Fest og romantikk

Bergens Tidende, 01.02.2012

Johan Svendsen: Orchestral Works, Vol. 1

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra, 

Chandos

BFO og Chandos tar hull på en ny serie med norsk orkestermusikk

Det er to år siden plateselskapet Chandos begynte å utgi BFOs innspillinger av Johan Halvorsens orkestermusikk. Det ble etter hvert til tre plater. Nå er de i gang igjen med enda et norsk prosjekt – orkestermusikk av Johan Svendsen. I øvrig er det same procedure as last year: Bunnsolide Neeme Järvi dirigerer BFO, Melina Mandozzi er konsertmester, og fiolinisten Marianne Thorsen spiller solo når det kreves. Etter planen skal resultatet bli en serie på fire plater. Første levering tar for seg kjente og kjære svisker som Fest-Polonaise, Romanze for fiolin og orkester og Sæterjentens Søndag. I tillegg hører vi to symfoniske dikt – «Zorahayda» og «Romeo und Julie» – pluss et par verk basert på norske folketoner. Og jo da – Fest-Polonaisen er festlig, Romansen er romantisk og seterjenten klinger sødmefylt. Musikken er profesjonelt skrevet, profesjonelt instrumentert og profesjonelt spilt av BFO. Men ikke spesielt opphissende. Og det sier vel sitt at det mest interessante verket på platen ikke er av Svendsen selv, men et arrangement av Traüme fra Wagners Wesendonck Lieder.

Den annen skjønnhet

Bergens Tidende, 01.02.2012

L’Altra Beltà

Annabel Guaita, klaver

Lawo

Opplysende, imponerende plate som setter Fartein Valens musikk på plass i den europeiske konteksten

«Bortsett fra Grieg og et par av Svendsens mer populære stykker, er det for øyeblikket meget litt norsk musikk tilgjengelig på plate», skrev en av tidsskriftet Gramophones anmeldere i 1965. Og nevnte blant annet at det bare var mulig å få tak i en enkelt plate med musikk av Fartein Valen.

I dag, et halvt århundre senere, er store deler av den norske musikkhistorien gitt ut. Også Fartein Valens musikk. Når det gjelder klaververkene hans, finnes det nå hele to komplette utgivelser. Robert Rieflings pionerinnspilling fra 1980 og Einar Henning Smebyes fra 2005.

Fartein Valen er også hovedpersonen på L’Altra Beltà, den fine platen som bergenske Annabel Guaita nettopp har gitt ut. I dette tilfellet er det ikke det komplette klaververket som vises fram. Guaitas prosjekt dreier seg om å tolke Valen inn i den rette europeiske konteksten ved å spille noen av hans sentrale klaverkomposisjoner opp mot verk av Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern.

At Valen er den eneste nordiske komponisten som bør nevnes i samme åndedrag som disse tre frontfigurene fra den andre wienerskolen – det kan man lese i de fleste musikkhistoriske oversikter. På Guaitas opplysende og imponerende plate kan man helt konkret høre hvorfor.

Hun framhever de ekspresjonistiske momentene i Valens musikk ved å spille hans Fire klaverstykker (op. 22) i sammenheng med Schönbergs Sechs kleine Klavierstücke (op. 19), og hun understreker de konstruktivistiske tendensene ved å matche hans to preludier (op. 29) med det første av Schönbergs Fünf Klaverstücke (op. 23). Hun lar Bergs senromantiske Sonate kaste uventet skrålys inn over Valens mye senere Intermezzo (op. 36). Og hun får interessante kontraster fram når hun lar Valens Variasjoner (op. 23) følge etter Weberns strenge, komprimerte Variationen für Klavier (op. 27). 

L’Altra Beltà er en intelligent konstruert utgivelse med en sammenstilling av verk som demonstrerer musikalske slektskaper og korrespondanser på kryss og tvers mellom fire komponister og tre tiår. Men det mest imponerende med platen er likevel framførelsen av musikken. Disse verkene er tidligere ofte blitt spilt saklig, tørt og skarpt, med vekt på linjeføring og konstruktivistiske momenter. Guaita har derimot forsøkt å gå bakover og så å si gjenskape datidens mer ekspressive spillestil. Resultatet er blitt en fintmerkende tolkning preget av sterke dynamiske kontraster og – fram for alt – en helt overdådig, glødende, funklende klangrikdom.

«Når en gripes av den atonale musikken opplever man det som Michelangelo kalte for l’altra beltá, den annen skjønnhet» – sa Fartein Valen en gang i et intervju. Når man lytter til Annabel Guaitas plate, skjønner man hva han mente.

Et nyttårsønske

Bergens Tidende, 01.02.2012

Ved nyttårstid gjør anmelderne status. Hva var årets beste bøker, hva var de beste platene, de beste filmene, osv?  I år gikk anmelderne i den tyske ukeavisen Die Zeit et skritt videre: De skrev hva de kunne ønske seg av 2012, men også, og først og fremst, hva de overhodet ikke vil ha mer av. Noe som ga anledning til mange morsomme og krasse kommentarer.

Kulturskribenten Jens Jenssen slo for eksempel fast at den klassiske musikkarven i dag er redusert til ganske få navn, og at reduksjonen ikke stanser der: Av de seirende komponistenes verk er det bare et fåtall som blir oppført. Mozart skrev 25 klaverkonserter; i konsertsalene hører vi kun fire-fem stykker. Og hvorfor må vi alltid høre Mendelssohns fiolinkonsert i e-moll? Han har jo også skrevet en i d-moll. Eller hva med å spille Tsjaikovskijs strykekvartetter i stedet for hans evinnelige Nøtteknekkersuite?

Avveksling i stedet for svisker – var Jenssens nyttårsønske. Det er vanskelig å være uenig. Men det spørs hvor mye hold det er i hans traurige situasjonsbeskrivelse.

Når det gjelder platemarkedet, er det kanskje riktig at store, internasjonale selskaper av typen Deutsche Grammophon og EMI vanligvis satser på sikre navn og kjente verk. Men løfter man blikket en smule, ser bildet helt annerledes ut. I kjølvannet av de siste tiårenes cd-revolusjon har det vært en veritabel konkurranse mellom de mindre plateselskapene om å finne fram til oversete komponister og om å komplettere bildet av de kjente komponistene med utgivelse av deres mindre kjente verk.

Men hva da med repertoaret i konsertsalene? Er det ikke her en tendens til å velge det kjente og det sikre. For eksempel Beethovens femte? Joda. Men da vi hørte den i Grieghallen i siste uke, ble den spilt sammen med Brittens fiolinkonsert – et verk jeg personlig aldri før har hørt framført live, i en konsertsal. Og hvis man blar gjennom BFOs program for vårens konserter, er bildet det samme: Mange av verkene fra den sentraleuropeiske kanon er representert. Selvsagt – annet ville vel også være merkelig. Men de er nesten hver gang matchet med mindre kjente verk av mindre kjente komponister. Chopins klaverkonsert nr. 2 sammen med et nytt verk av japanske Toshio Hosokawa, for eksempel. Eller Bruckners sjette og en klarinettkonsert av Kaija Saariaho.

Det er mulig at Jens Jenssen har et poeng når det gjelder de store, internasjonale konsertsalene, at repertoaret faktisk er mer standardisert der. Men jeg er nå ikke så sikker på det. Jeg har på fornemmelsen – uten å kunne underbygge det med statistikk – at konsertarrangørene har betydelig vilje til å trenge ut i alle hjørner og kroker av det musikalske feltet. Og at dagens konsertprogrammer er langt mer sammensatte enn for 20-30 år siden. Ikke bare i Bergen.

Frisk og spenstig

Bergens Tidende, 28.01.2012

Verk av Bridge, Britten og Beethoven

Daniel Hope, fiolin

Hugh Wolff, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fiolinisten Daniel Hope i Bergen for første gang

Det var god grunn til å gå i Grieghallen på torsdag. Kveldens solist, Daniel Hope, var i Bergen for første gang. Han er en av de mest interessante fiolinistene i den yngre generasjon – kjent både som fin kammermusiker i Beaux Arts Trio og som solist med de fleste store internasjonale orkestrene igjennom det siste tiåret.

I Bergen hadde han valgt å spille Benjamin Brittens fiolinkonsert fra 1939 – et interessant valg. For det er ganske sjeldent man hører denne konserten framført live i en konsertsal. Den ble lenge ansett som et umodent overgangsverk i Brittens produksjon. Det er en oppfattelse som nok har endret seg noe med tiden, men konserten har likevel aldri slått skikkelig igjennom og er aldri blitt en fast del av repertoaret på samme måte som for eksempel Bergs eller Bartóks fiolinkonserter. At det forholder seg slik med Brittens konsert, var vel ikke vanskelig å forstå da Hope spilte den på torsdag. For det er et merkelig sammensatt verk der et følelsesfullt, romantisk uttrykk til stadighet brytes mot en kjølig, modernistisk bakgrunn. Men i Hopes inderlige tolkning hørte man også at det ligger noe mer i dette verket, at det rommer en sorg og en melankoli som ikke lar seg uttrykke i tradisjonelle virtuose grep, men som må spilles fram i korte melodiske, intense fraser, i et nærmest mumlende parlando.

Etter pausen var orkestret og den amerikanske dirigenten Hugh Wollf i sentrum med Beethovens femte symfoni. Wolff er en glimrende dirigent med tydelig gestikk og en saklig, nesten bokstavelig holdning til stoffet. Han var en sikker støttespiller for Hope i Britten-konserten og ga også innledningsvis sammen med BFO en fin tolkning av Frank Bridges orkestersuite «The Sea». I Beethoven satte han et ganske rask tempo i førstesatsen, et tempo som trolig lå temmelig tett opp til Beethovens egne, omdiskuterte metronommarkeringer. I alle fall ble det en frisk inngang til en frisk framførelse – med syngende, dansante strykere i andresatsen og en flott spenningskurve som holdt seg oppe gjennom de to allegroene til, helt fram til den spenstige, ettertrykkelige avslutningen.

De små bevegelsene

Bergens Tidende, 25.01.2012

Toshio Hosokawa: Landscapes

Mayumi Miyata, shô

Alexander Liebreich, dirigent

Münchener Kammerorchester

ECM New Series

Japansk tradisjon møter vestlig minimalisme

Shō er et japansk munnorgel laget av bambusrør. I sin tid ble det brukt i den keiserlige musikken. I vår tid har det fått en slags renessanse i vesten – der vi hører det i verk av komponister som Cage og Takemitsu, men også for eksempel i Björks musikk til filmen «Drawing Restraint 9». Shō-spilleren  Mayumi Miyata som har vært den drivende kraft i denne renessansen, er også hovedpersonen på ECM-platen «Landscapes» der dirigenten Alexander Liebreich og Münchener Kammerorchester spiller fire shō-inspirerte verk av japanske Toshio Hosokawa. Det meste av Hosokawas produksjon ligger innenfor den vestlige modernistiske tradisjonen, og kanskje er verkene på denne platen egentlig bare en slags «japanisert» musikk tilpasset vestlig smak. Men det er under alle omstendigheter snakk om fin, minimalistisk musikk. Miyatas merkelige, overjordiske shō-klanger svever langsomt gjennom rommet, og av og til bryter orkestret inn med skarpe, klanglige alternativer. Det hele virker kanskje temmelig stillestående, men musikken åpner seg hvis man tar seg tid og lytter til de ørsmå bevegelsene.  

Når Fanden går i kloster

Bergens Tidende, 25.01.2012

CD / Jazz

Tribe

Enrico Rava

ECM

Dydig italiensk frijazz

Når Fanden blir gammel, går han i kloster – sier et gammelt ordtak. Det passer til den italienske trompetisten Enrico Rava. I sin tid var han en av Miles Davis’ europeiske disipler, og han spilte med free jazz avantgardister som Carla Bley, Steve Lacy, Gato Barbieri og Roswell Rudd. Men i de senere årene har han tilbrakt mye tid i ECM-klosteret der det først og fremst er det spirituelle, det melodiske, det klanglige som dyrkes. På «Tribe», Ravas siste ECM-plate, spiller han sammen med italienske åndsfrender som trombonisten Gianluca Petrella og pianisten Giovanni Guidi og en sprek rytmegruppe med Gabriele Evangelista og Frabizio Sferra på bass og trommer supplert med Giacomo Ancilliotto på gitar. Det er en plate med mye høystemt, insisterende balladespill, mye overdådig klangrikdom, mye myk melodikk der trompet og trombone vever seg inn i hverandre i sakral samklang. Men av og til, når det hele blir litt for dydig, kan Rava ikke dy seg. Han slår seg løs og viser oss den gamle avantgardistiske bukkefoten. I korte glimt.

Årets musikk

Bergens Tidende, 20.12.2011

Platene

C. P. E Bach: Cello Concertos (Virgin). Truls Mørks første plate på tre år. Intenst, hypersensitivt cellospill i «empfindsamer Stil».

Geirr Tveitt: From a Travel Diary (Simax Classics). Fragaria Vesca spiller Tveitts tapte strykekvartett i rekonstruksjon fra NRK-opptak. Musikk som rommer hele spennet fra det vakre til det såre.

Finn Mortensen: Orkesterverk (Simax Classics). Flott orkestermusikk fra den europeiske høymodernismens fremste representant i etterkrigstidens Norge.

Yngve Slettholm: Chamber Music for Saxophone and Percussion (Lawo Classics). En påminnelse om at Kulturrådet nye leder er en av norsk samtidsmusikks mest originale komponister. Vakker musikk som puster rolig og tyst.

Keith Jarrett: Rio (ECM). En munter, inspirert Jarrett lar seg rive med av god stemning på konsert i Rio de Janeiro. Herlig cocktail av jazz og samtidsmusikk.

Darmstadt. Aural Documents Box 1 Composers (Neos). Etterkrigstidens viktigste komponister dirigerer egne verk i live-opptak fra de legendariske konsertene i Darmstadt.  Seks cd-er med musikk på the cutting edge.

Konsertene

Gustav Mahler: Symfoni nr. 3 (27. januar 2011, Grieghallen). David Zinman dirigerer en av BFOs beste Mahler-tolkninger noensinne.  Tett og klar framførelse med intensitet og nærvær gjennom alle seks satser.

Leif Ove Andsnes, klaver (30. mars 2011, Grieghallen). Andsnes utfolder hele sin klangkunst i skarpslipte tolkninger av Beethoven, Brahms og Schönberg

Beethovens cellosonater (26-27. mai 2011, Håkonshallen). Truls Mørk og Håvard Gimse i sublimt samspill, en Festspillkonsert som ble belønnet med Kritikerprisen 2011.

Richard Wagner: Siegfried (21. november 2011, Grieghallen). Kent Nagano dirigerer BFO og en gruppe fine internasjonale sangere i imponerende stilsikker konsertframførelse. Wagner-triumf for Den nye Opera.

Fakta på bakken

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.12.2011

Svar til Kristin Knudsen, Opera Bergen (2)

Styreleder Kristin Knudsen fra Opera Bergen er fremdeles (14.12) sint over at jeg for et par uker siden (23.11) roste Den nye Opera for en imponerende, stilsikker konsertversjon av Wagners Siegfried. Så vidt jeg skjønner av et innlegg i Morgenbladet (27.11) er hun også irritert over at anmelderen der borte, Magnus Andersson, roste Den nye Opera og mente at forestillingens høye kunstneriske kvalitet var et sterkt argument mot innvendingene om at Wagners operaer ikke kan eller bør framføres i konsertversjon.

I Knudsens første innlegg til meg (29.11) dreide det seg nettopp om dette – om opera i konsertversjon. Hun framførte der en del estetiske og musikkhistoriske innvendinger mot konsertversjoner av opera generelt og av Wagner spesielt. Dem svarte jeg på i min kommentar (1.12). I det nye innlegget dropper hun sine opprinnelige innvendinger og tar i stedet opp det som var hennes egentlige ærende: Å kritisere Den nye Operas administrasjon og repertoarpolitikk. Men den diskusjonen bør hun ta med andre. Som jeg skrev sist: Jeg har ikke noe ønske om å blande meg inn i den evinnelige krangelen om hvordan opera i Bergen heller burde være organisert. Jeg konstaterer fakta på bakken: I Bergen er det to selskap som driver med opera. Jeg anmelder forestillingene deres når jeg har anledning til det. Og jeg bruker samme kvalitetskriterier uansett om det er Den nye Opera eller Opera Bergen som har produsert forestillingene. 

La meg i øvrig benytte anledningen til å korrigere en liten feil i min siste kommentar: Det var i 1997 – ikke i 1999 – at Opera Bergen hadde en fin konsertframføring av Wagners Flygende Hollender.

Monumentalt

Bergens Tidende, 14.12.2011

Orkesterverk av Ludvig Irgens-Jensen

Bjarte Engeset, dirigent

Bournemouth Symphony Orchestra

Naxos

Flott nyinnspilling av Irgens-Jensens mest kjente verk

En gang var Ludvig Irgens-Jensen et stort navn i norsk musikkliv. Han var den norske komponisten etter Grieg og Sinding som ble spilt mest her hjemme.  Og han var også ganske kjent i utlandet. På 1930- tallet kunne man høre musikken hans på samme program som verk av Stravinsky og symfonier av Brahms når internasjonale orkestre som New York filharmonikerne ga konsert. Produksjonen hans var ikke stor, og den utenlandske berømmelsen var i realiteten basert på ett enkelt verk, hans Passacaglia for orkester som vant en pris i en internasjonal konkurranse i 1928. I dag er navnet Irgens-Jensen vel ikke glemt, men musikken hans spilles sjeldent i norske konsertsaler. Og det er synd. For som man hører på denne platen, er Passacagliaen og hans Symfoni i d-moll to stykker flott, monumental orkestermusikk skrevet i et personlig farget senromantisk tonespråk. Bjarte Engeset dirigerer det glimrende Bournemouth Symphony Orchestra som spiller verkene med stor, varm orkesterklang. Og med flott punch i messingen.

Grieg og strykerne

Bergens Tidende, 14.12.2011

Grieg: Music For String Orchestra

Bjarte Engeset

Malmö Symphony Orchestra

Naxos

Friske, usentimentale Grieg-tolkninger

Bjarte Engeset er dobbelt plateaktuell i disse ukene. I tillegg til den flotte innspillingen av Irgens-Jensens orkestermusikk med Bournemouth Symphony Orchestra som blir anmeldt i dag, er det utkommet en ny plate i serien med Griegs orkestermusikk som han og Malmø Symphony Orchestra spiller inn for Naxos. Denne gang er det strykermusikken som står for tur – dvs. Griegs egne strykerarrangementer av kjente sanger og klaverstykker. En del av disse versjonene blir vanligvis spilt av kammerensembler, men her får vi dem med full strykerbesetning. Og når hele strykerseksjonen i Malmø-orkestret setter seg i sving, blir det varme og mettet klang i de langsomme stykkene samtidig med at de raske satsene får både tyngde og trøkk – et eksempel i så måte er det avsluttende Trolltog i Den lyriske Suite (op. 54). Høydepunktet på platen er det stykket som i ettertid er blitt det mest kjente av Griegs mange strykerarrangementer: Holberg-suiten – som Engeset og Malmø-strykerne spiller friskt og usentimentalt i relativt raske tempi.

En julegave

Bergens Tidende, 07.12.2011

Lumières. 

Music Of The Enlightenment

harmonia mundi

Opplysende om musikken i opplysningstiden

Opplysningstiden? Det var 1700-tallet, den klare tankes tid, perioden da europeiske filosofer kastet fornuftens kritiske lys på mørk overtro og klasseprivilegier. Sier idéhistorikerne. 

I musikkens verden har begrepet ikke samme, samlende kraft. Musikkhistorikerne snakker ikke om «opplysningstidens musikk» i entall, men heller om «musikken i opplysningstiden» – musikk som selvsagt var preget av hva som skjedde i perioden i øvrig. Opplysningstidens idealer er en viktig del av bakgrunnen for at 1700-tallet trolig ble det århundret i musikkhistorien da de største estetiske omveltningene fant sted.

1700-tallet startet i barokkens regulerte verden med musikk brukt som utsmykking og akkompagnement i kirken og ved hoffet. Da århundret sluttet, var det borgerlige publikum og konsertinstitusjonen etablert, alle den nye tids musikalske genrer og formater var på plass. Og musikken var ikke lenger en beskjeden tjenestepike: Den sto øverst på pallen i kunstartenes hierarki.

Det skjedde så store omveltninger i 1700-tallet at musikkhistorikerne vanligvis plasserer begynnelsen og slutten i to forskjellige kapitler. Med utgivelsen av «Lumiéres» har plateselskapet harmonia mundi så å si opphevet denne inndelingen: Her er en boks med plater som gir et samlet overblikk over hele det turbulente 1700-tallet, 30 cd-er som både fanger alle de sentrale endringene og fastholder kontinuitetene.

Det starter med Couperins og Rameaus cembalomusikk og slutter med Beethovens siste strykekvartetter. Og innimellom hører vi hvordan barokkens konsertform må vike for de virtuose solokonsertene. Vi følger overgangen fra barokkens sinfoniaer til de wienerklassiske symfoniene helt fram til Beethovens niende. Underveis blir triosonaten perfeksjonert. Sonateformen og strykekvartetten dukker opp. Og vi opplever operaens forvandling fra Rameaus «Castor et Pollux» og Glucks «Orfeo ed Euridice» til Mozarts «Figaros bryllup». 

Bach, Händel, Haydn, Mozart og Beethoven har selvsagt hovedrollene i dette forløpet, men platene gir også anledning til å høre musikk av Bach-sønnene, av Vivaldi og av mange andre, kjente så vel som mindre, kjente komponister. Og det er ikke smakebiter vi får. Alt blir belyst med innspillinger av hele verk hentet fra øverste hylle i harmonia mundis rike arkiv – med dirigenter som Philippe Herreweghe, René Jacobs og William Christie, med orkestre som Akademie für alte Musikk Berlin og Freiburger Barockorchester, med Tokyo String Quartet og med en stjernerekke av sangere og instrumentalister.

Kort sagt: En opplysende – og musikalsk imponerende – utgivelse om musikken i opplysningstiden. Den perfekte musikalske julegaven. Som i tillegg er rørende billig. Hele herligheten koster 350 kr.

Sang og lek

Bergens Tidende, 07.12.2011

Contrechant: Music for Clarinet Solo

Reto Bieri, klarinett

ECM New Series

Stilferdig samtidsmusikk for soloklarinett

Overraskende mange av samtidsmusikkens gamle sværvektere har skrevet stykker for soloklarinett. Norske Rolf Borch hadde for eksempel med Helmut Lachenmanns «Dal Niente» på debutplaten sin i 2007. Og her kommer nå en ECM-plate der den fine sveitsiske klarinettisten Reto Bieri spiller stykker av Luciano Berio, Heinz Holliger, Salvatore Sciarrino og Elliott Carter pluss musikk av to yngre komponister, ungarerne Péter Eötvös og Gergely Vajda. En del av titlene henspiller på sang og lek, men bortsett fra Carters «Gra» er musikken verken spesielt lystig eller lekende. Den er tyst, mediterende, ofte med et streif av melankoli. Tross det litt enstonige preget gjemmer det seg likevel mye god musikk på platen. Hovedverket for meg er Sciarrinos alvorlige, inntrengende «Let me die before I wake» der han har gitt avkall på alle tradisjonelle musikalske virkemidler og lar lyden av en enkelt tone og støyen fra instrumentets klapper bygge opp et forunderlig, varlig rom av lyd på grensen til stillhet.    

Eksplosivt vital

Bergens Tidende, 07.12.2011

Beethoven: The Symphonies

Riccardo Chailly

Gewandhausorchester Leipzig

Decca

Ny Beethoven-tolkning som kan måle seg med de beste

Beethoven-tradisjonen i Leipzig går helt tilbake til 1825 da Gewandhausorchester, som det første orkestret i verden, framførte alle 9 symfonier som en samlet syklus. Mange av orkestrets senere sjefsdirigenter har fortsatt med slike samlede framføringer, også på plate. Den siste er Riccardo Chailly. Siden han tiltrådte i 2005, har han bestandig hatt symfoniene på repertoaret. Nå framlegger han resultatet av tolkningsarbeidet i en boks med fem cd-er som også rommer alle Beethovens ouverturer. Chailly nevner at han er inspirert av eldre dirigenter som Toscanini og Karajan og av nyere innspillinger med originalinstrumenter. Men tolkningen er likevel helt hans egen, typisk Chailly – streng, presis, partiturtro og samtidig eksplosivt vital. Han satser på raske tempi og får Gewandhausorchester til å presse de dynamiske kontrastene til det ytterste. Det er ikke noen mørk, grublende Beethoven vi hører her. Musikken klinger ungt og sprekt. I en tolkning som kan måle seg med de beste av de eldre. 

Klassisk jul

Bergens Tidende, 06.12.2011

Snowflakes. A Classical Christmas.

Øystein Baadsvik, tuba

Cantus

Torodd Wiggum, dirigent

Trondheim Symfoniorkester

BIS

Det er tid for «klassisk» julemusikk. Under platecover med snø og grann og kristtorn lurer svisker fra Händels Messias og Bachs juleoratorium. Eller konserter av Vivaldi, Corelli, Torelli og Telemann. Eller engelsk korsang. Ikke rart at man blitt helt oppstemt når man får tak i «Snowflakes – A Classical Christmas». For her er da i det minste en «klassisk» juleplate som skiller seg en smule ut fra mengden: Populære julesanger, jo visst, men spilt på tuba! Og det er ingen mindre enn selveste tubamesteren Øystein Baadsvik som trakterer det tunge instrumentet akkompagnert av stort symfoniorkester med damekor i bakgrunnen – i sanger som Glade jul, Ave Maria, Deilig er jorden, Mary’s Boy Child og et dusin andre, nye og gamle mellom hverandre. Det corny og kitschy. Det er drivende sentimentalt.  Og skamløst kommersielt. Men likevel. Baadsvik går inn i dette musikalske Disneyland med liv og lyst. Og spiller så vakkert, så melodisk og uttrykksfullt at man bare må gi seg ende over.

Opera og konsert

Musikkommentar, Bergens Tidende, 01.12.2011

Svar til Kristin Knudsen, Opera Bergen

Kristin Knudsen kommenterer min anmeldelse av Wagners «Siegfried» (29.11). At styrelederen i Opera Bergen ikke er begeistret for at jeg utdeler ros for strålende framførelse til Den Nye Opera, kan neppe overraske noen. Jeg skal dog ikke blande meg inn i den bergenske såpeoperaen, men bare komme med en enkelt kommentar om konsertframførelser av opera.

Mener jeg, slik Knudsen antyder, at konsertframførelser generelt er å foretrekke fram for fulle sceniske framførelser? Nei, selvsagt ikke. Men noen ganger kan de fungere som gode alternativer. Konsertframførelser av operaene i Ringen er et eksempel.

Selvsagt drømmer jeg om å få oppleve en full scenisk framførelse av Ringen. Men det er sjeldent muligheten er der. Av praktiske grunner. Og når det av og til skjer, er framførelsen ikke nødvendigvis vellykket. For det har alltid vært vanskelig å realisere Wagners erkeromantiske visjon om det store Gesamtkunstwerk. Wieland Wagner og mange andre viktige regissører forsøkte faktisk å bryte med den gamle tradisjonen ved å avskaffe scenebildene og rekvisittene og den dramatiske gestikk og i stedet la sangerne konsentrere seg om å formidle operaenes psykologiske og mytologiske konfliktstoff med minimale bevegelser i statiske tablåer.

Minimalistiske løsninger har dårlige kår i en tid da internasjonale regissører «moderniserer» og «aktualiserer» enhver opera de får tak i.  Også i Bergen har vi sett en del av dens slags, både fra Den Nye Opera og fra Opera Bergen, oppsetninger der operaene blir «oppdatert» med visuelle effekter og fortellingene brukt som påskudd for enfoldige poenger om dagsaktuelle temaer. På slike betingelser kan konsertversjonene være å foretrekke. Jeg husker for eksempel konsertversjonen av Wagners Hollender i 1997 som en av Opera Bergens mest vellykkede oppsetninger gjennom tidene.

Ingen opplagt vinner

Bergens Tidende, 30.11.2011

Liszt og Grieg: Klaverkonserter

Stephen Hough, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Hyperion

Liszts to klaverkonserter – og Grieg som fyllmasse

Trenger verden enda en innspilling av Griegs klaverkonsert? Kanskje det. Men hvis det er spennende nytolkninger man er ute etter, er engelske Stephen Hough nok ikke rette mann til jobben. På denne platen sliter han i alle fall med å få grep om verket. Av og til spiller han tørt og pedantisk, andre ganger velger han en litt gammelmodig, romantisk tilgang som får konserten til å klinge temmelig utdatert. Men så er Grieg da også mest for fyllmasse å regne på denne platen der det egentlige salgsargumentet er Liszts to klaverkonserter. Og her gir Houghs solide teknikk god uttelling med hensyn til klarhet og oversikt – selv om han gjerne kunne ha satt mer trumf på de virtuose passasjene. Litton og BFO som virker temmelig uengasjerte i Grieg, spiller mer entusiastisk i Liszt, men ofte på grensen til det bombastiske. I et år som har gitt oss Liszt-konsertene med Boulez og Barenboim, og på et marked der platene med Zimmerman, Argerich og Freire fremdeles er tilgjengelige, er denne innspillingen ikke noen opplagt vinner. 

Monumental orkestermusikk

Bergens Tidende, 30.11.2011

Finn Mortensen: Orkesterverk

Terje Mikkelsen, dirigent

Münchner Rundfunkorchester

Simax Classics

Overbevisende tolkning av Finn Mortensens orkesterverk

«Mortensen-perioden» i norsk musikkliv varte fra midten av 1950-tallet til 1970, ja, kanskje enda lenger – kan man lese i Aschehougs norske musikkhistorie. Og da tenker forfatterne på Finn Mortensens imponerende merittliste som organisasjonsmann og institusjonsbygger. Han var formann for Ny Musikk og Norsk Komponistforening i flere perioder. Han var musikkanmelder i Dagbladet i ti år, programleder i NRK, direktør for Rikskonsertene. Og fra 1973 var han også Norges første professor i komposisjon. For egentlig var han jo komponist.

Hvor lenge varte da komponisten Mortensens periode i norsk musikkliv? Det er betydelig vanskeligere å svare på dette spørsmålet. På et vis var det visst aldri snakk om en slik periode. På 60- og 70-tallet var Finn Mortensen stort sett den eneste representanten for europeisk høymodernisme i Norge – noe han ble skikkelig forhatt og fordømt for i offentligheten. Og etter hans død i 1983 ble det helt stille. Verkene hans forsvant fra repertoaret. Plater med hans musikk er ikke til å oppdrive.

Det er kanskje ved å endre seg nå. I alle fall kommer Simax her med en plate der Terje Mikkelsen og det fine Münchner Rundfunkorchester presenterer fire ut av Mortensens i alt seks orkesterverk. Det er en plate som gir et godt overblikk over hans musikalske utvikling: Den starter med hans Symfoni fra midten av 1950-tallet, et fritonalt, Bruckner-inspirert verk med tradisjonell satsstruktur. Så kommer tre kortere verk som så å si følger Mortensens bevegelse inn i og ut gjennom det strenge, regulerte tolvtonesystemet: Pezzo Orchestrale (1957) er en serie klangeksperimenter som aldri ble oppført i hans levetid, så følger Evolution (1961) som er skrevet med ortodoks tolvtoneteknikk, og til sist Per Orchestra (1967) der de strenge systemene oppløses og gir plass for et uttrykk som tar opp senromantiske inspirasjoner.

Simax-prosjektet er selvsagt musikkhistorisk interessant, men først og fremst er dette en plate som gjør det mulig for oss å høre Mortensen, skikkelig høre musikken hans. For Terje Mikkelsen og München-orkesteret er ikke tynget av historiske fotnoter og gamle kontroverser i norsk offentlighet. De går inn i verkene, spiller dem med imponerende klangbehandling og formsans, og demonstrerer med sine fire overbevisende tolkninger at dette er musikk som hører hjemme i en større europeisk sammenheng, monumental orkestermusikk som fremdeles er aktuell selv om det er et halvt århundre siden verkene ble skrevet.  

En stor kveld

Bergens Tidende, 23.11.2011

Richard Wagner: «Siegfried»

Kent Nagano, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

Den nye Opera triumferer med imponerende, stilsikker Wagner-framførelse

Det gikk bare et par takter av forspillet, så var det klart at dette ville bli en stor kveld. Kent Nagano fikk med en gang den helt rette Wagnerklangen fram i orkesteret – dempet, mettet, med gylne farger i de dype strykerne og tyngde i messingen. Og da var «Siegfried» i gang. Med et hold stilsikre, internasjonale sangere på scenen. I en framføring som trolig er det beste Den nye Opera noen gang har fått til.

Konflikten i første akt mellom den treske smeden Mime og stesønnen hans, den foreldreløse Siegfried, ble fint karakterisert med musikalske midler av den lyriske tenoren Peter Bronder som sang Mime med bevegelig, lys stemme, og av den energiske, eksplosive heltetenoren Christian Franz som kvelden igjennom imponerte i rollen som Siegfried. Og bassbarytonen Mark Schnaible var en verdig, autoritativ Vandrer som skapte alvor og ro omkring seg.

Det er mennene som dominerer i de første aktene. Men etter hvert dukker kvinnene opp. Først sopranen Eli Kristin Hanssveen med fine innsatser i rollen som Skogsfuglen som viser Siegfried vei til fjellet der Brünnhilde hviler. Og i tredje akt møtte vi alten Evelyn Krahe, en uttrykksfull og sensuell Erda som ga Vandreren sterkt motspill.

Til sist når Siegfried da fram og vekker Brünnhilde – som denne kvelden manifesterte seg i engelske Alwyn Mellors skikkelse: en ung, imponerende Wagner-sopran med formidabel uttrykkskraft, med klokkeklare topptoner og med styrke til å gå uanstrengt til værs og sette den avsluttende høye C i strålende triumf.

Flotte sangprestasjoner, hele veien gjennom. Men det foregikk uten kostymer, uten rekvisitter, med orkesteret på scenen og sangerne foran. Er det ikke skuffende at vi kun fikk «Siegfried» i konsertversjon? Nei, egentlig ikke. Det ble selvsagt ikke drept noen drake denne kvelden. Og Siegfried gikk ikke gjennom en ring av ild for å redde Brünhilde. Men slike fysiske handlinger spiller en minimal rolle i sammenhengen. Det meste i «Siegfried» er monologer eller dialoger der noen forteller om noe som har skjedd før eller som kanskje kommer til å skje senere. Da passer en konsertframføring utmerket. I tillegg klarte sangerne å gi rollene liv med små midler. Christian Franz var spesielt imponerende i så måte. Uten egentlig å «spille» klarte han med diskrete gester å fremstille Siegfrieds forvandling fra furten, ustabil tenåring til voksen mann og elsker. 

Det ble en lang kveld. Likevel var det ingen nevneverdig slitasje å spore blant sangerne. Eller i orkesteret. Nagano førte BFO sikkert og myndig gjennom det lange partituret, formet orkesterklangen og fikk den til å legge seg sømløst og støttende omkring sangernes «unendliche Melodie». Det var en kveld da orkestret fikk brukt alle sine ressurser, en kveld da vi hele tiden ble minnet om hvor godt et orkester BFO er.

Melankolske sanger

Bergens Tidende, 23.11.2011

If Grief Could Wait

Susanna Wallumrød

ECM

En plate som fungerer best i små doser

Til debutplaten på ECM har Susanna Wallumrød valgt ut sanger av Henry Purcell som hun framfører sammen med Giovanna Pessi på harpe, Jane Achtman på gambe og Marco Ambrosini på nyckelharpe. Hun har også med egne komposisjoner pluss et par sanger av Leonard Cohen og Nick Drake. Det er kommet en del plater i det siste med tilsvarende blandinger av barokksanger og moderne ballader. Ikke alle klarer å skape musikalske sammenhenger på tvers av århundrer og genrer. Denne plate gjør det. Det gjennomgående temaet i alle tekstene er sorg. Det musikalske uttrykket er mørkt og melankolsk, og de tre instrumentalistene akkompagnerer fritt og improviserende uansett om det er Purcell eller Cohen som står på programmet. Samtidig er platens svakhet nettopp dett sammenhengende og det ensartete preget. Alle sangene ligger i samme melankolske stemningsregister, stort sett alle går i samme langsomme tempo, og Wallumrød synger dem alle på samme inderlige, lavmælte og veldig selvbevisste måte. Dette er en plate som nok fungerer best hvis man inntar den i små doser.    

Bindingsverk

Bergens Tidende, 16.11.2011

Gubaidulina: Fachwerk og Silenzio

Geir Draugsvoll, bayan

Øyvind Gimse, dirigent

Trondheim Symfoniorkester

Naxos

Norsk platepremiere på nytt verk av Gubaidulina

Verket som Sofia Gubaidulina har tilegnet Geir Draugsvoll, er skrevet for bayan, det klassiske akkordeons russiske fetter. Tittelen Fachwerk, «bindingsverk», henspiller på at hun ikke har forsøkt å skjule musikkens skjellett; den bærende konstruksjonen er at så å si synlig fra utsiden. Hun har trukket fram og understreket solistens veksling mellom det særpregete instrumentets tre registre – og har på denne måten skapt et verk som klinger typisk Gubaidulina, typisk for hennes sene periode. Her er svevende glissader i strykerne og tunge, fyldige bayan-akkorder med assosiasjoner av kirkeorgel. Og over og under klangskyene kommer det klare, inntrengende melodilinjer i bayanens diskant og bass. Det hele blir flott tolket av Draugsvoll og Trondheim-orkesteret dirigert av Øyvind Gimse. I tillegg rommer platen en nyinnspilling av kammerverket Silenzio fra 1991 med Draugsvoll på bayan sammen med fiolinisten Geir Inge Lotsberg og Øyvind Gimse, nå på cello. Kjell Wernøe har produsert platen. Han har hatt mye motgang underveis. Godt at han endelig fikk det til.     

Musikkens pris

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.11.2011

Her om dagen fikk jeg en telefon fra en leser som ville vite hvor jeg kjøper platene mine. Hva gjør vi, vi som bor i Bergen der det ikke lenger finnes skikkelige butikker med klassisk musikk? – spurte han. Vel, det korte svaret er: Vi må gå på nett. Og det er ikke bare vi i Bergen som må gjøre det. Overalt i verden blir de gammeldags, velassorterte platebutikkene nedlagt i rasende tempo. Den som i dag vil ha nye plater på cd-spilleren, må ha nettadgang og kredittkort. Og tid til å orientere seg og til å sammenligne priser. La meg gi et par eksempler – som samtidig kan være et litt lengre svar på spørsmålet om hvor jeg kjøper platene mine.

Ta månedens utgivelser fra de store internasjonale selskapene og fra mindre skandinaviske selskaper av typen Simax og BIS. Et par av disse nye platene kan man kjøpe på selskapenes egne nettsteder, men langt fra alle selskaper har et slikt tilbud. Da må man gå til en nettbutikk, for eksempel norske Platekompagniet – men så snart det ikke dreier seg om populærmusikk, er utvalget ytterst begrenset der i gården. En rask opptelling viser at de bare kan levere en tredel av de nye klassiske platene.

Da er det bedre napp på CDONs norske nettsted. Her finner man det meste. Men så var det prisen, da. Man skal ikke surfe lenge på nettet før man skjønner at det lønner seg bedre å handle internasjonalt. Store nettbutikker av typen Amazon har alt man leter etter. De er raske og effektive: Platene kommer i postkassen i løpet av et par hverdager. Og prisene er veldig hyggelige. Plater som i norske nettbutikker koster 170 kr., får man ute i verden for omkring 100 kr., inklusive frakt.

I tillegg har de internasjonale butikkene ofte spesialtilbud. Her om dagen var jeg for eksempel innenom nettstedet Presto Classical og kjøpte en boks med Endellion-kvartettens fine innspilling fra 2008 av alle Beethovens strykekvartetter – 10 cd’er for 180 kr! Ikke bare er dette vanvittig billig, prisen er i tillegg nærmest skreddersydd til momssystemet vårt. For hvis den samlede ordren, eksklusive frakt, hadde vært over 200 kr, måtte jeg betale moms av både plater og frakt. Pluss at Posten tar 70 kr for å trekke momsen. Pluss at Beethoven da ville bli liggende på Postens lager i Oslo i en uke eller mer. Det lønner seg med andre ord å holde innkjøpene sine under 200 kr.

Å gå på nett er ikke like hyggelig som å komme inn i en virkelig butikk der personalet kjenner deg og vet hva slags musikk du liker. I nettbutikken er det ingen eksperter til å veilede deg. Du må selv holde deg orientert om hva som skjer på musikkfeltet. Til gjengjeld er det blitt betydelig billigere å kjøpe plater, og betydelig enklere å forfølge sine musikalske særinteresser. Hvor lenge denne idyllen varer, er det ingen som vet.

Dialog og diskusjon

Bergens Tidende, 13.11.2011

Verk av Beethoven, Maja Ratkje og Grieg

Engegårdkvartetten

Troldsalen

Musikalske kollisjoner på Engegårdkvartettens konsert i Troldsalen

Programmet startet med Beethovens strykekvartett nr. 11, op. 95 og sluttet med den eneste kvartetten Grieg noensinne fullførte, op. 27 i g-moll. Og inn imellom kom da Maja Ratkjes «Between Lead and Light» som er skrevet i år, i løpet av de siste månedene. Selve oppsettet har Engegårdkvartetten prøvd før. Deres to plater på 2L skyver på samme måte en moderne komposisjon inn mellom to klassiske strykekvartetter.

Sammensetning av gammel og ny kvartettmusikk virker kanskje ikke helt opplagt eller innlysende, musikkhistorisk sett, men den fungerer i det minste veldig godt på platene. Og den fungerte også godt på konserten i Troldsalen i går.

Man skulle umiddelbart tro at de 200 årene som skiller Beethovens og Maja Ratkjes verk fra hverandre, ville skape sprik og uovervinnelige musikalske kontraster. Men slik Engegårdkvartetten spilte dem, oppsto det tvert imot en interessant musikalsk og musikkhistorisk dialog på tvers av århundrene. Det var Beethoven som satte rammene. Hans op. 95 er hans siste kvartett før de «sene», «gale» verkene. Selv kalte han den for «quartetto serioso». Og den er det – en kort, ekstremt komprimert, alvorlig kvartett. Som Engegårdkvartetten spilte uten forsøk på å dempe de interne konfliktene i verket. Her var ingen egal, rund, wienerklassisk klang, men en frisk diskusjon mellom fire egenrådige stemmer, et rått, dramatisk uttrykk som understreket Beethovens radikalitet og de grunnleggende melodiske og harmoniske spenningene som driver verket.

Ratkjes korte strykekvartett har ikke samme kompleksitet og radikalitet. Naturligvis, hadde man nær sagt. Verket er en serie komprimerte musikalske episoder og gester og virker umiddelbart noe usammenhengende og retningsløst. Men hørt med Beethoven som bakgrunn skjønner man at «Between Lead and Light» også kan forstås som et spill med strykekvartettens tradisjonelle former formulert i et senmodernistisk tonespråk.

Etter pausen var det da Griegs op. 27. Igjen et radikalt verk, et eksperiment med harmonikk og form som peker fram mot noe som først skulle komme i det følgende århundre. Og mens det hittil hadde vært Arvid Engegård og Atle Sponbergs fioliner som drev framføringen, skjedde det nå en forskyving av det musikalske sentrum. Den sterke bratsjisten Juliet Jopling tok styringen og ledet Engegårdkvartetten gjennom verket med rytmisk markert understreking av alle de folksy, dansante momentene i Griegs musikk. Og med Adrian Brendels formsikre, ekspressive cello som autoritativ forteller i andresatsens Romanse.

Stor applaus. Som ekstranummer den intense adagioen fra Bartoks femte strykekvartett. 

Høststemning

Bergens Tidende, 09.11.2011

Im Herbst

Korverk av Brahms og Schubert

Dirigent: Grete Pedersen

Det Norske Solistkor

BIS

Det Norske Solistkor synger Brahms

Sett denne musikken på programmet, og den vil – blant hundre andre komposisjoner – røpe hvem som har skrevet den. Dette er «fullstendig Brahms» – skrev Heinrich Schenker i 1892 i en gjennomgang av «Fünf Gesänge» (op. 104). Det er vanskelig å være uenig, i alle fall når man lytter til Det Norske Solistkors fine tolkning. Det er høststemning i disse fem sangene. Tekstene handler om alderdom og resignasjon, og musikken er «fullstendig Brahms» – avdempet, vemodig. Den modne Brahms har mobilisert all sin musikalske erfaring, og Grete Pedersen og koret følger ham på veien med varm klang og forbilledlig klar artikulasjon og diksjon slik at alle nyanser og betydningsskift i tekstene får det helt rette musikalske uttrykket. Den yngre Brahms er representert med to satstekniske praktstykker, «Geistliches Lied» (op.30) og «Warum ist das Licht gegeben» (op.74, nr.1). Og som innledning demonstrerer Solistkorets hans mer løsslupne side med et utvalg sigøynersanger (op. 103). De synger også to korverk av Schubert underveis. Men det er Brahms-tolkningene som bærer platen.  

Midt imellom

Bergens Tidende, 09.11.2011

Rio

Keith Jarrett

ECM

Keith Jarrett tilbake med ny, munter soloutgivelse

Forrige soloutgivelse var trippelplaten «Testament» fra 2009. Den gang fortalte Keith Jarrett åpenhjertig i tekstheftet om samlivsbrudd, skilsmisse og tung, svart depresjon. Mange trodde at «Testament» skulle bli hans testamente, hans siste plate. Men nå, to år senere, er han tilbake i full vigør med en ny soloutgivelse, dobbelt-cd’en «Rio» med liveopptak fra en konsert 9. april i år i Rio de Janeiro. Og denne gang er det ingen personlige bekjennelser i tekstheftet, bare helt sparsomme opplysninger om hvem som har produsert platene. Og så, jo da, i forbifarten «special thanks» til Akiko Yamazaki, hans nye kjæreste.

Depresjonen er forbi. Humøret er høyt, så høyt at Jarrett har klart å overtale ECMs Manfred Eicher til å oppgi den svart-hvite estetikken og for en gangs skyld utgi en plate med muntre farger på coveret.

De femten unavngitte improvisasjonene på «Rio»-platene følger den opprinnelige konsertens to avdelinger. Første avdeling åpner med tre forløp som så å si markerer de musikalske rammene. Først et nervøst, fillette stykke musikk spilt i et halsbrekkende rask tempo som økes flere ganger underveis – man aner Ligetis hurtige etyder som en inspirasjon i bakgrunnen. Så en langsom improvisasjon med klanglige assosiasjoner i retning av Debussy og fransk impresjonisme. Og nummer tre: mellomtempo, lange, uregelmessige bop-aktige linjer over en markert bass i venstre hånd. Publikum i salen går helt av hengslene. Dette er jazzpianisten Keith Jarrett slik vi kjenner ham fra platene med Standards-trioen

I resten av første avdeling og i resten av konserten beveger Jarrett seg ofte inn i tilsvarende jazzlandskaper med rikt harmoniserte ballader og karakteristiske gospelaktige improvisasjoner basert på dype ostinater i venstrehånd. Og jammen om det ikke også kommer en skikkelig blues – det er lenge siden sist vi hørte ham spille noe slikt. Men innimellom kommer det flere stykker som peker vekk fra jazzen, i retning Debussy, Alban Berg, Ligeti og andre skikkelser fra forrige århundres kunstmusikk. Pluss at konsertens ekstranummer er en romantisk lied med et trillende akkompagnement som kunne vært skrevet av Schumann.

«Rio» er en sammensatt plate, en plate som uten tvil vil reise det gamle spørsmålet om hva det egentlig er Jarrett spiller – er det jazz, er det samtidsmusikk, er det …? Og nå som før er det vanskelig å gi et entydig svar. For Jarrett er jo nettopp noe midt i mellom, en musikalsk eklektiker som samler sammen elementer fra nær og fjern. Det er hele tiden noe på «Rio» som man synes man gjenkjenner fra andre sammenhenger, det er sitater, det er parafraser, der er hommages til kjente stilarter og genrer. Men først og fremst er det improvisasjonskunst på det aller høyeste nivået. Og en bearbeidning i nået som smelter alle de forskjelligartete elementene sammen til musikk som bærer Keith Jarretts umiskjennelige stempel.

Musikalske knallperler

Bergens Tidende, 02.11.2011

Storyteller

Tine Thing Helseth, trumpet

Håvard Gimse, klaver

Dirigent: Eivind Aadland

Royal Liverpool Philharmonic Orchestra

EMI Classics

10

tenThing

EMI Classics

Tine Thing Helseth i nye omgivelser

Hun holder høyt tempo for tiden, Tine Thing Helseth. I mai skrev hun kontrakt med EMI, og bare et halvt år senere blir hun nå lansert internasjonalt med hele to plater. På den første, «Storyteller», er hun solist med Royal Liverpool Philharmonic Orchestra dirigert av Eivind Aadland. På den andre, «10», spiller hun med brassensemblet tenThing som hun har drevet parallelt med solokarrieren de siste årene.

«Storyteller» er en plate som demonstrerer alle de kvalitetene vi kjenner fra Helseths konserter og norske plater – den totale beherskelsen av instrumentet, den gjennommusikalske fraseringen, den sømløse bevegelsen opp og ned mellom alle registre. For ikke å snakke om tonen hennes – varm og mørk i dybden, myk og bøyelig som et flygelhorn i mellomregistret og med blendende stråleglans når hun springer opp og uanstrengt smeller til i høyden. Alt i alt en blankpolert, plettfri innspilling. Teknisk sett.

Men så var det repertoaret da. «Storyteller» består av stykker som opprinnelig er skrevet for sangstemme, og som Helseth her framfører i mer eller mindre heldige transkripsjoner og arrangementer. Best fungerer en liten Kurt Weill-song fra 1930-tallet, og den spanskinspirerte «Les Filles de Cadiz» av Delibes. Resten er stort sett svisker og encores fra den populære del av vokalrepertoaret. Og de fleste av dem har ikke har hatt godt av å bli overført til trompet. Eneste lengre verket på platen er en versjon av Griegs Haugtussa (op. 67) for trompet og klaver – som jeg gjerne skulle vært foruten.

Da EMI skrev kontrakt med Helseth i vår, uttalte sjefene at hun har potensial til å gå ut over trompetistenes kjernerepertoar og nå «et bredere publikum i Europa, Asia og Nordamerika». Det er nok korrekt at en utgivelse som «Storyteller», med sine ultrakorte, musikalske knallperler beregnet til enkeltvis nedlasting fra nettbutikkene, er hva som må til for å ramme det helt store publikum i dag. Men man blir uunngåelig litt bekymret for hvordan det skal gå med kunstneren Tine Thing Helseth i tiden framover.  

Jeg for min del har hatt mer fornøyelse av å høre «10». Her er det lengre, mer sammenhengende verk og også bedre samsvar mellom verk og format. De ti messingblåsere presenterer for eksempel spretne, typeriktige utgaver av nederlandske Jan Koetsiers «Brass Symphony» (op. 80) og Kurt Weills  «Dreigroschenoper Suite», to verk med røtter i mellomkrigstidens tyske Neue Sachlichkeit. Og de smeller til med effektive messingtranskripsjoner av Albéniz' «Suite Espanõla» og Bizets Carmen-suite.