En vinner

Bergens Tidende, 30.04.2008

Chopin

Ingrid Fliter

EMI

Imponerende Chopin-tolkninger fra argentinske Ingrid Fliter

Den deles bare ut hver fjerde år, The Gilmore Award, pianistenes Nobelpris. Blant de tidligere prismottagere finner vi Leif Ove Andsnes (1998) og Piotr Anderszewski (2002). Da argentinske Ingrid Fliter mottok den i 2006, sa juryformannen at de var blitt blåst over ende av hennes «forbløffende pianistiske evner og generelle musikalitet». Andre har nevnt hennes «naturlige følsomhet og eleganse». At det er noe om snakken, demonstrerer hun på denne Chopin-platen der hun imponerer med et lett, delikat anslag og sprudlende teknikk. Her er storslagne, frie tolkninger av den tredje klaversonaten og Ballade Nr. 4 – for slett ikke å snakke om Grand Valse Brillante (op. 18) der hun spiller nettopp så overlegent og briljant som man kan ønske seg, og samtidig klarer å gi fremførelsen det lite snev av ironi som forhindrer at den ender i tomt virtuoseri. Inn i mellom de større verkene er det blitt plass til tre mazurkaer, tre valser og Barcarolle (op. 60).

Utenfor kategoriene

Bergens Tidende, 30.04.2008

Vignettes

Marilyn Crispell, klaver

ECM

Musikalsk mangfoldighet med pianisten Marilyn Crispell

Marilyn Crispell passer ikke inn de vante kategoriene. Hun er klassisk pianist, men har klaverbokseren Cecil Taylor som sitt forbilde. Hun spilte i årevis med villstyringer som Anthony Braxton og Reggie Workman, men har også laget avdempede soloplater, og her på det siste fine trioplater med Paul Motian og Gary Peacock. Pluss at hun har fremført musikk av John Cage og andre amerikanske samtidskomponister. Det er ekkoer av det hele på denne nye platen. Hun sitter alene i et sveitsisk studio og improviserer – og finner balladeaktige harmonisekvenser og spisse, kantete melodilinjer og «spanske», modale fraser. Og midt i det hele kommer det en helt utrolig corny «norsk» improvisasjon over Arve Henriksens «Stille Veg». Tross det musikalske mangfoldet og mange fine øyeblikk virker platen likevel som helhet noe ensformig. En samling korte, musikalske stemningsbilder som korter tiden mens man venter på at noe skal skje.

Fremtid

Bergens Tidende, 24.04.2008

De unges kammerkonsert

Bergens Kammermusikkforening

Logen

Entusiastiske unge musikere med sans for kammerformatet

Det er ingen grunn til å frykte for kammermusikkens fremtid. I det minste ikke å dømme etter konserten i Logen på tirsdag der en ny generasjon av gode musikere presenterte seg. Man merket selvsagt at det er snakk om unge musikere som ennå ikke er ferdigutdannede. I mange av kveldens verk var det øyeblikk da samspillet sviktet eller steder der fraseringene kunne vært finslipt. Men hovedinntrykket er at her er det en gruppe solide, entusiastiske musikere som har sans for kammerformatet, og som står klar til å føre tradisjonen videre.

Først ut var Ensemble Arteriol fra Norges Musikkhøgskole med en fremføring av Nino Rotas – temmelig lettbente – Trio for klarinett, cello & piano (1973). De tre musikerne – Mats Iversen Vangen (klarinett), Tove Törngren (cello) og Marita Vårdal Igelkjøn (klaver) – spilte sprekt og sprelsk, men var noe handikappet av at de hadde valgt å fremføre verket som akkompagnement til en håpløs amatørfilm.

Resten av kveldens program var hentet fra det sentrale repertoaret, blant annet med to krevende Brahms-verk fremført av studenter fra Griegakademiet – to satser fra Horntrioen (op. 40) med Reinert Indrehus (horn), Raanan Elefant (fiolin) og Marita Rabben (klaver) og to satser fra den første fiolinsonaten (op. 78) med Miriam Bergset (fiolin) og Christian Hundsnes Grøvlen (klaver). I begge verk noterte vi solid klaverakkompagnement og stigende formkurve fra sats til sats: Indrehus og Elefant fikk løst Horntrioens vanskelige balanseproblemer da de kom til Scherzo-satsen, og Bergset som slet med dobbeltgrepene i fiolinsonatens adagio, spilte fritt, med ekte Brahmsk lengsel i tredjesatsen.

Det var også soloklaver på programmet – to virtuose, stormfulle paradenumre av Tsjaikovski og hans yngre landsmann Rodion Shchedrin, fremført med teknisk briljans av Hlinka-eleven Marina Kan.

Kveldens store opplevelse kom til aller sist: Miriam Helms Ålien (1. fiolin ), Guro Kleven Hagen (2.fiolin), Madelene Berg (bratsj), Sandra Lied Haga (cello) og Julie Yuqing Ve (klaver) – fem supermusikalske valkyrjer fra Barrat-Dues Musikkinstitutt som imponerte med en overdådig, teknisk feilfri og flott samspilt tolkning av Schumanns klaverkvintett (op 44).

Orgelbrus

Bergens Tidende, 23.04.2008

Rain On The Window

John Surman, saxer

Howard Moody, orgel

ECM

Improvisasjonsmusikk med forhindringer

Det store, brusende kirkeorgelet har aldri stått sterkt i jazzen og tilliggende områder. Og det er heller tvilsomt om dette kommer til å endre seg med utgivelsen av «Rain On The Window», en plate der saksofonisten John Surman spiller sammen med organisten Howard Moody. For uansett at Surmann er glad i orgel, og uansett at Moody er en allsidig organist med erfaringer fra mange forskjellige musikalske sammenhenger, så er det ikke til å komme utenom at instrumentets langsomme reaksjonstid setter ganske håndfaste grenser for hva som er mulig å få til i jazzsammenheng. De to musikerne løser noen av problemene ved først og fremst å bruke orgelet som harmonibunn under enkle melodier og improvisasjoner fremført i langsomt tempo av Surmans uttrykksfulle sax. Men selv om denne strategien fungerer utmerket i en del av platens 15 numre – som i tillegg alle er ganske korte – så er det noe tungt og anstrengt over platen som helhet.

Minimalisten Bach

Bergens Tidende Morgen, 24.04.2003

Bach: Matteuspasjonen

Paul McCreesh og Gabrieli Players

Deutsche Grammophon

Bachs Matteuspasjon i ny, spennende tolkning.

Trodde du at du kjente Bachs Matteuspasjon? Da er det bare å tro om igjen. Lytt til denne nye platen og glem alt om store kor og massive orkesterklanger. For her er det bare skarve åtte sangere - som synger allting, solostemmene, korstemmene, alt etter hva som trengs. Og her er det bare et helt redusert kammerorkester med en enkelt musiker på hver stemme.

De lærde har fightet om det i de siste 20 år: Var det virkelig slik verket opprinnelig ble spilt? Så magert, så avpillet? Svaret får vi sikkert aldri. Men på denne platen forsøker McCreesh i det minste å demonstrere og konkretisere hvordan en slik minimalløsning kunne høres ut.

Og han argumenterer godt for saken sin sammen med fremragende sangere og musikere. Dette er en overrumplende sterk tolkning - der et av de tyngste verkene i Bachs produksjon plutselig høres ut som florlett kammermusikk, der alle linjer står lysende klart, der korsatsene aldri overdøver, men heller forsterker de fantastiske klangvirkningene i orkestersatsen.

Selvsagt kan åtte sangere og et lite kammerensemble ikke matche de mer tradisjonelle versjonene med hensyn til følelsesuttrykk. Når det gjelder drama, nerver, fortvilelse og forklaring er Nikolaus Harnoncourts innspilning på Teldec fra 2001 stadig uovertruffen. Men McCreesh og hans folk får oss til å høre musikken på en annen måte enn før og demonstrerer at det fremdeles er uutforskede dybder i Matteuspasjonen.

Paul McCreesh og hans Gabrieli Players har nettopp vært på turne i Norge.  Vi skulle gjerne ha hørt dem live. Men arrangøren – Rikskonsertene - mente ikke det var noen vits i å la dem besøke Bergen ...  

Gjenhør med en stor, norsk baryton

Bergens Tidende, 23.04.2008

Knut Skram

Concert Recordings

Simax

Konsertopptak med Knut Skram i sentrale operaroller

Kanskje denne nye platen med Knut Skram er tenkt som en, litt forsinket, feiring av hans 70-års dag i desember? Vanskelig å si. Tekstheftet gir ingen forklaring. Men uansett om det har vært en slik anledning eller ikke, så er dette iallfall en plate som det er all grunn til å hilse velkommen. For her møter vi den store, norske barytonen i noen av hans sentrale operaroller, og vi får i tillegg høre ham som liedsanger akkompagnert av legendariske Robert Levin.

Det er snakk om konsertopptak fra en periode på over tjue år. Det starter med Renatos arie «Alzati – Eri tu» fra Verdis opera Maskeballet i et opptak fra en internasjonal operakonkurranse i Helsinki i 1971. Skram som på dette tidspunktet bare var 6-7 år inne i karrieren, vant førsteprisen. Og det forstår man godt. For her var alt allerede på plass, alt hva man kan ønske seg av en dramatisk baryton: Ikke bare en stor, fyldig stemme, men også sikker formsans og evne til å karakterisere rollefiguren både psykologisk og musikalsk.

Etter det finske opptaket følger utdrag fra andre Verdi-operaer, etterfulgt av arier fra Wagners Tannhäuser og Mozarts Don Giovanni og Tryllefløyten, alt sunget med solid profesjonalitet. Og det er fint at det midt mellom de relativt korte opptakene også er blitt plass til et tjue minutter langt utdrag fra andre akt av Verdis La Traviata der Skram i rollen som den hjerteløse Germont utfolder hele sin karakteriseringskunst, i sterkt samspill med Inga Nielsens Violetta og akkompagnert av Oslo Filharmonien med Antonio Pappano som dirigent.

Et annet av platens høydepunkter er en inntrengende tolkning av «O, du mein holder Abendstern» fra Wagners Tannhäuser der Skram akkompagneres av Royal Philharmonic Orchestra under ledelse av Simone Young (jo visst, den samme Simone Young som etter et par ulykkelige år i Bergen nå feirer triumfer som operasjef i Hamburg og sjefsdirigent for Hamburg Filharmonikerne …). 

At dette siste opptaket er gjort da Skram var 57, merker man ikke, verken på stemmekvaliteten eller tolkningen. Til gjengjeld merker man på det tretti år gamle opptaket av Schumanns Dicherliebe at det stammer fra en tid da lied-idealene var noe annerledes enn i dag.

Dramatisk

Bergens Tidende, 23.04.2008

Schubert: Strykekvintett pluss Kvartetsats

Artemis Quartet & Truls Mørk

Virgin

Sterk, levende tolkning av Schuberts siste stykke kammermusikk

  

Schuberts produktivitet var enorm – selv da han lå for døden. I løpet av sine siste måneder skrev han en sangsyklus, tre klaversonater, et verk for sangstemme, klarinett og klaver samt skisser til en ny symfoni. Pluss strykekvintetten i C-dur som Artemis-kvartetten og Truls Mørk nå har spilt inn for Virgin. Verket varer nesten en time; besetningen er uortodoks; uttrykket er overveldende. Ikke rart at folk først trodde det var snakk om et utkast til enda en symfoni. Men det er faktisk kammermusikk, Schuberts mest dramatiske forsøk i genren – noe som Artemisene og Truls Mørk understreker med en sterk, levende tolkning som understreker både de store spenningene og de brå stemningsskift i verket, og som samtidig får frem den underliggende strukturen i de til tider nesten tumultuariske passasjene. I tillegg spiller Artemisene de to fragmentene fra Schuberts ufullendte strykekvartett sats i c-moll (D.703).

En hjerteløs verdens ømhet

Kommentar, Bergens Tidende, 20.04.2008

Freud møter Marx i den uendelige soap om kampen mellom Barack Obama og Hillary Clinton

La oss være ærlige. Det er utrolig underholdende å følge den amerikanske valgkampen, og særlig da slagsmålet mellom Barack Obama og Hillary Clinton. Underholdende og også litt pinlig. Litt som å snike seg til å se en skikkelig lavbudsjett-soap. Som i tillegg har festlige innslag fra andre trash-TV genrer av typen Robinson og American Idol – for slett ikke å snakke om Extreme Makeover: Et av høydepunktene så langt var da millionærsenatoren Hillary for en stund siden plutselig droppet sitt mørkeblå powersuit og forvandlet seg til tøff arbeiderklassemamma i lyserød akrylbuksedrakt. 

Hvordan de to kandidatene vil løse USAs enorme problemer interesserer oss soap-entusiaster midt på ryggen. Vi vil ha temperatur, polarisering, drama. Og vi får det. Hver uke finner amerikanske journalister og kommentatorer stoff til nye episoder – «Hillary skaper fred i Irland», «Obama og den gale presten», «Hillary og Rambo i Bosnia». Og hvis det av og til blir for kjedelig, kan man alltid stole på at Bill Clinton kommer trampende inn i glassbutikken med et par friske uttalelser.

Denne ukes episode het «Obama i motvind». Manuskriptet var blant annet skrevet av Sigmund Freud og Karl Marx. Og mot slutten kom det en formidabel oppvisning i politisk retorikk. Så si ikke at det ikke er lærerikt å se soap.

Først et lite resymé: Obama har som kjent et problem. Han er … hvordan skal man si det? … han er … vel … han er svart. Og det er store grupper av hvite arbejderklassevelgere i Ohio, Pennsylvania og mange andre steder som nettopp av den grunnen aldri kommer til å stemme på ham. Alle har innsett problemet. Unntatt Obama selv. Han er «in denial» som Freud ville ha sagt: Han fortrenger helst problemet, og når det av og til dukker opp, som for eksempel på møtet med rike støttespillere i San Francisco for to uker siden, da benekter og forskyver han det. Rett etter Freuds lærebok.

Og her er det så at Marx tar over. De fleste husker bemerkningen om at religion er «folkets opium». Men Marx sa faktisk i samme sammenheng at religion også er en protest mot den virkelige verdens elendighet. «Religionen er den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet». Det er nettopp dette – religionens utopisk-kritiske moment – som Obama grep tak i den søndagen. Han forklarte at folk i de små byene i Pennsylvania og i Midtvesten overhodet ikke er rasister. De er bare fattige, arbeidsløse. «Og det er ikke overraskende at de da blir bitre, de klamrer seg til rifler eller religion eller antipati mot folk som ikke er som dem eller anti-immigrant stemninger eller anti-frihandel stemninger som en måte å forklare sine frustrasjoner på».

Vel, dette er nok ikke den mest presise analyse av den politiske situasjonen i Midtvesten, men det er da i det minste en vakker tanke at religiøse fundamentalister og våpenfanatikere og fremmedhatere i virkeligheten er undertrykte skapninger som lenges etter ømhet i en hjerteløs verden.

Hillarys taleskrivere skjønte med en gang hva hun her hadde fått i fanget, og kom hurtig opp med en stripe talepunkter som hun siden har fremført i alle tenkelige medier. Hun starter med å si at Obamas «nedlatende bemerkninger» om «menneskene i småby-Amerika» er «elitiske» og «uten bakkekontakt». Da er banen merket opp: Millionæren fra New York i rollen som folkelig småby-jente på den ene siden, den fisefine storbygutten på den andre. Og etter et par setninger om amerikanske verdier og livssyn går hun da etter strupen med et overdådig stykke retorikk som starter med en henvisning til «the Second Amendment», tilføyelsen til den amerikanske forfatningen som understreker «folkets rett til å ha og bære våpen»:

«Amerikanere som tror på «the Second Amendment», mener det dreier seg om forfatningsmessige rettigheter. Amerikanere som tror på gud, mener det er et spørsmål om personlig overbevisning. Amerikanere som tror på å beskytte gode amerikanske arbeidsplasser, mener det er et spørsmål om den amerikanske drøm.»

Det er så virtuost snekret sammen, dette, at man bare må ta hatten av. I realiteten sier Hillary at det ikke er så farlig med våpenfanatikere, religiøse fundamentalister og fremmedhatere. De er alle gode amerikanere. Og samtidig får hun indirekte påpeket at den elitiske Obama i realiteten er imot forfatningen, imot trosfrihet og imot den amerikanske drøm. Ja, han er rett og slett uamerikansk. Ikke særlig subtilt, men utrolig effektivt.

Før Hillarys taleskrivere fikk finslipt strategien, kom hun med denne lille, spontane kommentaren til Obamas uttalelse: «Jeg tror ikke det hjelper å dele landet vårt i et Amerika som er opplyst og et som ikke er det. Hvis man vil være president for alle amerikanere, må man respektere alle amerikanere». Dette er nok hva hun egentlig mener om saken: Hvis man vil være president i USA, da hjelper det ikke å problematisere de holdningene som preger den uopplyste delen av befolkningen. Da trenger man alle de stemmene man kan få.

Et testamente

Bergens Tidende, 16.04.2008

Eugène Ysaÿe: Seks sonater for solo fiolin

Henning Kraggerud, fiolin

Simax

Kraggerud løser fiolintekniske utfordringer

Selvsagt visste Eugène Ysaÿe at enhver som gir seg til å skrive verk for solofiolin, uunngåelig vil bli målt mot Bachs partitaer og sonater. Men det var ikke noe i veien med selvfølelsen hans. Så hadde han da også vært sin tids største fiolinvirtuos. I årene etter første verdenskrig var helsen imidlertid begynt å svikte, og da han skrev sonatene i 1924, ble de på mange måter hans musikalske testamente, en oppsummering av alt hva han hadde kunnet få til på instrumentet sitt. Det er snakk om glansfull, velklingende musikk i senromantisk stil, flott tenkt, full av voldsomme fiolintekniske utfordringer – og på denne platen virtuost fremført av Henning Kraggerud som har den teknikken som trengs, og som samtidig, og vel så viktig, er full av entusiasme for nettopp denne typen musikk. Hans entusiasme smitter – også selv om Ysaÿe musikalsk sett aldri kommer i nærheten av Bach.

Musikalske kontraster

Bergens Tidende, 09.04.2008

Beethoven: Bagateller (op. 126) og klaverkonsert nr. 1 (op.15)

Piotr Anderszewski, klaver

Die deutsche Kammerphilharmonie Bremen

Virgin

Stormfullt møte mellom den unge og eldre Beethoven

Beethovens verkfortegnelse rommer musikalske kontraster nok til å fylle flere liv. Den polske pianisten Piotr Anderszewski demonstrerer det på denne platen der han så å si starter med slutten og slutter med begynnelsen, i det minste kronologisk sett: Først spiller han virtuost og åndeløst de seks Bagateller (op. 126) som Beethoven skrev tre år før sin død, seks miniatyrer som tross det beskjedne formatet rommer stormfulle uttrykk og strålende klangfarger slik vi kjenner det fra de samtidige Diabelli-variasjonene. Etterpå går Anderszewski førti år tilbake i tid og spiller Beethovens første klaverkonsert (op. 15). Han klarer å fremheve både de klassisistiske og de fremadrettete trekkene i dette tidlige verket, men samspillet med Die deutsche Kammerphilharmonie Bremen er ikke helt ideelt. Spesielt har finalen et noe hardpumpet og andpustent preg.

De beste dagene som sanger

Bergens Tidende, 09.04.2008

Sehnsucht

Matthias Goerne: Schubert Edition, vol. 1

Elisabeth Leonskaja, klaver

harmonia mundi

Løfterik åpning på et Schubert-prosjekt det skal bli spennende å følge

«Jeg ville finne en bedre måte å bruke mine beste dager som sanger», sa Matthias Görne for nylig i et intervju. Den store, tyske barytonen er nettopp fylt 40. Og har lenge vært frustrert over de prosjektene plateselskapet Decca har tilbudt ham. Nå har han tatt saken i egen hånd. Og da måtte det naturligvis bli Schubert-lieder, ikke bare en enkelt plate, men en hel serie – som plateselskapet harmonia mundi har påtatt seg å utgi. 

Görne har valgt ut 240 av Schuberts om lag 800 lieder. De tre store sangsyklusene skal med, men resten av de elleve platene vil bli organisert slik Görne har gjort det på konserter de senere årene der programmene har vært sammensatt av sanger med felles stemning eller tema. Første utgivelse i serien er en slik stemningsmessig organisert plate. Under overskriften «Sehnsucht» – lengsel – tar Görne og den glimrende russiske pianisten Elisabeth Leonskaja oss på reise gjennom femten sjeldent innspilte sanger, femten erkeromantiske landskaper preget av mørk melankoli og bleke håp.

De fleste av sangene viser Schubert fra en mer dramatisk side enn vi er vant til. Mange av dem er ganske lange, oppbygget som store fortellinger med brå stemningsskift og med slyngete melodilinjer som går på tvers av tekstenes strofestruktur. Dette er et materiale som passer perfekt til Görne. Stemmemessig er han bedre enn noensinne. Klangen er mørk og fyldig i dybden, og han kan, uten problemer, svinge seg opp i høyden, langt høyere enn det er vanlig for denne typen baryton. Han synger hele tiden inn til kjernen i melodilinjen og klarer på forunderlig vis å markere hvordan en enkelt tone plutselig endrer karakter og musikalsk betydning når Schubert slår til med sine overraskende harmoniskift i klaversatsen.

Men en vakker stemme er ikke nok i dette repertoaret. Det som gjør Görne til tidens ledende forvalter av den tyske liedtradisjonen, er hans tekstfortolkning. Han har levd med disse tekstene. Han forstår dem til bunns. Og er i stand til å fremvise sin forståelse på en naturlig, gjennommusikalsk måte.

Et løfterik åpning på et Schubert-prosjekt som det skal bli spennende å følge.

Musikalsk slektskap

Bergens Tidende, 09.04.2008

Johannes Brahms: Klaverkonsert nr. 1 og Ungarske danser

Nicholas Angelich og Frank Braley, klaverer

Paavo Järvi, dirigent

Frankfurt Radio Symfoniorkester

Virgin

Overbevisende Brahms-tolkninger

Han er 38 år gammel og er først nå begynt å bli kjent i videre kretser. Bedre sent enn aldri, må man si. For amerikanske Nicholas Angelich er en god pianist – og i tillegg noe av en ekspert på Brahms. Han har innspilt fire plater med solostykker og kammermusikk av Brahms. Og nå kommer han da som solist i den første klaverkonserten, flott akkompagnert av Paavo Järvi og Frankfurt Radio Symfoniorkester. I førstesatsen anslår han den helt rette heroiske stemningen, og gjennom hele resten verket spiller han teknisk perfekt og samtidig alvorlig, tankefullt, tilbakeholdende – uten det minste tilløp til virtuoseri. Man merker at det er et inderlig musikalsk slektskap som har ført ham til denne musikken. At han også har sans for de mer corny sidene av Brahms, demonstrerer han til sist sammen med franske Frank Braley i løsslupne versjoner av åtte, firhendige ungarske danser.

Musikkhistoriske argumenter

Bergens Tidende, 09.04.2008

Mirror Canon

Tor Espen Aspaas, klaver

2L

Beethoven møter den andre Wienerskolen

Filosofen Theodor Adorno argumenterte i sin tid for at Arnold Schönberg, Anton Webern og Alban Berg var kulminasjonen av en musikkhistorisk tendens som startet med Beethovens siste klaversonate (op. 111). I tekstheftet til sin nye plate henviser Tor Espen Aspaas til dette argumentet og søker å underbygge det ved å sammenstille Beethoven-sonaten med kortere verk av Schönberg, Webern og Berg. Argumentet er interessant, men det spørs om det holder musikalsk sett. Ganske visst demonstrerer Aspaas med sine solide og klart tegnete tolkninger at det går musikkhistoriske linjer mellom Beethoven-sonaten og Bergs ekspressive klaversonate fra 1907. Men Schönbergs «Seks klaverstykker» (op. 19) og Weberns «Fire stykker for fiolin og klaver» (op. 7 – fremført sammen med fiolinisten Kolbjørn Holte) står derimot noe blekere, og er tydeligvis vanskeligere å få til å passe inn i sammenhengen.

Musikalsk spiritisme

Musikkommentar, Bergens Tidende, 09.04.2008

Det er 1080 numre på den offisielle fortegnelsen over Bachs verker. Mozart-fortegnelsen har 626 numre. Beethovens opusfortegnelse har 138 numre; mange av numrene dekker over flere verk; i tillegg skrev han om lag 150 unummererte verk.

De var produktive, de gamle komponistene. Men ikke produktive nok. Mange hundre år etter deres død krever publikum fremdeles mer. Historikerne dykker ned i gamle arkiver og sjekker om det ikke skulle gjemme seg et eller annet der. Og min santen! Av og til er det napp. I 1982 fant de en ukjent Mozart-symfoni i Odense. I 2005 fant de en ukjent Bach-arie i Weimar. Og det dukker stadig opp små noteark der Beethoven har skissert noe lurt.

Verkfortegnelsene vokser. Men det er ikke nok. Folk vil ikke bare høre verkene. De vil kjenne komponistene personlig. De vil ha innsyn i deres mest intime hemmeligheter. Og da må historikerne igjen i arkivene. De kommer tilbake med vielsesattester, skjøter på eiendom, legeerklæringer, dødsattester. Så nå kjenner vi Bachs øyensykdom. Vi vet hva Beethoven foretok seg time for time. Vi kan lese Robert Schumanns sykejournal og sjekke hvordan legene vurderte hans toalettbesøk.

Likevel er det fremdeles ikke nok. Folk vil ikke bare kjenne de store komponistene og deres musikk. De vil vite hvordan de så ut. De vil se dem med egne øyne. At fotografiet først ble oppfunnet i 1839, er selvsagt et problem. Hva gjør man da? Jo, da sender man historikerne på leting igjen. Og det er fremdeles noe å hente. I Bayern fant man for to år siden et fotografi av Mozarts enke, Constanze, tatt i 1840. For et par måneder siden fant man et ukjent portrett av Mozart fra 1783. Og rettsmedisinerne ved universitetet i Dundee har nettopp rekonstruert Bachs ansikt på grunnlag av en avstøpning av hans kranium. Fotografiet av Constanze er ganske visst en bløff.  Det er tvilsomt om maleriet fra 1783 faktisk forestiller Mozart. Og Dundee-kriminologenes buste er tydeligvis betenkelig inspirert av det eneste offisielle maleri av Bach som finnes.

Det er noe både komisk og ubehagelig over denne hysteriske graven i arkivene og den febrilske interessen for hver minste biografiske detalj. Men man kan også se saken fra den andre siden: Fordi disse komponistenes musikk betyr så mye for oss, benekter vi simpelthen at det er forbi. Vi oppfører oss som mennesker i dyp sorg. Vi blir spiritister og forsøker å få kontakt med de døde på tvers av århundrene. Og glemmer at vi i utgangspunktet har bedre kontakt med nettopp disse komponistene enn med noen andre fra samme periode. Ikke på grunn av dokumenter og bilder. Men i kraft av musikken deres. Den musikken de faktisk skrev.  

De store sammenhengene

Bergens Tidende, 02.04.2008

Schönberg og Sibelius: Fiolinkonserter

Solist: Hilary Hahn

Dirigent: Esa-Pekka Salonen

Sveriges Radios Symfoniorkester

Deutsche Grammophon

Hilary Hahn med overbevisende tolkning av Schönbergs fiolinkonsert

Hun begynte å spille fiolin da hun var fire; ble tatt opp på et av USAs prestisjetunge konservatorier da hun var ti; debuterte med Baltimore Symfoniorkester da hun var elleve; debuterte i Europas konsertsaler da hun var femten … og så videre. Hilary Hahns biografi har alle de ingrediensene vi kjenner igjen fra mediehistoriene om musikalske vidunderbarn. Likevel følger hun ikke helt det vante mønsteret, spesielt ikke når det gjelder valg av repertoar. Helt siden platedebuten med Bachs partitaer og sonater for solofiolin i 1997 har hun konsekvent tatt tak i den mest krevende delen av fiolinlitteraturen og spilt den med en musikalsk innsikt og intelligens man vanligvis bare finner hos langt eldre kunstnere. I tillegg har hun ofte trukket sjeldent hørte verk frem i lyset. Et godt eksempel i så måte er denne nye platen fra Deutsche Grammophon der hun kobler fiolinkonsertene til Sibelius og Schönberg.

De fleste som kommer jevnlig i Grieghallen, har hørt Sibelius-konserten en og annen gang. Derimot er Schönbergs fiolinkonsert stort sett ukjent, både her i byen og andre steder. Helt siden den ble urfremført i 1936, er den blitt ansett som vanskelig, stygg og bråkete. Noe som fortoner seg som helt uforståelig når man sitter og lytter til denne innspillingen – der Hahn overbevisende demonstrerer at dette er et verk som hører naturlig hjemme i den store ekspressive, romantiske fiolintradisjonen. Der andre bare ser uspillelige fragmenter, former hun store, musikalske sammenhenger. Der andre bare ser flater av ugjennomtrengelig støy, skaper hun og dirigenten Esa-Pekka Salonen sammensatte, nærmest kammermusikalske klanger. Det er en blussende, glødende sensualitet i dette verket, både i solostemmen og i orkestersatsen. Så mye, at Sibelius-konserten nesten kommer til å virke matt i sammenligning.

I forgjengernes skygge

Bergens Tidende, 02.04.2008

Gustav Mahler: Symfoni nr. 9

Simon Rattle

Berliner Philharmoniker

EMI

Simon Rattle slipper ikke unna sammenligninger med Karajan og Abbado

Det er ikke enkelt å være Simon Rattle. Uansett hva han tar tak i som sjefsdirigent for Berlinerfilharmonikerne, blir han uunngåelig sammenlignet med sine to forgjengere i embetet, Herbert von Karajan og Claudio Abbado. Og sammenligningene faller aldri ut til hans fordel. Heller ikke denne gangen – der det dreier seg om Mahlers niende symfoni i et liveopptak fra oktober siste år. Det er ikke noen dårlig innspilling. Slett ikke. Her er hele tiden opulent orkesterklang, her er mange fine detaljer underveis, og her er en tung, sorgfull finale. Men her er også mange av de trekkene som skjemmer Rattles andre tolkninger sammen med Berlinerne: merkelige tempovalg, en tendens til å overdrive temposkift, en litt for demonstrativ understrekning av enkle, musikalske poenger. Claudio Abbados live-innspilling fra 2002 er fremdeles uten konkurranse.

Den usynlige dataskyen

Bergens Tidende, 17.03.2008

I løpet av de siste årene er det vokset en ny by frem, en by oppbygget av informasjon.

Jeg var på konsert her om dagen. Det var et stort, alvorlig verk på programmet. Før det hele startet holdt arrangøren en liten tale og ba publikum om å slå av mobilene. Det gjorde ikke inntrykk på mannen foran meg. Han hadde mobilen slått på under hele konserten. Den blinket lystig – men den var i det minste lydløs. Og han snakket ikke med noen. Jeg tror han satt og leste fotballresultater etter hvert som de kom inn fra en eller annen nyhetstjeneste. Av og til skrev han noen korte tekstmeldinger med høyrehånds tommelfinger. Veldig stille.  

Det var ikke noe stort problem. Mobilen hans forstyrret ikke musikken, bare meg. Men det var likevel litt rart, dette, å sitte som publikum til en offentlig konsert i et offentlig rom og merke at det samtidig med den musikalske kommunikasjonen foregikk en stille kommunikasjon av en helt annen art. Kanskje det var mange andre blant publikum som var koplet opp til tilsvarende tjenester? 

Jeg kom til å tenke på den nederlandske elektroingeniøren Arthur Elsenaar og hans kompanjong Taco Stolk. For noen år siden lanserte de BuBL Space, en liten bærbar dings som sender ut «hvit støy» og blokkerer mobiltelefoner og andre former for trådløse apparater slik at det skapes en fri sone på om lag tre meter omkring brukeren – «et personlig rom i det offentlige rom» het det i reklamene.

Kanskje burde man hatt en slik dings den dagen på konserten? Da ville mannens mobil vært død, og jeg kunne ha konsentrert meg fullt og helt om musikken. Men noe sånt finnes dessverre ikke. De to nederlenderne kan mye om elektronikk, men de er først og fremst kunstnere. Og BuBL Space var ikke en virkelig oppfinnelse, men et slags kunstverk, en spøk, en fiksjon. Ganske visst var det noen som trodde på fiksjonen og saksøkte Elsenaar og Stolk. Men det hadde de ikke trengt. Hvis en dings som BuBL Space faktisk kom i produksjon, ville den selvsagt bli forbudt med en gang. Offentlige institusjoner som politi, brannvesen, helsevesen er helt avhengige av at det offentlige rom er fritt tilgjengelig for kommunikasjon. Det samme er private firmaer, radio- og tv-kanaler, nettleverandører av ethvert slag, telekomunikasjonsselskaper osv. Listen er lang – og den blir stadig lengre.

Det er faktisk ikke noe «personlig rom i det offentlige rom». Man trenger ikke gå på konsert for å merke det. Man behøver bare å gå en tur gjennom byen en vanlig dag. I løpet av de siste årene er det vokset en ny by frem. Den gamle byen ligger der fremdeles med sine butikker og reklamer og veiarbeid osv. Men det er oppstått en usynlig by, et rom som er gjennomkrysset av informasjonsstrømmer fra alle mulige medier. Man ser ikke disse strømmene, men man merker hvordan de former folks adferd. Menneskene som beveger seg over Torgallmenningen med mobilene presset mot øret er bare ett eksempel. Overalt går det trådløse forbindelser mellom den synlige og den usynlige byen. I de store butikkene oppfanger strategisk plasserte sensorer signalene fra usynlige data-chips i varene og kommuniserer med et varelager i en annen del av byen. Bilder fra overvåkningskameraene strømmer til fjerne databanker. Ulike informasjonsstrømmer regulerer trafikklysene, hjelper taxasjåførene med å finne frem og sørger for den økonomiske utvekslingen mellom min bankkonto og taxaselskapets.

Byens gater er nedsunket i en pulserende datasky, skrev byplanleggeren Dan Hill for nylig. Denne skyen består av mange forskjellige slags data. Noen av dem løper i lukkede nettverk, andre er tilgjengelig for alle. Noen datastrømmer går i statiske systemer, andre i mobile. Noen data berører bare meg, andre blir samlet opp og brukt til å forutsi større gruppers adferd. Noen brukes som styringsredskaper, andre legger til rette for borgerdeltakelse. Noen data tilhører den offentlige sfæren, andre er private firmaers eiendom. Noen er lokale, andre er globale.

For de fleste av oss vanlige borgere er dette et helt ukjent terreng. Det er det dessverre også for politikere, offentlige myndigheter og byplanleggere. Den usynlige dataskyen vokser og gror, uten overordnet styring. Det er ingen som har et nøyaktig kart over hvor informasjonsbanene går gjennom den nye byen. Pessimistene blant oss er bekymret for at det i denne ugjennomskuelige dataskyen ligger muligheter for total overvåking av alle borgere. I den andre enden av skalaen snakker begeistrede designere om fremtidsbyer der sensorer kables inn i konstruksjonene slik at ikke bare menneskene men bygningene selv etter hvert kan begynne å snakke med hverandre og utveksle data.

En ting er sikkert, uansett hvordan man enn forholder seg til saken: Mannen med mobiltelefonen på konserten er det minste problemet.

Den ekspressive bratsj

Bergens Tidende, 12.03.2008

Morton Feldman

The Viola of My Life

Marek Konstantynowicz, bratsj

Cikada Ensemble

Kringkastingsorkestret

ECM New Series

Kjærkommen tilføyelse til Feldman-diskografien

Gjennom hele livet var Morton Feldman en viktig, lavmælt stemme i New Yorks avantgarde-miljø. På 50- og 60-tallet eksperimenterte han med nye noteringsmåter og overlot de fleste avgjørelser til musikerne selv. Men i 1970 vendte han tilbake til vanlig praksis med Viola in My Life, fire stykker for bratsj der både tonehøyder, varighet og lydstyrke er forutbestemt. I de to første akkompagneres bratsjen av et kammerensemble, i det tredje bare av klaver og i det fjerde av stort orkester. På denne platen får vi en fremragende tolkning av de fire stykkene med bratsjisten Marek Konstantynowicz akkompagnert av gode kolleger fra Cikada og Kringkastingsorkestret. Det musikalske rommet er sparsomt møblert, men små melodiske celler i bratsjen skaper uvanlig sterke spenninger, noe som understrekes av Konstantynowicz’ ekspressive spill. En kjærkommen tilføyelse til Feldman-diskografien.

Fra familielivet

Bergens Tidende, 12.03.2008

What You Hear Is What You Get

Entusijazzme

Ponca Jazz Records

Far og sønn sammen på spenstig plate

Det meste av repertoaret er standards hentet fra Real Book og andre bøker på jazzamatørenes pensum. Og de fem musikerne i gruppen Entusijazzme omtaler seg selv som «en gjeng amatører». Det er de kanskje også i en viss betydning av ordet. Men musikalsk sett er det ikke noe amatøraktig over denne platen. Temaene presenteres i saftige to-stemmige sax-arrangementer med Trond Mathisen på alt og sopran og Jørgen Mathisen, sønnen hans, på tenor, akkompagnert av Jon-Sverre Berg på elpiano, Dag Einar Aasen, bass, og Stein-Erik Evenstad, trommer – en sterk rytmegruppe der spesielt Evenstad imponerer med sitt luftige, levende spill. Trond Mathisens altsax har noe av Phil Woods’ fresende attakk, mens Jørgen Mathisen plasserer seg i det post-coltrane’ske landskapet. Likevel er det ikke mye som skiller far og sønn stilmessig. De er begge gode solister, men har også begge en tendens til å falle tilbake på sikre licks fra jazzmanualene når soloene blir lange.

Kvinner som komponerer

Bergens Tidende, 10.03.2008

«Kvinner, Vestlandet og sånt …»

Avgarde

Sardinen, USF

AVGARDE feirer den internasjonale kvinnedag på USF

Det finnes komponister – de er menn. Og så finnes det «kvinnelige komponister». Slik er det bare. Kulturjournalister i alle medier bruker fremdeles dette skillet uten å tenke nærmere over det. Til deres unnskyldning bør det sies at kvinner som komponerer, faktisk er en sjeldenhet. For eksempel er det bare ti prosent kvinner blant medlemmene i Norsk Komponistforening. Det bekymrer mange, men ikke komponisten Lene Grenager. På et seminar om musikk og kjønn siste år sa hun at det er absurd å ha som mål at halvparten av landets komponister skal være kvinner. «Kunsten må få springe ut av de individer som virkelig ønsker å skape den». Men hun føyde til at det er viktig «at mulighetene for jenter og gutter til å velge komponistyrket er like gode». Og her er det fremdeles en vei å gå før folk skjønner at «komponister kommer i alle kjønn og størrelser».

«Av de to klisjeene Gud som gammel mann med skjegg og Komponisten som gammel mann med skjegg tror jeg myten om Komponisten er den mest seiglivede», sa Grenager. Det satt visst et par gamle menn med skjegg i salen, men det var ingen på scenen eller på programmet, iallfall ikke i de to avdelingene jeg rakk å høre, da AVGARDE feiret den internasjonale kvinnedag på lørdag.

I første avdeling presenterte trondheimske Trio Alpaca tre verk skrevet av nordiske kvinner innenfor de siste årene. Det startet med Lene Grenagers «Systema Naturae» fra 2007, en røff komposisjon der overgangene mellom rytmiske og mer dvelende deler markeres med lyden av kuklokker. Danmark var representert med to satser fra en relativt tradisjonell trio skrevet av filmkomponisten Helle Solberg. Det absolutte hovedverket i denne avdelingen var svenske Karin Rehnqvists «Beginning» fra 2003, et tresatset forløp som starter med en kaotisk kamp mellom høye strykere og tunge clusters i klaveret.  I den langsomme andresatsen blir stemningen roligere, alle tre instrumenter spiller, improviserende og forsirende, noe som minner om spansk-arabisk musikk, men som visst i realiteten er inspirert av den svenske formen for kulokk. Forsiringene fortsetter i tredjesatsen der det oppstår en slags forsoning mellom de tre instrumentene. Selv om det var en del ustø steder underveis i fremførelsen, var det ikke vanskelig å høre at «Beginning» er en usedvanlig sterk komposisjon.

Det er ikke enkelt å skulle komme etter en av tidens fremste svenske komponister. Men Rebecka Ahvenniemi, finsk student ved Griegakademiet, klarte faktisk det – med «Sa(de)», en konsekvent og kompromisløs komposisjon for sangstemme og klaver. Utgangspunktet er en tekst som er blitt dekonstruert i fonemer og forvandlet til en serie deklamerende, klagende og stønnende rop, akkompagnert av en skarp klaverstemme. Verket ble flott fremført av den imponerende sopranen Elise Gillebo og pianisten Ingrid Elisabeth Berg.

Etterpå kom det mandige menn på scenen for å spille mandig musikk skrevet av mannlige komponister. Først to verk av Webjørn Sæther – Nåde skrevet til og urfremført av hornisten Christian Holter og den glimrende slagverkeren Craig Farr, og Bone, en kort, musikalsk spøk for tre tromboner. Avdelingen sluttet med Jan Erik Mikalsens «More Play Fun» – et stemningsfullt stykke for marimba spilt av Craig Farr.

Og da var det slutt for min del. Jeg fikk ikke med meg siste avdeling. Der de kan ha spilt mye musikk av gamle menn med skjegg for alt jeg vet.

Gute Fahrt!

Bergens Tidende, 07.03.2008

Verk av Nordheim, Dvorák og Rakhmaninov

Johannes Moser, cello

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO presenterer et effektivt program, sammensatt med god strategisk sans

Da drar BFO av gårde igjen. Enda en gang til Wien. Og hva har de med denne gangen? Vi fikk et lite kikk i kofferten i går og kunne konstatere at her var det et effektivt program, sammensatt med god strategisk sans.

I kategorien ”Norsk musikk, men ikke Grieg igjen” hadde BFO valgt Arne Nordheims Canzona – som ble avlevert profesjonelt og greit, men dog uten større glød og iver. Så er da dette orkesterverket heller ikke det mest inspirerende eksempel på norsk etterkrigsmodernisme. I 1961 virket det frisk og nytt. I dag hører man først og fremst de tidstypiske grepene, og lyden av en komponist som ennå ikke har funnet sin egen stemme.

Kveldens hovedattraksjon var Anton Dvoráks cellokonsert med den østerrikske cellisten Johannes Moser som glimrende reisefører. Han spilte solostemmen med en slank, litt tørr og treaktig tone som passet godt til Dvoráks fargerike orkestersats og fikk underveis mange fine innspill fra orkestret, blant annet ble horntrioen i andresatsen spilt med flott, blussende, erkeromantisk klang.

At BFO hadde valgt å slutte med Rakhmaninovs fargesprakende Symfoniske danser op. 45, er ikke rart. Dette er et verk som gir orkestret rik anledning til å vise alle sine flinke solister frem. Og i tillegg er det et avvekslende verk med en overflod av klanglige og rytmiske effekter. Andrew Litton har en tendens til å overdramatisere de store utblåsningene – noe som gjorde deler av orkestersatsen i Dvorák-konserten litt for tung og håndfast, men i et verk som Rakhmaninovs Symfoniske danser gir hans strategi god uttelling. Dette er musikk som krever god fysikk, stor gestikk og kraftige grep. Et verk som sikkert vil få wienerne opp og stå. Gute Fahrt!

En forundringspakke

Bergens Tidende, 05.03.2008

Unni Løvlid

Rite

Grappa

Overraskende møte mellom tradisjonsmusikk og samtidsmusikk

Åtte kveldstemninger. Åtte dikt om lys og mørke, om ild, blod og vann. Åtte langsomme melodilinjer fremført nølende, ettertenksomt av en lavmælt kvinnestemme. Det kunne blitt både pompøst og ensformig. Men Unni Løvlid trekker på hele sin mangslungne musikalske erfaring og klarer å holde lytterens oppmerksomhet fanget gjennom alle åtte spor på denne nye platen. Hun har skrevet allting selv, både tekst og musikk. Melodistoffet har folkemusikalsk basis, men man merker samtidig at hun har erfaring fra samtidsmusikalske miljøer når hun forvandler og fordreier og forvrenger materialet sitt. Av og til høres melodilinjene nærmest slaviske eller arabiske ut, av og til åpner det seg store kirkerom bak stemmen. Og i hvert nytt spor ligger det små instrumentelle overraskelser. Hun leker med lydbildet sammen med en håndfull skarpe musikere – og legger valdhorn og akkordeon og hardingfele inn over stemmen, eller fordreier lyden elektronisk. Platen er en liten forundringspakke, full av klanglige overraskelser.

Supersvisken

Bergens Tidende, 05.03.2008

Fiolinkonserter av Tsjaikovskij og Glazunov

Vadim Gluzman, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

BFO akkompagnerer Vadim Gluzman i ny innspilling av Tsjaikovskijs fiolinkonsert

Det er om lag tre hundre innspillinger av Tsjaikovskijs fiolinkonsert på markedet for tiden. Trenger vi da enda en? Nei, kanskje ikke vi, men plateselskapet BIS gjør det. Tsjaikovskijs fiolinkonsert er et så populært verk at ethvert plateselskap med respekt for seg selv nødvendigvis må ha minst en versjon i katalogen sin. BIS hadde ikke det. Derfor får vi nå denne platen.

Også solisten, ukrainsk-israelske Vadim Gluzman, trenger den. Han er en glimrende fiolinist som har spilt over hele verden med gud og hvermann, men i løpet av tolv år er det bare blitt til seks plateinnspillinger og det meste er samtidsmusikk for spesielt interesserte. Nå får han da sjansen for å presentere seg med fiolinistenes supersviske. Hva han gjør med overbevisende musikalitet og autoritet. Med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton som profesjonelle og lojale supportere.

Han er hissig og virtuos i de hurtige yttersatsene, og har samtidig så mye overskudd at han midt i de mest turbulente passasjene kan forme musikken etter sitt eget hode. Inntrykket man sitter igjen med, er nettopp at han hele tiden setter et personlig stempel på selv de mest velkjente frasene – som for eksempel når han trekker åpningen av tredjesatsen ut og gjør den langt mer ertende og fleipende enn vanlig før han lar musikken eksplodere. Hans personlige dreining av musikken er spesielt merkbar i den sangbare andresatsen som han spiller med et fritt, nesten improviserende foredrag uten at musikken mister den indre spenningen av den grunn.

Han spiller mer Tsjaikovskij på platen: «Souvenir d’un lieu cher» – tre sjarmerende stykker for fiolin og klaver, arrangert for orkester av Alexandr Glazunov. Og platen åpner med Glazunovs egen fiolinkonsert, et enkelt, hemningsløst romantisk verk i en sats.

Fra glemmeboken

Bergens Tidende, 05.03.2008

Leos Janacek: Hr. Brouceks ekskursjoner

Jiri Belohlavek, dirigent

BBC Symphony Orchestra

BBC Singers

Deutsche Gramophon

Et hull i Janacek-diskografien er lukket

«Hr. Brouceks ekskursjoner» er en satirisk, tsjekkisk roman fra 1880. Janacek begynte å gjøre den til opera i 1908, men hadde problemer med å få form på historien. En stund var det bare to akter, etter hvert ble det to deler der den siste var basert på noe tekst han selv hadde skrevet. Operaen var ferdig i 1917, men ble først uroppført i 1920, i Prag – hvor verken sangere eller publikum likte den. Den har heller ikke vært populær senere, verken på scenen eller i platekatalogene. Men her kommer da en innspilling med en god dirigent, et godt orkester og en rekke gode sangere. Man skal sikkert ha lest tykke bøker om tsjekkisk kulturhistorie for å forstå hva handlingen egentlig dreier seg om. Men har man ikke det, går an å bare åpne ørene. For det er mye god musikk på disse platene. Og for operaelskere er det altså et hull i Janacek-diskografien som nå er lukket.

Sjokk og ærefrykt

Bergens Tidende, 02.03.2008

Olivier Messiaen: Vingt regards sur l’enfant Jésus

Einar Røttingen, klaver

Borealis og Bergen Kammermusikkforening

Korskirken

En Messiaen-tolkning som avtvinger dyp respekt 

I år er det hundre år siden den franske komponisten Olivier Messiaen ble født. I går feiret Einar Røttingen dette med en fremføring av Messiaens egen feiring av en annen fødsel, hans Vingt regards sur l’enfant Jésus, de «Tjue blikk på Jesusbarnet», skrevet i 1944.

Som i de fleste av Messiaens verk ligger det også her et komplisert katolsk-teologisk program i bunn. De tjue satsene er forsynt med programmatiske noter som understreker de mystiske dimensjonene i fortellingen om Jesus, og det er en serie gjennomgående temaer eller ledemotiver som er plassert rundt omkring i satsene slik at det oppstår ulike betydningsfulle tallforbindelser mellom dem.

Det hjelper sikkert å være katolikk eller teolog hvis man ville forstå disse materiene. Men man trenger verken å være religiøs eller tallmystiker for å høre at dette er et storslått stykke musikk, et av de mest fantastiske og mest fryktinngytende verkene i 1900-talles klaverlitteratur – et verk som stemmer til kontemplasjon og andakt, men som først og fremst satser på shock and awe, to og en halv times musikk med ekstremt virtuose passasjer, med skeive, surrealistiske rytmer og voldsomme dissonantiske blow-outs.

Bare dette å innstudere disse tjue blikkene på Jesus må kreve umenneskelige anstrengelser. Å fremføre dem og få dem til å danne et sammenhengende verk slik Einar Røttingen gjorde det i går i Korskirken, må bare avtvinge dyp respekt.

Det tok ganske visst noe tid før han ble varm i trøyen. Eller kanskje det var oss, tilhørerne, som først måtte venne oss til klangen av flygelet og til akustikken i Korskirken. Uansett – de innledende blikkene virket litt nølende, forsiktige, og det var noe urolig over de kontemplative passasjene i de følgende satsene. Men fra den piskende stormen i sats VI løftet alt seg. Det var lerkesang og tromboner og juleklokker. Det var ville trommer og oboer. Det var den helt rette enkle, dempete stemningen i nr. XV. Og gjennom alle satsene var det hele tiden, selv i de mest turbulente passasjene, en klar artikulasjon av de indre linjene i klangene. For et verk! Og for en pianist!