Rapporter fra en turbulent tid

Bergens Tidende, 20.03.2015

All of You: The Last Tour 1960

The Miles Davis Quintet

Acrobat Music (4 cd-er)

So Many Things: The European Tour 1961

John Coltrane Quintet

Acrobat Music (4 cd-er)

Europeiske konsertopptak med Miles Davis og John Coltrane

Våren 1960 dro Miles Davis på Europaturné med kvintetten sin. John Coltrane som egentlig hadde sluttet, ble overtalt til å være med. Han kom tilbake neste år, nå med egen gruppe, en kvartett som for anledningen var utvidet med multi-instrumentalisten Eric Dolphy.

Acrobat Music har nettopp utgitt to cd-bokser med opptak fra disse turnéene. Opptakene er lagt i kronologisk orden slik at vi nærmest kan følge Davis’ og Coltranes grupper dag for dag på deres reise gjennom de europeiske konsertsalene.

Jeg hørte Davis og Coltrane i København den gang. Det er – sant å si – grusomt lenge siden, men platene i de to boksene har hjulpet kolossalt på hukommelsen. Jeg kan kanskje ikke høre meg selv klappe på opptakene fra Danmark, men de og alle de andre opptakene gir meg i alle fall en sterk, nærmest fysisk fornemmelse av hvordan det var å oppleve denne intense, merkelige musikken. Og de minner meg på hvor uavklart den musikalske situasjonen var på den tiden.

Da Davis kom til Europa i 1960, hadde han nettopp utgitt «Kind of Blue». Og da Coltrane turnerte i 1961, var det et par måneder siden «My favorite Things» var utkommet. Det er spesielt disse to platene som har formet ettertidens forståelse av musikken deres og av perioden. Men de og gruppene spilte faktisk helt annerledes utenfor platestudioene. Vi hører det på disse europeiske konsertopptakene. Som nesten får de berømte platene til å virke litt blasse.

På «Kind of Blue» var stemningen tilbakelent, avdempet. Pianisten Bill Evans la impresjonistiske akkorder under blåsernes modalimprovisasjoner. Coltrane og altsaksofonisten Canonball Adderley sørget for hva som måtte være av musikalsk dramatikk. På liveopptakene fra Davis’ Europaturné sitter derimot blues- og bop-pianisten Wynton Kelly på klaverkrakken. Det spilles en del modaljazz – men rytmegruppen med Kelly, bassisten Paul Chambers og trommeslageren Jimmy Cobb sparker voldsomt fra seg. Og får Davis til å spille annerledes, langt mer ekspressivt og pågående enn på den berømte platen. Han tar til og med noen av sine sjeldne utflukter i det høye registeret – kanskje inspirert av Coltranes eksperimenter. For Coltrane, som motvillig var blitt dradd med på denne turnéen, brukte rett og slett konsertene til å øve seg. Opptakene tar oss med inn i verkstedet hans. Han vrir og vender på korte fraser, han trevler opp akkorder, han eksperimenterer med overblåsing og overtoner. Konsertformatet gir ham god tid. Mange av soloene hans varer ti minutter eller mer. Og bak ham pisker rytmegruppen.

Opptakene fra 1961 med Coltranes egen gruppe har noe av den samme rå, peisende karakteren. Coltrane selv utfolder seg langt friere enn på «My favorite Things». Og den hardtslående rytmegruppen med bassisten Reggie Workman, pianisten McCoy Tyner og trommeslageren Elvin Jones holder konstant temperaturen på kokepunktet. Eric Dolphys soloer på altsaksofon, fløyte og bassklarinett gir løfter om «things to come», løfter som han dessverre ikke nådde å innfri før sin tidlige død i 1964.

De to boksene med konsertopptak fra 1960 og 1961 er rapporter fra en turbulent periode da flere muligheter sto åpne. Etter Europaturnéene etablerte Coltrane det som er blitt kalt hans «klassiske kvartett», og Davis fikk etter hvert dannet sin «andre store kvintett». Og feltet falt til ro for en stund.

En alvorsmann

Bergens Tidende, 13.03.2015

Hjalmar Borgstrøm

Complete Works for Violin and Piano

Simax

Hjalmar Borgstrøm samlede verk for fiolin og klaver

I november 1890 skriver Edvard Grieg til vennen Frantz Beyer i Bergen og forteller at han har møtt en norsk komponist i København, en ung mann «som Pinedød er Kar for sin Hat og ikke at spøge med». Navnet er Hjalmar Borgstrøm, «et stort Orchestertalent». Men Grieg har visse betenkeligheter. For denne unge komponisten har ikke sans for det nasjonale, han bryr seg «Fanden om Fædrelandet». Han har studert i Leipzig og er orientert mot tidens tyske, senromantiske musikk.

Da Borgstrøm vendte hjem til Norge i 1903, var musikken hans fremdeles tyskinspirert. Han skrev store, alvorstunge orkesterverk i tradisjonen fra Wagner, Bruckner og Strauss, verk som ble spilt en del i samtiden, men som ikke satte seg varige spor. Etter hans død i 1925 ble de stort sett glemt. I de siste årene har plateselskapet Simax prøvd å åpne glemmeboken en smule, først med en innspilling av operaen «Thora paa Rimol», så med en rekke større orkesterverk. Og nå i februar kom en plate med kammermusikk innspilt av fiolinisten Jonas Båtstrand og pianisten Helge Kjekshus.

Borgstrøm har ikke skrevet mye for fiolin og klaver. Fire korte stykker og en sonate (op. 19), det er alt. De korte stykkene viser seg å være underholdende, munter salongmusikk, stilsikkert spilt av Båtstrand med lett, lys tone. Sonaten er en djerv komposisjon med overraskende melodiske og harmoniske kast. Og den får en entusiastisk fremføring av Båtstand og Kjekshus som er godt samspilt og fanger den helt rette klangen av Europa ved forrige århundreskifte.

Dette er neppe en plate som kommer til å starte en Borgstrøm-renæssanse, men den tegner i alle fall et annerledes bilde av denne norske alvorsmannen som ikke var «at spøge med». Og den rommer mye god musikk.

Dynamisk musikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 04.03.2015

I et intervju med TV2 nå nylig fortalte spillutvikleren Fredrik Sundt Breien om sine tidlige spillerfaringer og at han i sin tid skrudde musikken av fordi den var så enerverende.

Vi som satt og spilte Nintendos Super Mario på 1980-tallet, nikker gjenkjennende. Skulle du - og omgivelsene dine - overleve uten varige psykiske skader, måtte du rett og slett spille uten lyd.

Mye har skjedd siden den gang. Det er en verden i forskjell mellom 1980-tallets syntetiske, repeterende blipp-blopp musikk og de mektige lydlandskapene som åpner seg i de nye spillene fra 2000-tallet.

De musikalske mulighetene ble forbedret i løpet av den digitale revolusjonen på 1990-tallet. I dag råder en spilldesigner stort sett over samme tekniske og musikalske muligheter som en filmprodusent. Spillmusikken har også hatt samme økonomiske suksess som filmmusikken: Den er blitt et aktivum i seg selv, med er et internasjonalt marked for CD-innspillinger av musikk fra populære spill og en internasjonal fankultur. Fansene kan kjøpe noter med transkripsjoner av spillmusikken for klaver. Og så videre.

I løpet av denne utviklingen er også grensene mellom spill og filmer blitt flytende. Populære spill blir filmatisert, og populære filmer kommer i spillversjoner. Og komponistene beveger seg fritt omkring i dette åpne feltet. Filmmusikk og spillmusikk har mye tilfelles når det gjelder produksjon, økonomi og fortellermessig funksjon.

Men det er også viktige forskjeller. Filmkomponistene skriver musikk til avsluttede fortellinger som vanligvis varer fra halvannen til to timer. Spillkomponistene skriver musikk til begivenhetsforløp som ikke er fastlagt på forhånd og som i prinsippet kan vare uendelig lenge. Filmkomponistene kan la musikken følge fortellingen og bruke den til å «illustrere» eller «understreke» de fastlagte begivenhetene på lerretet. Spillkomponistene må skrive musikk som kan fortsette i flere timer, men som også kan avbrytes med en gang når den aktive spilleren velger å gå inn i en ny fase av forløpet.

For å løse disse oppgavene må spillkomponistene skrive en spesiell slags musikk. De kan gjerne - som filmkomponistene - bruke «ledemotiver» til å ledsage og innvarsle figurer og handlinger, men siden en gitt spillseksjon kan vare i timevis, kan de ikke basere all musikken på et gjenkjennelig melodisk materiale.

En av grunnene til at musikken til de gamle spillene ble opplevd som slitsom og enerverende, var nettopp at den var konstruert som uendelige repetisjoner av markante fraser. Mange moderne spillkomponister velger følgelig å tone det melodiske ned og skaper i stedet mer diffuse klangbilder som understøtter stemningene i avgrensede seksjoner av spillet.

Men hvis spillmusikken skal fungere skikkelig, må den også samtidig være «dynamisk», den må kunne varieres slik at den ikke virker kjedelig i lange strekk. Og den må kunne omstilles med en gang og tilpasses den nye situasjonen som oppstår når spilleren griper inn og endrer forløpet. 

Ikke alle spillkomponister klarer å løse disse motsetningsfylte oppgavene. Men når det lykkes, oppstår det forunderlige korrespondanser mellom spillets rammer, spillerens handlinger og musikkens bevegelser. Og det skapes estetiske opplevelser som er helt annerledes enn dem vi får på kino.

Den absolutte musikken

Bergens Tidende, 27.02.2015

Joachim Carr

Claves

En flott debutplate med sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner

Han virker som det absolutt motsatte av en konkurransepianist, og likevel vinner han hele tiden konkurranser! – skriver det sveitsiske plateselskapet Claves om Joachim Carr. De har et poeng. Den unge, stillfarende Bergenspianisten henter stadig nye seirer hjem. I oktober vant han samtlige priser ved den internasjonale Grieg-konkurransen i Bergen. Og da var det bare et par måneder siden han hadde vunnet konkurranser i Frankrike og Sveits.

Førstepremien i Sveits var en plateinnspilling for Claves. Platen – som er Carrs debutplate – er basert på det programmet han spilte i konkurransen, et fryktinngytende program som åpner med Schumanns Davidsbündlertänze (op. 6, 1837), fortsetter med Brahms’ Variationen (op. 21:1, 1857) og slutter med Alban Bergs Sonate (op. 1) fra begynnelsen av 1900-tallet.

Davidsbündlertänze er en musikalsk syklus, atten danser bundet sammen via gjentakelser av motiver, temaer, akkordrekker. Det ligger en personlig historie i bunn. Schumann bygget opp verket omkring et lite tema av Clara Wieck, hans kommende hustru. Og han markerte med sitater og initialer i notene at dansene skulle forstås som en dialog mellom de to sidene av hans personlighet. Men da andreutgaven kom i 1850, slettet han alle disse private, språklige referansene. Han hadde skjønt at Davidsbündlertänze er en ruvende, musikalsk konstruksjon som lever sitt eget liv og utvikler seg etter egne, interne regler.

Joachim Carr bruker utgaven fra 1850. Og han spiller nettopp de atten dansene som ett sammenhengende stykke «absolutt» musikk. Han konsentrerer seg om de subtile, indre balansene i dansene, om den overgripende formelle og tonale strukturen, om de musikalske elementene som dukker opp i stadig nye forkledninger og får verket til å henge sammen. Og i de to etterfølgende verkene demonstrerer han på et vis hvorfor Davidsbündlertänze ble en milepæl i musikkhistorien, i alle fall trekker han frem noen viktige spor etter Schumanns «rene», programløse musikk – først med Variationen der Brahms skaper en nærmest symfonisk, «abstrakt» klaversats ved å utsette et enkelt tema for en rekke formelle gjennomarbeidinger. Og etterpå med Bergs Sonate der alt det musikalske materialet som presenteres i de første taktene bearbeides og brennes opp slik at det ikke er mulig å legge noe nytt til når satsen er slutt. Til sist på platen kommer så det som trolig var Carrs ekstranummer på konserten i Sveits: to Schumann-sanger i et fargesprakende, nesten kitchy arrangement for klaver signert Frantz Liszt.

Carr viser seg i disse verkene som sterk, teknisk velfundert pianist. Spillestilen hans er nøktern, analytisk, reflekterende. Men aldri tørr og teoretisk. Han spiller lyttende, med øret vendt mot musikkens egne, indre bevegelser. Og klarer uten store pianistiske fakter å få disse kompliserte verkene til å leve.

Hvis du har andre tolkninger av de samme verkene i ørene, kan noen av Carrs valg virke overraskende. For eksempel toner han ned de lyriske, meditative aspektene av Brahms’ Variationen. Og i Bergs Sonate satser han mer på de senromantiske momentene enn dem som peker frem mot modernismen. Uansett slike detaljer ­– dette en flott debutplate, en plate som sender et sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner. Og om et stort pianistisk talent.

Friskt, freidig, frekt

Bergens Tidende, 06.02.2015

Mozart

Vilde Frang, fiolin

Maxim Rysanov, bratsj

Jonathan Cohen, dirigent

Arcangelo

Warner Classics

Vilde Frang på reise tilbake til Mozart

 Det er litt av et sprang Vilde Frang gjør på sin nye plate, et sprang både i musikkhistorien og i musikalsk sensibilitet. På de tre foregående platene har vi hørt henne spille fiolinkonserter og fiolinsonater fra tiden rundt 1900 og frem mot modernismen, djerv og barsk musikk i spennet fra Richard Strauss til Prokofjev og Bartók. Nå går hun langt, langt bakover i historien, helt tilbake til den tidlige wienerklassikken, tilbake til den purunge Mozart. Og viser seg å være en ekte mozartianer.

Generalprøven hennes var en Asia-turne i 2012 der hun spilte Mozarts femte fiolinkonsert (K219) sammen med et orkester under ledelse av den engelske cellisten og dirigenten Jonathan Cohen. Det er også Cohen og hans lille, spreke tidligmusikkensemble Arcangelo som akkompagnerer henne på den nye platen – der vi i tillegg til den femte fiolinkonserten hører Mozarts første fiolinkonsert (K207) samt hans Sinfonia concertante (K364) der Frang får følge av den solide russiske bratsjisten Maxim Rysanov.

I litteraturen om Mozart kan vi lese at fiolinkonsertene ikke er helt på høyde med hans sene klaverkonserter – i tekstheftet til Frangs plate gjør forfatteren Graham Rogers likefrem et lite poeng ut av dette. Og det er vel riktig. På et vis. Mozart skrev fem fiolinkonserter. De er alle konstruert rett etter boken, samtidens bok, tre satser, hurtig-langsom-hurtig, de fleste i sonateform. Elegante rokokko-girlander i førstesatsen, sensuelle, sødmefylte stemninger i den langsomme satsen, og feiende triumf i sistesatsen.

Men det er likevel vanskelig å skjønne vitsen med slike sammenligninger. Mozart skrev disse fem konsertene mens han var i tjeneste hos erkebispen av Salzburg, den første da han var 17, resten da han var 19. Disse verkene er blitt til i et helt annet musikalsk univers enn de sene klaverkonsertene. De henvender seg til et annerledes publikum, de er skrevet av en annerledes komponist, av en begavet, ustyrlig tenåring, en ung vågehals som ville overraske tilhørerne sine, blende dem med musikalsk eleganse og vidd, slå benene vekk under dem med virtuose eksplosjoner.

Og det er nettopp slik Vilde Frang spiller de to fiolinkonsertene: friskt, freidig, frekt. Struttende av selvtillit. Med vågal virtuositet, med syngende, melodiske linjer, med lange, blomstrende fraseringer. Hennes lette, lyse spillestil passer veldig godt til den unge, kjepphøye Mozart, men det er også noe mer her. Samtidig med at hun får frem musikkens skimrende, kvikksølvaktige bevegelser, åpner hun opp for noen kvaliteter som også ligger i den, men som sjeldent kommer opp til overflaten i moderne fremføringer – plutselige utbrudd av sår melankoli, glimt av utrøstelige nattstemninger, momenter av ettertanke. Som for eksempel det berømte stedet i den femte konserten der Mozart plutselig stanser opp midt i orkestrets raske innledning og setter tempoet brått ned fra bred allegro til adagio – og lar solisten melde sin ankomst. De fleste moderne solistene presser seg gjennom dette uventede oppholdet, fremover mot den solistiske eksplosjonen. Frang gjør ikke det, hun gjør dette stedet, disse seks ettertenksomme taktene, til et lite, meditativt rom utenfor tiden, før verden våkner og går i gang igjen.  

Leif Ove og Harmonien

Bergens Tidende, 31.01.2015

Leif Ove Andsnes, klaver

Ragnhild Hemsing, fiolin

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Strålende historiefortellinger med Leif Ove Andsnes og Bergen Filharmoniske Orkester

Fem musikere sitter i et hjørne av Grieghallen og spiller en sats fra en klaverkvintett av Boccherini, en liten, elegant rokokkomenuett – og så, uten overgang, smeller det store orkesteret til med Leonard Bernsteins dundrende Candide-ouverture. Og etterpå kommer det en strøm av musikkstykker, enkeltsatser fra klaverkonserter og symfonier, en Bach-transkripsjon, et korverk.

Nei, dette var ikke noen vanlig torsdag i Grieghallen, ikke en konsert etter det gamle, velkjente mønsteret. Dette var en konsert der Leif Ove Andsnes tegnet et bilde, sitt bilde, av Bergen Filharmoniske Orkester i anledning 250-års jubileet. Han hadde vært på skattejakt i arkivene og funnet frem begivenheter og verk fra orkesterets lange historie – han fortalte om starten i 1765, om overgangen fra amatørmusikk til profesjonelt orkester, om okkupasjonsårene, om Festspillene i 1953 med den store Stokowski som dirigent. Og han flettet sine egne erindringer inn i denne historien – om sitt første møte med orkesteret, om å høre Mahlers symfoniske verk som teenager, om sin debut med orkesteret som solist i Griegs klaverkonsert under Festspillene i 1988. Og mye mer.

Det ble en rørende, personlig farget fortelling om orkesteret og dets betydning for byen, for oss, med Andsnes i en imponerende dobbeltrolle – en engasjert, morsom formidler som uten omsvøp kan gå bort til klaveret og brake løs med tredje sats av Beethovens første klaverkonsert i et halsbrekkende tempo.

Bak seg hadde Andsnes dirigenten Eivind Gullberg Jensen og et orkester i toppform. BFO løftet og støttet solostemmene både i Beethoven-satsen og i den drømmende, andresatsen av Griegs klaverkonsert. Og Gullberg Jensen imponerte med en stram, presist regissert tolkning av den dramatiske sistesatsen i Gustav Mahlers første symfoni. I Mahler ble alle BFOs enorme klangressurser satt i spill. I Stokowskis orkestertranskripsjon av Bachs koralpreludium «Nun komm, der Heiden Heiland» ble det spilt med mindre besetning, med nesten kammermusikalsk fargelegging og med blomstrende solistiske innsatser i treblåserne. 

Andsnes var ikke den eneste solisten denne kvelden. Underveis hørte vi Ragnhild Hemsings fiolin i en gnistrende flott versjon av Ole Bulls virtuose Polacca Guerriera.

Til finalen hadde Andsnes valgt Beethovens Korfantasi. Siste år hørte vi ham spille den på Festspillene sammen med Mahler Chamber Orchestra og Det Norske Solistkor. Torsdag kveld var det store koret sammensatt av lokale krefter, av Bergen Filharmoniske Kor og en rekke amatørkor fra Nordhordland, alle under ledelse av Håkon Matti Skrede. Beethovens sammensatte verk ble en feiende avslutning på en fin kveld: Først Andsnes alene ved klaveret i den lange, virtuose improvisasjonssatsen, så dukker hovedtemaet opp i tett samspill mellom klaver og orkesteret. Og så braker det løs med 150 korstemmer som synger om kjærlighetens forløsende kraft.

«Musikere er strålende historiefortellere», skriver Bernt E. Bauge i katalogen til BFOs 250-års feiring. Leif Ove Andsnes, musikerne og sangerne demonstrerte det torsdag kveld.  

Dramatikk og store kontraster

Bergens Tidende, 30.01.2015

Engegård Quartet

Vol. IV

2L

Engegårdkvartetten trekker musikalske linjer fra Haydn til Maja Ratkje

Den fjerde av Engegårdkvartettens utgivelser på 2L starter med Schuberts «Rosamunde»-kvartett (D. 804) og slutter med Haydns «Keiser»-kvartett (Op. 76:3). Fra før av finnes det uendelig mange, gode innspillinger av disse verkene på markedet.  Men de nye, norske tolkningene klarer seg utmerket i konkurransen.

Ta for eksempel de første taktene av «Rosamunde». Mange andre kvartetter velger et temmelig sedat tempo her. Engegårdkvartetten spiller derimot friskt og freidig ut, og får frem en nervøst dirrende spenning som forbereder de brå kastene senere i verket. Det er dramatikk og store kontraster i denne «Rosamunde». Og tilsvarende i Haydns «Keiser»-kvartett som Engegårdfolkene spiller energisk, livlig, med en god porsjon humor – og alltid med fyndig artikulasjon av alle stemmene. På Engegårdkvartettens plate er det hele tiden fire musikere vi hører, fire stemmer som hver har noe å fortelle.

Benjamin Brittens andre strykekvartett (op. 36) som følger etter «Rosamunde», passer godt inn i denne sammenhengen. Den er skrevet som en kjærlig, lett tilbakeskuende hyldest til Henry Purcell, og Engegårdkvartetten fremfører den rolig, avslappet, med lys, gjennomsiktig klang.

Det fjerde verket på platen er Maja Ratkjes «Tale Of Lead And Light», skrevet etter Utøya-massakren i 2011 og med skjulte referanser til Beethovens strykekvartett op. 59:1. Vi kjenner performancekunstneren Ratkje, hennes vokalimprovisasjoner, hennes elektroniske støyeksperimenter. Her får vi høre henne uttrykke seg i et mer tradisjonelt formspråk, i en skarp, senmodernistisk sats for strykekvartett. Godt skrevet. Og godt fremført av Engegårdkvartetten. 

Rapporter fra ekkokammeret

Bergens Tidende, 16.01.2017

Christian Wallumrød

Pianokammer

Hubro

Det er et gåtefullt fotografi på coveret – et fargebilde av E16 som skjærer seg gjennom Begnadalen i Valdres, fanget av fotografen Morten Spabergs kamera. Oppe på himmelen svever den runde logoen. Og nede, rett over veien, står platetittelen, skrevet med den karakteriske hvite, litt barnslige skriften.

Med andre ord: coveret er helt etter boken, den boken som designfirmaet Yokoland skrev til plateselskapet Hubro for fem år siden. Og slik det er vanlig med Hubros utgivelser, er det også denne gang helt umulig å forutsi hva som gjemmer seg bak den mystiske designen.

Det står riktignok «Christian Wallumrød» og «Pianokammer» på coveret. Men dette er så visst ikke noen «typisk» Wallumrød-plate. Hans siste mange utgivelser er kommet på ECM der han har spilt med sin uregjerlige sekstett der all verdens merkelige instrumenter møtes i et salig sammensurium av frijazz og folketoner og salmer. Nå er han et annet sted, i et annerledes rom, han sitter helt alene og eksperimenterer med musikk og merkelige lyder.

«Pianokammer» er innspilt på tre forskjellige steder, med tre forskjellige flygeler og med bruk av en rekke forskjellige opptaksteknikker. I ettertid er opptakene blitt behandlet og redigert etter alle kunstens regler. Resultatet er seks relativt korte stykker med en samlet spilletid på om lag 40 minutter, altså en varighet litt som på en gammel LP.

Hva er det så vi hører i Wallumrøds pianokammer? Først er det bare støy, sju minutter «Fahrkunst» med durende, dumpe motorlyder som forskyver seg og legger seg inn over hverandre, dype, rungende, rumlende flater som utvider seg, som stiger og faller og til sist dør hen. Så endres temperaturen og stemningen: «Hoksang» er et stykke fredelig, tonal klavermusikk basert på en enkel ostinatfigur. Pulsen er rolig, stykket er organisert i tydelig avgrensede deler. Vi er i et fortrolig, gjenkjennelig rom der Keith Jarrett spøker i bakgrunnen, der det er klang av gospel og der det av og til også kommer melodilinjer som minner om norske folketoner. Stemningen er fredfylt, avslappet, musikken presser seg ikke fremover, den hviler i seg selv.

I «Second Fahrkunst» drar Wallumrød oss tilbake til støyrommet, men legger nå inn spredte toner fra klaverets diskant. Diskantdryppene faller som en slags uorganisert regn inn over motorduren og skaper forgrunn og bakgrunn i rommet. Etter hvert hører vi noe klavermusikk, kanskje en fortsettelse av «Hoksang», og når dryppregnet slutter, oppstår det merkelige resonansklanger i flygelets strenger.

De tre siste stykkene er videreutviklinger av de mønstrene som nå er etablert. Her er langsomt gospel klaver («Boyd 1970», «Lassome»). Her er eksperimenter med diskantdrypp og resonanseffekter basert på akkordene i de foregående stykkene. Og av og til hører vi lyder av objekter som rammer klaverstrengene og skaper effekter som vekker minner om den gamle amerikanske avantgardens eksperimenter med preparert klaver («School of Ecofisk»).

Det arbeides med mange forskjellige klaverteknikker i Wallumrøds pianokammer, og det er ekkoer av mange forskjellige musikalske tradisjoner. Likevel er det også en slags indre sammenheng gjennom alt dette mangfoldet. Det er de samme musikalske materialene og problematikkene som dukker opp igjen og igjen og som hver gang blir bearbeidet på nye måter, med ørsmå forskyvinger. Noen av forløpene virker kanskje litt private, litt som flittige stiløvelser. Men som helhet gir platen oss adgang til et fascinerende rom og et spennende «work in progress».         

Vinterlandskap

Bergens Tidende, 02.01.2015

Schubert: Winterreise

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Schubert Edition 9

harmonia mundi

Et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler

«Nå er verden så dyster, veien innhyllet i snø» – synger den ensomme vandreren. Han driver omkring i et trøstesløst vinterlandskap. Han tenker på jenta han ikke fikk. Han betrakter husene i den lille byen, han går over kirkegården, han hører bjeffende hunder, en kråke, en postvogn som kjører forbi. «Det er intet annet enn vinter, vinter kall og vill», synger han, en fortapt sjel på sjølmordets rand. Vi møter ham i Winterreise, Schuberts sangsyklus til tekst av Wilhelm Müller, det verket som mer enn noe annet har gitt den tyske romantikkens svarte stemninger et musikalsk uttrykk.

Matthias Goerne, den store tyske barytonen, kjenner dette døde, frosne landskapet ut og inn. Han har spilt inn Winterreise hele tre ganger – først sammen med pianisten Graham Johnson, i 1997, som ledd i den komplette utgaven av Schuberts lieder på platemerket Hyperion; så i 2004 med Alfred Brendel ved klaveret i et liveopptak fra Wigmore Hall; og nå, ti år senere, sammen med Christoph Eschenbach på den platen som avslutter Goernes egen Schubert-serie på platemerket harmonia mundi.

Goerne nærmer seg de femti nå, men stemmen hans er like imponerende som før – den myke klangen, den sømløse legatofraseringen, den enorme spennvidden er der fremdeles. Han beveger seg ubesvært opp i tenorregisteret, og i dybden har han fått enda mer fylde og kraft enn tidligere.  Hans innforståtte, omhyggelige tolkning av Müllers dikt var allerede imponerende da han sang Winterreise i 1997. Men nå da vi kan sammenligne hans tre versjoner, hører vi hvordan han i løpet av de tjue årene som har gått, har arbeidet videre med tekstmaterialet og kommet frem til en dypere forståelse av hva som foregår i denne syklusen.

Winterreise tolkes vanligvis som en vemodig fortelling om en manns vei mot katastrofen. I Goernes nye versjon har katastrofen på en måte allerede skjedd. Han klarer på forunderlig vis å fremstille hele forløpet som om det var snakk om et tilbakeblikk. Tekstens «jeg» er ikke lenger en skuffet ung beiler som klager sin nød, men en desperat, voksen mann som reflekterer over hva som har skjedd, hvordan han har havnet der han er nå. Det er ikke et snev av tåreblendet, selvforelsket melankoli her. Goernes nye Winterreise er et dramatisk stykke psykoanalyse gjennomført med musikalske midler. 

Årets musikk 2014

Bergens Tidende, 19.12.2014

Det var ikke noe Beethoven-jubileum i 2014. Likevel ble det et stort Beethoven-år – en Beethoven-feiring iscenesatt av Leif Ove Andsnes. Det startet i februar da Sony utga bind 2 av The Beethoven Journey, serien der Andsnes spiller Beethovens klaverkonserter sammen med Mahler Chamber Orchestra. I mai var han og kammerorkesteret i Bergen og spilte Beethovens «Korfantasi» og «Keiserkonserten» på Festspillene. I september utga de samme program på plate som siste bind i Sony-serien. Og et par uker senere samlet Sony alle 3 plater og utga dem i en liten boks.

Beethoven-reisen er slutt nå. Og for en reise det har vært! Det varte lenge før Andsnes tok Beethoven-konsertene på repertoaret sitt, men da han endelig gjorde det, gjorde han det til gagns og etablerte en ny standard for hvordan de skal spilles. Gjennom året har vi hørt en Andsnes som har full kontroll over alle elementer i denne musikken. Tolkningene hans er glassklare, teknisk perfekte. Og samtidig fulle av blussende intensitet, av ømhet og av lidenskap.

Årets plater

Klaververk av Robert Schumann

Mitsuko Uchida

Decca

Beethoven: Piano Concertos No.2 & 4

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

Sony Classical

Verk av Mieczysław Weinberg

Gidon Kremer

Kremerata Baltica

ECM New Series

Bachs Partitas

Igor Levit

Sony Classical

Matthias Goerne

Wanderers Nachtlied

Schubert Edition vol. 8

Harmonia Mundi

For viderekomne

Bergens Tidende, 12.12.2014

Blockbird

Norsk Blokkfløytemusikk

Caroline Eidsten Dahl

Lawo

  

Nyere norske komposisjoner for et utskjelt instrument

Blokkfløyten er et vanskelig instrument. Enhver som har hørt en gruppe skoleelever prøve seg, skjønner det. Svenske Dan Laurin, en av verdens førende utøvere på feltet, mener at instrumentet er så krevende at det er helt uegnet for musikalske nybegynnere. Blokkfløyte er et anliggende for viderekomne, skriver han i tekstheftet til platen Blockbird der Caroline Eidsten Dahl, hans tidligere elev, presenterer en rekke norske blokkfløytekomposisjoner og underveis demonstrerer hva dette utskjelte instrumentet rommer av musikalske muligheter og klanglige rikdommer – når det spilles av en fullbefaren musiker.

Sju komponister er representert på platen, blant andre veteraner som Egil Hovland og Øistein Sommerfeldt og folk fra etterkrigsgenerasjonen som Lasse Thoresen, Kjell Mørk Karlsen og Olav Anton Thommessen. De fleste av verkene er komponert på sytti- og åttitallet, og befinner seg uttrykksmessig i periodens fritonale hovedstrøm. Det er snakk om åtte, uhøytidelige komposisjoner, melodiøs musikk skrevet med godt håndlag og ofte med et glimt i øyet. Komponistene forsøker ikke å tråkke nye løyper i det musikalske landskapet, men de leker og eksperimenterer og prøver ut hvor mye det er mulig å få til på dette besværlige instrumentet – som i Morten Gaathaugs «Fugler i min natt» der Caroline Eidsten Dahl trakterer to fløyter samtidig og i tillegg synger mens hun spiller, eller i Bertil Palmar Johansens «Cantus for solo recorder» der hun arbeider med mikrotoner og glissader. Eidsten Dahl takler alle tekniske utfordringer og spiller seg igjennom de åtte stykkene med klar artikulasjon og frisk musikalitet. 

En forundringspakke

Bergens Tidende, 05.12.2014

Canticles of winter

Music for a while

Grappa

En flott julereise utenom de aller mest trafikkerte løypene

Gruppen «Music for a While» feirer tiårsjubileum. Og utgir for anledningen litt av en forundringspakke. «Canticles of winter» er en juleplate, jo visst. Men en juleplate av det sjeldne slaget der du aldri kan forutsi hva som venter rundt neste hjørne, for ikke å si neste takt. Ta for eksempel det første nummeret: Du hører noe som likner på orgeltoner. Så begynner Tora Augestad å synge den gamle, engelske julesangen «In the Bleak Midwinter», bare akkompagnert av orgeltoner og paukeslag. Men så kommer det plutselig et merkelig mellomspill på klagende pedal-steelgitar. Og når Augestad fortsetter med sangen sin, blir hun akkompagnert av et blåseensemble som gir assosiasjoner i retning av Frelsesarmeen.

Om man ikke visste bedre, kunne man tro det var et stort orkester involvert i dette prosjektet. Men så er det altså bare Tora Augestad og hennes fire følgesvenner i «Music for a While». Stian Carstensens akkordeon produserer orgeltonene. Det er også han som trakterer steelgitaren. Og på andre numre klarer han å få banjoen sin til å klinge som en lutt. Det store blåseensemblet består i virkeligheten av bare to musikere: Mathias Eick på trompet og Martin Taxt på tuba. I bakgrunnen sitter Pål Hausken og passer trommene og annet slagverk. Og hele herligheten er innspilt i Rainbow Studios i Oslo og flott produsert av Jan Erik Kongshaug.

Det er bare et enkelt instrumentalnummer på platen, en frisk, swingende sats fra en glemt fiolinsonate fra den italienske barokken. Resten er sanger, sanger som hører julen og vinteren til, men som i de fleste tilfellene er hentet utenfor de aller mest trafikkerte løypene. Her er engelske Christmas carols og salmer av Grundtvig og Brorson. Bach er representert med «Wie soll ich dich empfangen» fra Juleoratoriet, Händel med «Will the sun forget to streak» fra Solomon-oratoriet, og platen slutter med «Now Winter comes slowly» fra The Fairy Queen av Purcell.

Tora Augestad synger de gamle sangene enkelt, nøkternt, med ørsmå forsiringer, uten snev av sentimentalitet. Det er ikke snakk om aktualisering eller «modernisering» her, snarere om transformasjoner av et gammelt materiale, om å gjenopplive et eldre følelsesuttrykk, gjenskape det i et nåtidig formspråk – der det virker innlysende riktig at Mathias Eick legger sine lyriske jazzfraser innover salmer og arier, og at multikunstneren Stian Carstensen kommenterer Augestads sang med stadig nye, forunderlig vakre lydeffekter. 

Det åpne landskap

Bergens Tidende, 26.11.2014

Eivind Buene

Into the Void

Lawo

I grenselandet mellom improvisasjon og komposisjon

Da Umberto Eco i sin tid innførte begrepet om «det åpne verk», viste han blant annet til at samtidskomponistene var begynt å la musikerne improvisere under fremføringen av verkene deres. I dag, et halvt århundre senere, er musikken blitt enda mer åpen. Improvisasjon er ikke lenger et avantgardistisk virkemiddel, men et helt vanlig grep i samtidsmusikken. Og i løpet av de siste tiårene er det oppstått et felt der komposisjon og improvisasjon løper sammen og møter inspirasjoner fra frijazz og støyeksperimenter.

«Into the Void» hører hjemme i dette åpne landskapet. Det er snakk om et timelangt forløp spilt av Det Norske Blåseensemble og POING-trioen – Rolf-Erik Nystrøm (saksofoner), Frode Haltli (akkordeon) og Håkon Thelin (kontrabass og elbass) – supplert med Per Oddvar Johansen på trommer. Hele forløpet styres av Christian Eggen.

«Into the Void» er et åpent verk, men ikke vidåpent. Eivind Buene har skrevet instruksjoner om hva som skal skje underveis i forløpet, og han har også komponert noen sekvenser som spilles mellom improvisasjonene – uten at det er mulig å avgjøre hvor skillet går mellom improvisasjon og komposisjon. Innenfor disse rammene skaper da musikerne lange kurver fra ørsmå prikkende, musikalske gester til store, kakofoniske brøl. Uttrykksregisteret spenner fra Thelins skumle, dype bass til Nystrøms skingre overblåsinger. Og innimellom kommer det fuglekvidder fra Haltlis akkordeon og bastante riffs fra blåseensemblet. Ikke alt er like opphissende. Det er mye tomgang og avventende sekvenser underveis. Men det er likevel imponerende at det lykkes å få alle disse effektene til å danne en helhet. Og man merker at musikerne morer seg på turen gjennom landskapet. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 26.11.2014

Everybody digs Bill Evans

Riverside

1958

Et par måneder som pianist hos Miles Davis i 1958 ga den unge, usikre Bill Evans selvtillit. Nå våget han å gå i studiet og innspille sin andre trioplate under eget navn. Produsenten Orrin Keepnews fant på tittelen og fylte coveret med anbefalinger fra diverse jazznotabiliteter. «Hvorfor fikk du ikke en anbefaling fra min mor?», spurte Evans surt. Men det var dekning for anbefalingene. Det hører vi på platen der Evans omformer et velkjent materiale av standards og skaper en ny slags klaverjazz. Venstrehånden hans sprer antydninger av akkorder ujevnt utover forløpene, mens høyrehånden går på tur og trekker lange, swingende melodilinjer gjennom landskapet. Og bak Evans koker Philly Joe Jones på trommer og Sam Jones på bass. 

Dramatisk, blodrik musikk

Bergens Tidende, 26.11.2014

The Mozart Album

Lang Lang, klaver

Nikolaus Harnoncourt, dirigent,

Wiener Philharmoniker

Sony Classical

Nye sider av velkjente Mozart-komposisjoner

  

Unge, kinesiske Lang Lang er vel det nærmeste du kommer en popstjerne innen klassisk musikk. Hans utagerende klaverstil ga ham tidlig klengenavnet «Bang Bang». Og vi kjenner ham først og fremst som ekvilibristisk, ustyrlig fortolker av det store romantiske klaverrepertoaret. Men så velger han altså plutselig å utgi en dobbelt-cd med musikk av Mozart! Og som om det ikke var nok, har han fått med seg Wienerfilharmonikerne og Nikolaus Harnoncourt, tidligmusikkens gamle bannerfører, på den første av platene.

Jeg startet med å lytte til den andre platen. Den rommer et liveopptak fra en konsert i London i 2013 der Lang Lang sitter alene ved flygelet og spiller tre tidlige Mozart-sonater (nr. 4, 5 og 8). Her er det perlende, virtuose passasjer, flotte triller, elegante forsiringer, og en hel del tant og fjas som Lang visst selv har funnet på. Tolkningene er lekende, spøkefulle, men høres også av og til noe hektisk ut. Mange tempi virker forserte og fandenivoldske. Og Lang spiller stort ingen av Mozarts mange repriser. Hastigheten og forkortelsene betyr at det blir plass til en hel konsert på en enkelt cd. Men omkostningen er at viktige, musikalske balanser går tapt.

Da er det mer kontroll – og også mer kraft og uttrykk – i musikken på den første platen. Her spiller Lang Lang to av Mozarts klaverkonserter (nr. 17 og 24). Og får i samarbeid med Harnoncourt frem nye sider av denne velkjente musikken.  Vi er langt fra den avslipte, elegante wienerklassismen. Dette er dramatisk, blodrik musikk som av og til nærmest presser Mozart fremover, inn i romantikkens høyspente følelsesunivers. Ikke alle vil like denne tolkningen, dette opera-aktige bildet av Mozart. Men interessant er det likefullt.   

Mot alle odds

Bergens Tidende, 25.11.2014

Egil Hovland: Fange og fri

Dirigent og kunstnerisk ledelse: Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Johanneskirken

Hørverdig fremføring av Egil Hovlands problematiske opera

Egil Hovland skrev i sin tid «Fange og fri» til Den norske Opera, men bestillingsverket ble aldri tatt inn på operaens repertoar. Verket hadde urpremiere i Johanneskirken i Bergen under Festspillene i 1995. Og siden har Hovlands fortelling om lekpredikanten Hans Nielsen Hauges liv og lidelser bare vært fremført i landets kirker, aldri på en operascene – noe som for ti år siden fikk kritikeren Torkil Baden til å spørre om det virkelig er slik at Hans Nielsen Hauge for alltid skal være forvist til kirkene, «de kirkene han ble fengslet for å utkonkurrere?»

Det er nok slik. «Fange og fri» er i alle fall fortsatt et kirkemusikalsk anliggende. På søndag så og hørte vi verket i Johanneskirken der Anne Randine Øverby og Opera Bergen presenterte en oppsetting som hadde mange kvaliteter, men som også demonstrerte hvorfor Hovlands verk trolig aldri vil komme til å fungere på en operascene.

Problemene er mange. Det viktigste er at «Fange og fri» faktisk ikke er en opera, men et oratorium, et verk for kor, solister og orkester. Verket har ingen ytre, fysisk handling, ingen dramatikk og nesten ingen dialog mellom agerende personer. Og hovedpersonen, den fengslede, lidende Hauge, er kun i sentrum på scenen ganske få ganger. «Fange og fri» er en syltynn fortelling som blir lagt frem i ni statiske tablåer. I tillegg er denne fortellingen hjerteskjærende naiv. Hovlands librettist Britt G. Hallqvist har helt oppgitt å fremstille den komplekse historien om Hauge og hans forunderlige grasrotbevegelse, og har i stedet skrevet en enkel søndagsskolefortelling over en velkjent skabelon.

Anne Randine Øverby og hennes folk i Opera Bergen hadde med andre ord alle odds mot seg på søndag. At de likevel klarte å skape en severdig og – ikke minst hørverdig ­– forestilling, skyldes at de ikke forsøkte å presse og tvinge Hovlands oratorium inn i operaformatet. De bare antydet den minimale handlingen med enkel gestikk og diskrete sceniske virkemidler, og konsentrerte seg først og fremst om det musikalske uttrykket, om Hovlands sammensatte, fritonale komposisjon.

Den finske bassen Johann Tilli som fremstiller Hauge, hadde riktignok ennå ikke sunget seg inn i rollen på søndag. Og tenoren Alexander Graf hørtes noe anstrengt ut i rollen som fangevokteren. Til gjengjeld var det fine prestasjoner av mer lokale folk – blant annet hadde Njål Spabo, Silje Birgitte Folkedal og Jørgen Magnus Haslum veldig gode soloer. Og Bergen Operakor imponerte kvelden igjennom med levende, entusiastiske innsatser og med saft og punch i de store, massive utladningene.

Maskin og menneske

Bergens Tidende, 19.11.2014

Christian Blom: Lyriske Stykker

Ellen Ugelvik, klaver

Mere Records 

Beåndet tolkning av maskinelt produsert musikk

Da komponisten Christian Blom for et par uker siden vant Edvardprisen 2014 skrev juryen at prisvinnerverket «gir en følelse av å nærme seg musikken på nytt, gjennom andre dimensjoner. Å betrakte verket er som å være med på en nærlesning av noe man bare nesten vet hva er». Blom fikk prisen for en lydskulptur, men dette med å nærme seg musikken «gjennom andre dimensjoner» dekker for så vidt hele hans produksjon, også de komposisjonene der han uttrykker seg i mer vanlige musikalske formater. Hans «Lyriske Stykker» for klaver som kom ut siste år, er et eksempel i så måte.

De fem komposisjonene på platen har titler vi kjenner igjen fra Griegs «Lyriske Stykker» – «Liten Fugl», «Vokterens Sang», «Sommerfugl», «Ensom Vandrer» og «Halling». Og egentlig er det da også Griegs musikk vi hører. Bare ikke i den vanlige orden. For Blom har brukt ulike dataprogrammer til å kutte stykkene opp. Stumpene er blitt lagt inn over eller ved siden av hverandre i uforutsigbare mønstre. Og til sist er resultatet av denne «cut-up»-prosedyren blitt transkribert til noter slik at de nye stykkene kan spilles på klaver.

De nye stykkene høres – på forunderlig vis – ut som Grieg. I noen tilfeller er det som om Bloms dataprogrammer har avdekket en underliggende armering i stykkene. I andre tilfeller gjenkjenner vi ørsmå melodiske fraser, typiske harmoniske vendinger, noen dynamiske strukturer eller lignende. Å lytte til platen er som å høre «noe man bare nesten vet hva er», for nå å sitere Edvardprisens jury.

Noen ganger hører vi Grieg selv – uten å vite det. Grieg spilte i sin tid inn «Liten Fugl» og «Sommerfugl» på pianoruller. Denne gamle, analoge reproduksjon av en levende fremføring har Blom tatt frem og brukt i sin digitale reproduksjon. Han har samplet lyden av pianisten Grieg og bruker den til å fremføre de fem cut-ups på platen.

Blom gjenbruker en eldre kollegas materiale, og han erstatter den kreative komposisjonsprosessen med maskinelle prosedyrer og tilfeldighetsalgoritmer. Han abdiserer så å si som «skaper», som «opphavsmann». Men bruker samtidig de fem cut-ups til å belyse forholdet mellom maskinell og menneskelig reproduksjon. For på platen presenterer han to forskjellige versjoner av stykkene og demonstrer to forskjellige slags musikalsk estetikk.

I den ene versjonen hører vi en spesialfremstilt «Grieg»-sampler spille seg gjennom materialet med ubestemmelig, spooky «klaver»-klang og ensartet, lett klaprende frasering. Den andre versjonen spilles på et vanlig flygel av Ellen Ugelvik – kreativt, virtuost, suverent. Ugelvik bygger opp delikate, skjøre klangstrukturer av det nedbrutte Grieg-materialet, hun tolker og artikulerer de komplekse stykkene og får dem til å løfte seg og puste og klinge – ikke som tilfeldige konstruksjoner, men som musikk, som «lyriske stykker».

Ugelviks tolkning av denne maskinelt produserte musikken er rett og slett beåndet – hvis det da er lov å bruke et slikt gammelmodig ord i en sammenheng som denne.    

Et musikalsk triumftog

Bergens Tidende, 13.11.2014

Giuseppe Verdi: Aida

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Edvard Grieg Kor, Bergen Filharmoniske Kor og Collegium Musicums kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Aida som musikkdramatisk verk uten pyramider og elefanter

En konsertversjon av Aida? Går det an? Er det overhodet mulig å ta frem denne høyspente historien om kjærlighet og plikt og sjalusi i det gamle Egypt og fortelle den, få den til å fungere uten visuelle effekter, uten regissør, uten scenograf? Man skulle ikke tro det. Men Bergen Nasjonale Opera lyktes med det på tirsdag. Til de grader.

Verdi ville – som Wagner – helst gjemme orkesteret helt vekk og oppbygge en lukket, scenisk fiksjon. I Grieghallen var det ingen scenisk fiksjon. Orkesteret satt midt på scenen, det massive koret sto på et stillas mot bakveggen, solistene sto fremme ved scenekanten og sang i moderne konsertantrekk. Og det var ikke en eneste pyramide eller elefant å se i mils omkrets.

Men Verdis musikk var der. Overdådig, dramatisk, stormfull. Og i stormens sentrum sto sopranen Latonia Moore og formet tittelrollen med sin magiske stemme, en stemme som beveget seg sømløst fra mørke, glødende farger i dybden til strålende, blendende fraseringer i toppen og som dekket hele Aidas følelsesregister fra den mest inderlige, kjærlige intimiteten til den villeste fortvilelsen.  

Latonia Moore er Aida. Og har vært det siden sitt sensasjonelle gjennombrudd i rollen på Metropolitan for to år siden. Hun var den selvsagte stjernen denne kvelden. Men hun hadde godt følge og motspill fra resten av solistene. Aidas elskede Radamés ble sunget mandig og kraftfullt av den dynamiske heltetenoren Massimiliano Pisapia med en fysisk sterk stemme som uten problem matchet Latonia Moore i de store utblåsningene. Og mezzosopranen Nino Surguladze imponerte kvelden igjennom med sin flammende intensitet og lidenskap i rollen som kongedatteren Amneris, Aidas sjalu rival.

I andre roller hørte vi barytonen Lester Lynch som Aidas far, kong Amonasro av Etiopia, og bassen Paolo Battaglia som Amneris’ far, kongen av Egypt. Den fryktinngytende ypperstepresten Ramfis ble sunget med naturlig autoritet og overveldende stemmeprakt av bassen Marco Spotti.

I de tradisjonelle oppsetningene av Aida er koret hele tiden på scenen i rollene som prester og prestinner, soldater, slaver, fanger og så videre. I Grieghallen sto sangerne stille og rolig på stillaset sitt og konsentrerte seg om de musikalske oppgavene. Som de løste med bravur. De massive utladningene ble sunget med kraft og synlig entusiasme, og det var fine, vakre detaljer og nyanser i de mer avdempede partiene.

Andrew Litton hadde et øye på hver finger. Han styrte musikerne og fulgte og understøttet solistene og koret. Og fikk sammen med BFO Verdis orkestersats til å gnistre og funkle.

Var det operaen Aida vi så og hørte i Grieghallen på tirsdag? Nei, selvsagt ikke. Det var jo verken pyramider eller elefanter på scenen. Men vi savnet dem egentlig ikke. Vi så og hørte et storslått, musikkdramatisk verk fremført med lidenskap og profesjonalisme. Et musikalsk triumftog.

Serie-mestrene

Bergens Tidende, 05.11.2014

 

Tchaikovsky: The Nutcracker

Neeme Järvi

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Janáček: Orchestral Works, vol. 1

Jean-Efflam Bavouzet, Edward Gardner

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Nye utgivelser med Bergen Filharmoniske Orkester på platemerket Chandos

Kjøpte du de tre Beethoven-platene med Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra etter hvert som de utkom? Kanskje du skulle ha ventet litt. For nå, bare et par uker etter at Sony utga den siste platen, er alle tre blitt gjenutgitt i en samleboks. Som koster en tredel av hva du opprinnelig betalte.

Vi som fremdeles kjøper musikk i fast, fysisk form, har et dilemma hver gang et plateselskap presenterer en ny serie: Skal vi kjøpe platene etter hvert som de utkommer, eller skal vi vente og satse på at de etterpå blir samlet i en billig boks? Mange av oss gjør visst det første – i alle fall hvis det er snakk om musikk som virkelig interesserer oss. Og når de billige boksene så dukker opp, føler vi oss litt lurt.

På den annen side kan samleboksene jo også gi deg anledning til å samle opp plater du ikke fikk med deg i første omgang. Hvis du for eksempel ikke kjøpte platene med Johan Halvorsens orkesterverk som Bergen Filharmoniske Orkester utga på platemerket Chandos for et par år siden, kan du nå få hele serien i en boks – fire plater med underholdende scenemusikk og et par større, mer ambisiøse verk, skrevet av en god håndverker og profesjonelt fremført av BFO under ledelse av Neeme Järvi.

BFO er i det hele blitt en av platemarkedets seriemestre etter at samarbeidet med Chandos begynte. I tillegg til Johan Halvorsen-serien har de sammen med Neeme Järvi innspilt Johan Svendsens orkesterverk (3 bind) og Tsjajkovskijs ballettmusikk (3 bind). Og sammen med deres kommende sjefdirigent Edward Gardner har de nå startet en serie med Leoš Janáčeks orkestermusikk.

Tsjajkovskij-serien er musikkhistorisk interessant – for i stedet for de korte, redigerte suitene vi vanligvis hører, har Järvi tatt Tsjajkovskijs partiturer og simpelthen lagt musikken i dens opprinnelige, kronologiske orden. På den siste platen i serien som nettopp er utkommet, hører vi «Nøtteknekkeren» i hele sin bredde, en lang musikkgirlander som Järvi og BFO har skåret fri fra den sceniske sammenhengen og formet til et funklende, fargesprakende musikalsk forløp. Det er snertende presist spilt, dramatisk, gnistrende – en frisk og flott musikalsk fortelling. Bedre kan dette visst ikke gjøres.

Og så var det Janáček-serien. Første bind som nettopp er utkommet, viser at BFO og Gardner føler seg hjemme i Janáčeks særpregede univers. Platen starter med en flott, blankpolert fremføring av hans messingtunge «Sinfonietta» og slutter med en sjarmerende suite fra operaen om «Den listige, lille reven». Men platens høydepunkt er «Capriccio» – en miniatyr-klaverkonsert skrevet for en pianist som hadde mistet høyre arm under første verdenskrig. Franske Jean-Efflam Bavouzet spiller den virtuose venstrehåndsstemmen skarpt og spisst, akkompagnert av en fløyte, to trompeter, tre tromboner og en tuba. Resultatet er fire tornete, kantete satser, musikk som ikke lignet noe annet i sin samtid – og som fremdeles virker fascinerende fremmedartet.