Nye plater med BFO

Bergens Tidende, 25.10.2019

Brahms: Symphonies Nos 1 and 3

Bergen Philharmonic Orchestra

Edward Gardner

Chandos

Béla Bartók: Duke Bluebeard's Castle

John Relyea, Michelle DeYoung, Pál Mácsai

Bergen Philharmonic Orchestra

Edward Gardner

Chandos

Det var på en torsdagskonsert i januar 2016 vi første gang fikk høre Edward Gardner dirigere Bergen Filharmoniske Orkester i et stort verk av Johannes Brahms. Det var den første symfonien det gjaldt den kvelden. Og vi som var til stede forsto med en gang at her skjedde det noe stort. Det gikk et sukk gjennom salen da Gardner startet første sats. Og da han la dirigentstokken fra seg etter aller siste takt, ble det stormende, stående applaus og elleville rop.

Det har blitt mye mer Brahms med Gardner og BFO siden den gangen. I de siste fire årene har de fremført stort sett alle orkesterverkene hans på konserter i Grieghallen.

Nå begynner dette store Brahms-arbeidet å bli dokumentert på plate. I denne måned har plateselskapet Chandos utgitt den første og den tredje symfonien, opptatt i Grieghallen siste år i oktober. Og den andre og fjerde symfonien blir nettopp i disse dagene spilt inn samme sted.

Hvordan er så denne nye Brahms-platen? Vel, min spontane reaksjon er litt som den gangen i Grieghallen for fire år siden. Når Gardner og BFO åpner den første symfonien med treblåsere, pizzicato-strykere og buldrende pauker, tenker jeg: Ja, det er slik det er, det er nettopp slik denne strenge, majestetiske introduksjonen skal spilles -- med tyngde og alvor, spenningsfylt, fremadrettet.

Dette første inntrykket holder seg gjennom hele platen: Gardners og BFOs tolkning av de to symfoniene er robust og solid. Den virker hele tiden "riktig", den holder hele tiden den rette balansen mellom Brahms' klassiske, "beethovenske" inspirasjoner og den store romantiske gestikk.

Gardner tydeliggjør de sammensatte melodilinjene og viser frem hele den. overordnede arkitekturen som binder satsene i de to symfoniene sammen. Og han fører med sikker hånd orkestret gjennom de mange turbulente passasjene der Brahms setter grunnrytmen i spill med skjeve aksenter og uventede taktforskyvinger.

Det er klarhet og overblikk i disse tolkningene. Det er store linjer og enorm fremdrift. Men Gardner og orkesteret tar også vare på de kammermusikalske detaljene.  BFO er et orkester som har alle de klanglige ressursene som kreves til et musikalsk arbeid av denne typen, et orkester som oppfyller alle Brahms’ krav om varme, melodiske utladninger i strykerne og massive kraftlinjer i messingblåserne. Oboer, fløyter og horn briljerer i de mange kammermusikalske episodene underveis. Og konsertmester Melina Mandozzis imponerer med sin vakre fiolinsolo i den første symfoniens andresats.  

Det er endda en plate med Gardner og BFO i høstkatalogen fra Chandos. I september utkom deres innspilling av Béla Bartóks opera "Bluebeard's Castle", opptatt i Grieghallen siste år i forbindelse med en konsertant fremføring av verket med bassen John Relyea og mezzosopranen Michelle DeYoung i de to hovedrollene.

Brahms- og Bartók-platene forteller noe om spennvidden i BFOs virksomhet. I det ene tilfellet har orkesteret hovedrollen i to av 1800-tallets sentrale symfoniske verk, i det andre trer det i bakgrunnen og legger en dramatisk, dissonantisk ramme om et tidligmodernistisk kammerspill.

Historien om Hertug Blåskjegg som viser sin nye kone Judith rundt på slottet sitt, er full av merkelige, uhyggelige scener. Michelle DeYoung tegner et fint bilde av den unge Judith som insisterer på å lukke alle dører opp og få vite alle slottets hemmeligheter. Men det er først og fremst John Relyea som bærer denne innspilningen. Hans uttrykksfulle, rungende bass fremstiller Blåskjegg med styrke og autoritet og gir samtidig den tragiske skikkelsen følelsesmessig kompleksitet og uventede, menneskelige dimensjoner.

Musikk og natur

Bergens Tidende, 21.09.2019

Verk av Ludwig van Beethoven og Maja Ratkje

Jan Willem de Vriend, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nederlandsk tidligmusikk-ekspert spiller Beethoven

Neste år i desember er det 250 år siden Beethoven ble født. Det skal feires. Og den store feiringen er for så vidt allerede begynt rundt om i konsertsalene – som for eksempel på torsdag i Grieghallen der Bergen Filharmoniske Orkester inviterte til konsert med hele to Beethoven-symfonier på programmet.

Kvelden åpnet med den aller mest kjente av dem alle, den femte, «Skjebnesymfonien», fra 1807. I ettertid er den ofte blitt beskrevet som et eksempel på abstrakt, «absolutt» musikk. Dikteren E.T.A. Hoffmann skrev i 1810 at denne symfonien «åpner et ukjent rike» for mennesket, en verden som ikke kan beskrives ved hjelp av språklige begrep.

Kveldens dirigent, nederlandske Jan Willem de Vriend, delte tydeligvis ikke denne oppfatningen. I en kort introduksjon sa han at for ham handler denne symfonien om frigjøring fra samfunnsmessig tvang, den er en fortelling om en heroisk kamp som føres igjennom til seir og forløsning. Og da musikken startet var det tydeligvis denne oppfatningen som lå til grunn.

I tolkningen sin bygget de Vriend på mange års erfaringer fra den nederlandske «tidlig musikk»-bevegelsen. BFO stilte med et redusert mannskap som svarte til det orkesterformatet som var til rådighet i 1807. Resultatet ble en rytmisk, spenstig tolkning av Beethovens store skjebnefortelling, en fremføring som fremhevet alle verkets indre kontraster og konflikter og som satte ekstra trykk og smekk på de store orkestrale effektene.

Det var varme, sødmefylte melodilinjer i strykerne, men først og fremst fremhevet de Vriend partiturets militære aspekter – med messingblåsere og pauker plassert langt fremme i lydbildet. Og da basunene, kontrafagotten og pikkolofløyten endelig sluttet seg til messingblåserne i overgangen til fjerde sats, var det ingen tvil. Seieren var vunnet og ble feiret ettertrykkelig til aller sist med 29 takter ren, triumferende C-dur fortissimo.

Konserten sluttet med Beethovens sjette symfoni, «Pastorale»-symfonien. Som i de Vriends og BFOs tolkning ble til en vakker, liten fortelling om bymennesker på søndagsutflukt i naturen. Fremføringen var avdempet, gjennomsiktig, med fine akvarellfarger i skildringen av gjestenes ankomst og scenen ved bekken. Tordenværet som bryter løs i fjerde sats, ble fremstilt med kraft og store, maleriske effekter – men ble samtidig spilt med en slags distanse som understreket bymenneskenes naive holdning til naturen og naturkreftene.

Det var ikke Beethoven alt sammen på denne torsdagskonserten. Klemt inne mellom de to store 1800-talls symfoniene, dukket det opp et lite stykke norsk samtidsmusikk: Maja Ratkjes «Paragraf 112», et ultrakort orkesterverk skrevet i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014.

Tittelen henspiller på Grunnlovens «miljøparagraf» som ble innført 1992 og som gir naturen og miljøet grunnlovsvern: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Det er ikke noe idyllisk, beethovensk naturmaleri i Ratkjes verk. Det «skildrer» ikke vår tids natur og miljø. Hun tar utgangspunkt i instrumentenes egne «naturlyder» – luften som går gjennom messingblåsernes rør, støyen fra klapper og ventiler, strykeinstrumenter som knirker – og bygger etter hvert opp et eget, skjørt univers av lydfragmenter som beveger seg i mange forskjellige retninger, men som aldri samler seg og blir til en helhet. Kanskje som et musikalsk utsagn om miljøets og naturens nåværende tilstand.

Striregn og magiske bilder

Bergens Tidende, 31.08.2019

Eugenia Dushina, Alexander Kravetz og Tiziano Bracci

Lysdesign: Jens Lange

Barnekor, Bergen Operakor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Opera Bergens Orkester

Opera Bergen

Operagrotten

Scenisk fremføring av Carmina Burana under vanskelige forhold

Vi har fått en ny utendørs scene i Bergen. Det er snakk om et lite lende ute i Lars Hilles Gate, rett bak Geofysen. Her har Anne Randine Øverby og Opera Bergen fått bygget et stort stillas med plass til orkester i bunnen og med kor og solister fordelt på to etasjer oppover.

De kaller stedet for «Operagrotten». Og her oppfører de i disse dagene Carmina Burana – Carl Orffs mektige korverk basert på latinske, tyske og franske tekster skrevet av unge, lystige munker i Bayern en gang på 1200-tallet.

Carmina Burana hører vi jo vanligvis i en konsertsal. Men med den nye forestillingen gjør Opera Bergens oppmerksom på at verket i virkeligheten er et stykke musikkteater med undertittelen «Verdslige sanger for sangere og kor fremført med instrumenter og magiske bilder»

Det var i alle fall mange «magiske bilder» da verket hadde premiere i 1937. Scenedesigneren Ludwig Sievert hadde skapt et fargesprakende rom der kor og solister gikk omkring og levendegjorde illustrasjoner fra middelalderlige håndskrifter.

Så langt gikk Opera Bergen ikke med oppsettingen sin. Men de signaliserte middelaldertemaet med diskrete midler. Koret var kledd i stiliserte kostymer i gule, brune og røde nyanser, og lysdesigneren Jens Lange fulgte opp og skapte «magiske bilder» og fine fargevirkninger både omkring scenen og på veggen opp mot Geofysen.

Alt i alt et interessant, spennende prosjekt. Men utendørs arrangementer på Vestlandet er, som kjent, risikosport. Og på premieren torsdag kveld gikk det dessverre slik værmeldingen hadde spådd i flere dager: Det var striregn, det var styrtregn, det var øsregn og plaskregn.

Forestillingen burde selvsagt ha vært avlyst og flyttet til en annen dag. Men dette var vel ikke praktisk mulig. Så da satt vi altså der i regnet – de mest forutseende av oss ikledd oljehyre og sydvest – og hørte på Carmina Burana, mens koristene oppe på stillaset sprang omkring og samlet vann i bøtter og spann for å forhindre at orkestret på underste etasje skulle bli rammet av plutselige fossefall.

Det er vanskelig å vurdere hvordan denne oppsettingen ville blitt under bedre meteorologiske omstendigheter. Når det gjelder forestillingen torsdag kveld, er det mest en rekke fine detaljer en kommer til å huske.

Opera Bergens Orkester har ikke de enorme dimensjonene som Orff forutsetter i partituret sitt, men klarte likevel – under vanskelig forhold – å få frem det rå og primitive i musikken hans.

Bergen Operakor åpnet og sluttet med fullt trykk på den populære «O Fortuna»-satsen og hadde underveis mange gode momenter med sterke innsatser i kvinnestemmene. Herresiden var noe svakere besatt og hadde en del sprik i de flerstemmige satsene.

Forestillingens beste innslag ble signert av de tre utenlandske solistene. Italienske Tiziano Bracci sang soloene sine med solid, fyldig bass og imponerte i den vanskelige «Dies nox et omnia» der han ubesvært vekslet mellom falsett og det dypeste bass-registeret. 

Den ukrainske tenoren Alexander Kravets gjorde en komisk entre med regnslag og paraply og sang med flott, skrikende falsett  «Olim lacus colueram» – den triste sangen om svanen som blir stekt på spidd.

Og den imponerende, russiske sopranen Eugenia Dushina avsluttet solistinnslagene med en ekvilibristisk utgave av «Dulcissime», kjærlighetssangen der Orff har lagt inn en rekke ekstreme sprang helt i toppen av registeret.

Vi håper Opera Bergen får bedre vær når forestillingen gjentas fredag og lørdag kveld.

På utendørs sommerkonsert med BFO

Bergens Tidende, 24.08.2019

Verk av Beethoven, Britten, Halvorsen og Neset

Marius Neset, tenorsaksofon

Finn Tokvam, konferansier

Joana Carneiro, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Nygårdsparken

Tørt vær og god stemning i Nygårdsparken

Bergen Filharmoniske Orkester pleier å ha sine utendørs sommerkonserter på Torgallmenningen. I år har de flyttet dem opp i Nygårdsparken. Og det er jo hyggelig å forestille seg at vi sitter der på gresset og hører god musikk «omkranset av parkens lune og vakre alme- og bøketrær» – som de skriver på BFOs hjemmeside. Men så var det værprognosene, da. De har faktisk vært temmelig skumle de siste dagene.

Heldigvis viste det seg at det ikke var grunn til bekymring. Tross alle varsler om det motsatte var været ganske godt – i alle fall var det tørt – både onsdag og torsdag kveld. Og det var mange folk som hadde tatt turen frem til scenen i bunnen av Nygårdsparken.

På konserten torsdag kveld presenterte BFO musikk med overskriften «I naturen». Og da var det vel ganske passende at det hele startet med første sats av Beethovens «Pastorale»-symfoni, den satsen der han forteller om «de muntre følelsene som vekkes når folk drar på landet».

Den portugisiske dirigenten Joana Carneiro gjorde godt rede for de lyse, delikate sidene av denne idylliske musikken. Men først og fremst satset hun på det store uttrykket. Hennes tolkning var effektfull, dramatisk – noe som kanskje har å gjøre med at det ikke er mye rom for musikkens finere nyanser på en utendørskonsert som denne der hele lydbildet er elektronisk forsterket.

Litt av den samme tendensen merket vi i tolkningen av Benjamin Brittens mellomspill fra operaen «Peter Grimes» – der dramatikken i «Storm» sto klart meislet, mens den lyriske morgenstemningen i «Dawn» ble tegnet noe svakere.

Denne avdelingen sluttet med en flott, effektfull fremføring av «Bergensiana», Johan Halvorsens rokokkovariasjoner over Johan Nordahl Brun «Udsigter fra Ulrikken» – med et ganske aktivt publikum i den obligatoriske fellessangen under finalen.

På siste del av konserten var det vår internasjonale saksofonstjerne, Marius Neset fra Søfteland ved Os, som kom på scenen. BFO skal samarbeide med Neset i løpet av sesongen 2019-20 og skal blant annet urframføre hans konsert for saksofon og orkester ut på våren 2020.

At Neset er en glimrende komponist med imponerende sans for de store orkestrenes uttrykksmuligheter, det har han demonstrert før – tenk bare på «Snowmelt», hans flotte plateprosjekt med London Sinfonietta fra 2016.

I Nygårdsparken fikk vi kortere smakebiter på denne siden av hans produksjon, blant annet med «A Day In The Sparrow's Life» og «Windless» – to komposisjoner som han opprinnelig skrev til søsteren sin, fløytenisten Ingrid Søfteland Neset, men som han senere har arrangert for tenorsaksofon og orkester.

I disse komposisjonene brukte han mest orkestret til å legge en diskret ramme omkring sitt eget ville, eksplosive saksofonspill. Og det var ikke til å merke at han en time før konserten hadde sittet fast mellom to etasjer i en heis et sted i byen.

Vi ser frem til å få høre flere resultater av samarbeidet mellom Neset og BFO i den kommende tiden.

Vakkert, vilt og dramatisk

Bergens Tidende, 12.08.2019

Musikk av Dmitri Sjostakovitsj og andre

Rosendal Kammermusikkfestival

Rosendal

Imponerende Sjostakovitsj-festival i Rosendal

Det er vakkert og vilt i Rosendal. Det er storslåtte utsyn over fjorden, det er ruvende fjell, det er dramatisk vær som på få minutter veksler fra strålende sol til storm og høljende regn.

Og nå i starten av august er det også vakkert, vilt og dramatisk innendørs. For Leif Ove Andsnes arrangerer kammermusikkfestival på Baroniet i Rosendal for fjerde år på rad. Og denne gang er det Dmitri Sjostakovitsjs egensindige musikk som står i sentrum.

Kammermusikk er kanskje ikke det første en tenker på når det gjelder Sjostakovitsj. Han var jo kjent som sovjettidens store symfoniker. Men han skrev faktisk også femten strykekvartetter. Pluss alle mulige andre typer kammermusikk, musikk i alle tenkelige og utenkelige formater. 

Det er sterke kontraster i denne produksjonen, spenninger mellom musikalsk høy- og lavkultur ­­– på den ene siden store, komplekse komposisjoner, på den andre siden enkel bruksmusikk og populærmusikk. Han startet som kinopianist, skrev senere musikk til tretti filmer. Han komponerte folkelige sanger og innsmigrende underholdningsmusikk – og mye, mye mer.

Festivalen i Rosendal gir et inntrykk av hele denne musikalske mangfoldigheten og setter samtidig Sjostakovitsjs verk opp mot samtidige og nåtidige komponister – noen ganger i kontrast, andre ganger med understreking av særlige musikalske eller følelsesmessige slektskaper. Festivalens programhefte har vokst og er blitt til en hel liten bok, full av informative artikler som guider oss gjennom dette komplekse, musikalske landskapet. Og i tillegg til selve konsertene er det opplysende, perspektivrike foredrag om Sjostakovitsj og hans tid.

Åpningskonserten på torsdag sammenfattet på et vis hele dette store, musikalske opplysningsprosjektet. Det startet og det sluttet med Sjostakovitsj. Først et av hans tidligste stykker, en strykeoktett i to satser spilt med ironi og sarkasme av Danel-kvartetten supplert med fiolinistene Veriko Tchumburidze og Sonoko Miriam Welde, bratsjisten Tabea Zimmermann og cellisten Clemens Hagen. Og til avslutning fikk vi en transkripsjon av hans 8. strykekvartett, rasende og eksplosivt fremført av Ensemble Allegria.

Innimellom ble det spilt musikk av andre komponister – blant annet et stykke for soloklarinett av Edison Denisov, elegant og ekvilibristisk fremført av Anthony Mc Gill. I denne avdelingen fikk vi for første gang under festivalen høre den imponerende ukrainske barytonen Andrei Bondarenko, her med en flott, fulltonende tolkning av Musorgskijs Sanger og danser om døden, tett akkompagnert av Leif Ove Andsnes.  

Den ukrainske barytonen Andrei Bondarenko

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

På åpningskonserten møtte vi også festivalkomponisten, russiske Alexander Vustin, for første gang. Han er høyt estimert i hjemlandet, men stort sett ukjent i Vesten. I løpet av festivalen fikk vi et inntrykk av en særpreget komponist som har arbeidet seg ut av den tolvtonemusikalske tradisjonen og skapt et eget, sterkt personlig uttrykk. Han skriver i mange forskjellige formater, men skjærer hele tiden det musikalske materialet inn til benet og skaper intense, ekspressive former.   

Festivalkomponisten Alexander Vustin 

og pianisten Sasha Grynyuk

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Fredag gikk det løs igjen – nå med nesten musikalsk overkill: formiddagskonsert i Kvinnherad kyrkje etterfulgt av ettermiddags- og kveldskonsert i Riddersalen på Baroniet. Og på alle tre konserter var programmet ekstremt tettpakket. På formiddagskonserten gjaldt det først og fremst de lettere delene av Sjostakovitsjs kammermusikk, blant annet en firhendig utgave av hans såkalte Jazzsuite nr. 2 ­– som ikke har veldig mye med jazz å gjøre.

På kveldskonserten ble det gjenhør med Andrei Bondarenko i et flott program med Sjostakovitsjs tonesettinger av Pushkin-tekster. Og Danel-kvartetten og Leif Ove Andsnes fremførte Alfred Schnittkes pianokvintett fra 1976. Det er blitt sagt at vestlige musikere ikke er i stand til å få frem «smertefaktoren» i Sovjettidens musikk. Men Danel-kvartetten og Andsnes klarte det i alle fall – det er sjeldent en har hørt en så kompromissløs, dissonantisk og smertefull utgave av dette verket. 

Quatuor Danel og Leif Ove Andsnes fremfører Alfred Schnittkes pianokvintett fra 1976

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Etter kveldskonserten ble det nattkino – med en liten filmhistorisk sensasjon: Marek Pytels rekonstruksjon av Grigori Kozintsev og Leonid Trauberg stumfilm «Det nye Babylon» fra 1929 med Sjostakovitsjs originale – og ganske komplekse – klaverakkompagnement ekvilibristisk spilt av Sasha Grynyuk. Og da var festivalfredagen endelig forbi.

Sasha Grynyuk spiller Sjostakovitsjs  musikk til 

Kozintsev og Traubergs film Det nye Babylon (1929)

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Det var sikkert mange som hadde dradd inn til Rosendal for å høre den tysk-russiske stjernepianisten Igor Levit spille Sjostakovitsjs storverk, de 24 Preludier og Fuger, op. 87, lørdag formiddag i Kvinnherad kyrkje. Men dessverre hadde Levit måttet melde avbud på grunn av sykdom. 

Det fine ved Rosendal-festivalene er at mange av musikerne oppholder seg lenge på stedet og tilbyr å springe til når slikt skjer. Derfor ble det allikevel lørdagskonsert i kirken, igjen med et tettpakket program med verk av Prokofiev, Debussy og Rachmaninov – spilt av Sasha Grynyuk, Anthony McGill og Marc-André Hamelin. Og til sist Danel-kvartetten med Sjostakovitsjs 5. strykekvartett.

Lørdag og søndag fortsatte festivalen med flere kammermusikalske verk av Alexander Vustin, men også av Prokofjev og Stravinsky. Og av Sjostakovitsj, selvsagt.

Forstyrrelser, fornøyelser og forbindelser

Bergens Tidende, 07.06.2019

Verk av György Ligeti, Unsuk Chin og Gustav Mahler

Sara Hershkowitz

Sunwook Kim, piano

Ekaterina Gubanova, mezzosopran

Toby Spence, tenor

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

Flott og festlig avslutning på Festspillene i Bergen 2019

Avslutningskonserten startet med en forstyrrelse. Festspillsjef Beyer var i gang med å takke gud og hvermann, men ble plutselig avbrutt av støy og uro i salen. En oransje, veldig omfangsrik, Donald Trump-skikkelse banet seg vei ned gjennom publikum og maste seg – hvesende og spruttende – opp på scenen.

Det viste seg å være den amerikanske sopranen Sara Hershkowitz som kom på uanmeldt besøk. Hun kastet Beyer ut og dro orkesteret med seg inn i en rasende, ekvilibristisk versjon av «Mysteries of the Macabre» – en montasje av tre arier fra György Ligetis opera «Le grand macabre» – som for anledningen var spritet opp med dagsaktuelle referanser til amerikansk politikk.

Det var skrik og skrål, det var forrykende koloraturer, det var groteske innslag fra orkestermusikerne. Og midt i all ståheien klarte Hershkowitz å forvandle seg fra Donald Trump til baby med tåteflaske – og ende opp som vakker Miss America i Stars-and-Stripes badedrakt.

Et flott stykke musikkdramatikk, en imponerende start – som samtidig trakk forbindelser til Ligeti-eleven Unsuk Chin, årets festspillkomponist, hvis Klaverkonsert fra 1996-97 var neste punkt på programmet.

Det ligger inspirasjoner fra Ligetis polyrytmiske arbeider i Chins konsert, men også referanser til Olivier Messiaen og franske spektralkomponister. Dette er et verk som først og fremst skaper store, vakre klangbilder og sterke bevegelser. Det er bygget opp av små motivceller som via enkle regler transformeres til uforutsigbare, svært komplekse lag av lyd.

Kveldens imponerende solist, koreanske Sunwook Kim, som også har spilt inn denne konserten på plate, sa en gang at hvis man skal fremføre Chins verk helt korrekt, må man ha tjue fingrer. I noen deler er det umulig å spille alle noter nøyaktig slik de er skrevet, det dreier seg først og fremst om å fange bevegelsene, de vekslende fargene, klangen, lyset – sa han.

Det var nettopp slik verket fremtrådte i hans og BFOs blendende tolkning – som skimrende, flimrende klangskyer, med en frenetisk klaverstemme som noen ganger svevet bortover en gjennomsiktig orkestersats og andre ganger fungerte som hamrende tidsmarkør under den komplekse lyden av metalliske slaginstrumenter. 

Etter pausen tok Edward Gardner og BFO oss tilbake i tid, til begynnelsen av forrige århundre, med en solid fremføring av «Das Lied von der Erde» – Gustav Mahlers «sang-symfoni» basert på tyske oversettelser av seks kinesiske dikt.

Den engelske tenoren Toby Spence ble noe satt ut av den ekstremt krevende kaldstarten i «Trinklied», men sang seg opp og ga blant annet en fin tolkning av den beduggete dikteren i «Der Trunkene».

Alt-partiet ble sunget med stor tekstforståelse og uttrykksfull stemme av den unge, russiske mezzosopranen Ekaterina Gubanova. Spesielt rørende var tolkningen hennes av den siste sangen, «Der Abschied», som hun gjorde til et veldig melankolsk – og veldig Mahlersk – endepunkt på den lange reisen.

Og da var det punktum. En fin avskjed med Festspillene 2019.

Kammermusikk som Festspill-event

Bergens Tidende, 06.06.2019

Verk av Stravinskij, Prokofjev og Rakhmaninov

Yo-Yo Ma, cello

Kathryn Stott, klaver

Festspillene

Grieghallen

Russiske verk med stjernecellisten Yo-Yo Ma

Det var høy stemning, det var fulle glass, det var drøssevis av mobilkameraer og ikke ett ledig sete da Yo-Yo Ma og hans mangeårige klaverpartner Kathryn Stott gikk på scenen i Grieghallen mandag kveld.

Dette var en skikkelig publikumsbegivenhet, en event som det heter på Festspill-språk. Om det også var en musikalsk begivenhet, er vanskeligere å si.

Yo-Yo Ma er trolig en av de eneste musikerne i den klassiske bransjen som klarer å få folk til å gå mann av huse for å høre et program med russisk kammermusikk. Men når en må spille slik musikk i en kjempestor konsertsal foran 1600 feststemte tilhørere, da går mye tapt – intimitet, detaljer, nyanser.

Først på programmet sto Igor Stravinskijs «Suite Italienne» som er skrevet i samarbeid med cellisten Gregor Pjatigorskij. Det er snakk om arrangementer av satser fra Stravinskijs musikk til balletten «Pulcinella».

Mas lyriske spillestil passet godt til Stravinskijs spreke imitasjoner av elegant, italiensk 1700-talls musikk. Han fremførte den vittige cellostemmen virtuost, lett og lekende i nydelig samspill med Stott.

Med neste verk, Sergej Prokofjevs Sonate for cello og klaver (op. 119) fra 1949, åpnet det seg en helt annen verden. Dette er robust, kraftig musikk, et verk med mektig uttrykk og voldsomme, høyspente passasjer skrevet til den store russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Lavmælte Yo-Yo Ma fikk sjeldent dette verket til å løfte seg. Hans tilbakelente, lyriske tolkning av cellostemmen druknet stort sett i samspillet med Stotts slagverksaktige håndtering av klaverstemmen.

Da var det bedre overensstemmelse mellom Ma og Stott i Sergej Rakhmaninovs romantiske Sonate for cello og klaver (op. 19) etter pausen. Ma skapte her fra starten en myk, drømmende atmosfære og ga de første satsene et snev av melankoli som kom til full utfoldelse i den langsomme tredjesatsen.

Den raske fjerdesatsen er et problem for alle cellister: Rakhmaninov som var en av sin tids største pianister, hadde vanskelig ved å begrense klaverstemmen og få balanse mellom instrumentene. Da blir det vanligvis klaverfyrverkeri med cello i det fjerne. Slik det også ble i Grieghallen.

Etter stående applaus og mange hurrarop var det tid for ekstranumre. Først «Le cygne» av Camille Saint-Saëns, spilt med Yo-Yo Mas varme, syngende cello helt fremme i lydbildet. Etterpå et frisk salsa-aktig nummer.

Og så, etter enda en rekke applauser – en liten overraskelse: Yo-Yo Ma og  Kathryn Stott inviterte Amalie Stalheim og Sandra Lied Haga – de to unge, norske cellistene fra Festspillenes Crescendo-program – inn på scenen. Og da ble det enda et ekstranummer – en smellvakker, smektende versjon av David Poppers 1800-talls sviske «Rekviem for tre cellister».

Et musikalsk mirakel

Bergens Tidende, 03.06.2019

J. S. Bach: Goldberg-variasjonene

Mahan Esfahani, cembalo

Festspillene

Troldsalen

Med Mahan Esfahani på reise gjennom Bachs Goldberg-variasjoner

Det er fredag kveld. Troldsalen er fullsatt. Det vanlige Steinway-flygelet er kjørt ut til siden og erstattet av en vakker cembalo. Iranske Mahan Esfahani kommer inn, setter seg ved de to manualene, og går i gang med Goldberg-variasjonene, Bachs monumentale «Arie med forskjellige forandringer» (BWV 988).

For en reise dette blir! En reise der hver av de tretti variasjonene åpner nye landskap, nye utsyn, en musikalsk ekspedisjon der det ligger overraskelser på lur bak hver eneste taktstrek.

Vi trodde vi kjente denne «arien», dette langsomme, todelte hovedtemaet. Men slik Esfahani spiller den, klinger alt plutselig merkelig og fremmed. For i motsetning til de fleste moderne Goldberg-fortolkere spiller han hver enkelt del helt strippet for ornamentikk og gjentar den så med blomstrende forsiringer.

Slik fortsetter det gjennom alle de tretti variasjonene: Alt er med, alle Bachs gjentakelser blir spilt. Og det er spesielt i gjentakelsene at Esfahani drysser sine frodige forsiringer ut over notene.

Han spiller seg gjennom verket med en nesten improviserende frihet. Og med en helt formidabel teknikk. De raske, hårreisende virtuose variasjonene som krever kryssende hender, fremstår i hans versjon med enestående klarhet.

Pianister som tar for seg slike passasjer på et vanlig flygel, får dem ofte til å høres matte og klossete ut. Når Esfahani spiller dem på cembaloens to manualer, klinger de slik de opprinnelig var tenkt: som to selvstendige linjer, to melodier som ubekymret vever sig inn og ut mellom hverandre.   

Teknikken, fingerferdigheten, den klare linjeføringen – alt dette er imponerende. Men det mest fantastiske ved Esfahanis tolkning av Goldberg-variasjonene er egentlig arbeidet hans med cembaloens egen lyd. Han bruker selve instrumentets klang til å karakterisere og skille de enkelte variasjonene fra hverandre.

Og hvis du trodde du visste hvordan en cembalo høres ut, må du tro om igjen. For Esfahani utnytter alle instrumentets innebygde mekanismer til å forme klangen. Han skaper en palett med uendelig mange farger. Han bruker oktavfordoblinger og luttregistre og alle mulige andre dempere og får instrumentet sitt til vekselvis å klinge som et orgel, som en harpe eller som et klokkespill.  

Halvannen time etter reisen startet, kommer vi tilbake til utgangspunktet. Etter de tretti variasjonene kommer temaet, den langsomme arien, igjen – nå som en oppsummering av alt vi har opplevd underveis. Musikken stanser, det blir en lang ettertenksom pause – og så spiller Esfahani den aller siste tonen. Reisen er forbi. Vi har vært vitne til et musikalsk mirakel.

Høyt humør og store fortellinger

Bergens Tidende, 27.05.2019

  

Ketil Hvoslef 80

Universitetets Aula

Festspillene i Bergen

Griegakademiet, Universitetet i Bergen

Flott bursdagsfeiring av en sprek komponist

Ketil Hvoslef er en enormt produktiv komponist. Han har skrevet musikk i et halvt århundre nå, verk i stort sett alle musikalske genrer og for alle tenkelige og utenkelige instrumentkombinasjoner. Om et par måneder fyller han 80 år.

På lørdag ble den kommende bursdagen feiret med et brak av en konsert der musikere fra Griegakademiet satte den kammermusikalske delen av hans produksjon i sentrum. Bursdagsbarnet var selv konferansier og ga korte, humoristiske introduksjoner til de fem verkene på programmet. 

Det startet med Strykekvartett nr. 1 (1969), spilt av Ricardo Odriozola og Mara Haugen på fioliner, Ilze Klava på bratsj og Ragnhild Sannes på cello.

Ifølge Hvoslef var det dette verket som hans lærer i London kommenterte med ordene: «Lov meg at du aldri igjen skriver sånn musikk».

Det er nok mulig at Hvoslefs forrevne kvartettsats i sin tid kunne virke fremmedartet i sarte engelske ører, men hørt i dag fremstår den som et flott stykke musikalsk modernisme, et intenst, dramatisk forløp bygget opp av skarpe dissonanser og store, dynamiske kontraster som til sist ebber ut i en nesten uhørlig hvisken.

Strykekvartett nr. 4 som musikerne spilte senere på konserten, er skrevet nesten førti år senere. Tonespråket er nå fritonalt, men den grunnleggende holdningen er den samme: Dette er dramatisk, rytmisk musikk som spilles ut i klart avgrensede sekvenser.

Det som er slående, både i de to strykekvartettene og de tre andre verkene på konserten, er Hvoslefs eminente formsans: Han forteller historier med musikken sin, han spenner verkene opp i klare, leddelte forløp. Som tilhører er du aldri i tvil om den musikalske retningen, om hvor vi er og hvor vi er på vei hen.

Og det er mye humor i denne musikken, ta for eksempel Hvoslefs «Octopus Rex» (2010) som ble spilt av åtte cellister under ledelse av John Ehde. Ordspillet i tittelen er selvsagt en spøk, men selve den lodne, rumlende musikken spøker også, de åtte musikerne leker hele tiden med lytteren og byr på stadig nye overraskelser.

Hvoslefs tidlige interesse for jazz og populærmusikk er trolig noe av bakgrunnen for det rytmiske, skarpe drivet i mye av musikken hans, men den trer også mer direkte frem i noen av verkene, for eksempel i «Trio for sopran, alt og piano»  (1974) som tydeligvis er inspirert av sanggrupper som «Swingle Singers» og «Manhattan Transfer».

På konserten i aulaen fikk de ordløse vokalduettene en flott fremføring av sopranen Mari Galambos Grue og alten Anne Daugstad Wik med Einar Røttingen som rytmisk innpisker på klaver.

Feiringen sluttet med «Konsert for fiolin og poporkester», opprinnelig skrevet til en rockefestival i 1979 med Hvoslefs sønn, fiolinisten Trond Sæverud, som solist.

I aulaen ble solostemmen spilt av en velopplagt Ricardo Odriozola stampende og dansende foran en gruppe elektrifiserte studenter fra Griegakademiet. En sprek avslutning på en flott bursdagsfeiring.

Mye å glede seg over

Bergens Tidende, 04.05.2019

Verk av Schönberg og Beethoven

Bergen Filharmoniske Kor

Edvard Grieg Kor

Håkon Matti Skrede kormester

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott sesongavslutning med Bergen Filharmoniske Orkester

Det var bare to verk på programmet da Bergen Filharmoniske Orkester hadde sesongavslutning på torsdag. Og mon ikke de aller fleste i den stappfulle salen var kommet for å høre «Beethovens Niende», den monumentale korsymfonien?

Men så var det – kanskje litt uventet – det andre verket, «Erwartung», Arnold Schönberg ekspresjonistiske verk fra 1909, som ble kveldens helt store opplevelse.

«Så skriv meg da en operatekst, frøken!» – skal Schönberg ha sagt da han møtte dikteren og legen Marie Pappenheim sommeren 1909. Kanskje det var ment som en spøk, men hun tok ham i alle fall på alvor: «Jeg lå i gresset og skrev med blyant på store papirark, tok ikke kopi, leste nesten ikke gjennom hva jeg hadde skrevet».

Resultatet ble en lang usensurert strøm av alt som raser gjennom en kvinnes bevissthet mens hun venter på sin elskede – uvisshet, erindringer, sjalusi, angst, sorg. Schönberg fulgte opp, satte musikk til den navnløse kvinnens tanker og understøttet Pappenheims oppløste språk med en fragmentert, ekspressiv orkestersats.

På torsdag ble kvinnens intense monolog fremført av den imponerende amerikanske sopranen Sara Jakubiak – som ikke alene klarte alle solostemmens ekstreme, musikalske utfordringer, men også ga kvinnens brå stemningsskift en uttrykksfull scenisk fremstilling.

Schönbergs sats for kjempeorkester med uendelige mengder av små musikalske celler og motiver i stadig, urolig bevegelse kan lett komme til å skygge for solisten. Ikke så på torsdag – der Edward Gardner og BFO la en gjennomsiktig, nesten kammermusikalsk ramme om Jakubiaks stemme, og bare slo til med full orkesterstyrke i det aller siste avsnittet.

Konsertprogrammet fortalte at Jakubiak skal være solist i BFOs innspilling av «Erwartung». Hvis torsdagskonserten var en slags generalprøve på dette, da er det bare å glede seg til at platen kommer.

Etter pausen var det så tid for Beethovens Niende. Den fikk en litt nervøs start – som om Gardner og orkestret hadde vanskelig ved å omstille seg fra det nitide arbeidet med detaljene i «Erwartung». Men det ble hurtig ro og fasthet i fremføringen, med skarpe, rytmiske markeringer i andresatsen og fredfylt stemning i den tredje.

Og så fjerdesatsen da, den vi alle satt og ventet på: Celloene og bassene setter i gang med «Freude, schöner Götterfunken». Barytonen Audun Iversen reiser seg og forkynner med sin malmfulle røst at nå … nå er det tid å hylle Gleden.

Og her var det riktignok mye å glede seg over. Storslagne kvartettpassasjer med sopranen Mari Eriksmoen som lysende og strålende anfører i sterkt samspill med Audun Iversen, tenoren Bror Magnus Tødenes  og mezzosopranen Ingvild Schultze-Florey. Og i tillegg herlige, saftige utladninger fra sangerne i Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor.

Det lange åndedraget

Bergens Tidende, 26.04.2019

Robert Schumann: Liederkreis Op. 24 & Kernerlieder, Op. 35

Matthias Goerne (bassbaryton), Leif Ove Andsnes (klaver)

Harmonia Mundi

Dokumentasjon av et formidabelt musikalsk partnerskap

Hadde du ikke mulighet til å høre Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes i Troldsalen siste år i februar? – Nei vel. Men nå får du anledning til å høre alt det fantastiske du gikk glipp av den gang. For senere på året gikk Goerne og Andsnes i platestudioet hos Harmonia Mundi og spilte inn hele programmet. Platen er nettopp utkommet. Og for en plate det er blitt! En plate som setter en ny standard for fortolkningen av den romantiske lied-tradisjonen.

Goerne og Andsnes tar for seg to av Robert Schumanns store sangsykluser: «Liederkreis op. 24» til tekster av Heinrich Heine og «Kernerlieder» (op. 35) til tekster av Justinus Kerner, begge skrevet i 1840.

Det går tette tematiske sammenhenger gjennom disse to samlingene. Vi er i høyromantikkens univers der alt handler om lengsel og avkall, om kjærlighet og tap, om oppbrudd og avskjed. Og om brå sprang fra den høyeste lykke til den dypeste sorg.

Goerne går inn i dette følelsesuniverset og former Schumanns melodilinjer med usvikelig sans for det lange åndedraget. Han bygger opp store spenningsbuer og trekker underveis nye musikalske og tekstlige poenger ut av sanger du trodde du kjente ut og inn.

I Heine-sangene merker du at han har sunget mye opera og spesielt mye Wagner i det siste. Stemmen hans er stor og malmfull, med tyngde i dybden og et kolossalt uttrykksregister. Og han trekker sine sceniske erfaringer med seg inn i tolkningene og forvandler mange av Heines korte tekster til store dramatiske, konfliktfylte rom.

Andsnes følger Goerne på reisen. Det ville være feil å si at han «akkompagnerer» sangene. For klaveret hans er mye mer enn et støtteinstrument – det er en selvstendig, egenrådig aktør i de store, overgripende fortellingene. Andsnes driver handlingen fremover med robust, stormfullt spill, han går i dialog med Goerne, han åpner nye tolkningsmuligheter, og i de selvstendige klaveravsnittene trekker han nye aspekter ut av sangene. Og vanligvis får han også det aller siste ordet når han alene, mot slutten, setter punktum for fortellingene med korte, musikalske oppsummeringer og ettertanker.

«Kernerlieder», den andre sangsyklusen på platen, er en vakker, rik samling. Men i motsetning til Heine-sangene hører den ikke til standardrepertoaret. Det er det flere grunner til, blant annet at Schumann her har skrevet en samling sanger som ligger helt i ytterkanten av baryton-registeret.

Men nå er jo Goerne en baryton som er berømt for sin enorme spennvidde, en sanger som kan gå dypt ned i bassområdet og langt opp i tenorområdet. Og hvis du fryktet at alle hans Wagner-utflukter i det siste, ville ødelegge den vakre, høye delen av registeret hans, da kan du slappe helt av. For mens mange vanlige barytoner velger alternative ruter i de vanskeligste av Kerner-sangene, går Goerne direkte til toppen og skaper vare, overjordiske, nærmest ulegemlige klangvirkninger.

Goerne og Andsnes har opptrådt sammen i snart tjue år. Godt at det endelig lyktes å få dette formidable musikalske partnerskapet dokumentert på plate.

Forunderlige klangskyer

Bergens Tidende, 12.04.2019

Salika, Molika

Erlend Apneseth Trio og Frode Haltli

Hubro

Musikk for kulokk, trekkspill og elektronikk  

«Ho song veldig mykje» – forteller musikeren Audun Takle om mora si. Egentlig hadde hun visst drømt om å ta sangundervisning, men hun fikk aldri anledning. Likevel sang hun. Fra morgen til kveld

Første nummer på den nye platen til Erlend Apneseth Trio, heter «Mor song» – det er her vi hører Takles fortelling om sin syngende mor: En stump av et opptak fra Fylkesarkivet i Sogn og Fjordene dukker plutselig opp midt inne blant klirrende slagverk og sitrende elektroniske klanger. Fortellingen trekker en linje tilbake til den folkelige musikktradisjonen som felespilleren Apneseth kommer fra. Og kanskje er det i tillegg en påminning om at uansett hvor sammensatt og fremmedartet trioens musikk kan høres ut, så er utgangspunktet et grunnleggende uttrykksbehov, det samme behovet som i sin tid fikk Audun Takles mor til å synge fra morgen til kveld.

Sammensatt og fremmedartet er musikken i alle fall. «Salika, Molika» er en musikalsk reise i sju korte etapper, en reise gjennom merkverdige landskap der inspirasjoner fra mange kanter og tradisjoner møtes og brytes. I utgangspunktet var musikken bestilt av kulturhuset Bergen Kjøtt der den ble spilt siste år i september. Noen dager senere ble den fremført på Ultima-festivalen i Oslo. Og for et par måneder siden ble opptakene så mikset i Duper Studio på Bergen Kjøtt.

Nå som før består trioen av Apneseth på hardingfele, Stephan Meidell på gitar og elektronikk og Øyvind Hegg-Lunde på slagverk. Meidell har denne gang byttet ut elgitaren med en akustisk barytongitar som gir en litt mørkere klangfarge og han har dessuten funnet frem og elektrifisert en gammel zither – en «harpeleik». I tillegg har trioen fått med seg samtidsmusikeren Frode Haltli på trekkspill.

De fleste av de sju sekvensene på platen er basert på enkle, musikalske celler – en kort serie gitarklanger, en liten pizzicato-frase på felen, noen rytmiske figurer i slagverket – som etter hvert vokser og utvikler seg og danner store, fargerike lydskulpturer. Underveis får Meidell musikken til å snakke med seg selv via live sampling. Og Haltlis vibrerende, prustende trekkspill kommenterer og utvider og omformer det samlede lydbildet.

Det driver mange forunderlige, komplekse klangskyer omkring på denne platen. Av og til går de plutselig i oppløsning: Musikken fortetter seg, får skarpe kanter og blir til pumpende, rytmiske forløp drevet frem av Hegg-Lundes trommer som høres ut som indiske tablas.

Men hva da med den merkelige platetittelen? «Salika, Molika»? Er det noe med world music, noe med østlige, musikalske tradisjoner? Nei da. Dette er enda referanse til norsk tradisjonsmusikk. «Salika, Molika» er navnet på en kulokk fra Sogn og Fjordene som de fire musikerne siterer og bruker som utgangspunkt for improvisasjoner og forvandlinger på reisen.

Opera Bergen vender tilbake til Grieghallen

Bergens Tidende, 28.03.2019

Giuseppe Verdi: La Traviata

ROCC, regi

Jens Lange, lysdesign

Anne Randine Øverby, dirigent og kunstnerisk ansvarlig

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Opera Bergen

Grieghallen

En nedstrippet, minimalistisk versjon av Verdis opera La Traviata

Det er godt å få se og høre Opera Bergen i et skikkelig scenerom. De siste årene har de spilt i det gamle Sentralbadet, et besværlig anlegg som ikke egner seg til operaforestillinger. Men i disse dagene er Anne Randine Øverby og hennes kompani tilbake i Grieghallen – der de slår til med det som trolig er den aller mest populære operaen på det klassiske repertoaret: Guiseppe Verdis «La Traviata».

Operaen er basert på «Kameliadamen», Alexandre Dumas’ roman om kurtisanen Violetta: Den unge borgersønnen Alfredo Germont forelsker seg i Violetta, Baron Douphols elskerinne; hun forlater baronen og flytter sammen med Alfredo. En dag får hun besøk av Alfredos far, Giorgio Germont. Han er bekymret for familiens ære og overtaler henne til å oppgi sønnen. Hun gjenopptar sitt tidligere liv med Baron Douphol, men har lenge vært rammet av tuberkulose. Hun trekker seg tilbake. Alfredo finner frem til henne, de er sammen en siste stund før hun dør.

Verdis versjon av denne tragiske, høyspente historien fremføres vanligvis som et melodramatisk utstyrsstykke med ville, utagerende fester, store, opprivende konflikter og voldsomme følelsesutbrudd. Ikke så i Grieghallen.

Det spennende med Opera Bergens nye oppsetning er at regissøren og scenografen ROCC har skåret historien helt inn til beinet. Det er en nedstrippet, nærmest minimalistisk versjon av La Traviata vi ser. Scenerommet er mørkt og tomt. En stol er eneste rekvisitt. Kor og solister går sakte omkring, de fleste kledd i mørke kostymer. Og rommet foran orkestergraven brukes virkningsfullt når figurene så å si går ut av handlingen og kommenterer historien og seg selv fra utsiden.

Det viktigste – og mest – interessante regigrepet er at rollene som Giorgio Germont og Baron Douphol blir fremstilt av en og samme person. Det skaper selvsagt noen problem de stedene der begge figurer må være på scenen samtidig, men det gir et tankevekkende perspektiv på handlingen og på den rollen eldre maktfulle menn spiller i disse sammenhengene der det handles med sex og spilles om innflytelse.

Det er den russiske barytonen Evgeny Polikanin som spiller og synger dobbeltrollen som Giorgio og Baronen. Han er en solid, uttrykksfull sanger som gir de to figurene autoritet og tyngde. 

Rollen som Violetta synges av unge, russiske Eugenia Dushina. Hun er en høydramatisk sopran med stort uttrykksregister, en typeriktig Verdi-sanger med fin sans for rollens vekslende karakter: Hun er de store festenes utagerende midtpunkt og klarer så å tone stemmen ned, omstille den og fremstille den dødsmerkede Violettas inderlige, sorgfylte partier mot slutten av operaen.

Ukrainske Alexander Kravets er Alfredo, Violettas motspiller. Han synger partiet med en lys, lett nasal tenorstemme og tradisjonelt «italiensk» vibrato som for så vidt passer godt til rollen. Men det spørs likevel om han er det rette valget til denne figuren. Han er en såkalt «Spieltenor», en tenor som fungerer best i komiske roller. Og det preger fremstillingen hans av Verdis tragiske helt. Denne Alfredo virker urolig, med nesten nervøs mimikk og litt for store gester.

Det var gode, lokale krefter i de mindre rollene, bl.a. Kristin Lytskjold Raknes som tjenestepiken Annina og Geir Dancke Molvik som Alfredos venn  Gastone. Og Bergen Operakor hadde flotte innsatser i festscenene.

En tragisk kjærlighetshistorie

Bergens Tidende, 18.03.2019

Jules Massenet: Werther

Antony McDonald, regi og scenografi

Lucy Carter, lysdesign

Frédéric Chaslin, dirigent

Sangere fra Bergen Guttekor og Bergen Pikekor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

  

Massenets opera som intimt, psykologisk kammerspill

Det store, håndmalte sceneteppet i Grieghallen viser en kirke, en samling små hus, et åpent, grønt landskap. Mens ouverturen spiller aner vi  – bak det gammeldagse, litt naive bildet – at noen store kulisser blir heist ned fra taket og satt på plass. Og når ouverturen er forbi og teppet går opp, ser vi inn i et 1800-tallsinteriør inspirert av den danske maleren Vilhelm Hammershøi. Operaen kan begynne – Jules Massenets opera Werther, basert på Goethes brevroman fra 1774.

Det er en flott åpning, dette, en åpning der regissøren Antony McDonald med diskrete midler frigjør handlingen fra Goethes småby og 1700-tallsproblematikken og flytter den fremover, frem til Massenets egen samtid, og inn i et borgerlig hjem – der vi møter Fogeden og han datter Charlotte som etter morens død har hatt ansvaret for å passe på sine mange, små søsken.

Etter hvert dukker så den unge, melankolske Werther opp. Han blir ramt av lynet, kommer til å elske Charlotte, men hun er lovet bort til Albert, en noe eldre forretningsmann. Og dermed er konflikten presentert, handlingen går i gang og drives ubønnhørlig fremover mot den tragiske slutningen: Charlotte blir gift med Albert; Werther fantaserer om å begå selvmord; Charlotte innser at hun elsker ham; hun oppsøker ham – men kommer for sent, han har skutt seg med en av Alberts pistoler og er døende.

Massenets har lagt operaens to første akter utendørs, først i en hage og så foran byens kirke. I McDonalds overbevisende tolkning er vi derimot allerede fra starten innendørs, i denne versjonen er fortellingen fremstilt som et intimt, psykologisk kammerspill der alt handler om de vekslende følelsene mellom Charlotte og Werther – fra deres aller første møte frem til den siste, ulykksalige avskjeden. 

En tolkning som denne setter veldig press på operaens to hovedfigurer. Men med litauiske Edgaras Montvidas og skotske Edgaras Montvidas  har forestillingen to unge, veldig imponerende sangere som uten besvær løser alle Massenets vokale utfordringer og samtidig er i stand til å gi figurene en overbevisende fysisk, scenisk fremstilling. 

Montvidas fremstiller med brennende intensitet hvordan Werther utvikler seg fra svermerisk ung mann til dødspreget tragisk helt. Han synger partiet sitt med flott lyrisk tenorstemme og er i stand til å sette voldsomt, dramatisk, nesten wagnersk, trykk på i høyden når det blir krevd. Morison er en myk, kjærlig Charlotte, en rolle hun synger med mørk, varm mezzostemme som passer perfekt til figurens store, følelsesmessige utbrudd.

Montvidas og Morison blir støttet av et veldig godt ensemble der det er fine prestasjoner i alle roller. Finsk-amerikanske Tim Mix gir Charlottes mann, Albert, verdighet og soliditet. Hanna Husáhr synger Sophie, Charlottes yngre, medfølende søster, mens Mischa Shelomianski er faren hennes, den litt distre Foged. Og som det muntre innslaget midt i den triste historien møter vi de to svirebrødrene Schmidt og Johan, morsomt fremstilt av Vladimir Dmitruk og Igor Gnidii.

Sangere fra Bergen Guttekor Pikekor opptrer som Charlottes mindre søsken og fremfører med uskyldsrene stemmer den innledende og avsluttende julesang. Og i orkestergraven sitter musikere fra BFO og gir, under ledelse av Frédéric Chaslin, en elegant, flytende tolkning av Massenets dynamiske orkestersats – med en altsaksofon som ekstra krydder i klangen.

Drømmer om fjerne tider og steder

Bergens Tidende, 15.03.2019

Øyvind Torvund: The Exotica Album

Trond Madsen
Kjetil Møster
Jørgen Træen
BIT20 Ensemble

Hubro

Ti akustiske postkort fra en fjern regnskog

Komponisten Øyvind Torvund drømmer om fjerne tider og steder. Og om annerledes musikk. Da Borealis-festivalen åpnet sist onsdag, urfremførte BIT20-folkene hans «Prehistoric Night and Morning» – en fantasi om hvordan verdens aller første musikk kanskje oppsto ved at noen huleboere en gang i tiden fant på å imitere naturlyder og slå på en stein.

I denne uken slipper Torvund og BIT20 platen «The Exotica Album» – og denne gang handler drømmene om tropiske strøk. Eller rettere: om hvordan folk i Vesten en gang i tiden forestilte seg lyden av frodige regnskoger. Det er en gammel, glemt sjanger Torvund her drar frem i lyset: «Exotica» – en form for populærmusikk som blomstret på 1950-tallet da amerikanske komponister, inspirert av tidens Hollywood-musikk, skapte store musikalske drømmebilder med overdådig strykerklang, massevis av fremmedartet slagverk pluss imitasjoner av fugleskrik og andre dyrelyder. 

«The Exotica Album» er en suite av slike lydbilder, ti akustiske postkort fra en fjern regnskog. Vi hører det blåser der inne. Vi hører lyden av regn og vislende støy fra sikader. Tropiske insekter summer et sted i nærheten. En harpe bruser opp. Et klaver hamrer ut noen enkle, rytmiske figurer. I bunnen ligger det lyd av bongotrommer og congas og en vibrafon. Av og til drar en stor gruppe strykere forbi og legger et tykt teppe innover regnskogen.

De ti korte stykkene på Torvunds plate fremstår som en kjærlig – ofte ironisk, ofte humoristisk – hyllest til 1950-tallets naive fantasier om det musikalsk eksotiske. Men platen er mer enn dette. I tekstheftet er det et sitat fra den tyske lydteknikeren Robert Beyer, en av elektronikkmusikkens pionerer, som i sin tid snakket om å skape «en nesten synlig lyd».

Sitatet peker på et annet aspekt av Torvunds verk: For selv om det er mye akustisk musikk på platen, så er det også mye elektronisk musikk – mange manipulerte klanger generert med teknikker som ble utviklet i den samme perioden som den amerikanske Exotica-musikken ble innspilt. Og disse klangene skaper «en nesten synlig lyd» 

Gode hodetelefoner eller et kraftig stereosystem er påkrevd her – for det er veldig mye rom på denne platen. Musikken er bygget opp av klart avgrensede lydobjekter som er tydelig plassert i forgrunn og bakgrunn. Og innimellom flakser eksotiske, elektroniske fugler skrikende gjennom rommet fra høyre til venstre og tilbake igjen.

Platen er et stykke musikalsk arkeologi, en utgraving der 1950-tallets frie, elektroniske klangfargemaleri ligger flettet inn i populærmusikkens enkle drømmer om å gjenfinne det velkjente i det eksotiske.    

Utenom det vanlige

Bergens Tidende, 08.03.2019

Transkripsjoner av Gustav Mahler og Robert Schumann samt et verk av Jean Sibelius
Tora Augestad, mezzosopran

Risto Joost, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester i kammerformat

Universitetsaulaen

Mezzosopranen Tora Augestad som strålende musikalsk midtpunkt

En torsdagskonsert spilt på en onsdag, ikke i Grieghallen, men i Universitetsaulaen. Og med bare en liten gruppe musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester. – Jo da, dette var en konsert litt utenom det vanlige. Og, musikalsk sett, en helt uvanlig vellykket konsert, med mezzosopranen Tora Augestad som strålende midtpunkt.

Første verk på programmet var «Der Einsame im Herbst» fra Gustav Mahlers orkestersyklus «Das Lied von der Erde», fremført i Arnold Schönbergs og Rainer Riehns transkripsjon for kammerorkester. Augestad viste seg her som en typeriktig Mahler-sanger og som en sterk tekstfortolker – med en mørk, varm mezzo-stemme som vevet seg inn i orkesterklangen og som vokste, hevet seg og kom til full utblomstring i diktets følelsesmessige høydepunkt, «Ja, gib mir Ruh’». 

Schönberg transkriberte og reduserte Mahlers verk for å eksponere og tydeliggjøre det fine stemmevevet som ligger innbakt i den massive orkestersatsen. Henrik Hellstenius er ute i et annet ærend når han velger å transkribere åtte sanger fra Robert Schumanns «Dichterliebe» og legger egne musikalske fragmenter innover dem. I forbindelse med urpremieren i 2015 snakket han blant annet om å «aktualisere» og «gjøre noe med» klassikerne for å få oss til å forstå dem bedre. 

Aktualisering var det iallfall i rikelig mon da Augestad og BFO-musikerne fremførte de åtte sangene – hun med håndmikrofon og tilbakelent sangstil på bakgrunn av en orkestersats med mye slagverk og walking bass i bunn. Her var det referanser til Brecht og mellomkrigstidens tyske chansons, her var det et moderne populærmusikalsk foredrag. Noen ganger var Schumanns melodier nærmest gått i oppløsning slik at bare enkelte tekststumper minnet om hva som egentlig var det musikalske utgangspunktet. Andre ganger grep musikken inn og fungerte som en slags «illustrasjoner» av poenger i Heines tekst.

Det er nok tvilsomt om vi skjønner Schumanns musikk og Heinrich Heines dikt bedre etter å ha hørt dem «rekomponert» av Hellstenius. Slik Augestad og BFO fremførte de åtte sangene i Aulaen, fremsto suiten hans snarere som et veldig nåtidig verk, en selvstendig, vakkert orkestrert montasje der samtidsmusikalske elementer lekent siterer og kommenterer musikalske elementer fra en svunnen tid.

Dirigenten, estiske Risto Joost, som førte orkestret sikkert og rolig gjennom transkripsjonene til Schönberg og Hellstenius, kom etter pausen tilbake og ga oss en fin, romantisk tolkning av Jean Sibelius’ populære «Pelleas & Melisande» (op. 46) fra 1905, en kort suite basert på scenemusikk til en finsk-svensk fremførelse av Maeterlincks teaterstykke. Og i det femte avsnittet fikk vi plutselig høre Tora Augestad igjen – nå med en enkel, neddempet versjon av Bertel Gripenbergs «De trenne blinda systrar», en liten folkevisepastisj som i moderne fremførelser vanligvis spilles av et engelskhorn.

Krig og fred

Bergens Tidende, 09.02.2019

Verk av Sæverud, Sjostakovitsj og Copland

Vadim Gluzman, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Norsk, sovjetisk og amerikansk musikk fra tiden omkring andre verdenskrig

Det var torsdag, det var konsert med Bergen Filharmoniske Orkester – og på podiet sto BFOs tidligere sjefdirigent, Andrew Litton, og inviterte oss ut på en liten musikkhistorisk reise. Det var tre verk på programmet, tre verk som alle er blitt til i en ganske kort periode på 1940-tallet, og som alle rommer musikalske reaksjoner på tidens store begivenheter – verdenskrigen, okkupasjonen, undertrykkelsen, frigjøringen.

Først ut var «Kjempeviseslåtten», Harald Sæveruds reaksjon på den tyske okkupasjonen, her spilt i orkesterversjonen fra 1945, skarpt og piskende, et enkelt tema som vokser og vokser og blir til en musikalsk bevegelse. En oppfordring til opprør og motstand. Og en hyllest til «heimefrontens store og små kjempere» som det står i notene.

Dmitri Sjostakovitsj skrev sin første fiolinkonsert i 1948. Men han gjemte den straks vekk. Han visste at den ikke kunne spilles offentlig i en periode da stalinistiske kommisærer slo ned på alt som avvek fra den kulturelle partilinjen. Konserten ble først urfremført sju år senere, i 1955, to år etter Stalin død.  

Russisk-israelske Vadim Gluzman som var solist med BFO på torsdagskonserten, står i en strykertradisjon som går tilbake til Sjostakovitsjs egne samtidige, til en fiolinist som Leonid Kogan og til David Oistrakh som i sin tid urfremførte fiolinkonserten. Gluzman tar med seg erfaringene fra denne tradisjonen når han går inn i verket. Han åpner med bitende, kvass frasering. Han demper tonen, spiller «mørkt» uten fiolinens vanlige stråleglans. Og han forløser det som har blitt kalt Sjostakovitsj «smertekvote». Førstesatsens nocturne er dyster, bitter. De turbulente raske satsene er rasende, hissige. Og tredjesatsens lange, krevende kadens er nesten uutholdelig intens. En imponerende sterk tolkning, frysende, smertefull.

Etter pausen gikk turen til USA, til Aaron Coplands tredje symfoni som han skrev i 1944 og fikk urfremført i 1946.  Han beskrev den selv som en symfoni om «slutten på krigen», en musikalsk fremstilling av «den euforiske stemningen i landet». Verket tilhører det som er blitt kalt hans «Americana» periode, en periode der han skrev enkel, folkelig musikk og trakk veksler på sine erfaringer som filmkomponist.

Fra Littons tid som sjefdirigent for BFO vet vi at dette er en type musikk han føler seg hjemme i. Han liker fargerike verk med stor messingseksjon og mange folk bak slagverket, han liker å trekke opp voldsomme musikalske kontraster, liker å leke med rytmisk komplekse former.

Når det gjelder musikk av denne typen, kan Littons entusiasme og energi ofte virke smittende, både på musikerne og på publikum i salen. Men denne torsdagen lyktes det ikke. Orkesteret fulgte lojalt Litton på reisen gjennom de åpne amerikanske landskapene, men den store euforien uteble. Coplands store musikalske visjon fikk et bastant og nokså bråkende uttrykk og kom aldri til å løfte seg.

En festlig, brokete og bråkete operette

Bergens Tidende, 02.11.2018

Leonard Bernstein: Candide

Thom Southerland, regi

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor & Edvard Grieg Kor

Karen Kamensek, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Leonard Bernsteins Candide oppført som musikalsk revy

Vi lever i den beste av alle mulige verdener; alt som skjer, skjer for det beste –prediker filosofen Pangloss for unge, naive Candide, tittelfiguren i Voltaires satiriske roman fra 1759. Men allerede i løpet av romanens første sider bryter Candides verden sammen. Han blir brutalt skilt fra sin elskede Cunegonde, og alle fortellingens figurer blir etter hvert involvert i de mest forferdelige og groteske begivenheter, i et handlingsforløp som utspiller seg gjennom mange tiår og går over tre kontinenter.

Voltaires sviende ironiske roman er grunnlaget for Leonard Bernsteins operette Candide som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene. Men hvilken Candide dreier det seg egentlig om? – kunne en spørre. For Bernsteins operette finnes i et svimlende antall versjoner.

Siden premieren i 1956 er både tekst og musikk blitt kuttet og omorganisert utallige ganger. I 1973 fikk operetten helt ny tekst og underveis er det blitt lagt til stadig nye sangtekster. Og siden den mangslungne, fantastiske og absurde handlingen er vanskelig å fremstille på en scene, er det etter hvert blitt vanlig å fremføre Candide som et slags komisk oratorium eller som en «scenisk konsert».

Det er slik vi nå møter BNOs Candide i Grieghallen, en Candide uten kulisser, og store sceneskift i en oppsetting der kor, orkester og sangere alle er på scenen samtidig. Men selv om regissøren Thom Southerland ikke har hatt tradisjonelle sceniske virkemidler til rådighet, klarer han likevel å skape sceniske illusjoner. Sangerne opptrer i fargerike kostymer, de agerer mot og med hverandre på scenen foran orkestret, og i bakgrunnen står koret og spiller med i alt som skjer og illuderer folkemengde, jesuittprester eller saueflokk – alt ettersom hva som trengs.

BNOs Candide er en festlig, brokete og bråkete forestilling, full av absurde sammenstøt, visuelle gags og fysisk lavkomikk, en musikalsk revy av burleske opptrinn.

Men hvilken versjon av Candide er det da vi har for oss? Trolig er det snakk om en tillempet utgave av den såkalt «siste reviderte versjonen», den siste versjonen Bernstein selv godkjente og som han fremførte på en konsert i London i 1989.

Og la det være sagt med en gang: Sammenlignet med video-opptaket av Bernsteins egen live-versjon fra London, skårer BFOs Candide høyt på nær sagt alle punkter.

Det er det mange grunner til. En av dem er Thom Southerlands flotte, sceniske realisering av teksten. En annen er «fortelleren», den engelske skuespilleren Kevin Whately, som står i siden av scenen og introduserer de absurde løyene med ironiske kommentarer.

Og så var det selve den musikalske fremføringen. Vi merker allerede i den berømte ouverturen at dirigenten, amerikanske Karen Kamensek, har et veldig godt og fast grep om det sammensatte partituret. Kvelden igjennom fører hun med stram regi Bergen Filharmoniske Orkester gjennom Bernsteins uendelige kjeder av musikalske pastisjer og legger en effektiv ramme om solister og kor.

Tenoren Anthony Gregory er forestillingens midtpunkt i rollen som Candide. Han synger partiet med stor, sødmefylt musikal-stemme og klarer å fremstille Candide som en uskyldig, litt naiv figur som går undrende og forvirret gjennom alle de absurde begivenhetene og først til aller sist kommer frem til en slags erkjennelse av verdens iboende djevelskap. Candides elskede Cunegonde synges overbevisende av den sørafrikanske sopranen Vuvu Mpofu som blant annet imponerer med flotte, vokale eksplosjoner i koleratur-parodien «Glitter and be gay».

Det er mange andre gode sangere involvert i forestillingen. Bassbarytonen Gidon Saks synger rollen som Pangloss med dybde og autoritet. Kitty Whately er en typeriktig mezzosopran i rollen som den frekke tjenestepiken Paquette. Og vi må ikke glemme Randi Stene – som har en komisk «cameo appearance» i rollen som den svært omstillingsvillige «Old Lady».

En musikalsk renselsesprosess

Bergens Tidende, 28.10.2018

J. S. Bach: Goldbergvariasjoner

Christian Grøvlen, klaver

Tårnsalen, Lysverket

Sofia Gubaidulina: Sieben Worte

Joseph Haydn: Missa In Tempore Belli

Kjetil Almenning, dirigent

Bergen Domkor, Ole Bull Kammerkor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Domkirke

Gripende fremføring av stort, samtidsmusikalsk verk

Det er festival i byen i disse dagene – «Bergen kirkeautunnale»,  en festival for «kirkekunst og musikk». Det startet med en konsert sent onsdag kveld, øverst oppe i Lysverket, i Tårnsalen, der Christian Grøvlen satt ved flygelet og spilte Bachs Goldbergvariasjoner (BWV 988).

Kanskje et litt overraskende valg? Bach har jo skrevet veldig mye kirkemusikk, men nettopp Goldbergvariasjonene er intim musikk, musikk beregnet til å skulle spilles og høres i private, mer verdslige sammenhenger.

En «Clavier-øvelse», skriver Bach beskjedent på forsiden av notene – en øvelse «som består av en aria med ulike endringer». Men han skriver også at dette er musikk tilrettelagt for å «oppløfte sjelen».

Og da vi hørte Grøvlen spille temaet og de tretti variasjonene i Tårnsalen på onsdag, ga det faktisk veldig god mening at nettopp dette verket var valgt til å åpne den kirkemusikalske festivalen. For det var noe oppløftende, noe både andaktsfullt og inspirerende over tolkningen hans. Han utforsket Bachs «aria», betraktet det korte, syngende temaet og den spenstige bassgangen fra alle mulige sider og fikk variasjonene og forvandlingene til å fremstå som en lang, meditativ bevegelse. 

Det er litt av en oppgave å ta for seg dette timelange, ruvende verket og ikke minst å spille det utenat – slik Grøvlen gjorde. Det var enkelte steder underveis der fremføringen kanskje ble litt omtrentlig. Men retningen var hele tiden klar: Vi var på vei fremover, på musikalsk reise mot et fjernt mål. Og da Grøvlen til sist nådde frem – eller tilbake – til Bachs tema og spilte det om igjen, nå helt enkelt, uten forsiringer, merket vi at vi hadde vært gjennom en både musikalsk og åndelig renselsesprosess.

Dagen etter åpningskonserten i Tårnsalen forlot vi Bachs spirituelle 1700-talls barokk og gikk på torsdagskonsert i Domkirken for å høre Sofia Gubaidulinas «Sieben Worte» fra 1982 spilt av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Kjetil Almenning.

«Sieben Worte» er en samtidsmusikalsk fremstilling av Jesu sju ord på korset. Når komponister tidligere har arbeidet med dette stoffet, har de tonesatt, «satt musikk til» ordene. Gubaidulina går en annen vei. Verket hennes er ordløst, men ordene er på en måte likevel til stede. De er forvandlet, gjenskapt med musikalske midler ved hjelp av en cello og et trekkspill som så å si fremstiller ordenes innhold og deres følelsesmessige effekter.

I Domkirken torsdag kveld fikk de sju ordene en sterk, ekspressiv tolkning av cellisten Øyvind Gimse og trekkspilleren Geir Draugsvoll. Gimse tok i bruk alle celloens uttrykksmuligheter – det var naturlige og kunstige flageoletter, det var flimrende akkorder, det var buestrøk både over og under cellostolen. Vi ikke bare hørte de sju ordene, vi hørte også selve lyden av korsfestelsen, naglene som slås i, redselen, døden. Og ved Gimses side satt Draugsvoll og kommenterte hele forløpet med sitt uttrykksfulle trekkspill – snerrende, brumlende, besvergende, noen ganger bare tungt pustende. En dypt gripende fremføring av et stort verk.

I «Sieben Worte» hørte vi av og til, inn imellom de to solistenes utbrudd, noen vare, skimrende klanger fra BFOs strykere. Strykerne ble etter en kort pause supplert med andre instrumentgrupper. Det kom to kor og fire solister på scenen. Og så var det tid for Haydn, for en av de sene messene hans.

Missa In Tempore Belli heter den, en «messe i krigens tid». Også kalt «Paukemessen» på grunn av slagverkets fremskutte rolle i stykket. Det er kanskje ikke noen «stor» messe i musikalsk forstand. Men den er godt skrevet, et solid stykke musikalsk håndverk. Som vi fikk i en flott, stram fremføring av BFO og Bergen Domkor supplert med Ole Bull Kammerkor

under ledelse av Kjetil Almenning.

«Paukemessen» er først og fremst et verk der koret står i sentrum. Men det er også noen kortere soloinnsatser. Og en av grunnene til at messen virket så levende og sprek denne torsdag kvelden, var at Kjetil Almenning hadde fått med fire unge, velsyngende og veldig entusiastiske solister: sopranen Beate Mordal, alten Lydia Bryngelsson, tenoren Ole Morten Velde og bassen Halvor Festervoll Melien.

Kirkemusikkfestivalen fortsetter de neste dagene med konserter rundt om i byens kirker. Den slutter på mandag med Ole Paus og koret Bækkalokket i Domkirken.