Drømmer i eksil

Bergens Tidende, 14.01.2009

The Exile of Dreams

Vangelis Katsoulis

Blue Note

Svulmende musikk med få lyspunkter

De har vært ute på plate før, den greske keyboardisten Vangelis Katsoulis og hans internasjonale gruppe med Bendik Hofseth på sax, Arild Andersen på bass, italienske Paolo Fresu på trompet og amerikanske Paul Wertico på trommer. Nå er de utkommet på Blue Note – noe som en gang ville ha vært selve ridderslaget, beviset på at de var rykket opp i jazzens førstedivisjon. Men slik er det jo ikke mer. Det er etter hvert mange år siden at Blue Note begynte å utgi musikk i grenselandet mellom jazz og populærmusikk. Og «The Exile of Dreams» er nettopp en plate som passer perfekt til denne profilen. For Katsoulis skriver enkle låter basert på enkle akkordrekker. Og sammen med gruppen skaper han et opulent klangbilde med svulmende synth-akkorder, livlig perkusjon og Arild Andersens stødige bass i bunnen. Bendik Hofseth svever over vannene og blåser lange sax-linjer med en del større patos enn det spinkle materialet egentlig kan tåle. Eneste lyspunkt er Paolo Fresu. Hver gang han kommer til, blir det plutselig energi og intensitet i gruppen. Musikken løfter seg. For en stund.

Stø kurs

Bergens Tidende, 22.10.2008

«Live at Belleville»

Arild Andersen, Paolo Vinaccia, Tommy Smith

ECM

Solid, traust improvisasjonsmusikk

Dette er nettopp slik man forventer det når det står Arild Andersen på coveret: En plate med gode musikere i stø samspill uten store fakter. I dette tilfellet er det snakk om en trio der Andersen har følge av trommeslageren Paolo Vinaccia og den skotske tenorsaxofonisten Tommy Smith. Et sted underveis dukker Ellingtons «Prelude to a Kiss» opp. Alt det øvrige materialet er skrevet av Andersen selv, blant annet «Independency», en tre kvarter lang suite i fire satser. Hans syngende, lodne basstone legger solid bunn, og det kommer mange fantasifulle innspill fra Vinaccia. Likevel tar musikken sjeldent skikkelig av, noe som dels skyldes at det ikke er tilstrekkelig med utfordringer i grunnmaterialet. Her er litt vel mye norsk jazzhverdag med drivende klangskyer, enkle akkordrekker og svevende melodilinjer med hint av folketone. I tillegg er Tommy Smith en temmelig blek saxofonist: Han kan spille høystemt som Garbarek, og han kan avlevere ethvert kjent lick fra Coltrane til Michael Brecker, men man savner en personlig tone, en personlig tilgang til stoffet.