Alf Prøysen

Alf Prøysens norske evergreens, spilt av jazzmusikere? Tja, hvorfor ikke? Mange av melodiene egner seg faktisk utmerket til det, viser det seg. De Fire Fyrer som demonstrerer det på platen Prøysen Goes Jazz, er trombonisten og vokalisten Torbjørn Sunde, gitaristen Frode Kjekstad, trommisen Espen Rud og bassisten Sigurd Hole. Espen Rud har skrevet de fleste av arrangementene, og rytmegruppen legger en luftig, svingende ramme omkring Torbjørn Sunde som er platens musikalske sentrum. På trombonen improviserer han over Prøysen-sangene med stor, flott og grovkornet messingklang. Og han er en god jazzvokalist. Når han synger Prøysen-tekstene med sin hese, lett pressete stemme, minner han litt om Chet Baker, en assosiasjon som blir enda tydeligere når han slår over i scatsang. Prøysen Goes Jazz er en snill plate. De fire fyrene, som av og til får selskap av pianisten Ole Henrik Giørtz, bøyer Prøysen-melodiene en smule, men beveger seg aldri langt vekk fra utgangspunktet. Og som for å understreke forbindelsen tilbake til tradisjonen har de Nora Brockstedt med på to av numrene.

Guddommelig

Bergens Tidende, 04.09.2012

 

Filia Sion

Vox Clamantis

Jaan-Eik Tulve, dirigent

ECM New Series

Vakker korsang fra Estland

Plater med gregoriansk kirkemusikk pleier å være temmelig søvndyssende – noe med lange, ensformige melodilinjer sunget av alvorlige munker fra eksotiske klostre i Sør-Europa.  Og det er de færreste av oss som har musikkhistorisk kompetanse nok til å verdsette de ørsmå, subtile forskyvingene som oppstår underveis i disse uendelige melodilinjene. Men her kommer så en ECM-plate som bryter grundig med dette bildet. Det er det estiske vokalensemblet Vox Clamantis og dirigenten Jaan-Eik Tulve som framfører sanger fra Maria-tradisjonen. De glemmer selvsagt ikke at dette er musikk beregnet til andakt. Men de unngår den grå ensformigheten ved å designe platen som et variert recitalprogram: De har valgt ut Maria-sanger med stor tidsmessig og musikalsk spredning og de veksler mellom ensemble- og solosang og mellom herre- og damestemmer. Men først og fremst holder de lytteren våken fordi de synger så guddommelig godt. Dette er et profesjonelt velpleiet, veltrimmet kor med en utsøkt klangbehandling. Et kor som løfter disse sangene inn i kunstmusikkens rom.

Trekkfugler

Bergens Tidende, 28.08.2012

Chants du Sud et du Nord

Hirundo Maris

Arianna Savall

Petter Udland Johansen

ECM New Series

Intime, inntrengende sanger fra sør og nord

Havternene kommer vidt omkring. De hekker langt oppe på den nordlige halvkulen og trekker så nedover om høsten og tilbringer vinteren i Syden. Tidligmusikkensemblet Hirundo Maris som har lånt ternenes latinske navn, dekker samme geografiske område. Harpenisten Arianna Savall er katalansk, felespilleren Petter Udland Johansen er norsk, og med seg har de en spansk bassist, en norsk gitarist og en katalansk perkusjonist. Musikken de spiller, har tilsvarende spennvidde: Dette er «Chants du Sud et du Nord», sanger fra syd og nord – katalansk, norsk og skotsk tradisjonsmusikk mellom hverandre ispedd sanger fra den sefardisk-jødiske tradisjonen. Om det faktisk en gang i tiden har vært trafikk mellom disse tradisjonene, må musikkhistorikerne avgjøre. Hirundo Maris argumenterer i alle fall godt for sammenhengene med tolkninger som skaper organiske forbindelser på kryss og tvers mellom tider og steder. Arianna Savalls stemme er klar, sensuell, Petter Udland Johansen synger de norske sangene lavmælt, ukunstlet. Sammen skaper de en intim, inntrengende stemning som klær denne musikken.

Reduksjon

Bergens Tidende, 21.08.2012

Sval torv

Streifenjunko

Sofa

En plate full av tyste, varsomme lyder og begivenheter

Streifenjunko er fremdeles et samarbeid mellom trompetisten Eivind Lønning og tenorsaksofonisten Espen Reinertsen. De spiller fremdeles akustisk impro. Og de er fremdeles opptatt av å utvide instrumentenes klangregister. Likevel er mye annerledes nå. Da Streifenjunko platedebuterte med «No Longer Burning» i 2009 var det bredde i uttrykket – det var industriell støy, det var fragmenter av frijazz, og det var gjennomkomponerte sekvenser med ironiske utflukter i parallelle terser. Den nye platen, «Sval torv», satser ikke på mangfold. Nå er det utforskning av avanserte blåseteknikker som står på programmet. Men eksperimentene med å utvide det klanglige uttrykket har, paradoksalt nok, ført til uttrykksmessig reduksjon. «Sval torv» er en stille, lavmælt – og eiendommelig intens – plate, full av tyste, varsomme lyder og begivenheter. Pusten fra musikerne blander seg med svak støy fra instrumentenes klapper og ventiler. Man hører dempete droner, uklare naturlyder, assosiasjoner av tåkelur. Uttrykket er nedstrippet, minimalistisk, men det ligger en særegen hypnotisk kraft i disse ørsmå akustiske hendelsene.

Banalt

Bergens Tidende, 14.08.2012

Bugge & Henning

Last Spring

Henning Kraggerud

Bugge Wesseltoft

ACT

En plate uten mange forsonende momenter.

Man kan nesten høre marketingsfolkene i ACT planlegge dette: Vi får Henning Kraggerud og Bugge Wesseltoft i studiet sammen. Klassisk fiolinist møter jazzpianist! Og så får vi dem til å spille noen kjente og kjære melodier. Folketoner, Griegs Våren, Bulls sæterjente, Byssan Lull, Til ungdommen og slikt som folk i Norge liker. Det blir en sikker vinner. Hva skulle kunne gå galt her? – Vel, det meste, viser det seg når man lytter til Last Spring. For de to musikerne har stort sett ikke hatt noe å si hverandre. Og har visst heller ikke anstrengt seg spesielt for å få prosjektet til å fungere. 16 melodier, avviklet uten større entusiasme, de fleste i slepende tempo, i flate, knuslete arrangementer som trolig er improvisert frem på stedet. Minimalisten Wesseltoft kan riktignok fremdeles få en enkel melodilinje til å klinge rent og skarpt. Men når så Kraggerud kaster seg inn i spillet med gammelmodig frasering og ultracorny improvisasjoner, faller alt til jorden. Resultat: sentimental, drivende banal musikk. En plate med ytterst få forsonende momenter.

Nattstemninger

Bergens Tidende, 19.06.2012

Serynade

Ellen Ugelvik

Aurora

Ellen Ugelvik med overbevisende tolkninger av eksperimentell klavermusikk

En fiolinist kan farge instrumentets toner med fingrene og med buestrøket. En klarinettist kan endre tonene med munnstillingen og pusteteknikken. Pianister har ikke slike muligheter. De kan bare trykke på tangentene. Og det var det. For klaveret er et slaginstrument.  Når hammeren rammer strengen, når tonen begynner å klinge, kan den ikke endres. Og den begynner straks å miste styrke. Tangentene slås an. Og da er det ikke mer å gjøre. Men likevel … er det virkelig slutt da?

På et vis handler Ellen Ugelviks plate Serynade om dette spørsmålet. Om hva som skjer etter hammeren er falt. Om pianistens muligheter for å gripe inn etterpå. Om å overskride slaginstrumentets begrensninger. 

Det sentrale verket på platen – verket som også har gitt platen navn – er tyske Helmut Lachenmanns «Serynade». Han skrev det på slutten av 1990-tallet. At det er tilegnet hans kone, pianisten Yukiko Sugawara, markerte han med Y-en i tittelen – som samtidig antyder at dette ikke er noen helt vanlig serenade.

Serynade er et musikalsk eksperiment, et stort anlagt stykke musikk der Lachenmann mobiliserer alle klaverets resonansmuligheter for å påvirke tonenes klang etter hamrene er falt. Han bruker avansert pedalteknikk. Men først og fremst utforsker han hva som skjer når man trykker tangentene ned uten å utløse hamrene. Med et komplisert, innfløkt notebilde instruerer han pianisten om å spille «taust» ovenpå eller ved siden av musikken og la resonansen fra de urealiserte tonene påvirke klangen av de tonene som allerede er slått an og klinger.

Det er et ekstremt krevende verk. Som Ellen Ugelvik realiserer med helt overveldende teknikk. Underveis glemmer man aldri at klaveret er et slaginstrument. Hun banker frem en tornado av sammensatte akkorder og clusters, samtidig med at hun bruker pedalene og de «tause» tangentene og lar dem åpne nye rom i klangene, skape overtonerekker, vibrerende resonanser, uhåndgripelige spøkelsesaktige skygger som flykter bort over den klingende musikken.  

I den musikkhistoriske tradisjonen er en serenade et stykke diverterende nattmusikk. Det er også nattstemninger i Lachenmanns Serynade. Men hans nattmusikk er av det mer alvorlige, mer skremmende, overveldende slaget.

De to andre verkene på platen arbeider med beslektede teknisk-musikalske problemstillinger, men i langt mer begrenset målestokk. Christian Bloms «Manualenes poesi» (2007-11) er en enkel, enerverende serie rytmisk markerte clusters som farges av pedalresonans og som til sist må vike for enkle melodiske grep og gester. Og i «Encountering the Imaginary» (2009-10) opphever Christian Jaksjø slagverksproblematikken ved simpelthen å oppgi det tradisjonelle klaveret og i stedet la pianisten spille på et elektromekanisk forsterket instrument som kan manipuleres elektronisk.

Ellen Ugelvik spiller seg gjennom det hele. Sikkert, teknisk suverent. Og demonstrerer at disse tre verkene ikke bare er lydeksperimenter. De er også musikk. Klingende musikk.  

Vitalt

Bergens Tidende, 19.06.2012

Wisteria

Steve Kuhn, Joey Baron, Steve Swallow

ECM

Triojazz spilt av musikere som kan sin metier

Sist pianisten Steve Kuhn og trommeslageren Joey Baron spilte sammen på plate, var på «Mostly Coltrane», en ECM-utgivelse fra 2009 til minne om Kuhns korte periode som medlem av John Coltranes første kvartett. Nå er de ute med en ny ECM-plate, denne gang i selskap med bassisten Steve Swallow som har spilt med Kuhn i et utall av sammenhenger fra 1960-tallet og fremover. Det er tre godt voksne herrer som har satt hverandre stevne i platestudioet. Kuhn og Swallow er begge over 70, Baron nærmer seg de 60. De har tønnevis av erfaring. De vet hva trioformatet krever. Og de leverer varene. Det meste av materialet er skrevet av Kuhn. Og ettersom dette er en tradisjonell klavertrio, er det også han som er den dominerende solisten. Men Swallow følger godt med på sin femstrengede elbass, både som akkompagnatør og som livlig solist. Og Baron er en lydhør trommeslager som hele tiden fyrer opp under de to andre med skarpe innskudd. Dette er ikke en plate som gir de helt store, sjelsrystende opplevelser. Men musikk midt i klaverjazzens hovedspor. Vital, swingende triomusikk. Spilt av musikere som kan sin metier.

Imponerende

Bergens Tidende, 19.06.2012

Nine solos for nine violinists

Aurora

Unge fiolinister spiller norsk samtidsmusikk

Pedagogen og fiolinisten Alf Richard Kraggerud har lenge etterlyst norske solostykker som elevene hans kan spille når de deltar i ulike konkurranser rundt omkring. Nå har han og Norsk Komponistforening gjort noe med det. På foreningens platemerke Aurora kommer her ni nye, norske verk innspilt av ni unge fiolinister fra Barratt Due musikkinstitutt. Det er en svært interessant utgivelse. For det første på grunn av de unge solistene. De er alle født på nittitallet – den yngste, bergenske Sonoko Welle, er bare 16 år. Og alle ni er allerede imponerende kompetente musikere. For det andre presenterer platen nye sider av en rekke kjente, norske samtidskomponister. De har fått i oppdrag å skrive musikk for solofiolin, det krevende formatet som siden Bachs tid har vært selve fiolinmusikkens hjørnestein. Og de har løst denne bundne oppgaven på veldig forskjellig og veldig karakteristisk måte. For eksempel skriver Ståle Kleberg og Dagfinn Koch mørke, melankolske og ekspressive klagesanger, mens Synne Skouen utforsker hver av fiolinens fire strenger i fire små, separate episoder, og Jan Erik Mikalsen eksperimenterer med instrumentets aller høyeste register. Alle ni komponister har gitt formatet en helt egen, personlig vri. Og skapt ni små komposisjoner som tilsammen danner en begivenhetsrik og avvekslende plate.  

Sammenhenger

Bergens Tidende, 12.06.2012

Im Freien

Nils Anders Mortensen

Lawo

Velkomponert recitalplate

Dette er nesten en debut. Pianisten Nils Anders Mortensen, landsdelsmusiker i Finnmark, har vi riktignok hørt på mange fine plater de siste årene – som kammermusiker og som solist i krevende orkesterverk. Men dette er hans første soloplate. Tittelen «Im Freien» – i det fri, utendørs – er hentet fra det verket av Béla Bartók som avslutter platen. Men før vi kommer så langt, har vi fått høre to stykker av Grieg – Balladen i g-moll og Notturno (op. 54:4) – spilt mellom verk av Debussy. En recital-plate, med andre ord. Og et skikkelig velkomponert eksemplar, en av den slags plater der solisten får ganske ulike verker til å snakke sammen, og får oss, lytterne til å høre uventede korrespondanser og sammenhenger. I dette tilfellet er det Grieg som blir belyst i møtet med de andre komponistene. Når Mortensen spiller ham opp mot Debussy, trer det subtile klangfarger frem i musikken hans, og man hører forbindelseslinjer fremover til fransk kolorisme. Og når Notturno avløses av Bartóks folketoner, hører man nesten hva Grieg kunne fått til om han hadde  beveget seg inn i den tidlige 1900-tallsmodernismen.

Sårt og vakkert

Bergens Tidende, 12.06.2012

69°42', North – 19°00' East

Perspectives

Kolbjørn Holthe, dirigent

Tromsø Kammerorkester

Simax

Tromsø Kammerorkester med imponerende platedebut

Det starter «heftig, beveget» med ørsmå fragmenter av noe som kunne blitt en senromantisk sats. Men det vi hører, er en av høymodernismens klassikere: Anton Weberns atonale «Fem satser» (op. 5) – i en var, vakker tolkning på Tromsø Kammerorkesters første plate. Fiolinisten Kolbjørn Holthe som har ledet orkesteret siden 2006, takker av til høsten. Platen er en god anledning til å konstatere hvor langt Norges eneste fulltidskammerorkester er kommet i løpet av disse seks årene. At musikerne har fått bryne seg på 1900-tallets modernisme, er tydelig. De spiller György Kurtágs ultrakorte «Aus der Ferne III» og Witold Lutoslawskis «Musique Funébre» så sårt og så komprimert at Arvo Pärts minimalistiske «Cantus in memoriam Benjamin Britten» som kommer inn i mellom, nærmest virker litt frivol med sine kimende kirkeklokker og uendelige repetisjoner. Med svenske Fredrik Högbergs «Hitting The First Base» fra 2008 er vi til gjengjeld langt hinsides modernismen og inne i samtidsmusikkens humoristiske del med Dan Styffe som reisefører og imponerende solist i en rytmisk spenstig og vilt virtuos konsert for kontrabass.

Det store uttrykket

Bergens Tidende, 07.06.2012

Hector Berlioz: La damnation de Faust

Andrew Davis, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av Fausts fordømmelse slutter Festspillene 2012

Det var fullt fremmøte i Grieghallen på tirsdag. Ikke bare på publikumssiden.  Bergen Filharmoniske Orkester fylte selv godt opp nede på scenegulvet. Og i tillegg var musikerne trukket fremover for å gi plass til en massiv vegg av sangere fra BFOs kor, Collegiûm Mûsicûm og Kor Vest. Så er da også «Fausts fordømmelse» et verk som krever god plass og det helt store musikalske uttrykket.

Hva slags verk det er snakk om, er ikke helt lett å si. Hector Berlioz tar opp den gamle myten om den lærde Faust som lar seg lokke av djevelen og som til sist selger sin sjel. Og historien fortelles og fremstilles med orkester, kor og solister på scenen. Men «Fausts fordømmelse» er verken en opera eller et oratorium. Det er noe midt i mellom.

Opprinnelig kalte Berlioz det for en «konsertopera». Da han utga det i 1854, var det blitt til en «dramatisk legende». Og det er vel det nærmeste man kommer en presisering. Men først og fremst er dette et saftig romantisk verk med stor orkester- og korklang og vakre melodier – et veldig sammensatt verk med naturscener, drikkeviser, bondedanser, militærmarsjer, kjærlighetsarier og salmer i en stadig, flytende strøm. Det kreves store styrker til å fremføre noe slikt, men også styring og kontroll. Og da var Andrew Davis den helt rette dirigenten, en imponerende innsatsleder. I starten virket det som om han var litt forsiktig og dirigerte bokstavelig, pertentlig, men det viste seg rask at han hadde fullt overblikk og kunne koordinere alle de sammensatte styrkene med diskrete midler – og at han hadde kalkulert forløpet så presist at det hele tiden var krefter i orkesteret og full klang i koret gjennom de mer enn to timer verket varer.

Det var den amerikanske tenoren Paul Groves som sang Faust. Han fremstilte og karakteriserte den tvilende, klagende figuren med kraftig stemme og et høyspent følelsesuttrykk. At det ble litt slitasje i stemmen et par ganger underveis, er ikke rart. Partiet ligger konstant i toppen av registeret og har nesten ingen hvilepunkter.

Det er Faust som har tittelrollen. Men det er djevelen, Mefistofeles, som er den egentlige hovedpersonen. I Grieghallen ble dette ekstra understreket ved at partiet ble sunget av Bryn Terfel. Da han meldte sin ankomst med «Ô pure émotion» var det som om temperaturen bratt steg 10-20 grader i salen.

Terfel har en utstråling og et scenisk nærvær som løfter verket opp og ut av konsertsalen og gir det opera-dimensjoner. Hans Mefistofeles er demonisk, lokkende, truende. Han karakteriserer figuren med sin fulltonende, bevegelige bassbaryton og synger partiet så gjennommusikalsk og presist at man aldri er i tvil om hvor veien går når Berlioz spenner sine lange melodilinjer ut og lar dem gå i uforutsigbare retninger. 

Fausts elskede, Margarita, kommer sent inn i handlingen. I Grieghallen ble hun sunget av engelske Christine Rice, en ung, sterk mezzosopran som imponerte med en bevegende, uttrykksfull tolkning av den store romansen i starten av fjerde del. Norske Håvard Stensvold gjorde en fin innsats i Branders drikkevise. Og barnekoret som kom inn til aller sist, klang helt angelisk. 

Og da var Festspillene 2012 og Per Boye Hansens periode som festspillsjef forbi. 

Demokratisk

Bergens Tidende, 05.06.2012

Year of the Snake

Fly

ECM

Kjølig kammerjazz

Bak navnet Fly gjemmer seg en trio med Mark Turner på tenorsax, Larry Grenadier på bass og Jeff Ballard på trommer – de to siste også kjent fra Brad Mehldaus grupper. Year of the Snake er trioens andre plate på ECM. Tenorsax, bass, trommer -- det er et vanskelig format. Få av de gamle saksofonistene dyrket det, men de som gjorde – Sonny Rollins og Joe Henderson for eksempel – var sterke, autoritative stemmer som blomstret og skapte noe av sin beste musikk innenfor disse rammene. Mark Turner er ingen Sonny Rollins, og prøver heller ikke på å bli det. På Year of the Snake er det ikke en dominerende tenor som spiller med akkompagnement i det fjerne. Det er en gruppe – tre instrumenter som alle er plassert helt fremme i lydbildet, tre lyttende musikere som fanger hverandres ideer og spiller ball med dem og kaster nye ideer tilbake. Det minner ikke så litt om forne tiders cool jazz. Mark Turner spiller med en kjølig, vibratoløs tone, og Grenadier og Ballard demper seg ned og legger mer vekt på det klanglige uttrykket enn på rytmisk ekspressivitet. Demokratisk kammerjazz.

Brudd, oppbrudd, nybrudd

Bergens Tidende, 05.06.2012

Reich: Drumming

Steve Reich and Musicians

DG

Stockhausen: Gruppen

Claudio Abbado, dirigent

Berliner Philharmoniker

DG

Varèse: Amériques, Ionisation, Deserts & Arcana

Pierre Boulez, dirigent

Chicago Symphony Orchestra

DG

Ny billigserie med verk fra det 20. århundre.

Det er mye musikk i byen for tiden. Også mye ny musikk, samtidsmusikk, Per Nørgård i Håkonshallen, avantgardens siste skrik i Logen. Vi som løper fra det ene til det andre, jamrer av og til over støyen, larmen og monotonien i det vi hører. Vi er ikke de første i historien som opplever det slik.

Det hjelper kanskje ikke på suset i ørene, men det er likevel nesten beroligende å lese hva for eksempel tidsskriftet Gramophone kunne finne på å skrive om Steve Reichs «Drumming» tilbake i 1975: «Målt med tradisjonelle vestlige standarder skjer det overhodet ingenting i denne musikken». Nei, for det var verken melodi, harmonikk eller metrisk variasjon i Reichs musikk, bare en masse trommer i enkle slagmønstre og et par sangstemmer som repeterte trivielle intervaller. «Dette kan, kort sagt, være den slags som gjør deg gal», klaget anmelderen. Men føyde så til at det kanskje også var mulig å høre «helt nye og innbydende musikalske muligheter i teknikken».

Folk ble ikke gale av Reichs musikk, kan vi konstatere i ettertid. Men de hørte vel heller ikke de helt store, nye mulighetene i den. «Drumming» er nettopp blitt gjenutgitt. Og når man i dag lytter til verket, hører man bare vanlig amerikansk minimalisme, et stykke elskverdig, laid back syttitallsmusikk.

Hvis det er en moral i dette, må det være at musikk som en gang virket fremmed, radikal og helt uutholdelig, sannsynligvis kommer til å høres ut som mainstream førti år senere.

Gjenutgivelsen av Reichs «Drumming» er en del av 20C – en serie der Deutsche Grammophon og Decca er gått sammen om å gjenutgi klassiske innspillinger av det 20 århundres musikk. Serien lanseres som et referanseverk med «50 vesentlige verker av 50 komponister». Blant de ti første utgivelsene er det innspillinger av eldre klassikere – Stravinskys «Sacre du Printemps», Debussys «La Mer» og Shostakovichs femte symfoni. Men først og fremst tar serien opp eldre, eksperimenterende musikk som peker direkte frem og inn i den aktuelle situasjonen på feltet.

I den ene enden av spektret står Karlheinz Stockhausens «Gruppen» (1957), verket som gjorde orkestermusikk til romlig performance med tre symfoniorkestre spredd utover salen. «Gruppen» er et komplekst, gjennomkomponert stykke modernistisk støymusikk. I den andre enden finner vi Edgard Varèses «Amériques» (1918-21) der det er storbyens konkrete støy som gjenskapes i musikken. Og som bryter den ned innefra.

Verkene i 20C serien diskuterer og krangler med hverandre. Og forteller i skarpe glimt om hundre års musikkhistorie full av brudd, oppbrudd, nybrudd. Historien er konfliktfylt, men opptakene klinger like frisk som da de ble laget i sin tid. Abbado og Berlinerne spiller Stockhausen. Boulez og Chicago-symfonikerne spiller Varése. Og på de fleste av platene er det i tillegg fylt opp med flere andre verk.

Platene kommer i pappcover og enkelt utstyr. De fyller ingenting på platehyllen. De koster mindre enn en halvliter på byen. Og de varer betydelig lengre.