Orienten i Sentralbadet

Bergens Tidende, 18.08.2017

Guiseppe Verdi: Aida

Regi: Balázs Kovalik

Lysdesign: Jens Lange

Dirigent: Anne Randine Øverby

Bergen Operakor

Opera Bergens Orkester

Produksjon: Opera Bergen

Sentralbadet

Opera Bergen presenterer annerledes oppsetting av Verdis «Aida»

Vi er i det eksotiske Orienten, i en fjern fortid der faraoenes Egypt ligger i krig med Etiopia. Prinsesse Amneris elsker hærføreren Radamès. Han elsker den nubiske slavinnen Aida – som også elsker ham. Men i virkeligheten er Aida en etiopisk kongedatter. Og for å hjelpe faren sin, kong Amonasro, får hun Radamès til å røpe en militær hemmelighet. Dette blir han straffet for. Han blir levende begravet under templet. Og Aida følger ham i døden, mens den sjalu prinsesse Amneris synger en slags forsonende rekviem over dem.

Vi er i det eksotiske Orienten – vel, i virkeligheten er vi i Sentralbadet der Opera Bergen setter opp Verdis opera «Aida» i disse dagene. Og det er en ganske uvanlig oppsetting vi her får se.

I musikkhistorien står «Aida» som et av de siste overdådige eksemplene på «grand opera». «Aida» er et spektakulært utstyrsstykke med palmer og templer og pyramider, med hærskarer av soldater og prester og prestinner ­– og gjerne et par elefanter hvis det er plass på scenen og på budsjettet.

I Sentralbadet blir «Aida» derimot framført i en helt nedstrippet versjon, uten kulisser og med bare helt minimale rekvisitter. Til gjengjeld utnytter regissøren Balázs Kovalik oppfinnsomt og effektfullt hele det store, aparte rommet. Koret er i stadig bevegelse opp og ned av trapper og trinn. Aida og Amonasro synger en av duettene sine foran det store vinduet med utsikt over havnen. Selv stupetårnet er tatt i bruk – blant annet fungerer det som tempelgrav når Radamès og Aida tar avskjed i siste akt.

Den georgiske sopranen Iano Tamar synger tittelrollen med stor, typeriktig stemme og med et scenisk nærvær som gjør henne til forestillingens viktigste figur – også i de avsnittene der hun ikke selv er i dramaets sentrum. Som Amonasro, Aidas far, hørte vi den italienske barytonen Marco Chingari. Han hadde overtatt rollen med kort varsel, men sang partiet overbevisende, med fyldig stemme og stor scenisk autoritet. Hans duett med Tamar i akt 3 var forestillingens musikalske og dramatiske høydepunkt.

Rollene som Radamès og Amneris ble sunget av den georgiske tenoren Zurab Zurabishvili og den rumenske mezzosopranen Andrada Ioana Roşu. Begge kom noe svakt ut fra start, men sang seg opp underveis. Forestillingen hadde i tillegg to solide basser – italienske Donato di Stefano i rollen som ypperstepresten Ramfis og russiske Evert Sooster som den egyptiske kongen.

Bergen Operakor hadde en flott kveld med mange store utblåsninger, blant annet den berømte triumfmarsjen i akt 2. Og koristene hadde ellers nok å gjøre i scenerommet i vekslende roller som hær, prester, folkemengde og så videre. En del av Kovaliks grep fungerte godt, men det var også mye irrelevant «oppdatering» av Verdis fortelling – f.eks. triumfmarsjen iscenesatt som sommerlig champagneparty og lignende. I tillegg virket mange av masseopptrinnene temmelig kaotiske og kunne trengt strammere regi og koreografering

En annerledes musikkfestival

Bergens Tidende, 14.08.2017

Leif Ove Andsnes sammen med musikalske venner i Rosendal

Det er musikkfestivaler overalt på slott og herregarder i Europa for tiden. Også på Vestlandet. De siste fire dagene har Leif Ove Andsnes – for andre år på rad – arrangert kammermusikkfestival på Baroniet Rosendal i Kvinnherad. Men hans festival er på mange måter helt annerledes enn dem du finner ellers i Europa.

Stedet og omgivelsene er selvsagt en del av attraksjonen. Det er større, mer imponerende herregarder rundt om i verden, men vel ingen som ligger så vakkert til som Baroniet i det frodige kulturlandskapet mellom fjord og ruvende fjell.

Og så er det selve programmet. Mange av sommerens europeiske festivaler er basert på at kjente stjerner stikker innom, spiller noe fra sitt faste repertoar og drar igjen. Ikke så i Rosendal. Her møter du musikere som har kommet til Baroniet for å være sammen en stund og løse en felles oppgave.

Det er dette som er grepet til Andsnes og som gjør festivalen hans til noe unikt: Han trekker på en krets av store musikere, folk fra hans egen generasjon, folk han har spilt sammen med tidligere, eller yngre musikere som har deltatt i noen av de mentorprogrammene han har vært involvert i. Han bringer dem til Rosendal og får dem til å engasjere seg i et felles musikalsk prosjekt.

Siste år var det Schubert det dreidde seg om. I år gjaldt det Mozart og kammermusikken, utvalgte verk som de tilreisende musikerne framviste fra nye vinkler eller satte opp i dialog med verk av moderne komponister.

På programmet sto et par av Mozarts mest berømte komposisjoner, blant annet klarinettkvintetten (K.581) og klaversonaten i C-dur (K 330). Men først og fremst fikk vi hørt sjeldent spilte verk – for eksempel en fuge for to klaver (K.426) konstruert som et forrykende komplisert øvelsesstykke i Bachs ånd og tilsatt en dash perlende rokokko. Og vi kom også helt inn i verkstedet til Mozart og fikk høre et musikalsk fragment, et stykke for to klaverer som aldri ble skrevet ferdig.

Både i fugen og i fragmentet var Andsnes på scenen sammen med den unge sveitsiske pianisten Francesco Piemontesi. Begge spiller krystallklart og tydelig, men det er forskjeller i tilgangen deres til det musikalske materialet – mens Andsnes spiller Mozart robust og kraftfullt, er Piemontesi lekende og grasiøs – og via kontrastene i spillestil får musikken et eget løft, en særegen elektrisk spenning.

Vi hørte Francesco Piemontesi mange andre ganger i løpet av festivalen, blant annet ga han klaversonaten i C-dur (K 330) en delikat tolkning som fikk det store publikum til å holde pusten og lytte i total stillhet før applausen braket løs.  

Underveis i festivalprogrammet fikk vi høre musikerne i Tetzlaff-Kvartetten – Christian Tetzlaff og Elisabeth Kufferath (fioliner), Hanna Weinmeister (bratsj) og Tanja Tetzlaff (cello) – i mange forskjellige konstellasjoner. Og Christian Tetzlaff selv ga en intens, lavmælt tolkning av Mozarts sonate i G-dur (K.379) akkompagnert av Andsnes ved klaveret.

Det var også Tetzlaff-Kvartetten som skapte den musikalske rammen om Martin Fröst i Mozarts klarinettkvintett (K.581). Når det gjelder klarinettisten Fröst, er alle superlativer vel egentlig for lengst oppbrukt. Han spiller med perfekt klang i alle instrumentets registre, han former og tydeliggjør solostemmen med svimlende musikalitet, han forgyller enhver frase han kommer i nærheten av. En kunne frykte at denne fullendte beherskelsen av instrumentet ville virke hemmende under framføringen av Olivier Messiaens «Quatuor pour la fin du temps» (1941), det frysende dissonante verket for klaver, fiolin, cello og klarinett som var lagt inn i programmet som kontrast til all den mozartske velklangen. Men det viste seg at nettopp Frösts distinkte framføring av «Abîme des oiseaux», den langsomme solosatsen for klarinett, skulle bli en av festivalens helt store opplevelser. 

Rosendal Kammermusikkfestival 2017 sluttet i går. Vi lurer allerede på hvilke planer Andsnes har for 2018.

Bevegende bilder og rørende scener

Bergens Tidende, 02.06.2017

Händel: Messias

Netia Jones regi, design, video

Bjarte Eike, dirigent

Michael McCarthy, assisterende musikalsk leder

Barokksolistene

Edvard Grieg Kor

Cathedra

Bergen Nasjonale Opera

Festspillene

Den Nasjonale Scene

 Händels Messias i magisk, vakker oppsetning

Enda en fulltreffer fra Bergen Nasjonale Opera! På tirsdag gjaldt det Britten og Peter Grimes i Grieghallen. I disse dagene presenterer BNO en magisk, vakker oppsetning av Händels Messias på Den Nasjonale Scene.

Sist vi hørte Messias under Festspillene, var på avslutningskonserten i 2009. Den gang ble den satt opp slik det var vanlig på 1800-tallet – i en forkortet versjon framført med stort orkester og et mastodontkor sammensatt av profesjonelle og amatører.

I den versjonen av Messias som BNO nå presenterer, er alt diametralt motsatt. Her er ingen massiv klang, her går vi tilbake til kildene, tilbake til 1700-tallets musikalske oppførelsespraksis og til den opprinnelige oratorieteksten. I orkestergraven sitter Bjarte Eike og de spreke Barokksolistene, på scenen står fire solister og et lite kor med seksten sangere. Og det er den «komplette» versjonen som framføres, Messias slik Händel tilrettela tekst og musikk i det håndskrevne materialet fra 1741.  

Det er videokunstneren Netia Jones som forvandler denne teksten og musikken til nåtidig, scenisk magi. Det er riktignok ingen fortelling eller «handling» i Händels Messias. Teksten er en montasje av skriftsteder fra King James’ Bible. Men Jones trekker bevegende bilder og rørende scener ut av disse skriftstedene. Hun bygger opp slående, visuelle rom ved hjelp av svart-hvite projeksjoner; hun regisserer og koreograferer korets bevegelser; hun former oratoriet som et drama om sorg og håp, trøst og lindring. Vi ser en menighet i en kirke, vi ser en mor med et sykt barn, vi ser fattige mennesker samlet omkring et suppekjøkken. En gammel svovelpredikant formaner synderne iblant oss. En engel går gjennom rommet og sprer forsoning.

Scenebildet er vakkert, bevegende, oppløftende. Slik også musikken er det. Bjarte Eike og Barokksolistene legger lette klanger og rytmisk spenstige melodilinjer rundt sangerne. Edvard Grieg Kor og de amerikanske kollegene i Cathedra får Händels satser til å lyse klart og rent samtidig med at de beveger seg omkring i rommet og skaper forunderlige sceniske begivenheter.

De fire solistene spiller hver sin «rolle» i det billeduniverset Netia Jones har bygget opp. Kateryna Kasper som fremstiller den trøstende engel, synger sopranpartiet med stor, strålende stemme og flotte forsiringer, mens mezzosopranen Renata Pokupic ikke var helt komfortabel i rollen som den urolige, sørgende moderen på premieren. Pierre Derhet ledet menigheten i rollen som prest og hadde gode innsatser i tenorpartiene.

Forestillingens store vokalsensasjon er Callum Thorpe. Han synger basspartiet med rungende, malmfull stemme og sikker formsans. Og han har et formidabelt scenisk nærvær i rollen som den tordnende svovelpredikant. Callum Thorpe – husk dette navnet! En fabelaktig sanger. Som vi kommer til å høre mer til.

Når bygdedyret våkner

Bergens Tidende, 01.06.2017

Benjamin Britten: Peter Grimes

Vera Rostin Wexelsen, konsertregi

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms kor, Royal Northern College of Music Choir, Manchester

Håkon Matti Skrede kormester

Bergen Nasjonale Opera

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

En bedre versjon av «Peter Grimes» får du neppe

Det er opphisset stemning i den lille landsbyen på Englands østkyst. Den bråsinte fiskeren Peter Grimes har mistet hjelpegutten sin på sjøen. Er det skipper selv som har drept ham? Folk tror det. Bygdedyret våkner. Og i løpet av noen få uker drives handlingen uavvendelig framover mot en tragisk slutt. En ny hjelpegutt dør under uklare omstendigheter, Peter seiler bort, senker båten sin og begår selvmord på havet.

  

Et par tønner og noe tauverk markerer diskret den lille byen, havnen og vertshuset når Bergen Nasjonale Opera i disse dagene presenterer Benjamin Brittens «Peter Grimes» i Grieghallen. Sangerne opptrer i kostymer og agerer mot hverandre fremme på scenen. Bak dem sitter Bergen Filharmoniske Orkester og mot bakveggen står fire kor, kledd som fiskere.

Det er med andre ord en konsertversjon vi ser. Og en konsertversjon som fungerer helt perfekt. For i denne operaen er det ikke handlingene på scenen som er det viktigste. Mye har allerede skjedd før forestillingen begynner, og mye skjer utenfor scenerommet. «Peter Grimes» er først og fremst et psykologisk drama, en historie der det meste foregår som indre monologer. Det er figurenes refleksjoner og reaksjoner på hverandre som har interessert Britten og librettisten hans, Montagu Slater.

Vi trenger ikke kulisser for å forestille oss hvor fortellingen foregår. For BFO og Edward Gardner skaper store, nyanserte bilder for oss – bilder av landskapet, landsbyen, havnen, tåken, stormen. Musikken er der hele tiden – som kommentar, som stemningsbunn. Og den trer fram som selvstendig kraft i de ulike mellomspillene som inndeler og innrammer handlingene. «Moonlight», det avsluttende mellomspillet, er en musikalsk verden i seg selv og blir i BFOs formidable tolkning en manende oppsummering av alt som har skjedd og alt som må skje.

Vi trenger heller ikke statister for å fremstille et yrende folkeliv. For hele landsbyens befolkning er på et vis til stede i Grieghallen – i form av det enorme koret som står bak orkestret og kommenterer og foregriper handlingene med dramatisk kraft og overveldende klang.

Stuart Skelton kjenner vi som en ung heltetenor med store Verdi- og Wagner-roller på repertoaret. I Grieghallen folder han seg helt ut og blir forestillingens absolutte sentrum. Han er den optimale Peter Grimes, en tenor som dekker hele registret fra de ømmeste følelsene til det mest ville, sanseløse raseriet. Tolkningen hans av «Now the Great Bear and Pleiades» i første akt er et av forestillingens høydepunkter, en undrende arie om stjernehimmelen og skjebnens brå, uforutsigbare kast, en lyrisk, kjenslevar og ettertenksom stund før han slår over i voldsomme utladninger som foregriper den store vanviddscenen i siste akt.

Skelton er omgitt av en gruppe eminente sangere. Her er ikke plass til å nevne alle, men la meg trekke fram tre: Sopranen Giselle Allen synger Peters beskytter, Ellen Orford, med varme og ømhet. Barytonen Roderick Williams er en autoritativ kaptein Balstrode, og kontraalten Annika Schlicht fremstiller Auntie, eieren av byens pub, med den rette blandingen av kulde og kynisk ironi. 

En bedre versjon av «Peter Grimes» får du neppe i disse årene. Kanskje vi tør håpe på en plateinnspilling med BFO og disse sangerne? 

Festspill-maraton og musikalsk galskap

Bergens Tidende, 29.05.2017

Det Norske Kammerorkester

Terje Tønnesen, kunstnerisk leder

Festspillene

Logen

En 40-årsfeiring med kraft og smell

Det er noen år siden det sist var musikalsk maraton på Festspillene. Men lørdag kveld var det på’an igjen: Musikk i Logen fra klokka 18 til godt over midnatt, tre konserter bare avbrutt av korte pauser. Og så mye må det nok til når Det Norske Kammerorkester feier 40-årsjubileum. For de tre konsertene demonstrerte ikke bare spennvidden i orkesterets repertoar, de viste også fram noen av de mangslungne eksperimenter og musikalske sammenhenger orkesteret har vært involvert i siden starten i 1977.

På den første konserten hørte vi tre sentrale strykerverk med stor tidsmessig spredning. Først Sjostakovitsjs Kammersymfoni (op.110a) – som egentlig er en transkripsjon for strykeorkester av hans selvbiografiske strykekvartett nr. 8 fra 1960. Kammerorkestret gikk rett til kjernen i verket, understreket musikkens opprivende karakter, men fikk også fram den underliggende følelsen av høytid og verdighet.

Fra Sjostakovitsjs angstfylte 1960-tall gikk turen tilbake til 1700-tallet, til Haydn og hans første cellokonsert. Kammerorkester la en lett, frisk ramme om den unge, persisk-østerrikske cellisten Kian Soltani som spilte den virtuose solostemmen med stor romantisk tone og imponerende musikalitet.

Og da var det tid for Grieg og «Holbergsuiten», det verket som mer enn noe annet er knyttet til nettopp dette orkestret. Innspillingen av suiten i 1979 ga Kammerorkestret sitt internasjonale gjennombrudd. Og som vi hørte i Logen på lørdag kan musikerne fremdeles få verket til å løfte seg med polert strykerklang og rytmisk spenst.

Kveldens andre konsert var organisert omkring temaet «galskap». Det startet med Telemanns «Burlesque de Quixotte», en suite som framstiller Don Quichottes gale fantasier med musikalske, lydmalende effekter. Vi fikk suiten i en frisk, begivenhetsrik framføring der Kammerorkestret for tilfellet var utvidet med Hemig Valebjørg som la fantasifulle slagverkeffekter omkring Quichottes ville drømmer.

Hva Bachs Konsert for to fioliner og strykere (BWV 1043) har å gjøre med temaet galskap, er litt vanskelig å se, men Kammerorkestrets robuste framføring med Terje Tønnesen og Daniel Bard som swingende, lekende solister ble uansett et av kveldens musikalske høydepunkter.

Galskap var det til gjengjeld til gagns i engelske Peter Maxwell Davies’ «Eight Songs for a Mad King», et stykke musikkteater fra 1969 om den gale engelske kongen George III og hans forsøk på å lære fuglene å synge. Galskap var det også helt konkret i omstendighetene omkring framførelsen. Tenoren Nils Harald Sødal som skulle framstille kong George, hadde dobbeltbooket slik at han tidligere på kvelden hadde forestilling i Kristiansand. Men han nådde fram til Logen i tide ved hjelp av helikopter og ga – sammen med dirigenten Christian Eggen og fire musikere – en imponerende virtuos og rørende framstilling av den vanvittige kongen og av Maxwell Davies’ vanvittig kompliserte musikk. 

Kveldens siste konsert startet med enda et musikalsk høydepunkt: en spenningsfylt, brennbar tolkning Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» (op. 4) der Kammerorkestret så å si trakk lange linjer tilbake – eller fram – gjennom kveldens program til innledningen av første konsert med Sjostakovitsjs Kammersymfoni.

Siste punkt på programmet var et musikalsk eksperiment der pianisten Bugge Wesseltoft skulle gå i dialog med Kammerorkesteret omkring utdrag av Bachs Goldberg-variasjoner (BWV 988). Det er alltid risikofylt å forsøke å fusjonere jazz og klassisk partiturmusikk. Denne kvelden var ikke noe unntak. Kammerorkesteret spilte, utvidet med en gruppe treblåsere, noen enkle instrumenteringer av Bachs variasjoner. Innimellom improviserte Wesseltoft –sammen med bassisten Sigurd Hole og slagverkeren Hemig Valebjørg –litt nølende og ubesluttsomt over Bachs melodilinjer og akkordsekvenser. Alle satt liksom og ventet på hverandre – eller på at noe skulle skje. Noe egentlig samspill på tvers av musikalske tradisjoner og formater ble det aldri snakk om. 

Klanglig styrke og presisjon

Bergens Tidende, 24.04.2017

Verk av Nordheim, Tveitt, Debussy og Ravel

Ragnhild Hemsing, hardingfele

Edward Gardner og Kjell Seim, dirigenter

Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester

Grieghallen

BFUng presenterer norsk og fransk musikk

De kommer vidt omkring i repertoaret, de unge musikerne i Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester – eller BFUng som de kalles. For et par uker siden spilte de torsdagskonsert med spansk musikk og en Beethoven-symfoni på programmet. Og fredag i siste uke var de igjen på plass i Grieghallen, nå med nyere norsk musikk pluss verk av franske impresjonister.

Ungdomsorkesterets sjefdirigent, Kjell Seim, ledet den norske avdelingen – som åpnet med Arne Nordheims «Floating». Nordheim skrev verket i 1970, i en periode da han var begynt å utnytte elektromusikalske komposisjonsteknikker i arbeidet med store orkesterverk og levende musikere. I «Floating» er det tidsforskyving som er det bærende prinsippet. Det musikalske materialet består av noen små, veldig enkle melodiske motiver som med vekslende forsinkelser settes i spill inn igjennom de ulike instrumentgruppene – slik at det hele tiden oppstår nye konstellasjoner, en flytende «fortetting og fortynning av klanger» som Nordheim selv uttrykte det i sin tid.

«Floating» er et utrolig komplekst verk – som ungdomsorkesteret klarte med imponerende klanglig styrke og presisjon. Her fikk vi virkelig oppleve Nordheims store, massive klangmasser i flytende bevegelse og kunne samtidig høre hvordan disse massene og bevegelsene ble skapt i kraft av et underliggende filigranarbeid i orkestergruppene – som for eksempel når alle strykerne i lange perioder spilte hver sin individuelle stemme uten at satsen ble ustødig. 

Etter Nordheim og 1970 gikk det bakover mot et annerledes musikalsk uttrykk, nemlig «Tri fjordar» fra 1965, Geirr Tveitts andre konsert for hardingfele og orkester. Solostemmen som Tveitt skrev til – og i samarbeid med – den legendariske Sigbjørn Bernhoft Osa fra Voss, ble på fredag spilt av Ragnhild Hemsing – skarpt og virtuost, med en nesten improviserende frihet som skapte friske spenninger og kontraster mellom det folkloristiske stoffet og Tveitts modernistiske orkestersats.

Etter pausen overtok Edward Gardner dirigentstokken. Dagen før hadde vi hørt ham og BFO på torsdagskonserten der de blant annet ga en helt fantastisk tolkning av Béla Bartóks «Dansesuite». Nå gjaldt det BFUng og fransk musikk. Først «La Mer», Claude Debussys impresjonistiske havfantasi, som fikk en fin framføring med vakre klangfarger i første sats og musikalsk visualisering av bølger og stormer i de to siste. 

Og da var det tid for kveldens siste verk, Maurice Ravels populære Boléro – et kvarter med skarptrommens stødige rytme i bunnen mens alle orkestergruppene fikk vist seg fram. 

Et ungdomsorkester – jo visst. Men når konserten er i gang, tenker du ikke på det. Du glemmer fort at dette er musikere som fremdeles er under utdanning. I løpet av den tiden som er gått siden etableringen i 2015, har BFUng oppnådd et musikalsk nivå som gjør det til en fornøyelse å høre dem på konsert.   

Forunderlege forvandlingar

Bergens Tidende, 07.04.2017

Erlend Apneseth: Nattsongar

Heilo

Fem musikarar på reise gjennom verdsmusikken

Kva om Anders Viken, den gamle spelemannen frå Jølster, hadde latt seg inspirere av Django Reinhardt i si tid? Korleis ville polkaen Smøygen då ha låte? – spør ein annan spelemann frå Jølster, unge, kritikarroste Erlend Apneseth. Han svarer sjølv på spørsmålet. For han har nett gitt ut ei ny plate der han blant anna tek for seg den gamle polkaen til Viken og omskaper den til eit vitalt stykke Django-inspirert parisarjazz.

Plata heiter Nattesongar. Og som namnet tilseier, er det ikkje string swing alt saman. Det er dei mørke, dei vare nattestemningane som dominerer. Det er mykje sorg, mykje melankoli på denne plata, mange langsame, dvelande meditasjonar over enkle melodistumpar. Men også heile tida forunderlege forvandlingar, stader der norsk tradisjonsmusikk møter og smeltar saman med musikk frå andre tider og andre kulturar. Så var då også Nattsongar opphavleg eit tingingsverk skrive til verdsmusikkfestivalen i Førde der det blei urframført siste år.

Apneseth viser veg med hardingfela si. Med seg på reisa gjennom verdsmusikken har han ei gruppe musikarar som er van med å ferdast i grensetraktene mellom ulike tradisjonar: Ole Morten Vågan legg solid fundament med akustisk kontrabass. Stein Urheim som speler akustisk og elektrisk gitar, driv også med sampling og diverse elektroniske greier og opptrer av og til som solist på gresk bozouki. Hans Hulbækmo passar trommer og anna slagverk og speler sag innimellom.

At Apneseth også har fått med svenske Erik Rydvall i gruppa si, gir plata ein særleg attraksjon. Rydvall som speler det svenske tradisjonsinstrumentet nyckelharpa, tilfører Apneseths nattesongar eit ekstra lag av sår, nordisk melankoli. Høyr til eksempel «Den Reisande» der Apneseth og Rydvall finn fram melodistumpar frå «Värmlandsvisa», «Till Österland vill jag fara» og «Solveigs Sang», leikar med dei, legg dei innover kvarandre, og får dei til å smelte saman og skape eit «urnordisk», musikalsk rom.

Dei kjem vidt omkring på plata, dei fem musikarane. Dei opnar med ein langsam «Klagesang» som vekkjer assosiasjonar i retning asiatisk musikk. I «Ørkensong» arbeider dei vidare med same melodiske materiale, men gir det no ein midtaustleg farge, mens «Oasia» fungerer som ein musikalsk oase der pentaton, asiatisk musikk møter arabiske skalaer – før den musikalske karavanen dreg vidare.

Ferda går til Irland, til Balkan og mange andre stader. Og overalt finn musikarane fram overraskande samanhengar og slektskapar mellom det framande og det heimslege. Ei vakker, musikalsk opplevingsreise.  

Tull og tøys og festlige farger

Bergens Tidende, 27.03.2017

Gioachino Rossini: Il Turco in Italia

Regi: Mark Lamos

Scenografi: George Souglides

Dirigent: Domingo Hindoyan

Bergen Nasjonale Opera og Stiftelsen Harmonien

Grieghallen

Morsom og spennende oppsetting av klassisk komedie

Gamle Geronio har giftet seg med unge Fiorilla som bedrar ham etter noter. Nå forsøker hun å erobre den flotte tyrkeren Selim som nettopp har ankommet Italia. Han har på sin side møtt sin ungdoms elskede, Zaida, som holder til sammen med en gruppe sigøynere. Det blir konflikter. Det blir forviklinger og forvekslede identiteter. Pluss et maskeball der alle narrer hverandre. Men likevel blir det også happy end: Geronio og Fiorilla forsones. Selim og Zaida reiser sammen tilbake til Tyrkia.

Vi er på velkjent territorium her. Handlingen i Rossinis opera «Il Turco in Italia» (1814) som Bergen Nasjonale Opera setter opp i Grieghallen i disse dagene, er en collage av klassiske komedieelementer. Ispedd litt tyrkere og sigøynere som i sin tid kunne vekke eksotiske assosiasjoner og pirre publikums erotiske fantasier.

Men så har Rossini og librettisten hans, Felice Romani, enda et kort på hånden. De lar forfatteren Prosdocimo gå omkring i handlingen og kommentere begivenhetene med tanke på hvordan de kunne passe inn i en komedie han er i ferd med å skrive. Dette ekstra grepet gir hele operaen en ironisk, distanserende karakter og en selvbevissthet som peker langt framover, mot 1900-tallets modernistiske teatereksperimenter og helt fram til vår egen tids meta-fiksjoner.  

     

Det er denne, nesten postmoderne, selvbevisstheten som regissøren Mark Lamos spiller på i BNOs spennende oppsetting. Sammen med scenografen George Souglides bygger han opp et rom der Prosdocimo går ut og inn i fiksjonen gjennom scenetepper og proscenier og der flere av de sentrale begivenhetene utspiller seg på en stor teaterscene som helt konkret er plassert midt på scenegulvet i Grieghallen.

Her er ingen «realisme», ingen forsøk på å få oss til «å tro» på historien om tyrkeren i Italia. Dette er en oppsetting som hele tiden understreker at det er fiksjon vi ser. Og like mye en fiksjon for øyet som for øret, en fiksjon der scenebildet til tider har en nesten tegneserieaktig karakter: Zaidas sigøynere er kledd som fargesprakende comedia dell’arte figurer, Selims tyrkere er i mørke uniformer og turbaner besatt med glimmer og gull. Maskeballet er et orgie i hvite krinoliner som ramme om hovedpersonenes blodrøde kostymer.

Det er tull og tøys. Det er festlige farger. Det er store, flott koreograferte masseopptrinn. Og, jo, det er også opera med alt som hører seg til – arier, duetter, tersetter, kvartetter og, ikke minst, gode sangere i alle rollene. Barytonen Giorgio Caoduro er forfatteren Prosdocimo som fører oss rundt i intrigene. Sopranen Sylvia Schwartz synger Fiorillas parti med slank, lys stemme i kontrast til mezzosopranen Cecilia Molinaris mørke, uttrykksfulle Zaida. På herresiden er det mest barytoner: Guido Loconsolo er overbevisende som machotyrkeren Selim, og Pietro Spagnoli fremstiller med fine midler Geronios forvandling fra komisk hanrei til øm ektemann. Rollen som Narciso, en av Fiorillas tidligere elskere, synges dramatisk og klangfullt av forestillingens eneste tenor, Pietro Adaini. 

Dirigenten Domingo Hindoyan og Bergen Filharmoniske Orkester legger det musikalske grunnlaget. Og Edvard Grieg Kor har en stor kveld, både som sangere og som deltakere i de store masseopptrinnene sammen med spreke skuespillere og statister.

Klokker og skyer

Bergens Tidende, 24.03.17 

Ligeti: Concertos

Baldur Brönnimann, dirigent

BIT20 Ensemble

BIS

BIT20 viser vei gjennom Ligetis musikalske villnis

  

Lenge er det bare stillhet. Tror du. Men musikken har allerede begynt. En ensom cello spiller – nesten uhørlig – en høy E, en tone som gradvis vokser i styrke. Andre strykere slutter seg til, alle spiller ulike artikulasjoner av den samme tonen. Etter hvert får de følge av tre- og messingblåsere. Og etter hvert kommer det andre toner til, både i og omkring celloen. Det oppstår nye konstellasjoner, nye harmonier, et klangunivers som hele tiden er i langsom bevegelse – inntil de drivende klangskyene stanser et kvarter senere og celloen forsvinner tilbake i stillheten.

Det er den sveitsiske cellisten Christian Poltéra vi hører. Han er solist i György Ligetis cellokonsert fra 1966. Og det er Ligetis musikk det dreier seg om på denne sterke platen fra BIT20 Ensemble. Først og fremst gjelder det Ligetis konserter fra 1960-tallet, de åra da han etablerte seg om en av etterkrigsmodernismens sentrale komponister. Det var i denne perioden han snakket om «clocks and clouds» – klokker og skyer – som karakteristikk av sitt eget særegne musikalske univers der raske, kontrollerte, nesten mekaniske aktiviteter står i kontrast til store, langsomme klangbevegelser.

Det er de musikalske skyene som dominerer på denne platen – i cellokonserten, i «Chamber Concerto» (1969-70) og i «Melodien» (1971). Baldur Brönnimann og BIT20 bygger opp store, flimrende klanguniverser og får Ligetis musikk til å bevege seg framover i umerkelige, glidende overganger. 

Siste verk på platen er Ligetis klaverkonsert, skrevet på slutten av 1980-tallet. Her er det først og fremst «klokke»-aspektet det gjelder. Inspirert av afrikansk polyrytmisk musikk har Ligeti konstruert en ustyrlig orkestersats som ramme om en hårreisende komplisert klaverstemme. Men BIT20 og solisten, finske Joonas Ahonen, holder hodet kaldt og spiller seg gjennom det rytmiske villniset med humor og imponerende presisjon. Og får Ligetis merkelige musikk til å swinge.

Opera som remix og mashup

Bergens Tidende, 13.03.2017

Annelies Van Parys: Private View

Jen Hadfield, libretto

Neue Vokalsolisten

Tom Creed, regi

Etienne Siebens, dirigent

BIT20

Bergen Nasjonale Opera

Borealis

Peer Gynt-salen

Bergen Nasjonale Opera med visuelt overveldende bidrag til Borealis

Vi ser svart-hvite snutter fra starten av gamle filmopptak. Vi ser «klappere» med markering av tid og sted. Etter hvert kommer det snutter med dokumentariske opptak av en havn, skyskrapere, nattbilder fra New York, mennesker, gater, biler. Alt i svart-hvitt. Og så begynner forestillingen.

Vi er ikke på kino, vi er på opera. De svart-hvite filmsnuttene blir prosjektert opp, side om side, på tre store, flyttbare skjermer i Peer Gynt Salen – der Bergen Nasjonale Opera og BIT20 presenterer sitt bidrag til Borealis: forestillingen Private View, en opera med musikk av Annelies Van Parys og libretto av Jen Hadfield.

Private View er inspirert av Alfred Hitchcocks filmer fra 50-tallet, spesielt hans Rear Window, «Vinduet mot bakgården». Mange andre samtidskunstnere har gjennom de siste tiårene samplet og «appropriert» Hitchcock og omformet filmene hans til nye digitale versjoner. Jen Hadfield og scenografen Gaea Schoeters har valgt en annen strategi: De bruker ikke Hitchcocks egne filmer, men har i samarbeid med designerne i Collective 33 1/3 konstruert et komplekst forløp av snutter fra andre gamle – og til dels glemte – filmer, og har skapt en remix av bilder og tekster som framkaller en diffus hitchcocksk uro og angst, en følelse av at «det er noe som ikke stemmer her».

De fem medlemmene av Neue Vokalsolisten synger og agerer opp mot skjermene og kommenterer bildene med Hadfields tekst som mikser gamle værmeldinger og husråd fra 50-talls dameblader med replikker som kunne være – og kanskje også er – klippet fra gamle grøsserfilm.

Private View er en spennende, visuelt overveldende forestilling, en forestilling hvor det skjer så mye på scenen og hvor det er så mange inntrykk å bearbeide at en faktisk ikke merker at dette er en opera, at disse merkelige tekstene faktisk blir sunget og at det ligger et musikalsk materiale i bunnen, et forløp som følger og støtter begivenhetene på scenen.

Den beste filmmusikken er den «uhørte», den musikken som tilskuerne ikke legger merke til, men som likevel ligger der og hjelper dem med å forstå og strukturere fortellingen – sa de gamle Hollywood-komponistene. Annelies Van Parys har skapt en slik musikk, en modernistisk sats som i BIT20s framføring glir sømløst inn i operaen med et klangbilde dominert av akkordeon og saksofon og med hitchkockske grøssereffekter i trombone og horn. 

Humørfylt og raus

Bergens Tidende, 03.03.2017

Ellen Ugelvik plays Magne Hegdal and Anton Reicha

Aurora

Virtuose Ellen Ugelvik presenterer klavermusikk av Magne Hegdal

Platen åpner med Magne Hegdals «Konsertstykke i tre deler», en klaverkonsert framført av pianisten Ellen Ugelvik og Kringkastingsorkesteret under ledelse av Bjarte Engeset. Den er skrevet i anledning grunnlovsjubileet i 2014. Og den er fylt med referanser til wienerklassikken og tiden omkring 1814.

Det høres kanskje alvorlig ut. Men er ikke det. For Hegdal bruker det gamle stoffet og utvikler det på sin helt egen måte. Det er hele tiden noe du synes du kjenner igjen i dette verket, noen melodistumper, noen harmonisekvenser, noen tradisjonelle grep i orkestersatsen – og så beveger musikken seg likevel i helt andre, uventede og uforutsigbare retninger. Dette er humørfylt, raus musikk med den virtuose Ugelvik i konstant ertende og utfordrende samspill med orkesteret.

I siste sats tar det helt av. Ugelvik skal spille den tradisjonelle solokadensen. Men det er ingen noter i klaverstemmen, Hegdal har bare tegnet noen fugler og trær pluss Eidsvoll-bygningen, løven i riksvåpenet og slikt. Og da er det opp til Ugelvik å improvisere seg fram og omsette tegningene til musikk—noe hun gjør med imponerende fornemmelse for Hegdals tonespråk slik at det blir nesten sømløse overganger mellom hans og hennes bidrag til jubileumsfesten.   

Det andre Hegdal-verket på platen er «Songs and Flowers», en samling korte krystallinske klaverstykker skrevet i 2004 til minne om samtidsmusikkens grand old lady, pianisten Elisabeth Klein. Ugelvik spiller dem skarpt, konsist – og merkelig bevegende. Og spiller også, innimellom Hegdals verk, to klaverøvelser av den aparte wienerklassikeren Anton Reicha – som hun får til å høres helt moderne ut.

Historien om en tapt fiolinkonsert

Bergens Tidende, 17.02.2017

      

Fiolinkonserter av Johan Halvorsen og Carl Nielsen

Henning Kraggerud, fiolin

Bjarte Engeset, dirigent

Malmö Symphony Orchestra

Naxos

Et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie

I bøker om norsk musikkhistorie kan vi lese at Johan Halvorsen skrev en fiolinkonsert i 1908, at den ble urframført i Nederland året etter, og at han ikke var tilfreds med den. Så han brente notene. Dessverre.

I mer enn hundre år har dette vært historien om Halvorsens fiolinkonsert. Men så, siste vår, var musikkviteren Per Dahl på internasjonal konferanse og kom tilfeldig i snakk med en kanadisk arkivar – som kunne fortelle at universitetsbiblioteket i Toronto har en kopi av Halvorsens partitur liggende.

Forklaringen er at Halvorsen i sin tid var betatt av Kathleen Parlow, en 17-årig fiolinsensasjon fra Canada, så betatt at han skrev – og tilegnet – konserten sin til henne. Det var hun som urframførte den i 1909. Hun var også solist de to eneste gangene et norsk publikum fikk høre den. Og hun hadde altså en kopi av partituret med hjem til Toronto – der det ble funnet i 2016 da universitetsarkivarene gikk igjennom hennes etterlatte papirer.

Siste sommer presenterte Henning Kraggerud den gjenfunne konserten i Risør og Stavanger. Og nå har han så innspilt den for Naxos sammen med Malmø Symfoniorkester under ledelse av Bjarte Engeset.

Hvordan er den da, denne tapte og gjenoppstandne konserten? Veldig god, er det korte svaret. Den starter med noen store orkesterakkorder med klang av Grieg. Så trer fiolinen frem og presenterer seg, solo, med virtuose hardingfelegrep. Og da er vi gang. Vi befinner oss i et nasjonalromantisk landskap der Griegs orkesterverk er en tydelig, viktig referanse. Solostemmen arbeider med korte folketonemotiver som flettes sammen til virtuose melodilinjer. Resultatet er tre korte satser – en strømmende, fantasifull førstesats som uten pause glir over i en sødmefylt, langsom andresats og, til sist, et stykke frisk fiolinfyrverkeri.

Tidligere var det flere som tenkte at det kanskje var en riktig beslutning Halvorsen tok den gang han brente notene sine. Kraggeruds innspilling gir ikke grunnlag for dette synspunktet. Han og Malmø-musikerne demonstrerer at Halvorsen gjenfunne konsert er et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie, et velskrevet, musikantisk verk som norske – og andre – fiolinister gjerne kan sette på programmet. 

På Naxos-platen hører vi i tillegg Johan Svendsens populære Romanse. Og, mer problematisk, Carl Nielsens fiolinkonsert – som riktignok er skrevet noenlunde samtidig med Halvorsens, men som befinner seg i et helt annerledes musikalsk univers. Kraggerud som er på hjemmebane i Halvorsens og Svendsens norske romantikk, har tydeligvis ikke sans for danske Nielsens særegne, ekspressive musikk. Han sliter med å få de kantede melodilinjene til å løfte seg. Og som helhet virker denne delen av platen temmelig matt og motløs. 

Det uutslukkelige

Bergens Tidende, 11.02.2017

Verk av Beethoven, Tsjaikovskij og Nielsen

Behzod Abduraimov, klaver

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld med BFO i Grieghallen

Thomas Dausgaard kommer inn på scenen, går raskt opp på podiet, løfter taktstokken. Og da er orkesteret i gang. Det er Beethoven som står på programmet, hans tredje Leonore-ouverture. Og allerede fra første takt skjønner du at noe stort er på gang. Det er en sitrende, elektrisk spenning i innledningen og et fyrverkeri av eksplosive utladninger når hovedtemaet setter inn. Alle aksenter og detaljer i Beethovens partitur står lysende klart, framførelsen er smidig, skarp, nesten kammermusikalsk.

Det er sikkert mange faktorer som spiller inn her – musikerne er i toppform etter Englandsturneen, og Dausgaard er en visjonær dirigent som alltid klarer å rive et orkester med seg og få det til løfte mektige oppgaver. I alle fall ble Leonore-ouverturen innledningen til en av de helt store konsertene i Grieghallen.

Etter Beethoven fulgte Tsjaikovskijs første klaverkonsert med Behzod Abduraimov som solist. Den unge, usbekiske pianisten har i løpet av de siste årene spilt seg opp i det internasjonale toppsjiktet med et repertoar der Liszt, Rakhmaninov, Busoni og andre av de gamle klavermastodontene står sentralt. Hans versjon av Tsjaikovskij på torsdag var ungdommelig, kraftfull, blendende virtuos – og helt uten de overfladiske manerene som ofte preger dette repertoaret. I Abduraimovs og BFOs framførelse ble verket vevet sammen til en musikalsk helhet gjennom konstant, lydhørt samspill og dialog mellom klaver og orkester.

    

«Musikk er liv» – sa Carl Nielsen. Og som det sto i programmet da hans fjerde symfoni hadde premiere i København i 1916: «Livet er ukuelig og uutslukkelig, det kjempes, brytes, avles og fortæres i dag som i går, i morgen som i dag, og allting vender tilbake». Det er dette «uutslukkelige», denne stadige, gjenkommende, skapende og nedbrytende kraften som han tar for seg og viser fram i den fjerde symfonien, det merkeligste, mest overveldende verket han skrev.

«Det uutslukkelige» var siste nummer på torsdagskonserten – i en tolkning der alle BFOs instrumentgrupper fikk spille seg ut i konstant flombelysning. Under Dausgaards lidenskapelige ledelse viste musikerne fram alt det kaotiske og sprikende i Nielsens musikk, alle de store kollisjonene mellom de ulike materialformene, og fikk samtidig hele dette ustoppelige mylderet av ideer og stoff til å danne store sammenhenger og skape musikalsk mening. Bedre kan denne symfonien neppe spilles.  

I livets strøm

Bergens Tidende, 03.02.2017

In the Stream of Life: Songs by Sibelius

Chandos

Årets første plate fra BFO

Vi kjenner Jean Sibelius som Finlands store symfoniker. At han også var en produktiv og populær sangkomponist som i sin tid satte musikk til opp mot hundre dikt – det er visst mer eller mindre gått i glemmeboka.

De fleste av sangene hans var enkle, upretensiøse melodier skrevet for sangstemme med klaverakkompagnement. Men en håndfull av dem finnes også i orkesterversjoner, instrumentert av ham selv eller andre. Det er slike versjoner vi nå får høre på årets første utgivelse fra Bergen Filharmoniske Orkester. Edward Gardner dirigerer BFO og den engelske bassbarytonen Gerald Finley er solist.

Hovedverket er «In the Stream of Life» – en suite av sju Sibelius-sanger orkestrert av den finske samtidskomponisten Einojuhani Rautavaara (1928-2016). Orkestreringene, som er tilegnet Gerald Finley, følger klaverstemmene tett, «oversetter» dem med enkle midler til det store formatet og får fram noen av de samme kvalitetene som også Sibelius satset på når han selv laget orkesterversjoner – fulltonende, bred klang og livlig slagverk som understreker og understøtter de tekstlige poengene.

Finley er best når Sibelius og Rautavaara spenner opp store orkesterlerreter som bakteppe. Da gir han sangene punch og dramatisk uttrykk. Knapp så overbevisende er han i de mer intime formatene der han demper seg ned og tapper stemmen for klang slik at den av og til blir noe uklar i dybden.

Det er ikke sang alt sammen på denne platen. Vi hører også et par av Sibelius’ kortere orkesterverk. BFOs sterke strykerseksjon spiller en flott, svulmende versjon av hans «Romanse» (op. 42). Og resten av orkestret følger med og framfører to av tonediktene hans, den bredt deklamerende fortellingen om «Pohjolas datter» (Pohjolan tytär) og det finstemte klangeksperimentet «Oceanidene» (Aallottaret). 

Stemmemessig prakt

Bergens Tidende, 17.01.2017

Sae Kyung Rim, sopran

Stephen Higgins, klaver

Bergen Nasjonale Opera

Håkonshallen

Bergen Nasjonale Opera feirer den menneskelige sangstemmen

Siste år da Bergen Nasjonale Opera satte opp Puccinis Madama Butterfly i Grieghallen ble tittelpartiet sunget av den høydramatiske koreanske sopranen Sae Kyung Rim. På søndag var hun tilbake i Bergen, også denne gang i regi av BNO, men nå som solist på første konsert i den nye serien «Opera i Håkonshallen».

«Opera i Håkonshallen» blir arrangert i anledning BNOs 10-års jubileum. Serien består av fire konserter «hvor den menneskelige sangstemmen feires i all sin prakt» ­– slik det står i programmet. Og stemmemessig prakt var det i alle fall til gagns på premieren søndag kveld. De tre neste konsertene kommer til å presentere andre aspekt av den menneskelige stemmen, men på søndag gjaldt det den store italienske vokaltradisjonen, det voldsomme, høyspente uttrykket.

Kyung Rim startet med et par populære, italienske sanger – Tostis «L'alba sepàra dalla luce l'ombra» og Valente og Tagliaferris napolitanske «Passione». De to sviskene er vel egentlig skrevet for tenorstemme. Her fikk vi dem altså i versjoner for sopran, men med samme smektende, smertefulle uttrykk og med samme eksplosive klimakser som når di Stefano og de andre gamle tenorstjernene i sin tid ga dem som ekstranumre. Griegs «Jeg elsker dig», sunget på tysk og koreansk (!), fungerte derimot mindre godt i denne sammenhengen. Griegs romanser er nå en gang små, spede vekster som ikke klarer å komme ut av dagligstuen og bli utsatt for vokal kuling.   

I neste avdeling dreidde det seg om 1800-tallets italienske operakomponister, om Verdi, Boito og Leoncavallo – alle representert med lengre arier og utdrag. Også her sto det sanglige uttrykket i sentrum, men Kyung Rim antydet samtidig med diskrete gester den dramatiske sammenhengen som disse ariene er beregnet til å inngå i. Og hun ga en rørende fremstilling av Neddas håpefulle sang til fuglen i «Stridono lassù» fra Leoncavallos Pagliacci.

Pianisten Stephen Higgins satt i bakgrunnen og understøttet Kyung Rim med klavertranskripsjoner av de store, italienske orkesterpartiturene. Han hadde også egne innslag underveis, blant annet en vakker klaverversjon av det glødende orkesterintermessoet fra Puccinis Manon Lescaut – som i Håkonshallen ble brukt til å markere overgangen til den avsluttende avdelingen der Kyung Rim framførte arier fra Puccinis operaer. Siste nummer var «Un bel dì vedremo» fra Madama Butterfly – en hjerteskjærende, følelsesladet versjon som fikk publikum til å kvittere med stående applaus.

«Opera i Håkonshallen» er en fin nyskapelse i det bergenske konsertliv. Serien fortsetter allerede neste søndag med mezzosopranen Marianne Beate Kielland akkompagnert av Bjarte Eike og Barokksolistene

Musikalsk lys over Grieghallen

Bergens Tidende, 17.12.2016

Joseph Haydn: Skapelsen

Bergen Filharmoniske Kor

Edvard Grieg Kor

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nærværende og overveldende framføring av Haydns skapelsesberetning

«I begynnelsen var ordet», skriver evangelisten Johannes. «I begynnelsen var musikken», sier Haydn. Og starter sin beretning om Skapelsen med sprikende klanger og små melodiske fraser som peker i alle mulige retninger. Merkelig spent, foruroligende musikk – som langsomt samler seg og får form. Og først når det musikalske universet endelig er dannet, trer erkeengelen Raphael fram og forkynner: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Og det blir lys, musikalsk lys med fullt kor, fullt orkester og buldrende pauker.

Det er sjeldent vi hører Haydn i Grieghallen. Men på torsdag var han der, til gagns, nærværende og overveldende, med sin store billedfortelling om Skapelsen, imponerende framført av BFO og Edward Gardner i selskap med mange gode krefter.

Da Haydn gikk i gang med Skapelsen, hadde han vel tenkt å skrive noe som kunne matche Händels Messias, men slik gikk det ikke. For Händels oratorier er som barokkens operaer – en serie frittstående numre med arier og korsatser mellom hverandre, nødtørftig bunnet sammen av orkestermusikk. Haydn befant seg i en annen tid, i en annen musikalsk verden. Og skrev skapelsesberetningen sin som en sammenhengende musikalsk komposisjon der de enkelte avsnittene hver for seg har selvstendig musikalsk karakter, men samtidig er balansert opp mot hverandre i store, overgripende strukturer.

Det kanskje mest imponerende med Gardiner og BFOs framføring torsdag kveld var selve disponeringen av stoffet, framvisningen av Haydns store, musikalske arkitektur. De klarte både å tydeliggjøre de lokale kontrastene og å understreke de lange, gjennomgående sammenhengene. På podiet formet Gardiner verket energisk, stramt og presist, men hele tiden med rom for musikken til å puste og strømme fritt. Orkesteret fulgte ham og skapte magiske øyeblikk i overgangene mellom de enkelte avsnittene. Og framførte Haydns lydmalende karakteristikker av fugler og fisk og slanger med humor og eleganse. Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor kommenterte Bibeltekstene og deltok med flotte, massive utblåsninger når det krevdes.

Gardiner hadde med seg tre gode solister fra England. I rollen som erkeengelen Uriel hørte vi tenoren Robert Murray som ga fine karakteristikker av Bibeltekstene og fikk stemmen sin til å skjelve av undring da han fortalte om hvordan Gud skapte mennesket i sitt eget bilde. Bassen Neal Davies var erkeengelen Raphael og sang også rollen som Adam. Han manglet kanskje kraft i dybden, men hadde fin barytonaktig fleksibilitet i høyden. Og ga en overbevisende framstilling av de siste avsnittene i oratoriet der Adam i rollen som borgerlig ektemann mansplainer Herrens verk for sin lydige kone.

Kveldens lysende stjerne var sopranen Sarah Tynan i rollene som erkeengelen Gabriel og Eva – som hun sang inntrengende, lidenskapelig med strålende, krystallklar stemme og fine, typeriktige forsiringer. 

I det klassiske toppskiktet

Bergens Tidende, 21.10.2016

Arnold Schönberg: «Gurre-lieder»

Dirigent: Edward Gardner

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

BFOs innspilling av Schönbergs «Gurrelieder» har musikalitet og dramatisk nerve

I desember i fjor avsluttet Bergens Filharmoniske orkester sitt 250 års jubileum med to konserter i Grieghallen der Arnold Schönbergs mektige «Gurre-lieder» var eneste punkt på dagsordenen.

Det var trangt om plassen på scenen. I alt 350 musikere og sangere deltok - seks internasjonale solister og fem kor, pluss at BFO for anledningen var utvidet med musikere fra Göteborgs Symfoniker. I flere anmeldelser etterpå ble nettopp disse aspektene trukket frem - verkets kolossale format, mengden musikere og sangere på scenen, deres utholdenhet og at de og Edward Gardner klarte å holde dampen oppe gjennom de nesten to timene Schönbergs mastodontiske, seinromantiske verk varer.

Nå har Chandos gitt ut en dobbel-CD med opptak fra konsertene. Og her trer det andre aspekt frem. Man kan konsentrere seg mer om det musikalske innholdet enn om de spektakulære, fysiske dimensjonene.

«Gurre-lieder» er basert på et verk av danske J.P. Jacobsen - en diktsyklus som forteller om middelalderkongen Valdemar og hans elskede Tove. Og om hvordan Valdemar etter Toves død raser ulykkelig omkring i skogene rundt Gurre sammen med et jaktlag av gjenferd.

«Gurre-lieder» er et verk «for solister, kor og orkester» - skriver Schönberg i partituret. I ettertid er det blitt kalt en kantate eller et oratorium, men det minner vel så mye om en opera. Veien fra Wagners sene musikkdramaer til Schönbergs seinromantiske verk er ikke lang. I alle fall er dette en dimensjon i verket som trer tydelig frem i disse opptakene med Gardner og BFO.

Gardners egen bakgrunn som operadirigent spiller sikkert en rolle her. Men vel så viktig er valget av de to sentrale solistene: Stuart Skelton som synger kong Valdemars parti, er en typisk, kraftfull heltetenor og Alwyn Mellor, hans medspiller, trekker på sine erfaringer som dramatisk Wagner-sopran når hun fremstiller hans Tove.

Sammen skaper de med musikalske midler et intenst kjærlighetsdrama som dekker hele spektret fra ømhet og inderlighet til store, ville utblåsinger av sorg og raseri.

De andre sangerne - blant andre mezzosopranen Anna Larsson som skogduen og Thomas Allen som fortelleren - skaper en finstemt musikalsk og dramatisk ramme omkring de to hovedpersonene.

Orkesteret og de store korene er dramatiske aktører i seg selv. Gardner og BFO forbereder og kommenterer handlingene i de overdådige mellomspillene, og de griper aktivt inn i handlingen som med- og motspillere til solistene - hør for eksempel det vakre, komplekse lydmaleriet som oppstår omkring Anna Larsson da hun beretter om Toves død.

I verkets siste del trer de mange korene frem og fyller historien om Valdemars ville jakt med kraft og tyngde. Og de skaper til aller sist en fredfylt soloppgang som legger Valdemar og gjenferdene hans til hvile.

Konsertene med «Gurre-lieder» var BFOs siste jubileumsgave til publikum. Konsertopptakene på Chandos er en gave til det internasjonale platepublikum, en innspilling av Schönbergs verk som med musikalitet og dramatisk nerve plasserer seg i toppsjiktet på det internasjonale platemarkedet.

De store formatene

Bergens Tidende, 08.10.2016

Verk av Wagner, Larcher og Brahms

Mark Padmore, tenor

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Mark Padmore med gripende tolkning av et eiendommelig, egensindig vokalverk

Richard Wagners opera Rienzi er vel nærmest glemt i dag, men dann og vann dukker ouverturen opp i en eller annen konsertsal. På torsdag hørte vi den som åpningsnummer i Grieghallen – en grandios, heroisk ouverture i den store, gamle stilen, spilt med fynd og klem av Edward Gardner og BFO i en stor spenningsbue fra de innledende trompetsignalene fram til den avsluttende smellende militærmarsjen og med flott forming av Wagners langsomme, majestetiske og manende melodilinjer innimellom. 

Torsdag var det kvelden for de store orkesterformatene, en kveld der alle BFOs ressurser var mobilisert og der scenerommet i Grieghallen av og til var fylt til randen av musikere og instrumenter. Sveitsiske Thomas Larchers «A Padmore Cycle» fra 2011 ble riktignok opprinnelig skrevet som et stykke kammermusikk for tenor og klaver, men for et par år siden ekspanderte han verket og konstruerte en orkesterversjon som krever opp mot hundre musikere på scenen og et utall av mer eller mindre merkelige instrumenter – trolig er dette den eneste gang i karrieren BFOs perkusjonister har måttet traktere melkepanner med kakegafler. 

«A Padmore Cycle» tonesetter elleve tekster av Larchers landsmenn Alois Hotschnig og Hans Aschenwald, elleve korthogde tekster som kretser om tap og erindring og om «lengsel etter et hjem som ikke er mer». Verket er, som navnet forteller, skrevet til den store, britiske tenoren Mark Padmore – som også var solist i Grieghallen på torsdag og ga verket farge og ekspressiv styrke.

Padmore synger og hvisker og mumler, noen ganger roper han, andre ganger tynner han stemmen ut på grensen til det uhørlige. Det er som om han skaper sitt eget rom midt i Larchers store, sammensatte orkesterklang, som om han befinner seg et annet sted, i en annen dimensjon. En gripende, bevegende uttrykksfull tolkning av et eiendommelig, egensindig vokalverk.

Etter pausen var det tid for Brahms’ symfoni nr. 4 – som ikke ble den store, triumferende avslutning jeg tror alle hadde forventet.  Orkestret kom skjevt ut fra start, med uklart samspill mellom treblåsere og strykere. Det ga framføringen et nervøst preg som forplantet seg og skapte en lett uro og rastløshet gjennom det meste av førstesatsen. Det var selvsagt mange fine passasjer i denne og de følgende satsene – varme hornklanger, pastorale treblåsere og flotte strykermelodier. Men de magiske fargene og de store svimlende utsyn som Gardner har åpnet i sine tidligere Brahms-tolkninger uteble. Best lyktes fjerdesatsen der han og BFO formet den strenge variasjonsrekken med skarphet og presisjon.