Fargestrålende musikalske rom

Bergens Tidende, 21.02.2012

Ruben Sverre Gjertsen: Gamelan Terrains

Pierre-André Valade, dirigent

BIT20 Ensemble

Aurora

Et møte med Ruben Sverre Gjertsens kompromissløse, insisterende musikk

Ruben Sverre Gjertsen kan ikke klage over manglende oppmerksomhet. Det internasjonale selskapet for samtidsmusikk, ISCM, satte hans musikk på programmet under verdensmusikkdagene i Sveitz i 2004. Pierre Boulez bestilte og urfremførte verket «Circles» på Luzernfestivalen i 2006. Og samtidsmusikkens franske flaggskip, Ensemble Intercontemporain, har hatt andre av hans verk på repertoaret.

At Gjertsen stort sett er den eneste norske samtidskomponisten som kan vise til gjennomslag på dette internasjonale nivået, er kanskje ikke så rart. Det er noe i musikken hans som ligger i forlengelse av den høymodernistiske tradisjonen og som spiller inn i tendenser og holdninger som framdeles er levende i det internasjonale miljøet. Ikke slik å forstå at Gjertsen kan knyttes til en bestemt komposisjonsteknikk eller en bestemt estetisk skole, men han har – som komponistene i den store tradisjonen – en kompromissløs, insisterende holdning til stoffet, en hardnakket vilje til å utforske musikkens materialitet, til å eksperimentere med nye klanglige muligheter i uvante instrumentsammensetninger. Og til å bevege seg inn i det feltet der musikken oppløser seg og forvandler seg til noe annet, til støy, lydskulptur, performance.

Noen av resultatene fra Gjertsens eksperimenter kunne man høre på platen «Grains» som innbrakte ham Spillemannsprisen i 2010. Nå kommer «Gamelan Terrains», en imponerende plate der BIT20 og dirigenten Pierre-André Valade tegner et bredere bilde av produksjonen hans.

Det eldste og mest tradisjonelle verket på platen er «Miniatures II» fra 1999 der John-Arild Suther setter en serie tromboneeffekter opp i dialog med slagverkeren Peter Kates. I «Lied» fra 2005 er det også bare to musikere i spill, en sanger og en pianist, men dette er likevel ikke noen tradisjonell liedframføring – for Gjertsen har oppløst både tekst og musikk og lar sopranen Silje Marie Aker Johnsen slynge lydfragment fra et dikt av Paul Celan ut mot Ellen Ugelviks preparerte klaver. 

«Jeg er interessert i det som skjer musikalsk når informasjonsmengden er stor», sa Gjertsen i et intervju i 2006. Hva som skjer når musikken bygges opp i stadig mer komplekse strukturer, kan man høre i resten av verkene på «Gamelan Terrains». De er alle skrevet for større kammerbesetninger, og alle komponert som ukoordinerte lag av forløp og klanger slik at det er umulig for øret å skille hva som er musikalsk forgrunn og hva som er bakgrunn. Resultatet blir information overload slik Gjertsen snakket om det i intervjuet. Men selv om det er umulig å få en samlet, strukturert opplevelse av musikken, bryter den ikke sammen av den grunn. Den folder seg ut som et rom øret kan vandre i, et fargestrålende, kaleidoskopisk rom der det hele tiden skjer noe nytt. Og et rom som forandrer seg ved hver ny gjennomlytting.

Syngende fiolin

Bergens Tidende, 21.02.2012

Verk av Schubert:

Carolin Widmann, fiolin

Alexander Lonquich, klaver

ECM New Series

Tre sjeldent spilte fiolinkomposisjoner av Schubert

Dempede tremoloer i flygelet, en bevegelse fra C-dur via forminskete akkorder frem mot G-dur: Det kunne vært innledningen til en av Schuberts følelsesladede lieder – men da melodien starter, er det en fiolin som synger, tyst, eterisk, helt oppe i det høyeste registeret. For det er Schuberts grandiose Fantasi for klaver og fiolin (D 934) vi hører her, framført med fin sans for musikkens dramatiske stemningsskift av pianisten Alexander Lonquich og fiolinisten Caroline Widmann på en ny ECM-plate der de også spiller Schuberts Rondo i h-moll (D 895) og hans fiolinsonate i A dur (D 574). At ingen av disse verkene står på fiolinistenes standardrepertoar, skyldes kanskje at Schubert har gitt klaverstemmen en mer framtredende rolle enn det er vanlig i dette formatet. Men Widmann er kjent for å gå sine egne veier gjennom musikkhistorien. Hun har tatt de formelle utfordringene opp og har funnet en ideell partner i Lonquich. Sammen spiller de Schuberts musikk – ikke som fiolin med klaverakkompagnement, men som syngende duo-musikk for likeverdige stemmer.

Opera og kontinuitet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 17.02.2012

Da Mary Miller siste år presenterte sitt første sesongprogram på Den nye opera, snakket hun om å favne bredt og ta hensyn til at det finnes flere forskjellige slags operapublikum og flere forskjellige slags operainteresser. Programmet skulle romme både gammelt og nytt, både det kjente og det mindre kjente, og det skulle også gjerne vise fram kjente verk på nye måter.

Nå er vi midtveis i forløpet. Bak oss ligger en scenisk versjon av Mozarts Rekviem, en konsertversjon av Wagners Siegfried med Kent Nagano som dirigent, pluss en oppsetting av Chabriers musikalske spøk L’Etoile. De neste månedene blir det Debussys Pelléas og Mélisande i Logen i en kammerversjon, så kommer Händels Xerxes som festspillopera med Stefan Herheim som regissør, og til sist Rossinis Askepott som sommeropera i slutten av juni.

Så, jo da, så langt ser det ut som om programmet svarer til Millers beskrivelse fra i fjor – annet ville vel også være rart. Men ser man nøkternt på saken, er situasjonen ikke helt så idyllisk. At Miller fikk Naganos Siegfried til Bergen, var et kupp. Og det er fint at hun har fått arrangert en Herheim-oppsettning i samarbeid med Festspillene. Men sett som helhet har sesongprogrammet hennes et merkelig halvhjertet preg. Mozarts Rekviem var ikke en operaoppsetting. Konsertversjonen av Siegfried var en slags generalprøve for Nagano på en oppsetting han skal ha i Bayerische Staatsoper senere i år. Chabriers L’Etoile var et lite, uvesentlig divertissement. Og alle oppsettingene, bortsett fra sommeroperaen, er utenlandske produksjoner som er blitt tilpasset bergenske forhold, først og fremst ved at det er BFO som spiller og KorVest som synger korpartiene.

At programmet har denne bleke, litt tilfeldige karakteren, henger sammen med at Den nye opera ikke – slik Miller pleier å si – er et «operakompani». Den nye opera er et «operaselskap», en bedrift som – nå på femte år – driver med import av enkeltstående operaforestillinger til Bergen. I fjor snakket Miller om at fordelene ved denne situasjonen. Den nye opera er en fleksibel organisasjon som opererer med kort planhorisont, sa hun.

Det er ingen tvil om at Den nye opera som organisasjon gir – og har gitt – Bergenspublikummet mange profesjonelle og kunstnerisk vellykkete oppsettinger. BFO og koret har fått god operaerfaring gjennom dette arbeidet. Men dette er ikke en organisasjonsform som skaper et basisensemble. Den skaper ikke kontinuitet og utvikling fra år til år. Den skaper ikke et repertoar av forestillinger som kan tas fram og settes opp med jevne mellomrom. Det utvikler ikke en egen musikalsk og scenisk identitet. Og det er et stort spørsmål om Miller med programmer som dett skaper det nødvendige grunnlaget for at det med tiden kan bli et skikkelig operahus i Bergen.

Eksportnæringen

Musikkommentar, Bergens Tidende, 15.02.2012

Kulturdepartementet har oppnevnt en arbeidsgruppe til å vurdere den framtidige organiseringen av Music Export Norway (MEN) og Norsk musikkinformasjon (MIC).

De to institusjonene er organisert og finansiert på litt forskjellig måte. MEN er et aksjeselskap som eies av seks store bransjeorganisasjoner. MIC en stiftelse som får sine driftmidler via Kulturdepartementet. Og nå er det altså snakk om å vurdere dem, eller rettere om å slå dem sammen til ett organ som kan utføre de arbeidsoppgavene «som er finansiert med midler over Kulturdepartementets budsjett» – som det står i pressemeldingen. Først og fremst dreier det seg om å fordele den offentlige støtten til utenlandsturneer – om lag 3 millioner som Utenriksdepartementet forvalter pluss 4 millioner som i høst kom inn i forslaget til statsbudsjett for 2012.

En eller annen form for sammenslåing høres umiddelbart rimelig ut, tatt i betraktning at de to organene forholder seg til de samme bransjeorganisasjonene og at de begge har som formål å promotere norsk musikk i utlandet. Likevel har det vært heftig diskusjon i musikkmiljøene og på nettstedet Ballade som drives av MIC. For selv om begge organene i prinsippet arbeider for hele det norske musikkmiljøet på tvers av sjangere, er det frykt for at endringene vil begunstige populærmusikken og de store plateselskapene – en frykt som ikke blir mindre når MEN i et høringsnotat snakker om å øke «den næringsmessige musikkeksporten», eller når en representant for det multinasjonale selskapet Universal åpenhjertig foreslår at støtten bare skal gis til de aller største aktørene på markedet.

Som et apropos til denne debatten publiserte Ballade på mandag en artikkel der Kjell Wernøe fra Pro Arte i Bergen skriver om sine 25 års erfaringer med å drive management for klassisk musikk med kunstnere som Leif Ove Andsnes, Henning Kraggerud, Håvard Gimse, Truls Mørk osv.  Wernøe er trolig den personen i Norge som vet mest om å eksportere norsk musikk. Og han er ikke trygg ved den forestående omorganiseringen av eksportstøtten.

Wernøe frykter at det som skjer nå er «et eksempel på kultursentralisme som vi fra før har mere enn nok av».  Og han minner om at «ikke all musikk- eller musikereksport på kunstmusikkfeltet foregår slik som innen populærmusikken».  For å styrke eksportrettet norsk management på kunstmusikkfeltet trenger man innsatser og ressurser, men også «kunnskap og innsikt om feltet». – Kloke ord i en tid da departementet tilsynelatende forestiller seg at sentralisert administrasjon og økt bransjestøtte er tilstrekkelig til å sikre et internasjonalt gjennomslag for norsk musikk – uavhengig av sjanger og kunstnerisk kvalitet.

Hard konkurranse

Bergens Tidende, 15.02.2012

Igor Stravinsky: The Firebird

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny Stravinsky-plate med Andrew Litton og BFO

Stravinsky-serien på BIS med Andrew Litton og BFO fortsetter. Siste år utga de Petrushka og Vårofferet, i år avrunder de med Ildfuglen – det tidligste av de tre ballettverkene. Og enda en gang begir de seg inn i et felt der konkurransen er fryktinngytende. Riktignok er det Stravinskys komplette partitur fra 1910 som framføres, mens de fleste av konkurrentene nøyes med å spille en av hans senere, forkortete utgaver. I tillegg har BFO tatt med et par av Stravinskys arrangementer av andre komponisters verk. Men det spørs om dette er tilstrekkelig til å gi uttelling på det internasjonale markedet. For all del: Litton er en god håndverker, og musikerne i BFO har det nødvendige tekniske nivået. Dette er en solid innspilling. Men også en meget jordbunden innspilling. I denne versjonen får Ildfuglen aldri det piskende, intense drivet man finner hos en Boulez eller en Chailly. Og selv om alle detaljer i det overdådige partituret er på plass, er det sjeldent at Stravinskys klangunivers virkelig løfter seg og funkler.

Det sublime

Bergens Tidende, 15.02.2012

Wilhelm Kempff, Piano

Deutsche Grammophon

Wilhelm Kempffs soloinnspillinger samlet på 35 cd’er

Deutsche Grammophon sitter på et fantastisk arkivmateriale – som de har brukt flittig til cd-gjenutgivelser de siste tjue årene. Først utga de enkle reproduksjoner av de opprinnelige vinylplatene, så begynte de med samlete utgivelser i bokser, og nå – kanskje som et siste fyrverkeri før cd-æraen slutter – kommer megautgivelsene. Et eksempel er denne boksen som rommer stort sett alle Wilhelm Kempffs soloinnspillinger fra perioden 1950-1980, en skattekiste av sublim klavermusikk samlet på 35 cd’er. Her er Kempffs komplette innspillinger av Beethovens og Schuberts sonater, og her er plate etter plate med sentrale verk av Bach, Mozart, Schumann, Liszt, Chopin og Brahms. Dette var Kempffs repertoar, dette var de komponistene han dyrket og spilte, igjen og igjen, i konsertsalen og i platestudiet. Og som han spilte dem! Inderlig, spirituelt, uten store fakter og geberder, alltid med respekt for det syngende, de melodiske linjene i satsen. Lytt til disse avklarete tolkningene. Og forstå hvorfor Kempff ble kjent som klassisisten og lyrikeren blant forrige århundres store pianister.

Høflig og dannet

Bergens Tidende, 08.02.2012

The Well

Tord Gustavsen Quartet

ECM

Romantikk og gode melodier på Tord Gustavsens nye plate

Pianisten Tord Gustavsen er ute med en ny plate: «The Well» – hans femte utgivelse på ECM. På de tre første var han akkompagnert av bass og trommer. Så i 2010 kom platen som fikk Spillemannsprisen – «Restored, Returned» -- der klavertrioen var blitt til en kvartett med Tore Brunborg på tenorsax, Mats Eilertsen på bass og Jarle Vespestad på trommer. Og der Kristin Asbjørnsen var med som vokalist.

Det er den samme gruppen, nå bare uten Asbjørnsen, som vi hører på «The Well», altså en plate i det klassiske kvartettformatet. Men selv om det er føyd en tenorsax til, er det på et vis business as usual, en typisk Gustavsen-plate basert på det mønsteret han etablerte på de tre første trioplatene.

I et intervju nå nylig i Aftenposten i forbindelse med lanseringen av The Well snakket Gustavsen om sitt romantiske hjerte og om sin grunnleggende interesse for den gode melodien. Og romantikk og gode melodier er det i alle fall i rikelig mål på platen: Elleve lavmælte, inderlige ballader, elleve enkle, melankolske melodier med hint av kirkerom og nordisk folketone. Alle skrevet av Gustavsen selv.

Balladeformatet åpner for de små nyansene, sa han i Aftenposten-intervjuet, og understreket at det er et format som krever oppmerksomhet fra lytteren. Men det er kanskje der platens problem ligger.

Det er en fin plate, ingen tvil om det. Uttrykket er inntrengende, stemningen vemodig og meditativ. De fire musikerne spiller seg samstemt og høystemt. gjennom Gustavsens materiale. Men etter hvert som man lytter seg gjennom platen, får musikken samme hypnotiske karakter som man kjenner fra meditasjonsmusikk: Det ensartete, avdempete uttrykket gjør det vanskelig å fastholde oppmerksomheten. Man faller hen, synker ned, ikke i musikken, men i egne tanker.

Som kjent er Gustavsen både som komponist og solist inspirert av kirkelig musikk og sakrale uttrykk. Av og til kunne man ønske at noen ville banne i kirken hans. Det skjer ikke på denne platen. Her går alt høflig og dannet for seg. Men det er noen små passasjer der noe plutselig åpner seg, der musikken begynner å flytte og løfte seg. Som i «Playing» der Gustavsen får aktivt motspill fra Jarle Vespestads trommer. Eller i den avsluttende variasjon av «Communion» der Mats Eilertsen henter buen sin fram og skaper ekspressive arabesker med bassen sin. Og først og fremst skjer det i de korte glimtene der Tore Brunborg trer fram på scenen og slår seg løs med stor, saftig saksofontone.

Letthet og tyngde

Bergens Tidende, 08.02.2012

Verk av Johan Halvorsen og Antonio Bruni

Natalia Lomeiko, fiolin

Yuri Zhislin, fiolin og bratsj

Naxos

Underholdende musikk for to strykere

Hvem er den Antonio Bruni som opptrer sammen med norske Johan Halvorsen på denne nye Naxos-platen? Oppslagsverkene kan fortelle at det er snakk om en italiensk fiolinist og komponist som arbeidet det meste av livet i Frankrike. Han var født i 1757 og døde i 1821, altså om lag førti år før Halvorsen ble født i 1864. Det er med andre ord ikke mye som forbinder disse to komponistene. Grunnen til at ekteparet Lomeiko og Zhislin har satt dem sammen på denne platen er da også noe helt formelt, nemlig at begge har skrevet musikk for to strykere. Det er seks duoer av Bruni med på platen, seks enkle komposisjoner i wienerklassisk stil, diverterende musikk skrevet uten større ambisjoner om dybde eller virtuositet, men Lomeiko og Zhislin spiller det hele med smittende entusiasme og får musikken til å klinge innsmigrende lett og elegant. Halvorsen er på sin side representert med tre variasjonsverk, de to første basert på populære Händel-temaer, det siste på norske folketoner. Og det er visst ikke bare av lokalpatriotiske grunner jeg opplever at det er betydelig mer musikalsk tyngde i hans verk enn i Brunis.

Elskverdige bagateller

Bergens Tidende, 06.02.2012

Emmanuel Chabrier: L'Étoile

Regi: Mark Lamos

Dirigent: Emmanuel Plasson

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

En liten, frivol spøk som er trukket ut til å vare halvannen time

Hva slags sjanger er det snakk om her? Selv mente Chabrier at hans L'Étoile var en komisk opera. Og i samtiden ble den omtalt som en operette i Offenbachs tradisjon. Men den er ingen av delene. For all del – musikken er festlig og folkelig, skrevet med godt håndlag, men så heller ikke mer. Den Wagner-inspirasjonen som Chabrier var kjent for i sin samtid, er det absolutt ingen spor av. Og vel dukker det opp mange underholdende, sangbare melodier underveis, men ingen svisker i Offenbachs format.

Likevel har L'Étoile hatt flere renessanser siden urframførelsen i 1877. Den vanvittige historien om den vegelsinnede Kong Ouf og hans forstyrrete ekteskapsplaner som forpurres av parfymehandleren Lazuli, vant på 1940-tallet gjenklang i et publikum som interesserte seg for tidens absurde teater. Og da Mark Lamos senere gjenopplivde L'Étoile i New York i 2002, passet den perfekt til tidens interesse for regiopera: Her var en lett, enkel historie som kunne være springbrett for spektakulære scenografiske og koreografiske manøvrer.

Det er denne ti år gamle oppsettingen som går i Grieghallen i disse dagene. Og den fungerer skam fremdeles.  Mark Lamos og kostymedesigneren Constance Hoffmann har skapt et fargerikt, postmoderne univers stappfullt av populærkulturelle referanser, en verden der alt minner om noe man har sett før. Første akt er inspirert av tegneserieskaperen Tardis Paris omkring siste århundreskifte. I andre akt er vi tilbake i la belle époque hos Toulouse-Lautrec og hans cancan-danserinner. Prinsesse Laoula er iscenesatt som Tardis kvinnelige detektiv Adèle. Parfymeselgeren Lazuli er forkledd som Spiderman. Og lille Kong Ouf er en blanding av Kong Babar og Chaplin.

Det er scenografi og koreografi som har den altdominerende hovedrollen. Men underveis er det også gode musikalske prestasjoner fra koret – som på imponerende måte klarer å ta vare på det musikalske uttrykket mitt i all det sceniske tull og tøys. Blant solistene er det grunn til å framheve Jean-Paul Fouchécourt som spiller kong Ouf med stor scenisk utstråling og et kolossalt mimisk talent. Blant de øvrige sangere utmerker svenske Ida Falk Winland seg spesielt i rollen som prinsesse Laoula, mens hennes motspiller Blandine Staskiewicz tegner bukserollen Lazuli noe svakere.

L'Étoile er en mellomting, en mellomakt, en elskverdig musikalsk bagatell, en liten, frivol spøk – som er trukket ut til å vare om lag halvannen time. Den er fornøyelig, den er morsom, og den er hurtig glemt igjen. 

Den annen skjønnhet

Bergens Tidende Morgen, 02.02.2012

L’Altra Beltà

Annabel Guaita, klaver

Lawo

Opplysende, imponerende plate som setter Fartein Valens musikk på plass i den europeiske konteksten

«Bortsett fra Grieg og et par av Svendsens mer populære stykker, er det for øyeblikket meget litt norsk musikk tilgjengelig på plate», skrev en av tidsskriftet Gramophones anmeldere i 1965. Og nevnte blant annet at det bare var mulig å få tak i en enkelt plate med musikk av Fartein Valen.

I dag, et halvt århundre senere, er store deler av den norske musikkhistorien gitt ut. Også Fartein Valens musikk. Når det gjelder klaververkene hans, finnes det nå hele to komplette utgivelser. Robert Rieflings pionerinnspilling fra 1980 og Einar Henning Smebyes fra 2005.

Fartein Valen er også hovedpersonen på L’Altra Beltà, den fine platen som bergenske Annabel Guaita nettopp har gitt ut. I dette tilfellet er det ikke det komplette klaververket som vises fram. Guaitas prosjekt dreier seg om å tolke Valen inn i den rette europeiske konteksten ved å spille noen av hans sentrale klaverkomposisjoner opp mot verk av Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern.

At Valen er den eneste nordiske komponisten som bør nevnes i samme åndedrag som disse tre frontfigurene fra den andre wienerskolen – det kan man lese i de fleste musikkhistoriske oversikter. På Guaitas opplysende og imponerende plate kan man helt konkret høre hvorfor.

Hun framhever de ekspresjonistiske momentene i Valens musikk ved å spille hans Fire klaverstykker (op. 22) i sammenheng med Schönbergs Sechs kleine Klavierstücke (op. 19), og hun understreker de konstruktivistiske tendensene ved å matche hans to preludier (op. 29) med det første av Schönbergs Fünf Klaverstücke (op. 23). Hun lar Bergs senromantiske Sonate kaste uventet skrålys inn over Valens mye senere Intermezzo (op. 36). Og hun får interessante kontraster fram når hun lar Valens Variasjoner (op. 23) følge etter Weberns strenge, komprimerte Variationen für Klavier (op. 27). 

L’Altra Beltà er en intelligent konstruert utgivelse med en sammenstilling av verk som demonstrerer musikalske slektskaper og korrespondanser på kryss og tvers mellom fire komponister og tre tiår. Men det mest imponerende med platen er likevel framførelsen av musikken. Disse verkene er tidligere ofte blitt spilt saklig, tørt og skarpt, med vekt på linjeføring og konstruktivistiske momenter. Guaita har derimot forsøkt å gå bakover og så å si gjenskape datidens mer ekspressive spillestil. Resultatet er blitt en fintmerkende tolkning preget av sterke dynamiske kontraster og – frem for alt – en helt overdådig, glødende, funklende klangrikdom.

«Når en gripes av den atonale musikken opplever man det som Michelangelo kalte for l’altra beltá, den annen skjønnhet» – sa Fartein Valen en gang i et intervju. Når man lytter til Annabel Guaitas plate, skjønner man hva han mente. 

Fest og romantikk

Bergens Tidende, 01.02.2012

Johan Svendsen: Orchestral Works, Vol. 1

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra, 

Chandos

BFO og Chandos tar hull på en ny serie med norsk orkestermusikk

Det er to år siden plateselskapet Chandos begynte å utgi BFOs innspillinger av Johan Halvorsens orkestermusikk. Det ble etter hvert til tre plater. Nå er de i gang igjen med enda et norsk prosjekt – orkestermusikk av Johan Svendsen. I øvrig er det same procedure as last year: Bunnsolide Neeme Järvi dirigerer BFO, Melina Mandozzi er konsertmester, og fiolinisten Marianne Thorsen spiller solo når det kreves. Etter planen skal resultatet bli en serie på fire plater. Første levering tar for seg kjente og kjære svisker som Fest-Polonaise, Romanze for fiolin og orkester og Sæterjentens Søndag. I tillegg hører vi to symfoniske dikt – «Zorahayda» og «Romeo und Julie» – pluss et par verk basert på norske folketoner. Og jo da – Fest-Polonaisen er festlig, Romansen er romantisk og seterjenten klinger sødmefylt. Musikken er profesjonelt skrevet, profesjonelt instrumentert og profesjonelt spilt av BFO. Men ikke spesielt opphissende. Og det sier vel sitt at det mest interessante verket på platen ikke er av Svendsen selv, men et arrangement av Traüme fra Wagners Wesendonck Lieder.

Den annen skjønnhet

Bergens Tidende, 01.02.2012

L’Altra Beltà

Annabel Guaita, klaver

Lawo

Opplysende, imponerende plate som setter Fartein Valens musikk på plass i den europeiske konteksten

«Bortsett fra Grieg og et par av Svendsens mer populære stykker, er det for øyeblikket meget litt norsk musikk tilgjengelig på plate», skrev en av tidsskriftet Gramophones anmeldere i 1965. Og nevnte blant annet at det bare var mulig å få tak i en enkelt plate med musikk av Fartein Valen.

I dag, et halvt århundre senere, er store deler av den norske musikkhistorien gitt ut. Også Fartein Valens musikk. Når det gjelder klaververkene hans, finnes det nå hele to komplette utgivelser. Robert Rieflings pionerinnspilling fra 1980 og Einar Henning Smebyes fra 2005.

Fartein Valen er også hovedpersonen på L’Altra Beltà, den fine platen som bergenske Annabel Guaita nettopp har gitt ut. I dette tilfellet er det ikke det komplette klaververket som vises fram. Guaitas prosjekt dreier seg om å tolke Valen inn i den rette europeiske konteksten ved å spille noen av hans sentrale klaverkomposisjoner opp mot verk av Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern.

At Valen er den eneste nordiske komponisten som bør nevnes i samme åndedrag som disse tre frontfigurene fra den andre wienerskolen – det kan man lese i de fleste musikkhistoriske oversikter. På Guaitas opplysende og imponerende plate kan man helt konkret høre hvorfor.

Hun framhever de ekspresjonistiske momentene i Valens musikk ved å spille hans Fire klaverstykker (op. 22) i sammenheng med Schönbergs Sechs kleine Klavierstücke (op. 19), og hun understreker de konstruktivistiske tendensene ved å matche hans to preludier (op. 29) med det første av Schönbergs Fünf Klaverstücke (op. 23). Hun lar Bergs senromantiske Sonate kaste uventet skrålys inn over Valens mye senere Intermezzo (op. 36). Og hun får interessante kontraster fram når hun lar Valens Variasjoner (op. 23) følge etter Weberns strenge, komprimerte Variationen für Klavier (op. 27). 

L’Altra Beltà er en intelligent konstruert utgivelse med en sammenstilling av verk som demonstrerer musikalske slektskaper og korrespondanser på kryss og tvers mellom fire komponister og tre tiår. Men det mest imponerende med platen er likevel framførelsen av musikken. Disse verkene er tidligere ofte blitt spilt saklig, tørt og skarpt, med vekt på linjeføring og konstruktivistiske momenter. Guaita har derimot forsøkt å gå bakover og så å si gjenskape datidens mer ekspressive spillestil. Resultatet er blitt en fintmerkende tolkning preget av sterke dynamiske kontraster og – fram for alt – en helt overdådig, glødende, funklende klangrikdom.

«Når en gripes av den atonale musikken opplever man det som Michelangelo kalte for l’altra beltá, den annen skjønnhet» – sa Fartein Valen en gang i et intervju. Når man lytter til Annabel Guaitas plate, skjønner man hva han mente.

Et nyttårsønske

Bergens Tidende, 01.02.2012

Ved nyttårstid gjør anmelderne status. Hva var årets beste bøker, hva var de beste platene, de beste filmene, osv?  I år gikk anmelderne i den tyske ukeavisen Die Zeit et skritt videre: De skrev hva de kunne ønske seg av 2012, men også, og først og fremst, hva de overhodet ikke vil ha mer av. Noe som ga anledning til mange morsomme og krasse kommentarer.

Kulturskribenten Jens Jenssen slo for eksempel fast at den klassiske musikkarven i dag er redusert til ganske få navn, og at reduksjonen ikke stanser der: Av de seirende komponistenes verk er det bare et fåtall som blir oppført. Mozart skrev 25 klaverkonserter; i konsertsalene hører vi kun fire-fem stykker. Og hvorfor må vi alltid høre Mendelssohns fiolinkonsert i e-moll? Han har jo også skrevet en i d-moll. Eller hva med å spille Tsjaikovskijs strykekvartetter i stedet for hans evinnelige Nøtteknekkersuite?

Avveksling i stedet for svisker – var Jenssens nyttårsønske. Det er vanskelig å være uenig. Men det spørs hvor mye hold det er i hans traurige situasjonsbeskrivelse.

Når det gjelder platemarkedet, er det kanskje riktig at store, internasjonale selskaper av typen Deutsche Grammophon og EMI vanligvis satser på sikre navn og kjente verk. Men løfter man blikket en smule, ser bildet helt annerledes ut. I kjølvannet av de siste tiårenes cd-revolusjon har det vært en veritabel konkurranse mellom de mindre plateselskapene om å finne fram til oversete komponister og om å komplettere bildet av de kjente komponistene med utgivelse av deres mindre kjente verk.

Men hva da med repertoaret i konsertsalene? Er det ikke her en tendens til å velge det kjente og det sikre. For eksempel Beethovens femte? Joda. Men da vi hørte den i Grieghallen i siste uke, ble den spilt sammen med Brittens fiolinkonsert – et verk jeg personlig aldri før har hørt framført live, i en konsertsal. Og hvis man blar gjennom BFOs program for vårens konserter, er bildet det samme: Mange av verkene fra den sentraleuropeiske kanon er representert. Selvsagt – annet ville vel også være merkelig. Men de er nesten hver gang matchet med mindre kjente verk av mindre kjente komponister. Chopins klaverkonsert nr. 2 sammen med et nytt verk av japanske Toshio Hosokawa, for eksempel. Eller Bruckners sjette og en klarinettkonsert av Kaija Saariaho.

Det er mulig at Jens Jenssen har et poeng når det gjelder de store, internasjonale konsertsalene, at repertoaret faktisk er mer standardisert der. Men jeg er nå ikke så sikker på det. Jeg har på fornemmelsen – uten å kunne underbygge det med statistikk – at konsertarrangørene har betydelig vilje til å trenge ut i alle hjørner og kroker av det musikalske feltet. Og at dagens konsertprogrammer er langt mer sammensatte enn for 20-30 år siden. Ikke bare i Bergen.

Frisk og spenstig

Bergens Tidende, 28.01.2012

Verk av Bridge, Britten og Beethoven

Daniel Hope, fiolin

Hugh Wolff, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fiolinisten Daniel Hope i Bergen for første gang

Det var god grunn til å gå i Grieghallen på torsdag. Kveldens solist, Daniel Hope, var i Bergen for første gang. Han er en av de mest interessante fiolinistene i den yngre generasjon – kjent både som fin kammermusiker i Beaux Arts Trio og som solist med de fleste store internasjonale orkestrene igjennom det siste tiåret.

I Bergen hadde han valgt å spille Benjamin Brittens fiolinkonsert fra 1939 – et interessant valg. For det er ganske sjeldent man hører denne konserten framført live i en konsertsal. Den ble lenge ansett som et umodent overgangsverk i Brittens produksjon. Det er en oppfattelse som nok har endret seg noe med tiden, men konserten har likevel aldri slått skikkelig igjennom og er aldri blitt en fast del av repertoaret på samme måte som for eksempel Bergs eller Bartóks fiolinkonserter. At det forholder seg slik med Brittens konsert, var vel ikke vanskelig å forstå da Hope spilte den på torsdag. For det er et merkelig sammensatt verk der et følelsesfullt, romantisk uttrykk til stadighet brytes mot en kjølig, modernistisk bakgrunn. Men i Hopes inderlige tolkning hørte man også at det ligger noe mer i dette verket, at det rommer en sorg og en melankoli som ikke lar seg uttrykke i tradisjonelle virtuose grep, men som må spilles fram i korte melodiske, intense fraser, i et nærmest mumlende parlando.

Etter pausen var orkestret og den amerikanske dirigenten Hugh Wollf i sentrum med Beethovens femte symfoni. Wolff er en glimrende dirigent med tydelig gestikk og en saklig, nesten bokstavelig holdning til stoffet. Han var en sikker støttespiller for Hope i Britten-konserten og ga også innledningsvis sammen med BFO en fin tolkning av Frank Bridges orkestersuite «The Sea». I Beethoven satte han et ganske rask tempo i førstesatsen, et tempo som trolig lå temmelig tett opp til Beethovens egne, omdiskuterte metronommarkeringer. I alle fall ble det en frisk inngang til en frisk framførelse – med syngende, dansante strykere i andresatsen og en flott spenningskurve som holdt seg oppe gjennom de to allegroene til, helt fram til den spenstige, ettertrykkelige avslutningen.

De små bevegelsene

Bergens Tidende, 25.01.2012

Toshio Hosokawa: Landscapes

Mayumi Miyata, shô

Alexander Liebreich, dirigent

Münchener Kammerorchester

ECM New Series

Japansk tradisjon møter vestlig minimalisme

Shō er et japansk munnorgel laget av bambusrør. I sin tid ble det brukt i den keiserlige musikken. I vår tid har det fått en slags renessanse i vesten – der vi hører det i verk av komponister som Cage og Takemitsu, men også for eksempel i Björks musikk til filmen «Drawing Restraint 9». Shō-spilleren  Mayumi Miyata som har vært den drivende kraft i denne renessansen, er også hovedpersonen på ECM-platen «Landscapes» der dirigenten Alexander Liebreich og Münchener Kammerorchester spiller fire shō-inspirerte verk av japanske Toshio Hosokawa. Det meste av Hosokawas produksjon ligger innenfor den vestlige modernistiske tradisjonen, og kanskje er verkene på denne platen egentlig bare en slags «japanisert» musikk tilpasset vestlig smak. Men det er under alle omstendigheter snakk om fin, minimalistisk musikk. Miyatas merkelige, overjordiske shō-klanger svever langsomt gjennom rommet, og av og til bryter orkestret inn med skarpe, klanglige alternativer. Det hele virker kanskje temmelig stillestående, men musikken åpner seg hvis man tar seg tid og lytter til de ørsmå bevegelsene.  

Når Fanden går i kloster

Bergens Tidende, 25.01.2012

CD / Jazz

Tribe

Enrico Rava

ECM

Dydig italiensk frijazz

Når Fanden blir gammel, går han i kloster – sier et gammelt ordtak. Det passer til den italienske trompetisten Enrico Rava. I sin tid var han en av Miles Davis’ europeiske disipler, og han spilte med free jazz avantgardister som Carla Bley, Steve Lacy, Gato Barbieri og Roswell Rudd. Men i de senere årene har han tilbrakt mye tid i ECM-klosteret der det først og fremst er det spirituelle, det melodiske, det klanglige som dyrkes. På «Tribe», Ravas siste ECM-plate, spiller han sammen med italienske åndsfrender som trombonisten Gianluca Petrella og pianisten Giovanni Guidi og en sprek rytmegruppe med Gabriele Evangelista og Frabizio Sferra på bass og trommer supplert med Giacomo Ancilliotto på gitar. Det er en plate med mye høystemt, insisterende balladespill, mye overdådig klangrikdom, mye myk melodikk der trompet og trombone vever seg inn i hverandre i sakral samklang. Men av og til, når det hele blir litt for dydig, kan Rava ikke dy seg. Han slår seg løs og viser oss den gamle avantgardistiske bukkefoten. I korte glimt.

Årets musikk

Bergens Tidende, 20.12.2011

Platene

C. P. E Bach: Cello Concertos (Virgin). Truls Mørks første plate på tre år. Intenst, hypersensitivt cellospill i «empfindsamer Stil».

Geirr Tveitt: From a Travel Diary (Simax Classics). Fragaria Vesca spiller Tveitts tapte strykekvartett i rekonstruksjon fra NRK-opptak. Musikk som rommer hele spennet fra det vakre til det såre.

Finn Mortensen: Orkesterverk (Simax Classics). Flott orkestermusikk fra den europeiske høymodernismens fremste representant i etterkrigstidens Norge.

Yngve Slettholm: Chamber Music for Saxophone and Percussion (Lawo Classics). En påminnelse om at Kulturrådet nye leder er en av norsk samtidsmusikks mest originale komponister. Vakker musikk som puster rolig og tyst.

Keith Jarrett: Rio (ECM). En munter, inspirert Jarrett lar seg rive med av god stemning på konsert i Rio de Janeiro. Herlig cocktail av jazz og samtidsmusikk.

Darmstadt. Aural Documents Box 1 Composers (Neos). Etterkrigstidens viktigste komponister dirigerer egne verk i live-opptak fra de legendariske konsertene i Darmstadt.  Seks cd-er med musikk på the cutting edge.

Konsertene

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3 (27. januar 2011, Grieghallen). David Zinman dirigerer en av BFOs beste Mahler-tolkninger noensinne.  Tett og klar framførelse med intensitet og nærvær gjennom alle seks satser.

Leif Ove Andsnes, klaver (30. mars 2011, Grieghallen). Andsnes utfolder hele sin klangkunst i skarpslipte tolkninger av Beethoven, Brahms og Schönberg

Beethovens cellosonater (26-27. mai 2011, Håkonshallen). Truls Mørk og Håvard Gimse i sublimt samspill, en Festspillkonsert som ble belønnet med Kritikerprisen 2011.

Richard Wagner: Siegfried (21. november 2011, Grieghallen). Kent Nagano dirigerer BFO og en gruppe fine internasjonale sangere i imponerende stilsikker konsertframførelse. Wagner-triumf for Den nye Opera.

Fakta på bakken

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.12.2011

Svar til Kristin Knudsen, Opera Bergen (2)

Styreleder Kristin Knudsen fra Opera Bergen er fremdeles (14.12) sint over at jeg for et par uker siden (23.11) roste Den nye Opera for en imponerende, stilsikker konsertversjon av Wagners Siegfried. Så vidt jeg skjønner av et innlegg i Morgenbladet (27.11) er hun også irritert over at anmelderen der borte, Magnus Andersson, roste Den nye Opera og mente at forestillingens høye kunstneriske kvalitet var et sterkt argument mot innvendingene om at Wagners operaer ikke kan eller bør framføres i konsertversjon.

I Knudsens første innlegg til meg (29.11) dreide det seg nettopp om dette – om opera i konsertversjon. Hun framførte der en del estetiske og musikkhistoriske innvendinger mot konsertversjoner av opera generelt og av Wagner spesielt. Dem svarte jeg på i min kommentar (1.12). I det nye innlegget dropper hun sine opprinnelige innvendinger og tar i stedet opp det som var hennes egentlige ærende: Å kritisere Den nye Operas administrasjon og repertoarpolitikk. Men den diskusjonen bør hun ta med andre. Som jeg skrev sist: Jeg har ikke noe ønske om å blande meg inn i den evinnelige krangelen om hvordan opera i Bergen heller burde være organisert. Jeg konstaterer fakta på bakken: I Bergen er det to selskap som driver med opera. Jeg anmelder forestillingene deres når jeg har anledning til det. Og jeg bruker samme kvalitetskriterier uansett om det er Den nye Opera eller Opera Bergen som har produsert forestillingene. 

La meg i øvrig benytte anledningen til å korrigere en liten feil i min siste kommentar: Det var i 1997 – ikke i 1999 – at Opera Bergen hadde en fin konsertframføring av Wagners Flygende Hollender.

Monumentalt

Bergens Tidende, 14.12.2011

Orkesterverk av Ludvig Irgens-Jensen

Bjarte Engeset, dirigent

Bournemouth Symphony Orchestra

Naxos

Flott nyinnspilling av Irgens-Jensens mest kjente verk

En gang var Ludvig Irgens-Jensen et stort navn i norsk musikkliv. Han var den norske komponisten etter Grieg og Sinding som ble spilt mest her hjemme.  Og han var også ganske kjent i utlandet. På 1930- tallet kunne man høre musikken hans på samme program som verk av Stravinsky og symfonier av Brahms når internasjonale orkestre som New York filharmonikerne ga konsert. Produksjonen hans var ikke stor, og den utenlandske berømmelsen var i realiteten basert på ett enkelt verk, hans Passacaglia for orkester som vant en pris i en internasjonal konkurranse i 1928. I dag er navnet Irgens-Jensen vel ikke glemt, men musikken hans spilles sjeldent i norske konsertsaler. Og det er synd. For som man hører på denne platen, er Passacagliaen og hans Symfoni i d-moll to stykker flott, monumental orkestermusikk skrevet i et personlig farget senromantisk tonespråk. Bjarte Engeset dirigerer det glimrende Bournemouth Symphony Orchestra som spiller verkene med stor, varm orkesterklang. Og med flott punch i messingen.

Grieg og strykerne

Bergens Tidende, 14.12.2011

Grieg: Music For String Orchestra

Bjarte Engeset

Malmö Symphony Orchestra

Naxos

Friske, usentimentale Grieg-tolkninger

Bjarte Engeset er dobbelt plateaktuell i disse ukene. I tillegg til den flotte innspillingen av Irgens-Jensens orkestermusikk med Bournemouth Symphony Orchestra som blir anmeldt i dag, er det utkommet en ny plate i serien med Griegs orkestermusikk som han og Malmø Symphony Orchestra spiller inn for Naxos. Denne gang er det strykermusikken som står for tur – dvs. Griegs egne strykerarrangementer av kjente sanger og klaverstykker. En del av disse versjonene blir vanligvis spilt av kammerensembler, men her får vi dem med full strykerbesetning. Og når hele strykerseksjonen i Malmø-orkestret setter seg i sving, blir det varme og mettet klang i de langsomme stykkene samtidig med at de raske satsene får både tyngde og trøkk – et eksempel i så måte er det avsluttende Trolltog i Den lyriske Suite (op. 54). Høydepunktet på platen er det stykket som i ettertid er blitt det mest kjente av Griegs mange strykerarrangementer: Holberg-suiten – som Engeset og Malmø-strykerne spiller friskt og usentimentalt i relativt raske tempi.

En julegave

Bergens Tidende, 07.12.2011

Lumières. 

Music Of The Enlightenment

harmonia mundi

Opplysende om musikken i opplysningstiden

Opplysningstiden? Det var 1700-tallet, den klare tankes tid, perioden da europeiske filosofer kastet fornuftens kritiske lys på mørk overtro og klasseprivilegier. Sier idéhistorikerne. 

I musikkens verden har begrepet ikke samme, samlende kraft. Musikkhistorikerne snakker ikke om «opplysningstidens musikk» i entall, men heller om «musikken i opplysningstiden» – musikk som selvsagt var preget av hva som skjedde i perioden i øvrig. Opplysningstidens idealer er en viktig del av bakgrunnen for at 1700-tallet trolig ble det århundret i musikkhistorien da de største estetiske omveltningene fant sted.

1700-tallet startet i barokkens regulerte verden med musikk brukt som utsmykking og akkompagnement i kirken og ved hoffet. Da århundret sluttet, var det borgerlige publikum og konsertinstitusjonen etablert, alle den nye tids musikalske genrer og formater var på plass. Og musikken var ikke lenger en beskjeden tjenestepike: Den sto øverst på pallen i kunstartenes hierarki.

Det skjedde så store omveltninger i 1700-tallet at musikkhistorikerne vanligvis plasserer begynnelsen og slutten i to forskjellige kapitler. Med utgivelsen av «Lumiéres» har plateselskapet harmonia mundi så å si opphevet denne inndelingen: Her er en boks med plater som gir et samlet overblikk over hele det turbulente 1700-tallet, 30 cd-er som både fanger alle de sentrale endringene og fastholder kontinuitetene.

Det starter med Couperins og Rameaus cembalomusikk og slutter med Beethovens siste strykekvartetter. Og innimellom hører vi hvordan barokkens konsertform må vike for de virtuose solokonsertene. Vi følger overgangen fra barokkens sinfoniaer til de wienerklassiske symfoniene helt fram til Beethovens niende. Underveis blir triosonaten perfeksjonert. Sonateformen og strykekvartetten dukker opp. Og vi opplever operaens forvandling fra Rameaus «Castor et Pollux» og Glucks «Orfeo ed Euridice» til Mozarts «Figaros bryllup». 

Bach, Händel, Haydn, Mozart og Beethoven har selvsagt hovedrollene i dette forløpet, men platene gir også anledning til å høre musikk av Bach-sønnene, av Vivaldi og av mange andre, kjente så vel som mindre, kjente komponister. Og det er ikke smakebiter vi får. Alt blir belyst med innspillinger av hele verk hentet fra øverste hylle i harmonia mundis rike arkiv – med dirigenter som Philippe Herreweghe, René Jacobs og William Christie, med orkestre som Akademie für alte Musikk Berlin og Freiburger Barockorchester, med Tokyo String Quartet og med en stjernerekke av sangere og instrumentalister.

Kort sagt: En opplysende – og musikalsk imponerende – utgivelse om musikken i opplysningstiden. Den perfekte musikalske julegaven. Som i tillegg er rørende billig. Hele herligheten koster 350 kr.

Sang og lek

Bergens Tidende, 07.12.2011

Contrechant: Music for Clarinet Solo

Reto Bieri, klarinett

ECM New Series

Stilferdig samtidsmusikk for soloklarinett

Overraskende mange av samtidsmusikkens gamle sværvektere har skrevet stykker for soloklarinett. Norske Rolf Borch hadde for eksempel med Helmut Lachenmanns «Dal Niente» på debutplaten sin i 2007. Og her kommer nå en ECM-plate der den fine sveitsiske klarinettisten Reto Bieri spiller stykker av Luciano Berio, Heinz Holliger, Salvatore Sciarrino og Elliott Carter pluss musikk av to yngre komponister, ungarerne Péter Eötvös og Gergely Vajda. En del av titlene henspiller på sang og lek, men bortsett fra Carters «Gra» er musikken verken spesielt lystig eller lekende. Den er tyst, mediterende, ofte med et streif av melankoli. Tross det litt enstonige preget gjemmer det seg likevel mye god musikk på platen. Hovedverket for meg er Sciarrinos alvorlige, inntrengende «Let me die before I wake» der han har gitt avkall på alle tradisjonelle musikalske virkemidler og lar lyden av en enkelt tone og støyen fra instrumentets klapper bygge opp et forunderlig, varlig rom av lyd på grensen til stillhet.    

Eksplosivt vital

Bergens Tidende, 07.12.2011

Beethoven: The Symphonies

Riccardo Chailly

Gewandhausorchester Leipzig

Decca

Ny Beethoven-tolkning som kan måle seg med de beste

Beethoven-tradisjonen i Leipzig går helt tilbake til 1825 da Gewandhausorchester, som det første orkestret i verden, framførte alle 9 symfonier som en samlet syklus. Mange av orkestrets senere sjefsdirigenter har fortsatt med slike samlede framføringer, også på plate. Den siste er Riccardo Chailly. Siden han tiltrådte i 2005, har han bestandig hatt symfoniene på repertoaret. Nå framlegger han resultatet av tolkningsarbeidet i en boks med fem cd-er som også rommer alle Beethovens ouverturer. Chailly nevner at han er inspirert av eldre dirigenter som Toscanini og Karajan og av nyere innspillinger med originalinstrumenter. Men tolkningen er likevel helt hans egen, typisk Chailly – streng, presis, partiturtro og samtidig eksplosivt vital. Han satser på raske tempi og får Gewandhausorchester til å presse de dynamiske kontrastene til det ytterste. Det er ikke noen mørk, grublende Beethoven vi hører her. Musikken klinger ungt og sprekt. I en tolkning som kan måle seg med de beste av de eldre. 

Klassisk jul

Bergens Tidende, 06.12.2011

Snowflakes. A Classical Christmas.

Øystein Baadsvik, tuba

Cantus

Torodd Wiggum, dirigent

Trondheim Symfoniorkester

BIS

Det er tid for «klassisk» julemusikk. Under platecover med snø og grann og kristtorn lurer svisker fra Händels Messias og Bachs juleoratorium. Eller konserter av Vivaldi, Corelli, Torelli og Telemann. Eller engelsk korsang. Ikke rart at man blitt helt oppstemt når man får tak i «Snowflakes – A Classical Christmas». For her er da i det minste en «klassisk» juleplate som skiller seg en smule ut fra mengden: Populære julesanger, jo visst, men spilt på tuba! Og det er ingen mindre enn selveste tubamesteren Øystein Baadsvik som trakterer det tunge instrumentet akkompagnert av stort symfoniorkester med damekor i bakgrunnen – i sanger som Glade jul, Ave Maria, Deilig er jorden, Mary’s Boy Child og et dusin andre, nye og gamle mellom hverandre. Det corny og kitschy. Det er drivende sentimentalt.  Og skamløst kommersielt. Men likevel. Baadsvik går inn i dette musikalske Disneyland med liv og lyst. Og spiller så vakkert, så melodisk og uttrykksfullt at man bare må gi seg ende over.

Opera og konsert

Musikkommentar, Bergens Tidende, 01.12.2011

Svar til Kristin Knudsen, Opera Bergen

Kristin Knudsen kommenterer min anmeldelse av Wagners «Siegfried» (29.11). At styrelederen i Opera Bergen ikke er begeistret for at jeg utdeler ros for strålende framførelse til Den Nye Opera, kan neppe overraske noen. Jeg skal dog ikke blande meg inn i den bergenske såpeoperaen, men bare komme med en enkelt kommentar om konsertframførelser av opera.

Mener jeg, slik Knudsen antyder, at konsertframførelser generelt er å foretrekke fram for fulle sceniske framførelser? Nei, selvsagt ikke. Men noen ganger kan de fungere som gode alternativer. Konsertframførelser av operaene i Ringen er et eksempel.

Selvsagt drømmer jeg om å få oppleve en full scenisk framførelse av Ringen. Men det er sjeldent muligheten er der. Av praktiske grunner. Og når det av og til skjer, er framførelsen ikke nødvendigvis vellykket. For det har alltid vært vanskelig å realisere Wagners erkeromantiske visjon om det store Gesamtkunstwerk. Wieland Wagner og mange andre viktige regissører forsøkte faktisk å bryte med den gamle tradisjonen ved å avskaffe scenebildene og rekvisittene og den dramatiske gestikk og i stedet la sangerne konsentrere seg om å formidle operaenes psykologiske og mytologiske konfliktstoff med minimale bevegelser i statiske tablåer.

Minimalistiske løsninger har dårlige kår i en tid da internasjonale regissører «moderniserer» og «aktualiserer» enhver opera de får tak i.  Også i Bergen har vi sett en del av dens slags, både fra Den Nye Opera og fra Opera Bergen, oppsetninger der operaene blir «oppdatert» med visuelle effekter og fortellingene brukt som påskudd for enfoldige poenger om dagsaktuelle temaer. På slike betingelser kan konsertversjonene være å foretrekke. Jeg husker for eksempel konsertversjonen av Wagners Hollender i 1997 som en av Opera Bergens mest vellykkede oppsetninger gjennom tidene.