Festlig TV-felleskap

Kommentar, Bergens Tidende, 26.07.2009

Den store fortellingen om månelandingen hadde alle de elementene som må til for å skape en mediebegivenhet

Hvor var du da Neil Armstrong satte foten på månen? – spurte en bekjent meg i anledning 40 års-jubileet sist tirsdag. Situasjonen nærmest krevet dette spørsmålet. For månelandingen var jo nettopp en av disse spektakulære mediebegivenhetene som får oss til å spørre folk om de var med, om de opplevde det samme som vi, det store, det avgjørende. Hvor var du da Brå brakk staven? Da prinsesse Diana ble begravd? Da Neil Armstrong satte foten på månen?

En mediebegivenhet er en historisk og skjellsettende begivenhet som blir direktesendt på TV og som fanger en hel nasjons eller en hel verdens oppmerksomhet – skriver Elihu Katz og Daniel Dayan i boka Media Events (1992) og  bruker nettopp månelandingen som et kroneksempel. Slike begivenheter kaster en særlig stråleglans over TV-apparatet og endrer selve TV-opplevelsen, skriver de. Mediebegivenheter gjør det rett og slett festlig å se TV – ikke fordi de konkrete begivenhetene nødvendigvis er spesielt festlige i seg selv, men fordi opplevelsen av å følge dem på TV skaper en oppstemt følelse av festlighet og felleskap.

Ikke alle direktesendte TV-programmer er i stand til å fremkalle denne følelsen. Det er tilskuertallet som er det avgjørende, dette at man sitter foran TV-skjermen og vet at man er del av et enormt fellesskap, at det er uoverskuelig mange andre som følger samme live-sending – en halv milliard ved månelandingen for eksempel, to og halv milliard ved prinsesse Dianas begravelse.

Mediebegivenheter er unike fenomener. De blir planlagt og annonsert i lang tid på forhånd. De er iscenesatt spesielt for å bli TV-overført. Og selve live-sendingene skaper et brudd både i TV-kanalenes og i seernes hverdagsrutiner. Mediebegivenheter er festlig unntak, planlagte avvik fra nyhets- og aktualitetsprogrammenes vanlige sendeskjema.

Hvor var du da Neil Armstrong satte foten på månen? – spurte min bekjent. Svaret er: hjemme, alene. Klokken var tre om natten da det skjedde. Mye mer husker jeg ikke om selve situasjonen. Derimot husker jeg klart en dag to år tidligere da jeg satt sammen med noen venner og fulgte en annen festlig, spektakulær mediebegivenhet: Our World – verdens første direktesendte, internasjonale TV-program, et EBU-arrangement med bidrag fra 19 land. Programmet ble sendt søndag 25. juni 1967 via satellitt til 31 land og hadde mellom 400 og 700 millioner tilskuere. Maria Callas sang. Picasso var med. Det var sportsinnslag. Men den egentlige grunnen til at vi satt så forventningsfullt foran skjermen, var at The Beatles live-fremførte «All You Need Is Love» som John Lennon hadde skrevet spesielt til anledningen.

Mediehistorisk sett var Our World en generalprøve. Den søndagen i 1967 sjekket TV-institusjonene det tekniske apparatet som to år senere ble brukt slik at en hel verden kunne følge Neil Armstrongs første skritt på månen. Our World hadde like mange seere som selve månelandingen. Likevel er det i dag vel knapt andre enn gamle Beatles-fans som husker nettopp dette programmet. Kanskje fordi det i realiteten ikke var et skikkelig, sammenhengende TV-program, bare noen løst sammenføyde innslag. Månelandingen var derimot en klar, overskuelig begivenhet som passet inn i et slitesterkt mønster.

Kamp, seier og feiring er ifølge Katz og Dayan tre elementer som må til – enkeltvis eller sammen – for å skape en mediebegivenhet. Den store mediefortellingen om månelandingen hadde alle disse elementene. Det startet med USAs og Sovjetunionens kamp om å oppnå herredømme i rommet. Live-sendingen av månelandingen markerte resultatet, den amerikanske seieren. Og da astronautene kom tilbake, ble de feiret i stripevis av TV-programmer.

At Our World ble glemt og månelandingen ble stående i den kollektive hukommelsen, skyldes selvsagt at månelandingen var en historisk, skjellsettende bedrift og en god mediefortelling. Men kanskje husker man nettopp denne begivenheten spesielt godt fordi det som skulle være begynnelsen til menneskets erobring av rommet, i ettertid viste seg å være slutten – på en historisk epoke og en dominerende tenkemåte. I utgangspunktet var månelandingen en triumf for «det moderne prosjekt», for opplysning, fremskritt, teknologi, men i løpet av de 40 år som er gått, har prosjektet mistet sin festlige stråleglans, og månelandingen er blitt forvandlet til et tungt ladet symbol på menneskelig overmot, grenseløs ekspansjon og hemningsløs teknologiutvikling.

Den spektakulære sekvensen der Armstrong setter foten på månen og tar sitt berømte skritt for menneskeheten, var en gang selve høydepunktet av moderne erobringstrang og teknologioptimisme. I dag virker den merkelig foreldet og rørende naiv. Like naiv og foreldet som sekvensen fra Our World-programmet der man ser fire skeive Beatles som sitter i blomstrede silkegevanter og synger «All You Need Is Love».

Storhet

Bergens Tidende, 24.06.2009

Bach: Organ Works

Karstein Askeland

Euridice

Med kyndig reisefører i Fyllingsdalen

Orgelet i Sælen kirke reiser seg med lyse frontflater og blanke, struttende piper og avsluttes med en skjev topp tilpasset rommets buede loft. Det ligner en modernistisk skulptur eller en funksjonalistisk maskin. Det er, helt enkelt, vakkert å se på. Et stykke flott, moderne design. Men hvordan klinger det? Det spørsmålet besvarer Karstein Askeland med denne platen. Han var faglig konsulent da orgelet ble bygd i 2003. Sist høst satte han seg på orgelkrakken og spilte inn en serie Bach-verker. Og demonstrerte den enorme spennvidden både i instrumentets klang og i Bachs produksjon. Platen starter i lys, blank C-dur med Preludium og fuga (BWV 547) der stemmerne står hardt mot hverandre. Og så, i koralvariasjonene (BWV 767), er vi plutselig i en helt annen verden med duse, dempede farger og mild, varm klang og stemmer som fletter seg smidig sammen. Slik fortsetter det. Med Askeland som kyndig reisefører kommer vi inn i stadig nye musikalske universer og får oppleve Sælen-orgelets klangrikdom. Og storheten i Bachs musikk.

Høyt og lavt

Bergens Tidende, 24.06.2009

Treble & Bass
Musikk av Ståle Kleiberg

Daniel Reuss, dirigent

Trondheim symfoniorkester

2L

To håndverksmessig solide konserter

Det er to konserter av Ståle Kleiberg på platen, begge skrevet for Trondheim symfoniorkester. Tittelen «Treble & Bass» henspiller på avstanden mellom soloinstrumentene, den høye fiolinen som spilles av Marianne Thorsen, den dype kontrabassen som spilles av Göran Sjölin. Begge konsertene er skrevet innen for de siste ti årene – uten at det virker slik. Vi befinner oss på trygg senromantisk grunn, med tonal harmonikk, med lange, slyngede melodilinjer, med en bevegelig orkestersats og med effektfull utnyttelse av hele orkestrets klangpalett. Dette er imponerende, håndverksmessig solid musikk – som av og til, og spesielt da i fiolinkonserten, blir litt for glatt, litt for flink. Kontrabasskonserten er målt med tradisjonell målestokk kanskje mindre vellykket, men nettopp fordi man her merker at det har vært vanskelig å skrive for dette store, tunge instrumentet, og at det er vanskelig for solisten å få musikken til å klinge, nettopp på grunn av motstanden i stoffet og fremførelsen blir denne konserten den mest interessante.

Uten omsvøp og dikkedarer

Bergens Tidende, 11.06.2009

Prime

Kenny Burrell

Live at the Downtown Room

HighNote

The Blessing

David ’Fathead’ Newman

HighNote

Stødig musikk i tradisjonen fra hard bop og fremover 

Plateselskapet heter HighNote. Navnet klinger litt som Blue Note. Og stilmessig befinner vi oss i noenlunde samme område som Blue Note dyrket opp på 1950- og 60-tallet. HighNotes sjef Joe Fields startet karrieren i Prestige, et annet av de store plateselskapene fra den tiden. Siden drev han egne selskaper. Med HighNote som han startet i 1996, satser han på jazz uten omsvøp og dikkedarer, stødig musikk i tradisjonen fra hard bop og fremover. Og Fields følger også tradisjonen når det gjelder innspillingsteknikk. En stor del av platene hans er innspilt og mikset av Rudy van Gelder, den legendariske lydteknikeren fra New Jersey som skapte den berømte Blue Note sound.

HighNote-kataloget rommer ikke de helt store stjernene, men mange solide musikere fra andre geledd som man har hørt i utallige sammenhenger – gode pianister som Cedar Walton og George Cables for eksempel, eller pålitelige saksofonister som gamle Houston Person og unge Eric Alexander.

I tillegg utgir selskapet eldre arkivmateriale. «Prime», den første av de to aktuelle platene, er en slik utgivelse – et konsertopptak fra 1976 med gitaristen Kenny Burrells kvartet. Burrell var ekstremt aktiv på 1960-tallet, men sluttet stort sett å spille offentlig på slutten av 1970-tallet. Han etablerte en jazzutdannelse ved University of California i Los Angeles der han fremdeles arbeider, nå som professor. HighNote-platen gir et inntrykk av musikken hans rett før han forsvant ut av rampelyset – og demonstrerer hva som gjorde ham til tidens mest etterspurte gitarist den gangen: Klar, kjølig gitarklang, lange elegante melodilinjer, kjappe, presise improvisasjoner og finslipt akkordspill i et repertoar av standards og selvkomponerte numre med modal fargning. Som bonus får vi et opptak fra 2006 i anledning professor Burrells 75 års dag.

Den andre platen, «The Blessing», presenterer saksofonisten David «Fathead» Newman og hans sekstet. Newman ble kjent da han spilte rå, R&B tenor bak Ray Charles på 1950-tallet. Etterpå hadde han en lang karriere som hardtslående sideman. I de senere årene har han innspilt en lang rekke HighNote-plater med egne grupper. På «The Blessing» er det ikke mye kraft tilbake i hornet, bare korte glimt av fordums glans, mens yngre medspillere gjør det meste av arbeidet. Platen er innspilt i desember 2009. Han døde måneden etter.     

En kuriositet

Bergens Tidende, 11.06.2009

Porgy & Bess

Bohuslän Big Band

Vox

Ny innspilling av Porgy & Bess som ikke fortrenger den gamle

Ja, hvorfor ikke? Når symfoniorkestrene kan fremføre de samme gamle verkene om og om igjen, kan et moderne storband vel få lov å gjeninnspille klassiske jazzarrangementer med nye solister. Bohuslän Big Band gjør det i alle fall. Dirigenten Joe Muccioli har funnet frem de berømte Porgy & Bess-arrangementene som Gil Evans skrev for Miles Davis i 1958. Det er fremdeles imponerende musikk. De svenske musikerne spiller med flott, glansfull messingklang og virker ofte mer stødige, teknisk sett, enn musikerne på den opprinnelige platen. Det er bare ett problem: Solisten, den amerikanske trompetvirtuosen Lew Soloff, er ikke Miles Davis. Selvsagt ikke. Men disse arrangementene er nå en gang skrevet for Davis, og er i ettertid blitt uløselig forbundet med nettopp hans frasering og hans spesielle sound. Soloff holder seg ganske tett på ham i temapresentasjonene, men velger ellers klokt å gå sin egen vei i improvisasjonene. Og skaper på denne måten en mer utadvendt, mer virtuos Porgy & Bess. Som likevel forblir en kuriositet. Og som ikke fortrenger den gamle versjonen.

Kort og konsist

Musikkommentar, Bergens Tidende, 11.06.2009

«Det kan være av interesse å få karakterisert en filmpremiere i en kort, men konsis form», skriver Arne Skouen i VG, 31. mars 1952. Og introduserer avisens nye «filmbarometer» – som viser seg å være en terning «med seks grader som i vår barndoms karakterbøker». Resten er historie, norsk pressehistorie.

Skouen angret umiddelbart etterpå og omtalte senere terningkastet som sitt «skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse». Men gjort er gjort. Og Norge er jo ikke det eneste sted i verden der man driver med slikt.

I andre land bruker man andre skalaer og andre symboler. I Norge ble det terningen med de seks mulighetene som slo igjennom – først i filmanmeldelsene, senere i stort sett alle sammenhenger der noe skal vurderes. For i en tid da avisene kutter ned på de lange resonnementene, er det greit å ha en enkel skala – noen terninger, stjerner eller tall – som kan uttrykke anmelderens vurdering «i en kort, men konsis form», som Arne Skouen skrev.

Problemet er bare – hva alle vet – at det er temmelig uklart hva det korte, konsise uttrykket betyr.

En dansk filmanmelder ga en gang en film både karakteren 6 og 1. Og forklarte etterpå at filmen riktignok var godt laget teknisk sett, men at han ikke likte dens reaksjonære holdning. Vi som anmelder klassisk musikk, har sjeldent slike problemer. Men vi ønsker likevel ofte at det var flere skalaer å spille på. For den musikalske opplevelsen er nå en gang en komplisert sak. Hva karakter skal man for eksempel gi en innspilling av Beethovens fiolinkonsert der orkestret spiller fremragende bak en ikke særlig opphissende solist? Eller en liedplate der en stor sopran synger et spennende repertoar som ikke passer til stemmen hennes?

Men – kan man innvende – tallet skal jo uttrykke den samlede vurderingen, gjennomsnittet. Kanskje er det nettopp derfor at klassiske plater med vanlige, profesjonelle musikere ofte havner midt på treet. For selv om tolkningen er fremragende, er det som regel alltid noe som kunne være bedre og som trekker gjennomsnittet ned. Og uansett hvor merkelig en tolkning er, har fortolkerne som regel alltid et musikalsk-teknisk nivå som gjør det feil å gå helt ned i bunnen av skalaen.

Det er mange andre problemer. Noen anmeldere bruker ulike vurderingskriterier overfor ulike genrer og formater. Noen legger dagsaktuelle, kulturpolitiske kriterier til grunn for vurderingen. Andre stiller strenge musikkhistoriske krav. Og så videre.

Bak hvert eneste tall ligger det en lang rekke forskjellige overveielser og avveininger – så mange at det faktisk i hvert tilfelle burde være en bruksanvisning som forklarte hvorfor tallet ble nettopp slik. Men da ville det jo ikke bli en særlig kort eller konsis vurdering.

Spektakulært og effektfullt

Bergens Tidende, 04.06.2009

Händels «Messias»

Brigitte Geller, sopran; James Creswell, bass; Helge Rønning, tenor og Marianne Beate Kielland, mezzosopran

Magnar Mangersnes, dirigent

Domkantoriet supplert med vestlandske kor og koriste

Domkirkens orkester

Grieghallen

Overveldende og oppløftende fremførelse av Messias

De fremførte Händels Messias i Grieghallen i går kveld. Litt rart egentlig. Uten for sesongen så å si. Mange har sikkert lurt på hvorfor nettopp dette verket var valgt som avslutningskonsert på årets festspill. Og hvorfor man i tillegg hadde valgt å gjenopplive en ellers glemt oppførelsespraksis fra den gangen på 1800-tallet da korsatsene ble sunget av kjempeforsamlinger sammensatt av profesjonelle og amatører.

Men kanskje det slett ikke er så komplisert likevel. Kanskje festspilldirektøren bare ønsket å slutte av med noe stort og spektakulært og effektfullt? Og hvis det er effekter man ønsker seg, da er det vel logisk å vende seg til den gamle operakongen Händel. Hans Messias er riktignok ikke noen opera. Det er et didaktisk, religiøst oratorium uten mye ytre handling. Men han har konstruert det som om det var en opera, med serier av store arier og maktfulle korsatser.

Spektakulært og effektfullt er det skrevet. Og spektakulært og effektfullt ble det fremført i går. Når halve Grieghallen reiste seg fra stolene og sang for full hals, firestemmig og med massiv mastodontklang, da måtte man bare bøye seg for overmakten. Det var overrumplende. Det var overveldende og merkelig oppløftende. Og ikke minst var det overraskende klangfullt og disiplinert, spesielt når man tenker på hvor mange ulike kor og sangere som var implisert, og at dirigenten Magnar Mangersnes ikke hadde kontakt med sangerne i salen under hele konserten.

At det er forskjell på Domkantoriet og korene og koristene i salen, er neppe noen hemmelighet. Men det ble spesielt tydelig i de mer kompliserte satsene der Domkantoriet sang alene og demonstrerte at størrelse ikke er alt. Et veltrimmet kor kan oppnå store følelseseffekter med små midler. Og kan likevel også åpne opp, sette press på og skape store dynamiske kontraster.

Det var ikke bare korsangernes kveld. Det var også gode solister på scenen i går. Mezzosopran Marianne Beate Kielland var konstant i ilden og imponerte med en dyp, mørk stemme og et intenst, dramatisk uttrykk. Det var også gode innsatser fra tenoren Helge Rønning og den tyske sopranen Brigitte Geller. James Creswell, Gellers amerikanske kollega fra Komische Oper, sang de viktige basspartiene med stor, litt rumlende stemme og et voldsomt vibrato.

Stående applaus. Spesielt voldsom applaus til Mangersnes. Blomster til solistene. Og så var det slutt på Festspillene 2009.

Når musikk og tekst blir ett

Bergens Tidende, nett, 31.05.2009

Sanger av Franz Schubert og Hanns Eisler 

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Grieghallen

  

En konsert det kommer til å gå frasagn om.

Det er lørdag i Grieghallen. Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes kommer gående inn på scenen. To menn i mørkt dress. Andsnes setter seg til flygelet og spiller noen innledende trioler. Goerne trer litt frem på gulvet og synger de første ordene i Schuberts «Der Wanderer». Og tiden står stille.

Når plateanmelderne skriver om Goerne, fremhever de hans eventyrlige stemme. Og de skriver om hans makeløse tekstforståelse. Og selvsagt har de rett. For Goerne er både den fullendte baryton og en fabelaktig liedfortolker. Men når man hører ham, i levende live, forstår man at det egentlig er helt feil å skille stemme og tolkning på denne måten.

For det som gjør Goerne til tidens førende liedsanger – og det som gjør konsertene hans så intense – er at han i hver eneste sang søker og finner det unike balansepunktet der stemme, melodi og tekst smelter sammen og blir til uatskillelige, likeverdige sider av samme sak, uløselig forbundet med hverandre. Og når han i tillegg har Andsnes sittende bak seg, en åndsbeslektet pianist som forstår å løfte klaverakkompagnement frem og gjøre det til en medlevende kommentar – ja da oppstår det noe som bare kan beskrives med ord av den typen man vanligvis kvier seg for å bruke. På Goernes modersmål ville de trolig ha snakket om «Das Erhabene» – det opphøyede, det sublime. 

På lørdag i Grieghallen ble hver sang en selvstendig performance som utfoldet seg etter sin egen logikk i sitt eget følelsesunivers. Og samtidig fikk vi oppleve Goernes uovertrufne evne til sammensette et konsertprogram, til å forme store forløp og spenningsbuer ved å la de enkelte sangene følge etter hverandre i forhold til en egen, overordnet dramaturgi. Denne kvelden dreide det seg om sanger av Schubert og Eisler, satt sammen i korte avdelinger etter og mot hverandre. Man kunne kanskje forvente at det ville oppstå musikalske kollisjoner når disse to komponistene bringes sammen i samme program. For det er ikke bare hundre års musikkhistorie som skiller dem, det er også deres helt ulike temperamenter. Men faktisk oppsto det underveis en merkelig, fortettet dialog mellom Schuberts erkeromantiske sanger om lengsel og vemod og Eislers kalde, harde tonesettinger av Bert Brechts ironiske og kyniske dikt fra eksilet i Los Angeles. Likevel var det nok Schubert-sangene, og spesielt de tre Harfner-sangene i avdelingen etter pausen, som gjorde det sterkeste inntrykket.

Plutselig var det slutt. Tiden begynte å gå igjen. Det ble applaus. Det ble stående applaus. Og det ble ekstranummer – «Kirschdieb», drømmen om den unge tyven i kirsebærtreet fra Eisler og Brechts Hollywood Liederbuch. Og så var det ugjenkallelig forbi. Hvor lenge varer en opplevelse? – spør festspillene i år. Når det gjelder den konkrete, fysiske opplevelsen av å høre Goerne og Andsnes sammen på konsert i Grieghallen, er svaret: Alt for kort. Erindringen om denne opplevelsen kommer derimot til å vare lenge.

En ny cellostjerne

Bergens Tidende, 28.05.2009

Verker av Bach, Haydn, Elgar

Andreas Brantelid, cello

Andrew Manze, dirigent

Kringkastingsorkestret

Grieghallen

Lyrikk og teknisk overskudd i Grieghallen

Det var nok mange som hadde kjøpt billetter for å høre Truls Mørk som solist med Kringkastingsorkestret i går. Men han var som kjent blitt sykemeldt med en vond skulder. Det var ikke det eneste problemet. Konserten var i tillegg sterkt forsinket av en eller annen grunn. Og da den endelig kom i gang var det TV-opptak i salen med alle de ulempene dette medfører for publikum og – ikke minst – for musikerne.

Likevel, tross alle forhindringer og problemer, ble det en fin konsert. For vi fikk anledning til å stifte nærmere bekjentskap med en av tidens hotteste unge cellister.

Mørks vikar i går kveld, danske Andreas Brantelid, er bare 22 år, men han er allerede et kjent navn. Han har spilt med alle de store orkestrene på våre breddegrader, og han omtales i utlandet som en av Skandinavias førende solister på sitt instrument. Å dømme etter kveldens konsert er dette ikke en helt feil vurdering.

Allerede da Brantelid gjorde sin entré i første sats av Haydns cellokonsert i C-dur, forsto vi at vi her ikke bare hadde en teknisk begavet musiker – men en musiker med en personlig tone som setter et helt eget preg musikken. Man hører ofte åpningen med de firestemmige akkorder og den punkterte melodien spilt på macho-vis – kjepphøyt, spankulerende.  Brantelid spilte den derimot dempet, med en lett og elegant tone som han fastholdt da han gikk løs på resten av satsen med syngende linjer og virtuose løp i de høye register. Det er en cellospillets lyriker vi har for oss her, men samtidig en cool customer som bevarer overblikket, og som klarer den halsbrekkende tredjesatsens enorme utfordringer med knusende ro. Det blir spennende å følge ham på veien videre frem.

Det var den engelske fiolinisten og tidligmusikkeksperten Andrew Manze som dirigerte Kringkastingsorkestret denne kvelden. Og da var det naturlig å innlede med et stykke Bach – et av Contrapunctus-stykkene fra Die Kunst der Fuge, instrumentert av Manze selv. Orkestret hadde klar markering av de dynamiske overgangene som Manze har lagt inn, men tolkningen var noe plaget av rå klang og ustø innsatser i messingblåserne. Pluss at den fikk en lettere kaotisk avslutning.

Etter pausen ble det Elgars «Enigmavariasjoner». Og her var det både tett, varm orkesterklang og spretten energi i fremføringen. Pluss at Manze fikk demonstrert sitt store talent som musikkformidler med en morsom introduksjon til verkets mange mysterier

Overrumplende, overveldende

Bergens Tidende, 27.05.2009

Schubert: Die Schöne Müllerin

Matthias Goerne, baryton

Christoph Eschenbach, klaver

harmonia mundi

Festspillaktuelle Matthias Goerne imponerer med ny versjon av «Die schöne Müllerin»

Bergljot Jonsdottir hadde sans for musikalsk kvalitet. Før noen her hjemme hadde hørt navnet hans, hentet hun Matthias Goerne til Bergen og satte ham på festspillprogrammet sammen med Leif Ove Andsnes. Året var 1997. Goerne var 29 år gammel og hadde nettopp innspilt Schuberts «Winterreise». Den kvelden i Logen sang han Schuberts andre store syklus, «Die schöne Müllerin» – og vi som satt i salen, skjønte at begrepet lied fra nå av hadde fått en ny dimensjon, en ny målestokk.

Goerne utga en tolkning av «Die schöne Müllerin» i 2004. Men han har fremdeles noe på hjerte, noe å legge til. Og nå, i tredje bind av hans store Schubert-serie på harmonia mundi, vender han tilbake til den tragiske historien om den unge mølleren som er ulykkelig forelsket i mesters datter. Ved klaveret sitter Christoph Eschenbach, i dag mest kjent som dirigent, men med fartstid som akkompagnatør for Fischer-Dieskau.

Man er jo forberedt på Goernes stemme. Likevel virker den nesten som et fysisk sjokk. Den er fremdeles klangfull og bærekraftig i hele registret. Alderen har gitt den mer fylde i bunnen, men også, paradoksalt, mer styrke i toppen. Og han er fremdeles en formidabel tekniker. Ingen synger et mer sømløst legato. Ingen kan som han åpne stemmen opp til full operastyrke og i samme åndedrag blende ned til det mest intime pianissimo.

Men det som er mest overveldende ved denne platen, er tolkningen. Som mange andre sangere bruker Goerne stemmen til å karakterisere møllersvennen, den unge kvinnen, den demoniske jegeren osv. – men han går samtidig videre, inn til kjernen av tekstene og bygger opp et unikt musikalsk og følelsesmessig univers i hver enkelt sang. I 2004 var han opptatt av å vise at møllersvennens selvmord var uunngåelig. Den nye tolkningen er fremdeles mørk og skjebnesvanger, og bekkens avsluttende vuggesang er fremdeles knugende langsom, men det er blitt mer psykologisk rom omkring personene. Og det er kommet flere farger i fortellingens univers.

På lørdag synger Goerne i Grieghallen. Igjen med Leif Ove Andsnes ved klaveret. Og, jo da, det står Schubert på programmet.

Et musikalsk kraftsenter

Bergens Tidende, nett, 26.05.2009

Bach: Johannespasjonen

Det Norske Solistkor

Barokksolistene ledet av Bjarte Eike

Grete Pedersen dirigent

Grieghallen

En tvetydig fremførelse av Bachs Johannespasjon

Selv om Johannespasjonen blir fremført i Grieghallen løsrevet fra sin kirkelige sammenheng, og selv om vi, tilhørerne i salen, ikke skjønner de teologiske finessene som de skriftlærde mener å høre i teksten, betyr det ikke at Bachs verk har mistet sin dybde og bare fungerer som ethvert annet stykke vokalmusikk. Det ligger fremdeles en dramatisk historie her – om konflikter mellom nasjonale fraksjoner i et land besatt av en fremmed makt, om frihetslengsler, om enhanced interrogation og bestialske henrettelsesmetoder.

Hvordan ble denne historien så fortolket i går i Grieghallen? Det er ikke helt enkelt å svare på dette spørsmålet – noe som har å gjøre med en tvetydighet i selve fremførelsen. Det var Det Norske Solistkors leder, Grete Pedersen, som dirigerte verket. Hun hadde av naturlige grunner mye av sin oppmerksomhet rettet mot koret, noe som ga fin uttelling, både i de enkle, firestemmige koralene og i de store, kompliserte korsatsene der det var flott, avslepet klang og fin redegjørelse for stemmevevet. Derimot var orkestret, Barokksolistene, ofte henvist til selv å finne veien frem. Spesielt i første del førte det til trege, slepende avsnitt og en viss uro.  

Til gjengjeld var det ikke vanskelig å skjønne hvor det egentlige musikalske og tekstlige kraftsenter lå i denne fremførelsen – nemlig hos den fabelaktige tenoren Christoph Prégardien som hadde rollen som evangelisten, og som i nesten to timer førte oss gjennom lidelseshistorien slik den fremstilles i Johannesevangeliet, med en stemme spent til bristepunktet helt opp i toppen av registret, inntrengende, kommenterende, fortolkende. Med seg hadde han den unge, robuste norske bassen Håvard Stensvold i rollen som Pilatus, og Dietrich Henschel som var en overraskende svak og utydelig Jesus.

Utenfor kraftfeltet sto den islandske tenoren Finnur Bjarnasón og de to kvinnelige solistene, alten Ingeborg Danz og den unge sopranen Christina Landshamer. Ingen av dem hadde mye å synge i dette verket, men vi merket oss Danz som la stemme til det inntrengende og bevegede ordet «det er fullbrakt», og Landshamer som ga en fin tolkning av den avsluttende avskjedsarien «Zerfliesse, mein Herze».  

Kveldsstund på Troldhaugen

Bergens Tidende, 24.05.2009

Verker av Schubert

Dietrich Henschel, baryton

Fritz Schwinghammer, klaver

Villaen, Troldhaugen

Dietrich Henschel med dramatiske Schubert-tolkninger

Den tyske barytonen Dietrich Henschel og hans pianist Fritz Schwinghammer har nettopp utgitt et utvalg av Schubert-lieder på det franske platemerket Naïve. Det var dette utvalget de fremførte på konserten sent fredag kveld i Villaen på Troldhaugen. Det startet med to av Schuberts tidlige Goethe-sanger – først en utadvendt tolkning av «Prometheus», diktet om den trassige titanen som nekter å ære gudene; så en inntrengende, lyrisk tolkning av den ekstatiske hyllesten til våren i «Ganymed».

Allerede her ble det klart hva som er Henschels styrke som liedfortolker – evnen til å fange tekstens følelsesmessige innhold og gi det et dramatisk, nesten teatralsk uttrykk. Samtidig fikk vi et godt inntrykk av stemmekvaliteten hans. Han er baryton, men ikke en baryton av den klassiske, myke typen. Hans stemme har en robust, lett kornet karakter, og i de store utblåsningene satser han mer på å formidle følelsesinnholdet enn på skape et tradisjonelt, fløyelsvakkert uttrykk. Omfangsmessig går han både ganske høyt og dypt, og spesielt har stemmen hans imponerende styrke og klarhet helt nede i bunnen.

Det ble flere tidlige Schubertsanger etter hvert, blant annet en dramatisk tolkning av Schillers dikt «Gruppe aus dem Tartarus». Og etter en kort pause fikk vi så hele den samlingen av sanger som utkom i året etter Schuberts død, og som forleggeren Tobias Haslinger ga navnet «Schwanengesang».

Mange mener at disse siste sangene ikke har noe til felles, og at de bare er samlet under denne fellestitlen for at Haslinger skulle tjene penger. Henschel mener derimot at det ligger en fortelling i sangenes forløp, at de som helhet kan tolkes som et slags karakterpsykologisk drama.

Han argumenterte godt for dette synspunktet fredag kveld ved å bygge opp en stor spenningskurve fra den innledende «Liebesbotschaft» frem til den avsluttende «Taubenpost». Men minst likeså imponerende var det å høre hvordan han brukte hele sin karakteriseringskunst til å gjøre hver enkelt av de fjorten sangene til små selvstendige, dramatiske verker.

Og det ble lys

Bergens Tidende, 22.05.2009

Verker av Bach, Händel og Wiggen

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Concerto Copenhagen

Grieghallen

Når von Otter er det humøret, er det ingen som gjør Händel bedre enn henne.

I begynnelsen var mørket. Og i mørket knitret og boblet et av Knut Wiggens elektroniske eksperimenter fra 1960-tallet. Så ble det lys i Grieghallen – og vi ble brått kastet bakover i tid, tilbake til barokken i selskap med Anne Sofie von Otter og tidligmusikkensemblet Concerto Copenhagen. Før pausen sto det Bach på programmet, først hele kantaten «Geist und Seele wird verwirret» (BWV 35), og etterpå en sinfonia og to arier plukket fra andre av hans kantater. Det var mange fine momenter underveis, men ofte var det noe lett nølende over fremføringen. Spesielt virket det som om von Otter ikke følte seg helt vel tilpass i dette repertoaret. Og av og til merket man en viss uenighet om tempovalget mellom henne og Concerto Copenhagens energiske leder, cembalisten Lars Ulrik Mortensen. Trolig spilte det også en rolle at de to avsluttende ariene, «Wiedestehe doch der Sünde» (BWV 54) og «Schläfert alle Sorgenkummer» fra bryllupskantaten BWV 197 ikke er skrevet for mezzosopran, men for en dyp altstemme. 

Og så, etter pausen, ble det Händel – og det ble for alvor lys. Concerto Copenhagen startet festen med en svingende, elastisk concerto grosso (op 3:2). Og heretter og ut var det von Otters kveld, en von Otter i toppform som kastet seg ut i en rekke dramatiske arier fra Händels operaer, flott støttet av Lars Ulrik Mortensen og Concerto Copenhagen.  Her var en strålende, perlende «L´alma mia» fra Agrippina, en hjerteskjærende, gripende «Verdi prati». Og til sist en spøkefull versjon av «Resign thy club» fra Hercules. Når von Otter er i det humøret, er det ingen som synger Händel bedre enn henne.

Når musikken forsvinner

Bergens Tidende, nett, 22.05.2009

Verker av Schubert, Strauss og Sørensen

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Åpningskonsert i musikkteaterets tegn

På festspillenes åpningskonsert for to år siden urfremførte BFO danske Bent Sørensens «Exit Music». På festspillenes åpningskonsert i år urfremførte BFO «Exit Music» igjen.

Vel, det er ikke helt så paradoksalt som det umiddelbart høres ut. For Sørensen har i mellomtiden arbeidet videre med verket, utvidet det fra ett til tre kvarter, lagt på nye lag, flettet inn sitater av egne eldre verk og av eldre komponister. I tillegg blir verket nå brukt som ramme om «Sounds Like You», et skuespill med tekst av hans landsmann Peter Asmussen.

I sin nye skikkelse har musikken samme drømmeaktige, svevende kvaliteter som i den første versjonen. Av og til hører man at det bak de sitrende strykerne er noen som nynner med, av og til aner man at det inne i orkesterklangen ligger en enkel vuggesang, men dette er bare korte glimt som rask dekkes av nye klanger eller av skarpe drønn i messing og slagverk. Sørensens musikk lever ikke av gjenkjennelige melodier eller temaer, men av musikalsk stoff som bygger seg opp og går i oppløsning, av konturer som avtegner seg og viskes ut.

Utgangspunktet for den første versjonen av «Exit Music» var en drøm der Sørensen så musikken sin forsvinne ut i et åpent landskap. I «Sounds Like You» vender han tilbake til denne situasjonen og forsøker igjen å fastholde den flyktende musikken. Men denne gangen dreier det seg om å finne ut hva som skjer når musikken forsvinner ut blant tilhørerne i konsertsalen.

Handlingen er enkel: En mann (Trond Espen Seim) og en kvinne (Ane Dahl Torp) sitter blant oss i salen og lytter til «Exit Music», de møtes, de elsker, de skilles. Asmussen forteller historien i enkle, korte dialoger og replikker – teksten har uklare grenser mellom nåtid og fortid, mellom handling og erindring. Skuespillerne som reiser seg og vandrer rundt i salen, er aktører som snakker sammen og handler her og nå, og er samtidig tilbakeskuende fortellere som hver for seg reflekterer over hva som egentlig skjedde den gang da.

På ett nivå har Asmussen klart å matche Sørensens gåtefulle musikk, men selv om teksten hans er åpen og tvetydig, har den like fullt en tung bokstavelighet som punkterer den uhåndgripelige musikkens svev. Og selv om personene snakker i mobiltelefon med hverandre og opptrer i moderne klær, er det noe uendelig gammelmodig over hva de snakker om: Hun drømmer masochistisk om å bli fri ved å underkaste seg mannen; han er en tvilende drømmer som streber med å få mening i livet og føler at han er i ferd med å forsvinne. Det er så mye dødsdrift og Weltschmerz og eksistensialisme og foreldede kjønnsroller i denne teksten at man nærmest føler seg hensatt til en dansk femtitallsroman.

Det er mange spektakulære momenter i forestillingen – hovedpersonenes vandringer, koret som sitter spredt ut i salen blant publikum og både synger og snakker, musikerne som forlater plassene sine som i Haydns Avskjedssymfoni. Men regissøren Katrine Wiedemann har også gjort en del umotiverte grep, pluss at de to elskovsscenene rett og slett virker noe klamme – for nå å bruke Sørensens eget uttrykk.

Uansett alle gode intensjoner lykkes det ikke å fange Sørensens musikk med tekst og regi og få «Sounds Like You» til å folde seg ut og bli skikkelig musikkteater.

Før pausen fremførte den glimrende dirigenten Eivind Gullberg Jensen og BFO eksempler på tidligere tiders musikkteater. I serien av utdrag fra Schuberts scenemusikk til Rosamunde (op. 26) kom musikerne temmelig urolig fra start, men de samlet seg etter hvert og ga gode fremføringer av de to sviskene Entr’acte nr. 3 og Ballet nr. 2. Sopranen Ann-Helen Moen hadde en fin tolkning av Schuberts enkle, folkelige romanse om fullmånen, og det var gode innsatser fra BFOs kor i de to korsatsene, blant annet en flott kvartett i Hirtenchor. Første avdeling sluttet med en fargesprakende versjon av Richard Strauss’ Rosenkavalersuite.

Applaus

Musikkommentar, Bergens Tidende, 06.05.2009

Publikum likte ikke hva de hørte da Arnold Schönbergs kammersymfoni ble uroppført i Wien i 1907. Det var piping, det var buing, det var slagsmål. Og etterpå var det grusomme anmeldelser i avisene.

Det ble ikke bedre med tiden. Det endte med at Schönberg og hans venner etablerte en «Forening for musikalske privatoppførelser» der profesjonelle musikere presenterte nye verker for et velvillig publikum som lyttet interessert og som verken fikk lov å ytre tilfredshet eller mishag. Hva som skulle spilles, ble aldri annonsert på forhånd. Og pressen hadde ikke adgang.

I dag hadde Schönberg og hans venner neppe trengt en slik forening med slike strenge regler. I dag er vi alle velvillig innstilt. Vi klapper av det meste, både av de gamle klassikerne og av de siste avantgardistiske eksperimentene. Nede i Spania og Italia kan man riktignok oppleve litt piping og buing av og til. Og når en regissør som Calixto Bieito pynter på Mozarts operaer med voldtekter, tortur og dyresex, begynner selv det blaserte Berlinerpublikummet å røre urolig på seg.  Men dette er unntak. Stort sett hersker det god, positiv stemning i tidens konsertsaler – og i operahusene og i teatrene. Det er så fredelig at det nesten virker litt mistenkelig.

Det er ikke mange år siden at amerikanske kritikere begynte å snakke om «The Tyranny of the Standing Ovation» på Broadway og i Carnegie Hall: Så snart teaterstykket eller musikken er slutt, springer entusiastiske folk opp fra setene og tvinger hele salen til å bli med og kvittere for forestillingen med stormende, stående applaus – uansett hva som blir spilt, og uansett om fremføringen er strålende eller katastrofal. For et par uker siden var det en annen kritiker som rett og slett ønsket seg piping og buing tilbake i salene. Hans argument var at den stående applaus for lengst har mistet all utsagnskraft. Når alle fremføringer mottas på samme måte, blir det umulig å kvittere skikkelig for det sublime og skille det gode fra det middelmådige og det dårlige.

Det er noe om snakken. Den evinnelige stående applaus er i realiteten ikke lenger uttrykk for entusiasme. Den er en konvensjon, en del av et ritual, noe som simpelthen hører med når man går på konsert eller i teater. Pipingen, derimot, – den er et tegn på at publikum i salen faktisk bryr seg om hva de har sett og hørt. Buing er et kontant, fysisk uttrykk for dypt engasjement i kunstneriske anliggender.

Det er bare et par uker til at Festspillene 2009 starter. Det blir sikkert mange stående ovasjoner i Grieghallen. Men kanskje litt piping og buing ikke ville være å forakte?  

Lydbilder

Bergens Tidende, 29.04.2009

Spunk 

«Kantarell» 

Rune  Grammofon

Improgruppe på nye eventyr  

Noen slår på et strengeinstrument. Høye sireneaktige toner i det fjerne, kanskje et blåseinstrument. En stemme blander seg med de andre lydene, en kvinne synger eller mumler fragmenter av ord på et fremmed språk. Av og til høres det hele ut som en myggsverm. Av og til som en gammel, ustø transistorradio. Av og til brak og eksplosjoner. Jo da. Spunk er ute med en ny plate. Når Maja Ratkjes sang blir kombinert med Kristin Andersens trompet, Hild Sofie Tafjords valthorn og Lene Grenagers cello, pluss elektronikk, pluss «etc.» - da oppstår det noe helt uvanlig. Hva som egentlig skjer i disse ni improviserte lydbildene, er vanskeligere å si. Det er sekvenser som minner om noe man kjenner, en knirkende dør, klirrende metall, latter, men hver gang man synes man har fanget en linje, en tråd, kanten av en fortelling, tar improvisasjonene en uventet retning. Noen ganger oppstår det fine, dempede klanger, andre ganger stiger og stiger støyen og ender i kakofoni langt hinsides smertegrensen. Kjedelig er det aldri. 

Samarbeid

Bergens Tidende, 29.04.2009

Collaborations, 2004 og 2007

Marilyn Crispell m.fl.

Leo Records

Den europeiske jazzavantgarden møter Marilyn Crispell

«Hvis det ikke hadde vært for Europa, hadde jeg trolig aldri fått en karriere», sa den amerikanske pianisten Marilyn Crispell nylig. Hun mente også at de store plateselskapene undervurderer publikums evne til å forstå annet enn den vanlige vellingen. Hennes nye plate, «Collaborations», utgitt på det lille britiske indieselskapet Leo Records, er bestemt ikke den vanlige vellingen. I fem konsertopptak fra den svenske avantgardefestivalen Nya Perspektiv hører vi henne i samspill med sterke europeiske kolleger. I opptaket fra 2004 går hun i nærkamp med den utagerende svenske saksofonisten Fredrik Ljungkvist mens bassveteran Palle Danielsson og trommis Paal Nilssen-Love romsterer i bunnen. I 2007 leder hun en kvintett med trompeteren Magnus Broo og altsaksofonisten Lars-Göran Ulander i front. Begge gruppene spiller frisk, livlig frijazz, med snodige overraskelser på lur bak hvert hjørne.

Klang og form

Bergens Tidende, 29.04.2009

«Bach: Kunst der Fuge» 

Vittorio Ghielmi 

Il Suonar Parlante med Lorenzo Ghielmi 

Winter & Winter

Spennende ny tolkning av gåtefullt verk

Coveret er et lite kunstverk - men så kommer platen da også fra Winter & Winter, selskapet som er berømt for å koble skjev musikk med vakker design. Bak det riflete pappomslaget gjemmer seg denne gangen den belgiske billedkunstneren Rinus van der Velde og en stripe fine kulltegninger som kommenterer Bachs gåtefulle alderdomsverk «Kunst der Fuge» (BWV 1080). Gjennom tidene er Bachs kontrapunktiske variasjoner blitt spilt av alt fra solo cembalo til stort orkester, for han avslørte ikke selv hvilke instrumenter han hadde i tankene. På den nye platen blir de fremført av Il Suonar Parlante, en italiensk gambekvartett ledet av Vittorio Ghielmi, supplert med storebror Lorenzo på cembalo og fortepiano. De italienske musikerne fanger all virtuositeten og kompleksiteten i Bachs abstrakte verk, og klarer samtidig å skape et avvekslende, dempet klangregister ved hjelp av en ensom cembalo og ulike gamber i stadig nye, raffinerte kombinasjoner. Forunderlig dus musikk der klang og form går opp i en høyere enhet. 

Flott og fargerikt

Bergens Tidende, 23.04.2009

Verker av Mozart og Fartein Valen

Siri Torjesen, sopran

Christian Eggen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Opplivende møte mellom Mozart og Fartein Valen

Det skulle ha vært unge, norske sangere i Grieghallen i går kveld. Vi skulle ha hørt den nasjonale delen av Dronning Sonjas Musikkonkurranse. Men arrangementet var avlyst. Årsak? Manglende finansiering fra sponsorer og private bidragsytere. Kanskje det var den internasjonale finanskrisen som rammet oss? Uansett: Dette var synd for de unge sangtalentene som nå må prøve å bli opptatt direkte til den internasjonale delen av konkurransen. Vi andre klarer oss nok. For vi fikk som erstatning en flott, opplivende konsert der BFO og dirigenten Christian Eggen fremførte det programmet de skal spille på Valen Festivalen i Haugesund i morgen.

Det sier seg selv at det ble mye musikk av Fartein Valen denne kvelden. Til innledning fikk vi det korte, intense orkesterstykket «La Isla de las Calmas» (op. 21) – fremført med klar markering av det kontrapunktiske stemmevevet i treblåsere og dype strykere, mens fiolinene her i begynnelsen av kvelden slet en del med å få klangen i vater. Senere ble det eksempler på Valens orkestersanger med sopranen Siri Torjesen som solist. Først de to tonesettingene av Goethes Mignon-dikte fra Vilhelm Meister (op.7), og etter pausen en inderlig og gripende tolkning av Valens Ave Maria (op. 4) med Torjesens imponerende, ekspressive stemme svevende høyt over orkestret. 

Å sette Bach-entusiasten Valen opp mot Mozart virker ikke umiddelbart som et innlysende grep. Men i praksis fungerte denne uventede sammenkoplingen overraskende godt. Ikke bare på grunn av de store kontrastene mellom Valens senromantiske oppbruddsmusikk og Mozart elegante Wienerklassikk, men også, og først og fremst, fordi samtidsdirigenten Christian Eggen viste seg å være en eminent Mozart-fortolker. Vi merket det allerede i hans tolkning av Eine kleine Nachtmusik før pausen – der det var gode tempovalg med energi og løft i de raske satsene og inderlige sukk i menuettens trio-del. Og da konserten sluttet med en fargerik og spenstig fremføring av den dramatiske Haffner-symfonien, var vi helt overbevist.  

Ensformig

Bergens Tidende, 22.04.2009

Hymns

Sigvart Dagsland

Kirkelig Kulturverksted

Problematisk salmeplate

En håndfull populære, internasjonale salmer – sunget på engelsk av Sigvart Dagsland, akkompagnert av Iver Kleive på keyboards og med gjesteopptreden av både trompetisten Lew Soloff fra Blood, Sweat and Tears og den engelske bluesgitaristen Snowy White. Burde ikke dette være en sikker vinner? Kanskje i teorien. I praksis er resultatet blitt en merkelig grå, ensformig plate der den ene salmen etter den andre ekspederes i stort sett samme slappe tempo, etter stort sett samme mal. Dagsland synger seg igjennom stoffet med en hverdagslig, dempet, nærmest hviskende stemme som trolig skal signalisere intimitet og inderlighet, men som ikke klarer å få lengre melodilinjer til å henge musikalsk sammen, noe som gir salmene et oppstykket og andpustent preg. Og når han en enkelt gang setter kraft på og går i høyden, blir stemmen overspent og sprukken. Det hender et par ganger at musikken plutselig begynner å flytte seg. Det er når Snowy White springer til og forgyller et par takter med sin gitar. Da blir det intensitet i salmene og svev i musikken.

Klarhet

Bergens Tidende, 08.04.2009

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol.IV

Robert Riefling

Simax Classics

Robert Rieflings fremragende Beethoven-tolkninger

Fjerde bind i serien med NRK-opptak av store, norske musikere er en dobbelt-cd helliget pianisten Robert Riefling og hans berømte Beethoven-tolkninger. På den første cd’en hører vi ham spille de tre siste sonatene i et opptak fra Festspillene i Bergen i 1979, den andre rommer opptak der han spiller sammen med Oslofilharmonikerne – den fjerde klaverkonserten med Karsten Andersen som dirigent i 1986, og den femte med Gabriel Chmura i 1981. Tiden går fort når det gjelder musikalsk tolkninger, og vanligvis virker opptak som er gjort for 20-30 år siden allerede utdaterte. Slik er det ikke i dette tilfellet. Riefling trekker på et langt livs intense Beethoven-studier. Det er styrke og tyngde i de kompliserte sene sonatene, det er klarhet og virtuositet i konsertene. Dette er et Beethoven-spill som er helt på høyde med det beste vi kan møte i dagens konsertsaler. Eneste innvending: Lydkvaliteten er ikke helt god i opptaket fra Bergen.      

Opplysende

Bergens Tidende, 08.04.2009

Mozart/Grieg. Vol. II

Dena Piano Duo

2L

Interessant musikk for to klaverer

I Grieg-året 2007 utga Dena Piano Duo en plate med sonater for to klaverer skrevet av Mozart og Grieg. Nå er de to pianistene, norske Tina Margareta Nilssen og tyske Heide Görtz, ute med vol. 2. Selve formatet er ganske krevende. Når to klaverer skal spille sammen, blir klangen fort veldig massiv, og musikken får gjerne en litt altmodisch karakter. Slik er det også på denne platen. Men resultatet er både opplysende og historisk interessant – for Dena-duoen får frem uvanlige og oversette sider av de to komponistene. Det er for eksempel en overraskende robust og muskuløs Mozart vi møter i hans sonate for to klaver (KV 448). Og vi innser at Griegs klavermusikk kan være annet og mer enn de elegante lyriske stykkene når vi hører hvordan han i «Gammelnorsk romanse med variasjoner» (op. 51) skaper en tett, nesten orkestral klang ved hjelp av de to klaverene. I tillegg rommer platen, som en slags bonus, Griegs helt absurde bearbeidning av Mozarts fantasi i c-moll (KV 475) for to klaverer. Mer kitchy går det neppe an å bli.

Frisk, spenstig og uanstrengt

Bergens Tidende, 08.04.2009

Mendelssohn: Symfoni nr. 2, «Lobgesang»

Judith Howart, Jennifer Larmore og Christoph Prégardien

Diverse kor

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Litton og BFO henter Mendelssohns Lovsangs-symfoni frem fra glemmeboken

Mendelssohn skrev sin Lovsangs-symfoni i 1840 i anledning 400 års jubileet for Gutenberg og trykkekunstens oppfinnelse. Det er et eiendommelig verk – stort, formløst, sprikende. Og egentlig er det slett ikke en symfoni, men – ifølge undertittelen – en «symfoni-kantate etter den hellige skriftens ord». Noen mener at Mendelssohn forsøkte å følge eksemplet fra Beethovens niende ved innarbeide et kor og tre sangsolister i et symfonisk verk, men det er nok ikke tilfellet. For der Beethoven gjorde korsatsen til en integrert del av symfonien sin, har Mendelssohn simpelthen lagt elementene på rekke etter hverandre. Hans «symfoni-kantate» er – helt bokstavelig – en symfoni etterfulgt av en kantate, tre orkestersatser pluss ni kantatesatser, nødtørftig forbundet ved at et fanfaremotiv fra symfoniens første sats gjentas i innledningen til kantaten.

Etter Mendelssohns død gikk verket mer eller mindre i glemmeboken. Men på 1980-tallet dukket det plutselig opp igjen – kanskje fordi det merkelige, sammensatte uttrykket rammet noe i tidens postmodernistiske smak? Uansett, noen av de største dirigentene tok Lovsangs-symfonien på repertoaret og innspilte den på plate. Så ble det stille igjen.

Og nå kommer da Litton og BFO med en ny versjon på BIS. Hvordan kommer den til å klare seg i forhold til de gamle innspillingene med ruvende dirigenter som Abbado, Chailly, Dohnányi og Masur? Godt, tror jeg. Det er snakk om liveopptak fra konsertene i Grieghallen siste år, og selvsagt merker man av og til konsentrasjonssvikt og litt ujevne innsatser. Men som helhet spiller BFO flott og engasjert. Det er noe frisk, spenstig og frem for alt uanstrengt over hele fremførelsen – det er som om Litton simpelthen har valgt å se bort fra alle de formmessige problemene i verket, og i stedet satser på å få de mange flotte detaljene i symfonien og kantaten til å funkle.

BFOs kor, KorVest og Danmarks Radios vokalensemble gjør en solid innsats gjennom alle de ni kantatesatsene og imponerer blant annet med en inntrengende tolkning av koralen «Nun danket alle Gott». De to sopranene, Judith Howarth og Jennifer Larmore har mange fine momenter underveis. Og så var det tenorstemmen: Masur hadde Peter Schreier med på platen sin. Men Litton og BFO har den fantastiske Christoph Prégardien – som legger hele sin kirkemusikalske erfaring inn i tolkningen og synger tenorpartiet med en overjordisk uttrykkskraft som er hele platen verdt.

Perler

Bergens Tidende, 01.04.2009

Bach: Inventionen und Sinfonien; Französische Suite V

Till Fellner

ECM

Till Fellner med pianistisk tolkning av Bachs inventioner og sinfonier

Vi kjenner først og fremst Bachs inventioner og sinfonier fra pedagogiske sammenhenger. Han skrev dem for å lære pianister «å spille rent med to stemmer» og behandle tre-stemmig musikk «riktig og godt». Men de er samtidig mer enn skolepensum, mer enn en samling tekniske øvelser. Han understreket det selv i forordet til manuskriptet: Med disse stykkene ville han demonstrere hvordan man utvikler gode ideer og skaper gode komposisjoner. Og det er slik østerrikske Till Fellner spiller dem – ikke som pensum for begynnere, men nettopp som selvstendige komposisjoner, som pianistiske verker. Man hører selvsagt at de i utgangspunktet var en slags forarbeider til Wohltemperierte Klavier, men man hører også at de musikalsk sett skiller seg ut, at det korte, konsentrerte formatet peker fremover. I Fellners perlende, pianistiske tolkning hører man lyden av det som skulle komme hundre år senere. Lyden av Schubert, Schumann og Chopin.  

Feiring

Bergens Tidende, 01.04.2009

Händel: Alcina

Alan Curtis, dirigent

Il Complesso Barocco

Archiv Produktion

Händel: Ezio

Alan Curtis, dirigent

Il Complesso Barocco

Archiv Produktion

To nye Händel-operaer i anledning 250-årsjubileet

Archiv Produktion feirer 250-årsjubileet for Händels død med å utgi operaene Alcina og Ezio. Innspillingene ble gjort siste år i forbindelse med konsertfremførelser i Italia. I begge tilfeller er det barokkspesialisten Alan Curtis og orkesteret Il Complesso Barocco som legger det musikalske fundamentet. I tillegg er begge platene blitt til med støtte fra den berømte italienske kriminalforfatteren Donna Leon.

Alcina fra 1735 er den mest kjente av de to operaene, også for et moderne publikum. Joan Sutherland sang den allerede på 1960-tallet; den finnes i flere moderne plateinnspillinger; og den er fremdeles på repertoaret i de store operahusene. Med Ezio forholder det seg annerledes. Allerede i Händels samtid ble den opplevd som gammeldags; den ble stort sett glemt etter premieren i 1723; og Archiv-platen er om ikke den første, så i alle fall en av de eneste innspillinger som finnes på markedet i dag.

Som sceneverker betraktet er Händels operaer vanligvis helt håpløse – med innfløkte intriger og konflikter som det aldri blir skikkelig handling av, bare uendelige rekker av kjedelige, statiske tablåer. Det er for musikkens skyld man hører dem. De lever utelukkende av de store virtuose ariene som Händel rundhåndet har drysset ut over dem. Og det er nettopp musikken, den musikalske tolkningen, som skaper hele forskjellen mellom de to nye Archiv-platene. I Alcina har Curtis en velopplagt og demonisk Joyce DiDonato i tittelrollen og mange gode folk i birollene. Det gir flotte, eksplosive vokalprestasjoner og trøkk og spenning i orkestersatsen. I Ezio synges tittelrollen av den solide svenske mezzo-sopranen Ann Hallenberg, og hennes norske kollega Marianne Andersen har glimrende innsatser i en av de mindre rollene, men som helhet mangler vokalensemblet i denne operaen det ekstra som må til for at en slik innspilling skal ha mer enn historisk interesse.