Smakebiter

Bergens Tidende, 22.02.2006

Opera Recital

Rolando Vilazón

Münchner Rundfunkorchester, dir: Michel Plasson

Virgin Classics

Rolando Villazón med ny recital-plate

Dette er den tredje recital-plate på to år med den unge tenoren Rolando Villazón. Tidligere har han presentert seg med italiensk og fransk opera. Denne gangen synger han smakebiter fra hele operalitteraturen. De store italienerne – Verdi, Donizetti og Puccini – er selvsagt med, men også Tsjaikovskij, Bizet og Richard Strauss. Pluss litt Offenbach.

Vilazón synger fremdeles like fantastisk som før. Stemmen er smidig og uttrykksfull. Han har full kontroll i alle registre og voldsom kraft i høyden. Men en plate som denne, med femten ultrakorte arier plukket fra vidt forskjellige dramatiske og musikalske sammenhenger, yter ham ikke rettferdighet. Da den siste recital-platen kom, skrev jeg «Nu vil vi høre Rolando Villazón i helfigur, i en hel, skikkelig opera». I mellomtiden er dette ønsket heldigvis blitt innfridd med en flott innspilling av Verdis «La Traviata» på Deutsche Gramophon.

Gruppebilde med pianist

Bergens Tidende, 22.02.2006

«Reflection»

Hélène Grimaud, klaver

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Truls Mørk, cello

Staatskapelle Dresden, dir: Esa-Pekka Salonen

Deutsche Gramophon

Ujevn plate fra den allsidige pianisten Hélène Grimaud

Hélène Grimaud viser her frem noen av de musikalske forbindelseslinjene mellom ekteparet Robert og Clara Schumann og husvennen Johannes Brahms. Og demonstrerer samtidig sitt eget allsidige talent. Vi hører henne som solist med orkester i en dramatisk tolkning av Robert Schumanns klaverkonsert og som akkompagnatør for Anne Sofie von Otter i to av Clara Schumanns sjeldent fremførte sanger.

Umiddelbart virker det som en god ide å koble Grimaud med Truls Mørk. Deres bevegelige, intense stil passer sammen. Men passer knapp så godt til Brahms og hans første cellosonate der Mørks hypersensitive, insisterende spill gir musikken et presset, til tider nesten klagende preg. Grimauds tolkning av to rapsodier fra Brahms’ opus 79 har noe av den samme uroen. Her er mange strålende momenter, men som helhet virker musikken forsert og oppstykket.

Musikk for gentlemen

Bergens Tidende, 13.02.2006

Michael George Titt, fløyte

Ayako Yamagushi, klaver

Euterpe

Tårnsalen, Lysverket

Søndagskonsert med underholdende fløytemusikk

Han døde i Cambridge i 1777. I lokalavisen skrev de at han var en glimrende lærer og fløytespiller, at han alltid oppførte seg som en gentleman, og at han var respektert av alle. Dette er alt vi vet om John Frederick Ranish. Pluss at han etterlot seg om lag tjue fløytesonater. Vi hørte en av dem i går på søndagskonserten i kunstmuseet der Michael George Titt og den japanske pianisten Ayako Yamagushi demonstrerte at det går an å blåse liv i slike gamle, glemte verk. Ja, den lille D-dur sonaten til Ranish viste seg faktisk å være et ganske fornøyelig bekjentskap – ikke noe stort eller dypt eller virtuost verk, men et stykke elegant og underholdende musikk. Musikk skrevet av en gentleman for gentlemen. Morsomt å spille tydeligvis. Og også morsomt å lytte til. Likesom resten av musikken denne søndagen. For selv om alle de følgende verkene stammet fra 1900-tallet, og altså var skrevet langt tettere opp mot vår egen tids komplekse, eksperimenterende musikkultur, var det den musikalske grunnstemningen fra Ranish og hans 1700-talls sonate – det elegante, det kultiverte, det upretensiøse – som preget programmet fra Per Hroar Østerns årstidsminiatyrer og Øystein Sommerfeldt vårlåter til den avsluttende avdelingen med brasilianske komposisjoner. Det ble ganske mye melodiøs, diverterende musikk denne søndagen i Tårnsalen. Litt for mye, for å være ærlig. Bare et enkelt verk med litt større musikalske utfordringer og ambisjoner ville ha satt spiss på konserten. 

Spennvidde

Bergens Tidende, 31.01.2006

Bach, Schönberg, Valen

Bergen Domkantori

Bergen Digital

Frå ottesong til elveleik

Kormusikk av Eivind Groven

Bergen Domkantori

Bergen Digital

To ny plater med Bergen Domkantori

Tar vi Bergen Domkantori for gitt? Er vi tilbøyelige til å glemme at vi i denne byen har et kor i det absolutte toppsjiktet? Kanskje det. Men da er det bare å sette en av disse nye platene på cd-spilleren og la seg blåse overende. Av den store, flotte klangen. Av den knivskarpe artikulasjonen. Av den klare linjeføringen.  Og av den imponerende spennvidden i repertoaret. 

På den ene platen trekker Magnar Mangersnes og koret en interessant musikkhistorisk linje fra Bachs kjente «Jesu, meine Freude» (BWV 227) frem til Fartein Valens dissonante motetter fra 1930-tallet. Og setter i tillegg Valens tidlige korverk «Der Psalm 121» fra 1911 opp i en tankevekkende konstellasjon med Arnold Schönbergs «Friede auf Erden», et senromantisk verk skrevet før det store spranget ut i det atonale.

På samme tid som Valen eksperimenterte med avansert, komplekst linjespill i motettene sine, skrev Eivind Groven korverk basert på norsk folketone. På den andre platen presenterer Mangersnes og koret et utvalg av Grovens verker fra 1930-tallet og senere. Platen tegner et interessant bilde av Groven som komponist i spennet mellom tradisjon og personlig uttrykk. Det er snakk om 16 relativt korte verk – som man nok skal høre i små porsjoner. Spiller man dem i et strekk, blir de litt for enslydende og ensformige.

Begge platene er utstyrt med informative teksthefter.

Trassig musikk

Bergens Tidende, 14.01.2006

Verk av Strauss, Ravel og Debussy

Pascal Rogé, klaver. 

Dirigent: Jun Märkl.

Bergen Filharmoniske Orkester..

Grieghallen

Pascal Rogé i fornem tolkning av Ravels venstrehåndskonsert

Historien er velkjent, men like sterk og imponerende for det: Pianisten Paul Wittgenstein mistet høyre arm i første verdenskrig, men nektet heroisk og trassig å oppgi musikken og skapte seg etter hvert en posisjon som klavervirtuos. Han fremførte egne transkripsjoner av kjente klaverstykker, og han bestilte verk hos samtidens førende komponister. Det mest berømte av bestillingsverkene er Maurice Ravels «Konsert for venstre hånd», et kort, krevende og ekspressivt stykke musikk skrevet uten hensyn til Wittgensteins handikap.

«I et verk som dette er det viktig at klaverstemmen er like kompleks som hvis den var skrevet for begge hender», sa Ravel. I pianisten Pacal Rogés fornemme tolkning av konserten sammen med BFO torsdag kveld sto verket frem med al den kompleksitet og virtuositet som Ravel kunne ønsket seg. Og samtidig fikk Rogé også markert med subtile midler at Ravel med denne musikken har forsøkt det umulige, at venstrehåndskonserten er et gjenstridig, trassig verk som nettopp fungerer i kraft av motsetningene mellom det komplekse materialet og de fysiske begrensningene som er lagt på fremførelsen. Etter Ravel ble det stormende bifall og til slutt som ekstranummer en vakker, melankolsk tolkning av Erik Saties femte Gnossienne. 

Kveldens dirigent, tyske Jun Märkl, er et nytt navn i Bergen. Han presenterte seg innledningsvis med Richard Strauss’ «Till Eulenspiegel» i en flott, fargestrålende tolkning som demonstrerte både sans for musikkens store, bærende strukturer og evne til å få frem det helt eksakte uttrykket i de ørsmå detaljene. Inntrykket av at vi her har å gjøre med en skarpskodd, teknisk orientert dirigent som er i stand til å finne gode løsninger på de fleste problemene, ble bekreftet etter pausen med klare og finpussete tolkninger av Claude Debussys «Printemps» og «Iberia». Jun Märkl er en dirigent vi gjerne vil møte igjen i Bergen.

Teknikk og dramatikk

Bergens Tidende, 05.12.2005

Kiri Te Kanawa, sopran

Jonathan Papp, klaver

Grieghallen

Kiri Te Kanawa i Bergen

En operastjerne på slutten av karrieren, på konsertturne, bare akkompagnert av en enslig pianist. Man har opplevd den slags før. Og sporene skremmer. De store operastjernene er jo ikke likefrem berømte for å eldes med ynde. Men kanskje Kiri Te Kanawa nettopp er unntaket som bekrefter regelen? Hun gjorde i hvert fall alle fordommer til skamme i Grieghallen på lørdag. For her var det verken publikumsfrieri eller nemme musikalske løsninger, men tvert imot et finstemt, variert utvalg av sanger og konsertarier fra hennes store repertoar: Händel, Mozart og Richard Strauss før pausen; utdrag av Berlioz’ Nuits d’Été pluss verker av franske og italienske komponister etter pausen.

Men stemmen da? Nei, heller ikke her var det grunn til de helt store bekymringene, viste det seg. Te Kanawa har tatt nydelig vare på instrumentet sitt, og i tillegg har hun en teknikk som setter henne i stand til å løse mange av de problemene som alderen nødvendigvis reiser.

Man merker selvsagt at hun har rundet de seksti. Klangen i mellomleiet er blitt tynnere; overgangen til det høye registret er ikke så smidig som før; i høyden er hun tydeligvis nødt til å økonomisere med kreftene. Og hun har valgt et repertoar der det er ganske langt mellom toppnotene. Men selv om hun ikke er så overdådig strålende som for tjue år siden, så kan hun fremdeles lukke opp for stemmen i det høye registret og smelle til med imponerende styrke.

Som sanger har Te Kanawa alltid vært mer opptatt av klang og melodikk enn av rollenes karakter og tekstenes innhold. Slik er det fremdeles – hvilket gjør en recital-konsert som den på lørdag, til en temmelig monoton opplevelse. For selv om det innholdsmessige spennet i programmet var ganske voldsomt, gikk hun sjeldent inn i en nærmere tolkning av de enkelte sangene. Hun presenterte det musikalske materialet, korrekt, sobert, med vekt på de tekniske utfordringene. Og gikk så rask videre til neste nummer.  Planmessig avvikling. Uten større dramatikk.

Dramatikken sørget til gjengjeld en menig publikummer for: Te Kanawa bråstoppet midt i den første Strauss-sangen fordi hun hadde sett noen lysglimt i den mørke salen. Synderen som forsøkte seg med live-overføring via mobiltelefon, ga seg ikke til kjenne. Og etter en stund gikk Te Kanawa videre i programmet. Men det var et par minutter da stemningen på scenen var ganske amper, og man lurte på om hun ville forlange kroppsvisitering.

Revestreker

Bergens Tidende, 30.11.2005

Klaverkonserter av Mozart

Alfred Brendel, klaver

Charles Mackerras, dirigent

Scottish Chamber Orchestra

Philips

En gammel ringrev spiller Mozart

Av alle Mozarts klaverkonserter er nr. 12 (K414) den mest sjarmerende – har Alfred Brendel sagt en gang. Og når man hører ham spille den sammen med Scottish Chamber Orchestra og Charles Mackerras, skjønner man hva han mener. Mozart skrev den i 1782. Han var 26 år gammel, var nettopp kommet til Wien og skulle presentere seg for sitt nye publikum. Hvilket han gjorde med en frisk, lys komposisjon, full av fine melodier og finurlige vendinger, og med rikelig plass for solisten til å imponere og briljere. Gamle Brendel går til saken med liv og lyst, boblende av glede over alle de revestreker den unge Mozart har funnet på. Og slår deretter om og kaster seg inn i tolkningen av platens andre Mozart-konsert, nr. 17 (K453) – som han spiller med all den alvor, tyngde og livserfaring som dette komplekse verket krever.

Saklighet

Bergens Tidende, 16.11.2005

Truls Mørk

Bachs Cello-suiter

Virgin

Dobbelt-cd

Truls Mørk tolker Bach

En samling korte dansesatser – allemander, sarabander, menuetter. Fine, klare melodilinjer skrevet for en ensom cello. På papiret ser det så lett og naturlig ut, men i virkeligheten er det seks fryktinngytende verk som Bach har skrevet. For at disse suiter for solo-cello skal bli til klingende musikk, må det en stor musiker til. Truls Mørk har hva denne musikken krever: en varm, nyansert tone og en svimlende teknikk som setter ham i stand til å klare selv de mest halsbrekkende passasjene.

Det er mye som klinger nytt og annerledes på disse to platene. Nesten i hver sats er det uventede fraseringer og personlige grep. Men samtidig er tolkningen generelt mer preget av respekt og ærefrykt enn av spontan utfoldelse. Mørk legger musikken frem, alvorlig, saklig, i lange perioder nærmest stakkato. Det skaper klarhet, men det fantasifulle, det frodige og strømmende som også ligger i Bachs musikk, får bare lov til å bryte igjennom i sjeldne tilfeller.

Potens

Bergens Tidende, 30.11.2005

Verk av Bartók

Annar Follesø, fiolin

Björn Nyman, klarinett

Christian Ihle Hadland, klaver

2L

Annar Follesø med kraftfull tolkning av Bartóks fiolinmusikk

Konkurransen er hard når det gjelder Béla Bartoks fiolinmusikk, men Anner Follesø går på med krum hals og feier i en del tilfeller konkurrentene av banen. Hans potente tolkning av sonaten for solofiolin imponerer med robuste akkorder og lange, seige linjer. Også i sonate nr. 2 for fiolin og klaver satser han på det store, kraftfulle uttrykket. En fiolinist som Christian Tetzlaff har kanskje større sans for de spirituelle sidene i denne musikken. Til gjengjeld står han ofte noe i skyggen av sin pianist, Leif Ove Andsnes, mens Follesø gjennom hele sonaten har et fint balansert samspill med Christian Ihle Hadland. Platen slutter med en spretten versjon av «Contrasts», det sjarmerende stykket for fiolin, klaver og klarinett som Bartók i sin tid skrev til Benny Goodman.

Det hete begjæret

Bergens Tidende, 06.11.2005

Richard Strauss: Salome

Pawel Wunder (tenor), Anna Lubanska (mezzo), Eilana Lappalainen (sopran) og Ronnie Johansen (baryton).

Regi: Martin Otava

Scenografi: Ján Zavarsky

Dirigent: Jacek Kaspszyk

Bergen Filharmoniske Orkester

Den polske nasjonaloperaen Teatr Wielki i samarbeid med Opera Vest

Grieghallen

Profesjonell, gjennommusikalsk oppsetning av Richard Strauss’ opera Salome

En operaforestilling der musikken og teksten står i sentrum, der regien ikke motarbeider verket, der store sangere får lov til og klarer å skape dramatikken selv med egne musikalske og teatralske midler – en slik forestilling presenterer Opera Vest i Grieghallen i disse dagene: Den polske nasjonaloperaen Teatr Wielkis oppsetning av Richard Strauss’ Salome.

Den engelske forfatteren Oscar Wilde som skrev librettoen til Salome, hentet historien fra Bibelen og gjorde den til en pirrende fortelling om forvillet seksualitet, om erotikk som slår over i sadisme og dødsdrift, om dunkle, incestuøse følelser og om «det hete begjæret»: Den purunge prinsesse Salome blir erotisk betatt av den fangne profeten Johannes. Da han avviser henne, blir hun grepet av raseri. Hun utnytter sin erotiske makt over stefaren sin, Kong Herodes; hun stripper for ham, og tvinger ham til å gi henne Johannes Døperens hode til gjengjeld.

I Grieghallen er det Ronny Johansen som har den krevende rollen som den kyske, stålsatte Johannes Døperen, en rolle han synger med voldsom stemmeprakt og imponerende scenisk autoritet. Men når denne betente historien om gammeltestamentlig dekadanse og depravasjon, skal bli til opera, står og faller alt til sjuende og sist med hvordan man håndterer tittelrollen. Hvilket ikke er noen enkel sak. For vel har Wilde beskrevet Salome som en purung, overspent teenager, men Strauss har på sin side skrevet partiet i det høyeste registret, beregnet på en stor «hochdramatisch» stemme av den typen man normalt bare hører hos veldig modne sopraner.

Det er sjeldent det lykkes å løse denne konflikten mellom rolle og stemme i Salome – og faktisk er det lang tradisjon for å la en eldre sopran synge rollen og så klare stripteasen ved hjelp av en ung stand-in. Men den finsk-canadiske sopranen Eilana Lappalainen har i de senere årene vist seg i stand til å oppfylle Strauss’ umulige krav. Noe hun demonstrerte meget overbevisende i går kveld i Grieghallen. Hun har en kraftig, uttrykksfull stemme og enorm vokal stamina; hun har et stort dramatisk talent og klarer alle rollens voldsomme psykologiske skift fra forstyrret teenager til erotisk kvinne til rasende galskap. Og i tillegg er hun vakker og har både utseende og fysisk styrke til å danse de sju slørs dans – for straks etterpå å kaste seg ut i nye vokale utfordringer.

I rollene som Herodes og Herodias, Salomes mor, hørte vi Pawel Wunder og Anna Lubanska, to solide sangere fra den opprinnelige polske oppsetningen. Mange av de mindre rollene var besatt med lokale krefter. Vi merket oss spesielt tenoren Svein Erik Sagbråten som ga en flott, uttrykksfull tolkning av Narraboths parti.  

I orkestergraven satt musikerne fra Bergen Filharmoniske Orkester og spilte Strauss-opera som om de aldri hadde bestilt annet. Under ledelse av den glimrende polske dirigenten Jacek Kaspszyk ble det lagt fargestrålende, komplekse lydtepper under sangerne med flott utnyttelse av hele spennet fra wagnersk senromantikk til sitrende, høyspente utflukter i tonalitetens grenseland.

Med andre ord: en fantastisk operakveld.

Et enkelt hjertesukk på tampen: I programmet skriver Opera Vest på hjertegripende sponsor-newspeak at samarbeidet med Teatr Wielki har til formål «å videreutvikle profesjonell bergensk operakompetanse».  Men, lurer man på, er kompetansen ikke snart så velutviklet at Opera Vest kunne begynne å lage sine egne produksjoner?

Jordens sang

Bergens Tidende, 22.10.2005

Verk av Mendelssohn og Mahler

Nadja Michael, mezzosopran

Jon Villars, tenor

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott fremførelse av Gustav Mahlers svanesang

Det er jammen ikke mye sprell og leven i Felix Mendelssohns første symfoni: Fire enkle satser rett etter boken, en halv times skoleflink romantisk orkestermusikk skrevet av en tenåring. Men fremført skarpt og effektivt av BFO under ledelse av en entusiastisk Andrew Litton fungerte dette ungdomsverket likevel godt som et lite, upretensiøst forspill før kveldens store, alvorlige satsning.

«Lied von der Erde», den dødsmerkede Gustav Mahlers symfoniske vokalverk til tekster av kinesiske diktere, er skrevet for sangere med stamina.  De to solistene er sentrum hele tiden, ofte under helt ekstreme betingelser. Som for eksempel i de nådeløse første taktene hvor tenoren må konkurrere med det store symfoniorkestret som blåser full storm bak ham. Amerikanske Jon Villars kastet seg inn i denne stormen og demonstrerte imponerende stayer-evne med hamrende innsatser i det høyeste registret. Da stormen hadde lagt seg, hørte vi at han er en typisk «Heldentenor», og at han synger med et ganske voldsomt vibrato som vel ikke riktig passer til et verk av denne typen. I de senere satsene hadde han dessuten av og til fokuseringsproblemer, noe som kanskje må tilskrives at han hadde overtatt tenorpartiet med ganske kort varsel. 

Tyske Nadja Michael var til gjengjeld en udelt fornøyelse fra først til sist. Hun sang mezzo-partiet med flott, musikalsk frasering og fin tekstforståelse. At hun dekker hele det Mahler’ske uttrykksregistret, demonstrerte hun i sin tolkning av sistesatsen, «Der Abschied»: Stemmen hennes er lys og slank når hun synger om furuenes kjølige skygger; den blir mørk og glansfull i andredelens klagesang over et ulykkelig liv, og hun blender den til sist helt ned og lar den klinge tonløst ut i den gjentagne, fallende frasen «ewig, ewig …», mens en enkelt treblåser insisterende holder et håp ved like.

Imponerende sunget. Og imponerende spilt av BFO og Andrew Litton som gjennom hele verket støttet sangerne og gjorde omhyggelig rede for alle detaljer i denne komplekse komposisjonen.

Romantisk fiolin

Bergens Tidende, 19.10.2005

Mozarts fiolinkonserter og Sinfonia Concertante

Anne-Sophie Mutter, fiolin

Yuri Bashmet, bratsj

London Philharmonic Orchestra

Deutsche Gramophon

Anne-Sofie Mutters livtak med Mozart

Hun var en lubben tenåring da hun debuterte på plate i 1978 med Berliner Philharmoniker. På programmet sto Mozarts fiolinkonserter nr. 3 og 5. På podiet sto Herbert von Karajan. Hun var hans funn: Anne-Sophie Mutter, den nye fiolinsensasjonen. I sommer har hun innspilt alle fem konserter. Denne gang uten dirigent og med London Philharmonic Orchestra som hun selv leder fra solistpulten.

Uttrykksregistret er større, tolkningene dristigere. Men Mutters Mozart er fremdeles like stormende og dramatisk som på debutplaten. Tonen er stor og strålende, fraseringene blendende. Her er det store armbevegelser og overveldende teknikk. Dette er, for å si det rent ut, en veldig romantisk Mozart. Som ikke alle vil like. Men er man trett av å høre disse ungdomsverkene spilt forsiktig og pent på skrøpelige tarmstrenger, virker Mutters solide, fandenivoldske utblåsninger nesten helt forfriskende.    

Triospillets kunst

Bergens Tidende, 12.10.2005

Brad Mehldau Trio

Day Is Done

Nonesuch Records

På kvistede løyper med Brad Mehldau og venner

Etter et par soloplater er pianisten Brad Mehldau tilbake i trioformatet. Bassisten Larry Grenadier er med igjen, mens trommeslageren Jorge Rossy er byttet ut med Jeff Ballard. I øvrig er alt slik vi kjenner det fra Mehldaus «Art of the Trio»-serie: Interessante originalkomposisjoner og overraskede valg av gamle slagere og moderne evergreens mikset med referanser til hele det moderne jazzklaverets historie. Her er dekonstruerte versjoner av Bacharachs «Alfie» og av gamle Beatles-klassikere. Underveis treffer vi både Paul Simon. Nick Drake og Radiohead. Keith Jarrett og Bill Evans er selvsagt med på lasset. Og i bakgrunnen spøker Monk og Ligeti.

Det er virtuost. Det er musikalsk. Det er imponerende. Men kanskje også litt for selvhøytidelig og litt for kontrollert – som om musikerne har vanskelig ved å slippe seg helt løs fordi de hele tiden må demonstrere hvor flinke de er.

Høyt humør

Bergens Tidende, 05.10.2005

Vivaldi: Concerti con molti instrumenti, vol. 2

Fabio Biondi og Europa Galante

Virgin Classics

Underholdende, swingende Vivaldi-konserter

Stavanger Symfoniorkesters nye kunstneriske leder, fiolinisten og barokkspesialisten Fabio Biondi, er aktuell med en plate der han og Europa Galante fortsetter arbeidet med Vivaldi. Denne gang dreier det seg om åtte korte, underholdende verk «for mange instrumenter» – konserter for solister og strykere eller for kollektive, kammermusikalske besetninger. Som spilles med vanlig musikalitet og sydlandsk temperament. Det er swing og schwung i de raske satsene og så voldsomt attakk at strykerne noen ganger høres ut som slagverk. Og det er yppig, tilbakelent sensualitet i de langsomme satsene. Musikalsk sett er alt vel ikke like spennende, og spiller man platen i ett strekk, er det fort gjort å bli hektet av. Men tar man konsertene enkeltvis og fordeler dem over tid, er det mange fine opplevelser å hente. Her er både respekt for det historiske materialet og nye, overraskende grep. Og hele tiden høyt humør.

Musikernes musiker

Bergens Tidende, 01.10.2005

Verk av Milhaud, Mozart og Beethoven
Dirigent og solist: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Klarhet og dramatikk. Philippe Entremont gjester Bergen

Når Philippe Entremont besøker Bergen Filharmoniske Orkester, kan man være sikker på at det skjer noe flott i Grieghallen. Han er en fremragende pianist, en stor dirigent og en musikernes musiker som alltid får orkestret til å yte sitt aller beste. Når det gjelder musikk i spennet fra Haydn til Schubert er han suveren. Han er rutinert – både som pianist og dirigent – men musikken blir aldri rutine for ham. Det er alltid noe på spill, noe som skal formes på en ny måte, noe som skal organiseres annerledes enn før.

Vanligvis har han en klaverkonsert av Mozart på programmet. Denne torsdag kveld var det nr. 21 – som han dirigerte fra pianokrakken og spilte slik at man glemte alt om Bo Widerberg og «Elvira Madigan». I Entremonts og BFOs tolkning var det ikke et snev av romantisk svensk sommer og Pia Degermark i slow motion, men bare ren, sterk musikk – spilt med utsøkt kammermusikalsk fornemmelse av både solist og orkester.

I Mozart fokuserte Entremont på spenningen mellom den krystallinske klarheten i de raske passasjene og de dramatiske følelsesutbruddene i den langsomme andresatsen. I fremførelsen av Beethovens 4. symfoni etter pausen var det overgangen fra wienerklassisismens fornuft til romantikkens følelse som var det sentrale prosjektet. Det ligger ikke mange år mellom Mozarts klaverkonsert og denne muntre, nesten elegante, symfonien, men i Entremonts tolkning merker man likevel at Beethovens musikk er skrevet i en ny tid, i en verden der de følelsesmessige investeringene er annerledes og risikoen for sammenbrudd større.

Tradisjonen tro hadde Entremont også et stykke nyere musikk på programmet, denne gang var det Darius Milhauds ballettmusikk «La création du monde» fra 1923, et morsomt, nesten rørende, musikalsk kuriosum fra en svunnet tid. Det er snakk om «jazz-inspirert» musikk – sier musikkhistorikerne. Men «La création du monde» er først og fremst et vitnesbyrd om hvor fremmed og nærmest uforståelig den nye amerikanske musikken må ha virket på samtidens europeiske komponister. I Milhauds rådville versjon er «jazz» en serie musikalsk usammenhengende effekter – tradisjonell europeisk salongmusikk spritet opp med dissonante blåserklanger, sirupsklisne saxofonlinjer, klagende klarinetter pluss helt ubetalelig stivbent rytmikk i slagverket. 

I musikkens sprekker

Bergens Tidende, 24.09.2005

Verk av Dvorák, Tveitt og Brahms

Solist: Stephane Astier, harpe

Dirigent: Juanjo Mena

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Torsdagskonsert med Geir Tveitts egensindige harpekonsert og en konsekvent tolkning av Brahms’ tredje symfoni

Det er kanskje ikke mye «ekte», «autentisk» slavisk folketone i Antonín Dvoráks Slaviske Danser. Men det er i det minste fyrig rytmikk, smektende melodier og mye smertefull melankoli. Og når Bergen Filharmoniske Orkester kaster seg inn i denne gamle, effektive underholdningsmusikken – med den baskiske dirigenten Juanjo Mena dansende på podiet – da må man bare overgi seg. Bedre kan denne turistversjon av «det slaviske» neppe spilles.

Solisten har ikke noe enkelt jobb i Geir Tveitts harpekonsert nr. 2. Her er det ingen vakre melodier, ingen innsmigrende klanger å briljere med. Her er først og fremst stridende og sprikende musikalske tendenser – med den lydsvake harpen i konstant kamp med en tett, robust orkestersats der dype messing- og treblåsere dominerer. Men kanskje er det nettopp dette sammenstøtet som har fascinert Tveitt og som gjør konserten til et spennende stykke musikk. 

BFOs flinke harpist Stephane Astier gjorde en kjempeinnsats i denne egensindige og gjenstridige musikken. Slik hun og BFO spilte verket skjønte man at dette er en konsert der det meste skjer i musikkens sprekker – i de korte øyeblikkene når den massive orkesterklangen dempes og man plutselig hører harpens eteriske lyd som en erindring om noe annet, en annen tid, en annen verden.

Etter pausen var det Brahms og den tredje symfonien i en fin tolkning av BFO og ikke minst av kveldens dirigent Juanjo Mena. Hans versjon av symfonien var kanskje langsommere og også noe tyngre enn vi er vant til, men den var konsekvent: I hver eneste sats fant han det helt rette tempoet som fikk musikken til å åpne seg og som skapte sammenhenger på tvers av de mange temposkiftene.

Tristan i motbakke

Bergens Tidende, 07.09.2005

Wagner: Tristan und Isolde

Placido Domingo, Nina Stemme

Orchestra of the Royal Opera House, Covent Garden

Dirigent: Antonio Pappano

EMI

Styrker og svakheter i ny Wagner-tolkning

Den perfekte Tristan og Isolde finnes ikke. Alle de gamle innspilninger har sine styrker og svakheter. Den nye fra EMI er intet unntak. Den har flott orkesterklang og gode sangere i birollene. Pluss Nina Stemme i rollen som Isolde – en overdådig Wagner-sopran med uvanlig fin klang i mellomregistret og en glitrende, kraftfull topp.

Men så var det Placido Domingo, da. Han synger Tristan med fin psykologisk innsikt. Og han synger forbløffende godt. Men når det kreves stemmekraft til å brenne gjennom orkestersatsen eller til å matche Isolde i de store duettene, merker man tydelig at han er over seksti: Fraseringen blir andpusten og stemmen bjeffende. Og derfor blir det aldri noen egentlig musikalsk sammenheng i denne nye tolkningen – dertil er de to hovedpersonene for ulike. De lever, musikalsk sett, i to helt forskjellige verdener.

Pangstart

Bergens Tidende, 03.09.2005

Griegakademiets sangklasse og jazzstudenter

Verk av Strauss, Mozart, Ravel og Prokofiev

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdende og innholdsrik konsert for de nye studentene

Det var musikalsk start for byens nye studenter i går. Pangstart – kan man visst rolig si. For det startet med en smellende utgave av Richard Strauss’ Don Juan. Og det sluttet med en eksplosiv tolkning av fem stykker fra Prokofievs Romeo og Julie-suiter. Røfft, tøfft og fargestrålende – med Bergen Filharmoniske Orkester i flott form og med Andrew Litton som energisk, pedagogisk guide på dirigentpulten og som avslappet, uhøytidelig konferansier kvelden igjennom.  Musikkformidling på  høyt nivå.

For oss vanlige konsertgjengere var kvelden spesielt interessant fordi det var anledning til å høre studenter fra Griegakademiets sangklasse og fra jazzlinjen som solister. Programmet fortalte ikke hva de het – hvilket er synd -- men vi kommer helt sikkert til å høre mer til dem, for her var det talent og sjarm i bøtter og spann. De klassiske sangerne fremførte smakebiter fra Mozarts Tryllefløyten og Figaros Bryllup – og demonstrerte både musikalsk og scenisk nærvær. Jazzlinjen var representert med en klavertrio og en sangerinne. Vi merket oss en god, minimalistisk tolkning av Joni Mitchells ”All I Want” med fin klaversolo, mens et noe overstyrt lydanlegg tok en del av nyansene i Broadway-nummeret ”Aggravatin’ Papa”.

Det var også et ikke annonsert stykke musikk denne kvelden: Litton satte seg ved flygelet og spilte, akkompagnert av et tydelig beveget orkester, andre satsen fra Ravels klaverkonsert -- til minne om orkestrets soloklarinettist Lars Kristian Brynildsen som gikk ut av tiden den 17. august.

Musikalske funn

Bergens Tidende, 24.08.2005

J. S. Bach: H-moll messe

Otto Klemperer, dirigent

EMI

Beethoven: Klaversonater

Solomon, klaver

EMI

Nye gjenutgivelser fra EMI

Hvis du er lei av vår tids Bach med originalinstrumenter, små besetninger, spede guttekor og tynn, gjennomsiktig klang – da er Otto Klemperers monumentale versjon av H-moll messen (BWV 232) fra 1967 noe for deg. Her hører du New Philharmonia Orchestra, BBC’s kor samt en stjerneparade av periodens store sangere – Janet Baker, Nicolai Gedda og Hermann Prey. Og det er klang for alle pengene. Pluss en omhyggelig tolkning der alt er tenkt igjennom, og der alle detaljer har funnet sin rette plass – selv om kanskje ikke alle vil like Klemperers langsomme tempi.

De fleste av platene i EMIs serie «Great Recordings of the Century» lever opp til navnet: Det er, som Klemperers Bach-plate, «store», berømte innspilninger som har holdt seg godt opp gjennom årene. Blant de nyeste utgivelsene finner vi bl.a. Itzhak Perlmans tolkning av Bachs Sonater og Partiaer for solofiolin fra slutten av 1980-årene, og Emil Gilels' innspilning av Beethovens 4. klaverkonsert fra 1957.

EMIs andre serie med gjenutgivelser er mer problematisk. Folk som Herbert von Karajan, Paul Tortelier, Vladimir Horowitz lever ganske vist fullt opp til seriens titel – «Great Artists of the Century» – men deres innspilninger for EMI er i mange tilfeller verken representative eller blant det beste de har gjort. I den nye sendingen er Martha Argerich for eksempel representert med et ujevnt live-opptak fra 2002 av Schumanns klaverkonsert som hun har spilt betydelig bedre i andre sammenhenger.

Men også i denne serien kan man gjøre funn. For eksempel Nathan  Milsteins elegante tolkninger av Prokofievs fiolinkonserter fra 1966. Eller – min favoritt – en streng, usentimental og besettende tolkning av Beethovens Hammerklavier-sonate innspilt av den legendariske pianisten Solomon i 1952, fire år før et slag stanset karrieren hans.

Operettegalla

Bergens Tidende, 19.08.2005

Monika Rebholz, sopran

Joachim Moser, tenor

Dirigent: Peter Guth

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdende kveld med musikk fra wieneroperettens gull- og sølvalder

Alle hadde en fin kveld i Grieghallen i går – publikum, musikere, sangere og, ikke minst, dirigenten selv. Peter Guth kjenner musikken fra wieneroperettens gull- og sølvalder ut og inn, og han fremfører den med en entusiasme og et engasjement som er smittende. Han dirigerer, han spiller fiolin, han forteller anekdoter. Som dirigent er han pedagogisk tydelig med store armbevegelser og kraftig mimikk. Som underholdende formidler bruker han hvert triks i boken – og fanger sitt publikum med musikalske og visuelle gags.

At han også er en fin musiker, glemte man kanskje av og til midt i all postyret, men så glimtet han plutselig til. For eksempel i innledningen til Wiener Blut hvor han spilte fiolinstemmen med den smektende fraseringen og dette karakteristiske, lette tonefallet som virker så naturlig og avslappet, men som er så vanskelig å få til for andre enn nettopp musikere som vokst opp i wiener-tradisjonen. 

Om Bergen Filharmoniske Orkester hadde lært å spille ”wienerisch” av Guth, er vanskelig å si. Men musikerne spilte iallfall nydelig kvelden igjennom -- med luft og svev i valsene og smell og snert i marsjene. Med til Bergen hadde Guth i tillegg to effektive sangere med fin sans for operettegenrens konvensjoner og krav: Monika Rebholz sang en slank soubrette-sopran med trøkk og skarphet i toppen, og ble matchet av Joachim Mosers typeriktige, lett nasale tenor.

Peer Gynt, igjen

Bergens Tidende, 22.06.2005

Edvard Grieg: Scenemusikk fra Peer Gynt

Peter Mattei, Camilla Tilling, Charlotte Hellekant

Ellerhein Girls’ Choir, Estonian National Male Choir, Estonian National Symphony Orchestra

Dirigent: Paavo Järvi

Virgin Classics

Frisk, spenstig plate med sterke sangsolister

Plutselig er det to nye innspillinger av Peer Gynt-musikken på markedet. Hva skal man velge?

Den flotte dobbelt-cd’en med Bergen Filharmoniske Orkester rommer all Griegs scenemusikk pluss store stykker av Ibsens tekst, og er selvsagt et opplagt kjøp hvis man vil ha en fornemmelse av den større dramatiske sammenhengen. Den nye Virgin-platen har ingen tekstutdrag og bare et utvalg av musikken. Allikevel er den et godt – musikalsk – alternativ. For Paavo Järvi og Estonian National Symphony Orchestras tolkning av Griegs musikk er frisk og spenstig. Og i tillegg hører vi Peter Mattei, Camilla Tilling og Charlotte Hellekant – tre unge, sterke sangere som BFO-platens solister ikke kan konkurrere med. 

Historisk

Bergens Tidende, 22.06.2005

Sanger av Gustav Mahler

Dietrich Fischer-Dieskau, baryton

Daniel Barenboim, klaver

EMI

Dietrich Fischer-Dieskau synger Mahler

EMI feirer Dietrich Fischer-Dieskaus 80-års dag med en gjenutgivelse av hans og Daniel Barenboims Mahler-innspilninger fra 1978. De fleste av Mahlers lieder er med: ungdomssangene og «Rückert-lieder», og også orkestersangene «Lieder eines fahrenden Gesellen» og sanger fra «Des Knaben Wunderhorn», her fremført i Mahlers egne, sjeldent hørte klaverversjoner.

I 1978 var Fischer-Dieskau fremdeles på høyden av karrieren, men man hører tydelig at alderen begynner å bli et problem. Stemmen er tynn og usikker i høyden og mangler kraft i forte-partiene. Det er også problemer med bevegeligheten i de mest krevende av Knaben Wunderhorn-sangene. Hørt med nåtidige ører er denne dobbelt-cd’en vel først og fremst interessant som historisk dokument om en berømt sanger. Og om en overforsiktig og overpedagogisk sangstil som er gått ut på dato.

Det fremmede og det velkjente

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.06.2005

I sitt innlegg (8.6) imøtegår Wencke Qvale min anmeldelse av Komische Opers versjon av Händels opera Alcina. Hun mener at David Aldens regi fungerte «som en form for moderne innfallsport til Händel», og at det lyktes ham, sammen med dirigenten Paul McCreesh, å tilføre verket en «befriende fremmedhet». Jeg takker Qvale for et interessant, poengtert innlegg. Jeg har stor sans for mange av synspunktene, men kan likevel vanskelig dele hennes entusiasme for Aldens tolkning.

Qvale oppfatter Komische Opers versjon av Alcina som et resultat av McCreeshs og Aldens felles bestrebelse på å fremstille «en radikalt fremmed» musikalsk verden. Jeg ser den heller som et uproduktivt sammenstøt av to diametralt forskjellige holdninger til et vanskelig stoff. Der McCreesh søker å fremvise den gamle musikkens fremmedhet, søker Alden med pinlig velkjente midler å gjøre dramaet akseptabelt for et moderne publikum. I Aldens regi blir Alcina til «eye candy», til frenetisk, visuell underholdning for folk som er blitt for gamle til MTV.

Det bør naturligvis være ganske stort slingringsmonn for operaregissører, uansett om de jobber med eldre eller nyere materiale. Men det er også grenser for hva som er mulig å gjøre, grenser som tekst og musikk setter i fellesskap. Musikere, sangere og dirigenter har stort sett alltid klar fornemmelse for hvor musikkens grenser går. De synger ikke i moll hvis melodien står i dur; de spiller ikke presto hvis tempobetegnelsen er largo osv. Tidens operaregissører har derimot sjeldent anfektelser, verken når det gjelder tekst, handling eller genre. Og selvsagt er det da litt morsomt at Calixto Bieito starter Un Ballo in Maschera med femten alvorlige menn på fellesdass. Eller at den tuberkuløse Violetta i La Traviata ligger på dødsleiet i pornokostyme og forlater scenen med pakket koffert etter den siste blodstyrtningen. Eller at det ustanselig er gruppesex på scenen i Peter Konwitschnys versjon av Don Giovanni. Morsomt, pirrende, fargestrålende, «og en smule gaga» – som en tysk kritiker skrev om David Aldens oppsetning av Händels Armida der 63 Jesus-figurer av hardgummi på forunderlig vis spiller en helt sentral rolle.

Paul McCreesh peker ganske åpenhjertig på problemet i BT d. 28.5: «En operaregissør kan enten arbeide på musikkens egne premisser eller skape fritt og legge sin forestilling over musikken». David Alden har som de fleste andre av tidens operaregissører valgt den siste løsningen: «derfor er det blitt en teatral produksjon med musikalsk input». Det er vanskelig å være uenig. Den forestillingen vi så i Grieghallen under Festspillene, var ikke en «moderne innfallsport til» Händels opera Alcina, men en fri scenisk fantasi akkompagnert av Händels musikk. En liten paradishage med tilfeldige omkringspaserende arier – som en tysk anmelder skrev.

Peer Gynt i helfigur

Bergens Tidende, 08.06.2005

Edvard Grieg: Peer Gynt

Tale: Svein Sturla Hungnes, Marita Solberg, Kari Simonsen

Sang: Håkon Hagegård, Marita Solberg, Ingebjørg Kosmo

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny dobbelt-CD med Bergen Filharmoniske Orkester

De to orkestersuitene fra Peer Gynt er noen av Griegs mest kjente og kjæreste verker. Men han skrev jo mye mer musikk til Ibsens tekst. Og hvordan fungerer denne musikken egentlig i den større dramatiske sammenhengen? Det spørsmålet kan man vanligvis bare få svar på når stykket en sjelden gang oppføres på et teater. Men nå kommer da Bergen Filharmoniske Orkester med en samlet fremførelse av tekst og musikk på en flott dobbelt-CD med superb SACD-lyd. Stykket er noe forkortet, men ikke mer enn at det går an å få et godt inntrykk av helheten. Og i tillegg får vi høre all Griegs musikk – tolket frisk og levende av et orkester som kjenner Grieg ut og inn, og som kanskje nettopp derfor er i stand til også å blåse nytt liv i de gamle sviskene. Marita Solberg og Ingebjørg Kosmo gir fine tolkninger av Solveig og Anitras sanger. Eneste aber er Håkon Hagegård som synger «Peer Gynts serenade» med uklar, blafrende stemme.

Høye forventninger og ambisjoner

Bergens Tidende, 06.06.2005

Franz Schubert: Die Schöne Müllerin

Johannes Weisser, baryton

Søren Rastogi, klaver

Festspillene

Troldsalen

Johannes Weisser synger Schubert i Troldsalen

Forventningspresset var til å ta og føle på da Johannes Weisser kom inn i Troldsalen for å synge Schuberts «Die Schöne Müllerin». Men allerede etter de første taktene av «Das Wandern», var saken avgjort. Ryktene har talt sant: Her er et ungt sangtalent av de sjeldne. Stemmen er frisk og muskuløs, med full bærekraft i hele det sentrale barytonregistret og med betydelig styrke i det vanskelige toppområdet. I tillegg er Weissers frasering smidig og sømløs, og han klarer uten besvær å blende ned til nesten tonløs pianissimo og opp igjen.

Når en ung, begavet sanger velger å presentere seg med «Die Schöne Müllerin», forteller det noe om høyt ambisjonsnivå. Og presser forventningene ytterlige i været. Men også i denne henseende innfridde Weiser løftene. Vi fikk en levende tolkning av historien om den ulykkelige møllersvennen med fin sans for de mange brå stemningsskiftene i de enkelte sangene. Og med sikker fornemmelse for den tragiske strukturen som preger verket som helhet. Blant annet valgte Weisser, som flere andre av tidens store Schubert-tolkere, å synge de to siste sangene i et betydelig langsommere tempo enn notetekstens «Mässig», slik at motsetningen mellom begynnelsens ungdommelige optimisme og den uavvendelige, tragiske avslutningen skjerpes.

At Weisser er utdannet operasanger, merket man bare på en viss tendens til å åpne stemmen for hurtig og smelle for voldsomt til i forte-passasjene. Og kanskje er det også operasangeren som røper seg i den litt gammeldags, teatralske fremføringen. Der de beste liedsangere vanligvis opptrer som en slags «fortellere» som står på avstand av møllersvennen og «fremviser» hans følelser, lever Weisser seg tydeligvis inn i rollen og «spiller» den med liv og sjel.

På klaverkrakken satt den danske pianisten Søren Rastogi. Også han er en ung musiker i begynnelsen av karrieren, men etter søndagens konsert å dømme er han allerede en fullbefaren liedakkompagnatør. For det er meget lenge siden vi har hørt et så flott og typeriktig Schubert-akkompagment: Diskret, delikat, rytmisk sikkert, både en sterk støtte for Weisser formidable baryton, og en tydelig, selvstendig musikalsk stemme. Vi gleder oss til å høre dette makkerparet igjen.