Sublime øyeblikk

Bergens Tidende, 26.02.2013

Erlkönig

Matthias Goerne

Schubert Edition Vol. 7

Harmonia Mundi

Ny plate i Matthias Goernes Schubert-serie

Vandreren kommer ned fra fjellet. Han har søkt lykken – forgjeves, sukker han. Det er Matthias Goerne som forteller. Og allerede i disse første fire linjene av Schuberts sang «Der Wanderer» fører han oss dypt inn i romantikkens lengselsfylte rom. Det blir nesten feil å si at han fortolker sangen. Han viser den frem, fremstiller den vokalt. Han er vandreren, han er sukket, han er landskapet som ligger blekt og kaldt i solnedgangen. Og til aller sist blir han den åndeaktige røsten som svarer vandreren: «Der hvor du ikke er – der er lykken». Platen – nr. 7 i Goernes storslåtte Schubert-serie – er full av slike sublime øyeblikk da stemme, tekst og musikk smelter sømløst sammen. Selv om tekstene er skrevet av mange forskjellige forfattere, skaper Goerne hele tiden musikalske dialoger og tematiske sammenhenger med sin fantastiske stemmekunst. Og «Erlkönig», sangen om faren som mister barnet sitt til alvekongen, er trolig aldri blitt sunget mer åndeløst, mer rystende enn her. Den fine pianisten Andreas Haefliger er Goernes lydhøre støttespiller.

Likheter og forskjeller

Bergens Tidende, 19.02.2013

The Schubert Connection

Oslo String Quartet

Schubert møter Grieg på ny plate fra Oslo Strykekvartett  

Det er opplest og vedtatt at Debussys strykekvartett fra 1883 er inspirert av Griegs fem år eldre kvartett. Riktignok snakket Debussy aldri selv om det, men verkene har en del musikalske fellestrekk som gjør forbindelsen plausibel. Men hva da med Grieg? Var han inspirert av noen? Oslo Strykekvartett peker på at Schuberts kvartett «Der Tod und das Mädchen» (D 810) fra 1824 kan være en mulighet. Men som cellisten Øystein Sonstad skriver i tekstheftet til den nye platen: Schubert-forbindelsen er like umulig å dokumentere som forbindelsen mellom Grieg og Debussy. Altså må det argumenteres musikalsk – slik det skjer på platen der de to verkene spilles etter hverandre i kronologisk orden. Oslo-musikernes tolkning er sterk, teknisk og musikalsk overbevisende, med innforstått, inderlig samspill og med understreking av de store utladningene som nesten sprenger kvartettformatet hos både Schubert og Grieg. Men likner disse verkene egentlig hverandre? Musikerne merker kanskje at det er strukturelle likheter mellom dem. Jeg som sitter og lytter uten å ha partituret i hånden, hører først og fremst forskjeller – og opplever at det musikalsk sett er uendelig lang vei fra det storslåtte, tordnende uttrykket hos Schubert frem til det verket Grieg skrev over femti år senere.  

Forbindelser

Bergens Tidende, 19.02.2013

Dutilleux: Correspondances

Esa-Pekka Salonen

Orchestre Philharmonique de Radio France, 

Deutsche Grammophon

Raffinert, fargeglitrende musikk

De store navnene i fransk 1900-tallsmusikk er Olivier Messian og Pierre Boulez. Men også Henri Dutilleux. Han har skrevet musikk siden 1930-tallet og er fremdeles aktiv i en alder av 97. Verklisten hans er riktignok ikke omfattende, og han har i perioder vært borte fra musikkscenen. Men han er en spennende modernistisk komponist som skriver i et raffinert, fargeglitrende tonespråk med referanser bakover til Debussy og andre franske impresjonister. Vi hører det på denne nye platen der Esa-Pekka Salonen og det franske radioorkester fremfører tre større verk – cellokonserten «Tout un monde lointain» (1970) med finske Anssi Karttunen som flott solist, orkesterverket «The Shadows of Time» (1997) samt «Correspondances» fra (2003) med Barbara Hannigans klokkeklare sopran svevende over en tett orkestersats. «Correspondances» som også er platens tittel, henspiller på forbindelser mellom musikken og ulike tekster som har inspirert Dutilleux. Det er også en annen slags forbindelse på gang her: Esa-Pekka Salonen har vært elev av Dutilleux og skriver selv musikk i et liknende tonespråk. Og er kanskje den dirigenten i dag som er best til å fortolke sin lærers musikk. 

En milepæl

Bergens Tidende, 19.02.2013

Maria João Pires

Schubert

Deutsche Grammophon

På oppdagelsesreise i Schuberts verden

Det starter med en kort melodisk frase som gjentas og ender i en spørrende akkord. Noe skal skje, men hva? Hvor skal vi hen? Vi skal på oppdagelsesreise i Schuberts verden. Maria João Pires, den store portugisiske pianisten, sitter ved flygelet og inviterer oss inn i sonate nr. 16 (D 845) der det venter musikalske mirakler bak hver taktstrek. Det er, som alltid, noe selvutslettende over hennes spill, som om hun bare sitter og viser frem hva hun finner underveis. Musikken strømmer, hun følger dens anvisninger og velger hele tiden den helt rette fraseringen, det helt rette stemningsleiet. Etterpå gjelder det Schuberts siste sonate, den store nr. 21. i B-dur (D 960). I slutningen av 1980-tallet innspilte Pires den på platemerket Erato. Nå tar hun den opp igjen, et kvart århundres musikalske erfaringer rikere, og spiller uten store fakter og geberder en tolkning som kommer til å stå som en milepæl i Schubert-diskografien. Noen ganger er musikken sprudlende, overmodig, noen ganger muskuløs, robust, men hele tiden har den en undertone av mørk melankoli og sorg. Som om den bærer på en nesten uutholdelig smerte.

Valens egen vei

Bergens Tidende, 12.02.2013

Fartein Valen: String quartets

Hansakvartetten

2L 

Imponerende utgivelse av Fartein Valens musikk for strykere

«Det sidste og egentligste kan man jo ikke lære og egentlig lærer mange kun ved sin egen erfaring, ikke ved andres theorier» – skrev Fartein Valen høsten 1911 i et brev til vennen Otto Lous Mohr. Valen var kommet til Berlin for å studere komposisjon på den kongelige musikkhøgskolen, men han var ikke fornøyd, verken med undervisningen eller med seg selv. «Saa nu synes jeg, jeg maa gaa min egen vei; engang maa man jo tage ansvaret selv», konkluderte han i brevet.

Han gjorde alvor av det. Han sluttet på høgskolen og begynte en lang periode med selvstudier. Og valgte sin egen vei, en vei som førte inn i samtidens musikalske modernisme, men også tilbake til Bach og til den polyfone musikkens røtter. Resultatet ble et av det 20. århundres mest personlige, mest særegne musikalske universer. At viktige deler av veien ble til mens han arbeidet med kammermusikalske problemstillinger, det demonstrerer Hansakvartetten med denne nye, imponerende utgivelse.

Kronologisk sett starter det med en ufullendt strykekvartett fra Berlin-tiden. Opprinnelig skulle den ha hatt fire satser, men Valen gjorde visst bare to ferdig, i alle fall er det bare bevart to satser i renskrift. Det er tett, velskrevet musikk, formulert i et tidstypisk, seinromantisk tonespråk – men man merker allerede her at noe er ved å skje, at noe nytt presser seg frem under den tradisjonelle harmoniske og melodiske overflaten.  

De neste mange årene arbeidet Valen med å dra disse underliggende spenninger og konflikter frem i lyset. Etter hvert fant han sin egen stemme, blant annet ved å skrive korte sanger med klaverakkompagnement. Tre av dem er med på platen, tre sanger (op. 6) til tekster av Goethe. De blir vakkert og sikkert fremført av Hilde Haraldsen Sveen som ikke alene løser musikkens store tekniske utfordringer, men også klarer å formidle tekstenes følelsesmessige innhold.

Hansakvartetten akkompagnerer Sveen med en transkripsjon av klaverstemmen som opprinnelig ble skrevet til en konsert i 1932. Det var på denne konserten at publikum fikk høre Valens første større verk i den nye stilen, hans strykekvartett nr. 1 (op. 10) fra slutten av 1920-tallet. Den andre kvartetten (op. 13) er skrevet et par år senere, men ble først urfremført etter krigen.

Med disse to kvartettene er vi fremme ved den nye platens sentrale verk. Her hører vi Valens karakteristiske stil, hans «dissonerende polyfoni», i full og fri utfoldelse. Han bruker klassiske satsformer – sonate, fuga, rondo osv. – men fyller formene med kvasse melodilinjer som møtes i stadige konfrontasjoner og kollisjoner. Hansakvartetten legger dette materialet frem, klart og tydelig, uten forsøk på å glatte ut eller å dempe konfliktene. De tegner opp stemmevevet med knivskarp presisjon og får Valens rå dissonanser til å gnistre og funkle. Og demonstrerer at Valen hadde rett når han snakket om at atonal musikk kan romme «l’altra beltá», en annen, annerledes skjønnhet.

Festfyrverkeri

Bergens Tidende, 05.02.2013

Mozart: Piano Concertos Nos. 21 and 22

Christian Ihle Hadland, klaver

Arvid Engegård, dirigent

Oslo Philharmonic Orchestra

Simax

Christian Ihle Hadland platedebuterer som orkestersolist

På plate har vi hørt Christian Ihle Hadland som akkompagnatør og som kammermusiker. Nå er det anledning til også å høre ham som orkestersolist – i to av Mozarts klaverkonserter innspilt sammen med Oslo Filharmoniske Orkester. At Hadland har et spesielt sterkt forhold til Mozart, var kjent fra før. Likevel virker det overrumplende, nesten som et fysisk sjokk, å høre ham åpne klaverstemmen i konsert nr. 21. Dette er ung, kjepphøy musikk, et rasende festfyrverkeri spilt av en ung, virtuos pianist som klarer å formidle sin egen begeistring over denne eksplosjonen av løp og triller. Andresatsen, «Elvira Madigan»-musikken, blir spilt litt raskere og med mer fremdrift enn det er vanlig – og høres nå plutselig helt ny og frisk ut. Og slik fortsetter Hadland, gjennom nr. 21 og inn i nr. 22 som han får til å klinge i litt mørkere, duse farger. Oslofilharmonikerne og Arvid Engegård legger en elastisk, slank orkestersats i bunnen og gir ham godt motspill når det trenges. Hadeland har selv skrevet fine, tidsriktige kadenser til nr. 21. I nr. 22 spiller han derimot, av en eller annen grunn, noe besynderlig rot signert Benjamin Britten. 

Blanda drops

Bergens Tidende, 05.02.2013

300

Ingolf Wunder

Deutsche Grammophon

En rar klaverplate

Unge østerrikske Ingolf Wunder vant en pris i den internasjonale Chopin-konkurransen i 2010. Og utga i 2011 sin første plate for Deutsche Grammophon der det selvsagt var Chopin det dreide seg om. Chopin er også med på hans nyeste plate, men nå sammen med mye annet, en stripe klaververk hentet fra de siste 300 års musikkhistorie som platens tittel henspiller på. Det starter i 1700-tallet med en enkel, ukunstlet Scarlatti-sonate etterfulgt av en muskuløs tolkning av Mozarts store sonate i B-dur (K333). Så kommer platens Chopin-nummer, en perlende Berceuse. Og så … så begynner det å bli veldig rart. For resten av platen består av ultrakorte stykker, typiske ekstranumre og musikalske svisker, «Clair de Lune» og «Humlens flukt» om hverandre, for å si det slik. Og det skal bli enda rarere. For til aller sist kommer filmmusikk signert Enrico Morricone. Pluss Wunders egen, helt utrolig corny transkripsjon av temaet fra Star Wars. Det er mye flott og flashy klavermusikk på platen. Men repertoarmessig faller den mellom alle stoler som er. 

Entusiasme

Bergens Tidende, 05.02.2013

Mahler 9

Gustave Dudamel

Los Angeles Philharmonic

Deutsche Grammophon

Liveopptak fra Duhamels Mahlermaration

Venezuelanske Gustavo Dudamel skaper entusiasme hvor han enn befinner seg. Han begeistret verden med ungdomsorkestret Orquesta Sinfónica Simón Bolívar. Han blåste nytt liv i Göteborgsymfonikerne. Og siden 2009 har han vært tiljublet sjefsdirigent i Los Angeles – der han siste år sjøsatte enda et av sine store konsertprosjekter: Alle Mahlers symfonier spilt i løpet av to uker. Maratonsatsningen hadde store omkostninger for alle involverte. Men at en total fordypning i et musikalsk univers i løpet av en ganske kort periode også kan gi store gevinster, hører vi i denne versjonen av Mahlers niende, innspilt live på den siste konserten. Dudamel og orkestret gløder og brenner og får frem alle de store, harde kontrastene i verket. Musikken er «ubehjelpelig», «grov», «trossig» slik Mahler insisterte i partituret. Men den er også lyrisk, eterisk, opphøyd. Man sier vanligvis at den niende er en dødsmerket Mahlers avskjed med verden. I denne fremføringen hører vi det motsatte: en sanselig, musikalsk bekreftelse av det dennesidige.

Smult farvann

Bergens Tidende, 12.02.2013

Mats Eilertsen Trio

Sails Set

Hubro

Forsiktige improvisasjoner

Bassisten Mats Eilersen har satt seil og stevner ut sammen med to gaster, trommisen Thomas Strønen og den nederlandske pianisten Harmen Fraanje. «Målet har vært å improvisere fram låter, klanger og situasjoner som vel så gjerne kunne vært komponerte og produserte» -- forteller skipperen om prosjektet sitt. Det dreier seg altså om å seile ut i det åpne havet, om å følge bevegelsene i nået, på stedet, om å skape noe som er fritt men som likevel har samme kvaliteter som den musikken vi kjenner fra Eilertsen tidligere, mer kontrollerte plater. Resultatet av seilasen hans er elleve ultrakorte stykker. Her er fine øyeblikk der enkle, sangbare melodilinjer flyter forbi eller der de tre musikerne plutselig finner sammen i tett, inspirert samspill. Men når sant skal sies, holder Eilertsens båt seg vanligvis til de aller mest kjente seilrennene. Det meste av seilasen foregår tett ved kysten i smult farvann. Samspillet mellom de tre musikerne er forsiktig, avventende, alle lurer på hverandre, og det er sjelden noen tør ta den avgjørende, dristige skipperbeslutningen som kan skape vind i seilene og føre båten ut i det åpne og inn i orkanens øye.  

Stillferdig inderlighet

Bergens Tidende, 22.01.2013

Eyvind Alnæs: Songs to Texts by Heine, Burns and Scandinavian Poets

Ann-Beth Solvang, mezzosopran

Erling R. Eriksen, klaver

Toccata Classics

Lavmælte sanger av Eyvind Alnæs

En gang var det Grieg, bare Grieg, du fant når du søkte etter norske komponister i platebutikkene. De tider er forbi. Andre norske komponister fra årtiene omkring siste århundreskifte begynner etter hvert å komme ut av skyggen og finne seg en plass i diskografien. Eyvind Alnæs (1872-1932) er en av dem, en komponist som det nå er mulig å danne seg et mer fullstendig bilde av enn før. To av hans symfonier kan fås på plate, det finnes en cd på plateselskapet Toccata med hans klavermusikk innspilt av Erling R. Eriksen, professor i klaverspill ved Universitetet i Stavanger. Og nå er Eriksen tilbake på Toccata igjen, denne gangen som akkompagnatør for mezzosopranen Ann-Beth Solvang som synger sanger av Alnæs til tekster av skandinaviske diktere. Det er snakk om enkel, lavmælt musikk som Solvang fremfører med stillferdig inderlighet, tretti melodiøse sanglinjer formulert i et senromantisk tonespråk med et spenstig klaverakkompagnement som gir sangstemmen motspill og kaster uventede fargetoner innover musikken. 

Udogmatisk

Bergens Tidende, 15.01.2013

Wolfgang Rihm

Complete Works for Violin & Piano

Naxos

Kontrastfylte komposisjoner for fiolin og klaver

Under 1970-årenes oppbrudd fra etterkrigstidens strenge systemmodernisme, ble Wolfgang Rihm rask en av frontfigurene i tysk samtidsmusikk. Han var musikalsk altetende, dypt fortrolig med hele den tyske musikktradisjonen. Han hentet inspirasjon hos romantikere og senromantikere så vel som hos tidlige avantgardister. Han grep ubesvært tilbake til eldre tiders sjangrer og fusjonerte dem med nye komposisjonsteknikker. Han var – og er fremdeles – en udogmatisk og utrolig produktiv komponist. På hans enorme verkliste finner vi komposisjoner i stort sett alle kjente formater og former. Kammermusikk for fiolin og klaver er kanskje det han har skrevet minst av – bare fire verk, to fra 1970-tallet, to fra 1990-tallet. Men det er sterke, kontrastfylte komposisjoner, fullt på høyde med resten av produksjonen hans.  Kinesiske Tianwa Yang og hennes tyske pianist Nicholas Rimmer spiller de fire verkene med sikker formsans og glødende ekspressivitet på denne flotte Naxos-platen – der det også er blitt plass til en verdenspremiere, et stykke for solo fiolin, komponert i 2006.

Årets plater 2012

Bergens Tidende, 15.12.2012

To lokale pianister

L’Altra Beltà (Lawo). Annabel Guaita demonstrerer forbindelseslinjene mellom norske Fartein Valen og hans tre østerrikske samtidige, Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern. Og får klavermusikken deres til å gløde og funkle med ekspressive nytolkninger.

Serynade (Aurora). Det er to nyere norske komposisjoner på platen, men hovedverket er tyske Helmut Lachenmanns «Serynade» – et ekstremt krevende stykke som mobiliserer alle klaverets resonansmuligheter. Ellen Ugelvik spiller de tre verkene med suveren teknikk og forvandler lydeksperimentene til klingende musikk. 

To lokale komponister

Ruben Sverre Gjertsen: Gamelan Terrains (Aurora). Det oppstår fort information overload i øret når BIT20 Ensemble og dirigenten Pierre-André Valade spiller Ruben Sverre Gjertsens verk. Hans komplekse musikk er ikke beregnet på å skulle overskues en gang for alle. Den folder seg ut i stadig nye fargestrålende mønstre hver gang man lytter til den. 

Ørjan Matre: Inside Out (Aurora). Fire verk skrevet for klarinettisten Rolf Borch som fremfører dem sammen med forskjellige solister og BFO under ledelse av Juanjo Mena. Matres komposisjoner er begivenhetsrike, krevende, noen ganger overveldende – men ikke mer enn at musikken også får lov å puste når det trenges.     

To lokale orkestre

Zvezdochka in Orbit (Aurora). Humørfylt, swingende musikk for solocello og blåserkorps superprofesjonelt spilt av den ekvilibristiske Ernst Simon Glaser og Forsvarets Musikkorps Vestlandet under ledelse av Peter Szilvay.

Berio: Realisations (Chandos). Luciano Berios drømmende, romantiske Schubert-montasje «Rendering» blir fint fanget av BFO og dirigenten Edward Gardner på en plate som også rommer to andre eksempler på Berios musikalske gjenbruksstrategi.

Messiaen: Turangalîa-Symphonie (Hyperion). Årets suverene vinner. BFO og Juanjo Mena og to gode solister lykkes med noe som mange har prøvd, men nesten ingen har klart: å fange og vise frem Messiaens monstersymfoni i all sin rå, fnysende villskap.

Årets klassiker

J.S. Bach. Das Wohltemperierte Clavier (ECM New Series). András Schiff har tatt en ny runde med klaverets Gamle Testamente. Han spiller Bachs 48 stykker fritt, mer blomstrende enn tidligere og skaper en flytende, lekende versjon der hver enkelt av dem får sin helt egen klangfarge og følelsesuttrykk.

Årets gjenutgivelse

Kirsten Flagstad: The Voice Of A Century (Membran Documents). Ti plater med europeiske opptak fra årene etter andre verdenskrig.  «La Flagstad» brenner gjennom knitrende overflatestøy og hostende publikum med glansfull, overjordisk vakker stemme, knivskarp intonasjon og sømløst legato.

Årets Goerne

Schubert: Schwanengesang (Harmonia mundi). Matthias Goerne fortsetter sin Schubert-serie, denne gang med Christoph Eschenbach ved flygelet. Goernes barytonstemme har fremdeles overdådig fylde og klang. Han markerer Svanesangenes brå stemningsskift med skarpe endringer i stemmens karakter. Han dveler ved tekstenes mørke, gale aspekter. Og han får frem helt nye, demoniske sider av Heine-sangene.

Sakral musikkdramatikk

Bergens Tidende, 15.12.2012

Hector Berlioz:  L’enfance du Christ

Jun Märkl, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets prosjektkor

Grieghallen

BFO avslutter musikkåret 2012 med dramatisk korverk av Hector Berlioz

Det er ikke noe rundt Berlioz-år i år. Likevel har 2012 vært kraftig preget av musikken hans. I alle fall i Bergen. Årets Festspill sluttet med en storslått versjon av Fausts fordømmelse fra 1847. Og på torsdag satte BFO punktum for musikkåret 2012 med å oppføre hans andre dramatiske korverk, L’enfance du Christ – Jesu barndom – skrevet i årene 1850-54.

Berlioz kalte Fausts fordømmelse for en «dramatisk legende», mens Jesu barndom ble til en «sakral trilogi». Begge verkene er stort anlagte musikkdramaer som fortelles av solister og kor, men de er vanskelige å plassere i de vanlige kategoriene. De er mellomting, verk i grenselandet mellom oratorium og opera.

I Jesu barndom er det en forteller på scenen og historien avvikles i en serie stiliserte tablåer der vi først hører om Herodes og hans marerittsdrømmer og etterpå følger den hellige familie på flukten til Egypt.  Berlioz hadde presise forestillinger om hvordan denne historien skulle fremstilles på scenen – med korets herrer og damer plassert mot hverandre i hver side av rommet og åtte damer skjult bak scenen.  De som hadde tilrettelagt BFOs fremførelse på torsdag, hadde valgt å se bort fra disse anvisningene. Det betydde at fremførelsen umiddelbart trakk mer mot oratorium enn mot opera. Likevel ble det dramatikk nok, dramatikk fremstilt med musikalske midler av fem gode solister, av BFO dirigert av tyske Jun Märkl og – ikke minst – av koret som kvelden igjennom sang med fyldig, egal klang.

Det hadde vært to avbud blant solistene på grunn av sykdom. Den unge nederlandske mezzosopranen Cécile van de Sant som var trådt til med kort varsel, sang Marias parti, undrende og sødmefylt, og fikk god støtte av sin landsmann, barytonen Henk Neven, i rollen som den alvorlige, beskyttende Joseph. Engelske Matthew Best var også kommet til Bergen med kort varsel. Etter sigende slet han selv med sykdom, men det virket nå ikke så. Han sang rollen som den paranoiske kong Herodes med kraftig, rungende bass og uttrykksfull understreking av partiets mørke, gale aspekter. I tillegg hørte vi hans basskollega Knut Skram i forskjellige mindre roller.

Fortelleren står i historiens sentrum. Det er ham som forklarer og fortolker hendelsene. På torsdag var han også verkets ubestridte musikalske sentrum – suverent sunget av engelske Mark Padmore med lys, overjordisk vakker stemme oppe i tenorenes aller øverste register. 

Mot slutten av handlingen, da Maria og Joseph har fått husly hos ismaelittene, blir de feiret med et stykke festlig musikk for to fløyter og harpe. I Grieghallen på torsdag ble denne trioen spilt så flott at publikum brøt inn med spontan applaus. Det viste seg å være et lurt trekk – for de tre musikerne ble glemt i postyret under fremkallelsene etter konserten.

En bursdagspresang

Bergens Tidende, 11.12.2012

The Lindeman Legacy

Malmö Kammerkor, Einar Steen-Nøkleberg, Eva Knardahl, Københavns Strykekvartett, Kåre Nordstoga

Simax Classics

Simax feirer Ludvig Mathias Lindeman og hans musikalske familie

Hva husker vi i dag om Ludvig Mathias Lindeman (1812-1887)? Kanskje at det var ham som skrev melodien til «Et barn er født i Bethlehem» og til «Millom bakker og berg». Men Lindeman var mer enn det. I samtiden var han en internasjonalt berømt organist. Han var den første som opptegnet norske folketoner. Hans samling av «Ældre og nyere Fjeldmelodier» ble avgjørende for utviklingen av norsk nasjonalromantisk musikk på 1800-tallet. Den 28. november var det 200 år siden han ble født. I den anledningen har Simax utgitt The Lindeman Legacy, en boks med tre cd’er som dels tegner et bilde av Lindeman som komponist, dels gir et inntrykk av hans musikalske familie – både hans far, hans bror, hans sønn og svigerdatter var kompetente musikere og komponister. Det er snakk om gjenutgivelser. De to første cd’ene presenterer kormusikk og kammermusikk i opptak fra 1983. Den tredje – og den musikalsk sett mest interessante – rommer opptak fra 2002 av en velopplagt Kåre Nordstoga som sitter ved orgelet i Oslo Domkirke og spiller to av Lindemans flotte variasjonsverk.

Musikk som abstrakt klang

Bergens Tidende, 11.12.2012

Souvenir

Trondheimsolistene

2L

Nye eksperimenter fra Trondheimsolistene og Lindberg Lyd

Peter Tsjaikovskijs «Serenade for strykere» (op. 48) er et av den klassiske musikkens mest populære stykker. Han skrev den opprinnelig for strykekvintett, men i dag hører vi den vanligvis i et arrangement for stort strykeorkester. Det er slik Trondheimsolistene spiller den på sin nyeste plate, «Souvenir», som også rommer et annet Tsjaikovskij-arrangement, strykeorkesterversjonen av sekstetten «Souvenir de Florence» (op. 70). I tillegg er det to verk av Carl Nielsen på platen – hans «Lille suite for strykere» (op. 1) pluss den korte, lamenterende satsen «Ved en ung Kunstners Baare».

Det er Morten Lindberg fra selskapet 2L, Lindberg Lyd, som har produsert «Souvenir». Når Grammy-showet går i gang i Los Angeles om et par måneder, er Lindberg med i konkurransen om musikkindustriens Oscars: «Souvenir» er nominert i kategorien «Best Engineered Album», det lydteknisk beste album fra 2012. Hva er grunnen? Hva er hemmeligheten ved denne platen? Noe med akustikken i Selbu kirke der musikken er spilt inn. Noe med innspillingsteknologien blu-ray. Men også noe med selve plasseringen av musikerne i kirkerommet.

I tidligere opptak med Trondheimsolistene har Lindberg brutt ned det tradisjonelle mønsteret der musikerne er plassert som på konsert og lydbildet har en klar høyre/venstre orientering. Lindbergs alternativ er å plassere musikerne i sirkel omkring et utall av mikrofoner. Når opptaket da etterpå avspilles på et skikkelig lydanlegg, får lytteren en opplevelse av «surround sound», av å være omgitt av – eller neddykket – i lyd. 

På «Souvenir» bruker Lindberg dette oppsettet, men i Tsjaikovskijs Serenade for strykere drar han klangeksperimentene et steg videre og plasserer musikerne slik at ingen av dem sitter ved siden av en kollega som spiller samme stemme. Det gir ytterligere luft i lyden. Nå virker det som om stemmevevet kommer alle steder fra på en gang, samtidig med at de enkelte stemmene står renere og klarere, og den samlede klangen virker mindre massiv enn vanlig. Resultatet blir på et vis en ny slags musikk, i det minste en musikkopplevelse som er frigjort fra vanlig, fysisk romlighet, en eiendommelig opplevelse av musikk som abstrakt ide eller form.

Ved tidligere Grammy-utdelinger har Trondheimsolistenes plater vært nominert for både lyd og fremføring. I år er de ikke med i konkurransen om «Best Small Ensemble Performance», men de kunne gjerne vært det, vil jeg tro – uten i øvrig å kjenne feltet. For selv om lyden på «Souvenir» er slående, merkelig, overveldende, er det likevel tolkningen av musikken som imponerer mest. De to Tsjaikovskij-verkene har en dansende, rytmisk spenstighet og en nesten kammermusikalsk letthet. Og platens høydepunkt er en overdådig rampete fremføring av Carl Nielsens kjepphøye «Lille suite».     

Høytid og mirakler

Bergens Tidende, 08.12.2012

«Sæle jolekveld»

Marianne Beate Kielland

Nils Anders Mortensen

Arctimus

Lawo

Kjente og mindre kjente julesanger

Det er stjernedryss og en engel på coveret. Det er kjente julesanger på platen. Og det er Marianne Beate Kielland som synger – vakkert, inntrengende. Med seg har hun sin faste pianist Nils Anders Mortensen, og stryketrioen Arctimus støtter henne med en serie nye arrangementer skrevet av Mortensen og Magne H. Draagen. En skikkelig juleplate, altså, en plate som oppfyller alle genrens krav til punkt og prikke. Og så er den allikevel helt annerledes. Det er som om det i virkeligheten er snakk om to plater her. For innimellom de tradisjonelle sangene med de svulmende, lett arkaiserende strykerarrangementene ligger det en rekke opptak der Kielland og Mortensen er alene i studiet og fremfører sanger og lieder skrevet av Hugo Wolf, Max Reger, Jean Sibelius, Edvard Grieg, Richard Strauss og Charles Ives – komponister vi vel ikke umiddelbart forbinder med julesang, men som Kielland og Mortensen her bruker til å bygge opp et alternativt musikalsk og tekstlig juleunivers. Det er høytid i disse sangene. Og det er små mirakler i Kiellands klokkeklare, renferdige fortolkninger.

Markedets huller

Bergens Tidende, 04.12.2012

Samuel Barber: Cello Concerto & Sonata

Christian Poltéra, cello

Kathryn Stott, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny plate fra BFO med cellomusikk av Samuel Barber

BFO og Andrew Litton har utgitt en ny plate på BIS. Denne gang gjelder det amerikanske Samuel Barbers cellokonsert (1945) med sveitsiske Christian Poltéra som solist. Og i dette tilfellet er det ingen grunn til å komme med de vanlige spørsmålene om hvordan BFOs innspilning ligger an i forhold til konkurrentene. For det finnes stort sett ingen andre innspillinger å konkurrere med.  Alene derfor er det grunn til å hilse platen velkommen. Den fyller et hull på markedet. Og demonstrerer samtidig at slike huller kan være nok så uforklarlige, for ikke å si urettferdige. For Barbers konsert er et veldreid stykke musikk, skrevet med sans for celloens klanglige kvaliteter, musikk som blir velopplagt fremført av Poltéra og BFO med god balanse mellom vare, lyriske stemninger og de mer utadvendte, rytmisk markerte avsnittene. På platen hører vi i tillegg Poltéra sammen med pianisten Kathryn Stott i Barbers cellosonate, et kantet ungdomsverk fra 1932. Og som bonusspor får vi BFOs strykere alene i en vakker utgave av Barbers uoppslitelige Adagio.

Liv og røre

Bergens Tidende, 04.12.2012

Frode Haltli: Arne Nordheim Complete Accordion Works

Simax Classics

Nordheims verk for akkordeon samlet på plate

På Arne Nordheims verkliste er det fire verk for akkordeon. Ikke mye kanskje. Men disse fire verkene var tilstrekkelig til å sikre ham en plass som en av instrumentets viktigste støttespillere. Nå har Frode Haltli tatt de fire verkene frem og innspilt dem på en plate som dels gir god oversikt over Nordheims innsats på feltet, dels tegner et flott bilde av Haltli selv som musiker. De fire verkene – som Nordheim komponerte i perioden fra 1967 til 1986 – gir oss anledning til å høre Haltli fra veldig ulike vinkler: Alene med akkordeonet i Flashing (1986), i duett med prefabrikkert tape i Dinosauros (1971), som triomusiker sammen med perkusjonisten Hans-Kristian Kjos Sørensen og elgitaristen Raoul Björkenheim i Signals (1967) og endelig som orkestersolist i Spur (1975) med Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen. Haltli er en fenomenal musiker som er i stand til å oppfylle alle Nordheims villeste fantasier. Han presser instrumentet sitt, får det til å hyle og hvese og pese – og fyller de seinmodernistiske partiturene med liv og røre.

Musikalsk byvandring

Bergens Tidende, 27.11.2012

Eivind Buene:

Possible Cities / Essential Landscapes

Christian Eggen, dirigent

Cikada

2L

Cikada og Christian Eggen presenterer sju av Eivind Buenes komposisjoner for kammerensemble

Det første man ser når man åpner tekstheftet til Eivind Buenes plate «Possible Cities, Essential Landscapes», er en av arkitekten Anne Grethe Ellingsens vakre tegninger til Simon Strangers roman Mnem fra 2008, et kart over en utopisk by bygget av sirkler, kvadrater og rektangler. Byen er riktignok fiktiv, men tegningen likner planen over en italiensk middelalderby, en av den slags byer man alltid går seg vill i, men der turen aldri blir kjedelig og ensformig.

Buene tar dette temaet opp i tekstheftet. Han skriver at å lytte til ny musikk kan være som å gå gjennom en by. Turen fører gjennom ukjente gater og plutselige åpninger. «Den krever aktiv deltakelse, den tilbyr nye opplevelser, og det er talløse måter å komme seg fra et punkt til et annet; en mengde mulige reiseruter åpner seg for både vandreren og lytteren».

Det er sju spor på platen, sju av Buenes komposisjoner for kammerensemble, skrevet som en syklus imellom 2005 og 2009 og blendende fremført her av Cikada som også har vært oppdragsgiver for en del av verkene.

Hvordan er så Buenes musikalske by? Umiddelbart virker det som om det er vanskelig å gå seg vill i den. For som komponist er Buene et barn av sin tid. Så sent som på femtitallet kunne en avangardist som Karlheinz Stockhausen fremdeles si at idealet hans var «unerhörte Klänge», å strebe etter det uhørte, å skape et musikalsk uttrykk som aldri før hadde eksistert. I dag er denne delen av det musikalske feltet fallet til ro. Modernismens kamper er utkjempet for lengst. Det hersker en generell, forsonlig konsensus om hva samtidsmusikk er og hvordan slikt bør låte. Og Buene beveger seg hjemmevant i dette fredelige miljøet.

Ikke misforstå. At Buenes musikalske byvandring går gjennom nok så velkjente områder, betyr verken at den er monoton eller kjedelig. Slett ikke. Det ligger for det første en overveldende, klanglig rikdom i musikkens hans. Og i tillegg rommer den rikelig med opplevelser og åpninger.  De sju sporene er stappfulle av musikalske begivenheter, og det oppstår merkelige situasjoner når man minst venter det – det er brå sammenstøt av motstridende materialformer, det er plutselige avvik fra retninger man trodde var fastlagt, det er omveier og sidespor. Og av og til dukker det opp bruddstykker av tonal musikk midt i den senmodernistiske satsen – ruiner fra en svunnet tid som har fått lov å bli stående i Buenes by.

Bergens Tidende, 25.11.2012

Verk av Evan Gardner, Bartók og Brahms

Vilde Frang, fiolin

Dima Slobodeniouk, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Vilde Frang med overbevisende, myndig tolkning av Bartók

Det gikk femti år før verden fikk høre Béla Bartóks første fiolinkonsert. Han skrev den i 1908 som en kjærlighetserklæring til fiolinisten Stefi Geyer – som verken ville ha ham eller den. Deretter fortrengte han hele historien, og partituret ble først funnet etter Geyers død. Verket ble uroppført i 1958 – en aparte komposisjon i bare to satser, en flaskepost fra en svunnet tid, skrevet av et ungt menneske som senere skulle bli en av århundrets store komponister.

Pierre Boulez sa en gang at det ikke er noe i denne fiolinkonserten som er i motstrid med den eldre, modernistiske Bartók. Vilde Frang er trolig ikke helt enig i dette. Det fine ved hennes tolkning på torsdag var i alle fall at hun understreket at dette er en komposisjon som står på terskelen mellom to tidsaldre.  Og demonstrerte at hun selv trives like godt i begge musikalske landskaper.

Hun åpnet den lyse førstesatsen med dempet, vakker, sødmefylt tone, førte strykerne an i det innledende kammermusikalske avsnittet mens klangen fra flere og flere instrumenter vokset opp omkring henne, og hevet seg så triumferende over det store orkestret, med fiolinen syngende – følelsesfullt, inntrengende – som i en av de store, senromantiske konsertene. Så kom det brå omslaget: I den raske andresatsen spilte hun musikken fremover og inn i modernismen med skjeve, kantede fraseringer, med skarpe rytmiske markeringer og med kraftfull, rå understreking av alle konflikter og brudd. En overbevisende, myndig tolkning av et komplekst, bruddfylt verk. Får vi det snart på plate med henne, mon tro?

Før vi hørte Bartók, var vi på kort visitt i vår egen tid. Konserten startet med urfremføringen av «Scandinavian Knitting», et bestillingsverk skrevet til BFO av unge, amerikansk-norske Evan Gardner. Tittelen viser til at det musikalske materialet i verket forskyves og gjenbrukes slik at det oppstår skjeve mønstre underveis «som i en vrengt, håndstrikket norsk genser». I praksis viste Gardners skandinaviske strikketøy seg å være en interessant, begivenhetsrik komposisjon for stort orkester med instrumenter som brukes på uortodokse måter og frembringer et skimrende, flimrende lydbilde. Gardner viser selv til amerikanske Morton Feldmans komposisjoner fra 1950-tallet som var inspirert av mønstrene i persiske tepper.  Men hørt på konserten virket «Scandinavian Knitting» umiddelbart mer beslektet med fransk, koloristisk samtidsmusikk.

Den russiske dirigenten Dima Slobodeniouk førte BFOs musikere – og oss i salen – igjennom Gardners og Bartóks komplekse partiturer med presis, tydelig gestikk. Etter pausen fikk vi høre og se ham dirigere en fin fremførelse av Brahms’ symfoni nr. 2. Det kunne vel gjerne ha vært noe mer bredde og lange åndedrag i de to første, pastorale satsene, men Slobodeniouks omhyggelige, nøyaktige slagteknikk ga til gjengjeld flott uttelling i de siste, raske satsene som ble spilt både stramt og effektfullt – men også med raus varme av BFO som alltid yter sitt allerbeste i Brahms.  

Frie komposisjoner

Bergens Tidende, 20.11.2012

Résumé

Eberhard Weber

ECM

Fint minne om en stor bassist

Tyske Eberhard Weber var Jan Garbareks bassist fra 1982 helt frem til 2007 da han fikk slag og måtte slutte. Han er restituert nå, men kommer nok ikke til å spille igjen. Hans nye plate er en slags avansert gjenbruk av konsertopptak fra Garbarek-tiden. Han har plukket ut 12 av sine egne soloer og har bearbeidet dem på ulik vis. Garbarek og trommisen Michael Di Pasqua høres i noen av opptakene, og de har også lagt nye effekter på et par av sporene.  På konsertene var Webers soloer en slags mellomspill som skulle dirigere gruppen over i nye tonearter og stemningsleier, men på platen er begynnelser og slutt kuttet slik at bare den sentrale delen er tilbake. Musikken virker likevel ikke amputeret av den grunnen. Webers teknikk på femstrengsbassen og hans utnyttelse av loops og ekkoeffekter er fremdeles imponerende, og vel så imponerende er hans evne til å skape spontane, frie komposisjoner uten annet grunnlag enn en toneart og en vag retningsangivelse. Resumé er et fint minne om en stor bassist. Pluss at Garbarek har en frodig tenorsolo på et av sporene som er hele platen verdt.

Vesentlig og uvesentlig

Bergens Tidende, 20.11.2012

The Essential Henning Kraggerud

Naxos

Norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann

Boksen heter «The Essential Henning Kraggerud». Men er ikke det litt vel tidlig? Plater som heter noe slikt, pleier å være gjenutgivelser av opptak med eldre, vanligvis avdøde, superstars. The Essential Pavarotti for eksempel. Eller The Essential Maria Callas, Karajan, Michael Jackson osv.

På den annen side: Fiolinisten Kraggerud ser riktignok fremdeles veldig ung ut, men han har tross alt vært en sentral figur i norsk musikkliv i to tiår. Og han har en omfattende diskografi som det er mulig å plukke godbiter fra.

Hele Kraggeruds Naxos-karriere er representert på de tre platene i boksen. Kronologisk sett starter det med den sensasjonelle platedebuten i 1996 da han og pianisten Helge Kjekshus ga ut sine friske, fandenivoldske tolkninger av Griegs tre fiolinsonater. I den andre enden av tidsspennet finner vi den intense, bevegende versjonen av Mozarts Divertimento i Ess-dur som Kraggerud spilte inn med Lars Anders Tomter og cellisten Christoph Richter i 2008. Og innimellom ligger det norsk, romantisk fiolinmusikk i bøtter og spann – hele verk og smakebiter, kammermusikk og orkestermusikk mellom hverandre, signert Bull, Halvorsen, Svendsen og Sinding.

Sviskene faller tett på de tre platene. Og det er mye musikk fra den blekere delen av fiolinrepertoaret. For eksempel er det meste av cd 2 fylt med småstykker av Christian Sinding framført med Christian Ihle Hadland ved klaveret. Men det er tross alt også tyngre verk i boksen, Sibelius’ fiolinkonsert for eksempel. Og kammermusikk av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe – men Kraggeruds viktigste Ysaÿe-innspilling, sonatene for solo fiolin, er ikke med. De utkom på Simax i 2008.

The Essential Henning Kraggerud? Hva er det essensielle, det vesentlige, det grunnleggende ved Kraggerud som musiker? En frisk, musikantisk tilgang til stoffet, en forkjærlighet for den gode, velskrevne melodilinjen, en velutviklet evne til å forme et musikalsk stoff, til å få fraser og klang til å løfte seg og stå klart og lyslevende. Det er slik vi kjenner ham fra konsertene. Og det er slik vi hører ham på disse platene. Repertoaret på hans mange Naxosutgivelser har trolig vært bestemt av selskapets behov for å fylle ut musikkhistoriske huller i katalogen. Vi andre skulle gjerne ha hørt ham folde seg ut i mer krevende verk. På den annen side er det neppe noen tvil om at han personlig føler seg veldig godt tilpass i det norsk-romantiske repertoaret.    

Kanskje det ikke er for tidlig med en Essential-boks for Kraggerud?  Men Naxos kunne i det minste ha tatt utgivelsen litt mer alvorlig. Hvis du kjøper boksen og ikke kjenner Kraggeruds plateproduksjon fra før, er du helt på herrens mark. Det er ikke noe teksthefte i boksen, bare noen helt nødtørftige opplysninger om komponister og verk trykt på pappen under platene. Det er ingen opplysninger om når og hvor disse innspillingene er gjort. Det er trykt en liste over Kraggeruds medspillere på coveret, men du må selv prøve å få den til å matche verklistene under platene. Noe som ikke er helt enkelt, blant annet fordi det er feil i listene. 

Gjenbruk

Bergens Tidende, 13.11.2012

Concertos for Viola and Bassoon

Martin Kuuskmann, fagott.

Lars Anders Tomter, bratsj.

1B1 Chamber Orchestra

Simax Classics

Frisk plate med coverversjoner av Bach og Telemann

Coverversjoner er ikke noe nytt. Allerede i barokken var gjenbruk av andres musikk et hverdagslig fenomen. Bach var like aktiv som alle andre, og han gjenbrukte også sine egne verk. For eksempel er hans cembalokonserter i virkeligheten arrangementer av konserter for helt andre soloinstrumenter skrevet 30-40 år tidligere. Og når det nå en gang forholder seg slik, er det vel ikke noe som forhindrer andre i å fortsette i samme spor? Lars Anders Tomter og den spennende, estiske fagottisten Martin Kuuskmann har i alle fall gjort det. De har konstruert nye coverversjoner av Bachs cembalokonserter og latt Tomters bratsj eller Kuuskmanns fagott overta solostemmen. I tillegg spiller de to konserter av Telemann. Resultatet er blitt en frisk, uhøytidelig plate. Jo da, det er litt rart å høre de velkjente Bach-verkene i ny drakt. Og verken Tomter, Kuusmann eller Stavanger-ensemblet 1B1 holder seg til tidligmusikkpolitiets strenge forskrifter. Men musikken klinger godt, og de to solistene går til verket med liv og lyst, fulle av energi og godt humør.

Fri og blomstrende

Bergens Tidende, 06.11.2012

J.S. Bach. Das Wohltemperierte Clavier

András Schiff:

ECM New Series

Schiff med imponerende nyinnspilling av Bach

Ungarske András Schiff har de siste årene utgitt en imponerende rekke nytolkninger av klaverlitteraturens sentrale verk på platemerket ECM. I flere tilfeller er det snakk om verk han spiller inn for andre gang i platekarrieren. Et eksempel er de fire cd’ene med Bachs Wohltemperierte Clavier, bind I og II som nettopp er kommet. Det er et kvart århundre siden han sist tok tak i disse 48 konsentrerte stykkene. Mye er annerledes nå. Blant annet selve opptaket – som bærer ECMs umiskjennelige merke: krystallklar lyd, ekstremt nærværende klaverklang i et opptak som går helt tett inn på instrumentet. Men også Schiffs tolkning av de 48 har endret seg. Han spiller fremdeles Bach uten pedal. Og er fremdeles forsiktig med å bruke det moderne flygelets klangmuligheter. Men han er friere, mer blomstrende, mindre ortodoks i dag. Fugaene spilles ikke så strikt som før. I preludiene veksler han ubekymret mellom bundne og ubundne fraser. Han lytter og følger musikkens egne anvisninger, flytende, lekende. Og skaper en versjon der hver av de 48 får sin helt egen klangfarge og sitt helt eget, særegne følelsesuttrykk.

Sirkus og alvor

Bergens Tidende, 03.11.2012

Operafest

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Fornøyelig sesongåpning med Bergen Nasjonale Opera

Kveldens overskrift var «Operafest». Og festlig var det i alle fall i Grieghallen på torsdag da Den nye Opera åpnet en ny sesong og samtidig feiret navneskifte til Bergen Nasjonale Opera.

Alle kluter var satt til. Det var et langt, avvekslende musikalsk program, og den engelske regissøren Olivia Fuchs hadde komponert et flott, fargesprakende sceneshow. Det var akrobater og flammeslukere. Det var rosedryss fra taket. Det var syklister og dansende korpiker. Den svenske mezzosopranen Charlotte Hellekant danset med Andrew Litton og kysset tilfeldige herrer i salen. Og den finske humørbomben Sirkka Lampimäki slo hjul midt i en arie av Gounod.

God sirkusstemning, altså. Men også mye god musikk. Og gode solister. I tillegg til Hellekant og Lampimäki hørte vi tyske Torsten Kerl (tenor), ungarske Béla Perencz (baryton) og bergenske Thorbjørn Gulbrandsøy som tidligere har sunget baryton, men som nå er gått over i tenor-faget.

En slik kveld sitter sviskene selvsagt løst. Det startet med Hellekant i Habaneraen fra Bizets «Carmen» og det sluttet med Hellekant som Lehárs glade enke. Og innimellom hørte vi Sirkka Lampimäkis ekvilibristiske, skarpe sopran i Nattens Dronning fra Mozarts «Tryllefløyten», en rolle hun nettopp har sunget ved den finske nasjonaloperaen. KorVest og Bergen Filharmoniske Kor sang «summekoret» fra Puccinis «Madama Butterfly» og operaens sjarmerende barnekor ga oss et fint utdrag fra «Carmen».

Det var fest og høyt humør. Men også alvorligere stunder innimellom. Hellekant som imponerte kvelden igjennom, hadde blant annet en sterk, følelsesladet duett med Gulbrandsøy i et utdrag fra Massenets «Werther». Men ellers var det spesielt herrene som tok seg av alvoret. Vi hørte blant annet Béla Perencz som Jago fra Verdis «Otello» og Scarpia fra Puccinis «Tosca», to demoniske roller som han sang med en kraftig, lett blafrende stemme.  Torsten Kerl som er en typisk heltetenor, passet fint i rollen som Florestan fra Beethovens «Fidelio», og viste mot slutten av kvelden at han også har sans for det lettere operetterepertoaret.

Det er sangerne og koret som er i sentrum en slik kveld. Men det som kanskje imponerte mest underveis, var Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton – som fulgte med oppmerksomt gjennom alle de brå stemningsskiftene og hele tiden la en fleksibel, smidig ramme rundt solistene.  Bergen Nasjonale Opera er heldig som har musikalske støttespillere av dette formatet.