Sjarmerende kitsch

Bergens Tidende, 05.11.2008

Incanto

Andrea Bocelli

Decca

Andrea Bocelli på nye eventyr

Det er alltid litt pinlig når Andrea Bocelli insisterer på å synge opera. Han har riktignok en nydelig stemme i utgangspunktet. Og han kan godt virke overbevisende så lenge han beveger seg i flatere terreng. Men opera er en ekstremsport. Plutselig kommer det høye toner eller lange, krevende melodiske fraser – og så brister illusjonen. Stemmen hans er vilt overbelastet i høyden, og han har ingen skikkelig teknikk til å klare kompliserte fraseringer. Problemene er de samme når han lager plater med sanger fra det italienske, populærmusikalske repertoaret. Men i denne genren fungerer han faktisk langt bedre. På Incanto, den nyeste platen i rekken, er musikken nettopp slik den skal være: skamløst sentimental. Orkesterarrangementene er svulstige ut over enhver grense, og Bocelli står tett på mikrofonen og trykker på alle følelseskontakter og hulker seg gjennom sanger om grande amore og mamma og Santa Lucia. Det er så kitschy at man får blanke øyne. Men for oss som har sans for kitsch, er det samtidig utrolig sjarmerende. Og da tar vi gjerne et par sprukne høye c’er med på kjøpet.  

Høydeskrekk

Bergens Tidende, 29.11.2006

Leoncavallo: Pagliacci

med Andrea Bocelli (Canio) og Ana María Martínez (Nedda)

Orchestra e Coro del Teatro Massimo Bellini di Catania

Steven Mercurio, dirigent

Decca

Et gjenhør med Andrea Bocelli i rollen som operasanger

Ørten hundre anmeldere har allerede sagt det: Andrea Bocelli har en myk, varm stemme som passer glimrende til den lettere delen av bel canto-repertoaret – men han er ikke operasanger. På denne innspilningen av Leoncavallos «Pagliacci» merker man at han har jobbet med teknikken, men allerede i den første store arien, «Un tal gioco», melder de gamle problemene seg. Han har simpelthen ikke hva som kreves for å klare de store utblåsningene i toppen. Resten av tiden sitter man da og venter og gruer seg for de stedene der melodiene uunngåelig klatrer oppover og stemmen hans uunngåelig blir skjærende og stangende. Det er synd. For det er ellers mye godt å si om denne platen. Steven Mercurio og Bellini-orkestret gir en robust tolkning av partituret, og den unge sopranen Ana María Martínez er en glimrende Nedda som man gjerne skulle hørt i en annen sammenheng.