Trekkfugler

Bergens Tidende, 28.08.2012

Chants du Sud et du Nord

Hirundo Maris

Arianna Savall

Petter Udland Johansen

ECM New Series

Intime, inntrengende sanger fra sør og nord

Havternene kommer vidt omkring. De hekker langt oppe på den nordlige halvkulen og trekker så nedover om høsten og tilbringer vinteren i Syden. Tidligmusikkensemblet Hirundo Maris som har lånt ternenes latinske navn, dekker samme geografiske område. Harpenisten Arianna Savall er katalansk, felespilleren Petter Udland Johansen er norsk, og med seg har de en spansk bassist, en norsk gitarist og en katalansk perkusjonist. Musikken de spiller, har tilsvarende spennvidde: Dette er «Chants du Sud et du Nord», sanger fra syd og nord – katalansk, norsk og skotsk tradisjonsmusikk mellom hverandre ispedd sanger fra den sefardisk-jødiske tradisjonen. Om det faktisk en gang i tiden har vært trafikk mellom disse tradisjonene, må musikkhistorikerne avgjøre. Hirundo Maris argumenterer i alle fall godt for sammenhengene med tolkninger som skaper organiske forbindelser på kryss og tvers mellom tider og steder. Arianna Savalls stemme er klar, sensuell, Petter Udland Johansen synger de norske sangene lavmælt, ukunstlet. Sammen skaper de en intim, inntrengende stemning som klær denne musikken.

Reduksjon

Bergens Tidende, 21.08.2012

Sval torv

Streifenjunko

Sofa

En plate full av tyste, varsomme lyder og begivenheter

Streifenjunko er fremdeles et samarbeid mellom trompetisten Eivind Lønning og tenorsaksofonisten Espen Reinertsen. De spiller fremdeles akustisk impro. Og de er fremdeles opptatt av å utvide instrumentenes klangregister. Likevel er mye annerledes nå. Da Streifenjunko platedebuterte med «No Longer Burning» i 2009 var det bredde i uttrykket – det var industriell støy, det var fragmenter av frijazz, og det var gjennomkomponerte sekvenser med ironiske utflukter i parallelle terser. Den nye platen, «Sval torv», satser ikke på mangfold. Nå er det utforskning av avanserte blåseteknikker som står på programmet. Men eksperimentene med å utvide det klanglige uttrykket har, paradoksalt nok, ført til uttrykksmessig reduksjon. «Sval torv» er en stille, lavmælt – og eiendommelig intens – plate, full av tyste, varsomme lyder og begivenheter. Pusten fra musikerne blander seg med svak støy fra instrumentenes klapper og ventiler. Man hører dempete droner, uklare naturlyder, assosiasjoner av tåkelur. Uttrykket er nedstrippet, minimalistisk, men det ligger en særegen hypnotisk kraft i disse ørsmå akustiske hendelsene.

Banalt

Bergens Tidende, 14.08.2012

Bugge & Henning

Last Spring

Henning Kraggerud

Bugge Wesseltoft

ACT

En plate uten mange forsonende momenter.

Man kan nesten høre marketingsfolkene i ACT planlegge dette: Vi får Henning Kraggerud og Bugge Wesseltoft i studiet sammen. Klassisk fiolinist møter jazzpianist! Og så får vi dem til å spille noen kjente og kjære melodier. Folketoner, Griegs Våren, Bulls sæterjente, Byssan Lull, Til ungdommen og slikt som folk i Norge liker. Det blir en sikker vinner. Hva skulle kunne gå galt her? – Vel, det meste, viser det seg når man lytter til Last Spring. For de to musikerne har stort sett ikke hatt noe å si hverandre. Og har visst heller ikke anstrengt seg spesielt for å få prosjektet til å fungere. 16 melodier, avviklet uten større entusiasme, de fleste i slepende tempo, i flate, knuslete arrangementer som trolig er improvisert frem på stedet. Minimalisten Wesseltoft kan riktignok fremdeles få en enkel melodilinje til å klinge rent og skarpt. Men når så Kraggerud kaster seg inn i spillet med gammelmodig frasering og ultracorny improvisasjoner, faller alt til jorden. Resultat: sentimental, drivende banal musikk. En plate med ytterst få forsonende momenter.

Nattstemninger

Bergens Tidende, 19.06.2012

Serynade

Ellen Ugelvik

Aurora

Ellen Ugelvik med overbevisende tolkninger av eksperimentell klavermusikk

En fiolinist kan farge instrumentets toner med fingrene og med buestrøket. En klarinettist kan endre tonene med munnstillingen og pusteteknikken. Pianister har ikke slike muligheter. De kan bare trykke på tangentene. Og det var det. For klaveret er et slaginstrument.  Når hammeren rammer strengen, når tonen begynner å klinge, kan den ikke endres. Og den begynner straks å miste styrke. Tangentene slås an. Og da er det ikke mer å gjøre. Men likevel … er det virkelig slutt da?

På et vis handler Ellen Ugelviks plate Serynade om dette spørsmålet. Om hva som skjer etter hammeren er falt. Om pianistens muligheter for å gripe inn etterpå. Om å overskride slaginstrumentets begrensninger. 

Det sentrale verket på platen – verket som også har gitt platen navn – er tyske Helmut Lachenmanns «Serynade». Han skrev det på slutten av 1990-tallet. At det er tilegnet hans kone, pianisten Yukiko Sugawara, markerte han med Y-en i tittelen – som samtidig antyder at dette ikke er noen helt vanlig serenade.

Serynade er et musikalsk eksperiment, et stort anlagt stykke musikk der Lachenmann mobiliserer alle klaverets resonansmuligheter for å påvirke tonenes klang etter hamrene er falt. Han bruker avansert pedalteknikk. Men først og fremst utforsker han hva som skjer når man trykker tangentene ned uten å utløse hamrene. Med et komplisert, innfløkt notebilde instruerer han pianisten om å spille «taust» ovenpå eller ved siden av musikken og la resonansen fra de urealiserte tonene påvirke klangen av de tonene som allerede er slått an og klinger.

Det er et ekstremt krevende verk. Som Ellen Ugelvik realiserer med helt overveldende teknikk. Underveis glemmer man aldri at klaveret er et slaginstrument. Hun banker frem en tornado av sammensatte akkorder og clusters, samtidig med at hun bruker pedalene og de «tause» tangentene og lar dem åpne nye rom i klangene, skape overtonerekker, vibrerende resonanser, uhåndgripelige spøkelsesaktige skygger som flykter bort over den klingende musikken.  

I den musikkhistoriske tradisjonen er en serenade et stykke diverterende nattmusikk. Det er også nattstemninger i Lachenmanns Serynade. Men hans nattmusikk er av det mer alvorlige, mer skremmende, overveldende slaget.

De to andre verkene på platen arbeider med beslektede teknisk-musikalske problemstillinger, men i langt mer begrenset målestokk. Christian Bloms «Manualenes poesi» (2007-11) er en enkel, enerverende serie rytmisk markerte clusters som farges av pedalresonans og som til sist må vike for enkle melodiske grep og gester. Og i «Encountering the Imaginary» (2009-10) opphever Christian Jaksjø slagverksproblematikken ved simpelthen å oppgi det tradisjonelle klaveret og i stedet la pianisten spille på et elektromekanisk forsterket instrument som kan manipuleres elektronisk.

Ellen Ugelvik spiller seg gjennom det hele. Sikkert, teknisk suverent. Og demonstrerer at disse tre verkene ikke bare er lydeksperimenter. De er også musikk. Klingende musikk.  

Vitalt

Bergens Tidende, 19.06.2012

Wisteria

Steve Kuhn, Joey Baron, Steve Swallow

ECM

Triojazz spilt av musikere som kan sin metier

Sist pianisten Steve Kuhn og trommeslageren Joey Baron spilte sammen på plate, var på «Mostly Coltrane», en ECM-utgivelse fra 2009 til minne om Kuhns korte periode som medlem av John Coltranes første kvartett. Nå er de ute med en ny ECM-plate, denne gang i selskap med bassisten Steve Swallow som har spilt med Kuhn i et utall av sammenhenger fra 1960-tallet og fremover. Det er tre godt voksne herrer som har satt hverandre stevne i platestudioet. Kuhn og Swallow er begge over 70, Baron nærmer seg de 60. De har tønnevis av erfaring. De vet hva trioformatet krever. Og de leverer varene. Det meste av materialet er skrevet av Kuhn. Og ettersom dette er en tradisjonell klavertrio, er det også han som er den dominerende solisten. Men Swallow følger godt med på sin femstrengede elbass, både som akkompagnatør og som livlig solist. Og Baron er en lydhør trommeslager som hele tiden fyrer opp under de to andre med skarpe innskudd. Dette er ikke en plate som gir de helt store, sjelsrystende opplevelser. Men musikk midt i klaverjazzens hovedspor. Vital, swingende triomusikk. Spilt av musikere som kan sin metier.

Imponerende

Bergens Tidende, 19.06.2012

Nine solos for nine violinists

Aurora

Unge fiolinister spiller norsk samtidsmusikk

Pedagogen og fiolinisten Alf Richard Kraggerud har lenge etterlyst norske solostykker som elevene hans kan spille når de deltar i ulike konkurranser rundt omkring. Nå har han og Norsk Komponistforening gjort noe med det. På foreningens platemerke Aurora kommer her ni nye, norske verk innspilt av ni unge fiolinister fra Barratt Due musikkinstitutt. Det er en svært interessant utgivelse. For det første på grunn av de unge solistene. De er alle født på nittitallet – den yngste, bergenske Sonoko Welle, er bare 16 år. Og alle ni er allerede imponerende kompetente musikere. For det andre presenterer platen nye sider av en rekke kjente, norske samtidskomponister. De har fått i oppdrag å skrive musikk for solofiolin, det krevende formatet som siden Bachs tid har vært selve fiolinmusikkens hjørnestein. Og de har løst denne bundne oppgaven på veldig forskjellig og veldig karakteristisk måte. For eksempel skriver Ståle Kleberg og Dagfinn Koch mørke, melankolske og ekspressive klagesanger, mens Synne Skouen utforsker hver av fiolinens fire strenger i fire små, separate episoder, og Jan Erik Mikalsen eksperimenterer med instrumentets aller høyeste register. Alle ni komponister har gitt formatet en helt egen, personlig vri. Og skapt ni små komposisjoner som tilsammen danner en begivenhetsrik og avvekslende plate.  

Sammenhenger

Bergens Tidende, 12.06.2012

Im Freien

Nils Anders Mortensen

Lawo

Velkomponert recitalplate

Dette er nesten en debut. Pianisten Nils Anders Mortensen, landsdelsmusiker i Finnmark, har vi riktignok hørt på mange fine plater de siste årene – som kammermusiker og som solist i krevende orkesterverk. Men dette er hans første soloplate. Tittelen «Im Freien» – i det fri, utendørs – er hentet fra det verket av Béla Bartók som avslutter platen. Men før vi kommer så langt, har vi fått høre to stykker av Grieg – Balladen i g-moll og Notturno (op. 54:4) – spilt mellom verk av Debussy. En recital-plate, med andre ord. Og et skikkelig velkomponert eksemplar, en av den slags plater der solisten får ganske ulike verker til å snakke sammen, og får oss, lytterne til å høre uventede korrespondanser og sammenhenger. I dette tilfellet er det Grieg som blir belyst i møtet med de andre komponistene. Når Mortensen spiller ham opp mot Debussy, trer det subtile klangfarger frem i musikken hans, og man hører forbindelseslinjer fremover til fransk kolorisme. Og når Notturno avløses av Bartóks folketoner, hører man nesten hva Grieg kunne fått til om han hadde  beveget seg inn i den tidlige 1900-tallsmodernismen.

Sårt og vakkert

Bergens Tidende, 12.06.2012

69°42', North – 19°00' East

Perspectives

Kolbjørn Holthe, dirigent

Tromsø Kammerorkester

Simax

Tromsø Kammerorkester med imponerende platedebut

Det starter «heftig, beveget» med ørsmå fragmenter av noe som kunne blitt en senromantisk sats. Men det vi hører, er en av høymodernismens klassikere: Anton Weberns atonale «Fem satser» (op. 5) – i en var, vakker tolkning på Tromsø Kammerorkesters første plate. Fiolinisten Kolbjørn Holthe som har ledet orkesteret siden 2006, takker av til høsten. Platen er en god anledning til å konstatere hvor langt Norges eneste fulltidskammerorkester er kommet i løpet av disse seks årene. At musikerne har fått bryne seg på 1900-tallets modernisme, er tydelig. De spiller György Kurtágs ultrakorte «Aus der Ferne III» og Witold Lutoslawskis «Musique Funébre» så sårt og så komprimert at Arvo Pärts minimalistiske «Cantus in memoriam Benjamin Britten» som kommer inn i mellom, nærmest virker litt frivol med sine kimende kirkeklokker og uendelige repetisjoner. Med svenske Fredrik Högbergs «Hitting The First Base» fra 2008 er vi til gjengjeld langt hinsides modernismen og inne i samtidsmusikkens humoristiske del med Dan Styffe som reisefører og imponerende solist i en rytmisk spenstig og vilt virtuos konsert for kontrabass.

Det store uttrykket

Bergens Tidende, 07.06.2012

Hector Berlioz: La damnation de Faust

Andrew Davis, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av Fausts fordømmelse slutter Festspillene 2012

Det var fullt fremmøte i Grieghallen på tirsdag. Ikke bare på publikumssiden.  Bergen Filharmoniske Orkester fylte selv godt opp nede på scenegulvet. Og i tillegg var musikerne trukket fremover for å gi plass til en massiv vegg av sangere fra BFOs kor, Collegiûm Mûsicûm og Kor Vest. Så er da også «Fausts fordømmelse» et verk som krever god plass og det helt store musikalske uttrykket.

Hva slags verk det er snakk om, er ikke helt lett å si. Hector Berlioz tar opp den gamle myten om den lærde Faust som lar seg lokke av djevelen og som til sist selger sin sjel. Og historien fortelles og fremstilles med orkester, kor og solister på scenen. Men «Fausts fordømmelse» er verken en opera eller et oratorium. Det er noe midt i mellom.

Opprinnelig kalte Berlioz det for en «konsertopera». Da han utga det i 1854, var det blitt til en «dramatisk legende». Og det er vel det nærmeste man kommer en presisering. Men først og fremst er dette et saftig romantisk verk med stor orkester- og korklang og vakre melodier – et veldig sammensatt verk med naturscener, drikkeviser, bondedanser, militærmarsjer, kjærlighetsarier og salmer i en stadig, flytende strøm. Det kreves store styrker til å fremføre noe slikt, men også styring og kontroll. Og da var Andrew Davis den helt rette dirigenten, en imponerende innsatsleder. I starten virket det som om han var litt forsiktig og dirigerte bokstavelig, pertentlig, men det viste seg rask at han hadde fullt overblikk og kunne koordinere alle de sammensatte styrkene med diskrete midler – og at han hadde kalkulert forløpet så presist at det hele tiden var krefter i orkesteret og full klang i koret gjennom de mer enn to timer verket varer.

Det var den amerikanske tenoren Paul Groves som sang Faust. Han fremstilte og karakteriserte den tvilende, klagende figuren med kraftig stemme og et høyspent følelsesuttrykk. At det ble litt slitasje i stemmen et par ganger underveis, er ikke rart. Partiet ligger konstant i toppen av registeret og har nesten ingen hvilepunkter.

Det er Faust som har tittelrollen. Men det er djevelen, Mefistofeles, som er den egentlige hovedpersonen. I Grieghallen ble dette ekstra understreket ved at partiet ble sunget av Bryn Terfel. Da han meldte sin ankomst med «Ô pure émotion» var det som om temperaturen bratt steg 10-20 grader i salen.

Terfel har en utstråling og et scenisk nærvær som løfter verket opp og ut av konsertsalen og gir det opera-dimensjoner. Hans Mefistofeles er demonisk, lokkende, truende. Han karakteriserer figuren med sin fulltonende, bevegelige bassbaryton og synger partiet så gjennommusikalsk og presist at man aldri er i tvil om hvor veien går når Berlioz spenner sine lange melodilinjer ut og lar dem gå i uforutsigbare retninger. 

Fausts elskede, Margarita, kommer sent inn i handlingen. I Grieghallen ble hun sunget av engelske Christine Rice, en ung, sterk mezzosopran som imponerte med en bevegende, uttrykksfull tolkning av den store romansen i starten av fjerde del. Norske Håvard Stensvold gjorde en fin innsats i Branders drikkevise. Og barnekoret som kom inn til aller sist, klang helt angelisk. 

Og da var Festspillene 2012 og Per Boye Hansens periode som festspillsjef forbi. 

Demokratisk

Bergens Tidende, 05.06.2012

Year of the Snake

Fly

ECM

Kjølig kammerjazz

Bak navnet Fly gjemmer seg en trio med Mark Turner på tenorsax, Larry Grenadier på bass og Jeff Ballard på trommer – de to siste også kjent fra Brad Mehldaus grupper. Year of the Snake er trioens andre plate på ECM. Tenorsax, bass, trommer -- det er et vanskelig format. Få av de gamle saksofonistene dyrket det, men de som gjorde – Sonny Rollins og Joe Henderson for eksempel – var sterke, autoritative stemmer som blomstret og skapte noe av sin beste musikk innenfor disse rammene. Mark Turner er ingen Sonny Rollins, og prøver heller ikke på å bli det. På Year of the Snake er det ikke en dominerende tenor som spiller med akkompagnement i det fjerne. Det er en gruppe – tre instrumenter som alle er plassert helt fremme i lydbildet, tre lyttende musikere som fanger hverandres ideer og spiller ball med dem og kaster nye ideer tilbake. Det minner ikke så litt om forne tiders cool jazz. Mark Turner spiller med en kjølig, vibratoløs tone, og Grenadier og Ballard demper seg ned og legger mer vekt på det klanglige uttrykket enn på rytmisk ekspressivitet. Demokratisk kammerjazz.

Brudd, oppbrudd, nybrudd

Bergens Tidende, 05.06.2012

Reich: Drumming

Steve Reich and Musicians

DG

Stockhausen: Gruppen

Claudio Abbado, dirigent

Berliner Philharmoniker

DG

Varèse: Amériques, Ionisation, Deserts & Arcana

Pierre Boulez, dirigent

Chicago Symphony Orchestra

DG

Ny billigserie med verk fra det 20. århundre.

Det er mye musikk i byen for tiden. Også mye ny musikk, samtidsmusikk, Per Nørgård i Håkonshallen, avantgardens siste skrik i Logen. Vi som løper fra det ene til det andre, jamrer av og til over støyen, larmen og monotonien i det vi hører. Vi er ikke de første i historien som opplever det slik.

Det hjelper kanskje ikke på suset i ørene, men det er likevel nesten beroligende å lese hva for eksempel tidsskriftet Gramophone kunne finne på å skrive om Steve Reichs «Drumming» tilbake i 1975: «Målt med tradisjonelle vestlige standarder skjer det overhodet ingenting i denne musikken». Nei, for det var verken melodi, harmonikk eller metrisk variasjon i Reichs musikk, bare en masse trommer i enkle slagmønstre og et par sangstemmer som repeterte trivielle intervaller. «Dette kan, kort sagt, være den slags som gjør deg gal», klaget anmelderen. Men føyde så til at det kanskje også var mulig å høre «helt nye og innbydende musikalske muligheter i teknikken».

Folk ble ikke gale av Reichs musikk, kan vi konstatere i ettertid. Men de hørte vel heller ikke de helt store, nye mulighetene i den. «Drumming» er nettopp blitt gjenutgitt. Og når man i dag lytter til verket, hører man bare vanlig amerikansk minimalisme, et stykke elskverdig, laid back syttitallsmusikk.

Hvis det er en moral i dette, må det være at musikk som en gang virket fremmed, radikal og helt uutholdelig, sannsynligvis kommer til å høres ut som mainstream førti år senere.

Gjenutgivelsen av Reichs «Drumming» er en del av 20C – en serie der Deutsche Grammophon og Decca er gått sammen om å gjenutgi klassiske innspillinger av det 20 århundres musikk. Serien lanseres som et referanseverk med «50 vesentlige verker av 50 komponister». Blant de ti første utgivelsene er det innspillinger av eldre klassikere – Stravinskys «Sacre du Printemps», Debussys «La Mer» og Shostakovichs femte symfoni. Men først og fremst tar serien opp eldre, eksperimenterende musikk som peker direkte frem og inn i den aktuelle situasjonen på feltet.

I den ene enden av spektret står Karlheinz Stockhausens «Gruppen» (1957), verket som gjorde orkestermusikk til romlig performance med tre symfoniorkestre spredd utover salen. «Gruppen» er et komplekst, gjennomkomponert stykke modernistisk støymusikk. I den andre enden finner vi Edgard Varèses «Amériques» (1918-21) der det er storbyens konkrete støy som gjenskapes i musikken. Og som bryter den ned innefra.

Verkene i 20C serien diskuterer og krangler med hverandre. Og forteller i skarpe glimt om hundre års musikkhistorie full av brudd, oppbrudd, nybrudd. Historien er konfliktfylt, men opptakene klinger like frisk som da de ble laget i sin tid. Abbado og Berlinerne spiller Stockhausen. Boulez og Chicago-symfonikerne spiller Varése. Og på de fleste av platene er det i tillegg fylt opp med flere andre verk.

Platene kommer i pappcover og enkelt utstyr. De fyller ingenting på platehyllen. De koster mindre enn en halvliter på byen. Og de varer betydelig lengre.

Personlig og egensindig

Bergens Tidende, 29.05.2012

Dansk Nedslag I-II

Musikk av Carl Nielsen, Per Nørgaard m. fl.

Strykere fra Stavanger Symfoniorkester

Andrew Manze, dirigent

Athelas Chamber Players

Håkonshallen

To konserter med dansk og danskrelatert musikk

Det var strålende sol og høy temperatur. Og da står et par timer innendørs i Håkonshallen ikke øverst på ønskelisten. I alle fall var det ganske glissent på benkeradene både søndag ettermiddag og kveld da fiolinisten Peter Herresthal presenterte «Dansk Nedslag», to korte konserter med dansk og danskrelatert musikk.

Først ut var en gruppe strykere fra Stavanger Symfoniorkester under ledelse av Andrew Manze. På programmet hadde de verk av Carl Nielsen og Per Nørgård omkranset av 1600-tallsmusikk signert John Dowland og Dietrich Buxtehude som begge arbeidet i Danmark i en periode.

Gammelt og nytt fungerte godt sammen i første del av konserten. Det startet med Dowlands kjente pavane «Lachrimae Antiquae» i en vakker, flytende fremførelse som uten pause gled over i Nielsens «Lille suite for strygere» fra 1888. Dowland og Nielsen kledde hverandre, og underveis kunne man høre at det ligger en basslinje i Nielsens tredjesats som minner om Dowlands fallende, tårefulle melodi.

Etter Nielsen ble det mer Dowland, hans signaturkomposisjon «Semper Dowland, semper dolens». Og så ettermiddagens hovedverk: Per Nørgårds fiolinkonsert «Borderlines» med Peter Herresthal som solist. Og da ble overgangen ganske voldsom. For det er ikke mye i Nørgårds konsert som peker bakover og lar seg forbinde med tradisjonen. Dette er sterkt personlig musikk, en rik, konfliktfylt sats der forskjellige stemninger kjemper mot hverandre og solisten konstant befinner seg i det grenselandet tittelen viser til – musikk som sikkert er utrolig vanskelig å spille, men som her ble fremført overbevisende og autoritativt av Herresthal. Til slutt et ultrakort stykke Buxtehude, arrangert av Manze som også hadde laget strykerversjonene av de to pavanene til Dowland.

«Dansk Nedslag» var vel først og fremst tenkt som en feiring av Per Nørgård som fyller 80 om kort tid. På konserten om kvelden fikk vi en rekke av hans komposisjoner for små formater. Det ble en flott kveld med Nørgårds karakteristiske, egensindige musikk som flyter og strømmer og vokser vilt i alle retninger. Cellisten Toke Møldrup ga en energisk, kraftfull versjon av Solo in scéna (1980), pianisten Anne Marie Fjord Abildskov fikk Waterways (2008) til å klinge nesten impresjonistisk og de to musikerne fikk til slutt følge av klarinettisten Anna Elisabeth Klett og fremførte Spell (1973), et humoristisk, hektisk verk der korte motivceller skyver seg inn over hverandre og skaper merkelige former. 

Nørgård var selv til stede og ble hyllet ved begge konsertene. Om kvelden kom han selv på scenen, satte seg ved flygelet og spilte to stykker, blant annet en vakker, nesten sakral versjon av den romantisk klingende «Et rosenblad».

Bjørnstads musikk

Bergens Tidende, 29.05.2012

Ketil Bjørnstad

Vinding’s Music

ECM

Sprikende konsertprogram, formløse improvisasjoner

Altmuligmannen Ketil Bjørnstad er plateaktuell med en dobbelt-cd på ECM. Den ene platen er et live-opptak fra en NRK-konsert i 2009 da Bjørnstad feiret avslutningen av romantrilogien Til Musikken, Elven og Damen i Dalen. Musikken er utdrag av ulike verk med tilknytning til romanenes hovedperson, pianisten Aksel Vinding. På den andre cd’en improviserer Bjørnstad på et Bechstein-flygel i Pettersens Kolonial Lydstudio på Hønefoss. Det er gode folk med på NRK-opptaket – pianistene Gunilla Süssmann og Jie Zhang og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen som også spiller klaver. Men det som spilles, er løsrevne satser fra diverse konserter og sonater pluss et par enkeltstående klaverstykker – Mozart, Rachmaninov, Chopin, Debussy, Ravel om hverandre. Som konsertprogram og plateutgivelse blir dette for sprikende. Soloimprovisasjonene fra desember 2009 er i kjent Bjørnstad-stil: frittvoksende, formløse, ubesluttsomme. Kanskje Vinding’s Music kan fungere som suvenir for folk som har lest Bjørnstad tre romaner. For oss andre blir dette en utgivelse som trolig kommer til å samle støv på reolen.

Fra de store orglenes verden

Bergens Tidende, 29.05.2012

Magne H. Draagen
Saint-Saëns
Organ Works

Lawo

Kjell Habbestad: Gaudeamus

Harald Rise, orgel

Lawo

To nye orgelutgivelser fra plateselskapet Lawo

En gang i 1866 kom Franz Liszt forbi Madeleine-kirken i Paris og hørte en ung mann som satt og improviserte ved orgelet. Etterpå sa han at dette måtte være verdens største organist. Den unge mannens navn var Camille Saint-Saëns.

I dag kjenner vi visst bare Saint-Saëns som komponist, men han var faktisk utdannet organist, med eksamen fra konservatoriet i Paris i 1854. Den prestisjetunge stillingen som organist ved Madeleine-kirken fikk han allerede i 1857, i en alder av 22 år. Men de fleste av orgelverkene skrev han mange år senere, etter han sluttet som organist i 1877 for å bli komponist på heltid.

Magne H. Draagen, domkantor i Oslo domkirke, presenterer et utvalg av disse verkene på sin nye plate: Seks preludier og fuger for orgel pluss diverse kortere verk, innspilt i det nybygde orgelet i Katarina kyrka i Stockholm. Det er fin utgivelse med storslått, fulltonende orgelmusikk flott fremført av Draagen, en plate som utfyller et hull i Saint-Saëns-diskografien – men som vel også antyder noe av grunnen til at dette hullet har vært der. For om Saint-Saëns vanligvis går for å være en romantisk, konservativ komponist, så er orgelkomponisten Saint-Saëns om mulig enda strengere, enda mer tilbakeskuende – så alvorlig og tung at en transkripsjon av «Svanen», klaversvisken hans, virker som et ganske kraftig lyspunkt på platen.

Plateselskapet Lawo gjør mye for norske organister og norsk orgelmusikk i disse årene. Samtidig med Saint-Saëns-platen lanserer de «Gaudeamus», en plate med verk av Kjell Habbestad innspilt på Rieger-orgelet i Bergen Domkirke av organist og NTNU-professor Harald Rise.

Det er mye som skiller romantikeren Saint-Saëns fra postmodernisten Habbestad. Og selvsagt er det helt feil å sammenligne to så forskjellige komponister som skrev med mer enn hundre års avstand seg imellom. Men kommer man til Habbestads «Gaudeamus» med ørene fulle av Saint-Saëns, er det likevel vanskelig ikke å bli positivt stemt og glad til sinns. Her er stort anlagte orgelverk, blant annet en Introduction & Passacaglia over temaer av Fartein Valen, en lang orgelsuite og orgelkoraler – frisk, idérik musikk til både kirkelige og verdslige anledninger, skrevet med godt håndlag og godt humør.

På dydens smale sti

Bergens Tidende, 30.05.2012

What Took You So Long

Espen Eriksen Trio

Rune Grammofon

Nye plate med Espen Eriksens trio

Oppfølgeren til Espen Eriksens «You Had Me At Goodbye» heter «What Took You So Long». Det er samme besetning som siste gang: Eriksen selv på piano, Lars Tormod Jenset på bass og Andreas Bye på trommer – i et repertoar av originalkomposisjoner signert Eriksen bortsett fra to coverversjoner av «We Don't Need Another Hero» og «Could It Be Magic». Er det skjedd noe siden sist? Ikke mye. Dette er en plate som plasserer seg mitt i den aktuelle norske klaverjazzens blodløse mainstream: Enkle melodier etterfulgt av enkle klaverimprovisasjoner. Elskverdig musikk uten større ambisjoner. Her er salmeklanger. Her er folketoner. Her er en dosis Tord Gustavsen, litt Keith Jarrett og Brad Mehldau uten skarpe kanter. Triomusikk som holder seg på dydens smale, trange sti. Lyspunktene underveis er Lars Tormod Jenset som hele tiden gir klaveret motspill med presise, bevegelige basslinjer, og som også av og til trer fram som livlig, spenstig solist. Og ikke minst ligger Andreas Bye helt fremst i lydbildet og får musikken til å løfte seg med sitt skarpe, helt personlige trommespill. 

Komedie og ironi

Bergens Tidende 25.05.2012

Georg Friedrich Händel: Xerxes

Regi: Stefan Herheim

Musikalsk ledelse: Konrad Junghänel

Chorsolisten der Komischen Oper Berlin

Orchester der Komischen Oper Berlin 

Grieghallen

Strålende oppsetning av Händels opera Xerxes åpner Festspillene

De hadde en del problemer, perserkongen Xerxes og hans folk. Om vi skal tro Händels opera som åpnet Festspillene på onsdag.

Xerxes skal giftes med Amastre.  Amastre elsker Xerxes. Xerxes elsker Romilda. Romilda elsker Xerxes’ bror Arsamene som også elskes av Romildas søster Atalanta. Forvirret? Det blir verre.

På Händels tid ble Arsamene sunget av en mezzosopran og Xerxes av en kastrat som i dag erstattes av en mezzosopran. Med andre ord: alle fem hovedroller, menn som kvinner, synges av kvinner. Pluss at en kvinne, Amastre, forkler seg som mann underveis, og en mann, tjeneren Elviro, forkler seg som kvinne. Forvirret? Det blir verre.

Handlingen er stappfull av intriger og usannsynlige forvekslinger. Likevel er dette ikke en forvekslingskomedie. Det er en opera seria, en opera av det alvorlige slaget, om konger og helter, ære, kjærlighet, makt og svik. Og samtidig en opera der hele handlingen formidles via enkeltstående, virtuose arier, sunget i frontalstil mot publikum i salen som shownumre i forventning om stormende applaus og da capo-rop.

I våre dager er det vanskelig, kanskje umulig, å ta Händels operaer alvorlig. Man setter dem vanligvis opp som komedier eller farcer. I oppsetningen fra Komische Oper Berlin gjør Stefan Herheim også det. Og han gjør det bedre enn de fleste.

Sammen med scenografen Heike Scheele og kostymedesigneren Gesine Völlm har han gjenskapt et barokkteater med dreiescene der bildene veksler i et salig miks av landlige idyller, solkongens hoff og Hogarths London. Og inne i dette teater i teateret utfolder da handlingen seg – høyt og lavt mellom hverandre. Store karikerte tragiske utbrudd i den helt høye stil blandet med lavkomikk og genitale vitser over en lav sko.

Det er morsomt, det er underholdende. Og imponerende. Ikke bare på grunn av de visuelle gags som kommer på løpende bånd, men fordi denne oppsetningen musikalsk sett fungerer så fint. Det er et strålende ensemble Herheim har med seg. Alle de store rollene, med Stella Doufexis i spissen som Xerxes, synges med imponerende teknikk og fin sans for Händels deklamerende stil, så flott at det nesten blir urettferdig å fremheve at Karolina Gumos er en spesielt vakker og uttrykksfull Arsamene, at Karolina Gumos synger lillesøster Atalanta med et fint snev av barnslig tross og at Hagen Matzeit som Elviro imponerer når han ubesvært går fra baryton til falsett når han skal illudere en kvinne.

I orkestergraven sitter barokkeksperten Konrad Junghänel og får Orchester der Komischen Oper Berlin til å spille som et skikkelig tidligmusikkensemble – med lett, elegant, delikat klang og elastisk rytmikk.

Stefan Herheim har ved flere anledninger snakket om kynismen i Xerxes. Og når fem personer i tre timer forsøker å bedra hverandre på alle mulige måter, blir det selvsagt en del kynisme. Men han og ensemblet klarer også å balansere fremførelsen slik at man tvers gjennom all lavkomikken og karikaturene faktisk tror på de store følelsesutbruddene inn i mellom. Og han legger av og til en slags moderne ironi inn over det gamle stykket. For eksempel til aller sist: Etter at alle konfliktene har funnet en helt utroverdig løsning, lar han koret gå frem til rampen og synge at freden har senket seg og hjertet fylles av glede. Kan man nå tro på det? Er det alvorlig ment? Vi forlater Grieghallen med tvil i sinn.

Imponerende

Bergens Tidende, 22.05.2012

Helle Brunvoll: Your Song

Prophone

Stillferdige ballader og standards

Billedkunstneren Helle Brunvoll kom seint til jazzen, i alle fall platedebuterte hun først i 2009, men gjorde det til gjengjeld med bravur. «In Our House», platen der hun hadde følge av gitaristen Halvard Kausland, var en av det årets gledelige overraskelser på det norske jazzmarkedet. Nå er paret tilbake, denne gang på Naxos-filialen Prophone og i selskap med Roger Johansen på trommer og svenske Hans Backenroth på bass. Og da er det bare å finne superlativene fram igjen. For den nye platen er rett og slett imponerende. Den inneholder åtte sanger, åtte originalkomposisjoner, alle med tekster av Brunvoll. Hun har også skrevet musikk til en av dem, resten er signert Kausland. Det er sanger som burde gå rett inn i den store boken med ballader og standards. Brunvoll synger stillferdig, uten større fakter, rytmisk stødig, med fin frasering og sikkerhet i hele stemmeregisteret. Backenroth og Johansen støtter diskret. Og Kausland legger ut sine delikate akkorder og går av og til på utflukt med elegante, blomstrende soloer som får tankerne til å gå i retning Jim Hall og Joe Pass. En sann fornøyelse.

Utenfor kategori

Bergens Tidende, 22.05.2012

Ballrogg

Cabin Music

Hubro

Svevende norsk præriemusikk

Opprinnelig var Ballrogg et litt snodig tomannsforetagende med Roger Arntzen på akustisk bass og Klaus Ellerhusen Holm på diverse saxofoner og elektronikk. Nå har de fått følge av Ivar Grydeland som trakterer alskens gitarinstrumenter pluss skalaknappen på en gammel radio. Det er musikken ikke blitt mindre rar av. Cabin Music er en av den slags utgivelser som er umulig å plassere i vante kategorier. De fire korte sporene på platen vaker et udefinerbart sted mellom støy og musikk. Vanligvis ligger det en relativt langsom, pulserende, tikkende rytme i bunn. Og ovenover driver ulike lyder og støy forbi. Her er innslag av minimalistisk svevende mønstrer. Her er elektroniske klangskyer og diverse lydopptak. Innimellom hører man Ellerhusen Holms tørre saksofonklang med minner av Jimmy Giuffres eksperimenter på 60-tallet. Men det mest rare er lyden av Grydelands banjo og pedal steel guitar som hele tiden dukker opp i lydbildet og gir opplegget et merkelig svevende preg av køntri. Cabin Music – er det kammermusikk for hyttefolket? Eller norsk præriemusikk? Vanskelig å si. Men rart er det.

En mørk farge

Bergens Tidende, 22.05.2012

Sonate concertate in stile moderno

ECM New Series

På oppdagelsesreise i det venezianske 1600-tallet

Det er fremdeles hvite pletter på det musikkhistoriske kartet, områder der en dristig reisende kan trenge inn og gjøre spennende funn. Fiolinisten John Holloway liker slike ekspedisjoner. Tidligere har han utforsket årene omkring 1700. Nå har han vært tilbake i det aller tidligste 1600-tallet og hentet fram to venezianske komponister, Dario Castello og Giovanni Battista Fontana. I de musikkhistoriske oversiktene står det nesten ingenting om dem – og det lite som står, er mest spørsmålstegn. Men å dømme etter antallet opptrykk av deres komposisjoner var de ganske populære i samtiden. På platen presenterer Holloway og den danske cembalisten Lars Ulrik Mortensen en rekke korte stykker som peker fram mot 1700-tallets triosonater. Konstruksjonene er enkle, men musikken er ikke enkel å spille, spesielt virker fiolinstemmene ganske krevende. Men ekspedisjonens virkelige funn er noen stykker der fiolin og cembalo får følge av overdådige, virtuose basslinjer skrevet for dulcian, fagottens tippoldefar. Jane Gower spiller dem virtuost og dramatisk og gir den elegante venezianske musikken en uventet mørk farge.

Pust når det trenges

Bergens Tidende, 15.05.2012

Ørjan Matre: Inside Out

Rolf Borch, klarinett

Juanjo Mena, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Komplekse lydbegivenheter. Rolf Borch presenterer Ørjan Matres musikk

Klangen av Rolf Borchs klarinett er der hele tiden. Noen ganger i forgrunnen, klar, tydelig. Andre ganger tilbaketrukket, vevd inn i lyder av andre instrumenter. Av og til forsvinner den helt i støyen fra et stort orkester. Men den er der likevel. Borchs klarinett trekker fine tråder av lyd gjennom «Inside Out», platen som presenterer Bergenskomponisten Ørjan Matre og hans musikk.

Platen er disponert med samme omhu som verkene er komponert. Det starter med Borch alene i «Prologue» (2010). Så får han følge av trombonisten Marius Hesby i «Chant» (2008). Tredje verk er en kammermusikalsk komposisjon inspirert av e. e. cummings’ konkretistiske dikt «A Leaf Falls in Loneliness» og Bashōs haikut om ensomheten og kiri-treet. På platen framføres den dekonstruerte fortellingen om det fallende bladet av Borch, cellisten Tanja Orning og vokalisten Tora Augestad. Og til sist kommer da platens tittelnummer, «Inside Out» (2010), en klarinettkonsert innspilt med Juanjo Mena og Bergen Filharmoniske Orkester som også uroppførte den i mars siste år.

Det er ulike musikalske sammenhenger mellom de fire verkene – for eksempel er Prologue visst skrevet som en prolog til klarinettkonserten. Men det er vanskelig å høre slike korrespondanser etter bare et par gjennomlyttinger. Derimot hører man straks verkenes fellesskap med hensyn til klangbehandling. Matre er en komponist som ikke interesserer seg spesielt for melodiske linjer eller for gjenkjennelige tematiske strukturer. «Jeg liker store, komplekse lydbilder som man som lytter kan dykke ned i», sa han i intervjuet med Eirik Kydland i BT sist tirsdag. Og slike lydbilder er det på denne platen. Til de grader.

Men musikken er lett å lytte til, lett å følge. Matres verk er stappfulle av lydbegivenheter, og det er en avslappet stemning både i komposisjonene og i framføringen. I partituret til «Chant» der trombonisten skal spille med harmon mute og lage wah-wah effekter, og der begge solistene skal utføre ekvilibristiske stunts, har Matre av og til skrevet «breathe when necessary». Dette kunne være mottoet for musikken hans. Den er krevende, overveldende, men ikke mer enn at man kan puste når det trenges.     

Det mest ambisiøse verket på platen er klarinettkonserten. Man merker at Matre har erfaringer med å skrive for Forsvarets blåserkorps. Det er riktignok strykere med i orkesteret bak klarinetten, men det er blåserne som dominerer – samt en guds velsignelse av slagverk.

Etter urframføringen beklaget en anmelder seg over at solisten druknet i orkestrets massive klangbølger. Men det er visst selve poenget i Matres konsert: Solisten har ikke den tradisjonelle rollen som musikalsk superstar. Klarinetten er heller en stein i skoen som forstyrrer, et fremmedelement som av og til gnager seg gjennom orkesterklangen. Og skaper merkelige, uventede begivenheter.

Inspirert av Norge

Bergens Tidende, 08.05.2012

Roser og Kjerlighed

Inspired by Norway

Lawo

Musikk fra 1800-tallets borgerlige dagligstuer

Sopranen Helene Wold og gitaristen Vegard Lund føler seg godt hjemme i 1800-tallets borgerlige musikkultur. På den forrige platen presenterte de lieder i samtidige parallellversjoner for gitarakkompagnement. Nå har de tatt fram en rekke eksempler på dansk-norske forbindelser i periodens musikkliv. Platens undertittel «Inspired by Norway» henspiller på at det først og fremst dreier seg om danske komponisters musikk til dikt av Welhaven, Ibsen og Bjørnson.  Wold har denne gang fått følge av barytonen Per Andreas Tønder. Dessuten medvirker den engelske pianisten Eugene Asti i et par av numrene. Det er mye god musikk på denne platen. Det meste er upretensiøse romanser og småstykker av Henrik Rung og P. E. Lange-Müller, beregnet til å bli framført i de borgerlige dagligstuene. Uttrykket er noe begrenset, men musikken klinger godt og blir framført med fin sans for det intime formatet. Platens funn er en rekke korte, romantiske karakterstykker for gitar skrevet av Henrik Rungs sønn Frederik – stort sett ukjent musikk som står seg fint i konkurransen med datidens internasjonale gitarstjerner.

Klangkunst

Bergens Tidende, 24.04.2012

Gesualdo: Quinto Libro di Madrigali

Hilliard Ensemble

ECM New Series

Raffinert vokalmusikk på grensen til det dekadente

 «Han finner ikke glede i annet enn musikk», skriver en samtidig kilde om italienske Carlo Gesualdo, prins av Venosa, greve av Conza. Han var melankolsk, innadvendt, depressiv.  Han burde interessere seg for sitt gods, sine penger, sin hær. Men det var musikken som var hans liv. Og trøst. Han skrev den selv – seks samlinger verdslige madrigaler og serier av religiøse motetter, fargestrålende, dissonantisk musikk som sprengte alle 1500-tallets stramme regler og rammer. I samtiden ble musikken hans møtt med undren. Og selv i dag virker den fremdeles overraskende, merkelig. Den engelske vokalkvartetten Hilliard Ensemble har hatt Gesualdos kirkemusikk på programmet i over tjue år. De innsang hans responsorier for ECM i 1990 på en plate som ga dem og musikken oppmerksomhet langt utover det vanlige vokalpublikums grenser. Nå har de tatt tak i Gesualdos femte samling av madrigaler. Den ble trykt i 1611, men når Hilliard kvartetten og deres støttespillere synger disse verkene, klinger de nesten som nåtidig avantgardemusikk. Raffinert klangkunst på grensen til det dekadente.   

Mot lyset

Bergens Tidende, 24.04.2012

Ad Lucem

Anders Jormin

ECM

Latinske tekster og forsiktig frijazz

Platen heter Ad Lucem, «mot lyset». Det er sangerne Mariam Wallentin og Erika Angell som framfører tekster av Anders Jormin akkompagnert av Fredrik Ljungkvist på klarinett og saksofon, Jormin selv på bass og Jon Fält på trommer. Jormins tekster er skrevet på latin. «Latin synes å ha en nesten magisk evne til å favne og uttrykke hva menneskeheten har behov for å kommunisere», sier han. Jeg vil ikke utelukke han har rett. Men det hadde nå vært hyggelig om det hadde fulgt tekster – gjerne oversettelser – med platen. Det er faktisk en stund siden jeg hadde latin på skolen, så jeg er redd for at det ikke blir mye kommunikasjon mellom Jormin og meg. Men musikken låter i alle fall utmerket. Wallentin og Angell følger hverandre tett og skaper fine, harmoniske samklanger, Ljungkvist improviserer rundt dem med tørr, luftig klang og Jormin romsterer i bunnen av lydbildet med stor, fyldig basstone. Stilen er forsiktig frijazz, og samtidig har hele prosjektet en lett arkaiserende karakter, litt som musikk til filmer om middelalderen.      

Hjertegripende vakkert

Bergens Tidende, 20.04.2012

Ingrid Fliter, klaver

Kazushi Ono, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ingrid Fliter spiller Chopin i Grieghallen

Det er noe eksklusivt over argentinske Ingrid Fliter. Hun tilhører pianistenes internasjonale toppsjikt.  Hun fikk The Gilmore Award, pianistenes Nobelpris, i 2006. Men hun har nesten ikke utgitt plater. Så det var litt av en begivenhet at BFO kunne presentere henne live i Grieghallen i går kveld. Og så til og med i musikk av Chopin – den komponisten hun først og fremst har konsentrert seg om.

Det var Chopins klaverkonsert nr. 2 som sto på programmet. Og det ble Chopin nettopp slik man drømmer om det: blomstrende, grasiøst, med både vare, lyriske passasjer og et stort, muskuløst utrykk i de dramatiske avsnittene. Men først og fremst med en voldsom intensitet og en strømmende, nesten improvisatorisk frihet i foredraget. Ekstranummer? En hjertegripende vakker tolkning av Chopins Nocturne op.9. nr. 3.

Kveldens dirigent, japanske Kazushi Ono, favner bredt. Da han var i Bergen i 2010 hadde han senromantisk musikk på programmet, og førte blant annet BFO gjennom en formidabel tolkning av Mahlers syvende symfoni. I går kveld gjaldt det musikk i den helt andre enden av den musikalske skalaen. Til innledning hans landsmann Toshio Hosokawas «Woven Dreams», et relativt nyskrevet stykke samtidsmusikk der store, komplekse klangflater settes opp mot hverandre og drives framover i et langsomt crescendo. Umiddelbart virker stykket formløst, men jo mer man hører, jo mer oppdager man at det hele tiden skjer noe inne i klangene, små melodiske fraser, rytmiske effekter, klokker og støy. Hvordan var framførelsen? Vanskelig å si. Litt rå og røff, kanskje. Men verket er så nytt at det ikke er noen referanseinnspillinger som kan brukes som sammenligningsgrunnlag. Uansett: et spennende verk man gjerne vil høre igjen.

Og etter Chopin og pausen ble det Maurice Ravels suite fra musikken til balletten Daphnis et Chloé i en stram og skarp tolkning. Som sine steder nesten liknet Hosokawas drømmebilder.