Festlig TV-felleskap

Kommentar, Bergens Tidende, 26.07.2009

Den store fortellingen om månelandingen hadde alle de elementene som må til for å skape en mediebegivenhet


Hvor var du da Neil Armstrong satte foten på månen? – spurte en bekjent meg i anledning 40 års-jubileet sist tirsdag. Situasjonen nærmest krevet dette spørsmålet. For månelandingen var jo nettopp en av disse spektakulære mediebegivenhetene som får oss til å spørre folk om de var med, om de opplevde det samme som vi, det store, det avgjørende. Hvor var du da Brå brakk staven? Da prinsesse Diana ble begravd? Da Neil Armstrong satte foten på månen?

En mediebegivenhet er en historisk og skjellsettende begivenhet som blir direktesendt på TV og som fanger en hel nasjons eller en hel verdens oppmerksomhet – skriver Elihu Katz og Daniel Dayan i boka Media Events (1992) og  bruker nettopp månelandingen som et kroneksempel. Slike begivenheter kaster en særlig stråleglans over TV-apparatet og endrer selve TV-opplevelsen, skriver de. Mediebegivenheter gjør det rett og slett festlig å se TV – ikke fordi de konkrete begivenhetene nødvendigvis er spesielt festlige i seg selv, men fordi opplevelsen av å følge dem på TV skaper en oppstemt følelse av festlighet og felleskap.

Ikke alle direktesendte TV-programmer er i stand til å fremkalle denne følelsen. Det er tilskuertallet som er det avgjørende, dette at man sitter foran TV-skjermen og vet at man er del av et enormt fellesskap, at det er uoverskuelig mange andre som følger samme live-sending – en halv milliard ved månelandingen for eksempel, to og halv milliard ved prinsesse Dianas begravelse.

Mediebegivenheter er unike fenomener. De blir planlagt og annonsert i lang tid på forhånd. De er iscenesatt spesielt for å bli TV-overført. Og selve live-sendingene skaper et brudd både i TV-kanalenes og i seernes hverdagsrutiner. Mediebegivenheter er festlig unntak, planlagte avvik fra nyhets- og aktualitetsprogrammenes vanlige sendeskjema.

Hvor var du da Neil Armstrong satte foten på månen? – spurte min bekjent. Svaret er: hjemme, alene. Klokken var tre om natten da det skjedde. Mye mer husker jeg ikke om selve situasjonen. Derimot husker jeg klart en dag to år tidligere da jeg satt sammen med noen venner og fulgte en annen festlig, spektakulær mediebegivenhet: Our World – verdens første direktesendte, internasjonale TV-program, et EBU-arrangement med bidrag fra 19 land. Programmet ble sendt søndag 25. juni 1967 via satellitt til 31 land og hadde mellom 400 og 700 millioner tilskuere. Maria Callas sang. Picasso var med. Det var sportsinnslag. Men den egentlige grunnen til at vi satt så forventningsfullt foran skjermen, var at The Beatles live-fremførte «All You Need Is Love» som John Lennon hadde skrevet spesielt til anledningen.

Mediehistorisk sett var Our World en generalprøve. Den søndagen i 1967 sjekket TV-institusjonene det tekniske apparatet som to år senere ble brukt slik at en hel verden kunne følge Neil Armstrongs første skritt på månen. Our World hadde like mange seere som selve månelandingen. Likevel er det i dag vel knapt andre enn gamle Beatles-fans som husker nettopp dette programmet. Kanskje fordi det i realiteten ikke var et skikkelig, sammenhengende TV-program, bare noen løst sammenføyde innslag. Månelandingen var derimot en klar, overskuelig begivenhet som passet inn i et slitesterkt mønster.

Kamp, seier og feiring er ifølge Katz og Dayan tre elementer som må til – enkeltvis eller sammen – for å skape en mediebegivenhet. Den store mediefortellingen om månelandingen hadde alle disse elementene. Det startet med USAs og Sovjetunionens kamp om å oppnå herredømme i rommet. Live-sendingen av månelandingen markerte resultatet, den amerikanske seieren. Og da astronautene kom tilbake, ble de feiret i stripevis av TV-programmer.

At Our World ble glemt og månelandingen ble stående i den kollektive hukommelsen, skyldes selvsagt at månelandingen var en historisk, skjellsettende bedrift og en god mediefortelling. Men kanskje husker man nettopp denne begivenheten spesielt godt fordi det som skulle være begynnelsen til menneskets erobring av rommet, i ettertid viste seg å være slutten – på en historisk epoke og en dominerende tenkemåte. I utgangspunktet var månelandingen en triumf for «det moderne prosjekt», for opplysning, fremskritt, teknologi, men i løpet av de 40 år som er gått, har prosjektet mistet sin festlige stråleglans, og månelandingen er blitt forvandlet til et tungt ladet symbol på menneskelig overmot, grenseløs ekspansjon og hemningsløs teknologiutvikling.

Den spektakulære sekvensen der Armstrong setter foten på månen og tar sitt berømte skritt for menneskeheten, var en gang selve høydepunktet av moderne erobringstrang og teknologioptimisme. I dag virker den merkelig foreldet og rørende naiv. Like naiv og foreldet som sekvensen fra Our World-programmet der man ser fire skeive Beatles som sitter i blomstrede silkegevanter og synger «All You Need Is Love».

Ingen kommentarer: