Pianisten Keith Jarrett sitter i solen på en takterrasse i
Nice. Han er på Europa-turné og blir intervjuet av en journalist fra den tyske
ukeavisen Die Zeit (20.08.07). «Du tenker for mye» – sier Keith Jarrett
avvergende når den alvorlige journalisten stiller alvorlige spørsmål om alvorlige
ting. Men etter hvert blir det klart at Jarrett selv tenker presis like mye som
før. Og at han fremdeles forstår å formulere sine musikalske refleksjoner med
aforistisk skarphet.
Likevel er mye annerledes nå. Den lange sykdommen og
rekonvalesensen har endret ham, og har endret både spillet hans og hans egen
opplevelse av å spille. Mens han var syk, lyttet han til sine egne gamle plater
og forsto at han ikke lenger var det samme menneske som før, forteller han. Og
når han hørte seg selv, utenfra, som en fremmed, hørte han plutselig noe han
ikke visste, noen helt konkrete, håndverksmessige ting – som for eksempel at
han tidligere nesten aldri brukte venstre hånd når han spilte.
Alle refleksjonene hans kretser om dette, om
sammenflettingen av det psykiske, det fysiske og det håndverksmessige. Man
husker hvordan han tidligere kunne være pinlig selvhøytidelig når han snakket
om musikken sin. Det var en periode da han hørtes ut som en vekkelsespredikant
fra Levende Ord. Han var et redskap for høyere makter, mente han. Noe annet,
noe større talte igjennom ham når han gjennomførte de store solokonsertene.
«Skulle dette forstås metafysisk?» – spør journalisten forsiktig denne
solskinnsdagen i Nice. Jo visst, det skulle nok det, den gangen, svarer
Jarrett. Men i dag tenker han at dette «andre» er hans venstre hånd. «Min
venstre hånd vet bedre enn jeg selv hvordan man spiller», sier han med et smil.
«Når jeg betrakter min venstre hånd, forstår jeg at den gjør ting som jeg aldri
ville komponere eller aldri ville kunne spille bevisst».
Musikk er ikke bare tanke. Musikk er fysikk, kropp. «Min
kropps grenser er det eneste som begrenser min musikk», sa Jarrett en gang.
Under sykdommen ble dette en smertelig realitet. Da kroppen sviktet, ble
musikken mer og mer uviktig for ham. Musikk er ingen trøst. Musikk kan ikke
hjelpe oss når det går oss dårlig i livet, sier han.
«Jeg har alltid trodd at kunsten var større enn livet», sier
journalisten skuffet. «Det trodde jeg også en gang, men slik er det trolig
ikke», sier Jarrett og ler. «Det er mulig at musikk er større enn livet. Men
når et stykke er ferdig, vender livet tilbake».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar