Risikovurdering

Bergens Tidende, 09.12.2007

Mangelfull forståelse av hvordan det moderne finansmarkedet fungerer, er ikke spesielt for norske politikere og finansfolk, det er et noe nær globalt fenomen.

Vi lever i et «risikosamfunn» forteller mediene annenhver dag. Uttrykket stammer fra den tyske sosiologen Ulrich Beck som allerede for tjue år siden pekte på at risikobildet har endret seg i de moderne, industrialiserte samfunnene. Mens folk tidligere levde i frykt for naturkatastrofer og plutselige, ukontrollerbare ulykker, må vi i dag forholde oss til helt andre risikotyper. Mange av de største katastrofene i nyere tid er ikke ubegripelige hendelser, de er menneskeskapte. Det er selve det moderne samfunnet som produserer dem.

Det var først og fremst miljøkatastrofer som kjernekraftulykken på atomverket i Tsjernobyl og utslippet fra Union Carbide-anlegget i Bophal som Beck hadde i tankene den gangen på 1980-tallet. Senere er nye fenomener kommet til – den stigende forurensningen, hullet i ozonlaget osv. Og etter de siste ukenes begivenheter omkring Terra Securities spørs det om vi ikke bør føye det moderne finansmarkedet til listen over potensielle katastrofeområder. At det er forbundet med høy risiko å bevege seg på dette feltet, er det i det minste ingen tvil om.

Det er trolig ingen som opplever det som uttrykk for blind skjebne eller Guds straff at fire kraftkommuner kan vinke farvel til en halv milliard. Mon ikke de fleste forstår at dette er en menneskeskapt katastrofe? Derimot er det vanskeligere å bli enige om hvem som har ansvaret.

Da saken hadde kjørt en uke, fortalte mediene fremdeles den gamle, tradisjonelle historien om at finansmarkedet er en jungel der de store, sterke dyrene eter de svakere. Lederskribenter og kommentatorer over hele avisspektret, fra Dagens Næringsliv til Klassekampen, slo fast at det til syvende og sist var kommunepolitikernes ansvar at de hadde latt seg dupere av selgerne. Etter konkursen endret vurderingene seg. På lederplass begynte man å peke på at selgerne hadde ført kommunekundene bak lyset og at skylden måtte fordeles mellom Terra-folkene og politikerne. Selv Kåre Valebrokk måtte innrømme at Terra Securities hadde opptrådt kriminelt og hadde ansvar for hvordan saken var endt. Men samtidig fikk meklerne uventet støtte – fra Kredittilsynet som indirekte hadde fremkaldt konkursen. Ifølge direktør Bjørn Skogstad Aamo var det Kredittilsynets oppfattelse at selgerne rett og slett hadde en mangelfull forståelse av risikoen ved de investeringene de selv hadde foreslått.

Mangelfull forståelse av hvordan det moderne finansmarkedet fungerer, er faktisk ikke noe som er spesielt for norske politikere og finansfolk, det er et noe nær globalt fenomen. For eksempel avslørte analysefirmaet Bloomberg for en måned siden at tusenvis av amerikanske kommuners penger er plassert i noen av de mest forvirrende, ugjennomskuelige og uomsettelige investeringer som noensinne er skapt, og at de aktuelle tapene på disse investeringene vil føre til redusert servicetilbud i kommunene. Og på mandag oppsummerte økonomen Paul Krugman situasjonen i New York Times og skrev at det amerikanske finansmarkedet er i sjokk. Det virker som om det moderne banksystemet er i ferd med å bryte sammen. Og det mest alarmerende er at de sentrale aktørene ikke forstår noe som helst – de forstår ikke det komplekse finanssystemet de selv har skapt.

Her er vi da tilbake ved Ulrich Beck og den gamle boken om risikosamfunnet der han nettopp understreket at de nye, menneskeskapte risikotypene er langt mer komplekse enn de gamle naturkatastrofene, og at de ikke lenger kan begrenses til lokale eller nasjonale sammenhenger. I det moderne samfunnet er den menneskeskapte risikoen et globalt problem. Sammenbruddet på det amerikanske boliglånemarkedet får konsekvenser for skoletilbudet i Harstad. Men Becks poeng var også at det nye «risikosamfunnet», slik han så det, ikke bare er et samfunn preget av nye risikotyper, men et samfunn som faktisk er i stand til å forholde seg til dem og løse dem på en systematisk måte – selv om man underveis må innse at perfekte løsninger ikke er mulige.

Hvordan slike løsninger mer konkret skal etableres, fortalte Beck ikke den gangen. Hans intensjon var først og fremst å gi en diagnose av en ny situasjon. I senere diskusjoner har han understreket at de globale problemene ikke kan ordnes lokalt. De må møtes med en global «Realpolitikk». Så langt er vi ikke kommet ennå. Verken når det gjelder forurensningen eller ozonlaget eller katastrofene på finansmarkedet. Og trolig er det enklere å komme til global enighet på en internasjonal klimakonferanse enn å få styr på det internasjonale finansmarkedet. Men det gjør det ikke mindre presserende å virkeliggjøre Becks globale utopi.