Imponerende

Bergens Tidende, 22.05.2012

Helle Brunvoll: Your Song

Prophone

Stillferdige ballader og standards

Billedkunstneren Helle Brunvoll kom seint til jazzen, i alle fall platedebuterte hun først i 2009, men gjorde det til gjengjeld med bravur. «In Our House», platen der hun hadde følge av gitaristen Halvard Kausland, var en av det årets gledelige overraskelser på det norske jazzmarkedet. Nå er paret tilbake, denne gang på Naxos-filialen Prophone og i selskap med Roger Johansen på trommer og svenske Hans Backenroth på bass. Og da er det bare å finne superlativene fram igjen. For den nye platen er rett og slett imponerende. Den inneholder åtte sanger, åtte originalkomposisjoner, alle med tekster av Brunvoll. Hun har også skrevet musikk til en av dem, resten er signert Kausland. Det er sanger som burde gå rett inn i den store boken med ballader og standards. Brunvoll synger stillferdig, uten større fakter, rytmisk stødig, med fin frasering og sikkerhet i hele stemmeregisteret. Backenroth og Johansen støtter diskret. Og Kausland legger ut sine delikate akkorder og går av og til på utflukt med elegante, blomstrende soloer som får tankerne til å gå i retning Jim Hall og Joe Pass. En sann fornøyelse.

I Emilys verden

Bergens Tidende, 16.01.2008

Roger Johansen

«World Of Emily»

Inner ear

Velfriserte tonesettinger av Emily Dickinsons dikt

Mange musikere har opp gjennom årene satt musikk til den amerikanske 1800-tallspoeten Emily Dickinsons dikt. Men mon ikke Roger Johansen er den første jazztrommeslager som forsøker seg?

Det er dog ingen grunn til angst for at Dickinsons særegne verden skal bli planert av Johansens trommer. «World Of Emily» er en samling melodiøse tonesettinger i grenselandet mellom jazz og populærmusikk, elleve korte sanger fremført med fin sans for genren av den glimrende Tromsø-sangerinnen Marit Sandvik, diskret akkompagnert av Johansen selv i selskap med Jon Eberson (gitar), Atle Nymo (tenorsax), Helge Lien (piano) og Sondre Meisfjord (bass).

Mange sterke folk er involvert. Men når resultatet likevel ikke blir helt overbevisende, skyldes det at hele prosjektet har et noe velfrisert – og ensformig – preg. Jeg for min del ville egentlig heller ha hørt alle disse gode musikerne, Marit Sandvik inklusive, sparke fra under friere former.