Årets plate

Bergens Tidende, 30.12.2008

Hva kommer jeg til å huske fra dette plateåret? At András Schiff avsluttet sin serie med Beethovens klaversonater? At Stavanger Symfoniorkester utga to bind med Fartein Valens orkestermusikk? At Hilary Hahn spilte Schönbergs fiolinkonsert? Jo visst, men også – og først og fremst – at Matthias Goerne startet en ny serie med Schubert-sanger på harmonia mundi. Hvorfor er da dette så spesielt? Finnes det ikke tilstrekkelig med Schubert-tolkninger på markedet? Vel, for det første er det en sensasjon at vi nå kan se frem til endelig å få tidens førende baryton skikkelig dokumentert på plate – de siste mange årene har Goerne vært kontraktmessig lenket til plateselskapet Decca som stort sett har neglisjert ham. For det andre er Goerne ikke bare en stor sanger, han er en helt unik fortolker av den tyske liedtradisjonen – hans fraseringsevne og hans tekstforståelse får de fleste andre som har forsøkt seg i dette repertoaret, til å virke påfallende svake og kraftløse. Så, jo da, verden trenger hans, nettopp hans, Schubert-tolkninger.

Fra dypet

Bergens Tidende, 17.12.2008

20th Century Tuba Concertos

Øystein Baadsvik, tuba

BIS

Flott, effektiv tubamusikk

Et tungt, klosset instrument. Blåserkorpsenes bunnplanke. Best egnet til ompa ompa og bierstube. Hvis du tror det er slik tubaen er, da må du tro om igjen. Lytt til denne platen med Øystein Baadsvik, verdens eneste solotubaist på heltid. Sammen med dirigenten Anne Manson og Singapore Symphony Orchestra har han spilt inn fire tubakonserter fra det tjuende århundre, og han demonstrerer underveis at en tuba kan være vel så rask og fleksibel som en cello, og at den har en enorm klangrikdom, en hel palett av uttrykksmuligheter fra dyp, mørk melankoli til spiss, strålende messingglans. Det er selvsagt ikke mange store komponister som har hatt øye for dette instrumentet. Men Baadsvik har i det minste funnet frem en fin, meditativ konsert som Ralph Vaughan Williams i sin tid skrev til en tubaspillende nevø. De tre andre verkene – av armenske Alexander Grigori Arutiunian, svenske Torbjörn Iwan Lundquist og Star Wars-komponisten John Williams – er ikke spesielt dyptgående. Men de er effektivt skrudd sammen. Og Baadsvik spiller dem med fabelaktig teknikk og imponerende formsans. 

Valgets kval

Musikkommentar, Bergens Tidende, 17.12.2008

I september kom «Scarborough Fair», platen der Bryn Terfel synger «sanger fra de britiske øyer» i sirupsdryppende arrangementer og med drahjelp fra diverse popartister. «Et kunstnerisk overflødighetshorn» skrev Aftenpostens anmelder begeistret.

«Hvorfor valgte du dette repertoaret? – spurte en NRK-journalist Bryn Terfel nå nylig. Trolig ventet hun å få høre den vanlige visen om hans walisiske røtter og hans varme kjærlighet til folkelige sanger. I stedet fikk hun et lite innblikk i dagens platebransje: Du velger ikke selv ditt repertoar. «Choices are made for you», selskapene velger for deg. Men «Scarborough Fair» da? «Det er faktisk ikke noe slikt jeg har lyst til å innspille nettopp nå. Jeg skulle gjerne være litt mer avgrenset, hatt mer integritet» – sa Bryn Terfel.

Han er en av tidens fremste bass-barytoner. Hans uttrykkskraft er overveldende. Nettopp nå. Og ingen vet hvordan stemmen hans kommer til å utvikle seg og bli om ti år. Derfor drømmer han om å få innspille hele sitt repertoar, om å få dokumentere alle de rollene han synger – nettopp nå. Men de siste fem årene har han nesten utelukkende fått innspille plater av typen «Scarborough Fair». «For min del, er det deprimerende», sier Terfel.

Alle tidens store operasangere, yngre så vel som eldre, har grunn til å være deprimerte. For plateselskapene har mistet interessen for opera. Det koster mer og mer å produsere operaplater, og de selger ikke nok til at selskapene vil sette det store maskineriet i gang. Da EMI utga «Tristan og Isolde» med Placido Domingo i 2005, sa man at dette trolig var siste gang en opera ville bli innspilt i et platestudio. Foreløpig ser det ut til at spådommen holder. I tillegg kommer det færre og færre liveopptak på markedet.

Men selv om det ikke lenger utgis operaplater, utgis det fremdeles plater med store sangere. At de fleste operastjerner har kontrakt med selskaper som lever av å produsere populærmusikk, merkes på utgivelsene. Markedet svømmer over av sviskeplater konstruert etter popbransjens mal. Bare i høst er det kommet opp mot et snes plater der en eller annen operastjerne synger 14-15 korte, mer eller mindre tilfeldig valgte arier eller sanger. En annen populær variant er samleplatene, operaverdenens svar på «Absolute Music»-genren.

Bryn Terfel drømmer om få synge Wotan i en ny innspilling av Ringen. Det kommer neppe til å skje. Til gjengjeld er han representert med et fem år gammelt opptak av «Plaisir d’amour» på «Classical Love Songs», en ny flott sviskesamling som plateselskapet hans utgir etter jul. «Choices are made for you».

Fremmedartet

Bergens Tidende, 10.12.2008

Melos

Vassilis Tsabropoulos (klaver), Anja Lechner (cello), U.T. Gandhi (slagverk)

ECM

Med Anja Lechner på nye eventyr

Hun har vidtfavnende musikalske interesser, cellisten Anja Lechner. Vi har hørt henne på Vossajazz med Misha Alperin og på Festspillene med Rosamunde-kvartetten. I det siste har hun spilt tango med Dino Saluzzi. Underveis har hun laget en hel del plater, både med disse og andre musikalske venner. I 2004 spilte hun for eksempel inn komposisjoner av den gamle, armenske guruen Gurdjieff sammen med den greske pianisten Vassilis Tsabropoulos. Dette samarbeidet fortsetter nå med platen Melos. Det står igjen Gurdjieff på programmet, men denne gangen bare tre korte stykker der Tsabropoulos legger en minimalistisk bunn mens Lechners cello klager og svever til værs som bønnerop over arabiske hustak. Resten av numrene er skrevet av Tsabropoulos. Han følger noenlunde samme mal, men gir noe større rom for improvisasjon slik at musikken av og til krysser over og høres ut som enkel, litt forsiktig modaljazz. Alt er ikke like opphissende, men det er mange fine, melankolske og lett fremmedartede stemninger underveis.  

Elegant

Bergens Tidende, 03.12.2008

Jean-Marie Leclair: Sonatas

John Holloway (fiolin), Jaap ter Linden (cello), Lars Ulrik Mortensen (cembalo)

ECM New Series

Frisk, sjarmerende fiolinmusikk fra 1700-tallet

Da Jean-Marie Leclair fikk trykt sin første samling fiolinsonater i 1723, var han bare 26 år gammel, men allerede et kjent navn i Paris. Det aristokratiske publikum likte verkene hans. De var riktignok vanskelige å spille, men – som en samtidig musikkelsker skrev – Leclair hadde klart å komponere noe som var både vakkert og nytt, «uten å etterligne andre». Det kom flere samlinger etter hvert. Nummer tre fra 1733, som den engelske fiolinisten John Holloway nettopp har spilt inn på plate, har samme kvaliteter som de foregående. Dette er sjarmerende musikk med fargerik harmonikk, fine melodilinjer og elegante ornamenteringer, frisk fiolinmusikk skrevet av en virtuos – og her spilt av en nåtidig fiolinist med sans for datidens idealer. I tillegg har Leclair skrevet rike, kontrapunktiske continuo-stemmer slik at cembalisten Lars Ulrik Mortensen og cellisten Jaap ter Linden har mye å spille på og kan yte Holloway livlig, aktivt medspill og motspill underveis.

Metervare

Bergens Tidende, 26.11.2008

Christian Sinding: Musikk for fiolin og klaver
Henning Kraggerud og Christian Ihle Hadland
Naxos

Glatt, overflatisk musikk for fiolin og klaver

Musikkhistorikerne har en fast mal når de skriver om Christian Sinding: Verkene hans var friske og virile, skriver de; han hadde god melodisk evne, fin sans for tematisk variasjon osv. Men – og det er alltid et «men» – han hadde ikke samme nivå som Grieg, han klarte ikke å utvikle seg, han var sterkt overvurdert i samtiden, hans musikk var for lengst foreldet da han døde i 1941. Det er ikke noe på den nye Naxos-platen som rokker ved denne oppfattelsen. Platen rommer stort sett alt hva Sinding skrev for fiolin og klaver: en rekke korte romanser, valser og stemningsstykker pluss en suite og en sonate. Og, jo da, det klinger vakkert, det er profesjonelt og effektivt skrevet – men uten dybde, uten substans. Glatt, musikalsk metervare. Henning Kraggerud og hans klaverpartner Christian Ihle Hadland spiller stykkene slik musikk av denne typen må spilles – entusiastisk, innsmigrende, elskverdig. Men klarer ikke å overbevise om at Sindings verker har annet enn en viss begrenset, historisk interesse. 

Liker De Brahms?

Bergens Tidende, 26.11.2008

Brahms: Klaverkvartetter 1-3

Nicholas Angelich (klaver), Renaud Capuçon (fiolin), Gérard Caussé (bratsj) og Gautier Capuçon (cello)

Virgin Classics

Fargerike og frodige tolkninger

Det er femti år siden Françoise Sagan utga romanen «Liker De Brahms?». I dag smiler vi ironisk av tittelens spørsmål – skrev en fransk kulturpolitiker nylig. Eller, som en engelsk kritiker skrev i en annen sammenheng, «Who doesn’t?» – Hvem liker vel ikke Brahms i dag?

Vel, fullt så enkelt er det nok ikke, i alle fall ikke i Norge. Her hjemme er det fremdeles mange, både musikkvitere og vanlige dødelige, som blir nervøse når de hører navnet Brahms. Han er så vanskelig å like, sier de. Å lytte til ham krever forsakelse og konsentrasjon. Brahms? Det er plikt og pensum. Musikken hans er grå og alvorlig. Sier de.

Selvsagt er musikken hans alvorlig. Den er skrevet av en komponist som tok musikk på alvor, en mann som påtok seg å forvalte arven etter Beethoven, Schubert og Schumann og som klarte å sammenfatte hele 1800-tallets musikalske praksis i en storslått syntese. Musikken hans er tradisjonsbevisst, men den er samtidig også både fargerik og frodig – og ikke minst er den komposisjonsteknisk revolusjonerende. Det er ikke tilfeldig at Arnold Schönberg kalte Brahms «progressiv».

Den nye utgivelsen på Virgin Classics er en god påminnelse om alt dette. Det hjelper naturligvis at det er Nicholas Angelich som sitter ved klaveret. Han har nærmest gjort Brahms-tolkning til sin levevei. Og brødrene Capuçon har også etter hvert etablert seg som Brahms-eksperter. Sammen med bratsjisten Gérard Caussé presenterer de tre sprudlende, strømmende tolkninger av klaverkvartettene. Alle musikerne har spesielt godt øre for de fremadrettete momentene i denne musikken. De demonstrerer hvordan den tematiske rikdommen i den lange første kvartetten nærmest oppløser det kammermusikalske formatet innefra og løfter musikken opp til symfoniske dimensjoner. Og de fanger, oppmerksomt lyttende, alle de små melodiene som glimter i den andre kvartettens kaleidoskopiske førstesats der Brahms varierer og bearbeider en serie ørsmå motiver. Det klinger stort, flott og kraftfullt. Schönberg ville likt denne platen.  

Formfølelse

Bergens Tidende, 19.11.2008

Beethoven: Strykekvartetter

Artemis Quartet

Virgin Classics

Friske, energiske Beethoven-tolkninger

Artemis-kvartetten fikk kontrakt med Virgin i 2005, noe som blant annet førte til platesamarbeidet med Leif Ove Andsnes i 2007 (klaverkvintettene til Schumann og Brahms) og med Truls Mørk i vår (Schuberts strykekvintett). Nå kommer de med en ny plate, og denne gangen har de vært alene i studiet. Det står Beethoven på programmet, to verker fra den tiden da han revolusjonerte strykekvartettformatet. «Vanskelige å utføre og overhodet ikke populair» – skrev en anmelder da de første seks strykekvartettene (op.18) ble utgitt i 1801. Og da de neste, de tre Razumowsky-kvartettene (op. 59), kom i 1807, klaget folk over at musikken ikke var «allment tilgjengelig» og at den «manglet formfølelse og smak». Det er selvsagt vanskelig å komme med «nye» tolkninger av disse verkene, men Artemis-kvartetten spiller i det minste musikken slik at man i dag, to hundre år etter, fremdeles fornemmer hva det var som fikk kritikerne til å reagere den gangen. Tolkningen av den fjerde kvartetten (op. 18:4) er ungdommelig selvsikker og skarp, og den åttende (op. 59:2) står frisk og klar med energisk artikulasjon av alle brudd og brå kast.

Raseri

Bergens Tidende, 19.11.2008

Furore

Joyce DiDonato, mezzosopran

Christophe Rousset, dirigent

Les Talens Lyriques

Virgin Classics

Ensformig arieplate

Det produseres arieplater over en lav sko for tiden. De fleste av dem består av svisker fra det sentrale repertoaret eller fra en enkelt komponists produksjon. Men noen ganger er numrene bundet sammen ved hjelp av en slags tema eller et «konsept». Ta for eksempel den nye platen med den amerikanske mezzosopranen Joyce DiDonato. Den heter «Furore» – som er italiensk for «raseri». Og raseri er nettopp hva som står på dagsordenen her: fjorten ustyrlige raserianfall hentet fra Händels operaer, fjorten arier der forsmådde, hevngjerrige kvinner og menn skriker om sjalusi og hat og kaster ut forbannelser til høyre og venstre. DiDonato synger det hele med stor, fyldig stemme og flott klang i det høye registeret. Og hun klarer Händels virtuose, eksplosive triller og løp med imponerende teknikk. Men teknikk kan ikke skjule hva som er problemet med denne platen: Händel brukte disse ariene som isolerte utbrudd i operaene sine. Når de, som her, synges etter hverandre, mister de sin farge og følelsesmessige kraft – og både de og DiDonato høres temmelig ensformige ut.

Kummer og kval

Bergens Tidende, 12.11.2008

Lamenti

Emmanuelle Haïm, dirigent

Le Concert d’Astrée

Virgin Classics

Klagesanger som treffer rett i hjerterøttene

Det er store følelser og vakker musikk på denne platen der tidligmusikkensemblet Le Concert d’Astrée og noen av tidens største sangere tolker klagesanger fra 1600-tallets Italia. Superstjernen Rolando Villazón innleder platen med en arie fra Cavallis opera L’Egisto og avslutter den med en arie fra Monteverdis L’Orfeo. Stemmen hans klinger flott, men er et par numre for stor til dette repertoaret, noe som blir tydelig når man etterpå hører den avdempete tenoren Topi Lehtipuu i en typeriktig, melankolsk tolkning av enda Cavalli-arie. Det er flere andre mannlige sangere med på platen, men det er først og fremst kvinnene som imponerer, for eksempel Natalie Dessay som slår akrobatiske volter over en enkel, fallende basslinje i Monteverdis «Lamento della ninfa». Eller hennes soprankolleger Véronique Gens, Patrizia Ciofi og Joyce DiDonato – som dekker hele skalaen fra det intimt utrøstelige til utagerende raseri. Det er mye kummer og kval i disse tekstene, men musikken er eventyrlig vakker. Og sangerne treffer deg rett i hjerterøttene.

Overskudd

Bergens Tidende, 12.11.2008

Sonatas

Rafal Blechacz, klaver

Deutsche Grammophon

En pianist vi kan vente oss noe stort av

Han er bare 23 år gammel, men allerede et internasjonalt navn. Rafal Blechacz ble kjent da han i 2005 vant den store Chopin-konkurransen – som den første polakk på tretti år. At forgjengeren hans het Krystian Zimermann, spente forventningene høyt. Men Blechacz ønsker tydeligvis ikke å bli værende i Chopin-båsen. I de tre årene som er gått siden, har han, både i konsertsalene og på plate, demonstrert at han dekker hele det sentrale repertoaret fra Schumann og Liszt til Szymanowski og Debussy. Og nå utgir han altså en plate med musikk fra de siste tiårene av 1700-tallet, tre sonater signert Haydn, Mozart og Beethoven, tre utsøkte stykker wienerklassikk – som han spiller med fabelaktig teknikk og sikker formsans. De hurtige satsene av Mozarts ungdommelige D-dur sonate (K. 311) klinger i denne versjonen betydelig raskere enn vanlig uten at de virtuose løpene og trillene virker uskarpe av den grunn. Teknisk overskudd og glassklar artikulasjon preger også hans tolkninger av Haydns siste sonate og Beethovens andre. Dette er en pianist vi har lov å vente oss noe stort av.

Musikkvalget

Musikkommentar, Bergens Tidende, 12.11.2008

Si meg hva slags musikk du liker, og jeg skal si deg hvem du er. Vel, det er kanskje ikke helt så enkelt som det høres ut, men folks musikkvalg forteller faktisk en del om deres alder, utdannelse, sosialgruppe osv. Og hvis man er politiker, er det viktig å utsende de rette, tydelige musikalske signalene.

Under den amerikanske valgkampen fikk vi for eksempel vite at Barack Obama liker Fugees, Marvin Gaye, Bruce Springsteen, Rolling Stones og Aretha Franklin. John McCain sa derimot, ikke uten selvironi, at han helst lytter til musikk som barna hans hater, og på hans top10-liste var det mest oldtimers som The Platters, Louis Armstrong, Roy Orbison pluss, litt merkelig, både ABBAs «Dancing Queen» og «Take a Chance On Me». Obama lot seg intervjue i Rolling Stone og understreket at hans musikksmak er akkurat så inkluderende som hans politiske budskap: Stevie Wonder er hans musikalske helt; han har tretti Dylan-sanger på iPod’en sin; og i øvrig liker han «alt fra Howlin’ Wolf til Yo-Yo Ma til Sheryl Crow».

Også på de utallige valgmøtene rundt om i landet hadde kandidatene klare musikalske budskaper. Obama brukte up-beat soulmusikk som oppvarmning og marsjerte triumferende inn på scenen til omkvedet fra Aretha Franklins «Think» – «Freedom, Freedom, Freedom». Senere, da meningsmålingene pekte oppover, ble Stevie Wonders «Signed, Sealed, Delivered» hans kjenningsmelodi. Og McCain signaliserte på sin side folkelighet og tradisjonelle verdier ved å spille Brooks & Dunn og annen moderne countrymusikk på møtene sine.   

Sist tirsdag kom da avgjørelsen – og den musikalske avslutningen. McCain aksepterte nederlaget og forlot folkemøtet i Arizona til tonene av Hans Zimmers melankolsk-heroiske moll-tema fra «Crimson Tide», filmen der Denzel Washington spiller en ung, svart offiser som overtar kontrollen etter at den gamle ubåtskapteinen (Gene Hackman) har mistet dømmekraften og besetningens tillit. Og Obama? Han forlot scenen i Chicago til Trevor Rabins musikk fra filmen «Remember the Titans» – der samme Denzel Washington spiller en trener som får et lag av svarte og hvite fotballspillere til å arbeide sammen og vinne den store pokalen.

Det var symbolsk, det var historisk. Men kanskje det mest rørende musikalske budskapet kom uten at det ble spilt musikk – nemlig da Obama tidligere på kvelden indirekte refererte til den gamle borgerrettsbevegelsen og til soul-klassikeren «A Change Is Gonna Come». I 1963 sang Sam Cooke: «Det har vart lang, lang tid, men jeg vet forandringen kommer». På tirsdag, 45 år senere, svarte Obama: «Det har vart lang, lang tid, men i kveld … er forandringen kommet til Amerika».

Sjarmerende kitsch

Bergens Tidende, 05.11.2008

Incanto

Andrea Bocelli

Decca

Andrea Bocelli på nye eventyr

Det er alltid litt pinlig når Andrea Bocelli insisterer på å synge opera. Han har riktignok en nydelig stemme i utgangspunktet. Og han kan godt virke overbevisende så lenge han beveger seg i flatere terreng. Men opera er en ekstremsport. Plutselig kommer det høye toner eller lange, krevende melodiske fraser – og så brister illusjonen. Stemmen hans er vilt overbelastet i høyden, og han har ingen skikkelig teknikk til å klare kompliserte fraseringer. Problemene er de samme når han lager plater med sanger fra det italienske, populærmusikalske repertoaret. Men i denne genren fungerer han faktisk langt bedre. På Incanto, den nyeste platen i rekken, er musikken nettopp slik den skal være: skamløst sentimental. Orkesterarrangementene er svulstige ut over enhver grense, og Bocelli står tett på mikrofonen og trykker på alle følelseskontakter og hulker seg gjennom sanger om grande amore og mamma og Santa Lucia. Det er så kitschy at man får blanke øyne. Men for oss som har sans for kitsch, er det samtidig utrolig sjarmerende. Og da tar vi gjerne et par sprukne høye c’er med på kjøpet.  

Norges mest oversette komponist

Bergens Tidende, 05.11.2008

Mountain Dance

Verker av Grieg

Rune Alver, klaver

MUDI

Spenstig, fargesprakende tolkning av tidlige Grieg-verker

Grieg var komponist. Men han var også pianist, ja, egentlig var han jo utdannet konsertpianist. Og han skrev de aller fleste av komposisjonene sine for klaver. Da Einar Steen-Nøkleberg for ti år siden påtok seg å spille inn all Griegs klavermusikk på Naxos, ble resultatet nokså overveldende – en serie på 14 cd-er. Likevel er det fremdeles ganske begrenset hva som vanligvis kommer opp når folk snakker om Griegs klavermusikk. A-moll konserten, en liten håndfull svisker fra Lyriske Stykker, g-moll balladen – det er vel omtrent hva man husker.

I de siste årene, og ikke minst i forbindelse med Grieg-året 2007, har det vært gjort en del forsøk på å sprenge denne snevre forstillingen og løfte andre deler av Griegs klavermusikk frem i lyset. Ett eksempel er Rune Alver som siste år utga sin kritikerroste plate «Le Nouveau Grieg» der han spilte de to siste klaververkene, Lyriske Stykker nr. 10 (op. 71) og Slåtter (op. 72), og demonstrerte at Grieg sent i produksjonen fremdeles kunne gi konsertrepertoaret saft og kraft ved å hente inspirasjon i norsk bondekultur.

Nå er Alver aktuell med en ny Grieg-plate, denne gangen med et repertoar hentet fra den diametralt motsatte enden av verklisten. På hans «Mountain Dance» hører vi noen av den unge Griegs første komposisjoner for klaver, Humoresker (op. 6) og klaversonaten (op. 7) fra midten av 1860-årene pluss Folkelivsbilder (op. 19), Fire Albumsblad (op. 28) og Improvisata over to norske folkeviser (op. 29) fra 1870-årene.

Det er interessant å sammenlikne Alvers og Steen-Nøklebergs tolkninger av disse tidlige verkene. Steen-Nøkleberg spiller dem så å si tilbake i 1800-tallets virtuose klavertradisjon og fremhever Griegs europeiske inspirasjoner – slik at Humoreskene klinger som Chopin og klaversonaten som Schumann. Alver spiller dem derimot fremover, inn i – men også igjennom – det nasjonalromantiske feltet, frem mot en mer nåtidig forståelse av de folkemusikalske elementenes funksjon. Hos ham klinger folkemusikken ikke bare med som pianistiske effekter og interessante klangfarger, den er selve limet i komposisjonene. Noe han demonstrerer ved å fremheve og aksentuere folketonene i melodilinjene, ved å understreke musikkens rytmiske aspekter, og ved å skjerpe alle dynamiske motsetninger. Resultatet er blitt en skarp og spenstig og veldig fargesprakende tolkning av Grieg – Norges mest berømte og mest oversette komponist. 

Den fortapte sjelens trøst

Bergens Tidende, 02.11.2008

Richard Wagner: Den Flygende Hollender

Johannes von Duisburg, Annalena Persson, Ketil Hugaas m.fl.

Regi: Francesca Zambello

Scenografi: Alison Chitty

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Den Nye Operas Kor

Den Nye Opera

Grieghallen

Imponerende, profesjonell oppsetning av Wagners Hollender

Da Welsh National Opera for to år siden satte opp Wagners Flygende Hollender, foregikk handlingen i noe som liknet et forlatt sovjetisk romsenter i Kasakhstan, og i andre akt satt de spinnende kvinnene og jobbet med fiberoptisk lys ved blinkende konsoller. Det var svenske Annalena Persson som sang Senta den gangen. Mon ikke hun likte seg bedre som Senta i Grieghallen i går?

For i den oppsetningen som Den Nye Opera nå presenterer i Bergen, har regissøren Francesca Zambello verken forsøkt å «aktualisere» handlingen eller å gi en realistisk fremstilling av fortapte sjømenns reiser på verdenshavene. Hun og scenografen Alison Chitty har latt seg inspirere av Wieland Wagners oppsetninger fra 1950-tallet og har skapt et klaustrofobisk rom som med enkle farger og enkle grep både kan illudere Dalands skip og spinnestuen i Sandvigen. Og i dette rommet lar hun da handlingen utspille seg, ikke som et stort, psykologisk skjebnedrama, men som en symbolsk, stilisert fremstilling av en fortapt sjels drøm om forløsning og en ung kvinnes dødsdrift.

Oppsetningen stammer fra operaen i Bordeaux. Zambello lagde den på 1990-tallet. Stephen Taylor brukte den i 2002. Nå har Den Nye Opera ført den til Bergen – der den fungerer aldeles glimrende. Det er imponerende masseopptrinn. Det er akrobater. Det er uhyggelige gjenferd. Det er et vell av visuelle effekter som matcher alt som skjer i teksten og i musikken.

Og så er det noen veldig gode sangere. Annalena Persson fremstiller Senta med skarp, glassklar sopran, Johannes von Duisburg er en typeriktig heltebaryton i rollen som Hollenderen. Begge behersker scenen med fin dramatisk sans. I de mindre rollene merket vi oss Ketil Hugaas som Daland og John Morton som Erik.

Det var gledelig å høre Den Nye Operas Kor. Her er det virkelig skjedd noe den siste tiden. Det er arbeidet både med klang og frasering, og både på manne- og kvinnesiden. Det ble sunget med saft og kraft kvelden igjennom. Spesielt imponerende var matrosenes flott koreograferte kor i begynnelsen av tredje akt.

I september var det Haas’ og Fosses Melancholia i Stavanger og Oslo. Nå er det Hollenderen i Bergen. Det tegner til å bli en fin sesong for Den Nye Opera.

Mens verden holder pusten

Kommentar, Bergens Tidende, 02.11.2008

Aktiviteten på internett under den amerikanske valgkampen er kanskje et tegn på at det er ved å oppstå en global, digital offentlighet

Jeg var på konferanse med amerikanske kolleger i forrige uke. Mange av dem er demokrater som i åtte år har klaget over Bush-regjeringen. Men nå da? En intelligent, karismatisk Barack Obama ligger i front på meningsmålingene. McCain tuller omkring som en senil nisse; alt han tar i, blir til gråstein; og tenk på visepresidentkandidaten hans ... Nå må dere da være glade, sa jeg til mine amerikanske kolleger. Nei, de var jo ikke det! De var dypt pessimistiske. De forventet at alt som kan gå galt, kommer til å gå galt innen tirsdag.  «Vi holder pusten», sa en av dem.

De er ikke de eneste. Hele verden holder pusten i disse dagene. For verden er blitt et meget annerledes sted i løpet av Bushs åtte år ved makten. «Har vi ikke fått nok?» er sloganet på en av plakatene for Obama der designeren Rich Silverstein simpelthen har laget en uendelig lang liste av ord knyttet til Bush-regjeringen – Irak, masseødeleggelsesvåpen, Abu Ghraib, Guantanamo, Kyoto osv. Nesten ingen av disse ordene refererer til lokale, amerikanske fenomener. Den katastrofale invasjonen i Irak, de blussende konfliktene i Midtøsten, galopperende klimaproblemer, konsentrasjonsleirer, tortur, kidnapping av mistenkte osv. – alt er noe som angår oss.  Og som om dette ikke var nok, må vanlige mennesker over hele verden nå være med på å betale regningen for dereguleringen av det amerikanske finansmarkedet.

Den engelske historikeren Timothy Garton Ash skrev nylig at amerikanerne fremdeles lider under «en rørende illusjon om at dette er deres valg». De tar feil. Det er vårt valg. Verdens valg. Vår fremtid avhenger av dette valget.  «Alt vi mangler, er stemmerett», skrev han.

Verden har ikke stemmerett, men hele verden er likevel tvunget til å være intenst opptatt av dette valget. Da er det godt at mulighetene for å holde seg oppdatert er betydelig bedre nå enn tidligere. All verdens aviser og medieorganisasjoner dekker valget fra dag til dag, og tillegg kan enhver med adgang til internett følge kampen helt ned i de minste detaljene minutt for minutt. For den samme medieteknologien som Obama har utnyttet så virtuost i kampanjen sin, har åpnet valget mot verden.

Da Howard Dean forsøkte å bli demokratenes presidentkandidat i 2004, gikk han på internett for å samle inn penger. Obama gjør også det, men han utnytter samtidig den digitale teknologiens muligheter for rask kommunikasjon og raske tilbakemeldinger.  Han og hans stab integrerer on-line med real life som man sier i de kretsene – de har klart å mobilisere tusener av frivillige via nettet, epost, ipod osv. Og har skapt en grasrotsbevegelse som er i full sving med å få folk til å gå mann av huse og stemme.

Vi som er henvist til å følge dette valget som tilskuere, merker den digitale mobiliseringen i alle sektorer av internett. Det er en forrykende aktivitet på politiske nettsteder, i blogger av enhver art, i kommentarfeltene til avisenes nettsteder osv. Og hvis man vil merke hvordan den politiske vinden blåser og vender seg fra sekund til sekund, kan man gå på Twitter, tjenesten der folk skriver korte tekstmeldinger til hverandre og til verden. Selskapet har de siste månedene silt meldingene og samlet alle som inneholder referanser til det amerikanske valget på ett nettsted: election.twitter.com. Om dagen kommer det mest meldinger fra Europa og Asia. Men ut på ettermiddagen når amerikanerne kommer på nett, blir det fart på siden. Meldingene raser nedover skjermen, løgner og sannheter, rykter, frykt og ønsketenkning mellom hverandre.

Umiddelbart virker denne tekststrømmen mest som et grumset utslipp. Høyreradikale gærninger spyr ut rasistisk hets.  Politiske demagoger setter falske rykter i omløp. Språkbruken er voldsom og voldelig. Men her er også meldinger med nyttige opplysninger, korte markeringer av synspunkter, og av og til oppstår det likefrem debatt og sivilisert dialog mellom tilhengere av Obama og McCain. Vel så viktig er det dog at det på denne siden foregår en lynrask utveksling av informasjon om hva som er «oppe» i alle andre hjørner av medieuniverset – om hva som skrives i aviser og blader, hva som politiske kommentatorer har sagt på nyhetsprogrammene, hva kandidatene tar opp i talene sine rundt om i landet nettopp nå osv. Og enhver usaklig beskyldning et eller annet sted i medieuniverset får straks motsvar med relevant informasjon og med lenker til avisartikler og TV-klipp på YouTube.

Det er ingen utsikt til at verden vil få stemmerett til det amerikanske presidentvalget i overskuelig fremtid. Eller at det vil bli opprettet en verdensregjering til løsning av våre felles, globale problemer med det første. Men aktiviteten på internett under den amerikanske valgkampen er kanskje et første tegn på at det er ved å oppstå en global digital offentlighet – som kan mobiliseres når sakene er viktige nok. Det er interessant i seg selv. Uansett hva som blir resultatet på tirsdag. Godt valg!

Nytt og fremmed

Bergens Tidende, 29.10.2008

Beethovens klaversonater vol. 7 og 8

András Schiff, klaver

ECM New Series

En Beethoven for det 21. århundre

Beethoven mente at hans «Hammerklaver»-sonate fra 1818 ville holde pianister beskjeftiget de neste femti år. Han tok hardt i, men var likevel for beskjeden. For store pianister blir aldri ferdig med hans sonater. De må prøve krefter med dem, igjen og igjen. Av og til er det en som tar for seg å innspille alle 32. Den første, Arthur Schnabel, avsluttet prosjektet sitt i 1935. Den siste er András Schiff som med utgivelsen av vol. 7 og 8 nettopp har avsluttet sin serie på ECM. Det har vært en fantastisk reise, med intelligente, musikalske nylesninger og klare, friske tolkninger på hver ny plate. De to siste bindene i serien er ikke noe unntak. Vi er kommet til de seks «sene» sonatene, tre i live-opptak, de siste tre spilt inn i studio. Det er både nervepirrende og overveldende å høre den virtuose Schiff takle de tekniske utfordringene i «Hammerklaver». Og imponerende hvordan han klarer å holde sammen på musikken i de siste tre opusnumrene der selve sonateformen smelter ned og gir plass for noe nytt og fremmed. En Beethoven for det 21. århundre.

Stø kurs

Bergens Tidende, 22.10.2008

«Live at Belleville»

Arild Andersen, Paolo Vinaccia, Tommy Smith

ECM

Solid, traust improvisasjonsmusikk

Dette er nettopp slik man forventer det når det står Arild Andersen på coveret: En plate med gode musikere i stø samspill uten store fakter. I dette tilfellet er det snakk om en trio der Andersen har følge av trommeslageren Paolo Vinaccia og den skotske tenorsaxofonisten Tommy Smith. Et sted underveis dukker Ellingtons «Prelude to a Kiss» opp. Alt det øvrige materialet er skrevet av Andersen selv, blant annet «Independency», en tre kvarter lang suite i fire satser. Hans syngende, lodne basstone legger solid bunn, og det kommer mange fantasifulle innspill fra Vinaccia. Likevel tar musikken sjeldent skikkelig av, noe som dels skyldes at det ikke er tilstrekkelig med utfordringer i grunnmaterialet. Her er litt vel mye norsk jazzhverdag med drivende klangskyer, enkle akkordrekker og svevende melodilinjer med hint av folketone. I tillegg er Tommy Smith en temmelig blek saxofonist: Han kan spille høystemt som Garbarek, og han kan avlevere ethvert kjent lick fra Coltrane til Michael Brecker, men man savner en personlig tone, en personlig tilgang til stoffet.

Generalprøve

Bergens Tidende, 11.10.2008

Verker av Bent Sørensen, Brahms og Stravinskij

Nikolaj Znaider, fiolin

Jarle Rotevatn, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO presenterer ujevnt turnéprogram

På torsdag og i går fikk hjemmepublikummet høre den musikken som BFO skal spille de neste ukene i Stockholm, Tallin og Warszawa. Vi kjenner etter hvert oppskriften på slike turnéprogrammer: Et kort stykke norsk eller nordisk musikk til oppvarmning; en konsert fra det sentrale repertoaret med en stor, internasjonal solist; og etter pausen et stykke russisk tjohei. Malen er enkel og effektiv. Og gir samtidig rom for variasjoner. Som denne gangen da det nordiske innslaget var et temmelig fersk stykke samtidsmusikk av danske Bent Sørensen. Selv om BFO uroppførte hans «Exit Music» under festspillene siste år, virker stykket trolig fremdeles nytt og fremmedartet for orkestret, men på torsdagskonserten fikk musikerne det likevel til å høres typisk sørensensk ut, med drivende klangskyer og ekkoer av glemte melodier og fine innspill av Jarle Rotevatn på klaver.

På torsdag var det Brahms som kom etterpå, fiolinkonserten hans fremført med unge, sterke Nikolaj Znaider som solist. Det startet med en varm, myk orkesterklang som med en gang spente forventningene høyt. Men ennå innen vi var ferdig med temapresentasjonen i første sats, begynte orkestret å krakelere. Det ble førti minutter med småsur klang, upresise innsatser og generell rytmisk usikkerhet. Litton var travelt opptatt av å geleide orkestret noenlunde helskinnet gjennom de tre satsene og hadde minimal kontakt med Znaider. Til gjengjeld er Znaider en fiolinist som kan det meste selv. Han hadde en smule intonasjonsproblemer i førstesatsen og måtte finstemme underveis, men i resten av konserten spilte han seg flott igjennom og opp over den sprukne orkesterklangen med varm, gyllen tone og erkeromantisk frasering. Bare synd at orkestret ikke var denne oppgaven voksen. Man gikk til pausen og tenkte: Godt dette bare er en generalprøve!

Og så, etter pausen, hørte vi et helt annet orkester! Nå med en energisk, lysvåken Litton ved roret i Stravinskijs musikalske folkeeventyr Petrusjka – der alt var på plass: Skarpe, presise innsatser, presise klangblandinger, presis rytmikk. Det satt som et skudd. Man skulle ønske at Litton og orkestret hadde arbeidet like mye med Brahms.

Rockehistorie

Bergens Tidende, 15.10.2008

The Jimmy Carl Black Story
Jon Larsen og venner

Zonic Entertainment

Jon Larsen fortsetter sin musikalske romreise

Dette er en dobbelt-cd, men det er ikke musikk på den ene av platene. Likevel er det nettopp denne som bærer hele utgivelsen. For her sitter den gamle trommeslageren Jimmy Carl Black og forteller om sitt liv – om oppveksten i Texas, om den musikalske reisen som førte ham til California, om årene da han var ”the Indian of the group” i Mother’s of Invention, om sex, drugs & rock’n’roll og om alt som fulgte med og etter. En dyp stemme og et broket stykke rockehistorie. Det er Hot Club de Norvège-gitaristen Jon Larsen som har fått dette i stand. Han hadde Black og andre gamle Zappa-musikere med på platen ”Strange News from Mars” som kom ut siste år. På den andre cd’en i ”The Jimmy Carl Black Story” fortsetter han den musikalske romreisen, nå med norske musikere. Og her er det dessverre ikke mye å skrive hjem om. Rob Waring har et par gode soloer på marimba, og man hører av og til Knut Reiersruds saftige blues harmonica. Men det meste er grå, slapp instrumentalmuzak som bare leilighetsvis løfter seg en smule fra bakken.

På gjennomreise

Bergens Tidende, 08.10.2008

Vivaldi

Daniel Hope, fiolin

Chamber Orchestra of Europe

Deutsche Gramophon

Daniel Hope i fremmed land

Siste gang gjaldt det Mendelsohns fiolinkonsert. Denne gangen tar Daniel Hope et sprang bakover fra høyromantikken og lander i den italienske barokken der han finner Vivaldi – ikke De Fire Årstider, men fire temmelig ukjente fiolinkonserter pluss litt diverse. Med på laget har han Chamber Orchestra of Europe som han spilte inn Mendelsohn med. De spiller fremdeles på moderne instrumenter, men både de og Hope har latt seg inspirere av tidligmusikkorkestrenes oppførelsespraksis. Besetningen er redusert, klangen er dempet ned, det er ingen vibrato i strykerne, satsbildet står klart og gjennomsiktig, og alle spiller heftig og begeistret i de raske satsene. Hope fremfører solostemmene med imponerende teknikk og med glød i de langsomme partiene, men likevel – tonen og fraseringen virker ikke helt overbevisende. Man hører litt for tydelig at dette er en moderne fiolinist på gjennomreise. Til gjengjeld er det cameo appearance av barokkspesialisten Anne Sofie von Otter som gir platen et løft med en sensuell arie fra et av Vivaldis glemte vokalverker.

Drømmerier

Musikkommentar, Bergens Tidende, 08.10.2008

Bør vi som liker klassisk musikk og er interessert i samtidsmusikk, ha dårlig samvittighet? Mange mener visst det. Og de er ikke FrP-politikere alle sammen.

Noen av dem som er mest opptatt av å gi oss skyldfølelse, er faktisk folk som selv driver med slik musikk. Annenhver dag leser vi om komponister, solister og konsertarrangører som forteller at denne musikken jo egentlig er ganske smal og ufolkelig, at vi som liker den, egentlig er elitister, og at de egentlig skulle ønske de hadde et helt annet og mye større og bredere og yngre publikum.

Det er mye masochistisk jamring og mange virkelighetsfjerne drømmerier i denne delen av musikklivet. Derfor var det ganske forfriskende å lese intervjuet i Aftenposten sist onsdag der Ultima-festivalens sjef Geir Johnson ble spurt om han hadde planer om å øke sitt publikum utover de 20 000 han hadde budsjettert med i år. Han svarte: «Jeg har ingen ambisjoner om å øke noe som helst, jeg vet hvor vanskelig det er å få folk til disse tingene. Jeg har ambisjoner om å få dem som er interessert til å komme, så teller jeg opp etterpå.»

Populærmusikken er den dominerende kulturelle og industrielle faktoren i musikklivet. Klassisk musikk og samtidsmusikk og de fleste former for jazz er nisjemusikk, minoritetsmusikk. Slikt har det vært i nesten hundre år. Og det er ingen utsikt til at dette kommer til å endre seg i nær fremtid uansett hvor mange som drømmer om det.

Geir Johnson drømmer ikke. Han var lysvåken da han svarte journalisten: «Jeg har sluttet for lenge siden å drømme om at dette skal øke og øke, for det gjør det ikke.» Svaret var befriende realistisk, men naturligvis samtidig rasende politisk ukorrekt – i en situasjon der det offentlige bidrar med seks millioner til driften, og der Kultur- og kirkedepartementet forventer «publikumsutvikling». Det gikk da også bare to dager før Ultimas informasjonsleder måtte rulle brannslangen ut og forklare hva sjefen egentlig hadde ment. Nemlig at Ultima «selvfølgelig er opptatt av å få et stort publikum» og selvsagt vil «at flest mulig skal få oppleve moderne kunst av høy kvalitet», og at det er en hovedutfordring å øke publikumstallet. Men, skriver hun realistisk, «publikumsutvikling er et langsiktig prosjekt.»

Nettopp. Det skal arbeides mye og lenge før vi ser tusener av begeistrede Schubert-supporters samle seg på Koengen mens ihuga Boulez-fans fyller Oslo Spektrum. Mens det arbeides, bør man ikke glemme at disse musikkformene faktisk allerede har et interessert kjernepublikum. Og at det er en grei ambisjon «å få dem som er interessert», til å fortsette å komme – i Grieghallen så vel som på Ultimafestivalen.

Et gjenhør

Bergens Tidende, 28.09.2008

Verker av Sæverud, Villa-Lobos og Rimskij-Korsakov

Bergen Filharmoniske Orkester

Dmitri Kitajenko, dirigent

Grieghallen

Kitajenko vender tilbake til et forvandlet orkester

Det er etter hvert ti år siden Dmitri Kitajenko sluttet som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester. I går var han tilbake på podiet i Grieghallen – der det ble anledning til å overveie hvor mye som har skjedd siden han reiste. BFO er et annet orkester i dag. Det har vært en del utskiftning i rekkene, men først og fremst har Kitajenkos etterfølgere jobbet iherdig med orkestret, trimmet klangen, polert gruppespillet slik at BFO i dag spiller i første divisjon nasjonalt. Og kan hevde seg internasjonalt. Man hørte det på konserten i går. Og man hørte også at Kitanjenko fremdeles er slik vi husker ham: en dirigent med sans for det store uttrykket, den store gestus, de store linjene, men med mindre interesse for musikkens viktige detaljer.

Han hadde godt grep om dramatikken og temperamentet i Sæveruds Sinfonia Dolorosa som innledet programmet, og han gjorde fint rede for variasjonene og de vekslende instrumenteringene av verkets korte, enkle temaer. Men de to satsene med tempobetegnelsen ”agitato” manglet den nødvendige fremdriften, og orkesterklangen ble etter hvert noe skinger. Å velge Bachianas Brasileiras nr. 7 av brasilianske Heitor Villa-Lobos som neste nummer virket kanskje som en god ide i teorien, men det fungerte ikke i praksis. Verket er hentet fra den lettere enden av orkesterrepertoaret. Det er steder der det ligger betenkelig nær kitschy filmmusikk, men det har også fine passasjer med rytmisk kompleksitet og svev – som i Kitajenkos versjon ble unødig tunge og slepende.

Til gjengjeld var han på hjemmebane etter pausen med en flott, fargestrålende tolkning av Rimskij-Korsakovs eksotiske Sheherazade-suite. Konsertmester Melina Mandozzi var konstant i sentrum med strålende soloinnsatser, og underveis var det anledning til å glede seg over fine soloer fra mange andre av orkestrets musikere.

Bobler og skum

Kommentar, Bergens Tidende, 28.09.2008

Den globale økonomien kan trolig gjenopprettes, men er det mulig å gjenopprette den globale økologien når katastrofen først er skjedd?

Det har vært en del skriverier i avisene om Stein Erik Hagens skjortesnipper de siste dagene. Og på onsdag kunne Dagbladet konkludere med krigsbokstaver over hele forsiden at «Rimi-Hagen lever i en milliardboble». Selvsagt er slike nyheter både interessante og morsomme. Men det var en annen nyhet om bobler som kanskje hadde fortjent større oppmerksomhet denne uken. Dessverre er denne nyheten overhodet ikke morsom. Og det er nok grunnen til at den ikke har vært særlig mye fremme i den offentlige debatten.

Egentlig er det en gammel nyhet. Adresseavisen nevnte den allerede for to uker siden. Aftenposten hadde den på side 10 sist mandag. Engelske Independent og The Guardian fanget den opp på tirsdag: Målinger fra de siste ukene forteller om ekstreme forekomster av metan i havet utenfor Sibir. De siste dagene har forskerne på ekspedisjonsfartøyet «Jakob Smirnitsky» sett områder der havet skummer på grunn av metangass som bobler opp fra havbunnen. Årsaken er at den undersjøiske permafrosten som hittil har fungert som lokk, er begynt å smelte, og at det derfor frigjøres metan fra underjordiske lommer.

Dette er visstnok ikke godt. Eller rettere sagt: Dette er visstnok katastrofalt. For metan har 25 ganger sterkere drivhuseffekt enn CO2, og frigjøringen vil akselerere den globale oppvarmningen, noe som igjen vil føre til større metanutslipp og få ødeleggende konsekvenser for klimaet og for alt liv på jorden.

Permafrosten inneholder en klimabombe, sier en norsk representant for WWF til Aftenposten. Men en tysk geolog fra universitetet i Køln sier til The Guardian at det ikke er grunn til bekymring så lenge forskerne i Arktis ikke har påvist stigning i forekomsten av undersjøiske jordskred. Og en fysiker fra Bergen forteller i Aftenposten at det faktisk er store, positive muligheter i situasjonen: Metan er førsteklasses naturgass som kan fanges opp og utnyttes før den slipper ut i atmosfæren.

Så, hva blir det til? Går jorden under til påske? Eller betyr det ingenting at det er plutselig viser seg ekstreme forekomster av metan i Arktis? Eller kan slike metanutslipp tvert imot temmes og bli en stor ressurs og gevinst for oss alle? Jeg har ikke peiling.

Situasjonen er velkjent: Vi får en rekke opplysninger og motstridende vurderinger, men hvem har rett? Hva skal vi vanlige, usakkyndige avislesere mene om dette? Hvilken reaksjon er den mest hensiktsmessige? Mon tro om ikke de fleste av oss velger den optimistiske varianten. For det er ikke hyggelig å skulle gå og vente på den globale katastrofen. Vi som liker å se lyst på livet, glemmer rask den triste, alarmerende historien om bobler og skum i Arktis. På samme måte som vi – og alle verdens andre optimister – heller ikke lyttet da folk begynte å snakke om bobler og skum og nedsmeltning i verdens finansmarkeder.

Tenk tilbake til våren 2007. Utviklingen i det amerikanske boligmarkedet var forrykende, det var stigende, rødglødende huspriser, folk lånte penger – og brukte dem – uten annen sikkerhet enn glade, optimistiske forventninger om evig oppgang. Noen få pessimistiske økonomer og finansanalytikere så mørkt på utviklingen og advarte om at en boble var ved å bygge seg opp, og at resultatet meget vel kunne bli noe i retning av den boblen i aksjemarkedet som sprakk i 2000.

Alan Greenspan, den daværende sentralbanksjefen, så derimot overhodet ingen bobler, i hvert fall ingen store bobler, bare litt «skum» på visse lokale boligmarkeder rundt om i USA. Dette var hva han sa til sentrale økonomer i mai 2007, og dette var hva han gjentok da han møtte Kongressen en måned senere. Han mente at det kanskje kunne være en viss risiko for at folk som hadde lånt over evne, kunne komme i en katastrofal situasjon hvis prisene gikk nedover, men han understreket at det var fullstendig usannsynlig at et fall i lokale boligpriser ville kunne skade den nasjonale økonomien.

Greenspans ord virket beroligende på finansoptimistene. Den nasjonale økonomien var sunn nok, og det var bare uforsiktige lånene som eventuelt ville komme til å svi. Det var ingen som forsøkte å få klarhet over hvordan disse uforsiktige lånerne hadde kunnet sette seg i gjeld, eller hvordan alle deres eventyrlige lån egentlig var skrudd sammen. I dag vet vi bedre. Vi kjenner resultatet. Det var riktignok skum på overflaten, men nedenunder lå det en kjempeboble, og da den sprakk i 2008, strømmet det ut «toxic waste», giftig finansavfall, som satte i gang en forrykende rask nedsmeltning av det amerikanske finanssystemet, med vidtrekkende, katastrofale konsekvenser for store deler av den globale økonomien.

Finansoptimistene feilvurderte skummet og boblene i den amerikanske økonomien. Man får håpe at miljøoptimistene ikke bommer like fælt når det gjelder skummet og boblene i Arktis. For mens den globale økonomien trolig kan gjenopprettes ved hjelp av menneskelige inngrep, er det ikke mye som tyder på at det er mulig gjenopprette den globale økologien når katastrofen først er skjedd. Men det er kanskje for pessimistisk å tenke slik.

En skattkiste

Bergens Tidende, 24.09.2008

Robert Schumann: The Violin Sonatas

Carolin Widmann (fiolin), Dénes Várjon (klaver)

ECM

Spennende fremførelse av Schumanns turbulente fiolinsonater

Carolin Widmann er den nye musikkens fiolinist, kjent for imponerende fremførelser av Sciarrino og Rihm. Men på denne platen går hun altså tilbake til 1800-tallets romantikk, til Schumanns tre fiolinsonater. De to første høres sjeldent i konsertsalene og er nesten ikke til å oppdrive på plate. Den tredje ble holdt tilbake av Clara Schumann etter mannens død, og notene er først for nylig kommet i en pålitelig kritisk utgave. «Jeg interesserer meg for det mindre gangbare», sa Widmann nylig i et intervju. Og takk for det. For når hun går ned i disse oversette verkene, åpner hun en skattkiste. Hun løfter frem all Schumanns villskap og dramatikk, fanger hans plutselige innfall, fargeskiftene, ironien. De tre sonatene er skrevet de siste månedene før hans endelige sammenbrudd. Men dette er ikke er en gal manns verk. Visst er det turbulent musikk, men det er logikk og sammenheng i den. Visst er det mye som peker frem mot Brahms, men slik Widmann tolker verkene, spiller hun dem langt inn i det 20. århundre.

Sirenene

Bergens Tidende, 24.09.2008

«Kor e alle gentlemen»

Studinekoret Sirenene

D:centia

Amatørkor med forbedringspotensial

«Sirenene består av 24 vakre studiner som legger vekt på høy musikalsk kvalitet, og som absolutt ikke går av veien for å spille på sjarmen!», skriver de med en viss porsjon selvironi på hjemmesiden. Og de er helt sikkert både vakre og morsomme og veldig sjarmerende når de opptrer live. Men nå er dette altså en cd der musikken uunngåelig kommer i sentrum, og der det er vanskelig å bruke sjarmen til å kompensere for eventuelle problemer. Platen demonstrerer bredden i Sirenenes repertoar – fra Britney Spears-låten Toxic over diverse filmmelodier og evergreens til Grieg og Knut Nystedt. Det meste fremføres i enkle, kontante arrangementer ved dirigenten Espen Rotevatn. Rytmiske numre som Toxic og Lennon/McCartneys «I saw her standig there» har godt trøkk. Og det er gode fremføringer av Knut Vaages musikalske spøk «Regn» og av Nystedts «Peace I Leave With You». Men det er ikke til å komme bort fra at dette er et amatørkor som generelt sliter med skinger klang i høyden, uklar frasering og dårlig tekstuttale. Her er absolutt forbedringspotensial.

Til himmels

Bergens Tidende, 17.09.2008

Richard Strauss: Sanger og arier

Renée Fleming, sopran

Christian Thielemann, dirigent

Münchner Philharmoniker

Decca

Imponerende Strauss-plate

Da Renée Fleming fremførte disse orkestersangene og ariene av Richard Strauss på konserter i München for et halvt år siden, klaget anmelderne over at Münchener filharmonikerne nærmest druknet henne. Dette problemet har Deccas lydteknikere løst. På platen med liveopptak fra konsertene står Flemings stemme klart og tydelig uten at det er gått ut over den opulente orkesterklangen. Platen starter med Vier letzte Lieder, så følger tre arier fra Ariadne auf Naxos og fire orkestersanger, blant annet den populære Zueignung, og til slutt en arie fra Die ägyptische Helena. Flemings flotte, lyriske sopran svever og stiger til himmels, mens Christian Thielemann og orkestret fra Strauss’ hjemby får den teknisk briljante orkestersatsen til å gløde. Det finnes kanskje mer dyptloddende innspillinger av Vier letzte Lieder på markedet, men som helhet er dette en imponerende Strauss-plate.

Mangfold

Bergens Tidende, 17.09.2008

«Intrada Sinfonica»

Conrad Baden: Orchestral works

Simax

Gledelig utgivelse av glemt norsk musikk

Det er hundre år siden Conrad Baden ble født. Oversiktsverkene over norsk musikkhistorie spanderer ikke mange linjer på ham. Han hadde kirkemusikalsk bakgrunn, han studerte i Frankrike, han komponerte. Et av verkene oppsummerer produksjonen hans, litt snurt, med ordene: «Det er ikke lett å finne frem til noen samlende fellestrekk». Nettopp dette, det stilistiske mangfoldet, er kanskje grunnen til at Baden ble skjøvet til side i musikkhistorien til fordel for andre, mer forutsigbare komponistkollegaer fra etterkrigsgenerasjonen. Men lytt da til denne platen med seks av hans orkesterverker! Jo da, visst er det mye forskjellig her – neoklassisistiske referanser, franske inspirasjoner, fritonal ekspresjonisme og flirt med tolvtoneteknikk, men først og fremst er det, uansett genre og stil, flott musikk skrevet med solid håndlag, musikk som klinger frisk og vedkommende den dag i dag. En gledelig utgivelse. Nå venter vi på en innspilling av Badens seks symfonier.

Fargestrålende musikalsk univers

Bergens Tidende, 14.09.2008

Georg Friedrich Haas: «Melancholia»

Libretto: Jon Fosse

Regi: Stanislas Nordey

Scenografi: Emmanuel Clolus,

Dirigent: Emilio Pomarico

Sandnes Kulturhus

Jon Fosses «Melancholia» blir til spennende, annerledes opera

Det var en del dårlige anmeldelser i de franske avisene da Georg Friedrich Haas og Jon Fosses opera om Stavanger-maleren Lars Hertervig hadde premiere på Opéra National de Paris i juni. Nå får et norsk operapublikum anledning til selv å ta stilling. På fredag kom oppsetningen til Sandnes Kulturhus. I oktober spilles den i Oslo, og i februar kommer den til Bergen.

Materialet er hentet fra første del av Jon Fosses roman «Melancholia I» som handler om Hertervigs studietid i Düsseldorf. Det er Hertervig som forteller: Han leier et værelse hos enkefru Winckelmann; han forelsker seg i hennes femtenårige datter Helene; jentens onkel og verge får ham kastet ut; han går på vertshus; han kommer tilbake til værelset; han blir igjen kastet ut, denne gangen av politiet. Slutt.

Det er minimal ytre handling i romanen. Alt foregår i Hertervigs hode, alt skjer i språket, i hypnotisk kvernende repetisjoner og minimale variasjoner av noen få setninger, i en strømmende indre monolog der et par fortidige hendelser bestandig bearbeides og omtolkes, og der alle andre personers handlinger og utsagn fremstilles for leseren filtrert gjennom hovedpersonens bevissthet.

Kan det bli opera av slikt? Fosse har nok hatt sine tvil. I alle fall har han redusert romanteksten radikalt da han skrev librettoen. I tillegg har han lagt deler av Hertervigs monolog over i et kor. Og han har gitt Helene og onkelen og andre personer mer selvstendige roller. Men vi befinner oss fremdeles på innsiden av Hertervigs klaustrofobiske mentale univers, og det er fremdeles veldig lite ytre handling som kan fremstilles scenisk, spesielt i den lange førsteakten der møtet med Helene nærmest presenteres som i et oratorium. Likevel utvikler forestillingen seg og blir til opera, til en spennende – og annerledes – opera som både følger og utvider Fosses libretto.

«Eg ligg på senga, kledd i den lilla fløyelsdressen min», sier Hertervig i romanens første setning. I operaen er det ingen lilla dress og ingen farger i det hele tatt. Scenografen Emmanuel Clolus lar scenerommet og kostymene avbilde Hertervigs splittete bevissthet. Den truende omverden er holdt i grå-svarte nyanser, bare Hertervig selv og hans Helene er kledd i lysende hvitt. Hun ender med å gli inn i koret, kledd i samme grå-svarte drakt som alle de andre personene. Og det store hvite lerretet som har svevet over Hertervig i første akt, blir etter hvert mindre og mindre og forsvinner til sist helt.

Men midt i dette grå-svarte universet er det likevel farger, klangfarger. Spektralkomponisten Haas har skrevet en orkestersats som spiller med alle de klangene som oppstår når vanlige instrumenter kolliderer med uvanlig stemte strykere. I de avsnittene der koret fremstiller den besteborgerlige omverden, har musikken nesten tonal karakter, men først og fremst følger og illustrerer den Hertervigs psykiske opp- og nedturer i spennet fra den dypeste bassdrone til de fineste overtonene. Og samtidig klarer Haas å gjøre orkestret til en slags musikalsk forteller som betrakter Hertervig utenfra og er i stand til å fremvise og avsløre hans illusjoner.

Sangernes materiale er mer konvensjonelt utformet, men byr likevel på mange, nokså kontante utfordringer. Spesielt imponerer barytonen Otto Katzameier i rollen som Hertervig. Melanie Walz som Helene og Johannes Schmidt som onkelen har mindre å synge, men gjør en solid, overbevisende innsats. Det samme gjelder de seks norske sangerne som sammen med solistene utgjør koret. I orkestergraven hersker dirigenten Emilio Pomarico. Og BIT20 utvidet med musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester spiller orkestersatsen – glassklart, med sylskarp presisjon gjennom de mest hårreisende komplekse passasjene. En imponerende, profesjonell prestasjon.

Vel blåst

Bergens Tidende, 10.09.2008

Frisk pust

Forsvarets Stabsmusikkkorps, dirigert av Thomas Rimul

Eikanger-Bjørsvik Musikklag, dirigert av Reid Gilje

Norsk Musikkorps Forbund

Ny norsk musikk for korps

Platen har fått navn etter et samarbeidsprosjekt mellom komponisten Torstein Aagaard-Nilsen og Norsk Musikkorps Forbund. Oppgaven var å skrive korpsmusikk med et moderne uttrykk, samtidig med at musikken ikke måtte være for vanskelig å lese og spille for unge musikere. På platen hører vi noen av resultatene – to komposisjoner skrevet av Aagaard-Nilsen, ni skrevet av eldre og yngre kolleger. Det er blitt en interessant samling stykker for både janitsjarkorps og brassband. Komponistene trekker sammensatte, uventede klanger ut av treblåsere og messing, og de skriver musikk med spenstig rytmikk. Dette er kanskje ikke ”stor” eller ”dyp” musikk, men det klinger i alle fall flott. Og Forsvarets Stabsmusikkkorps og Eikanger-Bjørsvik Musikklag demonstrerer enda en gang at de kan blåse sokkene av de fleste.

En stjerneparade

Bergens Tidende, 10.09.2008

Bartók Concertos

Solister: Tamara Stefanovitsj, Pierre-Laurent Aimard, Gidon Kremer, Yuri Bashmet

Pierre Boulez, dirigent

London Symphony Orchestra

Berliner Philharmoniker

Deutsche Grammophon

Musikk fra utkanten av Bartóks produksjon

Pierre Boulez avslutter sin Béla Bartók-serie på Deutsche Grammophon med en fiolinkonsert fra 1907 som aldri ble oppført i Bartóks levetid og en bratsjkonsert som ble konstruert etter hans død på grunnlag av uferdige skisser. I tillegg hører vi Bartóks egen orkestrering av sonaten for to klaverer og slagverk. Vi befinner oss med andre ord i utkanten av Bartóks produksjon. Men likevel er dette blitt en glimrende plate, full av flott musikk. Boulez dirigerer de to orkestrene med vanlig disiplin og klarsyn, og det er en hel stjerneparade av solister involvert i prosjektet. Kanskje er det bare konserten for to klaverer og slagverk som viser oss den ”egentlige” Bartók, men Gidon Kremer og Yuri Bashmet får i alle fall de to andre konsertene til å løfte seg og klinge musikalsk overbevisende.

Tilbakeblikk

Bergens Tidende, 03.09.2008

Tonen

Birgitte Grimstad synger Geirr Tveitt

MUDI

Historisk interessant utgivelse av Tveitts sanger

Geirr Tveitt skrev ikke bare modernistisk musikk. Han skrev også folkelige sanger. Noen av dem er nettopp kommet i moderne tolkninger med Per Vollestad akkompagnert av pianisten Sigmund Hjelset. Neste mandag utgir Birgitte Grimstad dobbelt-cd’en «Tonen», og da blir det anledning til å få et enda mer nyansert bilde av Tveitts sangproduksjon og et inntrykk av hvordan slike sanger hørtes ut da de ble fremført første gang. Grimstad lærte Tveitt å kjenne i 1965 og de neste 15 årene urframførte hun 50 av hans tonesettinger av norske diktere. Det er blitt plass til 40 av dem på dobbelt-cd’en. Det meste er opptak fra NRKs arkiver, men det er også enkelte kutt fra Grimstads tidligere plater. Størsteparten av sangene er skrevet som helt enkle melodilinjer med besifringer til gitarakkompagnement. Og de fremføres tilsvarende enkelt og fordringsløst – og temmelig monotont -- av Grimstad. Platen er historisk interessant, men kanskje det hadde holdt med en enkelt cd?

Trangt format

Bergens Tidende, 03.09.2008

Gods, Kings & Demons

René Pape, bass

Sebastian Weigle, drigent

Staatskapelle Dresden

Deutsche Gramophon 

Soloplate med den solide, tyske bassen René Pape

Det virker nesten som en stim. Siste uke anmeldte vi to plater med sangere som presenterte seg selv i utdrag fra det sentrale operarepertoaret. Her kommer en plate av samme type. Nå dreier det seg om den tyske bassen René Pape. Han er 43 år og har hatt suksess både på europeiske scener og på Metropolitan der han har sunget siden 1995. Stemmemessig ligger han i den høye enden av skalaen uten å slå over i barytonregistret. Han omtaler selv stemmen sin som en «basso cantante», og platen demonstrerer da også at han passer godt til de mer smidige, sangbare partiene i bassrepertoaret. Her er utdrag fra operaer av blant andre Gounod, Berlioz og Verdi. Men han imponerer spesielt i to Wagner-utdrag -- som Wotan i Rheingold og som kong Marke i Tristan. Pape er en strålende sanger. Men formatet med de mange korte utdragene virker for trangt til en stemme av disse dimensjonene.

Gjenkomsten

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.09.2008

Vi glemte å feire bursdagen: Den 21. juni var det seksti år siden plateselskapet CBS lanserte verdens første LP – og startet en musikalsk revolusjon.

Før denne sommerdagen i 1948 hadde musikklytterne klart seg med skrøpelige lakkplater. Nå kom de robuste vinylplatene. Og lyden var fantastisk. Men det mest revolusjonerende var spilletiden. De gamle lakkplatene hadde om lag 3 minutter musikk på hver side. En vinylside rommet over tjue minutter.

CBS utviklet vinylplatene med henblikk på klassisk musikk. Men i løpet av få år ble LP-en også det selvsagte formatet for jazz og populærmusikk. LP-ens lagringskapasitet endret hva som kunne innspilles, og hvordan man lyttet til musikk – helt uavhengig av hva slags musikk det var snakk om. Wagners operaer, Charlie Parker og Dizzy Gillespie live i Massey Hall, Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, Grateful Dead. LP-formatet kunne romme det hele. Vinylen hersket suverent i det musikalske universet.

Og så var det plutselig slutt. CD-ene kom. Små plater, en spilletid på over en time, klar digital lyd. Omkring 1990 var LP-en totalt utkonkurrert. Og det ble flere musikalske revolusjoner etter hvert, først med MP3-formatet og senere med iPod og de andre mobile avspillingsdingsene. I dag er det CD-en som er i krise.

Men LP-en var ikke død. Det har hele tiden vært en beskjeden produksjon av vinylplater, og nå plutselig tar salget seg opp igjen. I USA viste vinylsalget en fremgang på 37 % siste år. Det høres voldsomt ut, men dreier seg i realiteten bare om 1,3 millioner LP-er. Likevel er det en interessant utvikling i en tid da CD-salget stuper dramatisk.

Hva er det som skjer? Hvorfor vender LP-en tilbake? Hvorfor stiger salget av gammeldags platespillere? Bransjen forsøker seg med mange svar for tiden. De fleste har å gjøre med «autentisitet». Folk er trette av å klikke igjennom enkeltsanger på iPod’en. De vil tilbake til den gamle lyttemåten, «tilbake til naturen», sier man. Og mange vinylkjøpere sier noe tilsvarende, for eksempel at LP-formatet gir et mer personlig, nært forhold til musikken. Med en LP på platespilleren gir man kontrollen tilbake til musikerne, man hører musikken i den rekkefølge den var tenkt. Og først og fremst: iPod-en har gjort musikklytting til noe trivielt, hverdagslig. LP-en gjør lyttingen til noe ut over det vanlig. Musikken blir igjen en begivenhet.

Kanskje det er slik. Og kanskje det også er slik gamle Brian Wilson fra Beach Boys tenker. Hans nye konseptalbum «That Lucky Old Sun» ble lansert på LP for to uker siden. Folk som bare har CD-spillere måtte vente. CD-en kom først på mandag.