Risikovurdering

Bergens Tidende, 09.12.2007

Mangelfull forståelse av hvordan det moderne finansmarkedet fungerer, er ikke spesielt for norske politikere og finansfolk, det er et noe nær globalt fenomen.

Vi lever i et «risikosamfunn» forteller mediene annenhver dag. Uttrykket stammer fra den tyske sosiologen Ulrich Beck som allerede for tjue år siden pekte på at risikobildet har endret seg i de moderne, industrialiserte samfunnene. Mens folk tidligere levde i frykt for naturkatastrofer og plutselige, ukontrollerbare ulykker, må vi i dag forholde oss til helt andre risikotyper. Mange av de største katastrofene i nyere tid er ikke ubegripelige hendelser, de er menneskeskapte. Det er selve det moderne samfunnet som produserer dem.

Det var først og fremst miljøkatastrofer som kjernekraftulykken på atomverket i Tsjernobyl og utslippet fra Union Carbide-anlegget i Bophal som Beck hadde i tankene den gangen på 1980-tallet. Senere er nye fenomener kommet til – den stigende forurensningen, hullet i ozonlaget osv. Og etter de siste ukenes begivenheter omkring Terra Securities spørs det om vi ikke bør føye det moderne finansmarkedet til listen over potensielle katastrofeområder. At det er forbundet med høy risiko å bevege seg på dette feltet, er det i det minste ingen tvil om.

Det er trolig ingen som opplever det som uttrykk for blind skjebne eller Guds straff at fire kraftkommuner kan vinke farvel til en halv milliard. Mon ikke de fleste forstår at dette er en menneskeskapt katastrofe? Derimot er det vanskeligere å bli enige om hvem som har ansvaret.

Da saken hadde kjørt en uke, fortalte mediene fremdeles den gamle, tradisjonelle historien om at finansmarkedet er en jungel der de store, sterke dyrene eter de svakere. Lederskribenter og kommentatorer over hele avisspektret, fra Dagens Næringsliv til Klassekampen, slo fast at det til syvende og sist var kommunepolitikernes ansvar at de hadde latt seg dupere av selgerne. Etter konkursen endret vurderingene seg. På lederplass begynte man å peke på at selgerne hadde ført kommunekundene bak lyset og at skylden måtte fordeles mellom Terra-folkene og politikerne. Selv Kåre Valebrokk måtte innrømme at Terra Securities hadde opptrådt kriminelt og hadde ansvar for hvordan saken var endt. Men samtidig fikk meklerne uventet støtte – fra Kredittilsynet som indirekte hadde fremkaldt konkursen. Ifølge direktør Bjørn Skogstad Aamo var det Kredittilsynets oppfattelse at selgerne rett og slett hadde en mangelfull forståelse av risikoen ved de investeringene de selv hadde foreslått.

Mangelfull forståelse av hvordan det moderne finansmarkedet fungerer, er faktisk ikke noe som er spesielt for norske politikere og finansfolk, det er et noe nær globalt fenomen. For eksempel avslørte analysefirmaet Bloomberg for en måned siden at tusenvis av amerikanske kommuners penger er plassert i noen av de mest forvirrende, ugjennomskuelige og uomsettelige investeringer som noensinne er skapt, og at de aktuelle tapene på disse investeringene vil føre til redusert servicetilbud i kommunene. Og på mandag oppsummerte økonomen Paul Krugman situasjonen i New York Times og skrev at det amerikanske finansmarkedet er i sjokk. Det virker som om det moderne banksystemet er i ferd med å bryte sammen. Og det mest alarmerende er at de sentrale aktørene ikke forstår noe som helst – de forstår ikke det komplekse finanssystemet de selv har skapt.

Her er vi da tilbake ved Ulrich Beck og den gamle boken om risikosamfunnet der han nettopp understreket at de nye, menneskeskapte risikotypene er langt mer komplekse enn de gamle naturkatastrofene, og at de ikke lenger kan begrenses til lokale eller nasjonale sammenhenger. I det moderne samfunnet er den menneskeskapte risikoen et globalt problem. Sammenbruddet på det amerikanske boliglånemarkedet får konsekvenser for skoletilbudet i Harstad. Men Becks poeng var også at det nye «risikosamfunnet», slik han så det, ikke bare er et samfunn preget av nye risikotyper, men et samfunn som faktisk er i stand til å forholde seg til dem og løse dem på en systematisk måte – selv om man underveis må innse at perfekte løsninger ikke er mulige.

Hvordan slike løsninger mer konkret skal etableres, fortalte Beck ikke den gangen. Hans intensjon var først og fremst å gi en diagnose av en ny situasjon. I senere diskusjoner har han understreket at de globale problemene ikke kan ordnes lokalt. De må møtes med en global «Realpolitikk». Så langt er vi ikke kommet ennå. Verken når det gjelder forurensningen eller ozonlaget eller katastrofene på finansmarkedet. Og trolig er det enklere å komme til global enighet på en internasjonal klimakonferanse enn å få styr på det internasjonale finansmarkedet. Men det gjør det ikke mindre presserende å virkeliggjøre Becks globale utopi.

Juleplaten

Bergens Tidende, 05.12.2007

Charlie Parker. The Complete Live Performances

Savoy

For oss som aldri har skjønt vitsen med Bing Crosby, er desember en hard måned å komme igjennom. Men det er hjelp å få. Når White Christmas herjer som verst i alle kanaler, finner jeg frem en boks med Charlie Parkers liveopptak og hører et gammelt radioutprogram, innspilt på Royal Roost i New York første juledag i 1948. Det meste er heseblesende bop-klassikere, men midt i det hele kommer det en frekk, poengtert versjon av White Christmas, spilt med høyt humør og spiss ironi. Da er det jul.  

Musikalske overraskelser

Bergens Tidende, 03.12.2007

J. S. Bach: Juleoratoriet, del 1,2,3 og 6

Solister: Isa Katharina Gericke (sopran), Tim Mead (alt), Charles Daniels (tenor), Dawid Kimberg (bass)

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Nicholas Kraemer

Korskirken

Collegium Musicums åpner julemåneden

Det er første søndag i advent. Og tradisjonen tro fremfører Collegium Musicum Bachs juleoratorium i Korskirken. Tradisjoner er gode å ha. Men det hjelper når man også kan by på musikalske overraskelser underveis. Som i år da kollegiet hadde hentet den engelske tidligmusikkeksperten Nicholas Kraemer til byen som dirigent sammen med en håndfull interessante solister.

Kraemer markerte fra første takt i «Jauchzet, frohlocket» at han satset på en lett, dansant tolkning med skarpe, rytmiske aksentueringer. Og han hadde tydeligvis orkestret med seg. Det var gjennomgående flott orkesterklang med strålende barokktrompeter i toppen, og det var i tillegg flotte soloinnsatser fra fløytene og oboene. Koret hadde en del gode innsatser i forte-satsene, men både herre- og damestemmene slet en del med fylden og intonasjonen i de avdempede partiene.

Blant sangsolistene merket vi oss Dawid Kimberg som sang en sterk, moderne versjon av bass-stemmen, og tenoren Charles Daniels som i rollen som evangelisten økonomiserte ganske mye med stemmen underveis for så av og til å smelle til med voldsom intensitet i uttrykket. Altstemmen ble sunget skarpt og presist – av og til med nesten overjordisk klang – av kontratenoren Tim Mead. Den norske sopranen Isa Katharina Gericke hadde ikke mye å synge på, men gjorde en god innsats sammen med Kimberg i «Herr, dein Mitleid».

Sensasjoner

Bergens Tidende, 29.11.2007

Verk av Haydn, Mozart og Ravel

Birgitte Christensen, sopran

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Hugh Wolff

Grieghallen

Sopranen Birgitte Christensen som strålende solist med BFO

Haydn var tidens superstar da han kom til London i 1791. Han ble feiret i aviser og blader. Han ble beleiret av ivrige fans. Og enhver ny symfoni fra hans hånd ble automatisk dagens samtaleemne. Det er vanskelig å gjenskape denne stemningen av sensasjon i dag, mer enn 200 år etter. Men den glimrende amerikanske dirigenten Hugh Wolff fikk likevel musikken til å klinge ny og frisk da han og BFO fremførte symfoni nr. 98 i går kveld. Han dyrket en klar og slank orkesterklang – som fungerte godt som bakgrunn for de brå temposkiftene og de voldsomme kontrastene i verket.

Opera-arier som fremføres på konsert, løsrevet fra den opprinnelige sammenhengen, kan være en blandet fornøyelse, Men med Birgitte Christensen som solist i utvalgte Mozartstykker, var man trygg fra første takt. Hun sang disse ariene virtuost – med klokkeren, lyrisk sopranstemme og fylde i hele registret fra topp til bunn. Og i tillegg har hun et utvunget dramatisk uttrykk som gjør at man nesten kunne merke hele den fortellemessige bakgrunnen i hver arie.

Etter pausen var orkestret og Wolff alene igjen, denne gangen med Ravels La Valse – spilt med omhu for de fine detaljer i instrumentasjonen, men uten det snev av dekadanse som må til for å løfte den og gjøre den til mer enn raffinert underholdningsmusikk. 

Vindstille

Bergens Tidende, 28.11.2007

Currents

Wolfert Brederode Quartet

ECM

Tyst og varsom ECM-musikk

Det er femten år siden at de gamle 60-tallsplatene med Jimmy Giuffre, Paul Bley og Steve Swallow ble trykt opp og gjenutgitt på ECM. Nå ser det ut til at ECM-folkene har funnet en moderne etterfølger. Det er ganske visst en trommeslager med denne gangen, og det er innslag av minimalisme à la Reich og Glass, men stort sett beveger nederlandske Wolfert Brederode og hans kvartett seg i samme musikalske landskap som den gamle Guiffre-trioen: Det meste går i balladetempo. Uttrykket er tørt og kjølig. Klarinettisten Claudio Puntin har satt stive flis i instrumentene sine og spiller med lys, vibratoløs tone. Brederode selv skriver enkle og melankolske melodier og improviserer tilsvarende avdempet. I bakgrunnen lister trommisen Samuel Rohrer og den norske bassisten Mats Eilertsen seg avsted på tå, tyst og varsomt.

Det klinger veldig kultivert og dannet alt sammen. Men en hel cd der barometeret konstant står på vindstille, blir i meste laget.

Da bestefar var ung

Bergens Tidende, 28.11.2007

Catch-22

Paul Wagnberg Organ Unit

Real Records

Solid, profesjonell orgelmusikk

Svenske Paul Wagnberg sitter og koker bak hammondkassen. Hans landsmann Erik Nylander passer trommene. Norske Frode Kjekstad spiller gitar. Og bassen? Den spiller Wagnberg selv. Med føttene. For dette er en orgeltrio i det gamle, velprøvde formatet, med Hammonds klassiske B-3 i sentrum, med boblende, putrende orgelsoloer, med bøyelige gitarlinjer og diskret trommeakkompagnement – og med et repertoar som vekker minner om den gang bestefar var ung, og Jimmy Smith alltid lå på top10-listene med funky versjoner av tittelmelodier fra tidens populære film.

Det er ikke mye nytt under solen på denne platen. Bare en håndfull anonyme melodier i grenselandet mellom soul og danseband, spilt solid, profesjonelt, uten større overraskelser av tre upretensiøse musikere som kan dette formatet og liker det.

Jimmy Smith døde for to år siden. Men hans ånd svever fortsatt over vannene. Og det er godt nok.

Markedsproblemer

Bergens Tidende, 28.11.2007

Beethoven: Symfoni nr. 9

The Cleveland Orchestra and Chorus

Dirigent. Franz Welser-Möst

DG

Ujevn live-innspilling av Beethovens niende

Kritikerne var nådeløse da Franz Welser-Möst var dirigent for London Philharmonic i starten av 90-tallet. Musikerne kalte ham for «Frankly Worse Than Most». Nå leder han det ærverdige Cleveland Orchestra og har kontrakt med Deutsche Gramophon.

Det første resultatet av kontrakten er denne live-innspillingen av Beethovens niende – som har mange fine detaljer, men ikke helt endrer inntrykket av at Welser-Möst er en ujevn dirigent. Orkesterklangen er avrundet og varm, og det er et par gode solister med, men det er også en del merkverdigheter – blant annet eiendommelige tempovalg og problemer med den innbyrdes balansen mellom satsene. Pluss at orkestret nærmest drukner kor og solister i den oppjagede sistesatsen.

Alt i alt er denne platen nok ikke det opplagte førstevalget – på et marked der det i forveien er om lag 700 innspillinger av samme verk.

Musikken, fysikken og livet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 14.11.2007

Pianisten Keith Jarrett sitter i solen på en takterrasse i Nice. Han er på Europa-turné og blir intervjuet av en journalist fra den tyske ukeavisen Die Zeit (20.08.07). «Du tenker for mye» – sier Keith Jarrett avvergende når den alvorlige journalisten stiller alvorlige spørsmål om alvorlige ting. Men etter hvert blir det klart at Jarrett selv tenker presis like mye som før. Og at han fremdeles forstår å formulere sine musikalske refleksjoner med aforistisk skarphet.

Likevel er mye annerledes nå. Den lange sykdommen og rekonvalesensen har endret ham, og har endret både spillet hans og hans egen opplevelse av å spille. Mens han var syk, lyttet han til sine egne gamle plater og forsto at han ikke lenger var det samme menneske som før, forteller han. Og når han hørte seg selv, utenfra, som en fremmed, hørte han plutselig noe han ikke visste, noen helt konkrete, håndverksmessige ting – som for eksempel at han tidligere nesten aldri brukte venstre hånd når han spilte.

Alle refleksjonene hans kretser om dette, om sammenflettingen av det psykiske, det fysiske og det håndverksmessige. Man husker hvordan han tidligere kunne være pinlig selvhøytidelig når han snakket om musikken sin. Det var en periode da han hørtes ut som en vekkelsespredikant fra Levende Ord. Han var et redskap for høyere makter, mente han. Noe annet, noe større talte igjennom ham når han gjennomførte de store solokonsertene. «Skulle dette forstås metafysisk?» – spør journalisten forsiktig denne solskinnsdagen i Nice. Jo visst, det skulle nok det, den gangen, svarer Jarrett. Men i dag tenker han at dette «andre» er hans venstre hånd. «Min venstre hånd vet bedre enn jeg selv hvordan man spiller», sier han med et smil. «Når jeg betrakter min venstre hånd, forstår jeg at den gjør ting som jeg aldri ville komponere eller aldri ville kunne spille bevisst».

Musikk er ikke bare tanke. Musikk er fysikk, kropp. «Min kropps grenser er det eneste som begrenser min musikk», sa Jarrett en gang. Under sykdommen ble dette en smertelig realitet. Da kroppen sviktet, ble musikken mer og mer uviktig for ham. Musikk er ingen trøst. Musikk kan ikke hjelpe oss når det går oss dårlig i livet, sier han.

«Jeg har alltid trodd at kunsten var større enn livet», sier journalisten skuffet. «Det trodde jeg også en gang, men slik er det trolig ikke», sier Jarrett og ler. «Det er mulig at musikk er større enn livet. Men når et stykke er ferdig, vender livet tilbake».

I tradisjonen

Bergens Tidende, 07.11.2007

Verk av Beethoven

Vadim Repin, fiolin

Martha Argerich, klaver

Riccardo Muti, dirigent

Wiener Philharmoniker

Deutsche Gramophon

Autoritativ tolkning av Beethovens fiolinkonsert

Det er første gang Vadim Repin spiller inn Beethovens fiolinkonsert. Men man skulle tro at han aldri hadde bestilt annet. Her er en fiolinist som går til oppgaven med hele den gamle tradisjonen i ryggen, med en fin, slank tone og med en bøyelig, inderlig frasering som bringer minner om Heifetz og Menuhin. Det er mye "old school" i denne tolkningen, men man hører samtidig at det er en moderne, teknisk begavet fiolinist som spiller. Repin tar aldri snarveier gjennom partituret. Hver frasering og hvert buestrøk er gjennomkalkulert og avleveres med autoritet og skarp presisjon. Hans tolkning av Beethovens Kreutzer-sonate på cd nr. 2 er derimot knapp så overbevisende. Han jobber hardt for å få balanse i samspillet med Martha Argerichs temperamentsfulle klaverstemme, men klarer det ikke helt.

Slapp vennlighet

Bergens Tidende, 31.10.2007

Ola Gjeilo, klaver

"Stone Rose"

2L

Introduksjoner til noe som aldri kommer

Ambisjonen var å lage "vennlig og kommuniserende" musikk, forteller pianisten Ola Gjeilo i tekstheftet til platen "Stone Rose". Og teksten på coveret snakker om "kontemplativ og melodirik pianomusikk". Til dette er å si at Gjeilos musikk ganske visst er både vennlig og veloppdragen, men at han faktisk ikke har så veldig mye å kommunisere, verken melodisk eller mer generelt musikalsk. Og at det derfor heller ikke er så mye å kontemplere på platen hans. Bare femten vennlige numre, femten korte, veloppdragne stykker for klaver - i et par tilfeller med en spinkel melodilinje i fiolin, cello eller flygelhorn lagt oppå. Stilmessig befinner vi oss i grenselandet mellom jazz og popklaver, med tydelige referanser til Keith Jarretts frie improvisasjoner, men uten Jarretts melodiske overskudd og rytmiske sting. Det meste høres ut som ubesluttsomme introduksjoner til noe som aldri kommer.

En eksplosjon

Bergens Tidende, 24.10.2007

 

Verk av Shostakovitsj

Martha Argerich, Sergei Narkariakov, Mischa Maisky m. fl.

Orchestra della Svizzera Italiana

Alexander Vedernikov, dirigent

EMI

Martha Argerich går i luften med Shostakovitsj

Det starter fredelig med en liten skala på klaveret. Og så plutselig, uten at man riktig forstår hva som skjedde, er det høyt tempo og fullt festfyrverkeri: Martha Argerich går i lufta med Shostakovitsj og får hans første klaverkonsert til å eksplodere i strålende farger. Egentlig er dette jo en konsert for klaver og trompet, og underveis er det smellvakre innsatser fra trompetisten Sergei Narkariakov. Men det er Argerichs gnistrende virtuose klaver som får musikken til å koke.

Det er to andre Shostakovitsj-verk på platen: den sjeldent spilte, og noe tamme, Concertino for to klaverer fremført av Argerich og Lilya Zilberstein, pluss en litt uslepen versjon av kvintetten i g-moll der Argerich er sammen med stjerner som Renaud Capuçon og Mischa Maisky. Det hele er innspilt live på Lugano festivalen siste år.

Eksperimenter

Bergens Tidende, 24.10.2007

«Bad News from the Desert»

Verk av James Clapperton, Knut Vaage og Jon Øivind Ness

Rolf Borch, klarinett

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Peter Szilvay, dirigent

Aurora

Feiende flotte tolkninger av samtidsmusikk for militærorkester

Dette er en rett og slett imponerende plate. Det er sjeldent man hører samtidsmusikk spilt så overbevisende, så feiende flott. Uansett hva d’herrer Clapperton, Vaage og Ness kommer opp med av ville musikalske påfunn, så klarer Divisjonsmusikken det. Ingen problemer her.

Knut Vaages bidrag, «Breaking Another Wall», søker seg frem mot en form, men forvandler seg underveis til noe annet, skriver han i tekstheftet. Det samme kunne man si om James Clappertons «Songs and Dances of Death» og den underfundige klarinettkonserten til Jon Øivind Ness, «Bad News from the Desert». Ingen av de tre verkene finner hvile i en form. De beveger seg, prøver seg frem, de koker over av ideer. Noe som ikke er rart. Det er trolig sjeldent at samtidskomponister får så saklig, effektiv og profesjonell respons på sine ideer som her. 

En udelt fornøyelse

Bergens Tidende, 24.10.2007

Vincenzo Bellini: «La Sonnambula»

Natalie Dessay, Francesco Meli m. fl.

Orchestre et chœurs de l’opera de Lyon

Evelino Pidò, dirigent

Virgin Classics

Italiensk bel canto på sitt beste

Historien om søvngjengersken er fremdeles like tåpelig som før, men det er selvsagt ikke for historiens skyld man kjøper «La Sonnambula», det er for å høre italiensk bel canto på sitt beste. Og slik er det på denne platen – overdådige, sentimentale melodier, svulmende duetter, virtuose show-numre.

Sangerne kommer direkte fra opptreden på operaen i Lyon. De er varme i trøyen, og det er noe fritt og spontant over hele prosjektet. Natalie Dessay er tilbake igjen etter en lang sykdomsperiode. Og er igjen det strålende midtpunktet – med blomstrende, stratosfæriske arier og yppige forsiringer av enhver melodilinje. Hun får god støtte av Francesco Meli, en typeriktig bel canto-tenor, og av den utmerkede bassen Carlo Colombara. Lyon-operaens orkester under ledelse av Evelino Pidò akkompagnerer elastisk og smidig. En udelt fornøyelse.

Det krypterte samfunnet

Bergens Tidende, 21.10.2007

Alle snakker om å «knekke koden». Er dette bare et språklig motefenomen? Eller er det kanskje en mening med det? Kanskje fanger dette uttrykket noe sentralt i tiden, en utbredt opplevelse, en kollektiv stemning?

Den nye statsråden for barnehager, grunnskoler og videregående skoler, Bård Vegar Solhjell, er ikke bare SV-er, han er partiets nestleder. Det var han som etter SVs katastrofale valgresultat for en måned siden, gikk ut og fortalte offentligheten hvordan partiet skulle gjenreises. «SV-koden må knekkes» – var parolen.

Man kan selvsagt more seg over at SV har en nestleder som er så desorientert at han trenger kodebok for å forstå sitt eget parti. Men Solhjell er som kjent ikke den eneste som driver med kodeknekking for tiden. Siden Martin Kolberg begynte å snakke om å knekke Frp-koden, har uttrykket fått en nærmest epidemisk utbredelse. Dagens aviser forteller om oljeingeniører som jobber med å knekke koden for nordområdene, om arkitekter som må knekke kundenes kode for å få oppdrag, om barnehagebarn som lærer kreative teknikker slik at de kan knekke kunst-koden, om  Anders Bye som drømmer om å knekke Knut Nærum- koden osv. Og uansett at Egil Hegge for lengst har forklart at «å knekke» er et transitivt verbum, skriver sportsjournalisten i lokalavisen likevel ufortrødent om den fabelaktige spissen «som knakk LSK-koden».

Kodeknekking er blitt en breddesport. Man kan velge å betrakte det som et språklig motefenomen. Men når slike uttrykk plutselig tar fyr, er det vanligvis en mening med det. De fanger noe sentralt i tiden, en utbredt opplevelse, en kollektiv stemning. De sier noe. Men hva? Hva er det de mange nye kodeknekkerne egentlig forteller oss?

«Det er ikkje lenge sidan vi berre hadde to kodar å halde oss til: Minibank-koden og Da Vinci-koden», skrev Finn Tokvam i BT-Magasinet for en måned siden. Han er nå så ung. Vi som har levd en stund, hadde faktisk et par koder mer. Vi hadde for eksempel lært at selve det språket vi bruker, er en kode. Tegnteoretikerne fortalte oss at når vi snakker eller skriver norsk, velger vi ut bestemte ord fra et større register og bøyer og setter dem sammen etter bestemte grammatiske regler. Ordene og reglene er den koden vi bruker for å kommunisere med hverandre.

Tegnteoretikerne lærte oss også at kultur er en sosial kode av samme art som språket. Kultur er en rekke mer eller mindre ubevisste og uskrevne regler som styrer hvordan vi forholder oss til hverandre i bestemte situasjoner.

Det kan være vanskelig å lære et nytt språk eller å tilegne seg de reglene som gjelder i en fremmed kultur. Men poenget er nettopp at de kodene det her er snakk om, ikke «knekkes», de læres – ved at man leser grammatikkene, prøver seg frem, lever i den fremmede kulturen.

De som i dag snakker om å knekke koder, tenker på noe annet – på krypteringskoder, dvs. på de systemene man bruker til å gjøre meddelelser uleselige slik at bare noen få utvalgte er i stand til å forstå innholdet. Hvis man ikke kjenner det underliggende systemet, er en kryptert meddelelse et mysterium. Det er ikke tilfeldig at det mest berømte av tyskernes krypteringssystemer fra den andre verdenskrig, het Enigma, «gåte» – en gåte som først ble løst da engelske krypteringseksperter fikk tak på noen av tyskernes krypteringsmaskiner og klarte å «knekke» systemet.

Egentlig er det slett ikke slike mysterier det dreier seg om når folk i dag sier at de vil knekke koder. Vanligvis er det bare snakk om at de vil lære seg noe, for eksempel ulike språklige og kulturelle koder. Eller simpelthen bare finne ut av noe, forstå hvordan noe fungerer. Men det ligger selvsagt et poeng i at de uansett bruker et uttrykk fra spionlitteraturen. De markerer på denne måten at de opplever verden som et mysterium, at det virker som om noen har ordnet det slik at bare noen få innviede er i stand til å forstå hva som skjer.

Dagens kodeknekkere minner på et vis om middelalderens teologer. «Hele den synlige verden er en bok skrevet med Guds finger», sa Hugo av Saint-Victor. Han oppfordret de kristne til å lese og forstå denne boken ved hjelp av Bibelen, den andre boken som Gud hadde skrevet. Ved hjelp av denne kodeboken ville de forstå at det under verdens umiddelbare overflate alltid ligger en dypere mening.

I dag er verden tilsynelatende igjen blitt et mysterium. Og det er ikke lenger bare naturen som fortoner seg som slik, det er allting – sporten, økonomien, økologien, politikken, kulturen, samfunnet. Alle vil knekke koder. Alle drømmer om å finne denne spesielle andre boken, den store kodeboken som forteller hvordan nettopp deres problem må leses og løses. Landslagssjefen vil knekke motstandernes kode. Børsmeklerne vil knekke aksjekursens kode. Klimaforskerne vil knekke innlandsisens kode. Og i en situasjon der det er et skrikende behov for politisk analyse og saklig, målrettet arbeid, drømmer politikerne om å finne det enkle grepet som løser alle de store, kompliserte problemene.

Martin Kolberg vil knekke Frps kode. I siste måned ville Bård Vegar Solhjell knekke SV-koden. Nå er han statsråd. Mon tro om han klarer å knekke utdannelsessystemets kode? Han forgjenger gjorde visst ikke det.

Kampen om de store formene

Bergens Tidende, 19.10.2007

Verk av Edvard Grieg og Johann Svendsen

Hansakvartetten

Bergens Kammermusikkforening.

Rekstensamlingene

Hansakvartetten med frisk, røff fremførelse av Griegs strykekvartett.

Johann Svendsen ble opptatt som student ved konservatoriet i Leipzig i 1863. Han var 23 år og hadde tenkt å bli fiolinist. Da han reiste hjem fire år senere, var han blitt komponist. Strykekvartetten i a-moll er hans opus 1, skrevet i Leipzig i 1865, et verk i det klassiske formatet med tre av de fire satsene i sonateform.

Grieg hadde ikke samme grep om slike formater. Han slet med å skrive lange, sammenhengende komposisjoner. Det var verken «Flugt eller Form» over arbeidet, skrev han oppgitt til vennen Matthison-Hansen i 1877, men føydde til: «Jeg vil kjæmpe mig igjennem de store Former, det koste hva det vil». Og da han endelig, åtte måneder senere, gjorde strykekvartetten i g-moll op. 27 ferdig, hadde han skapt et originalt verk der ingen av satsene har tradisjonell form, der det er brå sammenstøt mellom temaene og skarpe klanglige kontraster, men der alt likevel bindes sammen ved hjelp av et gjennomgående motiv.

På konserten i går satte Hansakvartetten disse to verkene av Svendsen og Grieg opp mot hverandre. Anledningen var Grieg-jubileet, og i denne sammenhengen kommer Svendsens verk uunngåelig til å fungere som en slags bakteppe. Men likevel fremførte Hansakvartetten hans opus 1 med fin understreking av det solide håndverket. Og med tydelig respekt for den unge komponisten som uten problemer kunne skrive melodisk som Schubert, slå over i melankolske folketoner og slutte av med en fyrig sigøynersats. 

Men selvsagt var det Griegs op. 27 som ble kveldens høydepunkt – i en medrivende, energisk tolkning der Hansakvartetten ikke forsøkte å dempe motsetningene, men tvert imot spilte dem ut mot hverandre. En frisk, røff, risikovillig fremførelse – av et verk som på mange måter var tretti år forut for sin tid.

Selvrådig Beethoven-tolkning

Bergens Tidende, 10.10.2007

Beethovens klaverkonserter, nr. 2 og 4

Mikhail Pletnev, klaver

Christian Gansch, dirigent

Russian National Orchestra

Deutsche Gramophon

Mikhail Pletnevs andre plate i serien med Beethovens klaverkonserter

Det er en hel stjerneparade av pianister på markedet med Beethoven denne høsten. Schiff, Uchida og Grimaud er ute med sonater og klaverkonserter. Og Mikhail Pletnev utgir ikke alene en boks der han dirigerer alle ni symfonier, men fortsetter utgivelsen av liveopptak fra siste år i Bonn der han var solist i klaverkonsertene.

Denne gangen dreier det seg om nr. 2 og 4. Og her er det som vanlig mye flott klaverspill pluss uventede, interessante grep – som dog ikke alle virker like overbevisende. Spesielt blir den fjerde klaverkonserten utsatt for litt av hvert – merkelige aksenter, nølende innsatser, kantede fraseringer. Det er sikkert en mening med det hele, men resultatet blir uansett en litt eiendommelig selvrådig Beethoven-tolkning. En plate for spesielt interesserte.  

Presisjon og klarhet

Bergens Tidende, 10.10.2007

Beethoven: Klaverkonsert nr. 5 og sonate nr. 28

Hélène Grimaud, klaver

Vladimir Jurowski, dirigent

Staatskapelle Dresden

Deutsche Gramophon

Hélène Grimaud spiller Beethoven

Jo da, Hélène Grimaud er vakker. Marketingsfolkene på Deutsche Gramophon kan ikke få nok av henne. Det er fancy fargebilder av henne overalt på platen. Coveret ligner forsiden av Vogue. Tekstheftet ligner en motereportasje. Og på dvd’en som følger med de luxe-utgaven, er det enda flere bilder, nå i bredformat, pluss tv-opptak med stribevis av nærbilder.

Men det viktigste er tross alt at hun er en glimrende pianist. Som her presenterer sin versjon av Beethovens femte klaverkonsert. Det er ikke snakk om noen spesiell dyp tolkning, men hun balanserer alle enkeltelementer presist og klart mot hverandre, og får hele den musikalske spennvidden med – den selvbevisste kampen mot orkestret i førstesatsen, drømmene og meditasjonene i andresatsen og den kraftfullt markerte seieren i tredjesatsen. 

Etter konserten følger en feiende, stormfull versjon av Beethovens klaversonate nr. 28.

Melankoli

Bergens Tidende, 03.10.2007

Malinconia

Verk av Sibelius, Grieg, Rakhmaninov

Tanja Tetzlaff, cello

Gunilla Süssmann, klaver

Cavi-Music

Imponerende tysk-norsk partnerskap

Det starter med en ensom cello – en stigende, intens melodilinje som blir kraftigere og kraftigere og som nesten er ved å falle til ro på en lang, høy tone. Så bryter klaveret inn. Og bryter fortryllelsen med en kaskade av arpeggioer. Da er Malinconia i gang – både det sjeldent spilte verket av Sibelius, og dobbelt-cd’en av samme navn som i tillegg byr på Griegs og Rakhmaninovs cellosonater.

Malinconia er italiensk for melankoli. Man kan altså vente seg en hel plate fylt med melankolsk, romantisk musikk – noe som kanskje høres litt voldsomt ut. Men slik tyske Tanja Tetzlaff og norske Gunilla Süssmann tolker disse verkene, blir de aldri jamrende eller sutrende. Tetzlaff går frisk og energisk inn i musikken med en stor, syngende, treaktig tone på Guadagnini-celloen sin. Og hun får sterkt motspill av Süssmanns på en gang nøkterne og teknisk briljante tolkning av klaverstemmene. Et imponerende partnerskap.

Håvard Gimse med venner

Bergens Tidende, 05.10.2007

Verk av Sibelius, Chopin, Beethoven, Rakhmaninov og Shostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, klaver

Grieghallen

Kammermusikalsk torsdag i Grieghallen

En torsdagskonsert med bare kammermusikk - hvordan skal det gå? Vel, med Håvard Gimse, Arve Tellefsen og Truls Mørk på programmet er den musikalske kvaliteten nesten gitt på forhånd. Og dette er i tillegg folkekjære musikere som uten større besvær trekker publikum til Grieghallen. Så det var fullt hus i går. Og stemning som på en landskamp.

Konserten var annonsert som "Håvard Gimse med venner". Det vil i praksis si en avdeling klavermusikk før pausen, og to klavertrioer sammen med Tellefsen og Mørk etterpå.

Gimses soloavdeling minnet litt om de gamle recital- programmene - med kortere, glansfulle stykker i starten og et tyngre verk til slutt, i dette tilfellet en håndfull imponerende virtuose tolkninger av Sibelius og Chopin etterfulgt av Beethovens Måneskinn-sonate. I en slik innramming er det fare for at de to første satsene i Beethoven-sonaten kan få et noe salongaktig preg. Gimse unngikk langt på vei dette, og satte tingene ettertrykkelig på plass med en skarp sistesats spilt i et forrykende tempo.

Avdelingen etter pausen begynte med en velklingende fremførelse av Sergej Rakhmaninovs Trio élégiaque i g-moll fra 1892. Og så fulgte kveldens siste verk: Truls Mørk ledet an med en liten flageolettmelodi, Arve Tellefsen la en skrøpelig motstemme, Gimse falt inn - og man merket med en gang at kveldens siste verk også skulle bli kveldens sterkeste opplevelse: En hard, streng tolkning av Dmitri Sjostakovitsjs andre klavertrio, skrevet i 1944 i en av Europas mørkeste perioder. Det er lyse partier i dette verket, men Gimse og vennene sluttet slik partituret tilsier det - med en beksvart tolkning av tredjesatsen der Sjostakovitsj forvandler en enkel, jødisk folkemelodi til en frysende, makaber dødsdans.

Fra bohemenes liv

Bergens Tidende, 03.10.2007

Bohemian Sketches

Sphinx

Aim Records

Edvard Munch oversatt til blek, vegeterende musikk

Man frykter det verste når man leser coveret og får vite at musikken er «boheme-skisser», inspirert av Edvard Munchs malerier. Eller når man ser coverbildet av fire, veldig alvorlige musikere, fotografert under Per Kroghs berømte bilde på Grand Cafe. Det høres ut som et lovlig pretensiøst prosjekt. Og er det også. Dette er kjempeseriøst, ingen tvil om det. Munch og Kristiania-bohemen – oversatt til musikk, liksom. Her er høystemte, unisone melodilinjer, her er bleke, vegeterende klanger, her er musikk som i lange strekk står på stedet hvil.

Men av og til smeller musikerne til og demonstrerer at det bak den pompøse fasaden faktisk gjemmer seg en helt utmerket kvartett som har mye å by på.  I numre som «Selvportrett» og «Livets dans» er det glimrende samspill mellom saksofonisten Anders Lønne Grønseth og pianisten David Skinner, solid støttet av bassisten Audun Ellingsen og trommisen Ulrik Ibsen Thorsrud. Bare synd at det er så sjeldent de slår seg løs og får musikken til å flytte seg.

Risikosport

Bergens Tidende, 03.10.2007

Beethoven, Klaversonater, Vol. V

Opp 31 og 53

András Schiff

ECM

Med András Schiff og Beethoven på nye eventyr

Det strømmer på med Beethoven-plater denne høsten. Men kanskje den viktigste nyheten er at ECM kommer med bind fem av de samlede klaversonatene med András Schiff, innspilt live i Tonhalle Zürich i desember 2005. Denne gangen er det blitt til en dobbelt-cd. Vi er nådd frem til Beethovens midterste periode, nærmere bestemt til årene 1802-4, og til de tre sonatene i op. 31 pluss «Waldstein», op 53.

Det finnes mange samlede utgaver av sonatene på markedet – sikre gjennomtenkte tolkninger spilt med stor musikalitet og teknikk. Schiffs versjoner er også det, men det er hos ham i tillegg en sans for den sigende detaljen pluss en vilje til å gå utenfor de vante løypene og risikere noe. Man trenger ikke være enig med ham i ett og alt, men man må likevel beundre hans evne til å få noe uventet til å skje. Man trodde alt var sagt i verk som «Sturm» og «Waldstein» – og oppdager så at det finnes lag og nyanser i denne musikken man aldri har hørt før.

Åndedrettet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.10.2007

Det ligger en plate på cd-spilleren. Fiolinisten Nikolaj Znaider og pianisten Yefim Bronfman spiller Brahms. Vi hører den første fiolinsonaten. Vi hører Bronfman. Og vi hører Znaider – ikke bare fiolinen hans, men også åndedrettet. Hver gang buen kommer til slutten av en frase, puster han ut og trekker pusten inn, dypt inn. Og gir seg i kast med en ny frase.

Det er folk som ikke klarer å lytte til plater med Glenn Gould – fordi man hele tiden hører ham synge og brumme småsurt i bakgrunnen. Det samme gjør Keith Jarrett og Oscar Peterson og Erroll Garner. Listen er lang. Med Znaider forholder det seg annerledes. Hans ut- og innpust er ikke plagsomme. Åndedrettet hans er diskret og gir innspillingen en ekstra kvalitet. Man hører at han jobber med musikken, at Brahms’ første fiolinsonate ikke er abstrakte lyder som strømmer gnidningsfritt ut av høytalerne. Dette er noter som må spilles av levende mennesker, og som det krever kroppslig anstrengelse å fremføre og gi form.

Mens man lytter, blir Znaiders åndedrett en slags musikalsk veiviser. Det er som om han analyserer musikken samtidig med at han frembringer den, som om pustene får strukturen i stoffet til å tre tydeligere frem. Man blir oppmerksom på hvordan de lange melodiske linjene og de korte innskuddene veksler gjennom satsen. Man begynner å høre musikkens eget åndedrett, så å si. Man merker at det er fraser der det musikalske innholdet er så intenst at det må fremføres med tilbakeholdt åndedrett for at noen subtile balanser ikke skal komme i uorden. Det ender med at man lærer å avstemme sitt eget åndedrett etter musikkens indre puls. 

Den internasjonale musikkpressen hadde store adjektiver fremme da Brahms-platen kom ut i vår. Znaiders spill fikk kritikerne til å tenke på de gamle kjempene, på fiolinister som Heifetz, Milstein og Menuhin. Og selvsagt har Znaider røtter i denne østeuropeiske tradisjonen. På den andre siden hører man også tydelig at han er en ung, moderne fiolinist med begge ben plantet i nåtiden. Kanskje det i virkeligheten er noe annet som gir kritikerne assosiasjoner om «den gamle skolen». Kanskje det nettopp er dette åndedraget det dreier seg om, det kroppslige nærværet, det fysiske livtaket med musikken.

Etter en periode der de virtuose teknikerne rådde grunnen, der enhver ny tolkning var mer briljant og stålblank enn den foregående, hører vi nå kanskje motreaksjonen: En generasjon av unge fiolinister som ikke lenger betrakter musikk som et logistisk problem, men som et levende, organisk uttrykk.

Virtuositet og eleganse

Bergens Tidende, 28.09.2007

Verk av Bruckner, MacMillan og Sibelius

Colin Currie, slagverk

John Storgårds, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av James MacMillans konsert for slagverk og orkester

En organist tar timer i komposisjon hos en av byens musikere og skriver i den forbindelsen blant annet en ouverture i g-moll. Byen er Linz. Året er 1862. Organisten heter Anton Bruckner. Han betraktet selv denne ouverturen som en øvelse. Han tok den aldri med på sin verkliste. Og den ble aldri fremført i hans levetid. Er det da grunn til å fremføre den i dag? Vel, vel – det var i hvert fall interessant å høre den fremført live på torsdagskonserten. Det er ikke et spesielt opphissende stykke musikk, en traust sonatesats bygget etter de klassiske prinsippene, men så plutselig er det likevel noe der, noen raske innskudd, noen lange spenningskurver. Fingeravtrykk av Bruckner. Glimt av det som skulle komme.

Etter Bruckners gamle, stramme stiløvelse ble det liv og røre i Grieghallen. Med en  imponerende fremførelse av skotske James MacMillans konsert for slagverk og orkester, ”Veni, Veni, Emmanuel” (1991-92), et hyperaktivt, eksplosivt verk der modernistisk dissonante passasjer kjemper mot mer tradisjonelle uttrykk, og der solisten får anledning til å demonstrere alle slagverkets rytmiske og melodiske muligheter – rask, kraftfull, dynamisk musikk fremført med både virtuositet og eleganse av den forrykende perkusjonisten Colin Currie. 

Den sympatiske finske dirigenten John Storgårds førte BFO gjennom begge verkene, årvåkent og presist. Og ga til slutt en fin tolkning av landsmannen Sibelius’ tredje symfoni fra 1907. Det er en gammel slitt anekdote om at Sibelius i en samtale med Mahler samme år sa at symfonier burde være tematisk og logisk sammenhengende, mens Mahler hevdet at en symfoni skal være som livet selv og romme alt. Anekdoten stammer fra Sibelius selv og er trolig tenkt som et forsvar for den musikalske konservatismen i hans egen tredje symfoni. Men det spørs om det beste forsvar ikke simpelthen er å spille symfonien. Slik BFO og John Storgårds spilte den i går, demonstrerte de i hvert fall at det fremdeles ligger store musikalske ressurser gjemt i dette harmoniske, velklingende verket.

Den første superstar

Bergens Tidende, 26.09.2007

«Maria»

Cecilia Bartoli, mezzo-sopran

Adam Fischer, dirigent

Orchestra La Scintilla

Decca

Møte med en glemt stemme

Maria Malibran var en av musikkhistoriens første superstjerner. Hennes stemme hadde et utrolig omfang, hennes teknikk var sensasjonell. Og hennes sceniske utstråling fikk fansene til å falle i svime. Hun døde i 1836, bare 28 år gammel.

På den nye platen forsøker Cecilia Bartoli å gjenskape denne glemte stemmen. Det finnes selvsagt ikke opptak av den, men Bartoli har nærmet seg oppgaven ved å analysere Malibrans repertoar. Resultatet er blitt en samling forrykende virtuose arier – som kanskje ikke demonstrerer hvordan Malibran faktisk sang, men som viser Bartoli fra sin mest strålende side. Dette er musikk som først og fremst er skrevet for å imponere. Og imponere gjør Bartoli så visst. Men hennes smittende entusiasme viser samtidig at dette er musikk som også er morsom å synge – for den som kan. Kjøper man de luxe-versjonen av platen, får man en dvd og en overdådig bok med materiale om Malibran i tillegg.

I komponistens verksted

Bergens Tidende, 26.09.2007

Verk av Felix Mendelssohn

Daniel Hope, fiolin

Thomas Hengelbrock, dirigent

Chamber Orchestra of Europe

Deutsche Gramophon

Mendelssohn-verk i forkastede versjoner

Mendelssohn har skrevet musikken på denne platen. Og likevel er det snakk om to urfremføringer. Høres ikke det sensasjonelt ut? Vel, i realiteten dreier det seg om fiolinkonserten og strykeroktetten – kjente verk spilt i versjoner som Mendelssohn selv senere forkastet.

Hvorfor Daniel Hope spiller dem, er vanskelig å si. Å høre den tidlige versjonen av fiolinkonserten er ifølge Mendelssohn-eksperten Larry Todd som å være med i komponistens verksted. Mange av forskjellene mellom de to versjonene er så minimale at de neppe kan høres av noen, mens det som faktisk kan høres, er at solostemmen i den forkastede versjonen er mindre strålende, mindre briljant. Hope spiller begge verkene nydelig og avdempet, men man skal nok være Mendelsohn-ekspert og ha brennende lyst til å kikke komponisten i kortene, for å finne denne platen interessant.

Med andre øyne

Bergens Tidende, 26.09.2007

Verk av Carl Nielsen

Sabine Meyer, klarinett

Emmanuel Pahud, fløyte

Simon Rattle, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI

Internasjonale solister spiller Carl Nielsen

Det er god grunn til å hilse denne nye platen med Carl Nielsens fløyte- og klarinettkonserter velkommen. På våre breddegrader er det vanligvis den danske tradisjonen som dominerer tolkningene, men her får vi da de to verkene sett fra en annen side, spilt av to internasjonale stjernesolister og akkompagnert av Berliner Filharmonikerne. Emmanuel Pahud gir en meget «fransk», meget elegant tolkning av fløytekonserten, så elegant at han av og til får Simon Rattles tunge, bokstavelige lesning av orkesterpartituret til å høres litt for bastant ut.

Platens mest overbevisende verk er klarinettkonserten der Sabine Meyer kommer ut i alle hjørnene av solostemmen i fint samspill med Berliner Filharmonikerne. Platen rommer i tillegg en velopplagt innspilling av Nielsens blåserkvintett med Pahud og Meyer i hovedrollene. 

I neonlysets skjær

Bergens Tidende, 19.09.2007

Verk av Schumann og Brahms

Artemis- kvartetten

Leif Ove Andsnes, klaver

Virgin Classics

Optimale tolkninger av Schumann og Brahms

På coveret står Leif Ove Andsnes og Artemis-kvartetten og prøver å se tøffe ut – samtidig med at de bærer på kjempestore, lysende neonrør. Det er visst bare marketingsfolkene på Virgin som forstår den dypere mening med dette.

Det er ille om et slikt jålete cover skulle avholde noen fra å kjøpe platen. For den rommer en formidabel innspilling av 1800-tallets to store klaverkvintetter, signert henholdsvis Robert Schumann og Johannes Brahms. Formatet er vanskelig. Dette er musikk som i utgangspunktet er skrevet som kammermusikk, men som hele tiden er ved å sprenge de intime rammene og bli til noe annet, noe større. For å få dette til må musikerne både kunne trekke grensene opp og la musikken bryte dem ned, eksplosivt, uregjerlig. Andsnes og Artemis-kvartetten kan begge deler. Og har laget en plate som visst er det nærmeste man kommer det optimale når det gjelder disse to verkene.

De store konfliktene

Bergens Tidende, 19.09.2007

Gustav Mahler / Dmitrij Sjostakovitsj:

Kremerata Baltica

ECM New Series

Høyspent tolkning av Mahlers Adagio som er hele platen verdt

Stopp en hal! Hvordan kan strykerensemblet Kremerata Baltica spille adagioen fra Mahlers ufullendte, tiende symfoni? Er ikke den skrevet for fullt symfoniorkester? Vel, de spiller den i en transkripsjon for strykere. Det er gjort før – men formentlig aldri med et så høyspent, så ulidelig spennende resultat som her. Det er som om oversettelsen til strykeorkestrets lille format har fått Gidon Kremer og hans baltiske kammerater til å skjerpe alle de store konfliktene i Mahlers sene musikk. Og rykket den helt tett opp til Schönberg og de atonale verkene som fulgte etter Mahlers død.

Etterpå følger Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 14. Og den er jo faktisk skrevet for strykerensemble – pluss to sangere. Den får en sterk, innforstått tolkning med fine innsatser av sopranen Yulia Korpacheva og bassen Fëdor Kuznetsov. Men det er Mahlers Adagio som bærer denne platen.

Redusert Chopin

Bergens Tidende, 19.09.2007

Nocturne

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Virgin Classics

Truls Mørk spiller problematiske transkripsjoner 

Det er bare to verk der Chopin avlegger celloen en visitt – et blekt ungdomsverk (Introduction et Polonaise brillante, op. 3) og den ensomme sonaten for cello og klaver. Truls Mørk og hans glimrende klaverpartner Kathryn Stott spiller begge deler på den nye platen. Og det gjør de utmerket. Det kler den spinkle sonaten å bli spilt av en cellist som Mørk, med stor, syngende tone.

Selvsagt kunne man ønske at Chopin hadde skrevet mer musikk for cello. Men det gjorde han altså ikke. Han var klavervirtuos. Og stort sett alt han skrev var virtuos klavermusikk. Å fylle resten av platen med transkripsjoner er en uheldig løsning på dette problemet – for i dette tilfellet er transkripsjonene av det enkle slaget der man simpelthen har flådd melodistemmen ut av klaververkene og lagt den over i celloen. Og er det noe som ikke kler Chopins verk, så er det å bli redusert til en samling nydelige melodier med klaver i bakgrunnen.  

Personligheten i detaljene

Kommentar, Bergens Tidende, 09.09.2007

Det er de spontane ytringene og de ørsmå forsnakkelsene som røper hva som egentlig foregår. Det er i språkets sprekker at de virkelige holdningene kommer frem

Alle vet at politikernes striglede valgtaler og partienes strømlinjede pressemeddelelser ikke forteller noe som helst om hva saken egentlig dreier seg om. Skal man forstå hva som foregår i det politiske livet, må man lære å lytte til undertonene, understrømmene, de raske, spontane ytringene, de ørsmå forsnakkelsene. Det er her, i språkets sprekker, at vi møter de virkelige, politiske holdningene. De gamle mente at Gud åpenbarer seg i detaljen. I dag kan det av og til virke som om det er en helt annen herre som kommer til syne der. I hvert fall er det ikke alltid spesielt hyggelig å høre hva som plutselig kommer fossende ut når munnen renner over med det som en politikers hjerte – egentlig – er fullt av.

Det har vært rik anledning til å utforske dette fenomenet i løpet av de siste ukers valgkamp. Ta for eksempel historien om Per Ditlev-Simonsens skattesnusk. Mens saken herjet som verst i mediene, gikk de gamle Høyre-toppene ut i åpent opprør mot partileder Erna Solberg og forsøkte å bagatellisere det hele med kjappe utsagn av typen: «Åh herregud da! Hvem kan vel med hånden på hjertet si at de aldri har hatt et par millioner på en skjult konto i Sveits?»  Og i Dagsavisen (21.8.09) kom Bergens ordfører Friele høyt opp på banen og forklarte at de egentlig skyldige var de «sjofle angiverne» som på «nedverdigende» måte hadde avslørt Ditlev-Simonsen. Detaljer, detaljer.

Senere på dagen var Friele blitt noe mer ordknapp, og en BT-journalist stilte i stedet Høyres ordførerkandidat Trude Drevland det betimelige spørsmålet: «Skattesnusket til Per Ditlev-Simonsen bidrar til økt politikerforakt, mener Erna Solberg? Hvilken mening har du om det?» (BT, 21.8.07). Og fikk prompte dette svaret fra Drevland: «Du får ingen meninger om den saken, frøken, hos meg. Den håndteres av andre».

«Frøken» – en detalj, jo visst. Men er det ikke en hel verden, et helt sosialt miljø, en hel personlighet som trer frem i dette lille ordet? Jeg har aldri møtt Høyres ordførerkandidat, men jeg føler at kjenner henne nå, at denne lille notis i avisen har fortalt meg mer om henne, enn jeg kan lese i noen renskuret valgbrosjyre. Jeg har forstått at hun er en person som blir sterkt irritert over ubekvemme spørsmål, og at hun, kanskje især, blir irritert hvis det er en ung kvinne som spør. Lille frøken journalist – kanskje brukte Drevland ordet «frøken» for liksom-spøkefullt å markere en viss aldersavstand mellom seg selv og journalisten. Men det ligger selvsagt også en sterk markering av makt og autoritet i dette ordet. Det er nå en gang «frøken» man sier når man tiltaler de underordnede kvinnene, hjelpepersonalet, servitrisene, ekspeditrisene og, ikke minst, når man irettesetter hushjelpen og alt det andre tyendet hjemme i villaen. «Du får ingen meninger om den saken, frøken, hos meg». Ikke prøv deg, Frøken Detektiv. Gå hjem, Frøken Nesevis, dette har du ikke noe med. «Denne saken håndteres av andre, sier Drevland». Vi har folk som tar seg av slikt. Jeg bryr meg ikke. Og da skal en liten frøken som deg heller ikke bry seg.

Hvis man ønsker flere eksempler på slike spontane og avslørende utsagn, er det bare å åpne avisen eller slå på radioen. I et ubevoktet øyeblikk forteller Oslo-Høyres Toril Fiskerstrand til NRK at negre snylter på fellesskapet (4.9.09). Det er ille nok, men det synspunktet har Frps Oslo-ordfører Svenn Kristiansen overhodet ingen mening om, sier han til NRK (6.9.09), og tilføyer senere på dagen at grunnen til at han ingen mening hadde, var at «intervjuet kom brått på».

Slike episoder der politisk ukorrekt slam og grums i ubevoktede øyeblikk slipper gjennom den rasjonelle tankens sensur, er det rene marerittet for partienes hærskarer av medierådgivere og kommunikasjonseksperter. Deres oppgave er nettopp å tette sprekkene, å pusse over, å forhindre at alt det uryddige ugresset bak muren får lov å presse seg frem. Men det hender også av og til at de i sin iver for å gjøre partiene og politikerne presentable, konstruerer en mediepersonlighet som er i åpenlys konflikt med den faktiske personligheten bak fasaden. Også dette har valgkampen gitt fine eksempler på. Oppstusset omkring Ditlev-Simonsen er igjen et opplagt eksempel.

Tross alle dolkestøtene fra sine egne hadde Erna Solberg håndtert denne saken på en gjennomført ryddig og fornuftig måte. Men da hun møtte opp på NRKs valgmøte i Bergen (21.8.09), hadde noen kvikke kommunikasjonseksperter tydeligvis rådet henne til å komme «mer på offensiven» som det heter i de kretsene. Resultatet ble den famøse sekvensen der hun anklaget Jens Stoltenberg for skattesnusk uten å ha gjort hjemmeleksene sine. Det var hjerteskjærende å se denne sekvensen den gangen, og det er fremdeles hjerteskjærende å se den igjen – ikke fordi Solberg arbeider seg opp til tragisk fallhøyde og blir skutt ned av Stoltenberg, men fordi hun med ørsmå detaljer – en ubekvem kroppsholdning, en skjelvende, løftet høyrehånd, en stemme som nesten slår over i falsett – tydelig markerer at hun vet at dette er en dårlig sak, og demonstrerer at det ikke er henne selv, ikke henne selv personlig, som taler.   

En rockemusiker møter Grieg

Bergens Tidende, 05.09.2007

Edvard Grieg

Frank Kvinge, gitar

Ponca Jazz Records

Kjente Grieg-stykker på klassisk gitar

Siste gang det var Grieg-jubileum, benyttet en av byens gitarfantomer anledningen til å utgi en plate med hjerteskjærende pompøse arrangementer av spinkle Grieg-svisker. Man kunne frykte at det var noe liknende som ventet på denne platen med Frank Kvinge, norsk gitarist med 13 års fartstid som rockemusiker i Chicago. Men, heldigvis, nei: Dette er en fordringsløs, liten plate der Kvinge spiller en rekke kjente Grieg-stykker på klassisk gitar i egne transkripsjoner. Og mye av det klinger overraskende godt. Det klær de enkle melodiene å bli omsatt til akustisk gitarlyd og spilt med større frihet enn klassiske pianister vanligvis har nerver eller lyst til. Større komposisjoner som Rigaudon fra Holberg-suiten eller Bryllup på Troldhaugen høres derimot noe mer problematisk ut. Her kommer Kvinges seks fingrer til kort overfor pianistens ti, og han sliter med å klargjøre forholdet mellom melodi og akkompagnement. Lyden er det derimot ikke noe å si på. Platen er innspilt i Konghaugs Rainbow Studio i Oslo.

Musikalsk intelligens

Musikkommentar, Bergens Tidende, 05.09.2007

De store, gamle faller fra, en etter en. Nekrologmaskinen kjører. Turbulente liv komprimeres til små, overskuelige tekststumper. Det ristes minneruner.

For tiden dreier det seg vanligvis om folk som er født på 1920-tallet. «Den legendariske jazz-trommeslageren Max Roach, en av opphavsmennene til bebopen, er død, 83 år gammel», står det 16. august i et NTB-telegram. Som repeterer hovedpoengene i en pressemeddelelse fra plateselskapet Blue Note. Roach var «med på å revolusjonere jazzen»; han utviklet «den raske bebop-rytmen på 1940- og 1950-tallet»; han «markerte seg også som borgerrettsaktivist, og brukte musikken i kamp mot rasisme og diskriminering i USA.»  Seks-sju linjer i Vårt Land og Dagbladet, to linjer i Stavanger Aftenblad. Musikalsk revolusjonær, borgerrettsaktivist. Det var det. Max Roach, amerikansk trommeslager, født 1924, død 2007. Hvil i fred.

Da er det på tide å finne de gamle platene frem. Savoy-innspillingene med Charlie Parker fra 1945 og The Birth of the Cool med Miles Davis fra 1949, plater der man fremdeles den dag i dag hører musikkhistorien svinge på hengslene. Eller gjenforeningen med Parker og Dizzy Gillespie åtte år senere i Massey Hall, Toronto, Canada, «the greatest jazz concert ever», der Roachs trommer brenner igjennom det verste lydopptak noensinne. Eller platene med Clifford Brown og Sonny Rollins. Eller platene han lagde under eget navn, hele diskografien fra 1960-tallet og fremover ...

Hvis man skal vurdere trommeslageren Max Roach og hans musikkhistoriske betydning er det beste utgangspunktet trolig Saxophone Colossus fra 1956, platen der han akkompagnerer Sonny Rollins i det som må være historiens mest fullkomne kvartettopptak. Det er den overdådige, blomstrende Rollins som er den selvsagte hovedpersonen. Roach holder seg diskret i bakgrunnen, han er en selvutslettende, lojal rytmefunksjonær, han slår bare takten og får det hele til å kjøre – tror man. Inntil man plutselig oppdager at han også, samtidig, ligger helt fremme i forgrunnen, og at han hele tiden bombarderer Rollins fra høyre og venstre med rytmiske kommentarer, med innsigelser, med motspill, med oppmuntringer. Vel er Rollins hovedpersonen, men Roach er den beste akkompagnatøren han kan ønske seg. 

Intelligens er evnen til å gjøre to ting på en gang, sa de gamle. Max Roach hadde en sjelden form for musikalsk intelligens som satte ham i stand til å gjøre minst fire forskjellige ting på en gang. Og som gjorde ham og hans trommer til blåsernes og pianistenes likeverdige partnere. Selv gjorde han ikke noe stort nummer ut av det. Men han endret musikkhistorien.

En målestokk

Bergens Tidende, 05.09.2007

Ballad for Edvard Grieg

Leif Ove Andsnes, klaver

Mariss Jansons, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI Classics

Nitten minutter Andsnes som er en hel plate verdt

Det meste kjenner man fra før: Seks lyriske stykker fra en plate som kom i 2002. Griegs klaverkonsert med Berlinerfilharmonikerne fra en plate som kom i 2003. Men midt mellom disse gjenopptrykkene hører man så det stykket som har gitt den nye platen navn, en fersk innspilling av Griegs Ballade i g-moll. Nitten minutter – som er det hele verdt.

Dette er en tolkning som vil komme til å stå som en målestokk i mange år fremover. Satsbildet er krystallklart og gjennomlyst, det blir gjort rede for hver linje og argumentert for hver detalj, og det er for en gangs skyld – kanskje for første gang noensinne – musikalsk sammenheng gjennom hele verket, fra den første temapresentasjonen til den siste gjenkomsten 300 takter senere. Samtidig er dette en tolkning som viser nye sider av Andsnes, en Andsnes som forholder seg friere, mer personlig til materialet, og som utnytter hele sitt kolossale tekniske overskudd til å få verkets siste, rasende halvdel til å eksplodere og folde seg ut på en måte man aldri har hørt før.

Griegs kormusikk

Bergens Tidende, 05.09.2007

Edvard Grieg: Choral Music

Grex Vocalis

Magnus Staveland, tenor

Carl Høgset, dirigent

2L

En fin plate med mye vakker, avrundet korsang

Kormusikk sto ikke øverst på Griegs musikalske dagsorden. Han skrev riktignok en del småstykker for mannskor, blant annet oppdragsverk til diverse festlige anledninger, men han ga dem aldri opusnumre. På hans egentlige verkliste finner man bare tre større korverk: Album for Mandssang (op.30, 1878), Barnlige Sanger (op. 64, 1894) og det verket som skulle bli hans siste, Fire Salmer (op. 74, 1907).

Dirigenten Carl Høgset og det glimrende koret, Grex Vocalis, har samlet disse verkene på en ny cd – der det også er blitt plass til et par transkripsjoner av andre verk, blant annet av Våren. Av en eller annen grunn er sangene fra op. 30 og 64 blandet på platen. Tekstheftet forteller at dette er gjort bevisst, men det virker verken som et logisk eller musikalsk overbevisende valg. Likevel er dette en fin plate med mye vakker, avrundet korsang og fine soloinnsatser av tenoren Magnus Staveland i de fire salmene. Om det er stor musikk, kan vel diskuteres. Men det er greit at den finnes på plate.

Den nye, gamle Grieg

Bergens Tidende, 05.09.2007

Le nouveau Grieg
Rune Alver, klaver

Trold

Forskjeller og sammenhenger i Griegs siste verk

I 1901 utga Grieg opus 71, det aller siste heftet av Lyriske Stykker. Det siste stykket heter «Etterklang» og er en vemodig variasjon av «Arietta» som 34 år tidligere innledet det aller første heftet. Da kunne man kanskje tro at ringen var sluttet, at Grieg nå tok avskjed med musikken. Men så kom det likevel ytterligere tre verk. Det viktigste av dem er det neste opusnummeret, opus 72, sytten klaverbearbeidelser av Myllargutens slåtter slik Johan Halvorsen hadde transkribert dem for Grieg.

På Griegmuseets nyeste plate demonstrerer den glimrende pianisten Rune Alver både forskjellene og sammenhengene mellom opus 71 og 72. Han understreker de melankolske aspektene av de siste lyriske stykkene, men viser også at Grieg med stykker som «Småtroll» og «Halling» fremdeles kunne få musikken til å sprette med kraft og energi. Og åpner dermed opp for slåttene – som både er ungdommelig sprelske og fulle av vare, sørgmodige øyeblikk. At innspillingen er gjort på Troldhaugen, på Griegs eget klingre Steinway, gjør ikke stemningen mindre vemodig.

Et orkester som kan tåle å reise ut

Bergens Tidende, 11.08.2007

Verk av Grieg, Walton og Prokofjev

Boris Berezovskij, klaver

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Litton presenterer BFOs turnéprogram med Boris Berezovskij som blendende solist i Griegs a-mollkonsert

Bergen Filharmoniske Orkester skal på turné. At musikerne er reiseklare, demonstrerte de ved konsertene torsdag og fredag da de og sjefdirigent Andrew Litton presenterte turnéprogrammet for hjemmepublikummet i Grieghallen. Hovedinntrykket etter disse to konsertene er at dette er et orkester som godt kan tåle å reise ut, ja, et orkester som fortjener å bli hørt av et internasjonalt publikum.

At det er jobbet med saken, merket man allerede på den flotte orkester-klangen i Griegs første Peer Gynt-suite, som innledet konserten torsdag. Her ble det ikke spilt på rutinen, dette var musikk som hadde vært på verksted og fått et grundig ettersyn. Spesielt briljerte strykerne med en fin tolkning av «Åses død». Med Melina Mandozzi og Espen Lilleslåtten som konsertmestre, og sterke stemmeførere i de andre gruppene, har BFO for tiden en strykerseksjon som spiller opp til internasjonal standard.

De andre gruppene i orkestret fikk selvsagt også anledning til å vise seg frem, spesielt i verkene som ble spilt etter pausen. Torsdag var det William Waltons første symfoni med store, dramatiske utladninger fra messing og slagverk; i går var det en serie stykker fra Prokofjevs ballettmusikk til Romeo og Julie med skeive, krydrede klangblandinger på tvers av gruppene - to verk som det tydelig er både morsomt og teknisk krevende å spille, men som det kanskje er knapt så morsomt å lytte til.

Det er for eksempel lange strekk med musikalsk tomgang i Romeo og Julie, og det er vanskelig å overhøre at Waltons formløse symfoni er et verk som kompenserer for manglende musikalsk innhold med store gester og ståk og larm.

Selvsagt må det bli mye Grieg på programmet når et orkester fra Bergen reiser på turné. Men med den russiske klavergiganten Boris Berezovskij som solist, blir a-mollkonserten mer enn et pliktløp.

I de siste årene er det blitt vanlig å spille dette verket glassklart, med omhu for detaljen, gjennomlyst så hver en linje og hvert et grep kan høres. Berezovskij visker på en måte hele denne moderne versjonen ut og fører konserten tilbake til den pianistiske tradisjonen som var utgangspunktet. Han kommer selv ut av den store russiske klavertradisjonen, og spiller konserten med blendende, formidabel teknikk som et virtuost glansnummer der alle løpene og trillene og ornamenteringene sitter som de skal. Samtidig gjør han det tydelig at ikke alle notene i dette verket til enhver tid er like viktige, at denne musikken faktisk har både forgrunn og bakgrunn. At dette er et verk med både klare linjer og skyggefulle dybder. Det kan de ha godt av å høre ute i verden. God reise!

Raske tankespring

Kommentar, Bergens Tidende, 29.07.2007

Bergenserne er pompøse og brautende, og danskene er runde og trivelige. Det ser i hvert fall slik ut på avstand.

Folk i Vest Agder er åndelig svake og påfaldende motløse – leser jeg i et gammelt tidsskrift. De mangler dristighet, foretagsomhet og utholdenhet. De snakker og snakker, men når det blir alvor, og det skal handles, gir de hurtig opp. De minner på mange måter om befolkningen på Vestlandet hvor – som kjent – smålighet, misunnelse og sneversyn og en viss åndelig forkrøpling gjør sig gjeldende på veldig utiltalende måte.

Disse friske karakteristikkene stammer fra et foredrag som brigadelege Carl Arbo holdt i Videnskabsselskabet i Christiania i 1894. Trolig var det ingen av tilhørerne som løftet et øyebryn. Arbo var tidens førende norske antropolog, en anerkjent forsker med stor internasjonal prestisje. Og slike synspunkter var helt vanlige i samfunnsdebatten og i de vitenskapelige miljøene.

Arbos teori var at Norge sør for Trondheim er befolket av to forskjellige raser. Den ene, den norrøne – eller germanske – rasen, er aristokratisk, preget av praktisk sans, dristig initiativ og seig utholdenhet. Den andre er primært karakterisert ved å mangle nettopp disse trekkene. Folk i Agder, på Vestlandet og flere andre steder rundt om i landet er simpelthen bare «annerledes». Med tiden er de ganske visst «blevne Nordmænd som vi», de taler samme språk, de er blonde, og ingen tenker vanligvis på at de opprinnelig var radikalt forskjellige fra den norrøne rasen – «men lever man sammen med dem, vil man dog snart mærke ånds- og charakterforskjellen», sa Arbo. Selv kom han fra Drammen, og hadde som brigadelege i Kristiansand måttet leve sammen med svake, motløse sørlendinger i store deler av sitt voksne liv.

Arbo var raseteoretiker – som de fleste av samtidens antropologer. Om han også var rasist, kan vel diskuteres. Men han forsøkte i det minste å underbygge sine teorier med helt forrykende generaliseringer om bestemte folkegruppers karakter og mentalitet. Det var han ikke ene om den gangen. Og generaliseringer av denne typen er bestemt heller ikke gått av moten siden. Vi møter dem den dag i dag: Svenskene er stive og arrogante. Danskene er runde og blide. Sunnmøringene er gjerrige. Nordlendingene er pratsomme. Bergenserne er brautende og pompøse. Frp-ene er … Innvandrerne er … Muslimene er … Fortsett selv.

Selv om man gjør sitt beste, er det nesten umulig å unngå slike generaliseringer. Noe som skyldes at denne tenkemåten så å si er innebygd i vårt mentale apparat. Vi prøver å forstå alt nytt og annerledes ved å generalisere. Det engelske uttrykket «jump to conclusion» gir en god beskrivelse av fenomenet: Man gjør et par spredte observasjoner og springer deretter rett til konklusjonen – uten å sjekke om tankespringet faktisk holder.

Egentlig burde vi bare betrakte slike hverdagsgeneraliseringer som foreløpige arbeidshypoteser og så teste dem – slik skikkelige forskere gjør det. Er alle sunnmøringer virkelig gjerrige? Er alle bergensere brautende og pompøse? – Vi burde gjøre det, men vi gjør det sjeldent. Den korrekte, saklige veien fra observasjon over hypotese og testing til konklusjon er for langsom og omstendelig. Vi klarer oss med de raske generaliseringene. Og spesielt når det gjelder forholdet til mennesker som er fremmede og annerledes, er generalisering et praktisk redskap – som holder dem på avstand og fastholder dem i rollen som fremmede og annerledes.

Generalisering både skaper og forutsetter avstand. Da Arbo, legen fra Drammen, kom til Kristiansand, opplevde han med en gang «ånds- og charakterforskjellen» mellom seg selv og de sørlandske rekruttene. Han tenkte ikke over at forskjellen kanskje kunne ha å gjøre med den sosiale og følelsesmessige distansen mellom ham og dem, mellom den eldre, høytutdannede offiseren og de unge, uutdannede menige. Hvis han var blitt bedre kjent med dem, ville han kanskje ha sett at de hver især – og hver på sin egen måte – var preget av sosial bakgrunn, oppvekst og bosted, og at de samtidig var personer med helt særegne, individuelle trekk. Han ville kort sagt ha opplevd rekruttene som selvstendige individer – slik vi opplever mennesker vi kjenner godt og har tett, daglig kontakt med. Arbo skjenkte ikke dette en tanke. Å oppheve distansen mellom ham og de andre, ville ha gjort hans verden alt for komplisert. Og gjort det vanskelig å opprettholde forestillingene om de to vesensforskjellige rasene.