Lydbilder

Bergens Tidende, 29.04.2009

Spunk 

«Kantarell» 

Rune  Grammofon

Improgruppe på nye eventyr  

Noen slår på et strengeinstrument. Høye sireneaktige toner i det fjerne, kanskje et blåseinstrument. En stemme blander seg med de andre lydene, en kvinne synger eller mumler fragmenter av ord på et fremmed språk. Av og til høres det hele ut som en myggsverm. Av og til som en gammel, ustø transistorradio. Av og til brak og eksplosjoner. Jo da. Spunk er ute med en ny plate. Når Maja Ratkjes sang blir kombinert med Kristin Andersens trompet, Hild Sofie Tafjords valthorn og Lene Grenagers cello, pluss elektronikk, pluss «etc.» - da oppstår det noe helt uvanlig. Hva som egentlig skjer i disse ni improviserte lydbildene, er vanskeligere å si. Det er sekvenser som minner om noe man kjenner, en knirkende dør, klirrende metall, latter, men hver gang man synes man har fanget en linje, en tråd, kanten av en fortelling, tar improvisasjonene en uventet retning. Noen ganger oppstår det fine, dempede klanger, andre ganger stiger og stiger støyen og ender i kakofoni langt hinsides smertegrensen. Kjedelig er det aldri. 

Samarbeid

Bergens Tidende, 29.04.2009

Collaborations, 2004 og 2007

Marilyn Crispell m.fl.

Leo Records

Den europeiske jazzavantgarden møter Marilyn Crispell

«Hvis det ikke hadde vært for Europa, hadde jeg trolig aldri fått en karriere», sa den amerikanske pianisten Marilyn Crispell nylig. Hun mente også at de store plateselskapene undervurderer publikums evne til å forstå annet enn den vanlige vellingen. Hennes nye plate, «Collaborations», utgitt på det lille britiske indieselskapet Leo Records, er bestemt ikke den vanlige vellingen. I fem konsertopptak fra den svenske avantgardefestivalen Nya Perspektiv hører vi henne i samspill med sterke europeiske kolleger. I opptaket fra 2004 går hun i nærkamp med den utagerende svenske saksofonisten Fredrik Ljungkvist mens bassveteran Palle Danielsson og trommis Paal Nilssen-Love romsterer i bunnen. I 2007 leder hun en kvintett med trompeteren Magnus Broo og altsaksofonisten Lars-Göran Ulander i front. Begge gruppene spiller frisk, livlig frijazz, med snodige overraskelser på lur bak hvert hjørne.

Klang og form

Bergens Tidende, 29.04.2009

«Bach: Kunst der Fuge» 

Vittorio Ghielmi 

Il Suonar Parlante med Lorenzo Ghielmi 

Winter & Winter

Spennende ny tolkning av gåtefullt verk

Coveret er et lite kunstverk - men så kommer platen da også fra Winter & Winter, selskapet som er berømt for å koble skjev musikk med vakker design. Bak det riflete pappomslaget gjemmer seg denne gangen den belgiske billedkunstneren Rinus van der Velde og en stripe fine kulltegninger som kommenterer Bachs gåtefulle alderdomsverk «Kunst der Fuge» (BWV 1080). Gjennom tidene er Bachs kontrapunktiske variasjoner blitt spilt av alt fra solo cembalo til stort orkester, for han avslørte ikke selv hvilke instrumenter han hadde i tankene. På den nye platen blir de fremført av Il Suonar Parlante, en italiensk gambekvartett ledet av Vittorio Ghielmi, supplert med storebror Lorenzo på cembalo og fortepiano. De italienske musikerne fanger all virtuositeten og kompleksiteten i Bachs abstrakte verk, og klarer samtidig å skape et avvekslende, dempet klangregister ved hjelp av en ensom cembalo og ulike gamber i stadig nye, raffinerte kombinasjoner. Forunderlig dus musikk der klang og form går opp i en høyere enhet. 

Flott og fargerikt

Bergens Tidende, 23.04.2009

Verker av Mozart og Fartein Valen

Siri Torjesen, sopran

Christian Eggen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Opplivende møte mellom Mozart og Fartein Valen

Det skulle ha vært unge, norske sangere i Grieghallen i går kveld. Vi skulle ha hørt den nasjonale delen av Dronning Sonjas Musikkonkurranse. Men arrangementet var avlyst. Årsak? Manglende finansiering fra sponsorer og private bidragsytere. Kanskje det var den internasjonale finanskrisen som rammet oss? Uansett: Dette var synd for de unge sangtalentene som nå må prøve å bli opptatt direkte til den internasjonale delen av konkurransen. Vi andre klarer oss nok. For vi fikk som erstatning en flott, opplivende konsert der BFO og dirigenten Christian Eggen fremførte det programmet de skal spille på Valen Festivalen i Haugesund i morgen.

Det sier seg selv at det ble mye musikk av Fartein Valen denne kvelden. Til innledning fikk vi det korte, intense orkesterstykket «La Isla de las Calmas» (op. 21) – fremført med klar markering av det kontrapunktiske stemmevevet i treblåsere og dype strykere, mens fiolinene her i begynnelsen av kvelden slet en del med å få klangen i vater. Senere ble det eksempler på Valens orkestersanger med sopranen Siri Torjesen som solist. Først de to tonesettingene av Goethes Mignon-dikte fra Vilhelm Meister (op.7), og etter pausen en inderlig og gripende tolkning av Valens Ave Maria (op. 4) med Torjesens imponerende, ekspressive stemme svevende høyt over orkestret. 

Å sette Bach-entusiasten Valen opp mot Mozart virker ikke umiddelbart som et innlysende grep. Men i praksis fungerte denne uventede sammenkoplingen overraskende godt. Ikke bare på grunn av de store kontrastene mellom Valens senromantiske oppbruddsmusikk og Mozart elegante Wienerklassikk, men også, og først og fremst, fordi samtidsdirigenten Christian Eggen viste seg å være en eminent Mozart-fortolker. Vi merket det allerede i hans tolkning av Eine kleine Nachtmusik før pausen – der det var gode tempovalg med energi og løft i de raske satsene og inderlige sukk i menuettens trio-del. Og da konserten sluttet med en fargerik og spenstig fremføring av den dramatiske Haffner-symfonien, var vi helt overbevist.  

Ensformig

Bergens Tidende, 22.04.2009

Hymns

Sigvart Dagsland

Kirkelig Kulturverksted

Problematisk salmeplate

En håndfull populære, internasjonale salmer – sunget på engelsk av Sigvart Dagsland, akkompagnert av Iver Kleive på keyboards og med gjesteopptreden av både trompetisten Lew Soloff fra Blood, Sweat and Tears og den engelske bluesgitaristen Snowy White. Burde ikke dette være en sikker vinner? Kanskje i teorien. I praksis er resultatet blitt en merkelig grå, ensformig plate der den ene salmen etter den andre ekspederes i stort sett samme slappe tempo, etter stort sett samme mal. Dagsland synger seg igjennom stoffet med en hverdagslig, dempet, nærmest hviskende stemme som trolig skal signalisere intimitet og inderlighet, men som ikke klarer å få lengre melodilinjer til å henge musikalsk sammen, noe som gir salmene et oppstykket og andpustent preg. Og når han en enkelt gang setter kraft på og går i høyden, blir stemmen overspent og sprukken. Det hender et par ganger at musikken plutselig begynner å flytte seg. Det er når Snowy White springer til og forgyller et par takter med sin gitar. Da blir det intensitet i salmene og svev i musikken.

Klarhet

Bergens Tidende, 08.04.2009

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol.IV

Robert Riefling

Simax Classics

Robert Rieflings fremragende Beethoven-tolkninger

Fjerde bind i serien med NRK-opptak av store, norske musikere er en dobbelt-cd helliget pianisten Robert Riefling og hans berømte Beethoven-tolkninger. På den første cd’en hører vi ham spille de tre siste sonatene i et opptak fra Festspillene i Bergen i 1979, den andre rommer opptak der han spiller sammen med Oslofilharmonikerne – den fjerde klaverkonserten med Karsten Andersen som dirigent i 1986, og den femte med Gabriel Chmura i 1981. Tiden går fort når det gjelder musikalsk tolkninger, og vanligvis virker opptak som er gjort for 20-30 år siden allerede utdaterte. Slik er det ikke i dette tilfellet. Riefling trekker på et langt livs intense Beethoven-studier. Det er styrke og tyngde i de kompliserte sene sonatene, det er klarhet og virtuositet i konsertene. Dette er et Beethoven-spill som er helt på høyde med det beste vi kan møte i dagens konsertsaler. Eneste innvending: Lydkvaliteten er ikke helt god i opptaket fra Bergen.      

Opplysende

Bergens Tidende, 08.04.2009

Mozart/Grieg. Vol. II

Dena Piano Duo

2L

Interessant musikk for to klaverer

I Grieg-året 2007 utga Dena Piano Duo en plate med sonater for to klaverer skrevet av Mozart og Grieg. Nå er de to pianistene, norske Tina Margareta Nilssen og tyske Heide Görtz, ute med vol. 2. Selve formatet er ganske krevende. Når to klaverer skal spille sammen, blir klangen fort veldig massiv, og musikken får gjerne en litt altmodisch karakter. Slik er det også på denne platen. Men resultatet er både opplysende og historisk interessant – for Dena-duoen får frem uvanlige og oversette sider av de to komponistene. Det er for eksempel en overraskende robust og muskuløs Mozart vi møter i hans sonate for to klaver (KV 448). Og vi innser at Griegs klavermusikk kan være annet og mer enn de elegante lyriske stykkene når vi hører hvordan han i «Gammelnorsk romanse med variasjoner» (op. 51) skaper en tett, nesten orkestral klang ved hjelp av de to klaverene. I tillegg rommer platen, som en slags bonus, Griegs helt absurde bearbeidning av Mozarts fantasi i c-moll (KV 475) for to klaverer. Mer kitchy går det neppe an å bli.

Frisk, spenstig og uanstrengt

Bergens Tidende, 08.04.2009

Mendelssohn: Symfoni nr. 2, «Lobgesang»

Judith Howart, Jennifer Larmore og Christoph Prégardien

Diverse kor

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Litton og BFO henter Mendelssohns Lovsangs-symfoni frem fra glemmeboken

Mendelssohn skrev sin Lovsangs-symfoni i 1840 i anledning 400 års jubileet for Gutenberg og trykkekunstens oppfinnelse. Det er et eiendommelig verk – stort, formløst, sprikende. Og egentlig er det slett ikke en symfoni, men – ifølge undertittelen – en «symfoni-kantate etter den hellige skriftens ord». Noen mener at Mendelssohn forsøkte å følge eksemplet fra Beethovens niende ved innarbeide et kor og tre sangsolister i et symfonisk verk, men det er nok ikke tilfellet. For der Beethoven gjorde korsatsen til en integrert del av symfonien sin, har Mendelssohn simpelthen lagt elementene på rekke etter hverandre. Hans «symfoni-kantate» er – helt bokstavelig – en symfoni etterfulgt av en kantate, tre orkestersatser pluss ni kantatesatser, nødtørftig forbundet ved at et fanfaremotiv fra symfoniens første sats gjentas i innledningen til kantaten.

Etter Mendelssohns død gikk verket mer eller mindre i glemmeboken. Men på 1980-tallet dukket det plutselig opp igjen – kanskje fordi det merkelige, sammensatte uttrykket rammet noe i tidens postmodernistiske smak? Uansett, noen av de største dirigentene tok Lovsangs-symfonien på repertoaret og innspilte den på plate. Så ble det stille igjen.

Og nå kommer da Litton og BFO med en ny versjon på BIS. Hvordan kommer den til å klare seg i forhold til de gamle innspillingene med ruvende dirigenter som Abbado, Chailly, Dohnányi og Masur? Godt, tror jeg. Det er snakk om liveopptak fra konsertene i Grieghallen siste år, og selvsagt merker man av og til konsentrasjonssvikt og litt ujevne innsatser. Men som helhet spiller BFO flott og engasjert. Det er noe frisk, spenstig og frem for alt uanstrengt over hele fremførelsen – det er som om Litton simpelthen har valgt å se bort fra alle de formmessige problemene i verket, og i stedet satser på å få de mange flotte detaljene i symfonien og kantaten til å funkle.

BFOs kor, KorVest og Danmarks Radios vokalensemble gjør en solid innsats gjennom alle de ni kantatesatsene og imponerer blant annet med en inntrengende tolkning av koralen «Nun danket alle Gott». De to sopranene, Judith Howarth og Jennifer Larmore har mange fine momenter underveis. Og så var det tenorstemmen: Masur hadde Peter Schreier med på platen sin. Men Litton og BFO har den fantastiske Christoph Prégardien – som legger hele sin kirkemusikalske erfaring inn i tolkningen og synger tenorpartiet med en overjordisk uttrykkskraft som er hele platen verdt.

Perler

Bergens Tidende, 01.04.2009

Bach: Inventionen und Sinfonien; Französische Suite V

Till Fellner

ECM

Till Fellner med pianistisk tolkning av Bachs inventioner og sinfonier

Vi kjenner først og fremst Bachs inventioner og sinfonier fra pedagogiske sammenhenger. Han skrev dem for å lære pianister «å spille rent med to stemmer» og behandle tre-stemmig musikk «riktig og godt». Men de er samtidig mer enn skolepensum, mer enn en samling tekniske øvelser. Han understreket det selv i forordet til manuskriptet: Med disse stykkene ville han demonstrere hvordan man utvikler gode ideer og skaper gode komposisjoner. Og det er slik østerrikske Till Fellner spiller dem – ikke som pensum for begynnere, men nettopp som selvstendige komposisjoner, som pianistiske verker. Man hører selvsagt at de i utgangspunktet var en slags forarbeider til Wohltemperierte Klavier, men man hører også at de musikalsk sett skiller seg ut, at det korte, konsentrerte formatet peker fremover. I Fellners perlende, pianistiske tolkning hører man lyden av det som skulle komme hundre år senere. Lyden av Schubert, Schumann og Chopin.  

Feiring

Bergens Tidende, 01.04.2009

Händel: Alcina

Alan Curtis, dirigent

Il Complesso Barocco

Archiv Produktion

Händel: Ezio

Alan Curtis, dirigent

Il Complesso Barocco

Archiv Produktion

To nye Händel-operaer i anledning 250-årsjubileet

Archiv Produktion feirer 250-årsjubileet for Händels død med å utgi operaene Alcina og Ezio. Innspillingene ble gjort siste år i forbindelse med konsertfremførelser i Italia. I begge tilfeller er det barokkspesialisten Alan Curtis og orkesteret Il Complesso Barocco som legger det musikalske fundamentet. I tillegg er begge platene blitt til med støtte fra den berømte italienske kriminalforfatteren Donna Leon.

Alcina fra 1735 er den mest kjente av de to operaene, også for et moderne publikum. Joan Sutherland sang den allerede på 1960-tallet; den finnes i flere moderne plateinnspillinger; og den er fremdeles på repertoaret i de store operahusene. Med Ezio forholder det seg annerledes. Allerede i Händels samtid ble den opplevd som gammeldags; den ble stort sett glemt etter premieren i 1723; og Archiv-platen er om ikke den første, så i alle fall en av de eneste innspillinger som finnes på markedet i dag.

Som sceneverker betraktet er Händels operaer vanligvis helt håpløse – med innfløkte intriger og konflikter som det aldri blir skikkelig handling av, bare uendelige rekker av kjedelige, statiske tablåer. Det er for musikkens skyld man hører dem. De lever utelukkende av de store virtuose ariene som Händel rundhåndet har drysset ut over dem. Og det er nettopp musikken, den musikalske tolkningen, som skaper hele forskjellen mellom de to nye Archiv-platene. I Alcina har Curtis en velopplagt og demonisk Joyce DiDonato i tittelrollen og mange gode folk i birollene. Det gir flotte, eksplosive vokalprestasjoner og trøkk og spenning i orkestersatsen. I Ezio synges tittelrollen av den solide svenske mezzo-sopranen Ann Hallenberg, og hennes norske kollega Marianne Andersen har glimrende innsatser i en av de mindre rollene, men som helhet mangler vokalensemblet i denne operaen det ekstra som må til for at en slik innspilling skal ha mer enn historisk interesse.

Siling

Musikkommentar, Bergens Tidende, 18.03.2009

Det er kommet en plate med verker av Platti, leser jeg i et av de store musikktidsskriftene. Unnskyld? Platti? Hvem? Giovanni Benedetto Platti – en italiensk musiker som var ansatt ved et hoff i Tyskland på 1700-tallet. Jeg har aldri hørt om ham – men musikken hans er heller ikke spesielt interessant, skriver anmelderen. Det er også kommet en plate med fiolinkonserter av den glemte 1800-tallsvirtuosen Charles de Bériot – ikke dyp musikk, men tiltalende, skriver anmelderen. Og så var det et par symfonier fra forrige århundre skrevet av den glemte nederlandske komponisten Jan van Gilse, helt upersonlig musikk, men ganske godt laget, ifølge anmelderen.  Slik fortsetter det.

I løpet av de siste tjue årene er markedet for klassisk musikk blitt mettet, for ikke å si overmettet. Alle de store komponistenes verker finnes nå i hundrevis av gode, rimelige cd-innspillinger. For å finne noe nytt å utgi har plateselskapene etter hvert måttet bevege seg ut i periferien, slik at det i dag ikke bare er musikkhistoriens glemte og oversette andre og tredje divisjon som er innspilt på plate, men også de greie leilighetskomponistene, de beskjedne amatørene, folk som allerede var ukjente i samtiden.

I årene omkring 1800 ble det skrevet tusenvis av klaversonater i Europa. Men det er Beethovens 28 man husker. Musikkens historie handler – som alle andre kunstarters historie – om siling. Komponister og verker blir skrevet ut av historien. Men i dag har cd-boomet gitt oss mulighet for å gå tilbake og hente frem det som forsvant, mulighet for ikke bare å lese om glemte komponister, men å høre, med egne ører, den musikken de skrev.

Av og til oppdager man et geni når den musikalske glemmeboken åpnes, men det skjer veldig sjeldent. Vanligvis er det pinlig innlysende hvorfor disse verkene og disse komponistene ble silt fra. Ikke dyp musikk, men tiltalende, skriver anmelderne. Helt upersonlig musikk, men godt laget. Man kan nesten høre at de gjesper. Slike plater har selvsagt historisk interesse. De dokumenterer et stykke musikkultur. Men de får neppe noe langt liv på ipod-en eller cd-spilleren hos vanlige lyttere.

At det er blitt enklere og billigere å innspille musikk, har også medført at det utgis et stigende antall plater med samtidsmusikk. Hvordan kommer det til å gå med dem? Hva vil bli husket om hundre år? Hva vil bli silt fra? Vanskelig å si. Men les anmeldelsene med våkent øye. Hvis det står at musikken ikke er dyp, men tiltalende, eller at den er upersonlig, men godt laget – vel, da er silingsprosessen visst allerede i gang.

Hastverk

Bergens Tidende, 18.03.2009

Händel

Rolando Villazón

Gabrieli Players og Paul McCreesh

DG

Problematisk barokkplate

Siden gjennombruddet i 2004 har stjernetenoren Rolando Villazón bare fått lov å innspille to-tre operaer. Til gjengjeld er det kommet sju arieplater der han synger solo, og fire der han er sammen med andre av tidens superstars. På platene med smakebiter fra det sentrale italienske og franske repertoaret er han helt uovertruffen. Men på den nye Händel-platen beveger han seg bakover til barokken. Og da går det galt. Selvsagt er det mange perler også på denne platen, men først og fremst virker den som et hastverksarbeid – med litt for mange upresise løp og forsiringer, med litt for mange skingre toppnoter og litt for mye ullen bunnklang. Og i tillegg kommer det helt generelle problemet at Villazóns store, smektende bel canto-stemme er malplassert i dette repertoaret. Barokkspesialisten Paul McCreesh akkompagnerer og gir prosjektet en viss legitimitet, men kan ikke skjule at dette er en plate som er unnfanget av DGs markedsavdeling – som enda en gang forsøker å presse Villazón-sitronen.

Overdådig

Bergens Tidende, 18.03.2009

Puccini: Madama Butterfly

EMI

Formidabel Madama Butterfly med Angela Gheorghiu

Nettopp som alle trodde at de store selskapene var ferdige med å innspille operaer i studio, vender EMI sterkt tilbake med denne overdådige Madama Butterfly – der Angela Gheorghiu demonstrerer hvorfor mange mener hun fremdeles er tidens førende dramatiske sopran i det italienske repertoaret. I første akt understreker hun Butterflys ungdommelige naivitet med diskrete midler – for så å folde stemmen fullt ut i de store, tragiske partiene i andre akt. Den nye tenorstjernen Jonas Kaufmann er derimot ikke noe innlysende valg som skurken Pinkerton. Han virker ikke helt bekvem, verken i rollen eller i genren, og generelt sett ville hans mørke, barytonaktige stemme trolig passe betydelig bedre i en Wagner-opera enn her. Men slike problemer glemmer man fort underveis – for Antonio Pappano og musikerne fra Accademia Nazionale di Santa Cecilia spiller skarpt og klart og får Puccinis partitur til å klinge mer energisk og elektrisk enn man noensinne har hørt det før. En formidabel orkesterprestasjon. Som er hele platen verdt.

Den niende

Bergens Tidende, 11.03.2009

Alfred Schnittke: Symphony 9

Alexander Raskatov: Nunc Dimittis

Dennis Russell Davies, dirigent

Dresdner Philharmonie

ECM

Sterk tolkning av Schnittkes siste symfoni

  

I løpet av 1990-tallet ble Alfred Schnittke lammet av hjerneslag slik at han til sist bare kunne skrive med venstre hånd. Likevel fortsatte han å komponere. Da han døde i 1998, etterlot han seg manuskriptet til en symfoni i tre satser, hans niende. Alexander Raskatov har nå dechiffrert Schnittkes spindelvevsaktige skrift, og på den nye ECM-platen presenterer Dennis Russell Davies og Dresdner filharmonikerne resultatet – en intens, tett komposisjon, umiskjennelig Schnittke, med referanser til mange tradisjoner og stilarter. Etter en langsom, stort anlagt førstesats med et romantisk horn svevende høyt over orkestret følger en raskere, pastoral sats med cembalo og obo i forgrunnen, og det slutter med en eksplosiv presto-sats – inntil musikken til sist klinger stille ut, uten at det blir satt egentlig punktum.  I tillegg rommer platen Raskatovs egen komposisjon Nunc Dimittis for orkester, mezzosopran og kor.       

Vellyd

Bergens Tidende, 11.03.2009

Bellini: I Capuleti e i Montecchi

Anna Netrebko, Elina Garanca, Joseph Calleja

Fabio Luisi, dirigent

Wiener Symphoniker

DG

Stjernespekket versjon av Bellinis Romeo og Julie

Ikke rart at denne versjonen av Romeo og Julie sjeldent oppføres i dag. Historien er for så vidt dramatisk nok, men det skjer nesten ingenting på scenen. Det meste er statiske tablåer der personene står og forteller hverandre hva som er skjedd tidligere, et annet sted. Men en opera som «I Capuleti e i Montecchi» skal ikke nødvendigvis ses. Den skal høres! For den rommer noen av de mest berusende og forførende bel canto-ariene som noensinne er skrevet. Og skulle man være i tvil, er det bare å lytte til dette konsertopptaket fra Wien der to av tidens største stjerner lukker opp for stemmene sine og smeller til med perlende triller og smektende forsiringer så man simpelthen blir blåst over ende av vellyd. Rollen som Romeo var den siste større mannerolle skrevet for kvinnestemme. Her tolkes den, blussende sensuelt, av den store latviske mezzosopranen Elina Garanca i overdådig samklang med Anna Netrebkos klagende, utrøstelige Julie.

Opera i den gamle kino

Bergens Tidende, 05.03.2009

Puccini: Madama Butterfly

Antonia Cifrone, Jaroslav Dvorski m. fl.

Regi: Daniel Bohr

Kostymer: Dirk Hofacker

Dirigent: Anne Randine  Øverby

Bergen Operakor og Opera Bergens Orkester

Forum

Anne Randine Øverby presenterer en ny oppsetting av Madama Butterfly

Madama Butterfly har alt man kan ønske seg av en opera – et flott, velskrevet partitur, store arier og duetter, en sviske eller to. Pluss – ikke minst – en storslått, melodramatisk handling. Man må visst ha et hjerte av stein hvis man ikke blir rørt av historien om japanske Cio-Cio-San som begår harakiri fordi hun blir så grusomt sviktet av hennes elskede, den amerikanske løytnanten Pinkerton.

Sist vi så en Madama Butterfly i Bergen, var visst i 2001 da Anne Randine  Øverby og Vest Norges Opera presenterte en vellykket versjon i messehallen Arenum. Nå setter Øverby og hennes folk operaen opp igjen, denne gangen i gamle Forum Kino – som viser seg å fungere utmerket til dette formålet. Det er litt trangt om plassen i orkestergraven. Og scenerommet er ikke voldsomt stort, men regissøren Daniel Bohr klarer likevel å skape et effektivt, stilisert bilde av Japan omkring 1900, sett gjennom en vestlig optikk.

Når det gjelder det musikalske bildet, er saken mer sammensatt. Det er igjen sopranen Antonia Cifrone som synger Cio-Cio-San – og det gjør hun med klar, spiss stemme og et sterkt scenisk uttrykk. I de siste to aktene får hun fint motspill av alten Sidonia Nica i rollen som tjenestepiken Suzuki, og norske Silje Folkedal har en kort, god entré i siste akt som Pinkertons amerikanske kone Kate.

På herresiden er det grunn til å fremheve Doru Iftene som både synger og spiller rollen som kobleren Goro med glans. Og Anooshah Golesorkhi gjør som vanlig en solid innsats, denne gangen i rollen som den amerikanske konsulen Sharpless.

Forestillingens store problem oppe på scenen er at den mannlige hovedrollen ikke har gjennomslagskraft. Tenoren Jaroslav Dvorski synger Pinkerton med svak, anstrengt stemme. Han klarer sjeldent de store utblåsninger i høyden, og blir totalt overkjørt av Golesorkhi og Cifrone i alle de sentrale duettene.

I orkestergraven kjemper Anne Randine  Øverby med å holde sammen på et meget ujevnt orkester. Hun klarer det ikke. Orkestersatsen spriker fælt, og klangen er sur gjennom det meste av andre og tredje akt. Bergen Operakor har ikke mye å synge, men gir en fin versjon av den ordløse sangen i overgangen til tredje akt.

Det store pianistiske uttrykket

Bergens Tidende, 04.03.2009

Shadows of Silence

Leif Ove Andsnes, klaver

Franz Welser-Möst, dirigent

Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Andsnes, samtidsmusikken og den personlige musikalske smaken

Vi er mange som ennå husker den åndeløse stillheten i Håkonshallen da Leif Ove Andsnes fremførte ungarske György Kurtágs miniatyrer under festspillene i 1999. I anmeldelsen dagen etter skrev jeg begeistret at dette ga mersmak: «Leif Ove Andsnes skylder oss og verden en plate med samtidsmusikk. Når Pollini kan spille Boulez, kan Andsnes spille Ligeti, da vel ...?».

Nå er den her, platen jeg drømte om for ti år siden, den første platen med Andsnes og samtidsmusikk. Det ble ikke Ligeti denne gangen, men enda en håndfull Kurtág, to solostykker av danske Bent Sørensen pluss, vel så viktig, Witold Lutoslawskis klaverkonsert (1988) og Marc-André Dalbavies klaverkonsert som er tilegnet Andsnes og urfremført av ham i Carnegie Hall i 2005.

Franz Welser-Möst og det tradisjonsrike bayeriske radioorkesteret legger solid fundament under klaverkonsertene og gir klaveret klart og kraftig motspill med voldsom punch i slagene når det trenges. Og midt i det hele, selv i de mest turbulente og intenst bråkende orkesterpassasjene, hører man Andsnes som sitter, cool og uanfektet, og får de komplekse klaverstemmene til å stråle og synge.

Det er gnistrende godt klaverspill på denne platen, både i de to konsertene og soloverkene. Hva ellers? – kunne man spørre. En mesterpianist som Andsnes kan selvsagt spille alt, uansett vanskelighetsgrad. Men hva har han selv lyst til å spille? Det som gjør denne platen spesielt interessant er at vi her hvor det er snakk om ny og uvant musikk, kanskje får et inntrykk av hva slags musikk Andsnes personlig har mest sans for. Repertoarvalget peker i det minste i den retningen. For Lutoslawski-konserten griper tilbake og henter stoff fra det romantiske konsertrepertoaret og har samtidig åpenlyse referanser både til Rakhmaninovs pianistiske grep og til Ravel klangverden.  I Dalbavie-konserten møter vi igjen en overdådig klangverden og det store pianistiske uttrykket. Og hos Sørensen ser vi tilbake på et romantisk univers, men her filtrert gjennom en nåtidig bevissthet.

Det romantiske, fargestrålende uttrykket, den velskrevne, pianistiske klavermusikken – nærmer vi oss Andsnes og hans personlige musikalske smak her? Det kunne virke slik. Men hva da med de små, skarpe og konsentrerte Kurtág-stykkene som han fremdeles har med på reisen? Kanskje vi likevel får høre ham spille Ligeti en dag?

Vårsøg og mer

Bergens Tidende, 04.03.2009

Magnificat

Arve Tellefsen, fiolin

Marita Sølberg, sopran

Nidarosdomens Guttekor

Bjørn Moe, dirigent.

Grappa

Musikk fra Henning Sommerros verksted

Henning Sommerro er som kjent mer enn «Vårsøg». Han er en allsidig komponist som i mange år har arbeidet i de områdene hvor populærmusikken grenser opp til andre genrer. Hva slags musikk som oppstår der, får vi et lite inntrykk av på denne platen hvor Sommerro har samlet en håndfull verker fra de siste tjue årene. Her er festmusikk skrevet til feiringen av kong Harald og dronning Sonjas 60-års dager i 1997. Her er sanger fra Sommerros Trondheimsoperaer. Her er en russisk-klingende suite for fiolin og strykeorkester. Og til sist Magnificat (1998) for sopran, kor og orkester – et bestillingsverk fra Nidarosdomens Guttekor. Det meste av musikken virker temmelig anonym, men den er profesjonelt skrevet, den klinger godt, og den gir både kor og solister noe å jobbe med. Og i tillegg er det et bonusspor – der Sommero synger «Vårsøg» i et nytt arrangement for solist og guttekor

Bønnebok

Bergens Tidende, 11.02.2009

A Spotless Rose

Gabrieli Consort

Paul McCreesh, dirigent

Deutsche Grammophon

Maria-sanger fra Paul McCreesh og Gabrieli Consort

For et par år siden hadde Paul McCreesh og hans fabelaktige kor Gabrieli Consort suksess med platen «The Road to Paradise», en slags musikalsk pilegrimsreise fremstilt ved hjelp av kirkelige verk fra renessansen til i dag. Nå er de tilbake igjen, denne gangen med «A Spotless Rose», en samling korverk som forholder seg til ulike aspekter av Maria-dyrkelsen opp gjennom tidene. Kronologisk sett spenner platen fra Josquin Desprez og Jean Mouton på 1400-tallet til samtidskomponister som John Taverner og Henryk Górecki. Og Gabrieli Consort, innspilt i Ely katedralen, klinger like overjordisk herlig og suggererende som før. Samtidig har platen samme ujevne preget som den foregående: Mens de gamle kirkekomponistene representerte datidens musikalske forfront, er de fleste av de nåtidige verkene som McCreesh har valgt å innspille, bleke, tilbakeskuende og musikalsk sett temmelig uinteressante.

Transkripsjoner

Bergens Tidende, 11.02.2009

Morgen
Mischa Maisky (cello) og Pavel Gililov (klaver)

Deutsche Grammophon

Cellisten Mischa Maisky spiller Strauss og Dvorák

Fordi repertoaret for cello er så begrenset, velger mange store cellister å spille transkripsjoner, «oversettelser» av musikk som opprinnelig var skrevet for andre instrumenter eller for sangere. Slik for eksempel den glimrende cellisten Mischa Maisky gjør det på «Morgen», en plate med verker av Richard Strauss og Dvorák. Tittelen stammer fra en Strauss-sang som her fremføres slik at pianisten Pavel Gililov spiller både klaverakkompagnementet og sangen, mens Maisky spiller en supplerende overstemme opprinnelig skrevet for fiolin. I tillegg spiller de en sonatine av Dvorák (op.100) og et av hans Romantiske stykker (op. 75), begge opprinnelig skrevet for fiolin. Men det er også egentlig cellomusikk på platen – en sonate skrevet av Strauss (op. 6) da han var 19 og en beskjeden rondo av Dvorák (op. 94). Verken transkripsjonene eller originalverkene er «stor» musikk, men de får liv av Maiskys flotte, syngende cellostemme.

Feiringer

Musikkommentar, Bergens Tidende, 11.02.2009

2007 var Grieg-år – hundreåret for hans død. Det var jubileumskomité og konserter og utstillinger og bøker og statsstøttede plateutgivelser. Slik var det også i 1993 da vi feiret 150-året for hans fødsel.

Og slik var det i 2008 da vi feiret hundreåret for Geir Tveitts fødsel. Tveitt kan vi feire igjen i 2031 – da er det femtiåret for hans død. Og tolv år senere blir det nytt Griegår  tohundre-året for hans fødsel. Og hva om vi tar med Fartein Valen? Eller Harald Sæverud for den saks skyld? Eller alle de store utenlandske komponistene? For slett ikke å snakke om forfatterne og bildekunstnerne, de lokale så vel som de internasjonale? Kalenderen blir fort full.

Hver gang jubileumsmaskinen går i gang, kommer det berettiget kritikk. Hva ska vi med alle disse minneårene? Er ikke dette akselererende jubileumshysteriet temmelig komisk? Jo visst. Slike jubileer har vanligvis ikke veldig mye å gjøre med de som feires eller med kunsten deres. På det lokale planet er jubileene først og fremst en anledning til rituell feiring av den nasjonale identiteten  og eventuelt til internasjonal markedsføring av oversette kunstnere. Og de store utenlandske jubileene er mest et anliggende for den internasjonale turistnæringen og for de multinasjonale mediekonglomeratene. Komponistjubileene er for eksempel en gyllen anledning for plateselskapene til å lage cd-bokser og realisere en tyngende backlist. Eller til å generere ny profitt ved å utgi nye plater i slippstrømmen fra jubileene.

I år er det Mendelssohn-år. Tohundreåret for hans fødsel. Startskuddet for feiringen har allerede gått. AnneSophie Mutter har tatt den stroppløse kjolen på, og Deutsche Grammophon markedsfører både kjolen og Mutters nye versjon av Mendelssohns fiolinkonsert for alt det er verdt. Det kommer andre versjoner med andre solister på andre plateforlag de neste månedene.

2009 er også Haydn-år. Tohundreåret for Joseph Haydns død. Og her er endelig et eksempel på et jubileum som ville kunne gi musikalsk mening. Ved 150-års jubileet i 1959 var Haydn fremdeles «Papa Haydn», en foreldet musikkhistorisk figur. I dag, etter et halvt århundres iherdig innsats av musikere og dirigenter, er han en sprell levende komponist. Den radikale omvurderingen har gitt Haydn en ny og annerledes plassering på det musikalske firmamentet. Som det er all mulig grunn til å feire. Men det spørs om det blir tid til å høre musikken hans midt i all jubileumsoppstyret. Et slikt år går fort. I Wien, hjembyen hans, er de allerede i gang med forberedelsene til de to store Mahler-årene 2010 og 2011.

Korrespondanser

Bergens Tidende, 06.02.2009

Verker av Debussy, Dutilleux og Brahms.

Barbara Hannigan, sopran

Edward Gardner, dirigent

BFO

Grieghallen

Kanadiske Barbara Hannigan med imponerende fremførelse av Henri Dutilleux

Den engelske komponisten Colin Matthews har tatt Claude Debussys 24 delikate klaverpreludier og instrumentert dem for stort symfoniorkester. De tre smakebitene som BFO fremførte i går, gjorde det ikke helt klart hva poenget med dette var. Matthews forsøker noen steder å «oversette» klaverklangen til orkester, andre steder imiterer han klangen og instrumenteringen fra Debussys egne orkesterverker, og det er også glimt av mer moderne orkestreringer. Resultatet blir litt underlig. Verken fugl eller fisk, Debussy eller Matthews.   

Da var det et mer interessant og originalt verk som kom etterpå: «Correspondances» for sopran og orkester, skrevet av den snart hundreårige franske komponisten Henri Dutilleux, og flott fremført av den glimrende kanadiske sangerinnen Barbara Hannigan. Hun har spesialisert seg i nettopp dette verket og fikk de klagende, komplekse melodilinjene til å lette og sveve over Dutilleux’ tette orkestersats.

Den unge, engelske dirigenten Edward Gardner førte BFO gjennom disse verkene med presisjon og autoritet. Han har en skarp slagteknikk og markerer hvor han vil hen med et tydelig kroppspråk. Derimot fungerte han mindre godt etter pausen under fremførelsen av Brahms’ første symfoni hvor hans litt tørre, saklige direksjon medvirket til at de enkelte satsene ble noe stive og oppstykkede slik at musikken mistet det store suget, det store åndedraget. 

Det optimale melodramaet

Bergens Tidende, 05.02.2009

Puccini: La Bohème

Veslemøy Fluge Berg (Mimi), Harald Bjørkøy (Rodolfo), Marianne Juvik Sæbø (Musetta), Oddbjørn Hanto (Benoit/Alchindoro), Tore Johannessen (Marcello), Olav Veierød (Schaunard), Øystein Skre (Colline).

Festivalkor og -orkester, Paradis barnekor.

Regi: Helge Jordal.

Musikalsk leder: Espen Selvik.

Kor/repetitør: Siv Kristin Klippen

Korskirken

Flott oppsetning av Puccinis La Bohème i Korskirken

Det er ikke rart at Puccinis La Bohème er blitt en av de mest populære operaene i verden. Den har jo alt som skal til. Sang, dans, festlige opptrin og komiske figurer. Flott musikk, store, melodiøse arier. Og midt i all lystigheten en tragisk historie om den fattige dikteren Rodolfo og den fattige sypiken Mimì: De forelsker seg, de skilles, de gjenforenes, men for sent – hun dør av tuberkulose. La Bohème er det optimale melodramaet.

Mange gode krefter var involvert da operaen ble satt opp i Korskirken i 2007. Det ble en dundrende suksess med overskudd til Kirkens Bymisjon. Nå er det igjen tid til La Bohème. Og mon ikke det også blir jackpot denne gangen? For den særlige sprelske blandingen av profesjonelle og amatører skaper liv og røre i kirkerommet og får melodramaet til å sveve. Man kjeder seg ikke et øyeblikk.

Og så får vi demonstrert at Puccinis partitur tåler å bli skåret helt inn til beinet. Dirigenten Espen Selvik har bare tjue musikere med seg, gjemt bort i et hjørne av kirkerommet, og selvsagt kan de ikke produsere den musikalske tyngden vi er vant med fra oppsetninger med fullt symfoniorkester. Men likevel er klangen umiskjennelig Puccini. Og i det kammermusikalske formatet kommer mange fine detaljer frem som vanligvis drukner i fet strykerklang.

Hva forestillingen mangler i musikalsk fylde, veies opp av det store sceniske uttrykket i andre akt da regissøren Helge Jordal fyller kirkerommet til bristepunket med barn og voksne, med kor og statister og kjempedukker og så mange visuelle gags at det er vanskelig å bevare roen og overblikket. Og så er det selvsagt sangerne. Mye avhenger av hvem som synger det elskende paret, og her har denne forestillingen to sterke kort. Sopranen Veslemøy Fluge Berg synger Mimì med stor, strålende stemme og smeller til med fullt musikalsk og emosjonelt trøkk i høyeste partiene. Harald Bjørkøys som synger Rodolfo, gir henne godt motspill underveis i de berømte duettene. Rollen hans er eksponert gjennom hele forestillingen, og det er forståelig at han av og til økonomiserer med kreftene for å stå distansen. Men kunne kanskje likevel ha ønsket at han hadde hvilt litt lengre på den høye C i «Che gelida manina». Blant de øvrige sangerne merket vi oss spesielt Marianne Juvik Sæbø som sang og spilte en skarp, frisk Musetta. Og kanskje mest imponerende var bassen Øystein Skre i en både stemmemessig og scenisk overbevisende fremstilling av Colline.

Det var latter, det var tårer, det var show og melodrama for alle pengene. Og i tillegg var det kort gjesteopptreden av Nordnes Bataljon. Dette må visst bli suksess.

Høytid og fest

Bergens Tidende, 04.02.2009

Missa da Tromba

Jan Fredrik Christiansen, trompet

Terje Winge, orgel

2L

Sonar.

Ellen Sejersted Bødtker

Verker av Magnar Åm

2L

Nye plater fra det norske selskapet 2L

Ved Grammy-utdelingen i Los Angeles på søndag har plateselskapet 2L gode sjanser. Deres «Divertimenti» med Trondheimsolistene er nominert i hele tre kategorier: «beste surround sound», «beste lydopptak» og «beste plate med kammerensemble». Vi ønsker lykke til.

«Divertimenti» var den første platen i verden som utnyttet blu-ray teknikken. Siden har 2L utgitt flere andre plater. Lydkvaliteten er fremdeles overveldende god. I tillegg satser selskapet på norske musikere, og å dømme etter den tettpakkede innspillingsplanen for 2009 kommer norske komponister etter hvert til å bli sterkt representert i katalogen. De to nyeste platene er eksempler på dette – og på at 2L satser på musikk som ligger utenfor de vanlige løypene.

«Missa da Tromba» inneholder musikk for trompet og orgel, en kombinasjon som var vanlig i eldre kirkemusikk, men som siden har gått i glemmeboken. Likevel har trompetisten Jan Fredrik Christiansen og organisten Terje Winge klart å finne frem til fem nyere norske komposisjoner for denne kombinasjonen, blant annet Egil Hovlands Cantus X fra 2000 og to større verk av Kjell Mørk Karlsen. De to musikerne samarbeider flott og skaper både klang av høytid og av fest. Musikalsk sett er det mest Christiansens funklende, presise trompet som er i sentrum, mens Winges orgel mer har rollen som akkompagnement. At de fleste verkene i tillegg er skrevet i en frisk, neoklassisk eller neoromantisk stil, bidrar til at helhetsinntrykket blir noe ensformig. Bare Jon Laukviks franskinspirerte Lamento skiller seg ut både stilmessig og klanglig. Det er kanskje grunnen til at nettopp dette verket gjør størst inntrykk.

På den andre 2L-platen, «Sonar», fremfører harpenisten Ellen Sejersted Bødtker tre verker av Magnar Åm sammen med Oslo Kammersolister og Grex Vocalis. Harpen klimprer. Det er resitasjon av Åms egne, pretensiøse tekster. Her er sentimentale strykerklanger. Lyden er, som ventet, flott. Det musikalske og tekstlige innholdet er derimot minimalt.

Den fotografiske hukommelsen

Kommentar, Bergens Tidende, 01.02.2009

Vi er blitt vant til krigsfotografier. Likevel venner vi oss aldri til dem. Det er hver gang like sjokkerende å se bilder av krigens ofre.

Krigen på Gaza-stripen? 1400 drepte, mer enn 5000 sårede. Hundrevis av døde kvinner og barn.

Når skjedde dette egentlig? Det gikk så fort. Og mediene glemmer så fort. Obama ble visst innsatt som president i siste uke. Ari Behn var på svensk TV forleden. Og så var det Spillemannsprisen. Og Snåsamannen.

Kanskje medienes korte hukommelse var med i kalkylen da Israel invaderte Gaza? For når stater går i krig i dag, er det ikke lenger tilstrekkelig å ha en militær strategi, man må også ha en mediestrategi. Og den internasjonale journalistføderasjonen IFJ mener at Israel bevisst planla at pressefolk skulle stenges ute fra Gaza mens kampene pågikk, og først få lov å komme inn når det hele var overstått og mediene hadde mistet interessen.

Kanskje det. Men hvis dette var strategien, lyktes den jo ikke helt, i hvert fall ikke første delen av den. For i en tid da kommunikasjonsteknologien sprenger alle grenser, er det nesten umulig å begrense adgangen til en krigssone. Selv om den internasjonale pressen ikke slapp inn mens bomberne falt, kunne øyenvitner på stedet kommunisere med omverden via mobiltelefon. Og lokale fotografer og tv-folk kunne sende bilder av sårede og drepte via satellitt til BBC Arabia, Al-Jazeera og AFP. Spesielt bildene var med til å forme hvordan folk opplevde den israelske invasjonen – ikke bare i den arabiske verden.

Fotografier har en beviskraft og en troverdighet som en journalistisk beskrivelse aldri kan få. Fotografier «snakker sant», sier man. Men hva de snakker om, avhenger selvsagt av hva fotografene velger å fotografere. Og fotografenes plassering og deres holdning til begivenhetene avgjør hva de velger eller ikke velger. Og hva bildene videre kommer til å fortelle, avhenger av hvordan de blir brukt. Krigsfotografiets internasjonale historie handler om slike valg. Om medieteknologi og mediestrategi. Om sensur. Om forholdet mellom dokumentasjon og propaganda. Det er en lang historie. For krigsfotografiet er nesten så gammelt som fotografiet selv.

Da Roger Fenton fulgte med den engelske hæren for å dokumentere Krimkrigen i 1855, valgte han å ta pene, smakfulle bilder av hvilende soldater og øde landskaper. Hærledelsen og dronning Victoria likte godt disse bildene, mens krigsmotstanderne anklaget ham for å tilsløre krigens gru. Fentons amerikanske kolleger valgte en annen strategi. Under den amerikanske borgerkrigen noen år senere tok fotografene bilder av falne soldater som lå strødd på slagmarken. En av fotografene skrev: «Her er de forferdelige detaljene! La dem være med til å forhindre at en slik katastrofe igjen rammer vår nasjon». Like siden har krigsfotografiet vært plassert i spenningsfeltet mellom tilsløring og dokumentasjon.

De brutalt realistiske bildene fra den amerikanske borgerkrigen rystet de første, uforberedte tilskuerne. I dag er vi ikke lenger uforberedte. Vi er vant til å se slike bilder. Kriger og væpnede konflikter er blitt fotografisk dokumentert i halvannet hundre år. Noen av bildene er med tiden blitt til en slags ikoner som sammenfatter en bestemt krig i vår kollektive bevissthet – Robert Capas bilde av den fallende soldaten fra den spanske borgerkrigen, for eksempel. Andre bilder har vært med til å endre folks holdning til en krig på avgjørende måte – som for eksempel Nick Uts bilde av jenten som flykter fra napalmangrepet under Vietnamkrigen, eller Eddie Adams’ bilde av den vietnamesiske generalen som henretter en fange på åpen gate.

Vi er blitt vant til krigsfotografier. Og likevel venner vi oss aldri til dem. Det er hver gang like ubehagelig, like grusomt, like sjokkerende å se bilder av døde, lemlestede ofre. Verdens hærledelser liker ikke disse avslørende bildene. De vet hvordan de virker på oss. Helst vil de ha tilslørende, smakfulle bilder av fredelige soldater i øde landskaper. Eller pene oversiktsbilder av bomber som rammer mennesketomme bygninger med kirurgisk presisjon. Verdens hærledelser har lært leksen fra Vietnamkrigen. Derfor forsøker de å begrense pressens adgang til krigssonene, eller lar fotografer og journalister være «embedded». De trenger lojale støttespillere som utviser diskresjon.  

Det er mange som mener at også avisene bør være diskré, at for eksempel The Guardian, New York Times og Stavanger Aftenblad burde ha unnlatt å vise bilder av krigsofrene i Gaza. Synspunktet er forståelig. For det er selvsagt ubehagelig å få bilder av døde og skadde mennesker servert i morgenavisen. Men av og til er det nødvendig å avsløre hva som egentlig skjer, å dokumentere overgrep på sivilbefolkningen, å vise hvordan det er å leve i en krigssone og dø en meningsløs død. Det er ikke mye tid til slik dokumentasjon i dagens medier. Det er begrenset hvor lenge mediene orker å interessere seg for hva som egentlig skjedde i Gaza. Andre historier dukker opp og krever plass. Derfor er det viktig at bildene ble vist der og da. Vi skylder ofrene det.