Personlig og egensindig

Bergens Tidende, 29.05.2012

Dansk Nedslag I-II

Musikk av Carl Nielsen, Per Nørgaard m. fl.

Strykere fra Stavanger Symfoniorkester

Andrew Manze, dirigent

Athelas Chamber Players

Håkonshallen

To konserter med dansk og danskrelatert musikk

Det var strålende sol og høy temperatur. Og da står et par timer innendørs i Håkonshallen ikke øverst på ønskelisten. I alle fall var det ganske glissent på benkeradene både søndag ettermiddag og kveld da fiolinisten Peter Herresthal presenterte «Dansk Nedslag», to korte konserter med dansk og danskrelatert musikk.

Først ut var en gruppe strykere fra Stavanger Symfoniorkester under ledelse av Andrew Manze. På programmet hadde de verk av Carl Nielsen og Per Nørgård omkranset av 1600-tallsmusikk signert John Dowland og Dietrich Buxtehude som begge arbeidet i Danmark i en periode.

Gammelt og nytt fungerte godt sammen i første del av konserten. Det startet med Dowlands kjente pavane «Lachrimae Antiquae» i en vakker, flytende fremførelse som uten pause gled over i Nielsens «Lille suite for strygere» fra 1888. Dowland og Nielsen kledde hverandre, og underveis kunne man høre at det ligger en basslinje i Nielsens tredjesats som minner om Dowlands fallende, tårefulle melodi.

Etter Nielsen ble det mer Dowland, hans signaturkomposisjon «Semper Dowland, semper dolens». Og så ettermiddagens hovedverk: Per Nørgårds fiolinkonsert «Borderlines» med Peter Herresthal som solist. Og da ble overgangen ganske voldsom. For det er ikke mye i Nørgårds konsert som peker bakover og lar seg forbinde med tradisjonen. Dette er sterkt personlig musikk, en rik, konfliktfylt sats der forskjellige stemninger kjemper mot hverandre og solisten konstant befinner seg i det grenselandet tittelen viser til – musikk som sikkert er utrolig vanskelig å spille, men som her ble fremført overbevisende og autoritativt av Herresthal. Til slutt et ultrakort stykke Buxtehude, arrangert av Manze som også hadde laget strykerversjonene av de to pavanene til Dowland.

«Dansk Nedslag» var vel først og fremst tenkt som en feiring av Per Nørgård som fyller 80 om kort tid. På konserten om kvelden fikk vi en rekke av hans komposisjoner for små formater. Det ble en flott kveld med Nørgårds karakteristiske, egensindige musikk som flyter og strømmer og vokser vilt i alle retninger. Cellisten Toke Møldrup ga en energisk, kraftfull versjon av Solo in scéna (1980), pianisten Anne Marie Fjord Abildskov fikk Waterways (2008) til å klinge nesten impresjonistisk og de to musikerne fikk til slutt følge av klarinettisten Anna Elisabeth Klett og fremførte Spell (1973), et humoristisk, hektisk verk der korte motivceller skyver seg inn over hverandre og skaper merkelige former. 

Nørgård var selv til stede og ble hyllet ved begge konsertene. Om kvelden kom han selv på scenen, satte seg ved flygelet og spilte to stykker, blant annet en vakker, nesten sakral versjon av den romantisk klingende «Et rosenblad».

Bjørnstads musikk

Bergens Tidende, 29.05.2012

Ketil Bjørnstad

Vinding’s Music

ECM

Sprikende konsertprogram, formløse improvisasjoner

Altmuligmannen Ketil Bjørnstad er plateaktuell med en dobbelt-cd på ECM. Den ene platen er et live-opptak fra en NRK-konsert i 2009 da Bjørnstad feiret avslutningen av romantrilogien Til Musikken, Elven og Damen i Dalen. Musikken er utdrag av ulike verk med tilknytning til romanenes hovedperson, pianisten Aksel Vinding. På den andre cd’en improviserer Bjørnstad på et Bechstein-flygel i Pettersens Kolonial Lydstudio på Hønefoss. Det er gode folk med på NRK-opptaket – pianistene Gunilla Süssmann og Jie Zhang og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen som også spiller klaver. Men det som spilles, er løsrevne satser fra diverse konserter og sonater pluss et par enkeltstående klaverstykker – Mozart, Rachmaninov, Chopin, Debussy, Ravel om hverandre. Som konsertprogram og plateutgivelse blir dette for sprikende. Soloimprovisasjonene fra desember 2009 er i kjent Bjørnstad-stil: frittvoksende, formløse, ubesluttsomme. Kanskje Vinding’s Music kan fungere som suvenir for folk som har lest Bjørnstad tre romaner. For oss andre blir dette en utgivelse som trolig kommer til å samle støv på reolen.

Fra de store orglenes verden

Bergens Tidende, 29.05.2012

Magne H. Draagen
Saint-Saëns
Organ Works

Lawo

Kjell Habbestad: Gaudeamus

Harald Rise, orgel

Lawo

To nye orgelutgivelser fra plateselskapet Lawo

En gang i 1866 kom Franz Liszt forbi Madeleine-kirken i Paris og hørte en ung mann som satt og improviserte ved orgelet. Etterpå sa han at dette måtte være verdens største organist. Den unge mannens navn var Camille Saint-Saëns.

I dag kjenner vi visst bare Saint-Saëns som komponist, men han var faktisk utdannet organist, med eksamen fra konservatoriet i Paris i 1854. Den prestisjetunge stillingen som organist ved Madeleine-kirken fikk han allerede i 1857, i en alder av 22 år. Men de fleste av orgelverkene skrev han mange år senere, etter han sluttet som organist i 1877 for å bli komponist på heltid.

Magne H. Draagen, domkantor i Oslo domkirke, presenterer et utvalg av disse verkene på sin nye plate: Seks preludier og fuger for orgel pluss diverse kortere verk, innspilt i det nybygde orgelet i Katarina kyrka i Stockholm. Det er fin utgivelse med storslått, fulltonende orgelmusikk flott fremført av Draagen, en plate som utfyller et hull i Saint-Saëns-diskografien – men som vel også antyder noe av grunnen til at dette hullet har vært der. For om Saint-Saëns vanligvis går for å være en romantisk, konservativ komponist, så er orgelkomponisten Saint-Saëns om mulig enda strengere, enda mer tilbakeskuende – så alvorlig og tung at en transkripsjon av «Svanen», klaversvisken hans, virker som et ganske kraftig lyspunkt på platen.

Plateselskapet Lawo gjør mye for norske organister og norsk orgelmusikk i disse årene. Samtidig med Saint-Saëns-platen lanserer de «Gaudeamus», en plate med verk av Kjell Habbestad innspilt på Rieger-orgelet i Bergen Domkirke av organist og NTNU-professor Harald Rise.

Det er mye som skiller romantikeren Saint-Saëns fra postmodernisten Habbestad. Og selvsagt er det helt feil å sammenligne to så forskjellige komponister som skrev med mer enn hundre års avstand seg imellom. Men kommer man til Habbestads «Gaudeamus» med ørene fulle av Saint-Saëns, er det likevel vanskelig ikke å bli positivt stemt og glad til sinns. Her er stort anlagte orgelverk, blant annet en Introduction & Passacaglia over temaer av Fartein Valen, en lang orgelsuite og orgelkoraler – frisk, idérik musikk til både kirkelige og verdslige anledninger, skrevet med godt håndlag og godt humør.

På dydens smale sti

Bergens Tidende, 30.05.2012

What Took You So Long

Espen Eriksen Trio

Rune Grammofon

Nye plate med Espen Eriksens trio

Oppfølgeren til Espen Eriksens «You Had Me At Goodbye» heter «What Took You So Long». Det er samme besetning som siste gang: Eriksen selv på piano, Lars Tormod Jenset på bass og Andreas Bye på trommer – i et repertoar av originalkomposisjoner signert Eriksen bortsett fra to coverversjoner av «We Don't Need Another Hero» og «Could It Be Magic». Er det skjedd noe siden sist? Ikke mye. Dette er en plate som plasserer seg mitt i den aktuelle norske klaverjazzens blodløse mainstream: Enkle melodier etterfulgt av enkle klaverimprovisasjoner. Elskverdig musikk uten større ambisjoner. Her er salmeklanger. Her er folketoner. Her er en dosis Tord Gustavsen, litt Keith Jarrett og Brad Mehldau uten skarpe kanter. Triomusikk som holder seg på dydens smale, trange sti. Lyspunktene underveis er Lars Tormod Jenset som hele tiden gir klaveret motspill med presise, bevegelige basslinjer, og som også av og til trer fram som livlig, spenstig solist. Og ikke minst ligger Andreas Bye helt fremst i lydbildet og får musikken til å løfte seg med sitt skarpe, helt personlige trommespill. 

Komedie og ironi

Bergens Tidende 25.05.2012

Georg Friedrich Händel: Xerxes

Regi: Stefan Herheim

Musikalsk ledelse: Konrad Junghänel

Chorsolisten der Komischen Oper Berlin

Orchester der Komischen Oper Berlin 

Grieghallen

Strålende oppsetning av Händels opera Xerxes åpner Festspillene

De hadde en del problemer, perserkongen Xerxes og hans folk. Om vi skal tro Händels opera som åpnet Festspillene på onsdag.

Xerxes skal giftes med Amastre.  Amastre elsker Xerxes. Xerxes elsker Romilda. Romilda elsker Xerxes’ bror Arsamene som også elskes av Romildas søster Atalanta. Forvirret? Det blir verre.

På Händels tid ble Arsamene sunget av en mezzosopran og Xerxes av en kastrat som i dag erstattes av en mezzosopran. Med andre ord: alle fem hovedroller, menn som kvinner, synges av kvinner. Pluss at en kvinne, Amastre, forkler seg som mann underveis, og en mann, tjeneren Elviro, forkler seg som kvinne. Forvirret? Det blir verre.

Handlingen er stappfull av intriger og usannsynlige forvekslinger. Likevel er dette ikke en forvekslingskomedie. Det er en opera seria, en opera av det alvorlige slaget, om konger og helter, ære, kjærlighet, makt og svik. Og samtidig en opera der hele handlingen formidles via enkeltstående, virtuose arier, sunget i frontalstil mot publikum i salen som shownumre i forventning om stormende applaus og da capo-rop.

I våre dager er det vanskelig, kanskje umulig, å ta Händels operaer alvorlig. Man setter dem vanligvis opp som komedier eller farcer. I oppsetningen fra Komische Oper Berlin gjør Stefan Herheim også det. Og han gjør det bedre enn de fleste.

Sammen med scenografen Heike Scheele og kostymedesigneren Gesine Völlm har han gjenskapt et barokkteater med dreiescene der bildene veksler i et salig miks av landlige idyller, solkongens hoff og Hogarths London. Og inne i dette teater i teateret utfolder da handlingen seg – høyt og lavt mellom hverandre. Store karikerte tragiske utbrudd i den helt høye stil blandet med lavkomikk og genitale vitser over en lav sko.

Det er morsomt, det er underholdende. Og imponerende. Ikke bare på grunn av de visuelle gags som kommer på løpende bånd, men fordi denne oppsetningen musikalsk sett fungerer så fint. Det er et strålende ensemble Herheim har med seg. Alle de store rollene, med Stella Doufexis i spissen som Xerxes, synges med imponerende teknikk og fin sans for Händels deklamerende stil, så flott at det nesten blir urettferdig å fremheve at Karolina Gumos er en spesielt vakker og uttrykksfull Arsamene, at Karolina Gumos synger lillesøster Atalanta med et fint snev av barnslig tross og at Hagen Matzeit som Elviro imponerer når han ubesvært går fra baryton til falsett når han skal illudere en kvinne.

I orkestergraven sitter barokkeksperten Konrad Junghänel og får Orchester der Komischen Oper Berlin til å spille som et skikkelig tidligmusikkensemble – med lett, elegant, delikat klang og elastisk rytmikk.

Stefan Herheim har ved flere anledninger snakket om kynismen i Xerxes. Og når fem personer i tre timer forsøker å bedra hverandre på alle mulige måter, blir det selvsagt en del kynisme. Men han og ensemblet klarer også å balansere fremførelsen slik at man tvers gjennom all lavkomikken og karikaturene faktisk tror på de store følelsesutbruddene inn i mellom. Og han legger av og til en slags moderne ironi inn over det gamle stykket. For eksempel til aller sist: Etter at alle konfliktene har funnet en helt utroverdig løsning, lar han koret gå frem til rampen og synge at freden har senket seg og hjertet fylles av glede. Kan man nå tro på det? Er det alvorlig ment? Vi forlater Grieghallen med tvil i sinn.

Imponerende

Bergens Tidende, 22.05.2012

Helle Brunvoll: Your Song

Prophone

Stillferdige ballader og standards

Billedkunstneren Helle Brunvoll kom seint til jazzen, i alle fall platedebuterte hun først i 2009, men gjorde det til gjengjeld med bravur. «In Our House», platen der hun hadde følge av gitaristen Halvard Kausland, var en av det årets gledelige overraskelser på det norske jazzmarkedet. Nå er paret tilbake, denne gang på Naxos-filialen Prophone og i selskap med Roger Johansen på trommer og svenske Hans Backenroth på bass. Og da er det bare å finne superlativene fram igjen. For den nye platen er rett og slett imponerende. Den inneholder åtte sanger, åtte originalkomposisjoner, alle med tekster av Brunvoll. Hun har også skrevet musikk til en av dem, resten er signert Kausland. Det er sanger som burde gå rett inn i den store boken med ballader og standards. Brunvoll synger stillferdig, uten større fakter, rytmisk stødig, med fin frasering og sikkerhet i hele stemmeregisteret. Backenroth og Johansen støtter diskret. Og Kausland legger ut sine delikate akkorder og går av og til på utflukt med elegante, blomstrende soloer som får tankerne til å gå i retning Jim Hall og Joe Pass. En sann fornøyelse.

Utenfor kategori

Bergens Tidende, 22.05.2012

Ballrogg

Cabin Music

Hubro

Svevende norsk præriemusikk

Opprinnelig var Ballrogg et litt snodig tomannsforetagende med Roger Arntzen på akustisk bass og Klaus Ellerhusen Holm på diverse saxofoner og elektronikk. Nå har de fått følge av Ivar Grydeland som trakterer alskens gitarinstrumenter pluss skalaknappen på en gammel radio. Det er musikken ikke blitt mindre rar av. Cabin Music er en av den slags utgivelser som er umulig å plassere i vante kategorier. De fire korte sporene på platen vaker et udefinerbart sted mellom støy og musikk. Vanligvis ligger det en relativt langsom, pulserende, tikkende rytme i bunn. Og ovenover driver ulike lyder og støy forbi. Her er innslag av minimalistisk svevende mønstrer. Her er elektroniske klangskyer og diverse lydopptak. Innimellom hører man Ellerhusen Holms tørre saksofonklang med minner av Jimmy Giuffres eksperimenter på 60-tallet. Men det mest rare er lyden av Grydelands banjo og pedal steel guitar som hele tiden dukker opp i lydbildet og gir opplegget et merkelig svevende preg av køntri. Cabin Music – er det kammermusikk for hyttefolket? Eller norsk præriemusikk? Vanskelig å si. Men rart er det.

En mørk farge

Bergens Tidende, 22.05.2012

Sonate concertate in stile moderno

ECM New Series

På oppdagelsesreise i det venezianske 1600-tallet

Det er fremdeles hvite pletter på det musikkhistoriske kartet, områder der en dristig reisende kan trenge inn og gjøre spennende funn. Fiolinisten John Holloway liker slike ekspedisjoner. Tidligere har han utforsket årene omkring 1700. Nå har han vært tilbake i det aller tidligste 1600-tallet og hentet fram to venezianske komponister, Dario Castello og Giovanni Battista Fontana. I de musikkhistoriske oversiktene står det nesten ingenting om dem – og det lite som står, er mest spørsmålstegn. Men å dømme etter antallet opptrykk av deres komposisjoner var de ganske populære i samtiden. På platen presenterer Holloway og den danske cembalisten Lars Ulrik Mortensen en rekke korte stykker som peker fram mot 1700-tallets triosonater. Konstruksjonene er enkle, men musikken er ikke enkel å spille, spesielt virker fiolinstemmene ganske krevende. Men ekspedisjonens virkelige funn er noen stykker der fiolin og cembalo får følge av overdådige, virtuose basslinjer skrevet for dulcian, fagottens tippoldefar. Jane Gower spiller dem virtuost og dramatisk og gir den elegante venezianske musikken en uventet mørk farge.

Pust når det trenges

Bergens Tidende, 15.05.2012

Ørjan Matre: Inside Out

Rolf Borch, klarinett

Juanjo Mena, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Komplekse lydbegivenheter. Rolf Borch presenterer Ørjan Matres musikk

Klangen av Rolf Borchs klarinett er der hele tiden. Noen ganger i forgrunnen, klar, tydelig. Andre ganger tilbaketrukket, vevd inn i lyder av andre instrumenter. Av og til forsvinner den helt i støyen fra et stort orkester. Men den er der likevel. Borchs klarinett trekker fine tråder av lyd gjennom «Inside Out», platen som presenterer Bergenskomponisten Ørjan Matre og hans musikk.

Platen er disponert med samme omhu som verkene er komponert. Det starter med Borch alene i «Prologue» (2010). Så får han følge av trombonisten Marius Hesby i «Chant» (2008). Tredje verk er en kammermusikalsk komposisjon inspirert av e. e. cummings’ konkretistiske dikt «A Leaf Falls in Loneliness» og Bashōs haikut om ensomheten og kiri-treet. På platen framføres den dekonstruerte fortellingen om det fallende bladet av Borch, cellisten Tanja Orning og vokalisten Tora Augestad. Og til sist kommer da platens tittelnummer, «Inside Out» (2010), en klarinettkonsert innspilt med Juanjo Mena og Bergen Filharmoniske Orkester som også uroppførte den i mars siste år.

Det er ulike musikalske sammenhenger mellom de fire verkene – for eksempel er Prologue visst skrevet som en prolog til klarinettkonserten. Men det er vanskelig å høre slike korrespondanser etter bare et par gjennomlyttinger. Derimot hører man straks verkenes fellesskap med hensyn til klangbehandling. Matre er en komponist som ikke interesserer seg spesielt for melodiske linjer eller for gjenkjennelige tematiske strukturer. «Jeg liker store, komplekse lydbilder som man som lytter kan dykke ned i», sa han i intervjuet med Eirik Kydland i BT sist tirsdag. Og slike lydbilder er det på denne platen. Til de grader.

Men musikken er lett å lytte til, lett å følge. Matres verk er stappfulle av lydbegivenheter, og det er en avslappet stemning både i komposisjonene og i framføringen. I partituret til «Chant» der trombonisten skal spille med harmon mute og lage wah-wah effekter, og der begge solistene skal utføre ekvilibristiske stunts, har Matre av og til skrevet «breathe when necessary». Dette kunne være mottoet for musikken hans. Den er krevende, overveldende, men ikke mer enn at man kan puste når det trenges.     

Det mest ambisiøse verket på platen er klarinettkonserten. Man merker at Matre har erfaringer med å skrive for Forsvarets blåserkorps. Det er riktignok strykere med i orkesteret bak klarinetten, men det er blåserne som dominerer – samt en guds velsignelse av slagverk.

Etter urframføringen beklaget en anmelder seg over at solisten druknet i orkestrets massive klangbølger. Men det er visst selve poenget i Matres konsert: Solisten har ikke den tradisjonelle rollen som musikalsk superstar. Klarinetten er heller en stein i skoen som forstyrrer, et fremmedelement som av og til gnager seg gjennom orkesterklangen. Og skaper merkelige, uventede begivenheter.

Inspirert av Norge

Bergens Tidende, 08.05.2012

Roser og Kjerlighed

Inspired by Norway

Lawo

Musikk fra 1800-tallets borgerlige dagligstuer

Sopranen Helene Wold og gitaristen Vegard Lund føler seg godt hjemme i 1800-tallets borgerlige musikkultur. På den forrige platen presenterte de lieder i samtidige parallellversjoner for gitarakkompagnement. Nå har de tatt fram en rekke eksempler på dansk-norske forbindelser i periodens musikkliv. Platens undertittel «Inspired by Norway» henspiller på at det først og fremst dreier seg om danske komponisters musikk til dikt av Welhaven, Ibsen og Bjørnson.  Wold har denne gang fått følge av barytonen Per Andreas Tønder. Dessuten medvirker den engelske pianisten Eugene Asti i et par av numrene. Det er mye god musikk på denne platen. Det meste er upretensiøse romanser og småstykker av Henrik Rung og P. E. Lange-Müller, beregnet til å bli framført i de borgerlige dagligstuene. Uttrykket er noe begrenset, men musikken klinger godt og blir framført med fin sans for det intime formatet. Platens funn er en rekke korte, romantiske karakterstykker for gitar skrevet av Henrik Rungs sønn Frederik – stort sett ukjent musikk som står seg fint i konkurransen med datidens internasjonale gitarstjerner.

Klangkunst

Bergens Tidende, 24.04.2012

Gesualdo: Quinto Libro di Madrigali

Hilliard Ensemble

ECM New Series

Raffinert vokalmusikk på grensen til det dekadente

 «Han finner ikke glede i annet enn musikk», skriver en samtidig kilde om italienske Carlo Gesualdo, prins av Venosa, greve av Conza. Han var melankolsk, innadvendt, depressiv.  Han burde interessere seg for sitt gods, sine penger, sin hær. Men det var musikken som var hans liv. Og trøst. Han skrev den selv – seks samlinger verdslige madrigaler og serier av religiøse motetter, fargestrålende, dissonantisk musikk som sprengte alle 1500-tallets stramme regler og rammer. I samtiden ble musikken hans møtt med undren. Og selv i dag virker den fremdeles overraskende, merkelig. Den engelske vokalkvartetten Hilliard Ensemble har hatt Gesualdos kirkemusikk på programmet i over tjue år. De innsang hans responsorier for ECM i 1990 på en plate som ga dem og musikken oppmerksomhet langt utover det vanlige vokalpublikums grenser. Nå har de tatt tak i Gesualdos femte samling av madrigaler. Den ble trykt i 1611, men når Hilliard kvartetten og deres støttespillere synger disse verkene, klinger de nesten som nåtidig avantgardemusikk. Raffinert klangkunst på grensen til det dekadente.   

Mot lyset

Bergens Tidende, 24.04.2012

Ad Lucem

Anders Jormin

ECM

Latinske tekster og forsiktig frijazz

Platen heter Ad Lucem, «mot lyset». Det er sangerne Mariam Wallentin og Erika Angell som framfører tekster av Anders Jormin akkompagnert av Fredrik Ljungkvist på klarinett og saksofon, Jormin selv på bass og Jon Fält på trommer. Jormins tekster er skrevet på latin. «Latin synes å ha en nesten magisk evne til å favne og uttrykke hva menneskeheten har behov for å kommunisere», sier han. Jeg vil ikke utelukke han har rett. Men det hadde nå vært hyggelig om det hadde fulgt tekster – gjerne oversettelser – med platen. Det er faktisk en stund siden jeg hadde latin på skolen, så jeg er redd for at det ikke blir mye kommunikasjon mellom Jormin og meg. Men musikken låter i alle fall utmerket. Wallentin og Angell følger hverandre tett og skaper fine, harmoniske samklanger, Ljungkvist improviserer rundt dem med tørr, luftig klang og Jormin romsterer i bunnen av lydbildet med stor, fyldig basstone. Stilen er forsiktig frijazz, og samtidig har hele prosjektet en lett arkaiserende karakter, litt som musikk til filmer om middelalderen.      

Hjertegripende vakkert

Bergens Tidende, 20.04.2012

Ingrid Fliter, klaver

Kazushi Ono, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ingrid Fliter spiller Chopin i Grieghallen

Det er noe eksklusivt over argentinske Ingrid Fliter. Hun tilhører pianistenes internasjonale toppsjikt.  Hun fikk The Gilmore Award, pianistenes Nobelpris, i 2006. Men hun har nesten ikke utgitt plater. Så det var litt av en begivenhet at BFO kunne presentere henne live i Grieghallen i går kveld. Og så til og med i musikk av Chopin – den komponisten hun først og fremst har konsentrert seg om.

Det var Chopins klaverkonsert nr. 2 som sto på programmet. Og det ble Chopin nettopp slik man drømmer om det: blomstrende, grasiøst, med både vare, lyriske passasjer og et stort, muskuløst utrykk i de dramatiske avsnittene. Men først og fremst med en voldsom intensitet og en strømmende, nesten improvisatorisk frihet i foredraget. Ekstranummer? En hjertegripende vakker tolkning av Chopins Nocturne op.9. nr. 3.

Kveldens dirigent, japanske Kazushi Ono, favner bredt. Da han var i Bergen i 2010 hadde han senromantisk musikk på programmet, og førte blant annet BFO gjennom en formidabel tolkning av Mahlers syvende symfoni. I går kveld gjaldt det musikk i den helt andre enden av den musikalske skalaen. Til innledning hans landsmann Toshio Hosokawas «Woven Dreams», et relativt nyskrevet stykke samtidsmusikk der store, komplekse klangflater settes opp mot hverandre og drives framover i et langsomt crescendo. Umiddelbart virker stykket formløst, men jo mer man hører, jo mer oppdager man at det hele tiden skjer noe inne i klangene, små melodiske fraser, rytmiske effekter, klokker og støy. Hvordan var framførelsen? Vanskelig å si. Litt rå og røff, kanskje. Men verket er så nytt at det ikke er noen referanseinnspillinger som kan brukes som sammenligningsgrunnlag. Uansett: et spennende verk man gjerne vil høre igjen.

Og etter Chopin og pausen ble det Maurice Ravels suite fra musikken til balletten Daphnis et Chloé i en stram og skarp tolkning. Som sine steder nesten liknet Hosokawas drømmebilder.

Lengselens drama

Bergens Tidende, 19.04.2012

Claude Debussy: Pelléas og Mélisande

Regi: Wouter Van Looy

Dirigent: Marit Strindlund

Oxalys Ensemble

Den Nye Opera

Logen

Vellykket, bevegende framførelse av Pelléas et Mélisande i kammermusikalsk versjon

Hvem kan skrive den ideelle libretto, ble Debussy spurt i 1889. «En som bare antyder det som skal sies», svarte han. Den ideelle teksten måtte være kort, uten store scener, og uten større dialog. Et par år senere fant han hva han ønsket i belgiske Maurice Maeterlincks skuespill «Pelléas et Mélisande». Operaen av samme navn hadde premiere i disse dagene for 110 år siden. I går ble den framført i Logen, i en kammermusikalsk versjon produsert av belgiske Muziektheater Transparant i samarbeid med Den Nye Opera.

Historien er enkel, men uklar, svevende. To brødre elsker samme kvinne, deres sjalusi får dødelig utgang. Hvordan det ble slik, er vanskelig å si. Alle forbindelseslinjene mangler. Vi vet ingenting om personene og deres forhistorie. Og det skjer nesten ingenting underveis. «Dette er utelukkende et lengselens drama», skrev Maeterlinck selv om teksten sin, og i Debussys opera blir den drømmende, strømmende musikk et viktig uttrykk for denne lengselen. I Logen ble den framført av det fine Oxalys Ensemble under sikker ledelse av svenske Marit Strindlund. Belgiske Annelies Van Parys som hadde arrangert denne versjonen, hadde på imponerende måte klart å redusere Debussys orkesterpartitur og samtidig bevare hans overdådige klangrikdom.

Det var andre reduksjoner denne kvelden. Regissøren Wouter Van Looy hadde gitt avkall på det tradisjonelle scenebildet. Historien ble framført som i en konsertversjon med sangerne oppstilt langt fra hverandre, men ble samtidig akkompagnert av en videoprojeksjon som noen ganger antydet handlingen i tåkete, slørete bilder, andre ganger skisserte et rom, en skog, en sjø. Også denne reduksjonen fungerte veldig godt. Den understreket det uklare, uhåndgripelige i stykket og førte til konsentrasjon om Maeterlincks tekst som i løpet av forestillingen oppbygger et særegent lyrisk univers ved hjelp av helt enkle symboler – lys, mørke, vann.

At det alt i alt ble en vellykket og merkelig bevegende forestilling, skyldtes ikke minst et lag gode sangere på scenen: Florian Just og Diana Higbee i rollene som det unge elskende paret Pelléas og Mélisande, Andreas Jankowitsch som en overbevisende autoritativ Golaud på vei inn i galskapen. Og i de mindre rollene Marie-Noële Vidal som Geneviéve og norske Knut Stiklestad som den gamle kong Arkel.

Romantisk skumring

Bergens Tidende, 17.04.2012

Schubert: Schwanengesang

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Harmonia mundi

Matthias Goerne med overbevisende nytolkning av Schuberts Schwanengesang

Den unge mannen har mistet sin elskede, han lenges, han minnes. «Jeg sto i dunkle drømmer og stirret på hennes bilde». Det er Matthias Goerne som synger Heinrich Heines dikt «Ihr Bild» i Schuberts tonesetting. Han blender stemmen ned, gjør den nesten tonløs. Og legger en spøkelsesaktig, motløs kulde innover det romantiske tablået. Først til aller sist kommer det store følelsesutbruddet. Stemmen hans får klang og dybde og en kraft som presser den mot uttrykkets grenser. Det er ikke noen selvforelsket romantiker som synger dette. Det er en mann som er dypt berørt av tapet og sorgen og som uttrykker en rasende fortvilelse på grensen til galskap. 

«Hennes bilde» og fem andre Heine-dikt var noen av de siste tekstene Schubert tonesatte. Etter hans død ble de samlet og utgitt sammen med åtte lieder til tekster av Ludwig Rellstab. Fellestittelen ble «Schwanengesang», svanesang. Og selv om det ikke var Schuberts plan at disse 14 sangene skulle bringes sammen og danne en helhet, så er det likevel påfallende mange tematiske fellestrekk mellom dem. Både hos Rellstab og Heine er det mye sorg, mye halvlys og galskap.

Goerne har sunget svanesangene før, også på plate. I 2005 utga han dem i et live-opptak fra Wigmore Hall med Alfred Brendel ved klaveret. Nå kommer de som bind seks i hans Schubert-serie på harmonia mundi, denne gang akkompagnert av Christoph Eschenbach, bedre kjent som dirigent for ulike amerikanske orkestre.

Goernes mørke, varme barytonstemme har fremdeles overdådig fylde og klang. At omfanget er like enormt som før, demonstrerer han igjen og igjen når han uten besvær springer fra det dypeste, malmfulle registeret helt opp i tenorenes kjerneområde. I løpet av Schubert-serien har vi kunnet følge denne store stemmens utvikling over tid, men også, og vel så viktig, opplevd hvordan Goernes forhold til musikken og tekstene endrer karakter jo eldre han blir. Mens svanesangene i opptaket med Brendel hadde en nesten klassisk avklaret ro, trekker han nå opp sangenes indre konflikter i langt høyere grad enn før. Han markerer de brå musikalske stemningsskiftene med skarpe endringer i stemmens karakter, og han dveler ved tekstenes mørke, gale aspekter. Spesielt får han fram helt nye, demoniske sider av Heine-sangene. 

De 14 svanesangene pluss en ekstra lied til tekst av Rellstab – det gir en times spilletid. Og det burde vel holde? Men utgivelsen inneholder også en cd der Christoph Eschenbach sitter alene ved flygelet og spiller Schuberts siste sonate (D 960). Det er riktignok et visst musikalsk slektskap mellom svanesangene og denne sonaten, men det spørs likevel om koplingen er så lur. For Eschenbach som ellers er en god støtte for Goerne, er ikke noen overbevisende solopianist. Hans tolkning av denne svære sonaten er for det meste tørr og prosaisk, men også noen ganger preget av eiendommelige tempovalg og demonstrativt aparte fraseringer.

Underholdende scenemusikk

Bergens Tidende, 17.04.2012

Johan Halvorsen: Orchestral Works Volume 4

Melina Mandozzi, violin

Ilze Klava, bratsj

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Philharmonic

Chandos

Siste plate i serien med Johan Halvorsens musikk

Neeme Järvi og BFO er kommet til veis ende med Johan Halvorsen-serien på Chandos. Fire plater er det blitt til. Nummer fire presenterer – som de tre foregående – et blandet program. Her er Passacaglia – Halvorsens populære Händel-variasjoner for strykerduo – velopplagt spilt av BFOs konsertmester Melina Mandozzi og bratsjisten Ilse Klava. Og her er hans orkestrering av Griegs «Brudefølget drager forbi» og to «Rhapsodies norvegiénnes» basert på norske folketoner. Men først og fremst er her eksempler på den slags musikk Halvorsen ble berømt for gjennom sin lange karriere som dirigerende teaterkomponist: Underholdende scenemusikk skrevet i et romantisk tonespråk og instrumentert med sikkert håndlag og sans for flotte, dramatiske effekter. Den sjarmerende suiten «Norske Eventyrbilleder» (op. 37) som er basert på musikk til en juleforestilling for barn, er et godt eksempel i så måte. Ikke alle verkene på platen er like interessante, men Neeme Järvi og BFO spiller det hele med vanlig profesjonalisme og godt humør.

Stillferdig konversasjon

Bergens Tidende, 03.04.2012

Saltarello

Garth Knox, Agnès Westerman, Sylvain Lemêtre

ECM New Series

Et musikkhistorisk miks

På Ultimafestivalen siste høst spilte irsk-skotske Garth Knox solostykker for bratsj av Berio, Scelsi og Sciarrino.  For en uke siden var han tilbake i Oslo, nå på Nasjonal jazzscene der han improviserte sammen med Christian Wallumrød og Karl Seglem. Knox er en musiker som ikke kjenner grenser.

Han har en lang karriere bak seg som bratsjist i to av samtidsmusikkens mest prestisjetunge institusjoner, først Ensemble Intercontemporain på 80-tallet, så Arditti-kvartetten fra 1990. Etter han gikk solo i 1998, har han fortsatt å spille samtidsmusikk, men også beveget seg i alle mulige andre retninger. Han spiller middelalderfele og drar på tokt i den eldre musikkhistorien. Han spiller viola d’amore, bratsjens barokkfetter, som han kombinerer med elektronikk. Og han spiller improvisasjonsmusikk. Jazzinteresserte vil for eksempel huske ham fra Frode Haltlis plate «Passing Images» der han spilte sammen med Maja Ratkje og Arve Henriksen.

I 2008 utga han et musikkhistorisk miks på ECM sammen med cellisten Agnes Westerman. Hun er også med på den nye platen som er basert på et tilsvarende opplegg: Programmet spenner fra Hildegard von Bingens 1100-tall til Kaija Saariahos 2000-tall, med verk av Purcell, Vivaldi, Dowland og Knox selv skyvet inn imellom. Tittelen «Saltarello» henspiller på en middelalderlig danseform, en «springar» med tramp i gulvet. Et par slike danser er også med på platen, og den starter og slutter med arrangementer av engelske folketoner. 

Mister verkene ikke sitt historiske særpreg i et slikt program? Det er et spørsmål Knox trolig ikke har sans for. Han tenker ikke historisk, han legger ikke musikk i kronologisk orden, han forsøker ikke å spille verkene «autentisk».  Han har valgt dem fordi han har gjenkjent noe i dem, hørt noen fellestrekk, noen stemninger, noen melodiske vendinger. I tillegg har han selv omarbeidet og arrangert alt for bratsj og cello og så å si gjort verkene til sine egne.

Resultatet er blitt en fin, lavmælt plate der komponister og verk konverserer stillferdig med Knox og Westerman på tvers av århundrene, en «typisk» ECM-plate med vekt på klare, rene klanger og lange melodiske linjer, men også med rytmisk snert, spesielt i de folkemusikalske numrene der det er gjesteopptreden av den franske perkusjonisten Sylvain Lemêtre.

Kaija Saarihos «Vent nocturne», to stykker for bratsj og elektronikk fra 2006, er tilegnet Knox.  De passer forbløffende godt til både von Bingen og Dowland. Det mest avanserte verket på platen er visst i virkeligheten Vivaldi-stykket der Knox simpelthen har tatt en hel konsert for viola d’amore, strippet den for alle orkesterstemmer og redusert den til solostemmen og en bassgang. Det høres barbarisk ut. Men når Knox og Westerman viser det musikalske skjelettet fram, klinger det på en gang meget moderne, meget avansert og meget Vivaldisk.

Rom til å puste

Bergens Tidende, 27.03.2012

Brahms: Sonatas for Viola & Piano Op. 120

Henninge Landaas, bratsj

Tim Horton, klaver

Lawo

Ny, norsk tolkning av Brahms og hans bratsjsonater

Brahms sluttet å komponere i 1890, men startet igjen da han hørte klarinettisten Richard Mühlfeld. Resultatet ble fire sene verk for klarinett – en trio, to sonater og en kvintett. Senere skrev han også bratsjversjoner av de to sonatene. Selv var han ikke tilfreds med resultatet, men forlaget ville ha det slik. I tekstheftet til den nye Lawo-platen følger pianisten Tim Horton Brahms et stykke på vei og liksom unnskylder bratsjversjonene. Det er det ingen grunn til. Platen selv er vel egentlig det beste argumentet for at dette er fullgyldige Brahms-verk. Henninge Landaas spiller dem med varm, mørk klang i bratsjen, og Horton er en solid partner. De nærmeste norske konkurrentene i dette repertoaret er Lars Anders Tomter og Leif Ove Andsnes som i Virgin-innspillingen fra 1993 ga sonatene et skarpt, kontrastfylt, nærmest heseblesende ungdommelig uttrykk. Landaas og Hortons tolkning er annerledes – og et utmerket alternativ i så måte. De velger brede, ganske langsomme tempi, de runder kantene, de understreker de melodiske linjene og den rike harmonikken. Og gir disse alderdomsverkene rom til å puste.

Sol og fylde

Bergens Tidende, 27.03.2012

Edvard Grieg: String Quartets

Arne Nordheim: Rendezvous

Stephan Barratt-Due, dirigent

Oslo Camerata

Naxos

Kammermusikk av Grieg og Nordheim i transkripsjoner for strykeorkester

Det er ingen grunn til bekymring. Griegs to forsøk i kvartettgenren, opus 27 i g-moll og den ufullendte i F-dur, tåler godt å bli spilt av et stort strykeorkester. Arrangementene som er skrevet av Alf Årdal, fungerer fint. Man hører selvsagt at det er flere musikere på hver stemme. I tillegg er klangen gjort kraftigere ved at cellostemmen er fordoblet med kontrabass. Men verkene blir ikke blåst ut av proporsjon, arrangementene er foretatt med musikalitet og diskresjon. Og faktisk kler det Griegs spede vekster å få litt mer sol og fylde. Oslo Camerata under ledelse av Stephan Barratt-Due spiller Årdals arrangementer med rytmisk spenst og omhu for klang og frasering. At det andre verket på platen står noe blekere i sammenhengen, er nok ikke orkesterets skyld. Arne Nordheim skrev «Rendezvous» for strykeorkester i 1986, men egentlig er det snakk om en versjon av hans strykekvartett fra 1956, et litt ubesluttsomt, fritonalt verk fra tiden før han ble elektronavantgardist. Oslo Cameratas framførelse er forsiktig. Og kanskje litt vel respektfull, litt for bokstavtro.

Spørsmål om autentisitet

Bergens Tidende, 20.03.2012

Georg Friedrich Händel: Die Acht Grossen Suiten

Lisa Smirnova, klaver

ECM New Series

Händel-suiter for cembalo spilt på moderne flygel

Åtte suiter, åtte samlinger av korte dansesatser, utgitt i London i 1720. Händel skrev dem «pour le Clavecin», for cembalo. Russiske Lisa Smirnova spiller dem på et moderne konsertflygel. Og da er vi med en gang oppe i den gamle diskusjonen om «autentisitet» – en diskusjon som ikke bare handler om valg av instrument, men også om framføringspraksis, og om de 300 år som skiller komponisten Händel fra musikeren Smirnova. Platen gir vel ingen entydige svar på de spørsmålene den reiser.  På den ene side spiller Smirnova klart og skarpt, med swingende energi i de raske satsene og et fritt blomstrende uttrykk i de langsomme, gjennomornamenterte satsene. Det er mye her som minner om Glenn Goulds tolkninger av de samme verkene. Men på den annen side har hun en tendens til å bli litt for mekanisk, pumpende i uttrykket når tempoet settes opp, noe som ofte gir de raske satsene et visst monotont preg. Og det hender at intensiteten hennes svikter i de langsomme satsene. Men, likevel, for den som ønsker en innspilling av suitene på moderne flygel, er dette et godt alternativ.

Gjenbruksstrategier

Bergens Tidende, 20.03.2012

Berio: Realisations

Michael Collins, klarinett

Roderick Williams, baryton

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos 

BFO og dirigenten Edward Gardner med overbevisende Berio-tolkninger

Det var ikke lett å bli klok på Luciano Berio (1925-2003). Han var en sentral figur i etterkrigstidsmodernismen, men i motsetning til kolleger og venner brøt han aldri helt med den musikkhistoriske tradisjonen. Han kombinerte samtidens mest avanserte komposisjonsteknikker med eldre, tonale skrivemåter. Og han innkorporerte stumper og stykker av tidligere musikk i sine egne verk, mest spektakulært i «Sinfonia» (1968) der tredje sats simpelthen er scherzoen fra Mahlers andre symfoni mikset med et halvt hundre sitater av komponister i spennet fra Brahms til Boulez. 

«Sinfonia» er ikke med på den nye platen med BFO og den engelske dirigenten Edward Gardner. Det er til gjengjeld tre verk som demonstrerer andre aspekter av Berios musikalske gjenbruksstrategi.

Hovedverket «Rendering» (1989) er basert på tolv noteark med skisser til en symfoni som Schubert aldri rakk å fullføre. Berio har ikke forsøkt å «rekonstruere» et verk her, han har lagt stykkene på rekke, orkestrert dem og skrevet en ramme omkring dem – slik at resultatet blir en slags musikkhistorisk montasje der fragmenter av Schuberts og Berios musikk dukker opp og glir inn over hverandre og fader ut. Det andre større verket på platen er en orkesterversjon av Brahms’ sonate nr. 1 for klarinett og klaver. Her har Berio nesten ikke skrevet noe selv – bare et par takter i starten av første og andre sats. Og platen slutter med en orkesterversjon av seks tidlige Mahler-sanger der det bare er instrumenteringen som stammer fra Berio.

Berio dediserte i sin tid Rendering til dirigenten Riccardo Chailly. Og Chaillys versjon fra 2004 med Verdi-orkesteret fra Milano er en opplagt referanseinnspilling – i tillegg til Rendering inneholder den også Brahms-transkripsjonen. BFO og Gardner klarer seg veldig godt i denne sammenligningen. Der Schubert-fragmentene i Rendering har et hardt og kantet preg hos Chailly og så å si trekkes framover i tid, får de hos BFO en letthet og en drømmende romantisk klang som passer godt til det vare, skjøre uttrykket i Berios egne bruddstykker.  

Det er vanlig å si at Berios transkripsjon av Brahms er for massiv, for kompakt. I Chaillys versjon er det kanskje noe om snakken: Et stykke som er tenkt og skrevet for bare to instrumenter, er blåst opp på et litt for stort lerret – virker det som. Men slik BFO spiller transkripsjonen, rammes den egentlig ikke av denne kritikken, for det er noe nesten kammermusikalsk over tolkningen – dempet, klart orkesterspill og flotte soloinnsatser når Berio legger klaverets melodilinjer over i treblåserne. I tillegg har BFO den fremragende engelske klarinettisten Michael Collins med på laget som solist.

De seks Mahler-sangene står noe svakere i sammenhengen. Selve orkestreringen klinger overbevisende nok, meget Mahler’sk, men barytonen Roderick Willams virker litt for blek og tilbakeholdende i uttrykket.

På vei ut i verdensrommet

Bergens Tidende, 13.03.2012

Zvezdochka in Orbit

Ernst Simon Glaser

Peter Szilvay

Norwegian Navy Band Bergen

Aurora

Uvanlig par utforsker nytt terreng

En ensom cello i klinsj med et blåserkorps? Det høres umiddelbart risikabelt ut. Og når Forsvarets Musikkorps Vestlandet (FMKV) nå utgir plate med cellisten Ernst Simon Glaser som solist, har de da heller ikke mange musikkhistoriske fortilfeller å vise til. Repertoaret for denne spesielle instrumentkombinasjonen er beskjedent. For å si det mildt.

Likevel er dette blitt en ganske innholdsrik plate – der FMKV presenterer fire veldig forskjellige verk og, ikke minst, får anledning til å demonstrere den musikalske bredden korpset rår over.

Jacques Iberts konsert for cello og 10 blåsere (1925) er både det eldste og det mest tradisjonelle av verkene på platen: Tre enkle, diverterende satser med gode melodier i celloen og gjennomsiktig orkestrering i blåserne. Lyrisk, humoristisk musikk, typisk både for Ibert og for periodens franske komponister i den lettere sjangeren.

Spranget fram til neste verk er stort, både i tid og i holdning. Fredrich Gulda (1930-2000) var ikke bare en stor klassisk pianist, han var en mer enn habil jazzpianist og han var komponist. Hans konsert for cello og blåsere fra 1980 er et stykke musikalsk postmodernisme, vidtfavnende og altetende som ham selv. I førstesatsen spiller celloen virtuost syngende og improviserende over bluesakkorder med tradisjonell big band-akkompagnement, og avbrytes så med mellomrom av en innsmigrende melodi med klang av østerriksk folketone. Slik fortsetter det gjennom fem satser med stadige sammenstøt og brudd og ironiserende sitater. Her er hint av Mozart og Schubert, men også av jazz og rock – og i sistesatsen hører man ekkoer av Sousas amerikanske marsjer.

De to siste verkene er norske. Olav Anton Thommesen er representert med «The Phantom of Light», et kort, utydelig verk for cello og ti blåsere fra 1990. Da er det mer substans i «Zvezdochka in Orbit», stykket som har gitt platen navn. Det er skrevet av Jon Øivind Ness. Og han har ikke forsøkt å dempe konflikten mellom den spinkle cellotonen og den massive messingklangen. Han spiller den helt ut, hele tiden – med celloen hvinende og jamrende i det høyeste registret i stadig kamp med orkesterets tunge, kompakte klangblokker. Flott, nesten skremmende intens musikk.

Ernst Simon Glaser gjør ikke bare en imponerende innsats i de teknisk krevende, ekvilibristiske solostemmene. Han finner det rette musikalske uttrykket til hvert av verkene – syngende og humørfylt hos Ibert, swingende hos Gulda, deklamerende hos Ness. Like imponerende er FMKV. Dette er en plate der dirigenten Peter Szilvay virkelig får vist hva disse superprofesjonelle blåserne kan klare. Og hvor stort et musikalsk register de spenner over.

Blodrik cellomusikk

Bergens Tidende, 06.03.2012

Miklós Perényi: Britten, Bach, Ligeti

ECM New Series

Alternative tolkninger av Bachs og Brittens cellomusikk

Ungarske Miklós Perényi er en av de cellistene som nådde å studere hos Pablo Casals. Og er det ikke noe som minner om den gamle spanske mesteren her på denne platen? På programmet står Bachs sjette suite for solocello (BWV 1012) sammen med Benjamin Brittens tredje solosuite (op. 87). Perényi spiller begge verk med solid teknikk, med god sans for de kontrapunktiske passasjene, og først og fremst med framdrift, flyt og lange, deklamerende linjer. Celloen hans synger som hos Rostropovitsj – som jo er den uunngåelige referansen i dette repertoaret. Men Perényi spiller samtidig med en større, mørkere og mer ru tone enn Rostropovitsj, og fraseringene hans har en tyngde som nettopp peker bakover i retning av Casals.  Der Rostropovitsj alltid trakk fram det dansante i Bachs suiter, understreker Perényi det melodiske stoffet og legger mindre vekt på de rytmiske aksentueringene. Ikke at det er noe galt i det. Dette er blodrike, kraftige tolkninger, både av Bach og Britten. Og i tillegg spiller Perényi, som en slags ekstranummer, en fritonal, folketoneinspirert solosonate skrevet av Györgi Ligeti omkring 1950 – før han så å si ble Ligeti.

Musikkteater

Bergens Tidende, 06.03.2012

Sofia Gubaidulina

The Canticle of the Sun

Gidon Kremer, fiolin

ECM New Series

To veldig ulike konserter for strykere

Det er klokker og bjeller og buldrende slagverk. Det er lysende durakkorder, voldsomme dissonanser og vare orkesterklanger helt på grensen av det hørbare. Jo da, de to verkene på Gubaidulina-platen rommer alle de trekkene vi vanligvis forbinder med musikken hennes. Og likevel er de helt forskjellige. «The Lyre of Orpheus» (2006) er en liten konsert for fiolin og strykeorkester, stramt komponert og presist framført av en anropende og inntrengende Gidon Kremer i spissen for Kremerata Baltica. Det andre verket, The Canticle of the Sun (1998), er en konsert for cello, kammerkor, slagverk og celeste. Solostemmen var opprinnelig skrevet til Mstislav Rostropovitsj. Her spilles den av Nicolas Altstaedt, Gidon Kremers etterfølger som kunstnerisk leder av Lockenhaus-festivalen. Altstaedt er en god cellist og har mange fine, ekspressive sekvenser. At han ikke helt klarer å få verket til å samle seg, skyldes kanskje at det egentlig er skrevet som et stykke musikkteater der solisten beveger seg omkring mellom sangerne og skaper en rekke visuelle og romlige effekter som vanskelig kan fanges på plate.