En pianist vender tilbake

Bergens Tidende, 11.05.2011

The Chopin Concertos

Daniel Barenboim

Deutsche Grammophon

Daniel Barenboim med vellykket Chopin-plate

Daniel Barenboim har etter hvert vært stjernedirigent i så mange år at man nesten har glemt at han også er en stor pianist. Men nå vender han skikkelig tilbake til klaveret. Han har skrevet kontrakt med Universal-gruppen, en begivenhet som feires med ikke mindre enn fire utgivelser i år. På de to første spiller han Chopin for DG, senere følger blant annet en Liszt-plate på Decca. DG-platen med Chopins klaverkonserter er opptatt live siste sommer ved en festival i Ruhr. Som seg hør og bør maler Barenboim fram konsertenes klangbilder med stor, bred pensel og legger kraftig punch i anslaget, men han har også fin sans for de mer lyriske partiene i musikken. Og han er hele tiden i intens dialog med et velspillende Berlin Staatskapelle, hans gamle orkester som for anledningen dirigeres av Andris Nelsons. Dette er en sjeldent vellykket utgave av konsertene. Som utkommer samtidig med en like vellykket recital-plate med Chopin-stykker opptatt live i Warszawa siste år.

Mellom nostalgi og klarsyn

Bergens Tidende, 11.05.2011

«Wach Auf!»

Poing og Maja Ratkje

Øra Fonogram

Poing og Maja Ratkje demonterer gammel revolusjonsmusikk

I det som en gang var Øst-Berlin, selger turistbutikkene suvenirer fra DDR – plakater, leker, sangbøker trykt på dårlig papir, uniformer og medaljer, flagg, buttons med riksvåpenet eller hammer og sigd osv. Enkelte av tingene stammer fra tiden før muren falt. Det meste er moderne kopier, laget spesielt til formålet, til turister som kjøper tingene med tongue-in-cheek, men som senere drar hjem og kanskje bruker dem til å signalisere en viss ubestemt radikalisme.

Det er noe veldig postmoderne over disse butikkene og kundene deres, over ironien som ikke er helt alvorlig ment, dyrkelsen av kitschen som bikker over i camp-estetikk, den uavklarte nostalgien.

Det første inntrykket av Poing og Maja Ratkjes «Wach Auf!» er at de opererer i samme felt, at de legger opp til samme type nostalgisk turisme. Platen som er et resultat av deres tiårige samarbeid om «Rød natt til 1. mai»-konsertene i Oslo, har brunrøde farger på coveret og en typografi og et design som peker rett bakover til 1920-tallets sovjetiske konstruktivisme. Og på repertoaret står en salig blanding av gamle arbeidersanger, DDRs og USSRs nasjonalhymner, musikk av Kurt Weil og sanger av Brecht og Rudolf Nielsen. Det hele tidsriktig akkompagnert av trekkspill, ståbass og saksofoner.

Men så var det selve framføringen da – som på sett og vis demonterer hele det nostalgiske prosjektet. Ratkje følger i utgangspunktet tradisjonen fra Lotte Lenya når hun synger Brecht-sangene, men så tar hun av og presser stemmen og musikken opp og ut i helt andre retninger. Og slik er det gjennom hele platen. Intet blir spilt eller sunget straight. Det gamle musikalske materialet blir dekonstruert, brudd ned, satt inn i nye sammenhenger eller overleiret av nåtidig improvisasjonsmusikk. Brecht-sanger forvandles til klezmermusikk. «Revolusjonens røst» framføres som insisterende marsj akkompagnert av en enkelt, urokkelig akkord. Og inn imellom hører man lyden av en gammel platespiller og sitater fra nær og fjern.

Med sin Brecht’ske Verfremdungs-strategi klarer Maja Ratkje og de tre musikerne i Poing å holde klarsynt distanse til materialet og understreke dets historiske karakter.  Om de også på denne måten klarer å bruke materialet til å skape «et innbydende alternativ til den egosentriske, postmoderne kapitalismen og liberalismen», som de antyder på coveret, er nok et mer åpent spørsmål.    

Respekt og oppmerksomhet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 04.05.2011

Jeg har en venn som førte en ganske streng politikk ved middagsbordet da barna bodde hjemme. Regelen var enkel: Når familien spiste middag, var det forbudt å høre musikk. Begrunnelsen hans var at det ikke er mulig å bruke flere sanser samtidig, at barna altså ikke ville kunne smake og nyte maten og samtidig høre og nyte musikken på stereoanlegget.

Begrunnelsen var visst ikke helt patent. Faktisk er det vel slik at vi mennesker utmerket er i stand til å bruke alle sanser samtidig. Hvis dette ikke var tilfellet, hadde vi neppe overlevd som art. Jeg mistenker at min venn brukte et stedfortredende argument, at det under overflaten lå noe annet som hadde å gjøre med respekt og oppmerksomhet: Når foreldrene nå hadde anstrengt seg og brukt mye tid og krefter på å lage en skikkelig middag, ville det være respektløst om barna ikke konsentrerte all sin oppmerksomhet om nettopp dette. Eller kanskje var det omvendt? Kanskje vennen min mente at musikk er en så viktig sak at det er respektløst å bruke den som akkompagnement til noe så hverdagslig som å spise middag.

Jeg tenkte på dette her om dagen da jeg ble spurt om hva som er den beste påskemusikk. Det er ikke vanskelig å svare på et slikt spørsmål. For det er jo mye musikk, mye stor og viktig musikk, som er skrevet nettopp til denne anledningen. Bachs pasjoner for eksempel. Eller hans påskeoratorium. På samme måte som det finnes mye god julemusikk skrevet av de store komponistene. Likevel: Er dette egentlig «påskemusikk» eller «julemusikk»? I moderne forstand?

Ta Bachs Mathhæus-pasjon som eksempel. Den var beregnet til å skulle framføres i kirken i løpet av helligdagene. Det er et komplekst verk med mange deler og lag. Den minner om en opera når den gjenforteller lidelseshistorien med solister i rollene som Jesus og Pilatus osv. Og innimellom kommer det instrumentale mellomspill og arier og koraler som kommenterer og utdyper og fortolker historien.

I dag, mange århundrer etter verket ble skrevet, hender det selvsagt at vi hører det live, med full oppmerksomhet, i en kirke eller ved en konsertframførelse. Men vanligvis hører vi det på plate. Og det er sjeldent vi retter all oppmerksomhet mot musikken. Den er der bare, i rommet. Den klinger i bakgrunnen samtidig med at vi gjør andre ting. Dekker bord. Passer lammesteken.

Vi hører påskemusikken. Men hører vi den skikkelig? Hører vi den med all den respekten og oppmerksomheten som et verk av disse dimensjonene krever – og fortjener?  

Nyanser

Bergens Tidende, 04.05.2011

Liszt: Harmonies du Soir

Nelson Freire, klaver

Decca

Nelson Freire feirer Liszt- jubileet 

«En ung virtuos er fallet ned fra himmelen», skrev en anmelder etter en konsert i Wien i 1822. Han var selv himmelfallen. «Denne guttens spill grenser til det utrolige», skrev han. Gutten var Franz Liszt. Som bare var 11 år. I dag, i tohundreåret for hans fødsel, er det fremdeles dette – den utrolige virtuositeten, den overjordiske teknikken – som preger oppfattelsen av ham og komposisjonene hans. Men her kommer da den fine, brasilianske pianisten Nelson Freire med en plate som tegner et noe mer nyansert bilde. Her er selvsagt eksempler på de grandiose, ekstremt virtuose komposisjonene, som for eksempel Ballade i h-moll og Petrarca-sonettene. Men først og fremst dreier det seg om stykker som viser fram innadvendte, melankolske sider av Liszt. Det hele blir spilt delikat og briljant, med utsøkt sans for klang og fargespill av Freire – som selv er en del av Liszt- tradisjonen. Hans første klaverlærer kunne, gjennom tre ledd, føre sin utdannelse tilbake til mesteren selv.

Stålblanke klanger og sylspiss presisjon

Bergens Tidende, 04.05.2011

A Tribute to the Northern Winds

Tine Thing Helseth, trompet

Ole Kristian Ruud, dirigent

Forsvarets Stabsmusikkorps

Simax Classics

Nordisk blåsermusikk på ny plate med Forsvarets Stabsmusikkorps

Forsvarets forskjellige blåserkorps spiller mye interessant ny musikk. Av og til blir det plater av det. For eksempel den surrealistiske «Bad News from the Desert», en samling elleville musikalske påfunn signert James Clapperton, Knut Vaage og Jon Øivind Ness som Forsvarets Musikkorps Vestlandet ga ut for et par år siden. Eller «Frisk pust», platen der Forsvarets Stabsmusikkorps og Eikanger-Bjørsvik Musikklag spilte komposisjoner av Torstein Aagaard-Nilsen og en rekke andre, norske samtidskomponister.

«A tribute to the Northern Winds» er det nyeste tilskuddet til denne delen av diskografien. Her er det igjen Forsvarets Stabsmusikkorps som er i ilden, denne gang med Ole Kristian Ruud som dirigent og med musikk av nordiske komponister.

Bortsett fra en festlig, romantisk ouverture av Hugo Alfvén fra 1909, kan repertoaret på platen betegnes som samtidsmusikk – hvis man da bruker ordet i litt vid betydning. Likevel er det snakk om eldre musikk både målt i tid og – ikke minst – i stil. Den danske komponisten Ole Schmidt er representert med sin «Hommage à Stravinsky» (1985), en tittel som på et vis karakteriserer hele prosjektet. For det meste av musikken på platen er nettopp forankret i den fritonale, neo-klassiske tradisjonen som var knyttet til Stravinskys navn på 1930-tallet. Gode eksempler i så måte er Egil Hovlands «Festivalouverture» (1962) og «Fanfare og Koral» (1966). Også de to finske bidragene, Aulis Sallinens «The Palace Rhapsody» (1997) og Jukka Linkolas trompetkonsert nr. 2 (1993), beveger seg smidig og ledig omkring i dette musikkhistoriske området.

Framførelsen av disse verkene er nettopp så profesjonell som man forventer seg av Forsvarets blåserkorps. Her er stålblanke klanger og sylspiss presisjon. Her er en dynamisk rekkevidde som strekker seg fra det knapt hørbare til de voldsomste metalliske utblåsningene. Og Tine Thing Helseth er en formidabel solist i Linkolas spreke trompetkonsert, det lengste verket på platen.

For de som kanskje synes at all denne kantete, fritonale musikken blir i meste laget, kommer det en morsom overraskelse til sist med «Stabsarabesque», en «arabisk»-klingende lydsalat av sitater og parodier med innslag av rock og funk skrevet til Stabsmusikkorpset i 1974 av Olav Anton Thommessen – som med dette verket introduserte den musikalske postmodernismen i Norge. I en bredere offentlighet ble verket først kjent tre år senere da han arrangerte det for symfoniorkester og kalte det «Barbaresk».

Historisk vingesus

Bergens Tidende, 20.04.2011

Rachmaninov: Symphonies Nos.1-3

Mikhail Pletnev, drigent

Russian National Orchestra

Deutsche Grammophon

Legendariske innspillinger av Rachmaninovs orkestermusikk

Det er historisk vingesus over Mikhail Pletnev. Ikke alene er han en stor pianist. Han er også mannen som i 1990 startet det første uavhengige orkesteret i Ruslands lange historie. I den turbulente perioden etter Sovjetunionens fall engasjerte han seg – med stor personlig risiko – i å oppbygge et orkester som kunne fastholde de beste musikerne før de flyktet vestover. Resultatet ble Det russiske nasjonalorkester som fikk sitt internasjonale gjennombrudd da Deutsche Grammophon utga deres innspillinger av Rachmaninovs symfonier i årene 1994-2000. Serien omfattet også frittstående orkesterverk som Klokkerne, Klippen og De dødes ø, og det hele kom i presise, plettfri tolkninger med klar artikulasjon og intens framdrift. Nå har DG gjenutgitt serien i en liten boks med etiketten Collectors Edition. Den er rørende billig: Fire cd-er for mindre enn hva en vanlig ny plate koster.

Stedets musikalske ånd

Bergens Tidende, 20.04.2011

Nils Økland og Sigbjørn Apeland

Lysøen – Hommage à Ole Bull

ECM

En respektfull musikalsk hyllest til Ole Bulls improvisasjonskunst

Det er januar 2010. Det er kaldt på Lysøen. Det står en mobil oljeovn i den store musikksalen der lydteknikeren Audun Stype har rigget til oppptaksutstyret sitt. Sigbjørn Apeland har tatt på seg en svær ullgenser og skjerf og solid strikkelue. Votter må han unnvære, for han sitter og spiller på Ole Bulls gamle harmonium. Vi ser det på bildet i tekstheftet til hans og felespilleren Nils Øklands nye plate på ECM – en plate som trolig er den rareste utgivelsen som ennå er kommet i kjølvannet på siste års Ole Bull-jubileum.

De to musikerne spiller Bull-svisker som La Mélancolie, Sæterjenten og temaet fra Nocturne. Pluss folketoner og populære melodier som på ulike måter er forbunnet med Bulls person. Men platen rommer også Solveigs sang av Grieg og enkle melodier som Apeland og Økland selv har skrevet. Og ingenting spilles notetro etter boka. Øklands hardingfele legger hele tiden blomstrende forsiringer henover melodilinjene, og Apeland følger opp og fortsetter med jazzaktige assosiasjoner.

Dette er ikke en tradisjonell Ole Bull-plate, det er en «hommage à Ole Bull» som det står på coveret, en respektfull musikalsk hyllest der to sentrale improvisasjonskunstnere med røtter i det moderne folkemusikkmiljøet viser fram et annerledes bilde av Bull enn det vi er vant til. I Apeland og Øklands tolkning understrekes ikke bare det sterke improvisatoriske elementet i Bulls spillestil, men også musikkens kontemplative, melankolske karakter og dens mange referanser til norske folketoner.

Apeland improviserer på det gamle, nyrestaurerte flygelet i musikksalen og på Bulls eget harmonium. Økland spiller på sin hardingfele og låner av og til Bulls Guarneri-fiolin. Og lydteknikeren Audun Stype går tett på alle instrumentene og på den gamle arkitekturen og fanger den store romklangen som er lukket inne i Bulls merkelige, mauriske palass. Platen er en «hommage à Ole Bull», men er egentlig først og fremst en hyllest til selve huset, en plate som fanger Lysøens «genius loci», stedets musikalske ånd.

Langfredagsmusikk

Bergens Tidende, 18.04.2011

Verk av Samuel Barber og James MacMillan

Kjetil Almenning, dirigent

Bergen Domkor og orkester

Domkirken

Påskefest 2011

Monumentalt, sammensatt korverk

Det var Palmesøndag i går. Men i Domkirken var vi allerede kommet til Langfredag.  For her fremførte Kjetil Almenning og Domkoret «Seven Last Words From the Cross», den skotske komponisten James MacMillans monumentale korverk fra 1994 med et tekstgrunnlag som består dels av de syv ordene på korset, dels av utdrag fra latinske og engelske tekster knyttet til den katolske Langfredagsliturgien.

Umiddelbart kunne man lure på hvordan dette ville gå. For Domkoret er tross alt et relativt ferskt kor, mens MacMillans komposisjon er skrevet for viderekomne. «Seven Last Words» er, som alle hans verk fra de siste tiårene, et musikalsk flettverk der tonale og atonale avsnitt monteres brutalt sammen og sangbare melodilinjer brytes med dissonantiske eksplosjoner. Noen ganger er satsen nærmest romantisk svulmende, andre ganger tørr og asketisk på grensen til det minimalistiske.

I møtet med dette sammensatte verket fungerte Domkoret best i de store, dramatiske utladningene – i «Kvinne, det er din sønn» der massive akkordblokker brytes av svangre pauser, eller i «Jeg tørster» der hviskende stemmer legger seg inn over tunge klanger. Også de tre ropene i den avsluttende satsen, «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!», sto klart og sterkt.

Men «Seven Last Words» er samtidig et verk som nådeløst eksponerer alle et kors svakheter. I går kveld var det for eksempel tydelig at sopranene hadde problemer allerede i den innledende «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør». Og det var mange andre steder underveis der klangen – både i de enkelte gruppene eller som helhet – var tynn med uskarpe pletter og slørete avsnitt. Spesielt problematisk var soloinnsatsene i den gradvise musikalske stigningen i tredjesatsen, «I dag skal du være med meg i Paradis». 

Burde Domkoret kanskje vente med å gi seg i kast med slike verk? Jeg mener ikke det. Jeg mener tvert imot det er prisverdig at Kjetil Almenning gir Domkoret en så krevende oppgave som denne, at han demonstrerer hvor høyt listen ligger og viser hva som bør være ambisjonen fremover.

Koret ble understøttet underveis av et effektivt strykerorkester som, under ledelse av konsertmester Hayato Naka, også innledet konserten med en finstemt, sørgmodig tolkning av Samuel Barbers Adagio for strykere

Befriende ukorrekt

Bergens Tidende, 15.04.2011

Verk av Hvoslef, Mozart og Sjostakovitsj

Hélène Grimaud, klaver

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende møte med Hélène Grimaud. Og med Eivind Gullberg Jensen

Ingen tvil om hva som var hovedattraksjon på torsdagskonserten: franske Hélène Grimaud, i Bergen for første gang. Fra platene vet vi at hun er en eventyrlig pianist som favner vidt og som ikke er redd for å gå sine egne veier når det gjelder tolkninger og repertoar. Og i går kveld gjaldt det så et av kjerneverkene i litteraturen, Mozarts klaverkonsert nr. 23 i A-dur – som hun spilte imponerende virtuost. Og befriende musikkpolitisk ukorrekt. Her var ingen tilløp til «autentisk» oppførelsespraksis, ingen forsøk på å presse verket tilbake i det spartanske 1700-tallet. Tvert imot spilte hun det framover, langt inn i det følgende århundre, med flott, åpen flygelklang, briljant, funklende frasering og fine rytmiske nyanser og friheter både i de raske yttersatsene og i den sorgtunge adagioen. Pluss at hun hadde valgt en veldig romantisk kadens i førstesatsen.

Hun fikk god støtte fra BFO underveis. Og resten av kvelden var det anledning til å nyte samarbeidet mellom orkestret og kveldens dirigent, Eivind Gullberg Jensen. Første verk på programmet var Ketil Hvoslefs Ein Traumspiel som nettopp er skrevet til Gullberg Jensen. Og som passer godt til hans stramme, presise dirigentstil. Det er snakk om en serie klare, skarpe musikalske fraser og gester som er montert opp mot hverandre i stadige kollisjoner og brudd. Verket er lett å følge med øret, men er samtidig – som det drømmespill tittelen hentyder til – vanskelig å få til å danne sammenheng. Og passet i så måte godt sammen med kveldens siste verk, Shostakovitsj’ sjette symfoni fra 1939.

Shostakovitsj hadde egentlig lovet de sovjetiske partifunksjonærene noe i retning av Beethovens niende, et grandiost, monumentalt verk med kor og solister, alt sammen til minne om Lenin. Men han skrev i stedet en merkelig, ubalansert komposisjon der førstesatsen er en deklamerende largo som varer tjue minutter, mens de to andre satsene er raske og korte. Pluss at den tredje virker som om den er skrevet til et sirkusnummer med galopperende hester. BFO og Gullberg Jensen ga dette eiendommelige verket en glødende, overbevisende tolkning. De klarte å holde en knitrende intensitet oppe gjennom hele den lange førstesatsen. Og slapp så musikken og humøret fri i de to siste satsene der stort sett alle grupper var i ilden og briljerte. En fin kveld!

Til påskeuken

Bergens Tidende, 13.04.2011

Kjell Mørk Karlsen: St. Luke Passion

Tør Grønn orgel

Magnar Mangersnes, dirigent

Bergen Domkantori

Lawo

Fritonal kormusikk uten større overraskelser

Komponisten Kjell Mørk Karlsen har lenge hatt gode støttespillere og musikalske advokater i Bergen Domkantori og dirigenten Magnar Mangersnes. Karlsen skrev sin Johannespasjon til Domkantoriets 20 års jubileum tilbake i 1992, og de spilte den senere inn for Simax. Hans Lukaspasjon fra 2006 som musikalsk sett ligger i forlengelse av dette verket, ble framført i Domkirken ved påsketid i 2009. Den foreligger nå på platemerket Lawo i et opptak som er gjort samme sted et par måneder senere. Nils Ole Oftebro resiterer lidelseshistorien fra Lukasevangeliets kapittel 22 og 23 akkompagnert av Tør Grønn på orgel, og koret kommenterer tekststedene med en serie latinske hymner. Tonespråket er forsiktig fritonalt med assosiasjoner i retning av russisk-ortodoks kirkemusikk og gregoriansk korsang. Musikalsk sett byr verket ikke på de store overraskelsene, men Domkantoriets artikulasjon og klang er, som vanlig, imponerende.

Sterk og livskraftig triomusikk

Bergens Tidende, 13.04.2011

Schumann: Complete Works for Piano Trio

Leif Ove Andsnes, Christian Tetzlaff, Tanja Tetzlaff

EMI Classics

En Schumann-plate som setter ny standard

  

Han var best når han skrev korte sanger eller musikk for soloklaver. De store, klassiske formene var ikke hans sak. Sa man lenge om Robert Schumann. Og det kritiske etablissementet stoppet ikke der. Det var opplest og vedtatt at Schumann skrev sine beste verk da han var ung. Fra 1840-åra fram til det mentale sammenbruddet i 1854 gikk det bare nedover. Sa man.

Disse synspunktene virker kanskje ikke like overbevisende i dag. Innspillinger fra de siste årene har tegnet et mer nyansert bilde av Schumann. Og nå kommer da Andsnes og søskenparet Tetzlaff med en dobbelt-cd som gjør alle de gamle fordommene til skamme. Og som setter en ny standard når det gjelder Schumanns kammermusikk.

De tar for seg hele hans produksjon for klavertrio. Dette er komposisjoner i stort format som alle er skrevet i det som går for å være hans forfallsperiode. De har sjeldent vært innspilt på plate før. Men viser seg å romme stor, sterk og livskraftig musikk.

Det går en brennende intensitet gjennom de tre klavertrioene. Andsnes og hans to partnere kaster seg inn i energifeltet, får musikken til å folde seg ut og blomstre. Og klarer samtidig å vise fram det underliggende rammeverket som bærer og former Schumanns nærmest ustoppelige strøm av musikalske ideer og overraskende vendinger.

Klavertrio er en vanskelig genre. Med bare en fiolin og en cello som motspillere, er det alltid risiko for at det blir klaveret som får overtaket. Ikke så i denne innspillingen.  I den første trioen inntar Andsnes en nærmest akkompagnerende, understøttende rolle og lar all oppmerksomheten samle seg om de lange linjene i det elegante samspillet mellom Christian Tetzlaffs fiolin og Tanja Tetzlaffs cello. I de to andre trioene har han en friere, mer sentral og selvstendig rolle, men spiller samtidig lyttende, hele tiden i åpen dialog med strykerne.

«Jeg pleide å komponere alle mine kortere stykker i inspirasjonens hete», skrev Schumann i sin dagbok mot slutten av livet. Og tilføydde at han hadde utviklet en «helt ny komposisjonsmåte» fra 1845 og framover. Denne nye, mer rolige og mer formbevisste komposisjonsmåten var blant annet et resultat av Bach-studier. På platen spiller Andsnes og partnerne et arrangement av hans kontrapunktiske øvelser i Bach-stil. Og føyer på denne måten enda en nyanse til bildet av den sene Schumann.

Politiske fortegn

Bergens Tidende, 06.04.2011

Musikkhistorien er full av kulturelle heksejakter. De pleier å være rettet mot musikere og komponister på venstresiden. Men et av de nyeste eksemplene har – temmelig overraskende – helt motsatt politisk fortegn.

Det er den amerikanske musikkviteren Richard Taruskin som svinger svøpen. Han har aldri vært noen fan av musikalsk modernisme. Og i sitt storverk om Vestens musikkhistorie, hevder han at amerikanske samtidskomponister som Elliott Carter, John Cage og Morton Feldmann har CIA og det amerikanske utenriksministerium å takke for at de overhodet ble kjent. For deres hermetiske musikk ble ikke bare skapt under den kalde krigen, den var en del av denne krigen, et strategisk element i høyrefløyens kulturelle krigsføring mot venstredreiningen i 1950-tallets Europa. Bevis? De modernistiske komponistene ble promotert på konserter i Europa arrangert av Kongressen for kulturell frihet, en organisasjon som i ettertid viste seg å være finansiert av CIA. Og disse komponistene har jo også alltid vært langt bedre kjent i Europa enn hjemme. Case closed.

Pianisten Charles Rosen var med på 1950-tallet. Og burde altså bryte sammen og bekjenne fortidens synder. Men gjør ikke det. I siste nummer av New York Review of Books fastslår han noen enkle fakta: For det første gjaldt den statsstøttete kultureksporten ikke bare modernistisk musikk, men amerikansk kunst og musikk i sin alminnelighet, også for eksempel film, jazz og populærmusikk. For det andre var de modernistiske komponistene allerede kjent og etablert da de ble spilt på CIA- konsertene. Og for det tredje var det ikke en CIA-konspirasjon som gjorde dem spesielt berømt i Europa: «All samtidsmusikk er bedre kjent i Europa» – fordi de europeiske landene, i motsetning til USA, har offentlige, statlige radiokanaler med forpliktelser til å spille klassisk og modernistisk musikk, og mange av kanalene har i tillegg – igjen i motsetning til USA – egne orkestre til å gjøre det.

De fleste elementene i Taruskins konspirasjonsteori faller flatt til jorden når de blir konfrontert med de faktiske historiske forholdene. Hva skal man da si om slike forsøk på å trekke en bruddløs forbindelse mellom musikken og oppdragsgiverens ideologi? Slike teorier er i seg selv et ideologisk grep, sier Rosen. For på denne måten unngår man å beskjeftige seg alvorlig med uttrykksformer man tilfeldigvis ikke liker.  På denne måten rettferdiggjør man sine fordommer uten å innrømme at man har dem.

Lengsel og lidenskap

Bergens Tidende, 06.04.2011

Blaue Blume

Rune Alver, klaver

Lawo

Rune Alver med overbevisende Schumann-tolkning

Schumanns Fantasie op. 17 er tilegnet Liszt – som mente den var uegnet til offentlig framførelse. Rune Alver deler ikke denne bekymringen. På hans nye plate får stykket en overbevisende tolkning som understreker de ville, forrevne kvalitetene som trolig fikk Liszt til å betenke seg i sin tid. Her er erkeromantisk lengsel og lidenskap, ruiner, fragmenter og ironi – alt i finslipt musikalsk formulering. I førstesatsen holder Alver spenningen oppe gjennom alle bølgebevegelsene helt fram til det avsluttende Beethoven-sitatet. Og han får fint fram motsetningen mellom den ville Florestan og den milde Eusebius i de to følgende satsene der Schumanns karakteriserer sin splittete personlighet. Det er mer romantikk på platen – to melankolske stykker av Chopin, hans Mazurka op. 6 nr. 1 og Balladen i Ass-dur op. 47. Og som avslutning Torstein Aagaard-Nilsens Blue Traces – et stemningsfullt stykke samtidsmusikk som passer fint inn i den romantiske sammenhengen.

Gyllen klang

Bergens Tidende, 06.04.2011

Händel: Jephta

Fabio Biondi, dirigent

Stavanger Symphony Orchestra

BIS

Konsertopptak med tidligmusikk fra Stavanger

Jephta er et oratorium. Noe som egentlig bare betyr at det ikke er action på scenen. Ellers er alt som det pleier å være i Händels operaer: Den enkle historien fra Dommernes Bok om krigeren Jephta som må ofre sin datter Iphis, avvikles av seks solister i resitativer og virtuose arier, mens koret har rollen som israelittisk folkemasse. På dette konsertopptaket fra 2008 med Stavanger symfoniorkester har nettopp folkemassen en spesielt gyllen klang, for korpartiene synges av Collegium Vocale Gent, et av tidens førende vokalensembler når det gjelder tidligmusikk. Man hører også at Fabio Biondis arbeid som kunstnerisk leder for orkestrets barokksatsning har gitt resultater. Klangen er myk, akkompagnementet elastisk. Solistene er en mer blandet fornøyelse, men Marianne Beate Kielland har gode innsatser i rollen som krigeren Hamor. Og Mona Julsruds presise sopran gir partiene til Iphis en funklende, nesten instrumentell kvalitet.  

Klangkunst og overraskelser

Bergens Tidende, 01.04.2011

Verk av Beethoven, Brahms og Schönberg

Leif Ove Andsnes, klaver

Grieghallen

En konsert der kjente verk blir ny musikk

Leif Ove Andsnes sitter ved flygelet, alene på scenen foran en fullsatt sal. Det er elektrisitet i luften. Vi venter. Og så kommer de første hamrende akkordene i Beethovens Waldstein-sonate. Musikken er i gang. Men spenningen er ikke utløst. Dette blir en av disse konsertene der man sitter ytterst på stolen, med tilbakeholdt åndedrett for å få alt med.

For selv om det meste på programmet denne kvelden var kjente verk som ofte framføres, så var det likevel ny musikk Andsnes spilte, musikk der man hele tiden var spent på hvilke overraskelser som ventet rundt hjørnet i neste takt. Og der det samtidig var rik anledning til å høre hans klangkunst utfolde seg over et bredt lerret.

I Waldstein overrasket han med et forrykende høyt utgangstempo. Overraskende var også hans understreking av de forrevne, urolige brå kast i førstesatsen, hans nærmest improviserende framførelse av den korte, fragmentariske andresatsen, og den lange spenningskurven i tredjesatsen som han brøt så ettertrykkelig da hovedtemaet vendte tilbake til sist, at man nærmest måtte le. Og forsto at det er en humor i Beethoven som sjeldent blir eksponert i konsertsalen.

Etterpå Brahms’ fire dystre, melankolske ballader (op.10), spilt bredt, fortellende, men også med markering av de store formene som får den unge Brahms til å høres mer tradisjonell ut enn den midaldrende Beethoven. Og etter pausen Arnold Schönbergs seks små klaverstykker (op. 19). Hos en Glenn Gould blir disse stykkene til harde krystaller, all musikken er fordampet og det er bare isolerte intervaller og brutte akkorder igjen. Ikke slik hos Andsnes. Han spiller disse verkene tilbake i senromantikken og får dem til å blomstre opp og gløde intenst.

Og da var vi framme ved Beethoven igjen. Denne gangen den siste sonaten, op. 111, den store avskjeden der andresatsen opphever tredjesatsen og bryter sonateformen ned. Spilt av Andsnes som en nesten uutholdelig spenningskurve der musikken ikke faller til hvile og ikke utløses i den siste akkorden.

Stormende jubel. Og to ekstranumre. Et av Kurtags korte Jatekok-stykker. Og en vals av Chopin som nesten virket frivol på bakgrunn av all den store, alvorlige musikken som var gått forut.

Den sørgende Maria

Bergens Tidende, 30.03.2011

Stabat Mater - A Tribute to Pergolesi

Anna Netrebko og Marianna Pizzolato

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia

Deutsche Grammophon

Rossini: Stabat Mater

Anna Netrebko og Joyce DiDonato

Antonio Pappano, dirigent

Orchestra e Coro dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia

EMI Classics

To flotte, nye tilskudd til Stabat Mater-katalogen

Jeg sitter med to innspillinger av «Stabat Mater Dolorosa», to plater med to forskjellige tonesettinger av det gamle latinske 1200-tallsdiktet om den sørgende Maria ved korsets fot – Pergolesis versjon fra 1735 og Rossinis fra 1842. Platene er utgitt med få måneders mellomrom. Begge har Anna Netrebko i hovedrollen, begge har Antonio Pappano som dirigent i spissen for Orchestra dell'Accademia Nazionale di Santa Cecilia. Men de er utgitt på hvert sitt selskap. Rossinis Stabat Mater kom på EMI rett før jul. Og nå kommer så Pergolesis 1700-tallssviske på Deutsche Grammophon.

Den litt merkelige utgivelseshistorien har nok en helt enkel forklaring: Netrebko har kontrakt med DG, Pappano med EMI – så når EMI og Pappano ønsker å innspille Rossinis verk med tidens hotteste sopran «with kind permission by» DG, så benytter DG til gjengjeld anledningen til å feire Pergolesis 300 års jubileum med en plate der Netrebko akkompagneres av tidens hotteste operadirigent og hans romerske orkester «courtesy of» EMI.

Fint at selskapene fikk løst kontraktproblemene slik. For på denne måten har Stabat Mater-katalogen fått to flotte, nye tilskudd. Rossini-platen er kanskje den mest overveldende av dem. Pappano er en dreven operadirigent som forstår å trekke ut alle de teatralske og dramatiske poengene i Rossinis musikk. Med seg har han Santa Cecilia koret som gir sprengkraft i åpningen og i den avsluttende dobbelt-fugaen. Og så var det stjernelaget av solister – i tillegg til Netrebko, mezzoen Joyce Didonato, den nye tenoren Lawrence Brownlee og bassen Ildebrando d'Arcangelo. Netrebko har selvsagt den sentrale rollen. Det er henne som går i høyden og svever over orkestret, men hun får flott motspill i de lavere luftlagene av Didonatos varme mezzo.

Flott motspill får Netrebko også på Pergolesi-platen, her av den nye, imponerende italienske mezzoen Marianna Pizzolato som tydeligvis føler seg mer enn godt tilpass i de klagende, følelsesfulle melodilinjene, og som i lange strekk tar en god del av oppmerksomheten. Pergolesis Stabat Mater er relativ kort – slik at det er blitt plass på platen til ytterligere tre av hans verk, en sinfonia pluss en kantate til hver av de to solistene.

Eventyr og prosa

Bergens Tidende, 30.03.2011

Thomas D.A. Tellefsen: The Complete Works for Piano Solo

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Simax Classics

Profesjonell klavermusikk i internasjonal stil

Det store eventyret i norsk musikkhistorie handler om Thomas Tellefsen, tenåringen fra Trondheim som dro til Paris uten penger og uten å kunne fransk, og som endte med å bli Chopins elev – og venn og kollega. Da Chopin døde i 1849, ble Tellefsen betraktet som hans nærmeste arvtaker både som pianist og komponist. Man skjønner hvorfor, når man hører denne Simax-utgivelsen der Einar Steen-Nøkleberg tar for seg alle Tellefsens komposisjoner for soloklaver. For dette er profesjonell musikk skrevet i samtidens internasjonale stil – mazurkaer, nocturner, valser, etyder osv., klavermusikk i de genrene Chopin selv oppdyrket og eksellerte i. Steen-Nøkleberg løfter musikken med sin fenomenale fortolkningskunst, men demonstrerer også at Tellefsen først og fremst var en solid håndverker, og at han ikke hadde læremesterens uregjerlige, musikalske sprengkraft. Hans liv var et eventyr. Som komponist beveget han seg på et betydelig mer prosaisk nivå.

Når Østen møter Vesten

Bergens Tidende, 23.03.2011

Crystalline

Signe Bakke, klaver

2L

Signe Bakke med imponerende fortolkning Karen Tanakas klaververk

Det er ikke mange navn som dukker opp, når man tenker på japansk samtidsmusikk. Toru Takemitsu, kanskje. Eller Joji Yuasa. Og så Karen Tanaka – som har hatt en særlig forbindelse til Norge gjennom snart mange år. Håkon Austbø presenterte hennes musikk på Verdensmusikkdagene i 1990 og på Ultima-festivalen i 1991. Siden har hun blant annet vært festivalkomponist på ILIOS-festivalen i Harstad og har skrevet bestillingsverk til BIT20. Hun har også vært festivalkomponist i Bergen, på det som ble den siste Autunnale. Det var her, i 2003, hennes samarbeid med bergenspianisten Signe Bakke startet, et samarbeid som nå er blitt til platen Crystalline der Bakke framfører stort sett alt hva Tanaka hittil har skrevet for soloklaver.

Det er en begivenhetsrik plate, full av spennende og krevende verk – som for de flestes vedkommende aldri har vært innspilt før. Bakke tolker dem med teknisk overskudd og imponerende nyanserik klangbehandling. I tillegg er dette en svært interessant komponert utgivelse der verkene ikke framføres i kronologisk orden, men er montert sammen slik at de kaster lys framover og bakover og rokker ved vante forestillinger om det musikalske Østen.

Det starter med «Crystalline» fra 1988, et verk som i utgangspunktet virker veldig «japansk» – med harde, presise, nærmest slagverksaktige anslag på en bakgrunn av klirrende lyder og hengende pedalklanger. Så følger «Water Dance I-III», skrevet tjue år senere, tre satser der Bakke maner fram bilder av strømmende vann med ekkoer av Debussys «Jardins sous la pluie» og Ravels «Jeux d’eau». Og idet disse assosiasjonene dukker opp, endres forståelsen av «Crystalline». Det man opprinnelig opplevde som «japanske» elementer, minner plutselig vel så mye om impresjonismens etterliv i fransk modernisme hos en Messian og en Boulez – noe som kanskje ikke er så rart, tatt i betraktning at Tanaka har bodd i Paris det meste av sitt voksne liv, at hun har studert hos spektralkomponisten Tristan Murail og har vært tilknyttet Boulez-senteret IRCAM.

Senere på platen utfolder Bakke den impresjonistiske klangpaletten i Tanakas sjarmerende klaverstykker for barn. Og hun knytter forbindelsen bakover til Murail i det tredje større verket på platen, «Techno Etudes I-III» (1999), der klaveret fungerer som slagverk og pisker opp en rasende rytmisk-mekanisk storm. Platen slutter med «Crystalline II» (1995-96) som viderefører klanger og pianistiske grep fra det første verket. Og nå, etter reisen gjennom Tanakas musikalske landskap, klinger det «japanske» uttrykket betydelig mer «vestlig», mer «fransk» enn før. 

Høyt og lavt

Bergens Tidende, 16.03.2011

Jehan Alain, Complete Works for Organ

Lars Notto Birkeland, orgel:

Simax Classics

Orgelmusikk som ikke likner noe annet

«Historien om en mann som skyver på en liten vogn med tre hjul. Bak ham står tjue politimenn og kaster mursteiner på ham» -- skrev Jehan Alain om et orgelverk som etter hvert ble til et bønnfallende «Litanie». Han tilegnet det minnet om søsteren som døde i 1937 tre uker etter verket var ferdig. Selv døde han tre år senere, drept av tyske tropper. Hans beskrivelse av «Litanie» der Sisysfos møter Keystone Cops og Krazy Kat er typisk for tidens franske surrealistiske miljø og for Alains univers – der høyt og lavt, tragikk og komikk møtes i uventede allianser. Produktiviteten hans var enorm. I løpet av 1930-tallet skrev han mer enn 120 verk, herav om lag 40 orgelkomposisjoner. Det er dem Lars Notto Birkeland har funnet fram og spilt inn for Simax: To flotte plater med skisser, drømmende improvisasjoner, tyrkiske landskaper og fjernøstlige modaliteter. Merkelig musikk – musikk som ikke likner noe annet. Verken før eller siden.

Fortids fremtid

Bergens Tidende, 16.03.2011

The Future of the Past

Velkro

Pling Music

Frijazz møter tungmetall og støymusikk

Hva tenkte de gamle om framtiden den gang på 1970-tallet da alt fusjonerte og jazzrocken ble til? Kanskje hørte de i det indre øret noe som minner om The Future of the Past, en plate der spretten frijazz møter tungmetall og støymusikk. I gruppen Velkro har bergensgitaristen – og BT-anmelderen – Stephan Meidell fått med seg den slovenske saksofonisten Bostjan Simon og to portugisiske musikere, Hugo Antunes på akustisk bass og Luis Candeias på trommer. Det meste av materialet er skjeve, snodige Ornette Coleman-aktige temaer som Meidell og Simon spiller unisont – før det braker løs med frie improvisasjoner for overstyrt gitar og forrevet tenorsax, sparket framover av den imponerende Candeias. Og når det blir litt for mye, kommer det noen enkle, myke gitarriffs så alle kan slappe av – før Meidell igjen trår hardt på pedalen og Candeias fyrer opp under kjelene. Det er fortids framtid på denne platen. Men mest av alt er det musikalsk nåtid. Som kommer ikledd årets hittil kuleste coverdesign.

Tallenes tale

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.03.2011

Lurer du på hvor Leif Ove Andsnes er for tiden? Vel, han spiller Brahms’ andre i Berlin med Haitink i dag, i morgen og på fredag. I begynnelsen av april gir han solokonserter i Chicago, New York og Roma. Så blir det Brahms igjen, denne gang i Paris med Paavo Järvi.  Jeg vet det. Jeg har sjekket ham på Bachtrack, nettstedet der engelske Alison og David Karlin registrerer alt som spilles av klassisk musikk rundt om i verden.

Bachtrack er grei å ha hvis du vil sjekke hva musikere, sangere og dirigenter driver med. Eller hvis du skal planlegge en storbyweekend med innbygget klassisk konsert. Men Bachtrack kan også fortelle noe mer generelt om tilstanden i det klassiske konsertlivet. For av og til dykker David Karlin ned i den enorme databasen og kommer opp med statistiske oversikter over hva som blir spilt i verden. Og av hvem.

I januar presenterte han resultatene for 2010. De skal tas med et kilo salt – for Bachtrack samler bare data fra store konsertsaler, operahus og festivaler. Grieghallen, og Festspillene er med. Men ikke for eksempel Borealis. Det er med andre ord den klassiske musikkens tradisjonelle spillesteder som registreres. Bildet som, med dette forbeholdet, tegner seg, er tydelig. Og ikke helt overraskende.

De ti mest spilte komponister på verdensplan er Beethoven, Mozart, Schumann, Bach, Brahms, Haydn, Schubert, Tsjaikovskij, Chopin og Mahler – i den rekkefølgen. Med andre ord: tysk-østerriksk verdensherredømme. Måler man hvor mange ulike verk av en enkelt komponist som spilles, fyker Bach til topps, mens Tsaikovskij og Mahler detter ut og erstattes av Händel og Richard Strauss. Det suverent mest spilte enkeltverket er Händels «Messias» etterfulgt av Beethovens syvende og Mahlers første. Og det er fire andre stk. Beethoven på top-ti listen – to symfonier og to klaverkonserter. Altså tysk-østerriksk seier igjen. Med Beethoven som ubestridt lagkaptein.

Statistisk sett er det moderne konsertlivet altså preget av musikkhistorisk konservatisme. Visste vi ikke det fra før? Jo da … men en nærmere analyse viser også at selv om 42 % av musikken stammer fra romantikken, så er overraskende mange verk, faktisk hele 35 %, komponert etter 1900. Og selv om folk født før 1880 dominerer, så er et ganske stort antall nålevende komponister representert på programmene – men da bare med ganske få verk hver. På tallenes overflate er alt riktignok ved det gamle. Men det er litt bevegelse i dybden. Selv om konsertprogrammene sikkert aldri kommer til å innhente nåtiden.

Best på bortebane

Bergens Tidende, 09.03.2011

Violin Sonatas

Vilde Frang, fiolin

EMI Classics

Vilde Frang spiller Grieg med mer

EMI har valgt å la Vilde Frang spille Griegs fiolinsonate nr. 1 i stedet for den Schubert-sonaten som vanligvis innleder konsertene hennes for tiden. Utskiftingen er trolig gjort for å markere hennes norskhet over for et internasjonalt publikum. Men det spørs om dette er så lurt. For Frang er egentlig ikke noen opplagt Grieg-tolker. Og av de tre verkene hun framfører på den nye platen, er det da også nettopp Grieg-sonaten som er svakest tegnet. Hun spiller den forsiktig, nesten litt tilbakeholdende, uten den himmelstormende schwung som verket krever, og pianisten hennes, den unge usbekeren Michael Lifits, hemmer oppdriften med blytunge akkorder under andresatsens folketoner. Da er det vesentlig mer nerve i Frangs tolkning av Bartóks skarpe, kantete sonate for solofiolin. Og platen slutter med en blussende versjon av Richard Strauss’ senromantiske fiolinsonate, et verk og et musikalsk landskap som både Frang og Lifits tydeligvis stortrives i.

I følsomhetens tidsalder

Bergens Tidende, 09.03.2011

CPE Bach, Cello Concertos

Truls Mørk, cello

Virgin

Truls Mørk på oppdagelsesreise i 1700-tallet

For to år siden så det ut som om en hjernebetennelse med etterfølgende nervelammelse i venstre hånd og skulder skulle sette stopper for Truls Mørks karriere som internasjonal cellostjerne. Nå er han friskmeldt og tilbake igjen i konsertsalene. Siden nyttår har han spilt Dvorák i Oslo og Sjostakovitsj i Luxemburg, Zürich og Göteborg. Og nå kommer så i tillegg, med fin timing, en ny plate.

Hans siste plate kom i 2008. Den nye er opptatt samme år i Quebec sammen med den kanadiske tidligmusikkgruppen Les Violons du Roy dirigert av Bernard Labadie. Det er med andre ord den «gamle» Mørk vi hører, Mørk før sykdommen rammet ham, men egentlig også en ny Mørk, i all fall en Mørk som tolker en temmelig uvant del av cellorepertoaret. For etter å ha innspilt alle det 19. og 20. århundres store celloverk, og etter å ha presentert sin egen personlige versjon av Bachs seks solosuiter, cellolitteraturens Gamle Testamente, har Mørk denne gang beveget seg inn i siste halvdel av 1700-tallet, i den underbelyste perioden mellom høybarokk og wienerklassikk – og har funnet fram Bach-sønnen Carl Philipp Emanuel og hans tre cellokonserter.   

C. P .E. Bach var periodens sentrale nordtyske komponist, men hans frie, improvisatoriske stil kom i klemme mellom den strenge, lærde barokken og den formbevisste wienerklassikken, og musikken hans ble etter hvert mer eller mindre glemt. I vår tid er det først og fremst komposisjonene for keyboard som er blitt gjenoppdaget. 

De tre cellokonsertene er ikke mye spilt. For det er ikke snakk om virtuose verk som gir solisten mye anledning til å briljere. Barokkspesialisten Anner Bylsma innspilte dem i 1988, og i den andre enden av spektret finner vi et par innspillinger med Rostropovitsj.  Men er det en moderne cellist som kan få dem opp å sveve og gi dem en fortjent renessanse, må det visst nettopp være Mørk.

For dette er musikk som passer perfekt til Mørks intime, vare spillestil. Han spiller seg ut av og opp over kanadiernes enkle strykerakkompagnementer og formulerer seg, som C. P .E. Bach selv ville sagt det, «aus der Seele», fra sjelen. Han følger solostemmens bevegelse, følger de brå kast i de raske satsene der stemningene noen ganger nærmest veksler fra takt til takt. Og han spiller de langsomme satsene intenst, hypersensitivt med vekt på det frie, subjektive uttrykket.

Dette er kanskje ikke en tolkning som overholder alle oppførelsespraktikernes strikse regler. Men det er høyspent musikk i «empfindsamer Stil», følsom, sensibel musikk. Slik C. P .E. Bach ville ha det.

Bønnerop

Bergens Tidende, 02.03.2011

Vespers

Iro Haarla

ECM

Meditativ musikk fra nordisk stjernelag

Finske Iro Haarla og hennes nordiske stjernelag er ute med ny plate på ECM. På «Northbound» fra 2006 var hun selv aktiv som pianist og harpenist i forgrunnen av gruppen. Denne gang har hun stort sett overlatt scenen til Trygve Seims saxofoner. Men det er fremdeles hennes komposisjoner som er utgangspunktet – en serie langsomme melodilinjer som framføres av Seim i frynsete, tostemmig samspill med Mathias Eick på trompet. Klangen er ikke spesiell «nordisk». Man hører ekstatiske, østlige bønnerop i Seims soloer, og det harmoniske materialet legger opp til utflukter i ikke-europeiske skalaer. Av og til kommer Eick med egne kommentarer, og det utvikler seg korte strekk av kollektiv improvisasjon. Men for det meste er musikken meditativ. Og ensformig. Det er som om prosjektets muligheter egentlig er brukt opp. At musikken likevel ikke faller helt til ro, skyldes Jon Christensen som fyrer opp under blåserne med diskret, nyansert trommespill i fint samarbeid med bassisten Uffe Krokfors.

Et klaverfantom

Bergens Tidende, 02.03.2011

Yuja Wang

Rachmaninov

Deutsche Grammophon

Yuja Wang debuterer som orkestersolist

Yuja Wang er den foreløpig siste i rekken av unge klaverfantomer fra Kina. Hun har allerede to recitalplater på DG bak seg. Nå debuterer hun som orkestersolist med Mahler Chamber Orchestra dirigert av Claudio Abbado. På coveret har DG iscenesatt henne som asiatisk Lolita med trutmunn og pelslue. Men det er absolutt intet barnslig ved hennes spill. På programmet står intet mindre enn Rachmaninovs andre klaverkonsert. Og den spiller hun virtuost, med all den tekniske briljans vi etter hvert venter oss av disse unge kineserne. Som klaverfyrverkeri er prestasjonen imponerende. Men som Rachmaninov-solist har Wang framdeles et stykke å gå. Framføringen er kraftfull, men merkelig formløs, til tider nesten mekanisk. Pluss at hun ofte velger en alt for tilbaketrukket rolle i det vanskelige samspillet med orkesteret. Platen innledes med en vittig versjon av pausesignalet fra NRK Klassisk: Rachmaninovs rapsodi over et tema av Paganini.