Skikkelige journalister – og pyser

Kommentar, Bergens Tidende, 12.07.2008

Min søndagskommentar (6.7) om journalistikkens tilstand i medier som VG, Dagbladet, NRK og TV2 har medført en del leserinnlegg på BTs nettsider. Mange lesere peker på stoffområder og saker som er underbelyst i pressen. Jeg takker for innleggene.

Jeg takker også Frank Rossavik for hans interessante forsvar for den aktuelle stabburjournalistikken (7.7). Spesielt er jeg takknemmelig for at han så klart demonstrerer et av mine sentrale poenger, nemlig at moderne journalistikk er et selvstendig sosialt felt som styres etter egne normer og kollegiale kvalitetskriterier, løsrevet fra resten av samfunnet.

Rossavik skriver at dersom leserne er utilfredse med klappjaktjournalistikken, så «bør vi journalister nok mase mindre om slikt, og heller skrive mer om været og reiselivet». Ja, ikke sant? Det finnes i virkeligheten bare to slags journalister – hardhausene, tøffingene som driver med ordentlige saker, og så de andre, de litt stakkarslige pysene som sitter og pusler med vær og vind og reiseliv. Nei du, møkkagraving og felte statsråder, det er skikkelig journalistikk det! Slikt gir respekt blant kollegaene.

Når selv oppegående journalister vurderer arbeidsfeltet sitt på denne måten, er det ikke rart at det blir mer og mer sensasjonsjakt i avisene og mindre og mindre plass til nøktern, undersøkende journalistikk om viktige samfunnsmessige problemer.

Hvorfor skulle det for eksempel være så spesielt latterlig å skrive om været? Ta Ole Mathismoen. Han skriver faktisk om været i Aftenposten, og hans artikler om klimaspørsmål er noe av den beste kritiske og opplysende journalistikken som skrives i disse år. Men selvsagt blir det ikke sensasjonelle avsløringer og fargesprakende forsider av slikt. Og han vil sikkert aldri få kollegaenes hederspris.

Bedrøvelige skikkelser

Kommentar, Bergens Tidende, 06.06.2008

Hver VG-forside og hver «politisk kommentar» på TV2 er et skrik om hjelp fra journalister i nød.

I mediene er det etter hvert jaktsesong for statsråder året rundt. I februar måtte barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen gå. For to uker siden kom turen til olje- og energiminister Åslaug Haga. Ha det, ha det. Hurtig videre. Hvem blir den neste?

De som blir felt, mottar gjerne støtteerklæringer og trøstende ord fra nær og fjern. Ingen tenker derimot på de egentlige taperne, på de som virkelig trenger sympati og omsorg i en vanskelig situasjon: Nyhetsjournalistene på VG og Dagbladet og NRK og TV2.

For dette at vi nå har rituell statsrådjakt annenhver måned og «gravende» journalistikk og sensasjonelle avsløringer annenhver dag, er jo i realiteten et symptom på at selve yrket er i dyp krise. Hver VG-forside og hver «politisk kommentar» på TV2 er egentlig et skrik om hjelp fra journalister i nød.

Det er blitt stadig vanskeligere å være nyhetsjournalist i de store mediene. Lønnen er visstnok utmerket. Men tenk på skammen, tenk på stigmatiseringen, tenk på den sosiale utstøtelsen som følger med. Ville du ønske at din egen sønn eller datter ble journalist? Nei, vel?

For det første må journalister leve med at folk flest oppfatter dem veldig enkle, enfoldige mennesker. Og bedre er det ikke blitt etter at Frank Aarebrot i mai kunne dokumenterte at det faktisk står ganske skralt til med kunnskapene om viktige innenriks- og utenrikspolitiske forhold i nettopp denne yrkesgruppen.

At journalister trenger et generelt kunnskapsløft er nå så. Verre er det med omdømmet og troverdigheten. Når meningsmålingsinstituttene går ut og spør folk om hvilke yrkesgrupper de har et negativt inntrykk av, får journalister alltid flotte topplasseringer. Tidligere scoret de på nivå med bilselgere. Siste gang lå de på delt tredjeplass med telefonselgere. Bare politikere og advokater har dårligere omdømme. I tillegg kunne medieforskeren Helge Østbye nylig meddele at bare femten prosent av befolkningen har «stor tillitt» til norske medier

Og som om alt dette ikke var nok, kommer da sosiologen Jan Fredrik Hovden med en banebrytende avhandling om det journalistiske yrket der han med et vell av empirisk materiale påviser at moderne journalistikk er blitt et selvstendig sosialt felt, styrt etter egne, indre normer, med egne kvalitetskriterier, en getto der folk lever og fungerer løsrevet fra resten av samfunnet. Det er vel egentlig ganske forståelig at ingen av de store norske mediene har orket å omtale boken hans. Den er ikke akkurat lystig lesning for en yrkesgruppe som liker å betrakte seg selv som selve drivkraften i samfunnsprosessen.

Tidligere kunne journalistene fremheve at de var demokratiets vaktbikkjer, den lille mannens edle forsvarere mot overmakten, borgerrettighetenes fanebærere. Og slik formulerer de seg fremdeles når de holder festtaler for seg selv. Men det er ikke mange som tror på de høystemte ordene lenger. Publikum har for lengst forstått at de store medienes nyhetsjournalistikk er en del av underholdningsindustrien, og at man må lese VG og Dagbladet på samme måte som man leser en krim, og se Dagsrevyen og TV2 Nyhetene på samme måte som man ser et realityprogram. Det er dette som er journalistikkens – og journalistenes – problem: Misforholdet mellom yrkets ideelle selvbilde og den moderne, bedrøvelige virkeligheten.

Don Quijote, ”ridderen av den bedrøvelige skikkelse”, ble ør i hodet av å lese gamle eventyrromaner og dro ut for å frelse verden, men klarte ikke å skille mellom onde kjemper og vindmøller. Den moderne journalistikkens Don Quijoter har hodet fullt av gamle historier om noble forgjengere som avslørte korrupsjon og styrtet presidenter. De kaster seg på hesten. De rider av gårde med hevete lanser på jakt etter den store heksen, den store avsløringen, det store scoopet. De kjemper heroisk, og når heksen endelig faller til sist, danser de deres flotte seiersdans og utstøter stammens flotte seiershyl.

Men det blir hverdag igjen. Og om morgenen – når bålet er brent ned, når det blir klart at kjempen var en vindmølle og den grusomme heksen var et stusselig stabbur, da kommer skammen. Da må Marie Simonsen for n’te gang dra til NRK og med lett hysterisk stemme forklare at dette ikke var enda et av disse tilfellene da lettlurte journalister ble brukt av drevne, politiske aktører til skumle, politiske formål, men at det styrtete stabburet tvert i mot er en stor seir for den kritiske journalistikken. Og da må en flau VG-redaktør for n’te gang ha frem ordboka og sjekke hvordan man staver til «ytringsfrihet» før han skriver en leder om at det nedkjempete stabburet er et sunnhetstegn for vårt demokrati.

Men det hjelper ikke. Det journalistiske selvbildet er fremdeles i krise. Så er det påan igjen. Opp på hesten. Opp med lansen. Av gårde. Galopp, galopp. Kanskje det er et skikkelig, gammeldags scoop derute? 

En klaverløve takker av

Bergens Tidende, 25.06.2008

Horowitz in Hamburg

Vladimir Horowitz, klaver

DG

Liveopptak fra siste konsert med Horowitz.

Denne mandag var det tjueen år siden Vladimir Horowitz spilte konsert i Hamburg. Nå har Deutsche Gramophon gravet radioopptakene frem og fått dem ut på plate. Og her hører vi ham da, den gamle «Tastenlöwe», klaverløven, en av forrige århundres største pianister. Han sitter der, åttifire år gammel, og er fremdeles i stand til å spille sokkene av de fleste. Det er kanskje ikke så mye torden i fortissimo-passasjene lenger. Men den forrykende teknikken er intakt, og han investerer et helt livs musikalske erfaringer i hver eneste takt – elegante rokokkoaktige fraseringer i Mozarts D-dur rondo og sonate K333, delikate fargesjatteringer i Schumanns «Kinderszenen», hårreisende virtuositet i Liszt og Chopin, og som ekstranummer et himmelsk stykke Schubert. Det ble hans siste offentlige konsert. Men ikke slutten på karrieren. Hans siste plate ble spilt inn i oktober 1989, fire dager før han døde.

Symfoniske eksperimenter

Bergens Tidende, 25.06.2008

Stravinsky symfonier

Berlinerfilharmonikerne

Dirigent: Simon Rattle

EMI

Tre spreke Stravinskij-verk i liveopptak

Stravinskij brukte ordet «symfoni» temmelig fritt. Han skrev riktignok en «skikkelig» symfoni i studietiden hos Rimskij-Korsakov. Men senere kom det et verk i bare en sats med tittelen «Symfonier for treblåsere». Og etterpå tre vidt forskjellige verk fra hans neoklassiske periode på 1930- og 40-tallet: Salmesymfonien (1930) er et korverk basert på utdrag av Salmenes Bok. Symfoni i tre satser (1945) var opprinnelig en klaverkonsert. Bare Symfoni i C (1940) minner om en klassisk symfoni. Det er disse tre siste verkene som nå er utgitt på plate i liveopptak fra november siste år. Dette er den typen sprek, energisk 1900-talsmusikk som Simon Rattle virkelig er spesialist på. Berlinerfilharmonikerne er vel ikke på hjemmebane her, men de gjør en solid jobb, med skarpe rytmiske innsatser og fin balanse mellom seksjonene. I tillegg hører vi et uvanlig veltrimmet Rundfunkchor Berlin i Salmesymfonien.

For spesielt interesserte

Bergens Tidende, 25.06.2008

Federico Torroba: Luisa Fernanda

Plácido Domingo m.fl.

Orquesta del Teatro Real de Madrid

Coro del Teatro Real de Madrid

DG

En plate for fans av Placido Domingo

«Zarsuelas» er en slags folkelige syngespill som hadde et visst gjennomslag i Spania fra 1850-tallet og hundre år frem, men som aldri har vakt større interesse internasjonalt. Nå har Deutsche Gramophon, trolig med kraftig støtte fra et spansk fond, utgitt Federico Torrobas populære «Luisa Fernanda», i et liveopptak fra 2006. Historien foregår i 1868 og dreier seg den vakre, ubestikkelige Luisa som må velge mellom en edel offiser og en likeså edel godseier. Stykket hadde premiere i 1932, men musikken virker som den var skrevet hundre år før. På platen hører vi et godt orkester, et godt kor og gode sangere. Pluss spannevis av smektende melodier. Placido Domingo har rollen som godseieren. Han synger som vanlig godt og gir hele fremføringen et kraftig løft. Men likevel … dette er nok mest en plate for spesielt interesserte. Og for Domingo-fans.

En ny venn

Bergens Tidende, 18.06.2008

Liane Live

Liane Carroll Trio

Splash Point Records

Et engelsk energibunt

Klavertrio med kvinnelig, syngende pianist – opplegget virker kjent, men frykt ikke! Det er ikke den velpolerte Dianne Krall som sitter på krakken. Det er engelske Liane Carroll. Som synger og spiller med saft og kraft. Hun er populær i hjemlandet, prisbelønnet med to BBC Jazz Awards i 2005. Hun er også begynt å bli kjent her hjemme. Siste år sang hun på Sildajazz, og hun kommer igjen i år. På DVD’en «Liane Live» hører og ser vi henne i et BBC-liveopptak fra Brecon Jazz Festival 2006 sammen med ektemannen Roger Carey på bass og Mark Fletcher på trommer. Repertoaret er et mix av jazz standards, nyskrevne låter og rock-pop klassikere. Og det er jackpot hver gang. Energisk og effektivt klaverspill, frie vokale presentasjoner av sangene, swingende scatimprovisasjoner. Og som bonus Carroll i samstemt duett med falsettsangeren Ian Shaw i en flott versjon av Carole Kings «You've Got a Friend». Liane Carroll er en venn som er god å ha.

Oversettelser

Musikkommentar, Bergens Tidende, 18.06.2008

I platebunken sist onsdag lå det en innspilling med fuger fra Bachs «Wohltemperierte Klavier» arrangert for strykekvartett. I dag anmelder vi en plate med Tsjaikovskijs Nøtteknekkersuite og andre orkesterverk transkribert for to klaverer. Musikk som er flyttet fra det ene formatet til det andre. Musikalske oversettelser.

Det var mye av den slags tidligere. I dag husker man kanskje først og fremst at Franz Liszt lagde klavertranskripsjoner av alt han kom i nærheten av – Beethoven-symfonier, Schubert-lieder, Wagner-operaer osv. Men han var bestemt ikke den eneste som virket i denne bransjen. Og det fortsatte et godt stykke inn på 1900-tallet. Schönberg orkestrerte Brahms’ klaverkvartett (op. 25) for stort orkester, Mahler gjorde det samme med Beethovens strykekvartett nr. 11. Men for det meste gikk trafikken den motsatte veien: Store orkesterverker ble redusert til klaverstykker.

«Traduttore, traditore » – lyder et gammelt italiensk ordtak: Oversetteren er en forræder. Uansett hvor flink han eller hun er, er det alltid noe som går tapt underveis. Det er selvsagt mye om snakken, også når det gjelder musikk. Den musikalske meningen er bundet til klangen, til det konkrete, fysiske uttrykket – slik tenker vi iallfall i dag. Og det grøsser fælt i oss når vi lytter til de gamle klaverreduksjonene. De høres ikke ut som «skikkelig» klavermusikk. Klangen er «feil». Dette er musikk som tydeligvis er presset ned i sko som er mange numre for små.

Hvordan kunne folk holde ut å høre på slikt? Vel, uansett at mye går tapt, og uansett at resultatet høres merkelig ut, så er det jo alltid noe i verkene som kan oversettes, og som kommer med over på den andre siden. Og transkripsjonene var en helt nødvendig del av den eldre musikkulturen. Det ligger et lite stykke mediehistorie i dette.

Før grammofonens tid var musikk ensbetydende med levende musikk. En live-fremføring av en Beethoven-symfoni eller en Wagner-opera fikk man bare hørt få ganger i livet – hvis man da ikke bodde i en av de store byene. For de fleste musikkinteresserte menneskene betød dette at klaverversjoner var den viktigste inngangen til de store orkesterverkene. Rundt omkring i provinsene satt folk og stavet seg møysommelig gjennom trauste, håndverksmessige transkripsjoner.

I dag gir cd’ene oss adgang til hele musikkhistorien. Men vi vil nok aldri få samme intime forhold til musikken som de gamle amatørene, de som satt og tilegnet seg orkesterverkene ved å spille dem selv, i et annet format, i oversettelse, mens de lyttet og fantaserte om hvordan de egentlig skulle klinge.

En festbankett

Bergens Tidende, 11.06.2008

Musical Banquet

Monika Mauch, sopran

Nigel North, lutt

ECM New Series

Melankolske, drømmende stemningsbilder

Robert Dowland var bare nitten år gammel, men allerede en virtuos lutenist, da han utga sangboken «A Musical Banquet» i 1610. Boken skulle både styrke hans egen karriere og skape blest om faren, den store lutenisten John Dowland, som var kommet tilbake til London etter lang tids ansettelse hos Christian IV i Danmark og ennå ikke hadde klart å få seg stilling ved det engelske hoffet. Boken inneholder sanger av pappa John og andre engelskmenn, men presenterer også, som den første i sin art, sanger av ledende italienske, franske og spanske komponister. Musikalsk sett er dette, som tittelen sier, en festbankett: 21 delikate dikt akkompagnert av utsøkt luttmusikk. På ECM-platen fremføres de som melankolske, drømmende stemningsbilder av Monika Mauch og Nigel North. Det er en glimrende tolkning. Men når det gjelder uttrykkskraft og stemmeprakt, er kontratenoren Andreas Scholls innspilling fra 2001 fremdeles uten konkurranse

Lyden av fremtid

Bergens Tidende, 11.06.2008

Divertimenti

Trondheimsolistene

2L

Trondheimsolistene feirer tjue års jubileum med ny plate

Til høsten er det tjue år siden Bjarne Fiskum startet Trondheimsolistene. Opprinnelig var det tenkt som et sted der unge strykere ved Musikkonservatoriet i Trondheim, kunne trene samspill og skaffe seg orkestererfaring. I dag er Trondheimsolistene et veletablert strykeorkester med solid internasjonalt renommé. De har innspilt Vivaldi med Anne-Sophie Mutter, og en ny plate med fiolinkonserter av Bach er på trappene. I går kveld spilte de med Mutter i Tokyos berømte Suntory Hall som avslutning på en lengre turne i Kina og Japan.

At Trondheimsolistene ikke trenger å ha Mutter i front for å spille godt, kan man høre på den nye platen der de fremfører verk fra 1900-tallet. Her er varm og avrundet strykerklang. Her er polerte fraseringer. Her er ingen tekniske problemer. Alle detaljer sitter som de skal. Og i tillegg har plateselskapet 2L hatt anledning til å plassere seg i den internasjonale frontlinjen når det gjelder lydopptak. Selskapet var først i verden til å bruke DXD-lydformatet. På platen med Trondheimsolistene er lyden overført til Blu-ray, det seirende høydefinisjonsformatet. Og for oss som ikke har anskaffet noe som kan avspille slike science fiction greier, er det lagt ved en hybrid SACD som kan kjøre på vanlige dampanlegg. Og som gir fantastisk klar lyd.

Et profesjonelt, velspillende strykeorkester og storslått lyd. Hva mer kan man da ønske seg? Vel … at et så sterkt orkester hadde valgt å bryne seg på et mer interessant repertoar, kanskje? Platen heter Divertimenti, og det er for så vidt ikke falsk reklame. For det er snakk om fire diverterende, underholdende stykker musikk. Men heller ikke mer. Den fjerde av Benjamin Brittens Simple Symphonies er enkel og grei musikk uten store utsving. Konsert for strykeorkester (1948) av polske Grażyna Bacewicz er et traust stykke neoklassisisme med spretne rytmer og kantede temaer. Etterpå følger en orkestertranskripsjon av Terje Bjørklunds litt bleke strykekvartett Carmina fra 1994. Platens eneste skikkelige, musikalske lyspunkt er en hissig versjon av Béla Bartóks Divertimento for strykere (1939).

To klaverer

Bergens Tidende, 18.06.2008

Music for Two Pianos

Martha Argerich m.fl.

EMI Classics

Martha Argerich i gnistrende samspill med gode pianistkolleger

Virtuose verk for to klaverer? Genren var ganske populær før i tiden. I dag er den vel nærmest glemt. Men det er anledning til å stifte bekjentskap med den på denne dobbelt-cd’en med liveopptak fra Lugano-festivalen 2002-05. Her er transkripsjoner av Tsjaikovskijs Nøtteknekkersuite og Prokofievs første symfoni, og her er originalkomposisjoner av Rachmaninov og Lutoslawski. Det hele fremføres av festivalens kunstneriske leder, den utrettelige Martha Argerich, i samspill med gode kolleger. Første gang man hører platene, virker det hele ganske merkelig, for ikke å si corny. Men når man har vent seg til genren, er det mye spennende musikk å hente her. Best fungerer to overdådige Brahms-verk som opprinnelig var skrevet for nettopp dette formatet, og som først senere ble til Klaverkvintetten (op. 34a) og Haydn-variasjonene (op. 56a). Argerich og vennene hennes spiller det hele med gnistrende teknikk. Og smittende entusiasme.

Hinsides musikken

Bergens Tidende, 04.06.2008

Discotheque Bitpunching

Puma med Stian Westerhus (gitar), Øystein Moen (elektronikk) og Gard Nilssen (trommer)

Bolage

Trondheim-trioen Puma improviserer og eksperimenterer

Siden slutten av april har Trondheim-trioen Puma vært på en halsbrekkende Europa-turne med konserter nesten hver eneste dag, fra Zagreb til Edinburgh, fra Barcelona til Beograd. På søndag spilte de i St. Etienne i Frankrike, i morgen spiller de i Berlin, på lørdag slutter turneen i Oslo. Men hva spiller de da? Lytt til deres nye plate – og hør noe du aldri har hørt før. Ikke tro dette er en vanlig gitartrio, dette er tre musikere som improviserer og eksperimenterer med alle de lydene det går an å presse ut av elektroniske lydkilder. Og ikke tro på tittelen: For pumpende diskoteksmusikk er dette i hvert fall ikke. Heller ikke er det jazz – selv om Puma faktisk ble kåret til årets beste unge norske jazzband i 2006. Støymusikk er mer dekkende, for her er seksjoner som høres ut som larmen fra et mellomstort skipsverft. Men først og fremst er dette lydkunst, skarpe, hvinende, buldrende montasjer, rapporter fra en verden hinsides musikken.   

Mozart på speed

Bergens Tidende, 02.06.2008

Verker av Mozart

Christian Ihle Hadland, klaver

Håkonshallen

Christian Ihle Hadland med halsbrekkende Mozart-tolkninger 

En liten glipp i festspillplanleggingen hadde plassert Mozart overlappende med Kiss. Utsikten til en enslig pianist i Håkonshallen i konkurranse med megawattsforsterkere, pyroteknikk og tusener av fans på Koengen var selvsagt ikke fristende. Ikke rart da at Christian Ihle Hadland hadde valgt å sløyfe pausen i Mozartprogrammet sitt for å unngå kollisjon. Strategien lyktes. Til de grader. Konserten i Håkonshallen var satt til en time og førti minutter. Men Hadeland kom i mål en halv time før tid – ti minutter før anlegget på Koengen begynte å varme opp, tjue minutter før Kiss dalte ned fra skyene og bråket startet. Og det var visst ikke bare innsparingen av pausen som gjorde utslaget.

Man fikk bakoversveis da Hadland gikk i gang med første sats av Mozarts klaversonate nr. 9 i D-dur (Kv 311 (284c)). Tempoangivelsen er ganske visst allegro con spirito, «livlig med kraft og fart», men skal satsen virkelig spilles så livlig, så rask at alle løp høres ut som slørete glissader? Man kunne umiddelbart tro at det var utsikten til Kiss som virket stimulerende på tempoet, men etter hvert som konserten skred fremover, med sonate nr. 17 og 10 pluss to mindre variasjonsstykker, ble det tydelig at det her var snakk om et bevisst, musikalsk valg fra Hadlands side. For han spilte stort sett alle sonatenes yttersatser på samme måte – halsbrekkende rask. Og hver gang det var mulighet for det, sløret han de lange, hurtige løpene slik at de nærmest føk forbi som dirrende tonetåker.

Det er mulig at hans tempovalg er historisk korrekte, men det spørs om ikke Mozarts satsbilde hadde vært bedre tjent med en noe klarere artikulasjon. For selv om Hadland har en imponerende teknikk, var det likevel nok så mange steder der klangen virket grumset eller der fraser ble jasket av i en fei. Best lyktes de to upretensiøse, men like fullt virtuose variasjonsstykkene (Kv 180 (173c) og Kv 511), for ikke å snakke om den langsomme satsen i sonate nr. 10 (Kv 310 (300d)) der det både var klar, nyansert artikulasjon og logisk gjennomføring av melodilinjene.

Det store lerretet

Bergens Tidende, 01.06.2008

Verker av Mozart, Beethoven, Grieg

Irina Zahharenkova, klaver

Troldsalen

Fulltonende flygelklang og virtuose styrtdykk

På Festspillkonsertene i sentrum kan man høre proffe, rutinerte musikere. I Troldsalen møter man unge musikere i begynnelsen av karrieren, musikere som ennå har noe å bevise, noe å satse. Som for eksempel pianisten Irina Zahharenkova.

På lørdagens konsert hadde Zahharenkova valgt å konsentrere seg om Wienerklassikk og romantikk. Hun startet med en tidlig Mozartsonate (nr. 9, K311) og demonstrerte med en gang solid teknikk. Spesielt ga hun den porselensaktige andresatsen en fin, sirlig frasering, mens de raske satsene virket litt mekaniske og stive, noe som kunne skyldes startvansker, men som kanskje snarere hadde å gjøre med personlig, musikalsk smak. I det minste ble det rask tydelig at hun følte seg betydelig bedre hjemme på 1800-tallet, med musikk skrevet i den store, virtuose klavertradisjonen. For hun fikk Griegs klaversonate i e-moll (op. 7) til å høres ut som noe Liszt eller Chopin kunne ha skrevet – «grande» og «brilliante», med fulltonende flygelklang og virtuose, dramatiske styrtdykk nedover klaviaturet. Selv Griegs små tilløp til norsk folketone ble løftet opp og fremført som om det var snakk om slaviske danser.

Etter pausen ble det mer Grieg, Lyriske stykker II (op. 38) spilt i mer typeriktig format, med blant annet gode, avdempete tolkninger av Melodie og Elegie. Og så gikk det bakover til 1820-tallet med en fremføring av Beethovens sonate nr. 31 (op. 110) der Zahharenkova igjen spente det store lerretet opp med voldsomme, dynamiske kontraster, buldrende bass og skinnende diskant. Men her ble fremføringen alt for unyansert svart-hvitt. Pluss at den raske andresatsen på et tidspunkt balanserte helt ute på kanten av stupet.

Festspillprogrammet presenterte konserten under overskriften «Ungt og nordisk». Ung, ja visst er Zahharenkova det. Men nordisk likefrem? Hun er faktisk russer, født i Kaliningrad, og utdannet i Estland. Man får håpe at festspilldirektørens ekspansive Drang nach Osten ikke gir anledning til utenrikspolitiske problemer.

Toner fra Hardanger og Bergen

Bergens Tidende, 31.05.2008

Verker av Grieg og Geirr Tveitt

Sigurd Slåttebrekk, klaver

Ole Kristian Ruud, dirigent

Stavanger Symfoniorkester

Sigurd Slåttebrekk med muskuløs tolkning av Griegs a-moll konsert

I år falt Griegs a-moll konsert på en fredag. Men stemningen i salen var som den pleier å være på en vanlig festspillavslutning, med hosteanfall og klingende mobiltelefoner i de lyriske partiene og blitsende amatørfotografer jevnt fordelt utover. At det var tilløp til klappsalver etter førstesatsen, er for så vidt forståelig. For Sigurd Slåttebrekk spilte den så fysisk og muskuløst at den nesten krevde en spontan publikumsrespons. Gjennom hele resten av verket imponerte han med en klar og rolig tolkning, men først og fremst med sin understreking av den nesten slagverksaktige karakteren som klaverstremmen av og til har. Tilsynelatende hadde han noe mindre sans for den lyriske drømmende karakteren i andresatsen og i det langsomme stykket i tredjesatsen.

I Bergen er det Grieg-år hvert år. Og vi kjenner BFOs tolkning av konserten ganske godt. Derfor er det alltid interessant å høre hvordan andre orkestre løser oppgaven. Ole Kristian Ruud og Stavanger Symfoniorkesters versjon sto klart og tydelig med fine lyriske stemninger, men hadde ikke det store suget og løftet som BFO kan skape på en god dag. Pluss at tredjesatsen var noe mer turbulent enn godt var. 

Til gjengjeld var stavangerne på hjemmebane i de to Geirr Tveitt-verkene som omkranset Griegkonserten. Ole Kristian Ruud og orkestret har innspilt Tveitt på plate for BIS, og det er tydelig at dette er musikk de kjenner fra innsiden. De startet med et par burleske stykker fra orkesterversjonen av Hundrad Hardingtonar (op. 151). Og etter pausen var det da duket for Tveitts første symfoni som ble fremført forbildelig stramt. Verket er umiskjennelig Tveitt, med polyrytmiske partier og skeive, kontrapunktiske linjer og med en flott instrumentasjon som utnytter hele orkestrets klangpalett. Og det er også umiskjennelig Tveitt i og med at han hele tiden tar andre veier enn dem man umiddelbart ville forvente. Men Ruuds og stavangerne fikk alle disse egensindige utfluktene til å virke logisk og innlysende. Satsbildet sto skarpt og klart gjennomlyst. Og sistesatsen som lett kan bli veldig tung, hadde både snert og oppdrift.

Svak strøm fra det nordiske batteriet

Bergens Tidende, 29.05.2008

Sanger av Grieg, Backer-Grøndahl m.fl.

Solveig Kringlebotn, sopran

Gunilla Süssmann, klaver

Grieghallen

Solveig Kringlebotn på Festspillene med eiendommelig program

Det varte en god stund før det kom temperatur og energi i Grieghallen i går. Ja, faktisk måtte vi helt frem til første avdeling etter pausen før Solveig Kringlebotn endelig demonstrerte hele sin vokale styrke, og da i de fire eiendommelige, ekspressive sangene som utgjør Schönbergs opus 2. Programmet før pausen var tydeligvis satt sammen med henblikk på Festspillenes slogan, men det kom dessverre ikke særlig mange elektriske impulser fra det nordiske batteriet denne kvelden – litt Ture Rangström, et stk Carl Nielsen, et stk Sibelius, alt fra den spakere delen av de tre komponistenes store sangskatt. Både her og i den etterfølgende norske avdelingen med sanger av Kjerulf, Backer-Grøndahl og Grieg kunne man glede seg over Kringlebotns musikalitet og fraseringskunst og hennes evne til å gå ned i det intime formatet uten å presse den store, flotte sopranstemmen. Bare synd at hun hadde innrettet programmet slik at det var minimalt å bruke talentet på.

Men så, i Schönberg-sangene da, her skjedde det virkelig noe. Plutselig merket man hva det kan bli til når Kringlebotn får et utfordrende, krevende materiale å arbeide med. Fire sanger, sterkt, profesjonelt avlevert – og så var det slutt. Etter Schönberg fulgte to hjelpeløse popsanger av Ola Gjeilo til høystemte tekster av Thoreau og Whitman, så en musikalsk spøk av Charles Ives, og så enda en spøk av musicalkomponisten Victor Herbert. Siste nummer på det ordnære programmet var Gershwins My Man’s Gone Now fra Porgy og Bess. Et lyspunkt.

Gunilla Süssmann satt nøktern og cool ved flygelet og gjorde det nødvendige kvelden igjennom. Men vi skulle gjerne ha hørt henne som liedakkompagnatør i en mer interessant sammenheng.

Et moderne drømmelag

Bergens Tidende, 28.05.2008

Puccini: La Bohème

Rolando Villazón, Anna Netrebko,

Nicole Cabell,

Dirigent: Bertrand de Billy

Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Deutsche Grammophon

Rolando Villazón og Anna Netrebko på banen igjen, nå med flott innspilling av La Bohème

Hvis bare Callas hadde vært født litt senere … da kunne hun ha sunget Mimì til Pavarottis Rodolfo. Og da skulle du hørt en Bohème, vennen min!

Vi operaelskere er som fotballfans. Vi fantaserer alltid om drømmelaget. Og plateselskapene kjenner drømmene våre. Når det av og til oppstår en ny konstellasjon av en stor tenor og en stor sopran på operahimmelen, blir den pushet for alt den er verdt. For tiden gjelder det Rolando Villazón og Anna Netrebko. De ga ut en glimrende La Traviata i 2005. Nå er de på banen igjen. Denne gangen med La Bohème i et live-opptak fra München siste år.

Man blir lett lei av alt det slitsomme marketingsmaset fra Deutsche Grammophon. Men likevel: Her er vi faktisk ganske tett på å ha et moderne drømmelag. Og ikke nok med det: Som helhet er dette en flott innspilling. Det er liv og elektrisitet i Bayerische Rundfunks orkester under ledelse av Bertrand de Billy, og det er et godt ensemble på scenen, med blant annet Nicole Cabell som en mer kompleks Musetta enn vi er vant til. Og selv om dette er et live-opptak, har lydteknikerne likevel klart å få skapt et klart lydbilde i de store ensemblepartiene.

Men først og fremst er dette Villazóns plate. Hans store, varme stemme kaster glans over bohemegruppen i de første scenene; den blomstrer opp og blir full av overmot i «Che gelida manina» og ungdommelig forelskelse i «O soave fanciulla»; og den dekker hele følelsesregisteret fra inderlig ømhet til dyp sorg i de avsluttende scenene.

Det er selvsagt ironisk at partiet som Mimì, den stakkars, tuberkuløse syersken, er skrevet for en kraftig sopranstemme med solid trøkk i høyden. Netrebko har all den lungekapasiteten som kreves, ingen tvil om det, men hun klarer underveis å dempe sin blendende stemme ned og synger partiet med både blygsel og sårbarhet slik at man for eksempel nesten ikke merker de store kraftanstrengelsene i avskjedsarien «D’onde lieta usci» i tredje akt. Og man må ha et hjerte av stein hvis man kan sitte gjennom hennes dødsscene i fjerde akt uten å få fuktige øyne og klump i halsen.

Fra cellolitteraturens kjernerepertoar

Bergens Tidende, 26.05.2008

Verker av Beethoven, Chopin, Debussy og Brahms.

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Håkonshallen

Når Truls Mørk er med, går celloen av med seieren

Det var cellolitteraturens kjernerepertoar vi ble presentert for da Truls Mørk, og Kathryn Stott gjestet Festspillene og Håkonshallen i går kveld. Fire cellosonater signert Beethoven, Chopin, Brahms og Debussy. Og fire verk der det musikalske styrkeforholdet mellom cello og klaver konstant er til forhandling og debatt. I betraktning av at de tre første av komponistene var sin tids største klavervirtuoser, og at Debussy hadde klaver som sitt hovedinstrument, skulle man kanskje tro at saken var avgjort på forhånd til klaverets fordel. Men faktisk løser de fire komponistene problemene på mange forskjellige måter. Og når Truls Mørk er med, er det uansett alltid celloen som går av med seieren.

Som for eksempel i Beethoven første cellosonate nr. 1 som egentlig er et virtuoso-nummer for klaver med spinkelt celloakkompagnement, men der det av og til var som om Mørk gjorde de enkle, trauste basslinjene litt for mye ære med sin store, syngende tone. Eller i Chopin cellosonate der han løftet Largoens enkle barnesang frem. Men etter pausen, i Debussy raffinerte cellosonate var instrumentene helt i balanse, med Mørk og Stott som likeverdige partnere i ertende, ironisk dialog, full av friske innfall.   

At de hadde brutt kronologien og satt Brahms sist på programmet med den andre cellosonaten, forstår man godt. For hva skulle de ha spilt etter dette storslåtte verket? Som Mørk hevet til ekstatiske høyder med sin store deklamerende tone, og der Stott ga ham sterkt, muskuløst og jevnbyrdig motspill.

Kjærlighet på avstand før og nå

Bergens Tidende, 22.05.2008

Kaija Saariaho: «L’amour de loin»

Libretto: Amin Maalouf

Regi, scenografi: Elmgreen & Dragset

Jaakko Kortekangas, Pia Freund og Helene Gjerris

Kor Vest

Baldur Brönnimann: Dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene og Den Nye Opera

Grieghallen

Festspillene starter med Kaija Saariahos opera «L’amour de loin» i overrumplende oppsetting

For en spennende start på Festpillene! På den aller første kvelden spiller Boye-Hansen ut et av sine sterkeste kort: Kaija Saariahos opera «L’amour de loin» fra 2000 i en overrumplende oppsetting designet spesielt til anledningen.

Det handler om høvisk kjærlighet på 1100-tallet, om trubaduren Jaufré fra Aquitaine som drømmer om den ideelle kvinnen. En dag forteller en pilegrim ham at Clémence i Tripoli har alle de kvalitetene han søker. Og da den samme pilegrimen reiser tilbake og forteller Clémence om Jaufré, oppstår det kjærlighet på avstand. Til sist reiser Jaufré ut til den fjerne elskede, men han blir syk underveis og dør nettopp som de møtes. Den ideelle, kyske kjærligheten klarer ikke overgangen til virkelighetens verden.   

Historien er vakkert fortalt i melankolske monologer og dialoger skrevet av Amin Maalouf. Og Kaija Saariaho har vevet et skimrende, suggestivt musikalsk teppe med spor av Debussy, gamle trubadursanger og arabiske skalaer, mikset med moderne elektronikk. Det klinger flott. Men likevel. Kan det bli opera av en så enkel historie? Jo visst. Og sikkert flere forskjellige slags

Radarparet Elmgreen & Dragsets versjon er i utgangspunktet en konsertfremføring. De tre sangerne agerer ikke, de står i den ene siden av scenen og synger – samtidig med at fortellingens personer og miljøer vises i stiliserte animasjonsbilder på et lerret bak dem. Stilen er tegneserieaktig med spor av Corto Maltese; fargene er som fra en ipod-reklame. Det hele er på grensen til det banale, men like fullt et interessant grep. For når Elmgreen & Dragset fritar sangerne fra å skulle «spille» den statiske handlingen i scenerommet, kan det åpnes et annet, imaginært, rom på lerretet hvorfra det kan legges friere innspill inn over historien.

Animasjonsbildene fabulerer poetisk over middelaldermiljøet. Men fungerer også som aktualiserende kommentarer. Elmgreen & Dragset klarer – uten pedagogiske pekefingrer – å antyde både paralleller og forskjeller mellom den middelalderlige kjærlighet på avstand og den moderne, mer kontante fjernkontakt mellom ungdommer via email og chat.

De tre sangerne – barytonen Jaakko Kortekangas (Jaufré), sopranen Pia Freund (Clémence) og mezzosopranen Helene Gjerris (Pilgrimen) – gjør en kjempeinnsats med Saariahos krevende materiale. Kor Vest klinger fint bak teppet, og i orkestergraven dirigerer Baldur Brönnimann et velspillende Bergen Filharmoniske Orkester. Da kan vi visst ikke ønske oss mer.

Røtter, erindringer og historiens mysterier

Bergens Tidende, 21.05.2008

History, Mystery

Bill Frisells oktett

Nonesuch

Bill Frisell på reise gjennom sitt musikalske Heartland

Vi er det amerikanske Heartland. Det handler om røtter, erindringer og om historiens mysterier. De svart-hvite fotografiene på coveret og i boksen er tatt på 1930-tallet for Farm Security Administration, det føderale hjelpeprogram for kriserammede bønder og landarbeidere. Men stopp! Før «Vredens druer«» begynner å rulle på den indre kinoen med melankolsk country & western på lydbåndet, må man huske at dobbelt-cd’ens opphavsmann, Bill Frisell, ikke bare kan spille klagende gitar så godt som Ry Cooder, han har også skrevet humoristisk, kantet musikk til gamle stumfilmfarser, og som helhet har hans musikk alltid noe av Buster Keatons skeive uforutsigbarhet. Alene sammensettingen av musikere på «History, Mystery» burde tilsi at her kan det skje litt av hvert. Å få el-gitar, bass og trommer til å henge sammen med kornett og tenorsax pluss en stryketrio kan under alle omstendigheter ikke være noen helt enkel sak.

Det er 30 numre på platene, de fleste opptatt live. Noen er ultrakorte vignetter, andre mer romslige. Og hver gang man tror at musikken er falt til ro i en kjent genre eller stil, tar den en uventet dreining. Her er country & western og roots, men også soul og rock og jazz og string swing. Og vanligvis innenfor ett og samme nummer. Frisell har selv skrevet det meste av musikken, med spesiell forkjærlighet for seige tempi der musikerne får mulighet til å vise seg frem og sparke fra – som for eksempel stryketrioen gjør det kollektivt i Struggle, eller som han selv gjør det i Struggle Part 2 der han plutselig forvandler seg til vill rockegitarist. De to blåserne hører man mest som ensemblemusikere, men tenorsaxofonisten Greg Tardy trer helt frem på scenen og leverer en blomstrende og fresende solo i en drevende langsom versjon av Sam Cookes soulklassiker «A Change Is Gonna Come». Og Tardy spiller også en viktig rolle i Subconscious-Lee, Lee Konitz’ gamle signaturmelodi som her blir avviklet som kollektiv free jazz-improvisasjon. Alt i alt: Musikk som aldri blir kjedelig. To plater med stoff til mange gjennomlyttinger. 

Store pretensjoner

Bergens Tidende, 21.05.2008

The Light

Ketil Bjørnstad, Randi Steene og Lars Anders Tomter

ECM

Klisjeer fra et halvt århundres middelklasse-visepop

Det er ikke noe i veien med pretensjonene. Eller selvfølelsen. Ketil Bjørnstad sitter ved flygelet, alvorlig, med dype pannerynker. Randi Steene, vår verdensberømte mezzo, synger alvorlige tekster av den engelske renessansedikteren John Donne – og av Bjørnstad selv, min santen. Lars Anders Tomter, vår verdensberømte bratsjist, akkompagnerer henne med dype, alvorlige melodilinjer. Man forstår at dette skal være stor, alvorlig kunst. Dessverre er resultatet helt usedvanlig banalt. Bjørnstad har skrevet femten slepende, monotone montasjer av klisjeer fra et halvt århundres middelklasse-visepop. Randi Steene som sliter med å dempe sin store operastemme ned til dette nivået, høres ut som Birgitte Grimstad på en dårlig dag. Og Lars Anders Tomter, stakkar, har nesten ingenting å spille på, bare Bjørnstads melodier og et par forknytte andrestemmer. Terningkast to for John Donnes dikt i tekstheftet. Og for Jan Erik Kongshaugs lyd.

En milepæl

Bergens Tidende, 21.05.2008

Beethovens klaversonater Vol. VI

András Schiff

ECM New Series

Et nytt bind i András Schiffs Beethoven-serie

Vi er kommet til sjette bind i András Schiffs innspilling av Beethovens klaversonater for ECM. Det dreier seg fremdeles om live-opptak fra Tonhalle Zürich – i hva som må ha vært en helt forrykende konsertserie. Denne gangen gjelder det sonatene nr. 22-26 med blant annet Appassionata og Les Adieux. Da gjenstår det bare seks. Er det da for tidlig å begynne å konkludere? Kanskje det. Men ikke for tidlig å si at denne utgivelsen tegner til å bli en milepæl. Det er ikke Schiffs formidable teknikk, men selve tolkningen som gjør denne platen – og serien som helhet – til noe spesielt. Schiff er gått dypere ned i notematerialet enn mange før ham og har gjort seg opp en mening om hva som er hvert enkelt elements funksjon i helheten og hvordan man best fremstiller denne helheten. Dette gir hans tolkninger en sjelden klarhet – samtidig som han aldri er redd for å vise frem de indre motsigelsene i verkene.

Overjordiske komposisjoner

Bergens Tidende, 14.05.2008

Audivi Vocem

Thomas Tallis, Christopher Tye, John Sheppard

The Hilliard Ensemble

ECM New Series

The Hilliard Ensemble på hjemmebane med anglikansk kirkemusikk fra 1500-tallet.

Det begynner å bli en stund siden de fire herrene i The Hilliard Ensemble sto og koret kultivert bak Jan Garbarek på «Officium» og «Mnemosyne». Siden har de vært involvert i andre crossover-prosjekt, men av og til har de også utgitt plater i eget navn, plater der de synger det repertoaret de er best til: flerstemmig vokalmusikk fra middelalder, renessanse og barokk. For fem år siden kom de med et utvalg av Bachs protestantiske motetter. Nå er de tilbake, denne gangen på hjemmebane med anglikansk kirkemusikk fra 1500-tallet.

Platen Audivi Vocem presenterer korverk av tre sentrale navn i engelsk musikkhistorie – Thomas Tallis, Christopher Tye og John Sheppard. De var nesten jevnaldrende og alle fikk sin musikalske utdannelse på 1530-tallet – den turbulente perioden da Henrik d. 8 brøt med paven i Rom og opprettet sin egen statskirke. Hele det tradisjonelle liturgiske stillaset ble demontert; gudstjenesten ble forenklet; og kirkemusikken måtte tilpasse seg nye, mer jevne rammer.

På platen konsentrerer Hilliard-ensemblet – for tilfellet utvidet med bassen Robert Macdonald – seg om årene i midten av århundret. De har valgt en rekke verk der man hører de første konsekvensene av den musikalske omleggingen, men der det fremdeles også er tydelige forbindelser bakover til den eldre tradisjonen.

I den nye, anglikanske gudstjenesten dyrket man det enkle og beskjedne. Musikken er derimot fargesprakende og, først og fremst, helt overveldende kompleks, et flettverk av stemmer som beveger seg mot og fra hverandre og skaper en gåtefull klangrikdom. Hilliard-ensemblet mobiliserer hele sin fabelaktige teknikk og sangkultur og får alle de forgrenede stemmene til å føye seg bruddløst sammen slik at man ofte glemmer at det faktisk ikke er instrumenter, men menneskestemmer som fremfører disse overjordiske komposisjonene.

Når dette er sagt, bør det tilføyes at cd-formatet egentlig passer veldig dårlig til slik musikk. De enkelte verkene ble i sin tid skrevet som korte, glansfulle innslag i et religiøst ritual. Det var selvsagt aldri meningen at de skulle stå alene, langt mindre at de skulle fremføres i en jevn strøm etter hverandre. Hilliard-ensemblet har konstruert platen slik at det blir en viss avveksling gjennom programmet. Men hvis man skal yte musikken rettferdighet, skal man nok ikke ta platen i ett jafs, men høre verkene enkeltvis. Med lange pauser imellom.

Utlengsel

Musikkommentar, Bergens Tidende, 14.05.2008

Når venner og bekjente spør hvorfor jeg aldri drar til Edinburgh og hører de store, internasjonale musikerne på den årlige festivalen i august, pleier jeg å svare at jeg ikke har råd, og at noen av de største navn jo likevel dukker opp på festspillene i Bergen før eller siden. Akkurat det siste er jeg begynt å tvile på.

For er ikke det internasjonale musikklivet kommet noe i skyggen etter at festspillene er blitt et sted for turister på jakt etter nordiske impulser? Selvsagt står det norske verdensnavn som Leif Ove Andsnes, Solveig Kringlebotn og Truls Mørk på årets program. Og takk for det. Det er også en bråte med glimrende nordiske musikere. Og også takk for det. Men når det gjelder musikere som ikke har hjemme i vårt lille hjørne av verden, er det i år visst bare fiolinisten Christian Tetzlaff som kan sies å spille i premier league.

Da Bergljot Jonsdottir var festspillsjef klaget folk vanligvis over at hun la for mye vekt på teater og performance. Bekymrede Oslo-journalister på gjennomreise kunne fortelle at musikkprogrammet var utydelig, og at musikken ikke lenger sto sentralt. Kanskje hadde de rett. Men når man blar gjennom de gamle programmene, blir man likevel imponert over hva hun klarte å hente til byen: Pianister som Maria João Pires, András Schiff og Richard Goode; strykekvartetter som Quatuor Mosaiques og Tokyo String Quartet; sangere som Matthias Görne og Susan Graham. For ikke å snakke om orkestrene: William Christie med Arts Florissants, Andrew Manze med Academy of Ancient Music, Philip Pickett med New London Consort, Roger Norrington med Camerata Salzburg osv.

Alt var selvsagt ikke bedre før. Og selvsagt er det greit nok, dette med de nordiske impulsene. Jeg gleder meg til Kaija Saariahos opera og til å høre nytt fra Magnus Lindberg og til konsertene med Randi Stene, Bjarte Eike, Uppsala Kammarsolister, Stavanger Symfoniorkester, Sigurd Slåttebrekk osv. Det blir sikkert helt strålende. Men for oss som faktisk bor i Bergen, har festspillene alltid vært en mulighet for å møte musikere og orkestre som man ellers måtte reise utenfor Norden for å høre. Den delen ser ut til å bli mer problematisk fremover.

Jeg har aldri hørt Alfred Brendel live. Og nå er det snart for sent. Han slutter å gi konserter ved utgangen av året. Men han spiller i Edinburgh i august. Kanskje jeg skulle dra dit likevel? Da kunne jeg i samme slengen få hørt Les Arts Florissants, Christine Schäfer, Graham Johnson, Pavel Haas Quartet, Staatskapelle Dresden, Belcea Quartet, Leonidas Kavakos og Valery Gergiev med London Symphony Orchestra. 

Ikke bare for spesielt interesserte

Bergens Tidende, 07.05.2008

Fartein Valen

The Orchestral Music, Volume 1

Elise Båtnes, Fiolin

Stavanger Symfoniorkester dirigert av Christian Eggen

BIS

Sterk, selvstendig modernistisk musikk med internasjonal orientering, renset for nasjonale referanser

Bråket omkring Fartein Valens musikk startet tidlig. Tonene hans driver omkring uten mål og med, opp og ned som «maneter i grumset vand», det hele virker «pinlig, flaut, latterlig», skrev en konservativ kritiker i 1923. Senere ble Valen skyteskive for sterke nasjonalistiske krefter. Og selv om han med tiden vant stor anerkjennelse internasjonalt, fikk han aldri en sentral plassering i norsk musikkliv. I utlandet omtales han ofte som den viktigste norske komponisten i det 20. århundre; i Norge anses han fremdeles som et anliggende for spesielt interesserte.

Nå har det svenske plateselskapet BIS tatt et prisverdig initiativ og er begynt å utgi orkestermusikken hans. Den første platen i serien starter med tre kortere verk fra tidlig på 1930-tallet og slutter med hans Symfoni No.1, Op.30, fra 1939 og fiolinkonserten, Op.37, fra 1940. Når man lytter til disse verkene, er det ikke vanskelig å forstå de gamle konfliktene: Dette er sterk, selvstendig modernistisk musikk med internasjonal orientering, renset for nasjonale referanser. På den andre siden er det vanskelig å skjønne hvorfor det fremdeles er god latin i hjemlige kretser å beskrive Valens musikk som trang, asketisk, blodfattig, nerdet, fortenkt osv.

Anekdoten forteller at Valen begynte arbeidet med sin første symfoni etter å ha hørt Bruckners første i radioen. Det virker troverdig. For vel er for eksempel symfonien og fiolinkonserten stort anlagte, polyfone verk skrevet etter alle den kontrapunktiske kunstens regler, men når de fremføres av Stavanger symfoniorkester og Christian Eggen hører man også at dette er personlig formet musikk i forlengelse av den senromantiske tradisjonen med flott, ekspressiv orkesterklang og store dynamiske bevegelser gjennom satsene.

Christian Eggen har drevet kildekritiske studier og revidert en del av partiturene. Men det er nok ikke bare av den grunnen at musikken høres så frisk og ny ut. Stavanger symfoniorkester har en stor del av æren. Pluss ikke minst Elise Båtnes som med sin glassklare, høyspente tolkning demonstrerer at Fartein Valens fiolinkonsert tåler å sammenliknes med Alban Bergs og Arnold Schönbergs bidrag til genren.

Tilbakelent

Bergens Tidende, 07.05.2008

Your Move

Gerald Veasley

Heads Up

Smooth jazz fra bassfantomet Gerald Veasley

Melodiene er enkle, så enkle at det ikke er vanskelig å nynne med fra starten. De virker svakt kjente, men likevel ikke så kjente at man husker hvor man har hørt dem før. Det driver flytende synth-skyer inn over det hele, det ligger diskrete trommer under, det er myk, ordløs sang i bakgrunnen, av og til også en veldig avslappet trompet med harmon mute eller en luftig tenorsax. Og bak det hele hører man den duse lyden av Gerald Veasleys seksstrengede bassgitar. Dette er smooth jazz, så smooth, så glatt at musikken bare glir inn i ørene uten at man egenlig merker det. Og uten at den setter særlige spor i bevisstheten. Da Veasley debuterte på selskapet Heads Up, skrev en anmelder at man var heldig hvis man falt i søvn før man ble vanvittig av kjedsomhet. Helt så ille er det ikke med «Your Move». Men det er nummeret før. Platen fungerer best hvis man skrur lyden helt opp. For så hører man at det faktisk skjer noe interessant når Veasley av og til våkner og begynner å flytte fingrene.