Strikt og disiplinert

Bergens Tidende, 28.01.2011

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3

Lilli Paasikivi, mezzosopran

David Zinman, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En av de beste Mahler-tolkningene i manns minne

Da David Zinman startet sine kritikerroste innspillinger av Mahlers symfonier med Tonhalle-Orchester Zürich i 2007, uttalte han i et intervju at han sterkt misliker tolkninger «der alt er tungt aksentuert og understreket med henblikk på maksimal effekt».

Ikke rart da at vi var spent på hvordan han og BFO ville takle Mahlers tredje symfoni i går kveld. For er det noen av Mahlers ni symfonier som inviterer til store, tunge og patosfylte uttrykk, er det vel nettopp denne. Med sine seks satser og en spilletid på over halvannen time er dette den lengste symfonien i verden. Den krever myriader av slagverk, dobbelt så mange messing- og treblåsere som vanlig, kraftig utvidete strykergrupper, posthorn bak scenen og klokkespill i det fjerne.

Likevel var det ikke noe uttrykksmessig overkill i Zinmans tolkning. Han startet første sats i et temmelig langsomt tempo, og tok BFO og oss gjennom dette forunderlige verket som sprenger alle tradisjonelle forestillinger om hva en symfoni bør være. Satsene er fragmenterte, fulle av fremmedelementer, høyt og lavt mellom hverandre. Men der andre dirigenter er tilbøyelige til å drukne konfliktene i store utladninger, presenterte Zinman dem, strikt og disiplinert. Han la hovedvekten på verkets indre struktur fremfor på den ytre dramatikken, og skapte på den måten, paradoksalt nok, mer sammenheng i verket enn vi er vant til.

Dette ble en av de største Mahler-tolkningene jeg har hørt BFO spille i Grieghallen. Tett, klar og bestemt med intensitet og nærvær gjennom alle seks satser uten konsentrasjonssvikt. Den finske mezzosopranen Lilli Paasikivi hadde fine tolkninger av tekstene fra Nietzsche og «Des Knaben Wunderhorn» i fjerde og femte sats. Og fikk flott følge av Bergen Filharmoniske Kor og lokale jente- og guttekor instruert av Asbjørn Flåm, Maria Gamborg Helbekkmo og Håkon Matti Skrede.

En komponist krysser sine spor

Bergens Tidende, 26.01.2011

Call-Notes

Synne Skouen

Aurora

Verk som ikke likner på noe annet i norsk samtidsmusikk

«Det er altså komponist jeg er» – sto det på invitasjonen da Synne Skouen lanserte denne platen sist onsdag. Man skjønner hun føler behov for å si det. For i lange perioder har kulturpolitikeren og byråkraten Skouen vært betydelig mer synlig enn komponisten av samme navn.   

Hun var redaktør av musikktidsskriftet Ballade og musikkritiker i Arbeiderbladet på 1980-tallet. Det meste av 1990-tallet var hun ansatt i NRK, først som musikksjef i P2, senere som kultursjef. Siden 2001 har hun vært spaltist i Aftenposten. Og fra 2007 også drosjesjåfør på deltid. Men det er altså komponist hun er. Egentlig.

Komponisten Skouens navn har først og fremst vært forbundet med hennes og Kjersti Alvebergs ballett Volven fra 1989. Andre deler av produksjonen hennes er mindre kjent, og nesten ingenting er innspilt på plate. Før nå.

Call-Notes inneholder musikk fra Volven fremført av Christian Eggen og Kringkastingsorkesteret. I tillegg presenteres både verk fra 1980-tallet og nyere komposisjoner fra livet etter NRK. Platen demonstrerer samtidig spennvidden i Skouens produksjon – fra solostykker til orkesterverk. Og den demonstrerer musikalske sammenhenger og forbindelser på kryss og tvers av verk og årtier.

De to stykkene for solofiolin som fremføres av Geir Inge Lotsberg på platen – «Une soirée d´été…» (1991) og «…à travers les paroles» (2007) – er en god inngang til Skouens musikalske univers. De er skrevet med 16 års mellomrom, men er tenkt som en helhet og er preget av samme underliggende, estetiske program. Musikken er atonal med bruk av modernistiske gester og effekter, men tonespråket brytes hele tiden opp via innskutte referanser til soloformatets tradisjon. Sammenstøtet mellom nåtid og fortid oppløses ikke i fred og forsoning. Men tidsperspektivet gir nåtidsmusikken klangbunn og dybde.

Et annet fellestrekk er Skouens lekende og ofte ironiske forhold til de musikalske formatene og hennes bruk av sceniske effekter under fremføringen – som for eksempel i «Vent!» (2004) der pianisten Ellen Ugelvik spiller klassiske klaverklisjeer med en telefonbok liggende på de dype tangentene slik at resultatet høres ut som et stykke retro-avantgarde. Eller i «O Vilhelm, Vilhelm, for strykekvartett + 1» (2007) der +1 viser seg å være sangeren Ruth Wilhelmine Meyer som etter en stund bryter inn i en modernistisk sats med en gammel, melankolsk romani-sang.

Verk som disse likner ikke på noe annet i norsk samtidsmusikk. Godt at det endelig er blitt mulig å høre dem på plate.

Variasjoner

Bergens Tidende, 26.01.2011

Written in Sand 

Sølve Sigerland, fiolin

Simax Classics

Fire nordiske verker for solofiolin

På «Written in Sand» minner Sølve Sigerland oss om at det ikke bare er Bach og Paganini som har skrevet musikk for solofiolin, men at genren har også tiltrukket komponister fra vår egen tid. Han har valgt ut fire nyere, nordiske verk som han spiller med teknisk overskudd og god forståelse for utfordringene i denne typen musikk. Det starter med «Variations» fra 1989, et stykke leken dansk postmodernisme der Poul Ruders plukker et tema fra hverandre og plasserer de enkelte taktene som Lego-klosser i stadig nye omgivelser. Finske Esa-Pekka Salonens «Lachen Verlernt» fra 2002 er også et variasjonsstykke, en skeiv chaconne bygd på repetisjon av en underliggende harmonisekvens. Islandske Haflidi Hallgrimsson holder seg på mer tradisjonell grunn i «Offerto» (1991), et langt og temmelig formløst, fritonalt verk. Og det er også Hallgrimsson som får lov å slutte platen, nå med «Poemi» der Sigerlands ekspressive fiolin akkompagneres av Risør Festival Strings.

Timing

Bergens Tidende, 26.01.2011

Peace

Richard Badendyck

Baden Music

Ballader fra den store amerikanske sangbok

Sangere som debuterer på plate når de er over seksti, er ikke hverdagskost. Richard Badendyck gjorde det i 2005. Nå kommer han, 68 år gammel, med sin andre plate, og denne gangen både synger han og akkompagnerer seg selv på klaver, flott støttet av c på bass. På repertoaret står «If You Could See Me Now», «You Don’t Know What Love Is» og flere andre ballader fra den mest krevende delen av den store amerikanske sangbok. Badendyck omtaler seg selv som crooner, og, jo da, han holder seg tett til melodien, og hans dype, lodne baryton vekker minner om både Billy Eckstine og Johnny Hartman. Men han har en helt annerledes frihet i fraseringen enn de gamle croonere. Han er først og fremst jazzmusiker. Og synger disse balladene med samme fornemmelse for timing som når han improviserer på klaveret. Stemmen hans har en del slitasje i toppen. Men hvis han fortsetter å økonomisere med den, burde det kunne bli flere fine plater som denne i de kommende årene.

Ord og ting

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.01.2011

Jeg leser i avisen (17.1) at Stiftelsen Harmonien har vedtatt å endre navn til Stiftelsen Bergenfilharmonien. Hjelpe meg! Verden står ikke til påske!

«Hva er et navn?» – spør Julie i Shakespeares tragedie, og sier: «Den blomst vi kaller rose, vil dufte liflig uten rosens navn». Hun mener at ordene står i et ytre, helt tilfeldig forhold til de tingene de refererer til. Slik hun ser det, kunne BFO gjerne hete Røyksopp eller Fjorden Baby, det ville likevel være det samme orkesteret.

Direktør Bernt Bauge fra Harmonien tilhører en annen språkfilosofisk tradisjon. Han mener det er tett sammenheng mellom ord og ting, og at man ved hjelp av nye navn som for eksempel «Stiftelsen Bergenfilharmonien» kan endre tingene og «gi orkesteret en tydeligere identitet».

Jeg er ikke sikker på han har rett. Hva vi kaller tingene, har selvsagt betydning for hvordan vi oppfatter dem, men det er neppe noen i verden som ville endre oppfattelse av BFO fordi orkestrets byråkratiske rammeverk får et lengre, mer besværlig navn.

Bauge mener også at Stiftelsen Bergenfilharmonien «kommuniserer bedre», mens det gamle navnet virker fremmedgjørende for «alle dem som ikke har et forhold til orkesteret». Her er vi nok tettere på årsaken til navnebyttet.  Det er selve ordet Harmonien som er problemet. Hvis man skal ha tak i nye publikumsgrupper, er det kanskje lurt å kvitte seg med et ord som vekker assosiasjoner om byens bedre borgerskap og deres ideelle foreninger. Men i samme slengen kapper man så den historiske forbindelsen tilbake til den borgerlige 1700-tallskulturen som i sin tid skapte orkestret.

Andre orkestre fra samme periode opplever ikke denne fortiden som noe problem. Orkestret som flyttet inn i de rike tekstilfabrikantenes hus i Leipzig i 1781, kaller seg fremdeles for Gewandhausorchester uten at det sjenerer noen. Men Stiftelsen Harmonien må altså ha nytt navn. Verden står ikke til påske! Eller gjør den? Vel, den gjør nok det.

For den viktigste endringen på navnefronten er jo  skjedd for lengst. Den skjedde tilbake i 1986 da det som den gang het Musikselskabet Harmoniens Orkester, ble døpt om til Bergen Filharmoniske Orkester.  Navnebyttet gjorde det kanskje enklere å markedsføre orkestret internasjonalt, men at BFO har en «tydeligere identitet» i dag enn den gang, er selvsagt ikke et resultat av et markedsstrategisk navnevalg i 1986. Det skyldes iherdig innsats av musikere og dirigenter gjennom et kvart århundre.

Som et pust

Bergens Tidende, 19.01.2011

Yngve Slettholm

Chamber Music for Saxophone and Percussion

Lawo Classics

En av de mest originale stemmene i norske samtidsmusikk

Den nye Lawo-platen minner oss om at Yngve Slettholm ikke bare er en effektiv kulturbyråkrat, han er en stor komponist, en av de mest originale stemmene i norske samtidsmusikk. De seks kammermusikalske verkene på platen avtegner hans kunstnerisk utvikling fra ekspressive, neoklassiske prosjekter omkring 1980 til meditative verker inspirert av Morton Feldman fra 1990 og framover. Hans saxofonkvartett fra 1989 låner tittel fra en av Anton Weberns foredragsanvisninger: «...wie ein hauch...», «som et pust». Dette kunne være overskriften på den senere delen av Slettholms produksjon. Det er ingen store fortellinger i disse verkene, bare små forløp av musikalske celler som gjentas med ørsmå variasjoner og diskrete gester. Vakker musikk som puster rolig og tyst. Og som tolkes innsiktsfullt av slagverkeren Kjell Tore Innervik, harpenisten Sidsel Walstad, og NoXaS saksofonkvartett.

Kirkemusikk

Bergens Tidende, 19.01.2011

Nidaros

Nidaros domkor

Vivianne Sydnes, dirigent

Torbjørn Dyrud, orgel

2L

Nidaros domkor presenterer nyere norske komposisjoner

Riktignok kom denne platen rett før jul, men det er ikke noe spesielt juleaktig med den. Den kan gjerne høres på andre tider av året også. For her får vi høre en rekke nyere norske korverk skrevet for Nidaros domkor av komponister som Ståle Kleiberg, Henning Sommerro, Wolfgang Plagge og flere andre. Det er selvsagt snakk om kirkemusikk, men kirkemusikk av veldig forskjellige slag. Her er enkle, upretensiøse arrangementer av salmer og folkelige sanger, men også større, ambisiøse og mer komplekse verker der spesielt to satser fra Kleibergs Requiem for nazismens ofre peker seg ut. Innimellom improviserer Torbjørn Dyrod på orgelet i Nidarosdomen. Tonespråket i korverkene er tradisjonalistisk, men reiser likevel mange fremføringsmessige utfordringer som Vivianne Sydnes og domkoret løser med egal, varm klang og tydelig artikulasjon. Og 2Ls lydopptak er som vanlig imponerende.

Store forventninger

Musikkommentar, Bergens Tidende, 13.01.2011

Bergen filharmoniske orkester åpner vårsesongen i Grieghallen i kveld. Hva kan vi vente oss?

Det er helt sikkert ikke noen enkel sak å snekre sammen et slikt program. Her er mye å ta hensyn til. For eksempel alle de tradisjonelle – og motstridende – forventningene publikum og kritikere møter orkestret med.

Programmet bør avspeile musikkhistorien pleier man å si. Og siden det er snakk om et norsk orkester, ligger det også alltid i luften at BFO bør spille mye norsk musikk, pluss at orkestret har en særlig forpliktelse til å styrke norsk samtidsmusikk. I tillegg forventer vi at orkestret feirer hva som måtte være av store komponistjubileer. Pluss, pluss. Og da har jeg slett ikke nevnt alle de uunngåelige praktiske problemene: Hvilke solister har BFO råd til? Hva vil solistene helst spille, og hvordan matcher dette med de andre verkene som muligvis burde spilles på samme konsert? Og så videre, og så videre.

Hvordan klarer BFO å balansere mellom alle disse motstridende forestillinger og forventninger? Utmerket, er det korte svaret. På papiret ser vårens program i det minste ut til å være et rimelig kompromiss som kan tilfredsstille de fleste – samtidig med at det fremhever en type musikk som passer spesielt godt til BFOs kvaliteter. Kjernepublikummet vil uten tvil like dette programmet. Om det også vil trekke nye grupper til Grieghallen, er et annet spørsmål. Eller rettere: å utvide publikumsgrunnlaget er nok ikke noe man kan klare via programlegging alene. Her må det suppleres med andre virkemidler og jobbes i flere kanaler samtidig.

På åpningskonserten i kveld presenterer dirigenten Georg Mark og BFO et program som spenner fra Beethovens syvende (1812) over Weberns Passacaglia (1908) til seks sanger av Zemlinsky (1913) med Randi Stene som solist. Overskriften er «Møtested Wien». Det kunne gjerne vært overskriften på hele vårprogrammet. For etter mange sesonger der sjefdirigent Litton har vært spesielt opptatt av russiske komponister av ymse slag, er programmet denne våren preget av «Wiener-tradisjonen», den sentrale musikalske lysløypen fra Beethoven og framover – der BFO alltid har følt seg hjemme og ofte har hatt store stunder.

En av grunnene til at Wiener-linjen er styrket i 2010-11, er selvsagt at Gustav Mahler hadde 150 års jubileum i fjor og at det i år er 100 år siden han døde. I vår feirer BFO ham med framføringer av symfoni nr. 3 i januar og nr. 2 i mai. Januarkonserten er spesielt interessant. Den dirigeres av amerikanske David Zinman som nettopp har avsluttet en kritikerrost serie med alle Mahlers symfonier sammen med Tonhalle-Orchester Zürich.

I år er det også 100 år siden Johan Svendsen døde. Han blir feiret med en festkonsert i februar. Og når det gjelder norsk musikk fra de siste årene rommer programmet ganske mye, både en klarinettkonsert av Ørjan Matre, en slagverkskonsert av Rolf Wallin pluss to verker av Ketil Hvoslef: orkesterverket Ein Traumspiel og klaverkonserten fra 1993 med Leif Ove Andsnes som solist. Andsnes er også på programmet i mars: Mens BFO er på turne i Wien, spiller han et helt soloprogram med Wiener-musikk fra Beethoven til Schönberg for hjemmepublikummet.

Hva med solistene da? Vel, det er mange gode musikere på vårprogrammet. Men pianisten Hélène Grimaud som kommer i april, er – bortsett fra Andsnes da – den eneste som spiller i øverste, internasjonale divisjon. Det kunne gjerne vært flere av hennes type. Spesielt i en tid da man aldri er helt sikker på hvordan den klassiske musikken vil bli plassert på Festspillprogrammet.

Dette bør du ikke gå glipp av.

27.01: Mahlers tredje - Skapelsen

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3

David Zinman, dirigent

30.03: Andsnes spiller Beethoven

Ludwig van Beethoven: Klaversonate nr. 21 'Waldstein'

Johannes Brahms:Fire ballader

Arnold Schönberg: Klaverstykker, op. 19

Ludwig van Beethoven: Klaversonate nr. 32

14.04: Drømmespill

Ketil Hvoslef: Ein Traumspiel

Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23

Dmitri Sjostakovitsj: Symfoni nr. 6

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Hélène Grimaud, klaver

Love songs

Bergens Tidende, 12.01.2011

Love Songs Re-Spelled

Elisabeth Holmertz og Fredrik Bock

Lawo

En kvinnelig komponist fra 1600-tallet

Hun levde i 1600-tallets Venezia; hun var illegitim datter av en dikter; hun sang og komponerte; hun var ugift; hun hadde fire barn. De offisielle papirene forteller ikke mye mer enn dette om Barbara Strozzi. Men musikken hennes har i alle fall overlevd. Mellom 1644 og 1664 utga hun åtte samlinger vokalmusikk – madrigaler, motetter, arier, ariettaer og kantater. De fleste handler om kjærlighet. På Love Songs Re-Spelled synger den svenske sopranen Elisabeth Holmertz et utvalg av dem. Tolkningen hennes er dramatisk med sterke, ekspressive effekter som passer fint til Strozzis vittige, ironiske og av og til melankolske sanger. Fredrik Bock akkompagnerer improviserende på barokkgitar og theorbe, og spiller i tillegg solostykker av andre komponister fra perioden. På platen er det også et par nyskrevne sanger av Susanna K. Wallumrød, Benedicte Torget og Ane Brun. Men det er Strozzis frie, levende musikk som bærer platen.

Koselig kitsch

Bergens Tidende, 12.01.2011

harmOrgan

Sigmund Groven, munnspel

Iver Kleive, orgel

2L

Duett mellom munnspell og orgel

Kombinasjonen av munnspill og hammondorgel er ikke helt uvanlig. Vi kjenner den blant annet fra plater med Stevie Wonder og Toots Thielemans. Nå har Sigmund Groven og Iver Kleive tatt saken til neste nivå. På platen «harmOrgan» hører vi Grovens munnspill i duett med Kleive og kirkeorgelet i Uranienborg kirke. De to hovedpersonenes musikalitet og teknikk er det ikke noe å si på. Og lydteknikken er også god: Plateselskapet 2L har investert all sin ekspertise i opptakene slik at den massive klangen av Kleives orgel ikke drukner Grovens spinkle instrument. I tillegg er repertoaret enkelt og elskverdig. Det er transkripsjoner av noen stykker som Bach og Händel opprinnelig skrev for fløyte, men det meste er korte, upretensiøse låter «i gammel stil» signert Groven og Kleive. Det hele er forrykende kitchy. Og ganske koselig. Men verken kitchy eller koselig nok til å sikre platen et langt liv på iPoden.  

Om barn for voksne

Bergens Tidende, 12.01.2011

Kind

Ensemble 96

Nidaros Strykekvartett

Kjetil Almenning, dirigent

2L

Imponerende oppsummering av samarbeidet mellom Kjetil Almenning og Oslo-koret Ensemble 96

Under planleggingen het prosjektet «Om barn for voksne». Resultatet ble «Kind» – en plate med nyere nordiske korverker basert på tekster der barn, barndom og det barnlige er det gjennomgående temaet. En interessant plate som samtidig er en fin dokumentasjon og oppsummering av samarbeidet mellom Bergens domkantor Kjetil Almenning og Oslo-koret Ensemble 96 som han ledet fra 2007 til våren 2010.

Det er ikke bare tekstlig, men også musikalsk sammenheng på platen. For selv om det er snakk om nyere musikk, er det en viss tilbakeskuende stemning i de fleste av verkene. Som for eksempel hos Frank Havrøy som skaper en nesten nostalgisk syntese av norsk folketone i sine seks korte, velklingende arrangementer av norske bånnsuller og vuggesanger. Eller hos finske Jaakko Mäntyjärvis som plasserer seg nok så demonstrativt i løypen etter Richard Strauss og Gustav Mahler med musikk til et dikt av den erkeromantiske, østerrikske poeten Nikolaus Lenau. Også norske Marcus Paus setter gamle grep og former i spill med «The Stolen Child» for kor og strykekvartett til tekst av W. B. Yeats, men i hans tilfelle er det den tidlige ekspresjonismen som er hovedinspirasjonen.

Platens tyngste verk er danske Per Nørgårds «Wie ein Kind» – tre satser som så å si setter konflikten mellom før og nå på spissen ved å oppbygge og simulere den tradisjonelle tonalitetens harmoni og orden for så i neste øyeblikk å oppløse den i voldsomme, ekspressive følelsesutbrudd. Verket som er inspirert av den schizofrene, sveitsiske kunstneren Adolf Wölfli, er skrevet omkring 1980 og markerte i sin tid Nørgårds oppbrud fra de store, harmoniserende ordenssystemer mot en mer ustabil og uforutsigelig komposisjonspraksis.

Det er store uttrykksmessige kontraster på platen. Men Ensemble 96 er et kor med imponerende spennvidde, et kor som uten problemer klarer hele strekket fra den egale trimmete klangen i Havrøys og Mäntyjärvis tradisjonalistiske verker til det komplekse satsbildet og de store bruddlinjene hos Nørgård. En sterk prestasjon.

Vokal melankoli

Bergens Tidende, 15.12.2010

Come Away, Death

Marianne Beate Kielland

Sergej Osadchuk

2L

Interessant recital-plate med sanger om døden

«Come away, come away, death», synger Feste i Shakespeares Helligtrekongersaften. «Kom hit, kom hit, død». En vakker, grusom kvinne har sveket ham. Nå vil han dø og legge seg til hvile i en ukjent grav under triste sypresser. Stykket er egentlig en komedie, og Feste er den oppfinnsomme hoffnarren. Men flere ganger underveis bryter han ut av handlingen, vender seg mot publikum og synger slike sanger som en slags bitre kommentarer til begivenhetene på scenen.

Melodien fra den opprinnelige oppsetningen er gått tapt, men siden har all verdens komponister – fra Thomas Arne over Johannes Brahms til Elvis Costello – latt seg inspirere av Festes teatralske klage og har skrevet sine egne versjoner. På platen «Come Away, Death» har mezzosopranen Marianne Beate Kielland samlet tre slike eksempler signert Jean Sibelius, Erich Korngold og Gerald Finzi og brukt dem som ramme om Mussorgskys «Sanger og danser om døden» pluss to stykker norsk samtidsmusikk – Wolfgang Plagges tonesettinger av fire dikt av Edith Södergran og Maja Ratkjes HVIL til tekst av Aasne Linnestå.

Sibelius skrev sin Shakespeare-sang i 1906, Finzis og Korngolds versjoner er fra slutten på 1930-tallet, men de ligger all tre innenfor det senromantiske uttrykket og passer svært godt til Kielland mørke, klangfulle stemme. Hun rammer den sørgmodige, melankolske tonen i hver av sangene og får samtidig fram de individuelle forskjellene mellom dem – den nordiske klangen hos Sibelius, den engelske folketonen hos Finzi og den prekære balansen mellom sentraleuropeisk senromantikk og amerikansk populærmusikk hos Korngold.

Shakespeare-sangene er ganske korte, nærmest en slags musikalske miniatyrer. Derimot gir Mussorgsky-syklusen Kielland anledning til å utfolde seg i det store formatet med bredde i foredraget og ekspressiv, musikalsk karakterisering av de enkelte sangenes tematiske innhold. Av de to norske bidragene er Maja Ratkjes HVIL det mest interessante – en slags musikalsk «cut-up» der en tekst med økologisk tema splintres i lydatomer og tvinger Kielland til å presse stemmen ut i randsonene av det musikalske registeret.

Ukarinske Sergej Osadchuk – professor i klaver ved Nordnorsk Musikkonservatorium i Tromsø – er en lydhør akkompagnatør i Shakespeare-sangene og Mussorgsky og en sterk støttespiller for Kielland i de to krevende norske verkene.

Årets plater

Bergens Tidende, 14.12.2010

Leif Ove Andsnes, Rachmaninovs klaverkonsert nr. 3 og 4

Øverst på seierspallen står Leif Ove Andsnes som i år besteg og beseiret klavermusikkens Mount Everest med Antonio Pappano som guide og London Symphony Orchestra som bærere. I det hele tatt har plateåret 2010 vært en skikkelig opptur for norske musikere og orkestre. Årets nedtur? At Bergen ikke lenger har en butikk som selger slike plater. Fra nå av blir det netthandel. Og vanskelige tider for oss som egentlig hadde tenkt å boikotte Amazon og Visa på grunn av Wikileaks. 

Freddy Kempf og BFO: Prokofievs klaverkonsert nr. 2 & 3

En plate som setter ny standard i Prokofiev-diskografien

BFO: Mendelssohns symfoni nr. 3 og 5

BFO på hjemmebane i storslått, erkeromantisk musikk.

John Eliot Gardiner: Bach Cantatas, Vol. 18

Aller siste opptak fra reisen gjennom Europa med Bachs kantater i jubileumsåret 2000.

Till Fellner: Beethovens klaverkonsert nr. 4 og 5

Gammelkjente verk blir som nye i Fellners kjølige, klare tolkninger.

Musikkpolitiet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 08.12.2010

Jeg slår på radioen. Og kommer inn i et program der folk diskuterer Mozarts klaversonate i a-moll. De spiller blant annet en plate med Alfred Brendel fra 1985. Den liker de ikke. Som en av dem sier: «Man visste ikke så mye i den perioden hvor Brendel var ung, da. Om oppførelsespraksis på denne typen musikk».

Tygg på den du, Alfred! Dine femti år med Mozart-tolkninger var dessverre bortkastet tid. For du og dine jevnaldrende skjønte jo aldri helt hvordan Mozart egentlig skal spilles.

Jeg blir litt matt av slik eplekjekk arroganse. Jeg kjenner igjen holdningen fra hine hårde dager da den første generasjonen av revolusjonære «oppførelsespraktikere» gikk på barrikadene og markedsførte sine historisk «autentiske» fremføringer av tidlig musikk med kjepphøye avvisninger av alle tidligere tolkningstradisjoner. Når jeg slår på radioen, hører jeg at deler av bevegelsen fremdeles har sitt eget musikkpoliti som patruljerer med våkne ører og slår hardt ned på alle avvik fra partilinjen.

Men utenfor disse ortodokse enklavene er tonen blitt betydelig mer avdempet og forsonlig. Blant annet fordi mange av oppførelsespraktikerne har hatt bredt gjennomslag i musikklivet og på platemarkedet. For i bestrebelsen på å finne tilbake til den opprinnelige, «autentiske» spillestilen, skapte de spennende, interessant musikk som, paradoksalt nok, svarte til moderne estetiske idealer. Historiseringen gjorde den gamle musikken fremmed og fikk den til å klinge sjokkerende ny.

Den amerikanske musikkviteren Richard Taruskin skrev en gang at alle endringer i oppførelsespraksis henger sammen med endringer i samtidens musikk og med mer generelle endringer i tidens estetiske og filosofiske horisont. Og slik han så det, var og er tidligmusikkbevegelsen egentlig ikke et historisk korstog, men et aspekt av den musikalske modernismen.

Blir Mozarts klaversonate i a-moll bedre hvis man bruker et gammelt instrument og spiller den slik man tror samtidens pianister ville ha spilt den? En musikkhistoriker ville kanskje svare ja – av faglige grunner. For de fleste andre virker spørsmålet temmelig absurd – av musikalske grunner. Hovedsaken er vel at musikken virker og klinger «riktig». I våre ører. Og hørt med vår tids ører kan a-mollsonaten spilt av Alfred Brendel på et moderne Steinway være like «riktig» som, ja til og med bedre enn, en «historisk informert» fremføring på Mozarts eget «four square» hammerklaver fra 1780.

Kontinuitet

Bergens Tidende, 08.12.2010

«Til en kunstner»

Verk av Pauline Hall

Tove Træsdal, mezzosopran

Per A. Frantzen, klaver

Propiro

Tidlige sanger av Pauline Hall

De er meget vanskelige å synge, skrev en anmelder om Pauline Halls sanger i 1925. Og forklarte: «hun har nemlig mange unødig vridne intervaller paa sin samvittighet». Man skjønner hva han mente, når man hører hennes tonsetting av Obstfelders Berceuse som er åpningsnummeret på Tove Træsdal og Per A. Frantzens plate. For her gjør melodien riktignok noen byks oppover som må ha virket «vridne» og overraskende i samtiden. Men hørt i dag er det dog noe annet som er mer overraskende, nemlig kontinuiteten i Halls produksjon. Sangene på platen er skrevet tidlig på 1900-tallet, men har allerede de musikalske særtrekk som preget Halls senere komposisjoner – en personlig, melodisk orientert stil farget av inspirasjoner fra fransk impresjonisme. Tove Træsdal fremfører sangene med fin, individuell karakterisering av de ulike tekstene og Per A. Frantzen er en sikker, innforstått akkompagnatør.

Musikalsk fremtid

Bergens Tidende, 08.12.2010

Strykekvartetter av Beethoven, Nordheim og Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Sterke sammenhenger bortover århundrene

På debutplaten for to år siden plasserte Engegårdkvartetten en strykekvartett av Leif Solberg innimellom Haydn og Grieg. Og klarte å få de tre verkene til å snakke sammen bortover århundrene. På den nye platen gjentar de opplegget. Denne gang er det Beethoven som åpner og Bartók som slutter, mens norsk samtidsmusikk nå er representert ved Arne Nordheim og hans op. 1 – strykekvartetten han skrev i 1956, et par år før elektronikken tok ham. Hva snakker disse tre verkene sammen om? Om musikalsk fremtid, kanskje. I alle fall får Engegårdkvartetten Beethovens «Harpe»-kvartett (op. 74) til å klinge mer fremadrettet og forrevet enn vi er vant til. Og i den andre enden av tiden hører man tydelige sammenhenger mellom Nordheims voldsomme, ekspressivitet og Bartóks tredje strykekvartett (Sz. 85). Engegårdkvartetten spiller det hele rått og sterkt. Og som vanlig er 2L-lyden nytelse i seg selv.  

Dramatisk kveld

Bergens Tidende, 27.11.2010

Verk av Berlioz, Brahms og Schumann

Sarah Chang, fiolin

Robin Ticciati, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fiolinisten Sarah Chang med intens Brahms-tolkning

Det var Brahms’ fiolinkonsert. Og det var drama fra det øyeblikket Sarah Chang satte i gang solostemmen. Innledningen spilte hun så tyst og så innvevet i orkesterklangen at fiolinen nesten ikke var hørbar. Og så foldet hun langsomt solostemmen ut med stor gestikk og tydelig koreograferte kroppslige markeringer. I pausene mellom soloinnsatsene gikk hun rastløst frem og tilbake på scenegulvet, liksom utålmodig etter å komme i gang igjen. De lange buestrøkene i de avsluttende frasene spilte hun med kroppen bøyd langt bakover, og når det kom spesielt heftige passasjer, ble de avsluttet med hissige spark i gulvet.

Det var ikke bare kroppsspråket hennes som var dramatisk. Den musikalske tolkningen av Brahms’ konsert hadde en voldsom intensitet som Chang paradoksalt nok fikk frem ved å spille mer tilbakeholdende i de sterke passasjene enn vi er vant til hos andre solister, og ved å dempe tonen helt ned i de tyste passasjene, noen ganger så mye at man måtte anstrenge seg for å få alt med. Det var en – igjen paradoksal – stillhet og nesten lyrisk stemning over hennes spill som sto i eiendommelig kontrast til hennes voldsomme, utadvendte gestikk.   

Man skjønner hvorfor BFO hadde valgt å bryte med det gamle, velprøvde opplegget der solokonserten ligger før pausen. For etter Brahms’ fiolinkonsert blir alt annet uunngåelig et antiklimaks. Torsdag kveld kunne vi gå hjem med konsertens viktigste verk klingende i ørene. Og benytte tiden før pausen til å nyte det fine samspillet mellom BFO og dirigenten Robin Ticciati. 

Ouverturen til Béatrice og Bénedict av Hector Berlioz er en spretten bagatell som Ticciati fikk til å sveve lett og elegant. Etterpå ga han en overbevisende versjon av Schumanns fjerde symfoni, den symfonien der alle satsene spilles uten pause, og der også de store, musikalske kontrastene følger kjapt etter hverandre innenfor de enkelte satsene. Ticciatis tolkning var eksakt og poengtert, med omhu for alle detaljene og samtidig med sans for de store linjene som løper gjennom dette kompakte verket. Han hadde god kontakt med orkestret og valgte hele tiden de rette tempi. Og så klarte han å ha noe i reserve til aller sist slik at han kunne skrue opp både lyden og hastigheten i den dramatiske finalen.

En annerledes Grieg

Bergens Tidende, 24.11.2010

Chasing the Butterfly

Sigurd Slåttebrekk, klaver

Edvard Grieg, klaver

Mikhail Jurovskij, dirigent

Oslo Filharmoniske Orkester

Simax

Sigurd Slåttebrekk presenterer sitt musikkhistoriske Grieg-prosjekt

I 1903 innspilte Grieg ni klaverstykker for et plateselskap i Paris. På spillelisten var Sommerfugl, Bryllupsdag på Troldhaugen og andre populære Lyriske Stykker, men også smakebiter av klaversonaten i e-moll. Ingen av opptakene varte mer enn tre minutter, og på de eksemplarene som har overlevd, kjemper musikken seg fram gjennom et grått teppe av knitrende overflatestøy. Likevel, disse ni gamle opptakene er det nærmeste vi kommer pianisten Grieg.

Sigurd Slåttebrekk har med utgangspunkt i Paris-opptakene forsøkt å gjenskape Griegs spillestil og – i et videre perspektiv – dannet seg et inntrykk av hvordan de store, romantiske pianistene spilte. Resultatet hører vi på Simax-utgivelsen Chasing the Butterfly.

Det er snakk om en dobbelt-cd. Den ene av platene er en gjenutgivelse av Slåttebrekks tolkning fra 2005 av a-moll konserten med Oslo-filharmonikerne og Mikhail Jurovskij. Den andre gir en pedagogisk innføring i det musikkhistoriske prosjektet. Her hører vi både Griegs ni Paris-opptak og Slåttebrekks moderne kopier innspilt på Griegs Steinway i stuen på Troldhaugen. Og for å demonstrere hvor nøyaktig Slåttebrekk rammer fraseringen på de gamle platene, presenterer han og produsenten Tony Harrison i tillegg en utgave av Til våren der stykker av den moderne kopien og Griegs egen versjon er montert etter hverandre. På platen hører vi også Slåttebrekks versjoner av klaversonaten i e-moll og selve prøvesteinen – Balladen i g-moll.

For musikkhistorikere er dette selvsagt et interessant eksperiment. Men også for andre lyttere, skulle jeg tro. I starten høres Slåttebrekks tolkning kanskje noe fremmed ut, litt for tynn og sart og med litt for tydelige rubato-passasjer. Men man venner seg ganske rask til stilen og hører da en annerledes Grieg. Det er noe spent, noe nesten nervøst over fraseringen, ikke mye vekt på de store linjene, men en konsentrasjon om musikalske effekter her og nå. Først og fremst er det en letthet og frihet, en friskhet i tolkningene – selv i de mørkeste delene av Balladen.

Et – kanskje uventet – resultat av Slåttebrekks arbeid er at de gamle opptakene med Grieg etter en stund begynner å klinge annerledes. Det eksentriske og foreldete preget forsvinner. Under støyen ligger det frisk musikk og venter.

En fornøyelse for øret

Bergens Tidende, 24.11.2010

Gustav Mahler: Symfoni nr. 6

Jukka-Pekka Saraste, dirigent

Oslo Filharmoniske Orkester

Simax

Oslofilharmonien fortsetter sin Mahler-syklus etter ti års pause

Det er ti år siden Oslofilharmonien sist spilte inn en Mahler-symfoni. Den gang var det nr. 7 i et live-opptak med Mariss Jansons – som visst ikke var helt fornøyd. I alle fall ble platen liggende hos Simax og kom først på markedet i januar i år. Mahlers sjette, «Den tragiske», med orkestrets nåværende sjefsdirigent, Jukka-Pekka Saraste, har ikke fått samme skjebne. Live-opptaket ble gjort i mars, og et halvt år etter sitter vi nå med platen. Som er en fornøyelse for øret. Det er intensitet i den innledende marsjen, en intensitet og et sug som fortsetter gjennom alle de fire satsene. Dette er en tolkning som har alle en live-innspillings fordeler med hensyn til nærvær og slagkraft og ingen av de ellers uunngåelige omkostningene. Her er ingen momentane uklarheter eller tretthet å spore. Oslofilharmonikerne spiller presist og klart og spesielt blåserne og slagverket har en stor dag.

En gavepakke

Bergens Tidende, 17.11.2010

Schubert: Klaververker 1822-1828

Alfred Brendel, klaver

Decca

En boks med Schuberts klavermusikk full av gjenhør og store opplevelser

I dag er Schubert sene klaververker en selvsagt del av den musikalske kanon. Slik var det ikke alltid. For et halvt århundre siden hørte man dem sjeldent i konsertsalene. På platemarkedet var de stort sett fraværende. Det var opplest og vedtatt at de var for lange, for improviserende, for ustrukturerte.

Alfred Brendel har en betydelig del av æren for at denne oppfattelsen i dag virker nærmest komisk, i alle fall helt foreldet. Det var flere andre store pianister som tok Schuberts musikk på programmet i løpet av 1970-åra. Men det var spesielt Brendels innspillinger i 1974 som åpnet feltet og satte standarden for hvordan denne delen av Schuberts musikalske univers burde tolkes.

Han hvilte ikke på laurbærene. Da cd-formatet ble introdusert, gikk Brendel i platestudiet igjen og innspilte det hele enda gang over elleve måneder i 1987-88. Det er disse siste innspillingene som Decca nå har samlet og utgitt i en boks med sju cd-er. Wanderer-fantasien, Moments Musicaux, de åtte Impromptus, de sju sonatene, Reliquie-fragmentet – de er der alle sammen, alle de sene klaververkene. En boks full av gjenhør og store opplevelser.

Det er fremadrettet musikk vi hører på disse platene. Brendel trekker Schubert ut av den stramme klassisismen, ut av Beethovens skygge, og følger ham inn i romantikken. Han spiller fritt og levende, er åpen for alle Schuberts plutselige brudd og omslag og er samtidig villig til å gå sine egne veier, følge egne innfall og assosiasjoner i møtet med notene. Det er en moden, erfaren pianist som spiller, en pianist som tydeligvis kjenner denne musikken ut og inn – og likevel er det noe friskt, spontant over tolkningene, en lekende, rytmisk elastisitet i de raske satsene og et ekspansivt, improviserende foredrag i de langsomme.

I dag er plater med Schuberts klavermusikk ikke lenger en sjeldenhet. Det er hard konkurranse på feltet. Pollini, Lupu, Schiff, Uchida – alle de store pianistene vært der og presentert sine tolkninger. Og i mange tilfeller er disse tolkningene vel så interessante som Brendels. De åpner opp for andre sider av Schubert, andre muligheter, andre perspektiver. Men likevel: Som samlet innsats er disse tjue år gamle opptakene med Brendel fremdeles uten konkurranse. En gavepakke.

Fremadskridende omskrivning

Musikkommentar, Bergens Tidende, 17.11.2010

Glenn Gould innspilte Bachs Goldberg-variasjoner for Columbia i 1955. Platen gjorde ham til internasjonal superstar og satte en ny standard for hvordan Bach skulle spilles. Det er fremdeles en god plate. Og den er fremdeles i salg – ikke den opprinnelige LP’en, men cd-versjonen. Eller rettere cd-versjonene. For det er etter hvert ganske mange av dem.

Sony som slukte Columbia en gang i tiden, har utgitt de fleste av de om lag 50 ulike versjoner som er på markedet. Men i de siste årene har de fått konkurranse. I 2005 fylte den opprinnelige innspillingen 50 år, og dermed var den ikke lenger beskyttet av europeisk copyright. Sony eier fremdeles de gamle mastertapes. Men har du et godt eksemplar av den gamle LP’en, kan ingen forhindre deg i å overføre den til cd og utgi den. Og i 2007 kom da Naxos Historical med sin utgave av Goulds Goldberg-variasjoner.

Med slike utgaver starter en ny fase i platebransjens historie. Naxos Historical og andre tilsvarende selskaper beveger seg langsomt fremover i landskapet og høster de gamle platene i takt med at de opprinnelige rettighetene opphører. Lydtekniske trollmenn digitaliserer platene, renser opptakene for støy og korrigerer de ørsmå fluktuasjoner i tonehøyde som var vanlig på eldre innspillinger – med det bakvendte resultatet at de moderne kopiene ikke bare klinger bedre enn plater basert på gamle, slitte mastertapes, men at de også har bedre klang enn den de historiske originalene hadde da de i sin tid var nye.

Det er selvsagt mange problemer forbundet med en slik fremadskridende omskrivning av klanghistorien. Men det skal i det minste bli spennende å følge hva som skjer på dette feltet. Foreløpig er det dog mest utsikt til at det ikke skjer noe som helst: De fleste av de nye-gamle platene kan ikke kjøpes i USA der man har strengere copyrightlovgivning enn i Europa. Og i Europa presser de store plateselskapene på for å få utvidet copyright-grensen til 75 år eller mer. Deres hensikt er selvsagt ikke å forsvare den klassiske musikken mot anakronistiske inngrep. De fleste av de platene som Naxos Historical og andre tilsvarende selskaper digitaliserer, er – bortsett fra særtilfeller som Goulds Goldberg – for lengst fjernet fra markedet, og de opprinnelige selskapene har ingen interesse i dem og ingen interesse i å gjenutgi dem. Bekymringen gjelder noe annet, en annen slags musikk: Om tre år opphører copyrighten på de første Beatles-platene. Og om fire år kommer turen til Rolling Stones.  

Overjordisk

Bergens Tidende, 10.11.2010

O Solitude

Musikk av Henry Purcell

Andreas Scholl, kontratenor

Stefano Montanari, dirigent

Accademia Bizantina

Decca

Overveldende vakker plate med vokalmusikk av Henry Purcel, «den britiske Orfeus»

For femti år siden kunne kontratenorene telles på en hånd. Eller rettere på én finger. Den gang var betegnelsen kontratenor synonym med engelske Alfred Deller.

Det var tidligmusikkspesialisten Deller som utviklet denne spesielle stilen der sangeren forsøker å imitere klangen av de gamle kastratene. Og det var Deller som sammen med Deller Consort etter hvert fikk vennet publikum til å høre og like denne stemmeteknikken der mannsstemmen slår over i falsett og beveger seg opp i det området der vi vanligvis bare møter de dype kvinnestemmene, altene og mezzosopranene.

I dag er det flere kontratenorer på banen. Men de er fremdeles en minoritet, et anliggende for spesielt interesserte. Tyske Andreas Scholl er den fremste av dem. Og han er vel også det nærmeste vi kommer til en superstar på dette feltet. Vi kjenner ham best fra plater med Händels operaer eller med tysk og italiensk vokalmusikk fra barokken. Nå har han dykket ned i det engelske repertoaret og presenterer en hel plate med musikk av Henry Purcell, «den britiske Orfeus».

Det er en overveldende vakker plate. «O Solitude» er tittelen. Og det er mye «solitude» på platen, mange melankolske sanger med tekster om ensomhet, lidelse og tap. Men også kjærlighetssanger og sanger om lykkelige stunder. Scholl synger det hele med sin nyanserike høye stemme, en stemme som klinger helt annerledes enn alt vi er vant til å høre – ulegemlig, overjordisk, noen ganger nesten uhyggelig fremmedartet. Og den fremmede stemmen får de gamle sangene til å stråle og funkle.

Selv en sviske som Dido’s Lament høres plutselig fremmed og annerledes ut. I dette tilfellet må Scholl spenne og presse stemmen sin til det ytterste for å komme opp, helt opp i det høye registeret der sopranene vanligvis synger denne arien. Han gjør det teknisk gjennomkontrollert, men nettopp spenningen og presset i stemmen hans gir denne arien en særlig intensitet og kvalitet. 

Accademia Bizantina, et av tidens beste tidligmusikkensembler, akkompagnerer Scholl og spiller i tillegg en rekke av Purcells instrumentalkomposisjoner.

En investering

Bergens Tidende, 10.11.2010

Geir Tveitt
Piano Works and Songs

Kinne Piano

Torgeir Kinne Solsvik i dobbeltrolle som pianist og plateprodusent

I 2009 fikk Torgeir Kinne Solsvik fordypningsstipend fra kulturorganisasjonen Hardangerlokk. Pengene brukte han til å kjøpe moderne opptaksutstyr. Det er det første resultatet av denne investeringen vi hører på den nye platen: musikk av Geir Tveitt, innspilt i Strandebarm Kirke med Solsvik selv i dobbeltrollen som pianist og produsent. Den lydtekniske kvaliteten er god, men nok så viktig er det at Solsvik er en god pianist. På platen spiller han de tolv tostemmige invensjonene (op. 2) pluss andre av Tveitts klaververk – og gjør det med fin sans for motsetningene mellom det strengt systematiske og det viltvoksende burleske i denne egensindige musikken. Resten av platen er helliget Tveitts sanger til dikt av Olav H. Hauge og Aslaug Låstad Lygre. Barytonen Ørjan Hartveit synger dem med teknisk sikkerhet, men forsøker sjeldent å karakterisere og differensiere de enkelte tekstene, noe som gir fremførelsen hans et litt monotont preg.

Japanske konstruksjoner

Bergens Tidende, 03.11.2010

Knut Vaage: Gardens of Hokkaido

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Tre orkesterverk av Knut Vaage på ny plate med BFO

«Jeg misunner de japanske kunstnerne for den utrolig ryddige klarheten som alle deres verker har», skrev van Gogh om de japanske fargetresnittene som kom til Europa på slutten av 1800-tallet. I likhet med mange kolleger begynte han selv å lage «japanske» bilder – ikke direkte kopier, men bilder inspirert av ulike grep i de japanske verkene. Samtidens franske kritikere kalte tendensen for «japonisme». Knut Vaages «Hokkaidos hager» (2005) som nå er kommet ut på plate, er på sett og vis et stykke moderne, musikalsk japonisme.

Det er snakk om en klaverkonsert skrevet til Einar Røttingen som fremfører den på platen sammen med BFO under ledelse av Ingar Bergby. Utgangspunktet er inntrykk fra en reise til Hokkaido, Japans nordligste ø, inntrykk som i verket omsettes til musikk ved hjelp av instrumentasjon og rytmiske effekter med «japanske» assosiasjoner. Det starter med klirrende klanger, fallende glissandoer i strykerne, en enslig tone i harpen, en liten staccato gestus i klaveret og korte innsatser fra ulike slagverksinstrumenter. Det klinger japansk, men er selvsagt en musikalsk konstruksjon, Japan filtrert gjennom en moderne, europeisk bevissthet, hørt med europeiske ører så å si.

Etter den korte introduksjonen presenterer klaveret en stigende, skalaaktig figur som i resten av verket varieres på mange forskjellige måter og spilles av mange forskjellige instrumenter slik at klaversolisten nesten aldri er solist i tradisjonell forstand, men heller i dialog eller kamp med andre musikere.

Verket som bare har én sats, er tydelig inndelt i seksjoner. Det er en langsom meditativ sekvens, det er en sekvens med hamrende rytme, og det er hele tiden ulike «japanske» referanser. «Hokkaidos hager» er en rik orkestersats strukturert med enkle, effektive kontraster i dynamikk og rytmikk.

«Det er aldri kjedelig, og du får aldri inntrykk av at de har det travelt», skrev van Gogh om de japanske bildekunstnerne. Noe tilsvarende kunne man si både om «Hokkaidos hager» og om Røttingens og BFO’s tolkning av det.

Det er to andre verker av Vaage på platen: Orkesterverket «Cyklops» der BFO dirigeres av Eivind Aadland og «Chaconne», et variasjonsverk for fløyte, harpe og orkester med Gro Sandvik og Turid Kniejski som solister pluss Ole Kristian Ruud som dirigent. Også her er det fine orkestrale passasjer og i Chaconne har Vaage skrevet flotte partier for solistene. Men som helhet virker disse verkene mindre klare i strukturen og mindre overbevisende enn «Hokkaidos hager».

Autoritetenes fall

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.11.2010

Det engelske månedsbladet Gramophone presenterer seg selv som «Verdens autoritet på klassisk musikk siden 1923». Selvskryt skal man som bekjent lytte til. Og Gramophone har jo faktisk dekket dette feltet veldig grundig i ganske mange år – med anmeldelser av de viktigste platene, portrettintervjuer med førende kunstnere og informative artikler om alt som rør seg i den klassiske verden nettopp nå. Alle som interesserer seg for denne delen av musikkfeltet, bør lese Gramophone, «verdens autoritet på klassisk musikk». Eller er det slik?

Det franske månedsbladet Diapason markedsfører seg som «nr. 1 når det gjelder klassisk musikk og hi-fi». Det dekker samme felt og trykker samme stofftyper som Gramophone – intervjuer, artikler, anmeldelser. Men Diapasons klassiske verden er en helt annen verden enn den som beskrives i Gramophone. Store deler av Diapasons anmeldelser handler om kunstnere og utgivelser som aldri blir omtalt i Gramophone. Og i de tilfellene begge blader anmelder samme plater, er det påfallende voldsomme sprik i vurderingene.

Smak og behag er forskjellig. Jo visst. Men forskjellene har faktisk også noe å gjøre med konkrete historiske og økonomiske forhold. Slike blader er en integrert del av platemarkedet. De ble etablert på et tidspunkt da klassiske plater ble utgitt av ganske få selskaper. Selskapene kjøpte dyre annonser for sine nye utgivelser. Og bladene kvitterte med reportasjer om selskapenes kunstnere og store anmeldelser av platene. I Gramophones tilfelle dreide det seg om internasjonale selskaper som Deutsche Grammophon, Decca, EMI, Sony osv., mens Diapason var tett forbundet med lokale, franske selskaper.

I disse årene bryter dette symbiotiske systemet sammen. I den digitale æraen er den klassiske musikkens verden blitt vanskeligere å overskue og dominere. De store aktørene innskrenker sine investeringer, mens deler av markedet overtas av mindre selskaper som formidler musikken på nye måter og markedsfører utgivelsene sine i mer beskjedne former. Og i takt med at det økonomiske grunnlaget for de gamle bladene skrumper inn, vokser det fram nye miljøer for musikkanmeldelser på nettet.

Vi er i tydeligvis i en overgangsfase nå. Og det er trolig bare et spørsmål om tid før Gramophone og Diapason ikke lenger kan presentere seg selv som «verdens autoritet på klassisk musikk» og «nr. 1 når det gjelder klassisk musikk».