Uortodokst

Bergens Tidende, 08.09.2010

Hymns and Prayers

Gidon Kremer og Kremerata Baltica

ECM

Samtidsmusikk med noe attåt

Det er samtidsmusikk på den nye platen med Gidon Kremer og Kremerata Baltica. Det starter med ungarske Stevan Kovacs Tickmayers «salmer» til minne om filmregissøren Andrei Tarkovsky, åtte nesten uhørlige miniatyrer for solofiolin, klaver, strykere og vibrafon. Og det slutter med georgiske Giya Kanchelis meditative «Silent Prayer», skrevet for en tilsvarende besetning og tilegnet Kremer selv og cellisten Rostropovitsj. Men så var det verket i midten, da: César Francks klaverkvintett i f-moll fra 1878. Et mildt sagt uortodokst valg. Men Kremer har jo alltid hatt sans for slike uortodokse sammensetninger. Og han klarer som regel å få dem til å gi musikalsk mening. Denne gangen demonstrerer han at det er et følelsesmessig slektskap mellom Francks erkeromantiske, tårevåte kvintett og den høyspent melankolske holdningen i  de to moderne, østeuropeiske verkene. Ganske godt sett. Og godt spilt.

Den andre platen

Bergens Tidende, 08.09.2010

And If

Anat Fort Trio

ECM

Anat Fort nærmer seg ECM-normalen

Israelske Anat Forts første plate på ECM vakte en del oppsikt. Her var en ny stemme, en ung klassisk utdannet pianist som kastet seg ut i skjeve improvisasjoner sammen med garvete jazzmusikere som Paul Motian og Ed Schuller. Nå, tre år senere, er Fort ute med en ny plate, denne gangen sammen med bassisten Gary Wang og trommisen Roland Schneider, hennes faste triopartnere. Platen er innspilt hos Jan Erik Kongshaug i Oslo og har den typiske klare, flotte ECM-klangen. Men dette er ikke den eneste grunnen til at det virker som om Fort har lagt seg tettere opp mot ECM-normalen denne gangen. Vel så viktig er det at Keith Jarretts ånd svever over de drømmende, meditative balladene og de enkle, folksy melodiene. Men innimellom  kommer det også eksempler på det som var Anat Forts styrke på den forrige platen: Frie, svevende improvisasjoner, kantete, mellomøstlige melodilinjer. Og en god porsjon musikalsk humor.

Innpakningen

Musikkommentar, Bergens Tidende, 08.09.2010

Veggene i stuen måtte males. Altså måtte vi demontere reolene og finne en midlertidig plass til innholdet. Cd-ene endte på mitt knøttlille arbeidsrom. Og der har de dessverre stått siden – mens vi diskuterer om vi skal kjøpe et nytt reolsystem. Et par tusen cd-er, i kasser og stabler. På gulvet.

I svarte stunder tenker jeg på familiens ungdommer som går rundt med en tilsvarende musikksamling på en liten iPod. Eller på mine teknologisk avanserte kolleger som har musikken på en pc koblet til et musikkanlegg. Burde jeg gjøre det samme, kjøpe en diger harddisk og få arbeidsrommet mitt tilbake?

Svaret er nei. Jeg oppgir ikke cd-ene mine. Uansett hvor plagsomme de er.

Klart at det er urasjonelt å oppbevare 500 års musikkhistorie på et par tusen små metallskiver. Og, ja, arkivsystemene på de nye lagringsmediene er uten tvil mer effektive enn min alfabetisering av cd-ene etter komponist – som nå er gått i total oppløsning. Men likevel. Det er noe med disse små plastkassettene og tekstheftene som selv det mest effektive filsystemet ikke kan erstatte.

Man kjøper selvsagt platene for musikkens skyld. Men innpakningen er en viktig del av pakken. Slik var det allerede i LP-ens tid. Den moderne, urbane 50-tallsjazzen på Blue Note var uløselig forbundet med Frank Wolffs fotografier og Reid Miles’ spreke coverdesign. Den klassiske musikken på Deutsche Gramophon var utenkelig uten platecovernes sammenstøt av tradisjonell typografi og modernistiske fotografier. Musikk og cover jobbet sammen.

Det fortsatte inn i cd-tiden. Bildene er blitt mindre, men de spiller fremdeles på lag med musikken: ECM-platenes svart-hvite coverfotografier passer perfekt til det asketiske innholdet. Steve McCurrys fargesprakende portretter danner visuelt kontrapunkt til John Elliot Gardiners tolkninger av Bach-kantatene. Og selv den primitive layouten på Naxos-platene gir slørete løfter om musikken.

Designen, det visuelle uttrykket, selve det materielle formatet er viktig – for meg og mange andre. Kanskje det er så enkelt at vi simpelthen har behov for å ha noe håndfast, noe varig, noe å ta tak i og se på mens vi lytter til disse flyktige verkene som bare eksisterer i nået.

Grenseløst

Bergens Tidende, 01.09.2010

Arctic Cinema

No Border Orchestra

Iboks

Norsk folketone med balkanrytmer

Gruppen heter ikke for ingenting No Border Orchestra. Musikken de spiller, er nettopp slik, grenseløs som Jovan Pavlovic, den drivende kraft bak platen: Han er født i Beograd, komponist og trekkspiller, utdannet ved  konservatoriet i Trondheim med spesiale i Romafolkets musikk fra Balkan og Østeuropa. Og i 2010 er han SørTrøndelags fylkeskunstner. Med seg på platen har han saxofonisten Harald Devold fra Musikk i Finnmark, fire strykere fra Ensemble Noor, pluss  Marianne Halmrast på bass og Helge Andreas Norbakken på slagverk. Samt Peter Ralchev, en virtuos trekkspillkollega fra Bulgaria. Sammen spiller de åtte musikerne åtte numre der norsk folketone møter skeive balkanrytmer, der frie improvisasjoner veksler med gjennomkomponerte strykerpassasjer, og der Pavlovic og Ralchevs trekkspill hele tiden svever over vannene. Det er melankolsk, det er muntert. En salig, grenseløs blanding av stilarter og tradisjoner.

Fornøyelig blåsermusikk

Bergens Tidende, 01.09.2010

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. 5

The Norwegian Wind Quintet

Simax

Den norske blåsekvintett i opptak fra 1970-åra

Det er ikke lett å bli klok på denne Simax-serien. Ifølge navnet er det hensikten å dokumentere store norske musikere fra 1945 og framover. Eller, ifølge Idar Karevolds artikkel i tekstheftene, store norske musikere som har vanket på Norges musikkhøgskole siden starten i 1973. Og som, vel å merke, er blitt spilt inn av NRK – hvis logo har en nokså framtredende plass på coveret. Men så, etter plater med blant andre Camilla Wicks, Eva Knardahl og Robert Riefling, kommer da vol. 5 som går i en noe annen retning – en dobbelt-cd med Den norske blåsekvintett i opptak fra perioden 1974-79 .

For all del – det er fem solide musikere vi hører på disse platene, Oslofilharmoniens beste blåsere: Per Øien (fløyte), Erik Niord Larsen (obo), Erik Andresen (klarinett), Odd Ulleberg (horn) og Torleiv Nedberg (fagott). Men det er ikke uten grunn at folka på Amazon har lest feil på coveret og annonserer utgivelsen som en del av serien «Great Norwegian Composers». For hensikten med utgivelsen av disse opptakene er tydeligvis først å fremst å dokumentere hvordan ulike norske komponister har håndtert blåsekvintett-formatet.

Noe av musikken er skrevet på oppdrag av Den norske blåsekvintett, andre er verk som de fem musikerne ofte hadde på repertoaret. Det er blitt til to cd’er med mye fornøyelig musikk – en serenade av Bjarne Brustad, en suite av Pauline Hall, en kvintett av Johan Kvandal pluss triomusikk av Sparre Olsen og Edvard Hagerup Bull – lette, friske komposisjoner i neoklassisk tonespråk, skrevet uten store ambisjoner og framført med humor og schwung. Og i tillegg to musikantiske komposisjoner av Antonio Bibalo.

På mange måter demonstrerer utgivelsen det som har vært blåsekvintettenes problem siden formatet ble etablert på slutten av 1700-tallet: Denne besetningen er først og fremst blitt brukt som utgangspunkt for enkel, diverterende musikk. På dette spesielle feltet har det alltid vært langt mellom de store komponistene og de store verkene.

Den norske blåsekvintett hadde faktisk både Hindemiths og Schönbergs blåsekvintetter på repertoaret. Dem skulle man gjerne ha hørt på platen, men det finnes kanskje ikke NRK-opptak av dem. Til gjengjeld får vi da et opptak av et annet av de få store verkene på feltet, Carl Nielsens blåsekvintett fra 1922 – dessverre i en meget bokstavelig, jordnær tolkning som ikke fanger flukten og originaliteten  i Nielsens musikk og får den til å høres ut som enda et stykke neoklassisk underholdning.

Rett til stillhet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 29.08.2010

Verden er full av musikk. Noe liker man, noe liker man ikke. Og så er det den tredje kategorien: Musikk man ikke har bedt om å få høre der og da.

Et par ferske eksempler: Håndverkerne som bytter bordkledning på naboens hus, hygger seg på stillaset med P3 på full guffe. Klesbutikkene på Torgallmenningen konkurrerer med omreisende musikanter om hvem som kan støye mest. Og byens nye studenter ankommer det høyere utdannelsessystemet for full musikk. I mitt nabolag er det Vor-, Mittel- und Nachspiel døgnet rundt med musikk for åpne hybelvinduer – akkompagnert av Isbilen som kjører omkring og spiller sin forrykte versjon av «Norge Rundt». Og et eller annet sted står det alltid en bil med motoren i tomgang og en ullen bass dunkende fra CD-spilleren mens sjåføren venter på en kompis som aldri kommer.

  

Ved slike anledninger tenker jeg på Unescos internasjonale musikkråd og den resolusjonen de vedtok i 1969 der de skrev:  «Vi fordømmer enstemmig den uakseptable krenkelsen av individuell frihet og alles rett til stillhet gjennom misbruk av innspilt eller kringkastet musikk på private og offentlige steder». I samme forbindelsen planla de en undersøkelse som skulle belyse alle sider av saken slik at relevante myndigheter i hele verden kunne få forslag til tiltak «beregnet på å sette en stopper for dette misbruket».

Den gangen for førti år siden var det bare uvettig bruk av grammofon og radio som var problemet. I dag er de tekniske mulighetene for å plage andre med uønsket musikk mangedoblet. Og i tillegg er det kommet et nytt psykologisk moment inn i bildet: Dagens musikkforurensere mener vanligvis at de er i sin fulle rett til å fylle det offentlige rommet med den musikken de selv liker.

Den amerikanske forfatteren Garret Keizer som nettopp har utgitt en bok om støy, mener man bør si til musikkforurenserne at de har rett til å gjøre og høre hva de vil innenfor privatlivets fire vegger. Men det offentlige rommet har vi alle rett til, og «ingen har rett til å erobre hele dette rommet, inklusive hele det akustiske rommet, til egne formål».

Virker ikke det litt naivt? Keizer har trolig aldri prøvd å framføre dette argumentet for en gruppe fulle NHH-studenter i en sen nattetime. Og løsningen hans er selvsagt grunnleggende feil. Stillhet er ikke noe privatpersoner skal krangle seg til. Musikkforurensning er, som all annen forurensning, et anliggende som krever offentlig regulering.

«Alles rett til stillhet» må sikres med tiltak fra «relevante myndigheter». Mente Unescos internasjonale musikkråd i 1969. Synd at de aldri klarte å få gjennomslag for dette synspunktet.

Overraskelser for øret

Bergens Tidende, 23.06.2010

Kreken

Phonophani

rune grammofon

Imponerende collager av lyder og stemmer

I starten av fotball VM snakket vi mer om støyen på stadion enn om selve kampene. Men nå har de fleste vel egentlig vennet seg til at par tusen fotballfans plutselig reiser seg og blåser vuvuzela og frambringer en infernalsk larm med uklare assosiasjoner av fabrikkhall, tåkelur og brunstige elefanter.

Jeg tror Espen Sommer Eide har sansen for vuvuzela-ritualet. Selv har han i mange år arbeidet med hverdagens larm og støy som han sampler og bearbeider elektronisk og omdanner til eiendommelige lydkunstverk. Sammen med Dag-Are Haugan i duoen Alog fikk han Spellemannsprisen i 2005 i kategorien elektronika. I disse dagene utgir han under dekknavnet Phonophani platen Kreken – der det er larm og støy og lyd til overflod. Men – skal det tilføyes – vesentlig mer nyansert og artikulert larm og støy enn det vi hører i transmisjonene fra Johannesburg.

Det er tolv numre platen. Plateselskapet hevder at de rare titlene er norske stednavn. Kanskje det. Det er i alle fall en slags norsk tone i prosjektet. Ikke slik at man kan peke på bestemte melodier eller instrumenter, men snarere at man av og til gjenkjenner noen fraser eller klanger midt i alt det andre som rører seg på denne platen.

Det er ikke elektronisk manipulert støy alt sammen på platen. Det er også stemmer og vanlige instrumenter. For eksempel dukker Jenny Hval opp i «Mendel» og synger en enkel melodi akkompagnert av noe som av og til minner om romantisk musikk for cello og klaver hørt gjennom en gammel, skrattende radio. I «Neverdal» møter vi den danske tidligmusikk-mezzosopranen Agnethe Christensen som synger stev og blandes med klangen av et udefinert, nesten japansk-klingende strengeeksperiment. Og nå vi er i den delen av verden: «Gubijinso» er et flott stykke elektro-pop med cameo appearence av den japanske improvisasjonskunstneren Haco.

Hva slags lyder og instrumenter Eide har arbeidet med i utgangspunktet, og hvordan han har omformet dem, er vanskelig å si. Og kanskje heller ikke så interessant. Det viktigste er at han ut av materialet sitt har skapt store, imponerende collager av lyder og stemmer i mange lag. Og at det er overraskelser for øret rundt hvert hjørne på denne platen.    

Med bred pensel

Anmeldelse, 09.06.2010 (ikke trykt)

Verk av Robert Schumann

Saleem Abboud Ashkar, klaver

Nikolaj Znaider, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

En flott avslutning på to flotte uker

Så ble det festspillavslutning med klaverkonsert i a-moll. Riktignok Schumanns, ikke Griegs. Men likevel. Det var den unge palestinske pianisten Saleem Abboud Ashkar som var solist. Han startet med en sirlig, nesten forsiktig presentasjon av temaet og man skjønte med en gang at dette ville bli en litt annerledes tolkning enn man er vant til.  Utover i konserten demonstrerte han flere ganger at han har både kraft og teknikk til å løfte de utadvendte partiene i dette verket. Men det var samtidig klart at han hadde betydelig mer sans for de lyriske, dvelende kvalitetene og det brede, syngende foredraget.

Det var mer Schumann på programmet, de to siste symfoniene med Nikolaj Znaider som innsiktsfull reisefører. Man kan kanskje dele verdens dirigenter inn i to store grupper. Det er dem som har et analytisk røntgenblikk. De gjennomlyser verkene og framviser deres indre mekanikk. Znaider  hører definitivt til i den andre gruppen der vi finner de samlende, syntetiserende dirigentene. Han har et tydelig kroppsspråk, han viser musikerne og oss hva som er viktig i verket, men han er ikke detaljorientert. Han er opptatt av samspillet, de store formene, den velformede frasen, det lange åndedraget.

Denne strategien passer utrolig godt til Schumanns romantiske symfonier. De er viltvoksende fortellinger, fulle av digresjoner, plutselige innfall og innskudd. Znaider holdt sammen på det hele. Han malte de pastorale satsene i den «Rhinske» symfonien med bred pensel, og valgte generelt litt langsomme, romslige  tempi for å få alt med. Av og til minnet han nesten om Celibidache. Kanskje er det karakteristisk at det er de eldre dirigentene man kommer til å tenke på når man hører ham. Det er noe fascinerende «old school» over ham, både når han spiller fiolin og når han dirigerer.

Musikerne i BFO likte tydeligvis å spille med en dirigent som har sans for denne delen av repertoaret. De hadde i alle fall en formidabel kveld. Alt var på plass. Sømløse overganger.  Flotte solopartier. Lengsel i strykerne og smell i messingen.  En flott avslutning på to flotte uker.

Lojalitet og tålmodighet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 09.06.2010

Tenk deg en kino der setene er plassert slik at de fleste tilskuere ikke ser lerretet eller bare så vidt skimter den aller øverste delen. Og tenk deg i tillegg at kinoens lydanlegg av og til svikter slik at man ikke får med seg hva skuespillerne sier. Ville du gå og se film på disse betingelsene? Nei vel?

Men vi som går på klassisk konsert her i byen, ender temmelig ofte i slike situasjoner. Det blir spesielt tydelig hvert år under festspillene: Bergen har faktisk ikke lokaler nok til disse mange konsertene, i alle fall ikke skikkelig velegnete lokaler.

Jo da, vi har Grieghallen. Kjempegod akustikk og flott amfikonstruksjon med fritt utsyn fra alle plasser. Og vi har Peer Gynt salen med rimelig akustikk og fritt utsyn fra oppstigende tilskuerplasser. Og vi har Troldsalen – som riktignok ligger langt vekk fra sentrum, men som i alle fall scorer høyt på akustikk og utsyn, og som i tillegg har utsikten over Nordåsvatnet som ekstragevinst.

Men så begynner problemene. De fleste andre steder i byen må tilskuerne sitte i rekker bak hverandre på gulvnivå med redusert utsyn. I Håkonshallen er scenen hevet en smule. Det er ikke noen ideell løsning, men her kan man i det minste se musikerne. Det er vanskeligere å høre dem av og til. En enkel begeistret motorsyklist på vei rundt Bergenshus Festning er nok til å drukne musikken i flere minutter. I Logen er det en tilsvarende scenekonstruksjon og tilsvarende støyproblemer.

Og så var det kirkene. De blir flittig brukt som konsertsaler både under Festspillene og ellers i løpet av året. Men de egner seg ikke til dette formålet. I de fleste av dem er akustikken god, men hvis man i tillegg vil se musikerne, må man komme tidlig og kapre seg en plass på de aller første benkeradene eller ved midtgangen. Pluss at det er problemer med lydisoleringen mange steder.  

Jeg misunner ikke festspilldirektøren som hvert år må prøve å stappe et stort musikkprogram inn i disse få hulrom. Og det er neppe utsikt til at byen får flere og bedre konsertsaler i overskuelig framtid. Altså blir det business as usual. Neste år sitter vi der igjen – på jernharde benker i en kirke der usynlige musikere spiller et sted i bakgrunnen, i Logen der en spinkel strykekvartett konkurrerer med syngende Brannsupportere i drift over Torgallmenningen, i Håkonshallen der en ung sopran blir akkompagnert av innkommende fly som får gulvet til ryste og rutene til å klirre .

Bare rolig. Vi skal nok komme. Vi svikter ikke. Vi som liker klassisk musikk er det mest lojale, mest tålmodige publikum i byen.  

Noe helt eget

Bergens Tidende, 09.06.2010

Living Live

Green Serene & Per Jørgensen:

Aim Records

Ung klavertrio møter Per Jørgensen

Han har mastergrad i jazz-bass fra Norges Musikkhøgskole. Men det var ikke noe spesielt akademisk over Jo Skaansars spill på platen «Den blåaste natt», hans masteroppgave som utkom i januar. Nå er han aktuell med ny plate, «Living Live», denne gangen som medlem av gruppen «Green Serene» med Espen Berg på klaver og Andreas Evjen Håkestad på trommer, en tøff kombinasjon av unge, talentfulle musikere som skaper liv og røre i det klassiske klavertrioformatet. Skaansar legger fundamentet med stor, varm tone og er like levende og lekende som akkompagnatør og som solist. Det er snakk om live-opptak fra konserter i februar og mars 2009. Det meste av materialet er signert Skaansar og Berg. Med seg har de en ualminnelig velopplagt Per Jørgensen som kaster seg inn i musikken med ustyrlig energi. Han spiller trompet, han spiller tromme, han skriker og han skråler. Og skaper sammen med den unge trioen et helt eget musikalsk univers.

Allsidig fiolintalent

Bergens Tidende, 04.06.2010

Vilde Frang, fiolin

Christian Ihle Hadland, piano

Festspillene

Håkonshallen

Tidlig og sen romantikk – og Bartók innimellom

Det var romantisk musikk på programmet i går kveld da Vilde Frang holdt konsert i Håkonshallen. Først Schuberts fiolinsonate i A-dur (D. 574), den eneste han skrev for dette formatet, et underholdende, melodisk verk som Frang formet med sangbare melodiske linjer, fine markeringer av rytmiske aksenter og med store, eksplosive utladninger i de raske satsene.

Men hvis man bare hadde hørt dette ene verket, ville man ha gått hjem med en helt feil oppfattelse av musikeren Frang. For det likefremme, organiske uttrykket i Schubert-sonaten er bare ett aspekt av hennes allsidige fiolintalent – noe som ble tydelig da hun umiddelbart etter gikk alene på scenen og ga en skarp, ekspressiv – og teknisk kontrollert – tolkning av Bartóks sonate for solofiolin (Sz. 117). Bartók skrev den som en slags hyllest til Bach – førstesatsen har chaconne-karakter, andresatsen er en firestemmig fuga osv. Det klinger som Bach; det er ekkoer av barokk fiolinteknikk i alle fire satser; og likevel er dette noe helt annet. Annerledes, nåtidig musikk – og i Frangs autoritative, suverene tolkning musikk som er like sterk og overveldende som Bachs gamle sonater og partitaer for solofiolin.

Konserten sluttet med romantikk av det sene slaget – en fiolinsonate signert Richard Strauss, hans op. 18. Schuberts tidligromantiske sonate som innledet konserten, hadde tittelen «Duo» for å understreke at fiolinen og klaveret var tenkt å skulle være jevnbyrdige partnere, men denne betegnelsen passet for så vidt langt bedre på den avsluttende Strauss-sonaten der Christian Ihle Hadland for alvor kom i sentrum av begivenhetene og ikke bare støttet Frang, men også ga henne aktivt motspill i en flott, fargesprakende tolkning. 

Ekstranummer: Sibelius – hans «Humoreske» nr. 5 spilt lett og underfundig, med nettopp det gode humøret som tittelen tilsier.

Maratonformatet

Bergens Tidende, 02.06.2010

Mozart: Fiolinsonatene

Wolfgang Schneiderhan, fiolin

Carl Seemann, klaver

Deutsche Grammophon

Historisk makkerpar med gode Mozart-tolkninger

Da var det festspilltid igjen. To flotte uker med konserter overalt i byen, både inne og ute. Og med maratonforestillinger på tre til fire timer. Alle Bachs Brandenburg-konserter avviklet på en enkelt kveld. Alle hans cellosuiter en annen kveld. Vi husker tilsvarende opplegg fra tidligere festspill.

Noe av poenget med slike maratonforestillinger er at de liksom løfter konsertene opp i en annen divisjon og gjør selve framføringen av musikken til «events». Og «events» må enhver kulturfestival med respekt for seg selv ha i disse årene. Vi, publikum i salen, synes det er litt stas med slike konserter. Vi føler oss helt sporty når vi sitter der og lytter oss igjennom en skikkelig bit av musikkhistorien i løpet av en enkelt kveld.

Vi kjenner selve formatet fra vår egen platesamling. Plater som er konstruert som en vanlig konsert med blandet program, er etter hvert temmelig sjeldne. Cd’enes lange spilletid har trukket plateprodusentene i retning av det samlede og heldekkende, mot maratonformatet, den musikalske teppebombingen, mot boksene – med begge bind av Bachs Wohltemperierte, alle Beethovens symfonier, alle Schuberts strykekvartetter og så videre.

Den nye boksen fra Deutsche Gramophon med alle Mozarts fiolinsonater er et godt eksempel på genren. Det er snakk om en gjenutgivelse av innspillinger fra midten av 1950-tallet med to av selskapets store, gamle stjerner, fiolinisten Wolfgang Schneiderhan og pianisten Carl Seemann. Altså musikalsk resirkulering –  som ikke har kostet selskapet all verden, og som til og med kan gå hen og gi litt ekstra inntekter.

For all del, dette er veldig gode tolkninger. Perlman og Barenboim spilte disse sonatene som om det var romantisk musikk. Tidligmusikkparet Rachel Podger og Gary Cooper spiller dem med duse farger og myk klang. Makkerparet Schneiderhan og Seeman er et godt korrektiv til begge holdninger. Hos dem er sonatene helt streit musikk som spilles nøkternt og omhyggelig, med klassisk måtehold, slik de spilte det meste av det sentrale repertoaret den gangen på 1950-tallet.     

Men kommer jeg til å sette meg og høre alle disse tre cd’ene fra ende til annen igjen – slik jeg har gjort det for å skrive denne anmeldelsen? Neppe. Jeg vil trolig ta en enkelt sonate i ny og ne, kanskje mest av historisk interesse for å gjenoppfriske minnet om Schneiderhan, huske hvordan han spilte Mozart den gangen. Hadde det derimot vært snakk om Mozart-maraton i Logen? Det hadde vært noe.

Høyspent

Bergens Tidende, 02.06.2010

Peter Pears

An Anniversary Tribute

Decca

Gjenhør med tenoren Peter Pears

Da Peter Pears og Benjamin Britten flyttet sammen i 1937, startet de et samliv som kom til å prege engelsk musikk i førti år. Britten skrev alle sine viktigste vokalverk til Pears. Og tenoren Pears ga dem et helt særegent uttrykk slik at det i dag framdeles er vanskelig for andre å framføre dem. I anledning hundreåret for hans fødsel har Decca utgitt denne boksen fylt med klassiske opptak fra 1940-tallet og framover. Vi hører Pears både i Brittens vokalverk og i verk skrevet til ham av samtidige engelske komponister. Stemmen hans er «an acquired taste», noe man må venne seg til. Mange klarer det aldri. For den er ganske eiendommelig – høyspent, klagende, med svevende intonasjon, alltid presset til det ytterste. Men det er snakk om et bevisst stilvalg fra hans side, og den nervøse, intense klangen passer fint til den engelske samtidsmusikken. Derimot virker han temmelig ordinær når han girer ned og synger Bach, Schubert og Schuman –noe som denne boksen også dokumenterer.

Det typiske

Bergens Tidende, 02.06.2010

Leif Ove Andsnes, klaver

Det Norske Kammerorkester

Festspillene

Grieghallen.

Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester med blandet program

Er det et faresignal at man blir fristet til å bruke ordet «typisk» om et stykke samtidsmusikk, er det et tegn på at komponisten har funnet seg til rette i et særlig uttrykk, at rutinen lurer om hjørnet? Kanskje det. I alle fall var det noe veldig typisk over «La Mattina», danske Bent Sørensens klaverkonsert, som Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester framførte i Grieghallen i går. Det er noe velkjent, typisk sørensensk over den musikalske strategien med å legge fram stumper av noe som minner om eldre musikk  og dekke dem til med lag etter lag av duse orkesterklanger slik at man av og til glemmer dem inntil de plutselig bryter fram og forsvinner igjen.

Andsnes spilte den krevende klaverstemmen med upåklagelig teknikk og musikalsk nærvær, men framførelsen hans kunne vel ikke helt skjule at det er noe utydelig og formløst ved dette verket.

Det var enda mer samtidsmusikk på programmet, en liten overraskelse til og med: Lasse Thoresen hadde nettopp fått Nordisk Råds Musikkpris 2010 for «Opus 42», et vokalverk i fire satser. Det ble feiret av Nordic Voices som ga en formidabel velklingende framførelse av førstesatsen – et stykke musikk som opprinnelig var bestilt av festspillene og som ble urframført for to år siden.

Ellers var det et ganske blandet program kammerorkestret presenterte. Det startet med en symfoni signert  Carl Philipp Emanuel Bach, et stykke musikalsk metervare, frisk spilt, uten omsvøp og uten større overraskelse. Da var det mer å hente i Terje Tønnesen transkripsjon for strykeorkester av Leoš Janáceks stormfulle strykekvartett nr. 1 «Kreutzer-sonaten». Og til slutt kom Leif Ove Andsnes tilbake og satte tingene på plass med en robust og dramatisk versjon av Mozarts klaverkonsert nr. 24. Og da var ingen grunn til å bruke ordet «typisk».

Maraton

Bergens Tidende, 01.06.2010

Bach: Suiter for solocello nr. 1-6 (BWV 1007-12)

Jaap ter Linden, cello og cello piccolo

Festspillene

Domkirken

Et høydepunkt i årets festspillprogram

Vi var i Domkirken på søndag for å høre Jaap ter Linden, den store hollandske tidligmusikk-cellisten. «Velkommen til maraton», sa han til publikum. Og maraton ble det – Bach-maraton, tre timer i selskap med en ensom musiker som sitter i kirken og spiller seg igjennom alle Bachs seks suiter for solocello. En musikalsk styrkeprøve, en nesten umenneskelig kraftanstrengelse

Hver av de seks suitene består av et preludium og fem nok så forskjellige dansesatser. Men som kvelden gikk, ble det tydelig at Linden ikke bare tolket den enkelte suiten og dens satser som en helhet, men at han også oppfattet selve serien av suiter som ett stort, sammenhengende verk.

Der Rostropovitsj og de andre gamle cellistene spilte hver enkelt av suitene med stor tone og deklamerende uttrykk, bygget Linden en stor spenningsbue opp fra nr. 1 til nr. 6. Han startet nesten stillferdig og spilte de tre første suitene med lett, myk tone, ofte med overraskende raske tempovalg og med understreking av det flytende og strømmende i musikken. Så i Ess-dur suiten, den fjerde i rekken, endret musikken karakter. Plutselig var det mer bunn i uttrykket, sarabanden hadde tyngde og det ble større kontraster mellom de enkelte satsene.

Det fortsatte i den femte suiten som ble spilt med en syngende, nesten messende tone. Nå var det ikke lenger dansemusikk vi hørte, men musikalsk retorikk, et stort deklamerende uttrykk bare avbrutt av en enkel, prunkløs tolkning av den nesten minimalistiske sarabanden. Og da var det tid for den store avslutningen: Den sjette suiten spilt på en cello piccolo med fem strenger, noe som ga preludiet en nesten overjordisk vakker klang og som fikk fram de folkemusikalske, sekkepipeaktige effektene som også ligger i Bachs musikk.

Maraton, styrkeprøve, kraftanstrengelse – Jaap ter Linden var tydeligvis utmattet da han satte punktum kvart over elleve søndag kveld. For oss som fikk lov å være med på reisen, ble denne kvelden det foreløpige høydepunktet i årets festspillprogram.

Hørespill

Bergens Tidende, 30.05.2010

Edvard Fliflet Bræin: Anne Pedersdotter

Knut Hendriksen, regi        

Marte Moen Danielsen, scenografi           

Peter Szilvay, dirigent       

Forsvarets musikkorps Vestlandet

KorVest og Collegiûm Mûsicûm

Bergenhus festning

Problematisk framføring av Edvard Fliflet Bræins opera

Det beste ved framføringen av Anne Pedersdotter var musikken. Edvard Fliflet Bræin skrev den i sin tid for symfoniorkester. På fredag hørte vi den i Erling Rydlands solide transkripsjon for blåserorkester som Divisjonsmusikken og Peter Szilvay spilte så godt at man ikke savnet strykerne i det hele tatt. Den litt harde, kalde messingklangen viste seg å passe helt fint til Bræins kantede, Hindemith-inspirerte musikk. 

Den sceniske framføringen var betydelig mer problematisk. For det første fordi eksersisplassen på Bergenhus festning er uegnet til slikt. Terrenget skråner riktignok lett nedover mot scenen, men ikke nok til at det blir skikkelig amfi – noe som betyr at man fra halvdelen av plassene ikke ser scenen, men bare så vidt skimter hodene av sangerne i heldige stunder. Jeg så deler av operaen stående i bakgrunnen der det var bedre overblikk. Det følgende er skrevet med forbehold for at jeg ikke fikk alt med meg.

Operaen er i utgangspunktet lang, alt for lang. Det er lite action i den, og det meste av historien avvikles i samtaler.  Knut Hendriksens regi hjalp ikke på dette. Det meste av tiden sto eller satt personene stivt plassert i statiske tablåer, og når de endelig handlet fysisk, skjedde det med nærmest stumfilmaktig gestikk, av og til på grensen til det komiske. Man lurer på hva en Calixto Bieito kunne ha fått ut av denne operaen.

Under disse omstendighetene ble det ekstra mye vekt på den musikalske side av saken. Heldigvis var det mange gode sangere involvert.  Bassen Carsten Stabell sang den gamle bispens parti med tyngde og verdighet og sopranen Kari Hamnøy var en ekspressiv, hevnende Merete Beyer. Hovedrollen som Anne Pedersdotter ble sunget flott og dramatisk av den sterke, svenske sopranen Ingela Brimberg, og i rollen som hennes unge stesønn og elsker hørte vi en annen svenske, tenoren Tomas Lind. Han slet en del med intonasjon og frasering i de første aktene, men sang seg opp etter hvert, og han var den av sangerne som hadde det sterkeste sceniske nærvær. Så vidt jeg kunne se. 

Kveldens beste øyeblikk? Da Statsraad Lehmkuhl kom glidende majestetisk forbi bak festningen.

Ubehaget i kulturen

Bergens Tidende, 27.05.2010

Festspillene / Film

Koyaanisqatsi (1982)

Godfrey Reggio, regi

Philip Glass, musikk

Philip Glass Ensemble

Morten Lassenius Kramp, bass

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor og sangere fra Kor Vest

Michael Riesman, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Effektiv framførelse av Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi

Det var premiere i Grieghallen i går. Vel, ikke premiere på Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi. Den er – som Philip Glass’ musikk – fra 1982. Men Europa-premiere på filmen akkompagnert av live musikk med Glass selv som keyboardist.

Filmen har selvsagt ikke endret seg siden 1982. Den er framdeles et visuelt orgie som starter med en skarp motsetning mellom vidstrakte, mennesketomme naturområder og forurensede industriområder. Og som fortsetter med bilder av overbefolkede storbyer, rakettavfyringer, fortettede trafikkmaskiner osv. 

Naturen er hellig og herlig, men menneskene ødelegger verden. Budskapet er enkelt, på grensen til det banale. Men Reggio formidler det effektivt med virtuos utnyttelse datidens mest avanserte fly- og filmteknologi. Her er sveipende luftfotografier bortover storslåtte ørkener og canyons, og her er time- lapse teknikk som får skyene til å danse og bilene på motorveiene til å likne flytende lavastrømmer.

I 1982 mente mange at filmen mest var beregnet på eldre, skjeve hippier. Men sett i dag, nesten tretti år senere, er det ikke new age filosofien og referansene til Hopi-indianerne som virker slående. Det er derimot selve Reggios raseri, hans vemmelse, hans ubehag ved den moderne kulturen, og hans insisterende, akselererende framvisning av alt det groteske og obskøne ved det amerikanske samfunnet. Koyaanisqatsi er, sett i dag, en slags oppdatert «Modern Times». Uten Chaplins humor og uten forsonende momenter.

Philip Glass’ musikk hadde heller ikke endret seg, selv om den i går ble framført med stor besetning. Den var framdeles like irriterende og enerverende, med evige repetisjoner av enkle melodiske celler spent ut over enkle harmonisekvenser. But it works, mate! Musikken hans fungerer som bare det. Nå som den gang. Han bruker alle de eldste knepene i filmkomponistenes  bok, lar musikken forme den uformelige bildestrømmen og legger spooky klanger inn under bildene av verdens heslighet når det trenges. Diskret er han ikke. Men hvis musikken hans ikke var der, ville filmen falle sammen som de eksploderende høyblokkene Reggio er så fascinert av.

Glass og hans musikere og dirigenten Michael Riesman hadde prøvd dette før og hadde full kontroll. Og BFO og koret inntog sine plasser og føyde seg fint inn i sammenhengen. Koyaanisqatsi er en menneskeskapt maskin. Den går som smurt. Effektivt og sikkert.

Folketone og modernitet

Bergens Tidende, 26.05.2010

« – in folk style»

Trondheimsolistene

2L

Trondheimsolistene mellom gammelt og nytt

På coveret faller en buldrende foss ned mellom bratte fjellsider – som viser seg å være to steinansikter, to sure, gamle troll framstilt i Theodor Kittelsens karakteristiske stil.

Vi er med andre ord i folkeeventyrets land. Så heter Trondheimsolistenes nye plate da også «– in folk style» med referanse til Griegs «I Folketonestil» som sammen med «Kulokk og Stabbelåten» utgjør hans «To nordiske melodier» (op. 63). Begge melodiene er med på platen. I tillegg spiller Trondheimsolistene også en annen gammel Grieg-kjenning: strykerversjonen av Holberg-suiten  (op. 40).

 

Griegs musikk på platen og den norskeste av alle norske bildekunstnere på coveret. Da kan det vel ikke bli mer norsk, mer folkelig, mer eventyrlig?

Vel, så enkelt er det ikke. Ta bare coverbildet. Det stammer fra en serie som Kittelsen laget i 1907 for å feire Sam Eyde og Hydros nye kraftstasjonen ved Rjukan. Det er med andre ord modernitetens framskrittsoptimistiske eventyr som skildres her, historien om mennesket som temmer og nyttiggjør den ville naturen. Øverst i bildet ligger Svelgfoss  kraftstasjon som en lysende katedral og kaster sine triumferende stråler ut over den beseirede verden.

Kittelsens bilde kunne gitt anledning til interessante problematiseringer av den særegne sammenfletningen av nasjonalisme og modernitetsdyrkelse som var en del av bakgrunnen for norsk musikk omkring siste århundreskifte. Men platedesigneren har resolutt fjernet hele kraftstasjonen fra coveret og satt navnet «Trondheimsolistene» inn i stedet ...

Hva er det musikalske poenget med dette grepet? At orkestret er et moderne kraftverk som kaster nytt, strålende lys over de gamle verkene? Neppe. For det er faktisk ikke noen spesiell ny tolkning av Grieg-verkene som Trondheimsolistene presenterer på platen. Ikke at dette i seg selv er noe problem. For eksempel blir Holberg-suiten framført som seg hør og bør – lett og elegant, med profesjonell velpleiet frasering og flott, egal klang. Og alle forsiringene i Air-satsen sitter som et skudd.

Men det er faktisk mer fossekraft i de to siste verkene på platen. I suiten «Abrégé» spiller svenske Emilia Amper både tradisjonelle og nykomponerte stykker på nyckelharpa – og spiller instrumentet og de folkemusikalske grepene inn i en aktuell sammenheng slik at det oppstår interessante forbindelser mellom tradisjonsmusikken og moderne rytmisk musikk.

Platen slutter med et verk som så å si demonstrerer spenningen mellom folketone og modernitet slik den utspilles innenfor en nåtidig musikkinstitusjon: «Diplom» for fele og strykerorkester er et eksamensarbeid fra Norges Musikkhøgskole skrevet av den spreke felespilleren Gjermund Larsen som har klart å skape fin balanse mellom en fri, lekende solostemme og en mer akademisk orkestersats.

Hvalsang

Bergens Tidende, 26.05.2010

Ketil Bjørnstad: «Hvalenes Sang»

Grappa

Slapp framføring av Bjørnstads tonesettinger

«Hvalenes Sang» er skrevet av Ketil Bjørnstad til Vestfold Festspillene i anledning 200-årsjubileet for Svend Foyn, hvalfangeren som oppfant granatharpunen og la grunnen for den industrielle nedslaktningen av hvalene. Bjørnstad  kaller verket et oratorium, men det er i realiteten en serie tonesettinger av dikt og filosofiske tekster – framført av blant andre Bel Cantos Anneli Drecker og Sjøbodkoret dirigert av Olav Næss. Det var sikkert fint å være til stede ved urframføringen i Oseberg Kulturhus siste år. Men det spørs om de medvirkende er tjent med at liveopptaket fra begivenheten nå foreligger på plate. Bjørnstads tonesettinger er melodisk enkle, på grensen til det monotone – det er nå så. Men i tillegg er framføringen ualminnelig slapp, med tung, slepende rytmegruppe, rutinepregete gitarsoloer av Bjørn Charles Dreyer pluss meget ujevne korinnsatser. Eneste lyspunkt:  Det svenske cellofantomet Svante Henryson hvis soloer er så svulstige at det nesten er camp.

Omprogrammering

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.05.2010

I 1999 gikk vi og fryktet for «YK2», den store «år 2000-katastrofen» som ville få alle livsviktige kommunikasjonssystemer til å krasje ved midnattstid nyttårsaften fordi computerne ikke var programmert til å klare overgangen fra 99 til 00.

Som kjent skjedde det overhodet ingenting den kvelden – enten fordi dataingeniørene hadde klart å rette programmeringsfeilene i tide, eller fordi mediene hadde overdrevet problemet. Men årtusenskiftet fikk i det minste noen interessante sideeffekter som krevde betydelig mental omprogrammering. For vi skjønte ganske rask at det ikke lenger gikk an å snakke om 1900-tallet som før. «Dette århundre», «vårt århundre», var umerkelig blitt presset bakover i tid. Og var blitt til «forrige århundre».

Når er du født? I første halvdel av forrige århundre … Det høres faktisk ikke særlig sprekt ut når man er nødt til å svare slik. Og det var mange andre tidsmarkeringer som måtte endres da «dette århundre» forsvant i bakspeilet og ble til «forrige århundre».

Ta for eksempel musikkhistorien. Så sent som i 1999 kunne vi framdeles omtale Schönberg, Berg, Webern og Bartok som samtidskomponister og si at de tilhørte «dette århundre», «vårt århundre». Det går ikke lenger. Musikken deres stammer  fra «første halvdel av forrige århundre». Tidligere sa vi at Beethoven døde «i begynnelsen av forrige århundre». Det er helt feil nå. Etter år 2000 har vi måttet lære å reservere dette uttrykket til folk som Gustav Mahler – som mange av oss nærmest oppfattet som samtidskomponist.

Omprogrammeringen fikk umiddelbart de fleste komponister og deres musikk til å framstå som eldre enn før. Og det lar seg selvsagt ikke nekte at den kronologiske avstanden mellom oss og dem faktisk, ja nødvendigvis, blir større og større som tiden går. Men vårt personlige, opplevelsesmessige forhold til dem og deres musikk endres ikke nødvendigvis fordi vi har måttet foreta disse språklige justeringene. For objektiv, kronologisk tid er nå en gang noe annet enn subjektiv, psykologisk tid.

Det kan gjerne være at Mahler, Schönberg, Bartok osv. nå tilhører «forrige århundre», men de er fremdeles en del av «vår tid», iallfall en del av «min tid». Det samme er Charlie Parker, Miles Davis og Coltrane. Og egentlig gjelder dette også for Beethoven, Schubert, Brahms, osv. – selv om de faktisk levde lenge «før forrige århundreskifte». Det er slik det er: Tiden går. Ubønnhørlig. Men det er ingen tvingende sammenheng mellom klokkens programmering og den indre, personlige programmeringen som avgjør hva som er musikalsk samtid for meg og for deg.

Stjernetreff

Bergens Tidende, 19.05.2010

Metropolitan Opera Gala 1991

25th Anniversary at Lincoln Center

Deutsche Grammophon

Mimrestund for fans

I etter hvert mange år har opera-fans over hele verden tryglet og bedt om å få videoen fra Metropolitan-operaens gallaforestilling i 1991 overført til dvd. Det er nå skjedd. Resultatet er to plater stappfulle med musikk og stjerner: Tredje akt av Rigoletto med Pavarotti og Cheryl Studer; tredje akt av Otello med Plácido Domingo og Mirella Freni; andre akt av Flaggermusen med Anne Sofie von Otter, Hermann Prey og en stjerneparade av syngende gjester i den obligatoriske pausen. Jo da, det var – og er framdeles – en flott forestilling. Men dvd’ene er nok likevel mest for fans – som her kan få sett alt som kunne krype og gå av tidens store stjerner samlet i en og samme forestilling. Musikalsk sett er utbyttet temmelig blandet. For eksempel virker Pavarotti helt desperat og knekker på de høye tonene. Og Domingos Othello er stiv som en pinne. Men Hermann Prey er i det minste i god form og høyt humør. Blant gjestene imponerer Kathleen Battle og en ung, slank Thomas Hampson.

Fra bygg og anleggsbransjen

Bergens Tidende, 19.05.2010

Wagner: Lohengrin

Jonas Kaufmann, Anja Harteros

Kent Nagano, dirigent

Bayerisches Staatsorchester

Decca

Gode sangere og tullet regi

Elsa går omkring i overall; Lohengrin opptrer i grilldress. Hun er i gang med å bygge nytt hus; han kommer tilfeldigvis forbi med en svane under armen og tilbyr å hjelpe henne med sementblanderen. Ikke at han egentlig trengte gjøre det. Hun har om lag femti håndverkere i full sving på byggeplassen. Men så var det alle nazibrunskjortene som av og til kommer og forstyrrer arbeidet ... Vel, vel. Den engelske regissøren Richard Jones har skapt et absurd univers som ikke har mye med Wagners «Lohengrin» å gjøre. Men klarer man å se bort fra alle de stedene der regien hans kolliderer med teksten, er det mye fint å hente på dette opptaket fra München siste år. Sopranen Anja Harteros imponerer som en statelig Elsa med både stor stemmeprakt og scenisk utstråling. Og Jonas Kaufmann ser som vanlig godt ut og synger Lohengrin med rå intensitet og varme i den barytonaktige stemmen.

Bursdagsfeiring

Bergens Tidende, 12.05.2010

In Nativitate Beatae Mariae Virginis

Schola Sanctae Sunnivae

2L

Mariasanger fra 1200-tallets Trondheim

Kanskje jomfru Maria hadde bursdag 8. september? Det var iallfall den dagen man feiret i middelalderen. Og en slik feiring var ikke noen enkel sak.

Det startet med «vesper» i kirken kvelden før. Det var salmesang og det var korte motsvar fra koret. Klokken to om natten var det påen igjen, denne gangen med «matutin», den store nattegudstjenesten, med nye salmer og motsvar pluss tre bibellesninger avbrutt av lengre svar fra koret. Ved soloppgang var det «laudes» med flere salmer og motsvar. Og spredd ut over resten av dagen kom det ytterligere fem slike samlinger.

Hva sang de? En notebok fra domkirken i Nidaros gir noe av svaret. Boka stammer fra slutten av 1200–tallet og endte etter reformasjonen i København der den ble brukt til innbinding av regnskapsbøker på 1600-tallet. Senere er noen av strimlene blitt samlet slik at man i dag har ti sammenhengende noteark med bruddstykker av matutin- og laudes-delene i en Maria-syklus.

Det er dette materialet som nå er spilt inn for plateselskapet 2L – som enda en gang imponerer med utrolig vakker lyd. Vakker lyd kommer det også fra Trondheim-koret Schola Sanctae Sunnivae under ledelse av Anne Kleivset. Man skal nok være ekspert på tidlig kirkemusikk for å avgjøre hvor «autentisk» framføringen er. Enhver framføring av musikk fra denne perioden må nødvendigvis være en fortolkning, en konstruksjon basert på noter som bare antyder melodiens bevegelse i grove trekk uten rytmisk frasering. Men musikken på platen klinger iallfall veldig overbevisende – eller rettere, den klinger nåtidig, tilpasset en nåtidig sensibilitet.

De tretten tidebønnene på platen mangler harmonikk, rytmikk, utvikling – alt hva vi vanligvis forventer oss av musikk. Dette er enkel, enstemmig sang uten musikalsk sentrum, musikk hvis eneste virkemiddel er svevende, bølgende melodier og kontrasten mellom en eller flere solostemmer og et lite kor. Og likevel, nærmest på tross av disse begrensningene, fungerer musikken – som musikk.

Kanskje produsentene har ment at en hel plate med slik musikk blir for mye. Iallfall har noen besluttet å flette en komposisjon av Henning Sommerro, Anne Kleivsets ektefelle, inn mellom tidebønnene. Hans «Maria» var opprinnelig et orgelverk skrevet til et kirkejubileum. Her får vi det transkribert for marimba og annen melodisk perkusjon. De fem korte satsene klinger utmerket, men bryter – ofte temmelig brutalt – den hypnotiske, meditative stemningen i Maria-sangene fra 1200-tallet

Avstanden mellom instrumentene

Bergens Tidende, 05.05.2010

L'Éspace entre nous

Gro Sandvik, fløyte

Stein-Erik Olsen, gitar

Simax Classics

Bergensmusikerne Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen spiller samtidskomposisjoner for fløyte og gitar

  

Det finnes ikke mye musikk for kombinasjonen fløyte og gitar. Gitarvirtuoser som Carulli, Giuliani og Fürstenau skrev noen duoer på 1800-tallet. I tillegg kom det en del transkripsjoner av populære komposisjoner beregnet til å bli spilt av habile amatører. I det 20. århundre er listen betydelig kortere. Så er da gitar og fløyte heller ikke opplagte samarbeidspartnere. Det er så mye som skiller dem. Den amerikanske komponisten Noel Zahler formulerer det slik: «Det ene instrumentet er laget av tre og strenger, det andre av metall. Det ene må knipses for å produsere lyd; det andre bruker det menneskelige åndedraget for å gjøre oppmerksom på seg selv. Det ene er i stand til å forme lange melodiske linjer, mens det andre i beste fall skaper et flyktig nærvær».

Zahler er representert på den nye Simax-platen der bergensmusikerne Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen spiller verk for fløyte og gitar skrevet av fire samtidskomponister. Zahlers komposisjon «L'Éspace entre nous» som har gitt platen navn, utforsker nettopp det som skiller, mellomrommet, avstanden mellom gitaren og fløyten – det lavmælt intime mot det hissig utadvendte, slagakkordene mot de strålende trillene osv. Men han har også øre for det som forener de to instrumentene. Det er steder i «L'Éspace» der han demper uttrykket helt ned og lar fløyten og gitaren blande seg slik at man til sist blir i tvil om hvilket instrument man egentlig hører.

Zahlers «L'Éspace» er et stort anlagt, eksperimenterende verk der instrumentene hele tiden presses mot sine grenser. Verket er bestilt av og tilegnet Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen. Det samme er «Oratorium Lacrimae» av russiske Nikita Koshkin. Og her er vi med en gang i en helt annen verden. Eller rettere her er vi tilbake i forrige århundre, for ikke å si i en av 1800-tallets dagligstuer der vi hører en syngende fløyte spille seks små melodier med traust gitarakkompagnement. Elskverdig, høflig. Musikk uten overraskelser.

Da er det mer kraft i Shostakovitsj-eleven Edison Denisovs «Sonate for fløyte og gitar», en velformet, fritonal komposisjon i tre satser med kantede, hårde melodilinjer og et miks av sitater fra ulike typer rytmisk musikk. Og til sist på platen får vi en effektiv «Sonate» signert den amerikanske, nykonservative komponisten Lowel Liebermann.

Det er mange slags musikk på denne platen. Eksperimentalmusikk og nostalgisk tilbakeskuende musikk, modernisme og konservatisme. Gro Sandvik og Stein-Erik Olsen fortolker det hele med musikalsk profesjonalitet og entusiasme. Og med tydelig kjærlighet til den besværlige fløyte-gitar kombinasjonen.

Slitemerker

Bergens Tidende, 05.05.2010

Leoncavallo: I Medici

Plácido Domingo, Carlos Alvarez

Alberto Veronesi, dirigent

Orchestra e Coro del Maggio Musicale Fiorentino

Deutsche Grammophon

«I Medici» i første plateinnspilling noensinne

En gang på 1870-tallet besluttet Wagner-entusiasten Ruggero Leoncavallo å skape en italiensk pendant til «Ringen», en sammenhengende trilogi av operaer med emner fra den italienske renessansen. Han kalte prosjektet «Crepusculum» med referanse til Wagners «Götterdämmerung». Men klarte bare å fullføre den første operaen, «I Medici». Den har aldri vært innspilt på plate. Men her  kommer den altså, heftig sponset  av store italienske firmaer, i en flott versjon med verismoeksperten Alberto Veronesi som dirigent for et sterkt florentinsk orkester. Pluss mange solide sangere. Hovedrollen som Giuliani Medici synges av Placido Domingo. Stemmen hans har fremdeles kraft og uttrykk, men den begynner å få en litt bjeffende klang og det er tydelige slitemerker i det høye registret. Han burde kanskje gi seg nå av hensyn til ettermælet?