Et musikalsk mirakel

Bergens Tidende, 03.06.2019

J. S. Bach: Goldberg-variasjonene

Mahan Esfahani, cembalo

Festspillene

Troldsalen

Med Mahan Esfahani på reise gjennom Bachs Goldberg-variasjoner

Det er fredag kveld. Troldsalen er fullsatt. Det vanlige Steinway-flygelet er kjørt ut til siden og erstattet av en vakker cembalo. Iranske Mahan Esfahani kommer inn, setter seg ved de to manualene, og går i gang med Goldberg-variasjonene, Bachs monumentale «Arie med forskjellige forandringer» (BWV 988).

For en reise dette blir! En reise der hver av de tretti variasjonene åpner nye landskap, nye utsyn, en musikalsk ekspedisjon der det ligger overraskelser på lur bak hver eneste taktstrek.

Vi trodde vi kjente denne «arien», dette langsomme, todelte hovedtemaet. Men slik Esfahani spiller den, klinger alt plutselig merkelig og fremmed. For i motsetning til de fleste moderne Goldberg-fortolkere spiller han hver enkelt del helt strippet for ornamentikk og gjentar den så med blomstrende forsiringer.

Slik fortsetter det gjennom alle de tretti variasjonene: Alt er med, alle Bachs gjentakelser blir spilt. Og det er spesielt i gjentakelsene at Esfahani drysser sine frodige forsiringer ut over notene.

Han spiller seg gjennom verket med en nesten improviserende frihet. Og med en helt formidabel teknikk. De raske, hårreisende virtuose variasjonene som krever kryssende hender, fremstår i hans versjon med enestående klarhet.

Pianister som tar for seg slike passasjer på et vanlig flygel, får dem ofte til å høres matte og klossete ut. Når Esfahani spiller dem på cembaloens to manualer, klinger de slik de opprinnelig var tenkt: som to selvstendige linjer, to melodier som ubekymret vever sig inn og ut mellom hverandre.   

Teknikken, fingerferdigheten, den klare linjeføringen – alt dette er imponerende. Men det mest fantastiske ved Esfahanis tolkning av Goldberg-variasjonene er egentlig arbeidet hans med cembaloens egen lyd. Han bruker selve instrumentets klang til å karakterisere og skille de enkelte variasjonene fra hverandre.

Og hvis du trodde du visste hvordan en cembalo høres ut, må du tro om igjen. For Esfahani utnytter alle instrumentets innebygde mekanismer til å forme klangen. Han skaper en palett med uendelig mange farger. Han bruker oktavfordoblinger og luttregistre og alle mulige andre dempere og får instrumentet sitt til vekselvis å klinge som et orgel, som en harpe eller som et klokkespill.  

Halvannen time etter reisen startet, kommer vi tilbake til utgangspunktet. Etter de tretti variasjonene kommer temaet, den langsomme arien, igjen – nå som en oppsummering av alt vi har opplevd underveis. Musikken stanser, det blir en lang ettertenksom pause – og så spiller Esfahani den aller siste tonen. Reisen er forbi. Vi har vært vitne til et musikalsk mirakel.

Høyt humør og store fortellinger

Bergens Tidende, 27.05.2019

  

Ketil Hvoslef 80

Universitetets Aula

Festspillene i Bergen

Griegakademiet, Universitetet i Bergen

Flott bursdagsfeiring av en sprek komponist

Ketil Hvoslef er en enormt produktiv komponist. Han har skrevet musikk i et halvt århundre nå, verk i stort sett alle musikalske genrer og for alle tenkelige og utenkelige instrumentkombinasjoner. Om et par måneder fyller han 80 år.

På lørdag ble den kommende bursdagen feiret med et brak av en konsert der musikere fra Griegakademiet satte den kammermusikalske delen av hans produksjon i sentrum. Bursdagsbarnet var selv konferansier og ga korte, humoristiske introduksjoner til de fem verkene på programmet. 

Det startet med Strykekvartett nr. 1 (1969), spilt av Ricardo Odriozola og Mara Haugen på fioliner, Ilze Klava på bratsj og Ragnhild Sannes på cello.

Ifølge Hvoslef var det dette verket som hans lærer i London kommenterte med ordene: «Lov meg at du aldri igjen skriver sånn musikk».

Det er nok mulig at Hvoslefs forrevne kvartettsats i sin tid kunne virke fremmedartet i sarte engelske ører, men hørt i dag fremstår den som et flott stykke musikalsk modernisme, et intenst, dramatisk forløp bygget opp av skarpe dissonanser og store, dynamiske kontraster som til sist ebber ut i en nesten uhørlig hvisken.

Strykekvartett nr. 4 som musikerne spilte senere på konserten, er skrevet nesten førti år senere. Tonespråket er nå fritonalt, men den grunnleggende holdningen er den samme: Dette er dramatisk, rytmisk musikk som spilles ut i klart avgrensede sekvenser.

Det som er slående, både i de to strykekvartettene og de tre andre verkene på konserten, er Hvoslefs eminente formsans: Han forteller historier med musikken sin, han spenner verkene opp i klare, leddelte forløp. Som tilhører er du aldri i tvil om den musikalske retningen, om hvor vi er og hvor vi er på vei hen.

Og det er mye humor i denne musikken, ta for eksempel Hvoslefs «Octopus Rex» (2010) som ble spilt av åtte cellister under ledelse av John Ehde. Ordspillet i tittelen er selvsagt en spøk, men selve den lodne, rumlende musikken spøker også, de åtte musikerne leker hele tiden med lytteren og byr på stadig nye overraskelser.

Hvoslefs tidlige interesse for jazz og populærmusikk er trolig noe av bakgrunnen for det rytmiske, skarpe drivet i mye av musikken hans, men den trer også mer direkte frem i noen av verkene, for eksempel i «Trio for sopran, alt og piano»  (1974) som tydeligvis er inspirert av sanggrupper som «Swingle Singers» og «Manhattan Transfer».

På konserten i aulaen fikk de ordløse vokalduettene en flott fremføring av sopranen Mari Galambos Grue og alten Anne Daugstad Wik med Einar Røttingen som rytmisk innpisker på klaver.

Feiringen sluttet med «Konsert for fiolin og poporkester», opprinnelig skrevet til en rockefestival i 1979 med Hvoslefs sønn, fiolinisten Trond Sæverud, som solist.

I aulaen ble solostemmen spilt av en velopplagt Ricardo Odriozola stampende og dansende foran en gruppe elektrifiserte studenter fra Griegakademiet. En sprek avslutning på en flott bursdagsfeiring.

Mye å glede seg over

Bergens Tidende, 04.05.2019

Verk av Schönberg og Beethoven

Bergen Filharmoniske Kor

Edvard Grieg Kor

Håkon Matti Skrede kormester

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott sesongavslutning med Bergen Filharmoniske Orkester

Det var bare to verk på programmet da Bergen Filharmoniske Orkester hadde sesongavslutning på torsdag. Og mon ikke de aller fleste i den stappfulle salen var kommet for å høre «Beethovens Niende», den monumentale korsymfonien?

Men så var det – kanskje litt uventet – det andre verket, «Erwartung», Arnold Schönberg ekspresjonistiske verk fra 1909, som ble kveldens helt store opplevelse.

«Så skriv meg da en operatekst, frøken!» – skal Schönberg ha sagt da han møtte dikteren og legen Marie Pappenheim sommeren 1909. Kanskje det var ment som en spøk, men hun tok ham i alle fall på alvor: «Jeg lå i gresset og skrev med blyant på store papirark, tok ikke kopi, leste nesten ikke gjennom hva jeg hadde skrevet».

Resultatet ble en lang usensurert strøm av alt som raser gjennom en kvinnes bevissthet mens hun venter på sin elskede – uvisshet, erindringer, sjalusi, angst, sorg. Schönberg fulgte opp, satte musikk til den navnløse kvinnens tanker og understøttet Pappenheims oppløste språk med en fragmentert, ekspressiv orkestersats.

På torsdag ble kvinnens intense monolog fremført av den imponerende amerikanske sopranen Sara Jakubiak – som ikke alene klarte alle solostemmens ekstreme, musikalske utfordringer, men også ga kvinnens brå stemningsskift en uttrykksfull scenisk fremstilling.

Schönbergs sats for kjempeorkester med uendelige mengder av små musikalske celler og motiver i stadig, urolig bevegelse kan lett komme til å skygge for solisten. Ikke så på torsdag – der Edward Gardner og BFO la en gjennomsiktig, nesten kammermusikalsk ramme om Jakubiaks stemme, og bare slo til med full orkesterstyrke i det aller siste avsnittet.

Konsertprogrammet fortalte at Jakubiak skal være solist i BFOs innspilling av «Erwartung». Hvis torsdagskonserten var en slags generalprøve på dette, da er det bare å glede seg til at platen kommer.

Etter pausen var det så tid for Beethovens Niende. Den fikk en litt nervøs start – som om Gardner og orkestret hadde vanskelig ved å omstille seg fra det nitide arbeidet med detaljene i «Erwartung». Men det ble hurtig ro og fasthet i fremføringen, med skarpe, rytmiske markeringer i andresatsen og fredfylt stemning i den tredje.

Og så fjerdesatsen da, den vi alle satt og ventet på: Celloene og bassene setter i gang med «Freude, schöner Götterfunken». Barytonen Audun Iversen reiser seg og forkynner med sin malmfulle røst at nå … nå er det tid å hylle Gleden.

Og her var det riktignok mye å glede seg over. Storslagne kvartettpassasjer med sopranen Mari Eriksmoen som lysende og strålende anfører i sterkt samspill med Audun Iversen, tenoren Bror Magnus Tødenes  og mezzosopranen Ingvild Schultze-Florey. Og i tillegg herlige, saftige utladninger fra sangerne i Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor.

Det lange åndedraget

Bergens Tidende, 26.04.2019

Robert Schumann: Liederkreis Op. 24 & Kernerlieder, Op. 35

Matthias Goerne (bassbaryton), Leif Ove Andsnes (klaver)

Harmonia Mundi

Dokumentasjon av et formidabelt musikalsk partnerskap

Hadde du ikke mulighet til å høre Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes i Troldsalen siste år i februar? – Nei vel. Men nå får du anledning til å høre alt det fantastiske du gikk glipp av den gang. For senere på året gikk Goerne og Andsnes i platestudioet hos Harmonia Mundi og spilte inn hele programmet. Platen er nettopp utkommet. Og for en plate det er blitt! En plate som setter en ny standard for fortolkningen av den romantiske lied-tradisjonen.

Goerne og Andsnes tar for seg to av Robert Schumanns store sangsykluser: «Liederkreis op. 24» til tekster av Heinrich Heine og «Kernerlieder» (op. 35) til tekster av Justinus Kerner, begge skrevet i 1840.

Det går tette tematiske sammenhenger gjennom disse to samlingene. Vi er i høyromantikkens univers der alt handler om lengsel og avkall, om kjærlighet og tap, om oppbrudd og avskjed. Og om brå sprang fra den høyeste lykke til den dypeste sorg.

Goerne går inn i dette følelsesuniverset og former Schumanns melodilinjer med usvikelig sans for det lange åndedraget. Han bygger opp store spenningsbuer og trekker underveis nye musikalske og tekstlige poenger ut av sanger du trodde du kjente ut og inn.

I Heine-sangene merker du at han har sunget mye opera og spesielt mye Wagner i det siste. Stemmen hans er stor og malmfull, med tyngde i dybden og et kolossalt uttrykksregister. Og han trekker sine sceniske erfaringer med seg inn i tolkningene og forvandler mange av Heines korte tekster til store dramatiske, konfliktfylte rom.

Andsnes følger Goerne på reisen. Det ville være feil å si at han «akkompagnerer» sangene. For klaveret hans er mye mer enn et støtteinstrument – det er en selvstendig, egenrådig aktør i de store, overgripende fortellingene. Andsnes driver handlingen fremover med robust, stormfullt spill, han går i dialog med Goerne, han åpner nye tolkningsmuligheter, og i de selvstendige klaveravsnittene trekker han nye aspekter ut av sangene. Og vanligvis får han også det aller siste ordet når han alene, mot slutten, setter punktum for fortellingene med korte, musikalske oppsummeringer og ettertanker.

«Kernerlieder», den andre sangsyklusen på platen, er en vakker, rik samling. Men i motsetning til Heine-sangene hører den ikke til standardrepertoaret. Det er det flere grunner til, blant annet at Schumann her har skrevet en samling sanger som ligger helt i ytterkanten av baryton-registeret.

Men nå er jo Goerne en baryton som er berømt for sin enorme spennvidde, en sanger som kan gå dypt ned i bassområdet og langt opp i tenorområdet. Og hvis du fryktet at alle hans Wagner-utflukter i det siste, ville ødelegge den vakre, høye delen av registeret hans, da kan du slappe helt av. For mens mange vanlige barytoner velger alternative ruter i de vanskeligste av Kerner-sangene, går Goerne direkte til toppen og skaper vare, overjordiske, nærmest ulegemlige klangvirkninger.

Goerne og Andsnes har opptrådt sammen i snart tjue år. Godt at det endelig lyktes å få dette formidable musikalske partnerskapet dokumentert på plate.

Forunderlige klangskyer

Bergens Tidende, 12.04.2019

Salika, Molika

Erlend Apneseth Trio og Frode Haltli

Hubro

Musikk for kulokk, trekkspill og elektronikk  

«Ho song veldig mykje» – forteller musikeren Audun Takle om mora si. Egentlig hadde hun visst drømt om å ta sangundervisning, men hun fikk aldri anledning. Likevel sang hun. Fra morgen til kveld

Første nummer på den nye platen til Erlend Apneseth Trio, heter «Mor song» – det er her vi hører Takles fortelling om sin syngende mor: En stump av et opptak fra Fylkesarkivet i Sogn og Fjordene dukker plutselig opp midt inne blant klirrende slagverk og sitrende elektroniske klanger. Fortellingen trekker en linje tilbake til den folkelige musikktradisjonen som felespilleren Apneseth kommer fra. Og kanskje er det i tillegg en påminning om at uansett hvor sammensatt og fremmedartet trioens musikk kan høres ut, så er utgangspunktet et grunnleggende uttrykksbehov, det samme behovet som i sin tid fikk Audun Takles mor til å synge fra morgen til kveld.

Sammensatt og fremmedartet er musikken i alle fall. «Salika, Molika» er en musikalsk reise i sju korte etapper, en reise gjennom merkverdige landskap der inspirasjoner fra mange kanter og tradisjoner møtes og brytes. I utgangspunktet var musikken bestilt av kulturhuset Bergen Kjøtt der den ble spilt siste år i september. Noen dager senere ble den fremført på Ultima-festivalen i Oslo. Og for et par måneder siden ble opptakene så mikset i Duper Studio på Bergen Kjøtt.

Nå som før består trioen av Apneseth på hardingfele, Stephan Meidell på gitar og elektronikk og Øyvind Hegg-Lunde på slagverk. Meidell har denne gang byttet ut elgitaren med en akustisk barytongitar som gir en litt mørkere klangfarge og han har dessuten funnet frem og elektrifisert en gammel zither – en «harpeleik». I tillegg har trioen fått med seg samtidsmusikeren Frode Haltli på trekkspill.

De fleste av de sju sekvensene på platen er basert på enkle, musikalske celler – en kort serie gitarklanger, en liten pizzicato-frase på felen, noen rytmiske figurer i slagverket – som etter hvert vokser og utvikler seg og danner store, fargerike lydskulpturer. Underveis får Meidell musikken til å snakke med seg selv via live sampling. Og Haltlis vibrerende, prustende trekkspill kommenterer og utvider og omformer det samlede lydbildet.

Det driver mange forunderlige, komplekse klangskyer omkring på denne platen. Av og til går de plutselig i oppløsning: Musikken fortetter seg, får skarpe kanter og blir til pumpende, rytmiske forløp drevet frem av Hegg-Lundes trommer som høres ut som indiske tablas.

Men hva da med den merkelige platetittelen? «Salika, Molika»? Er det noe med world music, noe med østlige, musikalske tradisjoner? Nei da. Dette er enda referanse til norsk tradisjonsmusikk. «Salika, Molika» er navnet på en kulokk fra Sogn og Fjordene som de fire musikerne siterer og bruker som utgangspunkt for improvisasjoner og forvandlinger på reisen.

Opera Bergen vender tilbake til Grieghallen

Bergens Tidende, 28.03.2019

Giuseppe Verdi: La Traviata

ROCC, regi

Jens Lange, lysdesign

Anne Randine Øverby, dirigent og kunstnerisk ansvarlig

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Opera Bergen

Grieghallen

En nedstrippet, minimalistisk versjon av Verdis opera La Traviata

Det er godt å få se og høre Opera Bergen i et skikkelig scenerom. De siste årene har de spilt i det gamle Sentralbadet, et besværlig anlegg som ikke egner seg til operaforestillinger. Men i disse dagene er Anne Randine Øverby og hennes kompani tilbake i Grieghallen – der de slår til med det som trolig er den aller mest populære operaen på det klassiske repertoaret: Guiseppe Verdis «La Traviata».

Operaen er basert på «Kameliadamen», Alexandre Dumas’ roman om kurtisanen Violetta: Den unge borgersønnen Alfredo Germont forelsker seg i Violetta, Baron Douphols elskerinne; hun forlater baronen og flytter sammen med Alfredo. En dag får hun besøk av Alfredos far, Giorgio Germont. Han er bekymret for familiens ære og overtaler henne til å oppgi sønnen. Hun gjenopptar sitt tidligere liv med Baron Douphol, men har lenge vært rammet av tuberkulose. Hun trekker seg tilbake. Alfredo finner frem til henne, de er sammen en siste stund før hun dør.

Verdis versjon av denne tragiske, høyspente historien fremføres vanligvis som et melodramatisk utstyrsstykke med ville, utagerende fester, store, opprivende konflikter og voldsomme følelsesutbrudd. Ikke så i Grieghallen.

Det spennende med Opera Bergens nye oppsetning er at regissøren og scenografen ROCC har skåret historien helt inn til beinet. Det er en nedstrippet, nærmest minimalistisk versjon av La Traviata vi ser. Scenerommet er mørkt og tomt. En stol er eneste rekvisitt. Kor og solister går sakte omkring, de fleste kledd i mørke kostymer. Og rommet foran orkestergraven brukes virkningsfullt når figurene så å si går ut av handlingen og kommenterer historien og seg selv fra utsiden.

Det viktigste – og mest – interessante regigrepet er at rollene som Giorgio Germont og Baron Douphol blir fremstilt av en og samme person. Det skaper selvsagt noen problem de stedene der begge figurer må være på scenen samtidig, men det gir et tankevekkende perspektiv på handlingen og på den rollen eldre maktfulle menn spiller i disse sammenhengene der det handles med sex og spilles om innflytelse.

Det er den russiske barytonen Evgeny Polikanin som spiller og synger dobbeltrollen som Giorgio og Baronen. Han er en solid, uttrykksfull sanger som gir de to figurene autoritet og tyngde. 

Rollen som Violetta synges av unge, russiske Eugenia Dushina. Hun er en høydramatisk sopran med stort uttrykksregister, en typeriktig Verdi-sanger med fin sans for rollens vekslende karakter: Hun er de store festenes utagerende midtpunkt og klarer så å tone stemmen ned, omstille den og fremstille den dødsmerkede Violettas inderlige, sorgfylte partier mot slutten av operaen.

Ukrainske Alexander Kravets er Alfredo, Violettas motspiller. Han synger partiet med en lys, lett nasal tenorstemme og tradisjonelt «italiensk» vibrato som for så vidt passer godt til rollen. Men det spørs likevel om han er det rette valget til denne figuren. Han er en såkalt «Spieltenor», en tenor som fungerer best i komiske roller. Og det preger fremstillingen hans av Verdis tragiske helt. Denne Alfredo virker urolig, med nesten nervøs mimikk og litt for store gester.

Det var gode, lokale krefter i de mindre rollene, bl.a. Kristin Lytskjold Raknes som tjenestepiken Annina og Geir Dancke Molvik som Alfredos venn  Gastone. Og Bergen Operakor hadde flotte innsatser i festscenene.

En tragisk kjærlighetshistorie

Bergens Tidende, 18.03.2019

Jules Massenet: Werther

Antony McDonald, regi og scenografi

Lucy Carter, lysdesign

Frédéric Chaslin, dirigent

Sangere fra Bergen Guttekor og Bergen Pikekor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

  

Massenets opera som intimt, psykologisk kammerspill

Det store, håndmalte sceneteppet i Grieghallen viser en kirke, en samling små hus, et åpent, grønt landskap. Mens ouverturen spiller aner vi  – bak det gammeldagse, litt naive bildet – at noen store kulisser blir heist ned fra taket og satt på plass. Og når ouverturen er forbi og teppet går opp, ser vi inn i et 1800-tallsinteriør inspirert av den danske maleren Vilhelm Hammershøi. Operaen kan begynne – Jules Massenets opera Werther, basert på Goethes brevroman fra 1774.

Det er en flott åpning, dette, en åpning der regissøren Antony McDonald med diskrete midler frigjør handlingen fra Goethes småby og 1700-tallsproblematikken og flytter den fremover, frem til Massenets egen samtid, og inn i et borgerlig hjem – der vi møter Fogeden og han datter Charlotte som etter morens død har hatt ansvaret for å passe på sine mange, små søsken.

Etter hvert dukker så den unge, melankolske Werther opp. Han blir ramt av lynet, kommer til å elske Charlotte, men hun er lovet bort til Albert, en noe eldre forretningsmann. Og dermed er konflikten presentert, handlingen går i gang og drives ubønnhørlig fremover mot den tragiske slutningen: Charlotte blir gift med Albert; Werther fantaserer om å begå selvmord; Charlotte innser at hun elsker ham; hun oppsøker ham – men kommer for sent, han har skutt seg med en av Alberts pistoler og er døende.

Massenets har lagt operaens to første akter utendørs, først i en hage og så foran byens kirke. I McDonalds overbevisende tolkning er vi derimot allerede fra starten innendørs, i denne versjonen er fortellingen fremstilt som et intimt, psykologisk kammerspill der alt handler om de vekslende følelsene mellom Charlotte og Werther – fra deres aller første møte frem til den siste, ulykksalige avskjeden. 

En tolkning som denne setter veldig press på operaens to hovedfigurer. Men med litauiske Edgaras Montvidas og skotske Edgaras Montvidas  har forestillingen to unge, veldig imponerende sangere som uten besvær løser alle Massenets vokale utfordringer og samtidig er i stand til å gi figurene en overbevisende fysisk, scenisk fremstilling. 

Montvidas fremstiller med brennende intensitet hvordan Werther utvikler seg fra svermerisk ung mann til dødspreget tragisk helt. Han synger partiet sitt med flott lyrisk tenorstemme og er i stand til å sette voldsomt, dramatisk, nesten wagnersk, trykk på i høyden når det blir krevd. Morison er en myk, kjærlig Charlotte, en rolle hun synger med mørk, varm mezzostemme som passer perfekt til figurens store, følelsesmessige utbrudd.

Montvidas og Morison blir støttet av et veldig godt ensemble der det er fine prestasjoner i alle roller. Finsk-amerikanske Tim Mix gir Charlottes mann, Albert, verdighet og soliditet. Hanna Husáhr synger Sophie, Charlottes yngre, medfølende søster, mens Mischa Shelomianski er faren hennes, den litt distre Foged. Og som det muntre innslaget midt i den triste historien møter vi de to svirebrødrene Schmidt og Johan, morsomt fremstilt av Vladimir Dmitruk og Igor Gnidii.

Sangere fra Bergen Guttekor Pikekor opptrer som Charlottes mindre søsken og fremfører med uskyldsrene stemmer den innledende og avsluttende julesang. Og i orkestergraven sitter musikere fra BFO og gir, under ledelse av Frédéric Chaslin, en elegant, flytende tolkning av Massenets dynamiske orkestersats – med en altsaksofon som ekstra krydder i klangen.

Drømmer om fjerne tider og steder

Bergens Tidende, 15.03.2019

Øyvind Torvund: The Exotica Album

Trond Madsen
Kjetil Møster
Jørgen Træen
BIT20 Ensemble

Hubro

Ti akustiske postkort fra en fjern regnskog

Komponisten Øyvind Torvund drømmer om fjerne tider og steder. Og om annerledes musikk. Da Borealis-festivalen åpnet sist onsdag, urfremførte BIT20-folkene hans «Prehistoric Night and Morning» – en fantasi om hvordan verdens aller første musikk kanskje oppsto ved at noen huleboere en gang i tiden fant på å imitere naturlyder og slå på en stein.

I denne uken slipper Torvund og BIT20 platen «The Exotica Album» – og denne gang handler drømmene om tropiske strøk. Eller rettere: om hvordan folk i Vesten en gang i tiden forestilte seg lyden av frodige regnskoger. Det er en gammel, glemt sjanger Torvund her drar frem i lyset: «Exotica» – en form for populærmusikk som blomstret på 1950-tallet da amerikanske komponister, inspirert av tidens Hollywood-musikk, skapte store musikalske drømmebilder med overdådig strykerklang, massevis av fremmedartet slagverk pluss imitasjoner av fugleskrik og andre dyrelyder. 

«The Exotica Album» er en suite av slike lydbilder, ti akustiske postkort fra en fjern regnskog. Vi hører det blåser der inne. Vi hører lyden av regn og vislende støy fra sikader. Tropiske insekter summer et sted i nærheten. En harpe bruser opp. Et klaver hamrer ut noen enkle, rytmiske figurer. I bunnen ligger det lyd av bongotrommer og congas og en vibrafon. Av og til drar en stor gruppe strykere forbi og legger et tykt teppe innover regnskogen.

De ti korte stykkene på Torvunds plate fremstår som en kjærlig – ofte ironisk, ofte humoristisk – hyllest til 1950-tallets naive fantasier om det musikalsk eksotiske. Men platen er mer enn dette. I tekstheftet er det et sitat fra den tyske lydteknikeren Robert Beyer, en av elektronikkmusikkens pionerer, som i sin tid snakket om å skape «en nesten synlig lyd».

Sitatet peker på et annet aspekt av Torvunds verk: For selv om det er mye akustisk musikk på platen, så er det også mye elektronisk musikk – mange manipulerte klanger generert med teknikker som ble utviklet i den samme perioden som den amerikanske Exotica-musikken ble innspilt. Og disse klangene skaper «en nesten synlig lyd» 

Gode hodetelefoner eller et kraftig stereosystem er påkrevd her – for det er veldig mye rom på denne platen. Musikken er bygget opp av klart avgrensede lydobjekter som er tydelig plassert i forgrunn og bakgrunn. Og innimellom flakser eksotiske, elektroniske fugler skrikende gjennom rommet fra høyre til venstre og tilbake igjen.

Platen er et stykke musikalsk arkeologi, en utgraving der 1950-tallets frie, elektroniske klangfargemaleri ligger flettet inn i populærmusikkens enkle drømmer om å gjenfinne det velkjente i det eksotiske.    

Utenom det vanlige

Bergens Tidende, 08.03.2019

Transkripsjoner av Gustav Mahler og Robert Schumann samt et verk av Jean Sibelius
Tora Augestad, mezzosopran

Risto Joost, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester i kammerformat

Universitetsaulaen

Mezzosopranen Tora Augestad som strålende musikalsk midtpunkt

En torsdagskonsert spilt på en onsdag, ikke i Grieghallen, men i Universitetsaulaen. Og med bare en liten gruppe musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester. – Jo da, dette var en konsert litt utenom det vanlige. Og, musikalsk sett, en helt uvanlig vellykket konsert, med mezzosopranen Tora Augestad som strålende midtpunkt.

Første verk på programmet var «Der Einsame im Herbst» fra Gustav Mahlers orkestersyklus «Das Lied von der Erde», fremført i Arnold Schönbergs og Rainer Riehns transkripsjon for kammerorkester. Augestad viste seg her som en typeriktig Mahler-sanger og som en sterk tekstfortolker – med en mørk, varm mezzo-stemme som vevet seg inn i orkesterklangen og som vokste, hevet seg og kom til full utblomstring i diktets følelsesmessige høydepunkt, «Ja, gib mir Ruh’». 

Schönberg transkriberte og reduserte Mahlers verk for å eksponere og tydeliggjøre det fine stemmevevet som ligger innbakt i den massive orkestersatsen. Henrik Hellstenius er ute i et annet ærend når han velger å transkribere åtte sanger fra Robert Schumanns «Dichterliebe» og legger egne musikalske fragmenter innover dem. I forbindelse med urpremieren i 2015 snakket han blant annet om å «aktualisere» og «gjøre noe med» klassikerne for å få oss til å forstå dem bedre. 

Aktualisering var det iallfall i rikelig mon da Augestad og BFO-musikerne fremførte de åtte sangene – hun med håndmikrofon og tilbakelent sangstil på bakgrunn av en orkestersats med mye slagverk og walking bass i bunn. Her var det referanser til Brecht og mellomkrigstidens tyske chansons, her var det et moderne populærmusikalsk foredrag. Noen ganger var Schumanns melodier nærmest gått i oppløsning slik at bare enkelte tekststumper minnet om hva som egentlig var det musikalske utgangspunktet. Andre ganger grep musikken inn og fungerte som en slags «illustrasjoner» av poenger i Heines tekst.

Det er nok tvilsomt om vi skjønner Schumanns musikk og Heinrich Heines dikt bedre etter å ha hørt dem «rekomponert» av Hellstenius. Slik Augestad og BFO fremførte de åtte sangene i Aulaen, fremsto suiten hans snarere som et veldig nåtidig verk, en selvstendig, vakkert orkestrert montasje der samtidsmusikalske elementer lekent siterer og kommenterer musikalske elementer fra en svunnen tid.

Dirigenten, estiske Risto Joost, som førte orkestret sikkert og rolig gjennom transkripsjonene til Schönberg og Hellstenius, kom etter pausen tilbake og ga oss en fin, romantisk tolkning av Jean Sibelius’ populære «Pelleas & Melisande» (op. 46) fra 1905, en kort suite basert på scenemusikk til en finsk-svensk fremførelse av Maeterlincks teaterstykke. Og i det femte avsnittet fikk vi plutselig høre Tora Augestad igjen – nå med en enkel, neddempet versjon av Bertel Gripenbergs «De trenne blinda systrar», en liten folkevisepastisj som i moderne fremførelser vanligvis spilles av et engelskhorn.

Krig og fred

Bergens Tidende, 09.02.2019

Verk av Sæverud, Sjostakovitsj og Copland

Vadim Gluzman, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Norsk, sovjetisk og amerikansk musikk fra tiden omkring andre verdenskrig

Det var torsdag, det var konsert med Bergen Filharmoniske Orkester – og på podiet sto BFOs tidligere sjefdirigent, Andrew Litton, og inviterte oss ut på en liten musikkhistorisk reise. Det var tre verk på programmet, tre verk som alle er blitt til i en ganske kort periode på 1940-tallet, og som alle rommer musikalske reaksjoner på tidens store begivenheter – verdenskrigen, okkupasjonen, undertrykkelsen, frigjøringen.

Først ut var «Kjempeviseslåtten», Harald Sæveruds reaksjon på den tyske okkupasjonen, her spilt i orkesterversjonen fra 1945, skarpt og piskende, et enkelt tema som vokser og vokser og blir til en musikalsk bevegelse. En oppfordring til opprør og motstand. Og en hyllest til «heimefrontens store og små kjempere» som det står i notene.

Dmitri Sjostakovitsj skrev sin første fiolinkonsert i 1948. Men han gjemte den straks vekk. Han visste at den ikke kunne spilles offentlig i en periode da stalinistiske kommisærer slo ned på alt som avvek fra den kulturelle partilinjen. Konserten ble først urfremført sju år senere, i 1955, to år etter Stalin død.  

Russisk-israelske Vadim Gluzman som var solist med BFO på torsdagskonserten, står i en strykertradisjon som går tilbake til Sjostakovitsjs egne samtidige, til en fiolinist som Leonid Kogan og til David Oistrakh som i sin tid urfremførte fiolinkonserten. Gluzman tar med seg erfaringene fra denne tradisjonen når han går inn i verket. Han åpner med bitende, kvass frasering. Han demper tonen, spiller «mørkt» uten fiolinens vanlige stråleglans. Og han forløser det som har blitt kalt Sjostakovitsj «smertekvote». Førstesatsens nocturne er dyster, bitter. De turbulente raske satsene er rasende, hissige. Og tredjesatsens lange, krevende kadens er nesten uutholdelig intens. En imponerende sterk tolkning, frysende, smertefull.

Etter pausen gikk turen til USA, til Aaron Coplands tredje symfoni som han skrev i 1944 og fikk urfremført i 1946.  Han beskrev den selv som en symfoni om «slutten på krigen», en musikalsk fremstilling av «den euforiske stemningen i landet». Verket tilhører det som er blitt kalt hans «Americana» periode, en periode der han skrev enkel, folkelig musikk og trakk veksler på sine erfaringer som filmkomponist.

Fra Littons tid som sjefdirigent for BFO vet vi at dette er en type musikk han føler seg hjemme i. Han liker fargerike verk med stor messingseksjon og mange folk bak slagverket, han liker å trekke opp voldsomme musikalske kontraster, liker å leke med rytmisk komplekse former.

Når det gjelder musikk av denne typen, kan Littons entusiasme og energi ofte virke smittende, både på musikerne og på publikum i salen. Men denne torsdagen lyktes det ikke. Orkesteret fulgte lojalt Litton på reisen gjennom de åpne amerikanske landskapene, men den store euforien uteble. Coplands store musikalske visjon fikk et bastant og nokså bråkende uttrykk og kom aldri til å løfte seg.

En festlig, brokete og bråkete operette

Bergens Tidende, 02.11.2018

Leonard Bernstein: Candide

Thom Southerland, regi

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor & Edvard Grieg Kor

Karen Kamensek, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Leonard Bernsteins Candide oppført som musikalsk revy

Vi lever i den beste av alle mulige verdener; alt som skjer, skjer for det beste –prediker filosofen Pangloss for unge, naive Candide, tittelfiguren i Voltaires satiriske roman fra 1759. Men allerede i løpet av romanens første sider bryter Candides verden sammen. Han blir brutalt skilt fra sin elskede Cunegonde, og alle fortellingens figurer blir etter hvert involvert i de mest forferdelige og groteske begivenheter, i et handlingsforløp som utspiller seg gjennom mange tiår og går over tre kontinenter.

Voltaires sviende ironiske roman er grunnlaget for Leonard Bernsteins operette Candide som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene. Men hvilken Candide dreier det seg egentlig om? – kunne en spørre. For Bernsteins operette finnes i et svimlende antall versjoner.

Siden premieren i 1956 er både tekst og musikk blitt kuttet og omorganisert utallige ganger. I 1973 fikk operetten helt ny tekst og underveis er det blitt lagt til stadig nye sangtekster. Og siden den mangslungne, fantastiske og absurde handlingen er vanskelig å fremstille på en scene, er det etter hvert blitt vanlig å fremføre Candide som et slags komisk oratorium eller som en «scenisk konsert».

Det er slik vi nå møter BNOs Candide i Grieghallen, en Candide uten kulisser, og store sceneskift i en oppsetting der kor, orkester og sangere alle er på scenen samtidig. Men selv om regissøren Thom Southerland ikke har hatt tradisjonelle sceniske virkemidler til rådighet, klarer han likevel å skape sceniske illusjoner. Sangerne opptrer i fargerike kostymer, de agerer mot og med hverandre på scenen foran orkestret, og i bakgrunnen står koret og spiller med i alt som skjer og illuderer folkemengde, jesuittprester eller saueflokk – alt ettersom hva som trengs.

BNOs Candide er en festlig, brokete og bråkete forestilling, full av absurde sammenstøt, visuelle gags og fysisk lavkomikk, en musikalsk revy av burleske opptrinn.

Men hvilken versjon av Candide er det da vi har for oss? Trolig er det snakk om en tillempet utgave av den såkalt «siste reviderte versjonen», den siste versjonen Bernstein selv godkjente og som han fremførte på en konsert i London i 1989.

Og la det være sagt med en gang: Sammenlignet med video-opptaket av Bernsteins egen live-versjon fra London, skårer BFOs Candide høyt på nær sagt alle punkter.

Det er det mange grunner til. En av dem er Thom Southerlands flotte, sceniske realisering av teksten. En annen er «fortelleren», den engelske skuespilleren Kevin Whately, som står i siden av scenen og introduserer de absurde løyene med ironiske kommentarer.

Og så var det selve den musikalske fremføringen. Vi merker allerede i den berømte ouverturen at dirigenten, amerikanske Karen Kamensek, har et veldig godt og fast grep om det sammensatte partituret. Kvelden igjennom fører hun med stram regi Bergen Filharmoniske Orkester gjennom Bernsteins uendelige kjeder av musikalske pastisjer og legger en effektiv ramme om solister og kor.

Tenoren Anthony Gregory er forestillingens midtpunkt i rollen som Candide. Han synger partiet med stor, sødmefylt musikal-stemme og klarer å fremstille Candide som en uskyldig, litt naiv figur som går undrende og forvirret gjennom alle de absurde begivenhetene og først til aller sist kommer frem til en slags erkjennelse av verdens iboende djevelskap. Candides elskede Cunegonde synges overbevisende av den sørafrikanske sopranen Vuvu Mpofu som blant annet imponerer med flotte, vokale eksplosjoner i koleratur-parodien «Glitter and be gay».

Det er mange andre gode sangere involvert i forestillingen. Bassbarytonen Gidon Saks synger rollen som Pangloss med dybde og autoritet. Kitty Whately er en typeriktig mezzosopran i rollen som den frekke tjenestepiken Paquette. Og vi må ikke glemme Randi Stene – som har en komisk «cameo appearance» i rollen som den svært omstillingsvillige «Old Lady».

En musikalsk renselsesprosess

Bergens Tidende, 28.10.2018

J. S. Bach: Goldbergvariasjoner

Christian Grøvlen, klaver

Tårnsalen, Lysverket

Sofia Gubaidulina: Sieben Worte

Joseph Haydn: Missa In Tempore Belli

Kjetil Almenning, dirigent

Bergen Domkor, Ole Bull Kammerkor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Domkirke

Gripende fremføring av stort, samtidsmusikalsk verk

Det er festival i byen i disse dagene – «Bergen kirkeautunnale»,  en festival for «kirkekunst og musikk». Det startet med en konsert sent onsdag kveld, øverst oppe i Lysverket, i Tårnsalen, der Christian Grøvlen satt ved flygelet og spilte Bachs Goldbergvariasjoner (BWV 988).

Kanskje et litt overraskende valg? Bach har jo skrevet veldig mye kirkemusikk, men nettopp Goldbergvariasjonene er intim musikk, musikk beregnet til å skulle spilles og høres i private, mer verdslige sammenhenger.

En «Clavier-øvelse», skriver Bach beskjedent på forsiden av notene – en øvelse «som består av en aria med ulike endringer». Men han skriver også at dette er musikk tilrettelagt for å «oppløfte sjelen».

Og da vi hørte Grøvlen spille temaet og de tretti variasjonene i Tårnsalen på onsdag, ga det faktisk veldig god mening at nettopp dette verket var valgt til å åpne den kirkemusikalske festivalen. For det var noe oppløftende, noe både andaktsfullt og inspirerende over tolkningen hans. Han utforsket Bachs «aria», betraktet det korte, syngende temaet og den spenstige bassgangen fra alle mulige sider og fikk variasjonene og forvandlingene til å fremstå som en lang, meditativ bevegelse. 

Det er litt av en oppgave å ta for seg dette timelange, ruvende verket og ikke minst å spille det utenat – slik Grøvlen gjorde. Det var enkelte steder underveis der fremføringen kanskje ble litt omtrentlig. Men retningen var hele tiden klar: Vi var på vei fremover, på musikalsk reise mot et fjernt mål. Og da Grøvlen til sist nådde frem – eller tilbake – til Bachs tema og spilte det om igjen, nå helt enkelt, uten forsiringer, merket vi at vi hadde vært gjennom en både musikalsk og åndelig renselsesprosess.

Dagen etter åpningskonserten i Tårnsalen forlot vi Bachs spirituelle 1700-talls barokk og gikk på torsdagskonsert i Domkirken for å høre Sofia Gubaidulinas «Sieben Worte» fra 1982 spilt av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Kjetil Almenning.

«Sieben Worte» er en samtidsmusikalsk fremstilling av Jesu sju ord på korset. Når komponister tidligere har arbeidet med dette stoffet, har de tonesatt, «satt musikk til» ordene. Gubaidulina går en annen vei. Verket hennes er ordløst, men ordene er på en måte likevel til stede. De er forvandlet, gjenskapt med musikalske midler ved hjelp av en cello og et trekkspill som så å si fremstiller ordenes innhold og deres følelsesmessige effekter.

I Domkirken torsdag kveld fikk de sju ordene en sterk, ekspressiv tolkning av cellisten Øyvind Gimse og trekkspilleren Geir Draugsvoll. Gimse tok i bruk alle celloens uttrykksmuligheter – det var naturlige og kunstige flageoletter, det var flimrende akkorder, det var buestrøk både over og under cellostolen. Vi ikke bare hørte de sju ordene, vi hørte også selve lyden av korsfestelsen, naglene som slås i, redselen, døden. Og ved Gimses side satt Draugsvoll og kommenterte hele forløpet med sitt uttrykksfulle trekkspill – snerrende, brumlende, besvergende, noen ganger bare tungt pustende. En dypt gripende fremføring av et stort verk.

I «Sieben Worte» hørte vi av og til, inn imellom de to solistenes utbrudd, noen vare, skimrende klanger fra BFOs strykere. Strykerne ble etter en kort pause supplert med andre instrumentgrupper. Det kom to kor og fire solister på scenen. Og så var det tid for Haydn, for en av de sene messene hans.

Missa In Tempore Belli heter den, en «messe i krigens tid». Også kalt «Paukemessen» på grunn av slagverkets fremskutte rolle i stykket. Det er kanskje ikke noen «stor» messe i musikalsk forstand. Men den er godt skrevet, et solid stykke musikalsk håndverk. Som vi fikk i en flott, stram fremføring av BFO og Bergen Domkor supplert med Ole Bull Kammerkor

under ledelse av Kjetil Almenning.

«Paukemessen» er først og fremst et verk der koret står i sentrum. Men det er også noen kortere soloinnsatser. Og en av grunnene til at messen virket så levende og sprek denne torsdag kvelden, var at Kjetil Almenning hadde fått med fire unge, velsyngende og veldig entusiastiske solister: sopranen Beate Mordal, alten Lydia Bryngelsson, tenoren Ole Morten Velde og bassen Halvor Festervoll Melien.

Kirkemusikkfestivalen fortsetter de neste dagene med konserter rundt om i byens kirker. Den slutter på mandag med Ole Paus og koret Bækkalokket i Domkirken.

De store fortellingene

Bergens Tidende, 07.09.2018

Chopin: Ballades & Nocturnes

Leif Ove Andsnes, klaver

Sony Classical

Leif Ove Andsnes tar tak i fire av mest krevende verk i klaverlitteraturen.

I begynnelsen er alt enkelt og liketil: Klaveret spiller en kort introduksjon, et sangbart tema, noen variasjoner. Så et nytt tema, andre variasjoner, andre utbroderinger. Og så, plutselig, er allting ikke fullt så enkelt lenger: De to temaene fletter seg inn i hverandre, de kommer i konflikt, de beveger seg gjennom stadig nye tonearter, de opptrer i stadig nye forkledninger. Og til sist endrer musikken helt karakter: «Presto con fuoco» sier notene – her skal det spilles «veldig fort og ildfullt»: Musikken raser fremover i brennende, halsbrekkende løp, lyden blir kraftigere og kraftigere inntil vi er fremme ved aller siste takt og den aller siste ettertrykkelige akkorden.

Det er Chopins Ballade Nr. 1 vi hører. Og det er Leif Ove Andsnes som sitter ved klaveret. Det er en stund siden han sist spilte inn Chopins klavermusikk på plate. Den gang, i 1992, gjaldt det klaversonatene pluss noen mazurkaer og etyder. Nå, et kvart århundre senere, vender han tilbake til Chopin, og denne gang tar han tak i de fire Balladene – fire av de tyngste, mest krevende verk i hele klaverlitteraturen.

Det var Chopin selv som skapte genren «ballade». Navnet henspiller på de gamle middelalderlige folkesangene. Det er også sanger i Chopins ballader, og de forteller også historier. Men de gjør det uten ord, bruker bare klaverets egne musikalske midler til å skape forløp og fremdrift. Det er ikke nødvendigvis slik at vi kan høre eller forestille os personer og konkrete dramatiske handlinger i disse verkene. Fortellingen ligger i musikken selv, i det tematiske og melodiske materialet som spennes opp i store kontraster og konflikter og som først kommer frem til en løsning i aller siste takt.

Andsnes har et kvart århundres musikalske erfaringer med seg når han nå vender tilbake til Chopin. Han spiller de fire balladene virtuost, med en teknisk briljans som får de kompliserte fortellingene til å stråle og funkle. Og han spenner opp et enormt følelsesregister – fra de sarteste, mest sorgfulle rørelsene til de største, mest stormende og kraftfulle uttrykkene. 

Og så er det samtidig en særegen skarphet og klarhet i tolkningene hans. Andsnes legger materialet frem, «con fuoco», ildfullt, han følger og gjør rede for de store utviklingsforløpene. Men viser samtidig frem fortellingenes indre mekanikk. Det er som om han på en og samme tid både er inne i det store følelsesuttrykket og samtidig står nøkternt utenfor og demonstrerer den underliggende musikalske logikken. Som for eksempel det stedet i Ballade Nr. 2 der han introduserer andretemaet og musikken plutselig tar en overraskende harmonisk vending og i tillegg skal spilles «Presto con fuoco». Andsnes håndterer overgangen teknisk perfekt og viser så frem i det etterfølgende forløpet hva som var den musikalske meningen med dette abrupte girskiftet.  

På denne platen brenner Chopins fire ballader klart og strålende. Og de er samtidig – på forunderlig vis – gjennomlyst slik at vi nesten kan høre deres indre struktur.

Inn i mellom de fire balladene spiller Andsnes tre andre verk av Chopin, tre av de korte nocturnene – for, som han sier, å gi lytteren tid til å puste ut før det går løs med nye, dramatiske fortellinger.

Vekslende værtype

Bergens Tidende, 19.08.18

Verk av Wagner, Brahms m.fl.

James Ehnes, fiolin

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Torgallmenningen

Utendørskonsert med Bergen Filharmoniske Orkester

Arrangere utendørskonsert i Bergen? Det er risikosport, det. Musikerne i Bergen Filharmoniske Orkester har sikkert lest ukens værmeldinger med bange anelser. For hvordan skulle det gå med gratiskonsertene på Torgallmenningen torsdag og fredag?

Kanskje noen av dem likefrem har sendt et par bønner oppover og bedt om godt vær. På torsdag var det i all fall nærmest oppholdsvær da orkestret spilte et program med lettere verk signert Tsjaikovskij, Mascagni, Elgar og Grieg.

På fredag gjaldt det alvorligere saker – en rekke smakebiter fra noen av de verkene sjefsdirigent Edward Gardner og musikerne har med seg når de drar på turne nå i helgen for å spille i Amsterdam, London og andre europeiske byer.

Det var tyngre verk. Og også tyngre værtype. Ja, faktisk høljet det ned da Gardner sprang inn på scenen og startet konserten. Men Torgallmenningen var full likevel, full av et stort, entusiastisk publikum av bergensere og turister – som alle var godt forberedt med paraplyer og heldekkende regnklær.

Ouverturen til Wagners opera Den flyvende Hollender fikk en flyvende start – med voldsomt rytmisk driv og skarpe aksenter i messingblåsere og slagverk. Og som vanlig ble orkestret filmet og vist på storskjerm slik at vi alle kunne få med oss hva som foregikk oppe på scenen, oppe over alle de våte paraplyene.

Det fortsatte med to av Brahms’ Ungarske danser – spilt energisk, med trøkk og smell. En slik kveld er det ikke rom for sarte musikalske nyanser eller avdempede effekter. Vi er ute i det fri. Det musiseres livlig og friskt. I tillegg blir orkesterklangen forsterket gjennom store høyttalere. Det er rått, det er effektivt. Musikken blir formelig sparket ut over rampen. Men den elektroniske forsterkningen har også sine ulemper. Den skaper av og til et temmelig unaturlig og til tider ganske uklart lydbilde, med dårlig balanse mellom de enkelte orkestergruppene.

Det ble mer Brahms: de to siste satsene av fiolinkonserten hans, spilt med den kanadiske fiolinisten James Ehnes som solist. Den langsomme satsen fikk en vakker start med en gylden melodilinje i oboen, og Ehnes gjorde fint og sobert rede for fiolinstemmen, men han var visst ikke helt komfortabel med været eller med lydbildet. I alle fall var det nyanser som gikk tapt underveis i satsen. Til gjengjeld kom han sterkt tilbake og brente seg igjennom all støy og lydgrums i sistesatsen. Og mens han spilte, sluttet regnet. Og det ble sol og vakkert vær. 

Etter et lite mellomspill med Chopins «Grande Valse Brillante» arrangert for orkester av Benjamin Britten, sluttet konserten med en solid fremføring av siste sats fra Sibelius’ femte symfoni. Det ble applaus, det ble et par-tre fremkallelser av Gardner. Og det ble ekstranummer. «Grieg, Grieg» ropte turistene. Og Grieg ble det, en skarp, piskende orkesterversjon av «Troldtog».

Musikk i skyggen av en krig

Bergens Tidende, 13.08.18

Rosendal Kammermusikkfestival 2018

Leif Ove Andsnes, Matthias Goerne, Bertrand Chamayou, Henning Kraggerud, Kirill Gerstein, Dover String Quartet m.fl.

En frontberetning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode

Det var belgmørk himmel og voldsomme skybrudd over Kvinnherad på torsdag – kanskje et passende vær for det temaet Leif Ove Andsnes hadde valgt som ramme om årets kammermusikkfestival på Baroniet i Rosendal.

De to første årene satte han og festivalmusikerne søkelys på en enkelt komponist. I 2016 gjaldt det kammermusikken til Schubert, siste år var det Mozart. Men i år har Andsnes valgt et annet grep. Festivalens overskrift er «I skyggen av en krig». Nærmere bestemt dreier det seg om første verdenskrig, om musikk skrevet i og omkring årene 1914-1918.

Slik programmet er sammensatt, blir det anledning til å reflektere over hvordan store historiske begivenheter på ulike måter kan slå inn i en periodes musikkliv. Noen av komponistene som er representert på programmet, hadde selv vært med i krigen, andre var vitne til krigshandlinger på avstand, mange tok krigserfaringer med seg og lot dem farge det musikalske uttrykket.

Men mer enn en konsertrekke om temaet musikk og krig, ble festivalen en slags frontberetning fra musikkens egen, «indre» historie, en beretning om musikalske konflikter og oppbrudd i en turbulent periode.

Man kunne kanskje trodd at dette ville bli en festival med Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern i sentrum. For i de vanlige musikkhistoriske oversiktene fremstilles årene omkring første verdenskrig som nettopp disse komponistenes periode, de årene da de og andre sentraleuropeiske kolleger sprengte seg ut av det tradisjonelle tonespråket og skapte det som med tiden skulle bli til tolvtonemusikken og den musikalske modernismen.

Men i Rosendal var det ikke noe Schönberg på programmet, og Berg og Webern var bare representert med hver sitt ultrakorte stykke. Til gjengjeld var programmet stappfullt av komponister som valgte å gå helt andre veier. Festivalen ble på denne måten et oppgjør med forestillingen om musikkhistorien som en rettlinjet utviklingshistorie og en demonstrasjon av det sprikende, musikalske mangfoldet som preget perioden

Festivalen åpnet med Andsnes selv i en klar, sterk tolkning av Carl Nielsens klassiskinspirerte Chaconne (op. 32) fra 1916 ¬ - etterfulgt av fiolinisten Akiko Suwanai og pianisten Ingrid Andsnes som fremførte Béla Bartóks Rumenske Danser fra 1915. Og dermed var ett av ytterpunktene i perioden markert: Komponister fra de europeiske randområdene som skapte sitt eget, personlige uttrykk inspirert av eldre musikalske former eller av folkelige musikktradisjoner.

I tillegg var periodens impresjonistiske strømninger representert på åpningskonserten med den unge, franske pianisten Bertrand Chamayou som ga en forrykende, virtuos fremførelse av Maurice Ravels «Le Tombeau de Couperin» (1914-17).

Fredag formiddag var det fremdeles mørkt og truende vær ute. Men i den store konsertsalen var det lys og munter stemning da fiolinisten Henning Kraggerud akkompagnert av Ingrid Andsnes startet med Fritz Kreislers spøkefulle «Toy Soldier`s March» fra 1917 – som en påminnelse om at det i denne perioden faktisk også gikk an å skrive lett og festlig underholdningsmusikk.

Og så gikk det løs med tunge, mer alvorlige saker. Henning Kraggerud var på scenen igjen og ga sammen med den store, russisk-amerikanske pianisten Kirill Gerstein en mørk, robust tolkning av Leoš Janáčeks Fiolinsonate (1914) og Gerstein satt senere alene ved flygelet og spilte en brennende versjon av Alexander Scriabins ekspresjonistiske solostykke «Vers la flamme» (op. 72) fra 1914.

Men den helt store opplevelsen fredag formiddag var Alexander Zemlinskys Strykekvartett no. 2 (op. 15) fra årene 1914-17 – et 40 minutters langt, nesten uutholdelig spennende forløp der korte temaer blir variert og endevendt i lange spenningsbuer, musikk som kjemper med å finne nye veier ut av det tradisjonelle tonespråket – her fremført med kolossal uttrykkskraft av den unge, fantastiske Dover String Quartet.

Og så var fredagen slett ikke forbi ennå. For i Kvinnherad kirke var det sent på kvelden enda en konsert: Schuberts «Winterreise» sunget av Matthias Goerne akkompagnert av Leif Ove Andsnes.

Schuberts storverk fra 1827 passer vel ikke spesielt godt til festivalens tema om musikk i skyggen av Første verdenskrig. Men det spiller ingen rolle. Denne kveldskonserten ble fredagens – kanskje årets – musikalske høydepunkt.

I Goernes etter hvert mange plateversjoner av «Winterreise» har vi kunnet følge hvordan han stadig finner nye kvaliteter og nye ekspressive muligheter i dette verket. Og vi har i andre innspillinger hørt ham ta på seg store, tunge operaroller. Nå fikk vi så enda en versjon av «Winterreise», sunget live og preget av Goernes operaerfaringer – en mer dramatisk, mer uttrykksfull, mer kraftfull tolkning enn han noen gang tidligere har presentert. En skjellsettende opplevelse.

Hjemkomst i triumf

Bergens Tidende, 04.06.2018

Verk av Neset og Debussy

Marius Neset Quintet

Andreas Brantelid, cello

Leif Ove Andsnes, piano

Håkonshallen

Festspillene

Et oppkomme av musikalske ideer og skjeve innfall

For femten år siden dro han til København for å bli jazzmusiker. Lørdag kveld var han tilbake i Bergen. Marius Neset fra Os – en av de sentrale skikkelsene på den internasjonale jazzscenen i disse årene. Saksofonist og – ikke minst – komponist.

Med seg hadde Neset sine fire faste medspillere – Ivo Neame (klaver), Jim Hart (vibrafon og marimba), Petter Eldh (akustisk bass) og Anton Eger (trommer). I tillegg medvirket den klassisk utdannede cellisten Andreas Brantelid under store deler av konserten. På programmet sto utdrag av «Circle of Chimes», en suite Neset og musikerne hans fremførte på nyttårskonserten i Köln i 2017 og som kom ut på plate om høsten samme år.

Håkonshallen var fullpakket. Det samme kan sies om programmet. For Neset er en altetende, grenseløs musiker, et oppkomme av ideer og innfall. Musikken hans er som en dampende kompostbinge av materialer og inspirasjoner og ville assosiasjoner. Som saksofonist samler han opp og setter sammen stumper og stykker fra hele den nyere jazzhistorien. Han beveger seg ubesværet fra kantede postbop-fraser til rasende frijazz, fra ekstatisk messende klager og rop til enkle, lyriske folketoner. Og som komponist mikser han samtidsmusikalske klanger og teknikker med brå, stadig skiftende rytmer og arbeider det hele sammen til store, skjeve og forunderlige byggverk.

Neset er en musiker som krever plass omkring seg. Men underveis ble det også kortere sekvenser der Ivo Neame og Jim Hart fikk utfolde seg. Og mot slutten av konserten spilte Neset sin egen «Music for Drums and Saxophone», en finurlig komposisjon der han bruker saksofonens klapper som rytmeinstrument i dialog med Anton Egers trommer.

Det var enda en musiker i Håkonshallen lørdag kveld: Leif Ove Andsnes var innom på en kort visitt. Han satt først alene ved flygelet og spilte to stykker fra Claude Debussys Estampes: Det var klanger av spanske gitarer og kastagnetter i «La soirée dans Grenade» («Kveld i Granada») og det trakk opp til rivende, piskende regnstorm i den halsbrekkende «Jardins sous la pluie» («Hager i regn»). 

Men Andsnes var ikke bare kommet til Håkonshallen for å minne oss om Debussys virtuose klaverstykker, han var der også for å spille sammen med Neset. Siste år skulle de to ha medvirket ved et av Frank Aarebrots arrangementer. Samarbeidet måtte avlyses på grunn av Aarebrots død, men lørdag kveld ble det så gjenopptatt.

Konkret dreidde det seg om «Introduction to Prague’s Ballet», et av Nesets stykker fra «Circle of Chimes». Det er i utgangspunktet et stykke musikk for klaver og cello, en liten pastisj som henspiller på de sentraleuropeiske kafeers underholdningsmusikk tidlig i forrige århundre. På platen er stykket ganske kort, og det er Brantelids smektende cello som er i sentrum. På konserten i Håkonshallen var det utvidet med en lengere solo av Neset på sopransaksofon. Det var ikke meningen at Andsnes skulle opptre som improviserende jazzpianist denne kvelden. Men vi fikk høre ham som konsentrert akkompagnatør under en av Nesets store, frie utflukter. 

Forvandlinger og omvendelser

Bergens Tidende 29.05.2018

Verk av Sofia Gubaidulina, Ralph Vaughan Williams, Edvard Grieg

Gidon Kremer, fiolin

Ah Ruem Ahn, piano

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene i Bergen

Grieghallen

Søndag i Grieghallen med Sofia Gubaidulinas storverk og en potent tolkning av Griegs a-moll konsert

Jeg lurer på om ikke konserten i Grieghallen søndag kveld ble det kunstneriske høydepunktet under årets festspill? Vi i salen ble i alle fall vitne til en musikalsk begivenhet av de helt store og sjeldne – en fremføring av «Offertorium», Sofia Gubaidulinas fiolinkonsert fra 1980, med komponisten selv i salen og med Gidon Kremer som solist, han som verket er skrevet til og som i sin tid sørget for at Gubaidulinas musikk ble kjent i Vesten.

«Offertorium» handler om «forvandling» og «omvendelse», både i åndelig og musikalsk forstand. Det musikalske stoffet som helt konkret forvandles og omvendes er det «kongelige» temaet fra Bachs «Musikalisches Opfer» (BWV 1079). Vi hører det først i Anton Weberns tolvtoneinspirerte orkestrering fra 1934 – som en serie toner spredt ut på enkeltinstrumenter i orkesteret. Og der hvor den avsluttende D skulle komme, trer Kremer da frem, spiller noen triller, og starter et langt, tydelig oppdelt forløp der tonerekken langsomt brytes ned og til sist gjenoppbygges i omvendt orden.

Kremer er verkets sentrum, det faste punktet midt i alle forvandlinger – fiolinstemmen hans svever over Gubaidulinas tette, komplekse orkesterklang, noen ganger blender han helt ned, spiller på grensen til hørbare, så bryter han  frem igjen og lar solostemmen stige triumferende til værs. Han er forgrunn, han er bakgrunn, han er hele tiden til stede i musikken, insisterende, talende, anropende, en musikalsk predikant som til sist, når Bach-temaet er blitt dekonstruert og gjenoppbygget, avslutter forvandlingen med en stille D – spilt tre oktaver høyere enn den tonen som forsvant i innledningen.

Det var åndeløs stillhet i Grieghallen. Lenge. Så brøt applausen løs. Stående applaus til Gubaidulina, til Kremer og til BFO og sjefsdirigent Gardner.

Og her kunne denne konserten for så vidt gjerne vært slutt. Men det ble pause og etter pausen enda to verk. Først Tallis-fantasien av Ralph Vaughan Williams, klart og spenstig fremført med BFOs strykere både på og utenfor scenen og av og til med de fire stemmelederne som vakker, innforstått strykekvartett.

I 2016 vant den sørkoreanske pianisten Ah Ruem Ahn den internasjonale Griegkonkurransen. Nå – som siste punkt på søndagens program – var hun tilbake i Bergen som solist i Festspillenes signaturverk, Griegs a-moll konsert. Hun befestet det gode inntrykket fra 2016 med fin, klar fremføring av solostemmen. Det var omhu og ettertenksomhet i tolkningen, en reflekterende holdning til stoffet. Hun understrekte de lyriske momentene i stemmen, men viste også pianistisk briljans og styrke i de mer utadvendte delene.

Men det var – litt paradoksalt – først og fremst orkesteret som hadde hovedrollen i denne fremføringen av Griegs konsert. Gardner har tilsynelatende hatt verket på verksted og gitt partituret extreme makeover. I alle fall virket det som om orkesterklangen var blitt sandblåst. Her var uvant friske og klare farger. Her var hele tiden «nye» detaljer og oppdagelser – en melodilinje i hornene, et sug i strykerne og mye mer. En overraskende kraftig og potent tolkning av en gammel, velkjent konsert. 

Store dimensjoner og store armslag

Bergens Tidende, 25.05.2018

Hector Berlioz: Grande messe des morts

Bror Magnus Tødenes, tenor

Bergen Filharmoniske Kor

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Festspillene i Bergen

Et rekviem med fremdrift, men uten retning

Det var bare ett verk på Festspillenes åpningskonsert i Grieghallen: en halvannen time lang fransk dødsmesse.

Er festspillsjefen da blitt helt katolsk i hodet?

Vel, forklaringen er vel heller at han – i likhet med mange av forgjengerne sine – har ønsket å starte med noe storslått og overveldende, med en musikalsk «event».

Tidligere har det vært internasjonale superstjerner på åpningsprogrammet. Noen festspillsjefer har satset på spektakulære operaforestillinger. I år ble det altså «Grande messe des morts», et rekviem til minne om de falne etter en av Frankrikes mange revolusjoner, signert Hector Berlioz.

Og hos Berlioz er det i alle fall store dimensjoner, store armslag og dramatikk så det monner. Rekviemet hans er skrevet for kjempeorkester, kjempekor, en guds velsignelse av paukister og andre slagverkere. Pluss messingblåsere i kvadrofonisk oppstilling rundt om i konsertlokalet – for tilfellet flott spilt av musikere fra Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester er veldig godt skodd til å framføre et kolossalt verk som dette. Gjennom de siste årene har de – med Edward Gardner som dirigent og Håkon Matti Skrede som kormester – nærmest spesialisert seg i tolkningen av store korverk.

Erfaringene fra disse tidligere sammenhengene kom godt med under åpningskonserten. For selv om Berlioz’ rekviem vanligvis trekkes frem som et eksempel på hans oppblåste og upraktiske komposisjoner, så inneholder det i realiteten et bredt, nyansert spektrum av klanger – alt fra uakkompagnert kor til de helt store utblåsningene med fullt kor og orkester.

BFOs kor – supplert med Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûm Kor og Royal Northern College of Music Choir – mestret denne vokale spennvidden med fin, egal klang, med klar diksjon og frasering og med mektig, overveldende styrke i de massive satsdelene. Tenoren Bror Magnus Tødenes kom inn på slutten og hadde en flott, smektende solo i Sanctus-delen. Og Edward Gardner – som tydeligvis trives med slike kompliserte partiturer – hadde et øye på hver finger og koordinerte alle bevegelser i den store orkestrale organismen.

Når dødsmessen likevel ikke blåste oss helt over ende denne kvelden, skyldes det ikke fremføringen, men noen strukturelle problem i verket selv. For det er – som ofte hos Berlioz – noe uavsluttet, noe fragmentarisk over komposisjonen hans. Han skriver lange, fine melodilinjer, de utvikler seg fritt og flott, mens det harmoniske underlaget spiller en vesentlig mindre rolle for ham. Rekviemet hans har fremdrift, men mangler retning – kunne en si. Det består av enkeltstående, lysende episoder som aldri føyer seg skikkelig sammen.

Under fremføringen i Grieghallen var de enkelte delene av verket vakkert lyssatt av lysdesigneren Stein Phillips. Og midtveis i verket beveget kjempekoret seg i lange rekker ut i salen og sang Dies Irae-delen stående i halvmørke foran orkestret. Men disse sceniske grep eller «dramatiseringer» klarte ikke å skape den sammenhengen og helheten som verket selv mangler.

En fargestrålende musikalsk fresco

Bergens Tidende, 24.03.2018

Giuseppe Verdi: Messa da Requiem

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spektakulære effekter med Edward Gardner og BFO i Verdis Requiem

Det går mange historier om Giuseppe Verdis Requiem. En av dem handler om dirigenten Hans von Bülow som noen dager før premieren i 1874 skrev i en tysk avis at Verdis dødsmesse er «en opera i kirkegevanter». Men det hører også med til historien at han mange år senere sendte en slags unnskyldning til Verdi – som vennlig svarte at Bülow visst hadde hatt rett den gang.

Så, hva er da dette verket? En opera, et rekviem, eller? På torsdag i Grieghallen svarte Edward Gardner nokså klart på dette spørsmålet. Sammen med Bergen Filharmoniske Orkester og mange gode kor og solister slo han fast at, jo, dette er kirkemusikk, dette er et sakralt verk.

Dramatisk, høyspent, ja visst. Men like fullt et rekviem, en dødsmesse som utmaler redselen for dommedag og helvetes pinsler med de voldsomste fargene og de mest spektakulære, orkestrale og vokale effektene.

Edward Gardner holdt stram regi på den lange reisen til dødsriket. Sammen med BFO spente han opp et stort musikalsk lerret og fikk alle Verdis mange messeledd til å innordne seg og danne en fargestrålende fresco med glansfulle strykere, skinnende trompeter, dystre dommedagsbasuner og dundrende pauker. 

Det store, sammensatte koret var aktive medspillere på reisen og gjorde en ualminnelig flott innsats underveis – fra den nesten uhørlige, angstfylte mumling i de første taktene over de enorme utblåsningene i dommedagsavsnittene til den siste fredfylte, stille bønnen som legger de døde til hvile etter halvannen times turbulent musikk.

Verdis Requiem stiller store krav til kor og orkester. Og ikke minst til de fire solistene som både enkeltvis og sammen skal stå i front og lyse opp mot det massive lydteppet bak dem. Torsdag i Grieghallen innfridde solistkvartetten alle disse kravene til fulle.

Unge koreanske Seungju Bahg sang tenorpartiet med en flott, smektende frasering som minnet oss om at messen opprinnelig ble skrevet for solister med bakgrunn i den italienske sangtradisjonen. Engelske Matthew Rose la solistkvartettens fundament med stor, rungende bass og hadde også en gripende, fryktinngydende soloinnsats i Tuba Mirum-delen der han tre ganger åndeløst påkaller døden.

På damesiden briljerte Jennifer Johnston i mezzosopran-partiet blant annet med en levende, fremføring av Liber scriptus, teksten om den store boken som dommeren vil ta frem på vredens dag.  

Men det var Lise Davidsen som var kveldens store stjerne. I løpet av hennes tid som residerende sanger hos BFO, har vi hørt henne som solist i store, senromantiske verk. På torsdag sang hun sopranpartiet i Verdis rekviem og demonstrerte at hun også behersker det italienske uttrykket. Hun svevde uanstrengt over orkestret med store utladninger helt i toppen av sopranregistret. Og et av kveldens helt store øyeblikk kom da hun uakkompagnert, deklamerende la verket til hvile med den avsluttende soloen i Libera me.

Død, kjærlighet og zombies

Bergens Tidende nett, 11.03.2018

Richard Wagner: Den flyvende hollender

Bridget Kimak, design

Jean Kalman, lysdesign

John Ramster, regi

Eun Sun Kim, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Orkester

Edvard Grieg Kor

Bergen Nasjonale Opera

Utradisjonell oppsetting av Wagners fortelling om Den flyvende hollender

«Tiden er ute, og igjen er det gått sju år», synger den hollandske kapteinen. En gang for lenge siden gjorde han noe fryktelig galt. Og ble dømt til å flakke omkring på de sju havene med spøkelsesskipet sitt. Bare hvert sjuende år får han lov å gå i land. Og bare da kan han bryte forbannelsen – hvis han da finner en kvinne som vil elske ham. Nå ankrer han opp på Norskekysten, nærmere bestemt i bukten ved Sandviken, der han møter Senta og faren hennes, skipper Daland.

Egentlig var det den katalanske regissøren Àlex Ollé og teaterkollektivet «La Fura dels Baus» som skulle bringe hollenderen fra Sandviken til Grieghallen. Men de hadde også tenkt å ta med seg hollenderens skip, et 11 meter høyt og tre tonn tungt skipsskrog – noe som ble litt for krevende for folkene i Bergen Nasjonale Opera. Så i stedet har vi da fått en helt ny produksjon – regissert av britiske John Ramster med scenografi av Bridget Kimak.

Produksjonen er ny, men den trekker på eldre erfaringer, først og fremst på Wieland Wagners nedstrippede oppsettinger fra Bayreuth på 1950-tallet. Scenerommet i Grieghallen er enkelt og sparsomt innrettet, bygget opp omkring en stor «abstrakt» skulptur som er i stadig bevegelse og som kan brukes til både å illudere hollenderens skip og Dalands hus. I tillegg markerer designeren Jean Kalman de sceniske og psykologiske endringer i fortellingen ved hjelp av fine, spektakulære lyseffekter.

Det er blitt en flott, effektiv oppsetting. Det er noe lett retro over den, over det stiliserte scenebildet og – ikke minst – over damekorets antydede 30-talls kostymer. Til gjengjeld er John Ramsters tolkning av Wagners fortelling ikke spesielt tilbakeskuende. Den er faktisk temmelig utradisjonell. For er det ikke slik at det for en gangs skyld faktisk er «happy end» i dette uhyggelige, tragiske dramaet?

Senta er fascinert av dødningen, «den bleke», fortapte hollenderen – som på sin side drømmer om å bli forløst og dø. Og i Wagners fortelling ender dødslengselen da nettopp slik – med «Liebestod», kjærlighetsdød: Senta drukner seg, selvmordet hennes forløser hollenderen, og i siste scenebilde svever de sammen til himmels. I Grieghallen gjør de ikke det. Her er det ikke noe selvmord og ikke noen himmelfart. Her er det til gjengjeld en veldig jordisk forening. Som virker «riktig», overbevisende, konsekvent. 

At vi tror på denne slutningen, skyldes først og fremst Elisabeth Teige i rollen som Senta. Hun er en storslått, dramatisk sopran, en skikkelig Wagner-sanger. I tillegg har hun et formidabelt scenisk nærvær og fremstiller kvelden igjennom Senta som en kvinne av kjøtt og blod. Og får, i samspill med Iain Pattersons hollender, frem at det ikke dødslengsel som driver Senta, men lengsel etter den store, jordiske kjærligheten. 

Wagner er ikke noen spøkefugl, men den sterke, amerikanske bassen Eric Halfvarson klarer faktisk å gi fremstillingen av skipper Daland en lett, humoristisk karakter. I de mindre rollene hører vi Sergey Skorokhodov som jegeren Erik og Tuija Knihtilä som Mary, Sentas amme. Bror Magnus Tødenes fremstiller Styrmannen med imponerende stemmekraft.

Og så var det Edvard Grieg Kor med gjester – som ikke bare sang flott og kraftfullt kvelden igjennom, men også var i stadig bevegelse og agerte sjømenn, spinnende kvinner, folkemengde og mye mer. Spesielt virkningsfull var den lille gruppen hvitmalte herrer som fremstilte det uhyggelige zombie-mannskapet på hollenderens skip.