Nattmusikk

Bergens Tidende, 30.09.2009

Othmar Schoeck: Notturno

Christian Gerhaher, baryton

Rosamunde Quartett

ECM

Den siste romantiker

Den sveitsiske komponisten Othmar Schoeck (1886-1957) er stort sett glemt i dag. Han var ikke noen enkel person og traff mange uheldige valg i livet sitt. På 1920-tallet kom han i utakt med den musikalske modernismen. På 1930- og 40-tallet ble han ansett som landsforræder på grunn av sine litt for tette forbindelser til Nazi-Tyskland. På 1950-tallet ble han betraktet som en levning fra et tilbakelagt musikkhistorisk stadium. Han var konservativ, rasende antimodernistisk, en hissig og ofte irrasjonell kritiker av andres verker. Men – som vi hører på denne nye ECM-platen – han kunne faktisk skrive vakker musikk. Det er ikke for ingenting de kalte ham «den siste romantiker». Hans «Notturno» (1931–03) for baryton og strykekvartett er et ekspressivt verk fra grenselandet der senromantikken møter den andre Wiener-skole, fem nattemørke satser bygget opp om melankolske dikt av 1800-talspoeten Nikolaus Lenau, sunget enkelt og likefremt av den store barytonen Christian Gerhaher og spilt med kraft og glød av Rosamunde-kvartetten.  

Stramt

Bergens Tidende, 30.09.2009

Beethoven: Symfoni nr. 9

Inger Dam-Jensen, Lilli Paasikivi, Lars Cleveman og Karl-Magnus Fredriksson

Thomas Dausgaard, dirigent

Svenska Kammarorkestern, Örebro

DR Vocal Ensemble and Choir

Simax

Nordisk Beethoven-samarbeid

Vi er kommet til bind 10 i serien med Beethovens orkesterverk som danske Thomas Dausgaard og Svenska Kammarorkestern, Örebro innspiller for norske Simax. Denne gang er det nieren det dreier seg om, den store korsymfonien, et verk man har hørt så mange ganger at man nesten er blitt døv for det. Men så klinger det likevel nytt og friskt. De svenske musikerne spiller ikke på periodeinstrumenter, men de og Dausgaard har lært av oppførelsespraktikernes erfaringer og gir oss en stram, «mean and lean» Beethoven uten vibrato, med voldsomt trøkk i de raske satsene, med smekk på alle aksenter og med maksimal markering av alle dynamiske kontraster. At det bare er 38 musikere i orkestret, gir klarhet og gjennomsiktighet i satsbildet, uten at fortepassasjene blir påfallende svake av den grunn. Med seg har de Danmarks Radios veltrimmede kor og fire sangsolister der spesielt Inger Dam-Jensen og Lars Cleveman utmerker seg.

Bilder man ikke blir ferdig med

Bergens Tidende, 28.09.2009

Berit Nøkleby og Ane Langballe Ellingsen:

Norge i krig i bilder

Aschehoug

Utilfredsstillende bildebok om norsk krigshistorie

En tysk soldat bevokter en ung, skadet nordmann som er tatt til fange på Lundamo. En gruppe utslitne, norske soldater sitter på en minnegudstjeneste for falne kamerater i Lesjaskog kirke. Det begynner med slike bilder fra felttoget i 1940, og det fortsetter – bleke amatørbilder og skarpe pressefotografier mellom hverandre. Arrangerte propagandabilder. Snapshots tatt i smug. Sterke, uttrykksfulle bilder fra krigsåra 1940-45, ordnet kronologisk og forsynt med korte undertekster.

Mye er gjenbruk fra «Norge i krig» 1-8 som Magne Skodvin utga på 1980-tallet. Men det er også andre bilder, og i den nye boka spiller bildene hovedrollen. «Norge i krig i bilder» er en flott coffee table book, trykt i stort format med spenstig layout. Og stappfull av bilder man ikke blir ferdig med.

Samtidig er det en merkelig utilfredsstillende bok. Den starter brått, uten innledning, uten et eneste ord om de redaksjonelle prinsippene. Baksideteksten sier at historien er «skrevet ut fra bildene» og at et bilde «kan si mer enn tusen ord – men bare dersom vi kjenner bakgrunnen». Det er det hele. Men er det nok? En serie bilder pluss litt opplysninger om historiske fakta?

Ta bildet fra Lesjaskog kirke. Bildelisten bak i boka sier «Olav Tjønneland / Forsvarsmuseet» – men kunne gjerne ha fortalt at Tjønneland faktisk selv deltok i felttoget som løytnant i Ingeniørvåpenet, og at bildets klare visuelle kvaliteter henger sammen med at han var en dyktig fotoamatør, aktiv i Oslo Kamera Klubb. Eller ta bildet av fangen på Lundamo. Bildelisten sier «Ida og Jürgen Nystrøm / Norge i krig, bind I», men det er jo ikke Ida og Jürgen Nystrøm som har tatt dette bildet. De fant bildet i Bundesarchiv Koblenz en gang på 1980-tallet mens de lette etter bilder fra krigen i Finnmark. Og de klarte til sist å identifisere både stedet og den unge mannen.

«Kort rast under fremrykkingen, med musikk fra en sveivegrammofon», forteller underteksten om et bilde med tyske soldater som sitter fredelig og røyker i en hage. Hvor er bildet tatt? Av hvem? Og hva skulle det brukes til? Er det et amatørsnapshot eller et propagandabilde eller …? Bildelisten sier ingenting, bare «Aschehoug Forlags Arkiv».

Hver eneste gang man ser et av bildene i denne boka, får man lyst til å vite mer enn hva den nødtørftige underteksten forteller. Noe om fotografen og om stedet og de konkrete omstendighetene og om hvordan bildet ble brukt i sin tid. Og hver gang man sjekker bildelisten, blir man skuffet. For her er det bare opplysninger om hvilket arkiv eller hvilken tidligere bok bildet stammer fra.

«Norge i krig i bilder» rommer et fantastisk, rikt bildemateriale, men utgiverne har dessverre valgt å bruke dette materialet som historikere vanligvis bruker bilder – ikke som kilder, men som illustrasjoner av enkle fakta. Tenk om noen faktisk hadde sett på disse bildene og overveid hva slike bilder kan fortelle som vanlige historiebøker ikke kan.

Storslått

Bergens Tidende, 25.09.2009

Verk av Francesconi og Mahler

Håkan Hardenberger, trompet

John Storgårds, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Trompeter og stor orkesterklang

Det var trompetistenes kveld i Grieghallen i går. Det startet med «Hard Pace», en konsert for trompet og orkester av den italienske komponisten Luca Francesconi. Og etter pausen kom Mahlers femte symfoni – der førstesatsen nærmest er en liten glansfull konsert for trompet og orkester i seg selv.

Francesconi er en av de ledende italienske komponistene i generasjonen etter Berio og Nono. Han var i sin tid elev og assistent hos Berio og har som sin gamle lærer sans for musikalske montasjer der store orkesterklanger brytes med elementer fra andre tradisjoner. «Hard Pace» er skrevet til Håkan Hardenberger. Han urfremførte den i Roma i fjor, og det var også ham som var solist i Grieghallen i går. Og det spørs om andre enn nettopp denne store, svenske trompetvirtuosen kunne ha spilt dette verket. For her ligger trompeten helt ute i ytterkanten av registret og i konstant kamp med den kolossale lydmuren som oppstår når et stort symfoniorkesters klangressurser mobiliseres. Dette er ikke et verk for sarte sjeler og ikke et verk som vil bli spilt mye. Men det er storslått tenkt, og ble storslått spilt av Hardenberger med BFO som imponerende bakteppe.

All ære og respekt til Francesconi og Hardenberger. Men det var nå verket etter pausen vi var mest spent på. For etter å ha hørt Andrew Littons og BFOs underlige slappe og usammenhengende framføring av Mahlers fjerde i siste uke, lurte vi svært på hvordan det ville gå med den femte. Det gikk heldigvis godt. For John Storgårds hadde en tydelig mening om hvordan dette verket skal forstås, og han klarte å gjennomføre sin tolkning og skape intensitet og entusiasme og sammenheng gjennom alle fem satser. Spesielt imponerte han med sin markering av de store kontrastene som løper både internt i satsene og mellom dem. Også BFO imponerte. Det var riktignok en del grums underveis, spesielt i messingen og treblåserne. Men som helhet ga BFO en flott, medlevende tolkning av Mahlers storslåtte partitur.    

Halsbrekkende

Bergens Tidende, 23.09.2009

Niccolo Paganini: 24 Capricci, Op.1

Thomas Zehetmair, fiolin

ECM

Fiolinmusikkens ruvende Mount Everest

Paganini var det tidlige 1800-tallets musikalske superstjerne. Han skapte en revolusjonerende fiolinteknikk, han komponerte virtuose konsertstykker, og han spilte dem slik at publikum trodde han var besatt av djevelen. De 24 solostykkene i hans opus 1 var beregnet til mer private sammenhenger – men like djevelsk vanskelige som resten av hans komposisjoner. Den gangen var det bare ham selv som kunne spille dem. Etter hvert kom de på fiolinistenes pensum og ble ført inn i konsertsalene. Men de er fremdeles fiolinmusikkens store, ruvende Mount Everest. Vi hører dem vanligvis enkeltvis, spilt som ekstranumre av virtuose solister. Thomas Zehetmair spiller dem slik, men også av og til i ett strekk – som på denne platen der han feier gjennom alle 24 med hårreisende teknikk. Og samtidig demonstrerer at Paganini kunne mer enn å skrive teknisk praleri. Disse stykkene har faktisk store musikalske kvaliteter – som først folder seg ut og kan høres når de spilles nettopp slik: halsbrekkende virtuost.

Ånden fra 1948

Bergens Tidende, 23.09.2009

I'm BeBoppin' Too

Dizzy Gillespie All-Star Big Band

Half Note

Når Dizzy blir mainstream

Det er litt ironisk. Dizzy Gillespie elskede big bands. Fra 1948 og fremover prøvde han, igjen og igjen, å få et storband til å overleve. Og klarte det aldri. Men i 1998, fem år etter hans død, startet to av hans gamle musikere, bassisten John Lee og trombonisten Slide Hampton, Dizzy Gillespie All-Star Big Band, et «ghost band» – som fremdeles har spillejobber. De har måttet slipe en hel del kanter og knaster av underveis for å lykkes med dette. Og de blir ofte kritisert for at det jo ikke er Dizzys musikk de spiller, men vanlig mainstream storbandsmusikk. Det er noe om snakken. På den nye platen er det mange numre fra Dizzys gamle repertoar, men ikke mye av hans rasende galskap. Likevel: det er mye god musikk her, solide arrangementer, en god sangerinne – Roberta Gambarini – og gode solister som tenorene James Moody og Jimmy Heath og trompetisten Roy Hargrove. Og av og til er den der igjen – ånden fra 1948, de hvinende trompetene, de kaotiske, orkestrale trafikksammenstøtene, de afrokubanske rytmeorgiene.

For tidlig

Bergens Tidende, 23.09.2009

Sehnsucht

Jonas Kaufmann, tenor

Claudio Abbado med Mahler Chamber Orchestra

Decca

Stemme med svakhetstegn

«Jeg føler at min stemme trives best i det italienske repertoaret for tiden», sa Jonas Kaufmann nylig i et intervju. Marketingsfolkene føler ikke det. De føler at hans store, tyske publikum må ha en tysk visittkortplate. Nettopp nå. Og da blir det slik – med arier i spennet fra Tryllefløyten til Parsifal. Det spørs om dette er så lurt. For de svakhetstegnene som allerede kunne merkes siste år på hans første visittkortplate, Romantic Arias, blir tydeligere nå når det er krevende Wagner-arier på programmet. Hans uttrykksvilje er stor, men stemmen bærer ikke helt frem. Den har fremdeles barytonklang og virker presset når han går opp i tenorregistret – og man hører alle skjøtene underveis. Det er mange fine steder på platen, blant annet en arie fra Fidelio hvor man også kan nyte Claudio Abbados suverene akkompagnement. Men konklusjonen blir likevel at selv om Kaufmann nettopp er fylt 40, er det for tidlig for ham å gå inn i dette repertoaret. Man frykter hvordan det kommer til å gå med denne stemmen i årene som kommer.

Alban Gerhardts intense dager

Bergens Tidende, 23.09.2009

Prokofiev: Cellokonsert og Symfony-konsert

Alban Gerhardt, cello

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Hyperion

Dette må bli en vinner på platemarkedet

Forholdet mellom Prokofievs konsert for cello og orkester (op. 58) og hans Symfonikonsert for cello og orkester (op.125) er ikke helt enkelt. Opusnumrene ligger ganske langt fra hverandre, men egentlig er det snakk om to versjoner av samme verk. Cellokonserten hadde premiere i 1938, den ble en fiasko, og partituret ble aldri utgitt. Ti år senere oppdaget Rostropovitsj den og begynte å spille en utgave med klaverakkompagnement. Han fikk etter hvert overtalt Prokofiev til å se på den igjen. Og med Rostropovitsj som cellokonsulent gikk Prokofiev da i gang med et større revisjonsarbeid. Resultatet ble Symfoni-koncerten som først fikk premiere etter Prokofievs død i 1953.

Symfoni-konserten er best kjent, både i konsertsalene og på platemarkedet, men nå kommer da denne Hyperion-platen med den spreke, tyske cellisten Alban Gerhardt og BFO og gir oss anledning til å høre og sammenligne de to verkene.

Platen er innspilt i Bergen i løpet av seks dager i september i fjor. Gerhardt forteller på bloggen sin om intense arbeidsdager med få pauser mens han og orkestret øvde og spilte inn en sats om gangen. Han hadde lært verkene for sent og måtte finpusse solostemmen under innspillingen og måtte i tillegg øve seg på neste dags oppgaver. Han spilte om lag åtte timer om dagen, skriver han – ikke lette celloøvelser, men «de mest intense og krevende ting jeg noensinne har måttet jobbe med». Da han kom hjem til Berlin igjen, hadde han tapt tre kilo.

Man kan nesten høre hans anstrengelser på platen. Man merker utfordringene som cellostemmen står overfor og hans arbeid med å løse dem. Og merker hvordan arbeidet bærer frukt. Det er en syngende intensitet i musikken fra celloens første høyspente entré henover den markerte orkestersatsen i opus 58 frem til den aller siste takten i opus 125.

Samtidig er det som om cellokonserten presser frem en omveltning av forholdet mellom de to verkene. De har selvsagt mye musikalsk stoff til felles, men den gamle cellokonserten klinger i Gerhardts versjon betydelig mer frisk og original enn den etterfølgende Symfony-konsert og får det yngre verket til å virke mer fargeløst og mer enkelt enn det kanskje egentlig er.

Andrew Litton og BFO gir Gerhardt en flott innramning i begge verkene. Dette er en type musikk som sjefsdirigenten selv liker veldig godt, og som orkestret spiller med rytmisk nerve, skarpe aksenter og presis klangbehandling. Dette må bli en vinner på platemarkedet.

Musikk i Griegs skygge

Bergens Tidende, 16.09.2009

Catharinus Elling: Haugtussa and German Lieder

Simax

Når romanser framføres slik, er det en ren fornøyelse

«Jeg stod ligeoverfor en lyrisk begavelse av høj rang», skriver Grieg i Bergens Tidende en lørdag i mars 1885. Han har oppdaget Catharinus Elling (1858-1942), en ung, norsk komponist. Grieg er begeistret og ber leserne ta godt imot det nye talentet.

Griegs støtte var god hjelp for en ung komponist. Elling fikk seg stipend og kunne bo og studere i Tyskland i ti år. Da han kom tilbake til Norge i 1896, ble han ansatt på konservatoriet og hadde blant annet Fartein Valen og Pauline Hall som elever. Som komponist var han enormt produktiv. Han etterlot seg store orkesterverker, korverker, en opera og bøttevis med sanger – en lang opusliste med musikk. Som hurtig ble glemt.

Ann-Helen Moen har vært i arkivene og hentet frem noen av Ellings mange sanger og spilt dem inn for Simax, fast og sikkert akkompagnert av Gunilla Süssmann. Det er et godt initiativ, ikke bare av musikkhistoriske grunner. For her er det mye musikk som tåler å bli hørt i dag.

I avisartikkelen fra 1885 skrev Grieg at Elling sitter «op over Ørene i den tyske Romantik, men – og dette er Hovedsagen – han er på samme Tid baade kjernesund og ejendommelig». Det er en ganske dekkende karakteristikk av de tre romansesamlingene på platen -- «Album» (op. 12) fra 1880-tallet og «Haugtussa» (op. 52 og op. 60) fra 1895. Sangene har tydelige røtter i romantikken, men mange av den tyske liedtradisjonen karakteristiske trekk er dempet. Melodiene er regelmessige og sangbare; klaverstemmene er støttende uten store harmoniske utsving. Dette enkel og liketil – og likevel selvstendig – musikk skrevet med sikker hånd. Musikk som både er «kjernesund og ejendommelig ».

Som mange av sine samtidige kollegaer levde Elling i skyggen av Grieg. Og i ettertid er det Griegs tonesetting av diktene fra Garborgs «Haugtussa» som er blitt stående. På platen demonstrerer Ann-Helen Moen at Ellings «Haugtussa» faktisk godt kan tåle å komme ut av skyggen. Men når hans «Haugtussa» og de andre sangene faktisk klinger så friskt og originalt på platen, skyldes det nok ikke minst Moens tolkning av dem. For hun synger dem helt overbevisende – med en sikker, bærekraftig stemme, med klar, gjennommusikalsk frasering og med fin karakterisering av følelser og stemninger i tekstene. Og Gunilla Süssmann får det meste ut av klaverstemmene. Når romanser framføres slik, er det en ren fornøyelse.

Russisk kveld

Bergens Tidende, 11.09.2009

Verk av Tsjaikovskij, Rachmaninov og Igor Stravinskij

Leif Ove Andsnes, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andsnes får Rakhmaninovs andre klaverkonsert til å klinge som et nytt verk

Det var stormende applaus allerede fra starten. For det var Leif Ove Andsnes som kom inn på scenen i Grieghallen og satte seg til flygelet. Og slo de første malmtunge, klokkeakkordene an i Rakhmaninovs andre klaverkonsert, den mest elskede av dem alle.

Han spilte den inn på plate for et par år siden sammen med berlinerne og Pappano, en innspilling som for lengst er blitt standardreferanse på feltet. Han kjenner denne siste store romantiske klaverkonserten ut og inn. Og fikk den likevel til å klinge forunderlig ny, i går kveld i Grieghallen. Han spilte den med rytmisk presisjon og teknisk briljans og fysisk styrke. Og der andre pianister er tilbøyelige til å dvele ved de overdådige harmoniene og de brede lyriske melodilinjene, spilte Andsnes seg nøkternt og klarøyet gjennom verket, men samtidig med en kald lidenskap i tolkningen som ga det en uventet følelsesmessig intensitet.

Slik Andsnes spiller klaverstemmen, smelter den aldri inn i orkesterklangen. Den er der hele tiden. Den ligger som en ustoppelig strøm, noen ganger under orkestret, andre ganger helt oppe på overflaten som solostemme, men alltid hørbar, nærværende. Og han vender opp og ned på alle vante forestillinger om forgrunn og bakgrunn. Et eksempel i så måte er samspillet med klarinetten i andre sats der det etter hvert blir vanskelig å si hvem som akkompagnerer hvem. Noe tilsvarende gjelder selve tolkningen av klaverstemmen der også de indre stemmene i akkordene får en egen vekt.

BFO og Andrew Litton ga Andsnes godt mot- og medspil underveis og imponerte i de to andre verkene på programmet. Til innledning en liten spøkefull kuriositet: Stravinskijs orkestrering av Tsjaikovskijs L'Oiseau bleu pas de deux. Og etter pausen en ilter, fargerik tolkning av Stravinskys Ildfuglen med et orkester i toppform. Og en entusiastisk dirigent.

Hovedsakelig

Bergens Tidende, 09.09.2009

Mostly Coltrane

Steve Kuhn Trio med Joe Lovano

ECM

Kvartettmusikk midt i løypen

Den første pianisten i John Coltranes legendariske kvartett var ikke McCoy Tyner slik oppslagsverkene forteller, men den 21-årige Steve Kuhn – som riktignok bare var med i to måneder i 1960. I ettertid har han hatt en karriere både som akkompagnatør og som leder av egne grupper, nå sist en trio med David Finck på bass og Joey Baron på trommer. På den nye platen spiller trioen og tenorsaksofonisten Joe Lovano numre både fra Kuhns korte periode hos Coltrane og fra Coltranes senere plater. Tittelen er Mostly Coltane, «hovedsakelig Coltrane», men egentlig er det ikke mye annet enn selve repertoaret som peker i den retningen. Her er ingen assosiasjoner til McCoy Tyners bastante klaver eller til den eksplosive Elvin Jones og hans trommer. Kuhns trio spiller luftig, swingende musikk i tradisjonen etter Bill Evans. Og Lovano spiller, som alltid, robust tenor og forsøker ikke å imitere Coltrane – bortsett fra et par overblåsninger i høyden av og til. Dette er solid, profesjonell jazz som – hovedsakelig – holder seg midt i løypen.

Frihet

Bergens Tidende, 09.09.2009

Bach: Partitaer

András Schiff, klaver

ECM

Banebrytende Bach-tolkning

Det er mange som mener at András Schiffs gamle innspilling av Bachs seks partitaer er den beste noensinne. De får litt problemer nå. For i september 2007 tok Schiff partitaene frem igjen og spilte dem på en konsert i Neumarkt – som ECM opptok og nå har utgitt på plate. Og hvis man trodde at de begeistrede tyske anmelderne tok for hardt i for to år siden, må man bare tro om igjen. Det er intet mindre enn en nytolkning som Schiff presenterer her. I hver av partitaene står linjene tydelig artikulert mot hverandre, i hver sats er den musikalske strukturen krystallklar. Schiff kan være like streng og presis som Glen Gould i denne musikken, men han har samtidig en pianistisk frihet og en spontanitet i foredraget som får verkene til å blomstre opp. Og han er ikke redd for å løfte de enkelte satsene frem og spille dem som små, selvstendige musikalske universer. For han mister aldri det store overblikket, og klarer hele tiden å gjøre rede for den enkelte delens plassering og funksjon innenfor den større musikalske sammenhengen.

Grieg og den selvspillende klavermaskinen

Bergens Tidende, 09.09.2009

Percy Grainger og Kristiansand Symfoniorkester

Grieg Piano Concerto

2L 

Levende framføring av Grieg-komposisjoner på pianola

Husker dere avslutningskonserten på festspillene i 2007?  Det var den gangen da komponisten og klaverfantomet Percy Grainger var solist i Griegs a-moll konsert. Han døde ganske visst i 1961, men en gang i 1921 hadde han spilt inn solostemmen på pianorulle slik at den kunne fremføres på et pianola, en «selvspillende» klavermaskin.

Festspillene var ikke først ute med dette stuntet. Arendal Griegfestival hadde brukt det samme opptaket flere måneder før på en konsert med Rolf Gupta og Kristiansand symfoniorkester. Og det er også dem som nå utgir a-moll konserten på plate med pianolaet som solist. Helt selvspillende er dette instrumentet nå ikke. Noen må mate rullene inn i apparatet og bytte dem mellom satsene og – ikke minst – avstemme avspillingen i forhold til orkestret. På den nye platen er det den engelske pianolaentusiasten Rex Lawson som tar seg av dette – slik han gjorde det ved konsertene i Arendal og Bergen, og slik han har gjort flere ganger før i utlandet.

Hvordan låter den så, denne utgaven av a-moll konserten? Forbløffende frisk! Nå da man kan lytte til musikken uten at synet av selve oppsettet med det merkelige, foreldede instrumentet distraherer, hører man at solostemmen stort sett blir spilt klart og nøkternt. Det er en del friheter i tolkningen underveis, og det er noen rubato-passasjer som virker temmelig tidsbundne. Det er også steder i de hurtige satsene der klaveret slår knuter. Men hovedsaken er Grainger-Lawsons versjon i opptaket med Kristiansand Symfoniorkester klinger som en levende framføring, ikke som en mekanisk gjengivelse.

Etter konserten følger en seksjon med Griegs musikk for soloklaver. Han spiller selv i fire av dem – dvs. Lawson avspiller fire stykker som Grieg spilte inn på pianoruller i 1906. Det er interessant å sammenligne dem med Graingers pianolaversjon av «Til Våren» som kommer etterpå. For her hører man at den – i våre øyne – primitive innspillingsteknikken faktisk har klart å fange og fastholde de stilistiske forskjellene mellom den lette, elegante Grieg og den mer bastante Grainger.

Platen slutter med fiolinisten som Øyvind Bjorå i en god tolkning av Griegs fiolinsonate nr. 3. Han akkompagneres av en pianorulle der musikken er blitt punchet inn direkte fra klavernoten uten å bli spilt av en pianist – noe som gir klaverstemmen et noe stivt preg.

På vei ut i verden

Bergens Tidende, 02.09.2009

Vilde Frang

Fiolinkonserter av Sibelius og Prokofiev

EMI Classics

Vilde Frang debuterer på det internasjonale platemarkedet

EMI har allerede Leif Ove Andsnes og Truls Mørk i stallen. I disse dagene lanserer de sin nye norske solist, fiolinisten Vilde Frang Bjærke – som for anledningen har mistet det andre etternavnet sitt. Hun trenger vel ingen nærmere presentasjon her til lands hvor vi har kunnet følge henne siden hun debuterte som 10-åring med Kringkastningsorkesteret. I dag er hun 23. Og har et omfattende musikalsk rulleblad. Hun vært solist med alle de norske symfoniorkestrene; hun har spilt med blant andre Gidon Kremer og Martha Argerich; hun har turnert med Anne-Sophie Mutter og har mottatt en lang rekke priser, nå sist Den Norske Solistprisen i 2008.

Hun debuterer på det internasjonale platemarkedet som solist i to av de store verkene fra forrige århundre: Sibelius’ fiolinkonsert i d-moll fra 1904 etterfulgt av Prokofievs fiolinkonsert nr. 1 i D-dur fra 1917. Det er Westdeutscher Rundfunks symfoniorkester som akkompagnerer under ledelse av danske Thomas Søndergaard, KORKs nye sjefdirigent. 

Musikken er innspilt i Rhein-Sieg-Halle i Siegburg over tre dager i mars. Den er blitt mikset på stedet og har senere vært sendt på WDR. Det er altså ikke snakk om uredigerte opptak med publikum i salen. Likevel er det en lett nervøs, anstrengt live-stemning over framføringen av Sibelius-konserten – som om samspillet mellom solist og orkester ikke helt har funnet sin form. Vilde Frang spiller de utadvendte virtuose passasjene med god teknikk, men klarer ikke helt å få sammenheng i tolkningen av solostemmen. Og klangdannelsen er ikke overbevisende. Både i høyden og i de melankolske steder i dybden varer det ofte litt for lenge før tonen blir stabilisert.

I Prokofiev-konserten sitter derimot alt som det skal. Frang går inn i musikken med en spiss, skarp tone og spiller de kantede, brutte melodilinjene med høyt humør og rytmisk overskudd. Og følger uanstrengt Prokofiev på hans mange heseblesende utflukter og overraskende omveier uten å miste det store overblikket over dette motsetningsfylte verket. 

Til slutt, som en slags ekstranumre, får vi tre korte humoresker for fiolin og orkester av Sibelius spilt med romantisk varme. Og en god porsjon sjarm.

Det skal bli spennende å følge Vilde Frang på veien videre ut i verden. Vi ønsker lykke til.

I det musikalske fuglehuset

Bergens Tidende, 07.09.2009

La Notte

Musica Celines med gjester

Mariakirken

Konsert med utadvendt, lydmalende barokkmusikk

Mariakirken var det rene fuglehuset i går kveld. Det var nattergaler, det var gjøker, det var høner og haner og en enkelt vaktel. Det var kykeliky og koko – og også litt mjau fra en sulten katt. Det hele fremstilt med musikalske midler. For det var på søndagskonserten vi fikk høre alle disse dyriske lydene – i et interessant program med musikk fra den mer utadvendte, lydmalende delen av barokken.

Det var blokkfløytenisten Cecilie Haukedal-Johansen og cembalisten Ines Maidre fra ensemblet Musica Celines som inviterte oss innenfor i fuglehuset, og som sammen med fiolinistene Ricardo Odriozola og Dag Eriksen, bratsjisten Hans Gunnar Hagen og cellisten Jane Odriozola spilte kveldens repertoar nettopp slik vi liker å høre barokkmusikk i dag – friskt og fullt av kontraster, med rytmisk trøkk og skarpe aksenter og med lengselsfulle, sensuelle sukk i de langsomme satsene.

Strykerne Odriozola, Eriksen og Hagen demonstrerte flott samspill i en sonate for to fioliner og bratsj av Giovanni Legrenzi – en italiensk komponist fra senbarokken som er glemt i dag, men som man kanskje burde begynne å interessere seg litt mer for. Ricardo Odriozola imponerte som solist med en sterk, ekspressiv framførelse av Bibers viltvoksende Sonata representativa avium. Det var her i dette gale, nesten surrealistiske stykket at de fleste av musikkfuglene dukket opp. Nattergalen og gjøken fulgte med over i Händels konsert nr. 13 for orgel og orkester der Ines Maidre var solist.

Konserten startet og sluttet med to verker av Vivaldi der Cecilie Haukedal-Johansens blokkfløyte sto i sentrum. Først hans legendariske C-dur konsert for solo blokkfløyte og til sist «La Notte» der blokkfløyten og strykere med sordin går sammen om å male et dempet, nattlig stemningsbilde.

Haukedal-Johansen har all den teknikken som må til for å få disse virtuose stykkene til å lykkes. Hun spiller dem rytmisk, spontant, nesten improviserende som en jazzmusiker, og hun har lungekraft nok til å matche strykerne og skape den rette balansen i ensemblespillet. I tillegg får hun blokkfløyten til å klinge med en helt egen, nesten overjordisk åndeaktig tone.

Samrøre

Musikkommentar, Bergens Tidende, 02.09.2009

Jeg lager mat og hører radio -- et av disse programmene der to lag gjetter klassisk musikk. Et av eksemplene er en romantisk klaverkonsert. Det ene laget kommer frem til at den må være skrevet av Saint-Saëns. Men hva nummer har den? «Problemet med Saint-Saëns er at han skrev alt for mye», sier en av deltakerne. Min første tanke er: Litt mer respekt, takk! Jeg er sikker på at Saint-Saëns overhodet ikke opplevde sin produktivitet som noe problem. Han var formentlig både stolt og glad over alt han fikk til gjennom et langt liv. «Saint-Saëns skrev jo i samme stil hele livet. Det har man ofte innvendt mot ham i ettertid», sier en annen av deltakerne. Jeg tenker igjen: Litt mer respekt, takk!  Verken Saint-Saëns eller det samtidige publikum følte trolig at hans store ensartede produksjon var noe problem. Snarere tvert imot.

Saint-Saëns skrev alt for mye og utviklet seg ikke – det er noe irriterende smålig over slike etterpåkloke uttalelser. Men på den andre siden: Vi snakker jo alle på denne sleivete måten. Ikke minst vi som anmelder musikk. Vi bedømmer verkene og framføringene, men setter oss også i samme åndedrag til dommere over komponister og utøvere – uten å ville det og uten å tenke nærmere over det. Vi slutter bare alt for direkte fra verk til komponist eller fra fremførelse til kunstner: Når verket er kjedelig, er det nok fordi komponisten selv var kjedelig; når musikken klinger tørt, er det trolig fordi pianisten som spiller den, er en tørrpinn. Og så videre. Moraliserende og bedrevitende.

Noen ganger virker det som om alt det vi liker å kalle musikkultur, ikke er annet enn nettopp dette – denne innforståtte, nærmest familiære tonen som musikklyttere bruker seg imellom. Vi snakker om for lengst avdøde komponister og om musikere fra fjerne land som om de var nære slektninger eller lokale byoriginaler. Programheftene repeterer de gamle anekdotene om Beethoven. Tekstheftene i cd’ene forteller om Bruckners sosiale tabber. Studievertene på NRK Klassisk maser i vei om Schuberts syfilis og Chopins tuberkulose. Anmelderne kritiserer at Schönberg var autoritær. Vi kaller Haydn for pappa. Og synes litt synd på Saint-Saëns – han skjønte jo ikke at han skrev alt for mye, stakkar.

Det er vanskelig å unngå dette evinnelige amatørpsykologiske samrøret av liv og verk. Men vi burde selvsagt forsøke å gjøre det. Hver gang. Forsøke å konsentrere oss om musikken selv. Glemme komponistens biografi og alt hva vi har lest om utøverne. Bare lytte til musikken. Og bare snakke om musikken etterpå.

Ruvende

Bergens Tidende, 26.08.2009

Inspired by Bach

Anders Eidsten Dahl, orgel

Lawo

Det beste kommer til sist

Organisten Anders Eidsten Dahl gjemmer det beste til sist. Helt på tampen av platen presenterer han Fartein Valens samlede produksjon for orgel, nærmere bestemt to korte verk fra 1939, op. 33 og 34, som ikke tidligere har vært innspilt på cd – og som er hele platen verdt. Egentlig er dette typisk Valen-musikk med strenge mønster av linjer og motiver som forfølger og speiler hverandre og samler seg i skarpe dissonanser. Men samtidig virker musikken forunderlig annerledes og overdådig på grunn av den uvante, ruvende orgelklangen. Her er det bare å skru volumknappen helt opp og gi naboene en støkk. Og så hvile ørene i avslutningsnummeret, en liten, vakker nyoppdaget koralfantasi av Bach. Eidsten Dahl spiller både Bach og den Bach-inspirerte Valen med klar, sikker linjeføring, robust klang og flott fargelegging. På resten av platen er tittelens Bach-inspirasjon noe mindre tydelig. Og at Robert Schumanns småstykker for pedalflygel og Arne Eggens stort anlagte «Ciaconna» fra 1917 virker tunge og grøtete, er helt sikkert ikke Anders Eidsten Dahls skyld.

Festlig TV-felleskap

Kommentar, Bergens Tidende, 26.07.2009

Den store fortellingen om månelandingen hadde alle de elementene som må til for å skape en mediebegivenhet

Hvor var du da Neil Armstrong satte foten på månen? – spurte en bekjent meg i anledning 40 års-jubileet sist tirsdag. Situasjonen nærmest krevet dette spørsmålet. For månelandingen var jo nettopp en av disse spektakulære mediebegivenhetene som får oss til å spørre folk om de var med, om de opplevde det samme som vi, det store, det avgjørende. Hvor var du da Brå brakk staven? Da prinsesse Diana ble begravd? Da Neil Armstrong satte foten på månen?

En mediebegivenhet er en historisk og skjellsettende begivenhet som blir direktesendt på TV og som fanger en hel nasjons eller en hel verdens oppmerksomhet – skriver Elihu Katz og Daniel Dayan i boka Media Events (1992) og  bruker nettopp månelandingen som et kroneksempel. Slike begivenheter kaster en særlig stråleglans over TV-apparatet og endrer selve TV-opplevelsen, skriver de. Mediebegivenheter gjør det rett og slett festlig å se TV – ikke fordi de konkrete begivenhetene nødvendigvis er spesielt festlige i seg selv, men fordi opplevelsen av å følge dem på TV skaper en oppstemt følelse av festlighet og felleskap.

Ikke alle direktesendte TV-programmer er i stand til å fremkalle denne følelsen. Det er tilskuertallet som er det avgjørende, dette at man sitter foran TV-skjermen og vet at man er del av et enormt fellesskap, at det er uoverskuelig mange andre som følger samme live-sending – en halv milliard ved månelandingen for eksempel, to og halv milliard ved prinsesse Dianas begravelse.

Mediebegivenheter er unike fenomener. De blir planlagt og annonsert i lang tid på forhånd. De er iscenesatt spesielt for å bli TV-overført. Og selve live-sendingene skaper et brudd både i TV-kanalenes og i seernes hverdagsrutiner. Mediebegivenheter er festlig unntak, planlagte avvik fra nyhets- og aktualitetsprogrammenes vanlige sendeskjema.

Hvor var du da Neil Armstrong satte foten på månen? – spurte min bekjent. Svaret er: hjemme, alene. Klokken var tre om natten da det skjedde. Mye mer husker jeg ikke om selve situasjonen. Derimot husker jeg klart en dag to år tidligere da jeg satt sammen med noen venner og fulgte en annen festlig, spektakulær mediebegivenhet: Our World – verdens første direktesendte, internasjonale TV-program, et EBU-arrangement med bidrag fra 19 land. Programmet ble sendt søndag 25. juni 1967 via satellitt til 31 land og hadde mellom 400 og 700 millioner tilskuere. Maria Callas sang. Picasso var med. Det var sportsinnslag. Men den egentlige grunnen til at vi satt så forventningsfullt foran skjermen, var at The Beatles live-fremførte «All You Need Is Love» som John Lennon hadde skrevet spesielt til anledningen.

Mediehistorisk sett var Our World en generalprøve. Den søndagen i 1967 sjekket TV-institusjonene det tekniske apparatet som to år senere ble brukt slik at en hel verden kunne følge Neil Armstrongs første skritt på månen. Our World hadde like mange seere som selve månelandingen. Likevel er det i dag vel knapt andre enn gamle Beatles-fans som husker nettopp dette programmet. Kanskje fordi det i realiteten ikke var et skikkelig, sammenhengende TV-program, bare noen løst sammenføyde innslag. Månelandingen var derimot en klar, overskuelig begivenhet som passet inn i et slitesterkt mønster.

Kamp, seier og feiring er ifølge Katz og Dayan tre elementer som må til – enkeltvis eller sammen – for å skape en mediebegivenhet. Den store mediefortellingen om månelandingen hadde alle disse elementene. Det startet med USAs og Sovjetunionens kamp om å oppnå herredømme i rommet. Live-sendingen av månelandingen markerte resultatet, den amerikanske seieren. Og da astronautene kom tilbake, ble de feiret i stripevis av TV-programmer.

At Our World ble glemt og månelandingen ble stående i den kollektive hukommelsen, skyldes selvsagt at månelandingen var en historisk, skjellsettende bedrift og en god mediefortelling. Men kanskje husker man nettopp denne begivenheten spesielt godt fordi det som skulle være begynnelsen til menneskets erobring av rommet, i ettertid viste seg å være slutten – på en historisk epoke og en dominerende tenkemåte. I utgangspunktet var månelandingen en triumf for «det moderne prosjekt», for opplysning, fremskritt, teknologi, men i løpet av de 40 år som er gått, har prosjektet mistet sin festlige stråleglans, og månelandingen er blitt forvandlet til et tungt ladet symbol på menneskelig overmot, grenseløs ekspansjon og hemningsløs teknologiutvikling.

Den spektakulære sekvensen der Armstrong setter foten på månen og tar sitt berømte skritt for menneskeheten, var en gang selve høydepunktet av moderne erobringstrang og teknologioptimisme. I dag virker den merkelig foreldet og rørende naiv. Like naiv og foreldet som sekvensen fra Our World-programmet der man ser fire skeive Beatles som sitter i blomstrede silkegevanter og synger «All You Need Is Love».

Storhet

Bergens Tidende, 24.06.2009

Bach: Organ Works

Karstein Askeland

Euridice

Med kyndig reisefører i Fyllingsdalen

Orgelet i Sælen kirke reiser seg med lyse frontflater og blanke, struttende piper og avsluttes med en skjev topp tilpasset rommets buede loft. Det ligner en modernistisk skulptur eller en funksjonalistisk maskin. Det er, helt enkelt, vakkert å se på. Et stykke flott, moderne design. Men hvordan klinger det? Det spørsmålet besvarer Karstein Askeland med denne platen. Han var faglig konsulent da orgelet ble bygd i 2003. Sist høst satte han seg på orgelkrakken og spilte inn en serie Bach-verker. Og demonstrerte den enorme spennvidden både i instrumentets klang og i Bachs produksjon. Platen starter i lys, blank C-dur med Preludium og fuga (BWV 547) der stemmerne står hardt mot hverandre. Og så, i koralvariasjonene (BWV 767), er vi plutselig i en helt annen verden med duse, dempede farger og mild, varm klang og stemmer som fletter seg smidig sammen. Slik fortsetter det. Med Askeland som kyndig reisefører kommer vi inn i stadig nye musikalske universer og får oppleve Sælen-orgelets klangrikdom. Og storheten i Bachs musikk.

Høyt og lavt

Bergens Tidende, 24.06.2009

Treble & Bass
Musikk av Ståle Kleiberg

Daniel Reuss, dirigent

Trondheim symfoniorkester

2L

To håndverksmessig solide konserter

Det er to konserter av Ståle Kleiberg på platen, begge skrevet for Trondheim symfoniorkester. Tittelen «Treble & Bass» henspiller på avstanden mellom soloinstrumentene, den høye fiolinen som spilles av Marianne Thorsen, den dype kontrabassen som spilles av Göran Sjölin. Begge konsertene er skrevet innen for de siste ti årene – uten at det virker slik. Vi befinner oss på trygg senromantisk grunn, med tonal harmonikk, med lange, slyngede melodilinjer, med en bevegelig orkestersats og med effektfull utnyttelse av hele orkestrets klangpalett. Dette er imponerende, håndverksmessig solid musikk – som av og til, og spesielt da i fiolinkonserten, blir litt for glatt, litt for flink. Kontrabasskonserten er målt med tradisjonell målestokk kanskje mindre vellykket, men nettopp fordi man her merker at det har vært vanskelig å skrive for dette store, tunge instrumentet, og at det er vanskelig for solisten å få musikken til å klinge, nettopp på grunn av motstanden i stoffet og fremførelsen blir denne konserten den mest interessante.

Uten omsvøp og dikkedarer

Bergens Tidende, 11.06.2009

Prime

Kenny Burrell

Live at the Downtown Room

HighNote

The Blessing

David ’Fathead’ Newman

HighNote

Stødig musikk i tradisjonen fra hard bop og fremover 

Plateselskapet heter HighNote. Navnet klinger litt som Blue Note. Og stilmessig befinner vi oss i noenlunde samme område som Blue Note dyrket opp på 1950- og 60-tallet. HighNotes sjef Joe Fields startet karrieren i Prestige, et annet av de store plateselskapene fra den tiden. Siden drev han egne selskaper. Med HighNote som han startet i 1996, satser han på jazz uten omsvøp og dikkedarer, stødig musikk i tradisjonen fra hard bop og fremover. Og Fields følger også tradisjonen når det gjelder innspillingsteknikk. En stor del av platene hans er innspilt og mikset av Rudy van Gelder, den legendariske lydteknikeren fra New Jersey som skapte den berømte Blue Note sound.

HighNote-kataloget rommer ikke de helt store stjernene, men mange solide musikere fra andre geledd som man har hørt i utallige sammenhenger – gode pianister som Cedar Walton og George Cables for eksempel, eller pålitelige saksofonister som gamle Houston Person og unge Eric Alexander.

I tillegg utgir selskapet eldre arkivmateriale. «Prime», den første av de to aktuelle platene, er en slik utgivelse – et konsertopptak fra 1976 med gitaristen Kenny Burrells kvartet. Burrell var ekstremt aktiv på 1960-tallet, men sluttet stort sett å spille offentlig på slutten av 1970-tallet. Han etablerte en jazzutdannelse ved University of California i Los Angeles der han fremdeles arbeider, nå som professor. HighNote-platen gir et inntrykk av musikken hans rett før han forsvant ut av rampelyset – og demonstrerer hva som gjorde ham til tidens mest etterspurte gitarist den gangen: Klar, kjølig gitarklang, lange elegante melodilinjer, kjappe, presise improvisasjoner og finslipt akkordspill i et repertoar av standards og selvkomponerte numre med modal fargning. Som bonus får vi et opptak fra 2006 i anledning professor Burrells 75 års dag.

Den andre platen, «The Blessing», presenterer saksofonisten David «Fathead» Newman og hans sekstet. Newman ble kjent da han spilte rå, R&B tenor bak Ray Charles på 1950-tallet. Etterpå hadde han en lang karriere som hardtslående sideman. I de senere årene har han innspilt en lang rekke HighNote-plater med egne grupper. På «The Blessing» er det ikke mye kraft tilbake i hornet, bare korte glimt av fordums glans, mens yngre medspillere gjør det meste av arbeidet. Platen er innspilt i desember 2009. Han døde måneden etter.     

En kuriositet

Bergens Tidende, 11.06.2009

Porgy & Bess

Bohuslän Big Band

Vox

Ny innspilling av Porgy & Bess som ikke fortrenger den gamle

Ja, hvorfor ikke? Når symfoniorkestrene kan fremføre de samme gamle verkene om og om igjen, kan et moderne storband vel få lov å gjeninnspille klassiske jazzarrangementer med nye solister. Bohuslän Big Band gjør det i alle fall. Dirigenten Joe Muccioli har funnet frem de berømte Porgy & Bess-arrangementene som Gil Evans skrev for Miles Davis i 1958. Det er fremdeles imponerende musikk. De svenske musikerne spiller med flott, glansfull messingklang og virker ofte mer stødige, teknisk sett, enn musikerne på den opprinnelige platen. Det er bare ett problem: Solisten, den amerikanske trompetvirtuosen Lew Soloff, er ikke Miles Davis. Selvsagt ikke. Men disse arrangementene er nå en gang skrevet for Davis, og er i ettertid blitt uløselig forbundet med nettopp hans frasering og hans spesielle sound. Soloff holder seg ganske tett på ham i temapresentasjonene, men velger ellers klokt å gå sin egen vei i improvisasjonene. Og skaper på denne måten en mer utadvendt, mer virtuos Porgy & Bess. Som likevel forblir en kuriositet. Og som ikke fortrenger den gamle versjonen.

Kort og konsist

Musikkommentar, Bergens Tidende, 11.06.2009

«Det kan være av interesse å få karakterisert en filmpremiere i en kort, men konsis form», skriver Arne Skouen i VG, 31. mars 1952. Og introduserer avisens nye «filmbarometer» – som viser seg å være en terning «med seks grader som i vår barndoms karakterbøker». Resten er historie, norsk pressehistorie.

Skouen angret umiddelbart etterpå og omtalte senere terningkastet som sitt «skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse». Men gjort er gjort. Og Norge er jo ikke det eneste sted i verden der man driver med slikt.

I andre land bruker man andre skalaer og andre symboler. I Norge ble det terningen med de seks mulighetene som slo igjennom – først i filmanmeldelsene, senere i stort sett alle sammenhenger der noe skal vurderes. For i en tid da avisene kutter ned på de lange resonnementene, er det greit å ha en enkel skala – noen terninger, stjerner eller tall – som kan uttrykke anmelderens vurdering «i en kort, men konsis form», som Arne Skouen skrev.

Problemet er bare – hva alle vet – at det er temmelig uklart hva det korte, konsise uttrykket betyr.

En dansk filmanmelder ga en gang en film både karakteren 6 og 1. Og forklarte etterpå at filmen riktignok var godt laget teknisk sett, men at han ikke likte dens reaksjonære holdning. Vi som anmelder klassisk musikk, har sjeldent slike problemer. Men vi ønsker likevel ofte at det var flere skalaer å spille på. For den musikalske opplevelsen er nå en gang en komplisert sak. Hva karakter skal man for eksempel gi en innspilling av Beethovens fiolinkonsert der orkestret spiller fremragende bak en ikke særlig opphissende solist? Eller en liedplate der en stor sopran synger et spennende repertoar som ikke passer til stemmen hennes?

Men – kan man innvende – tallet skal jo uttrykke den samlede vurderingen, gjennomsnittet. Kanskje er det nettopp derfor at klassiske plater med vanlige, profesjonelle musikere ofte havner midt på treet. For selv om tolkningen er fremragende, er det som regel alltid noe som kunne være bedre og som trekker gjennomsnittet ned. Og uansett hvor merkelig en tolkning er, har fortolkerne som regel alltid et musikalsk-teknisk nivå som gjør det feil å gå helt ned i bunnen av skalaen.

Det er mange andre problemer. Noen anmeldere bruker ulike vurderingskriterier overfor ulike genrer og formater. Noen legger dagsaktuelle, kulturpolitiske kriterier til grunn for vurderingen. Andre stiller strenge musikkhistoriske krav. Og så videre.

Bak hvert eneste tall ligger det en lang rekke forskjellige overveielser og avveininger – så mange at det faktisk i hvert tilfelle burde være en bruksanvisning som forklarte hvorfor tallet ble nettopp slik. Men da ville det jo ikke bli en særlig kort eller konsis vurdering.

Spektakulært og effektfullt

Bergens Tidende, 04.06.2009

Händels «Messias»

Brigitte Geller, sopran; James Creswell, bass; Helge Rønning, tenor og Marianne Beate Kielland, mezzosopran

Magnar Mangersnes, dirigent

Domkantoriet supplert med vestlandske kor og koriste

Domkirkens orkester

Grieghallen

Overveldende og oppløftende fremførelse av Messias

De fremførte Händels Messias i Grieghallen i går kveld. Litt rart egentlig. Uten for sesongen så å si. Mange har sikkert lurt på hvorfor nettopp dette verket var valgt som avslutningskonsert på årets festspill. Og hvorfor man i tillegg hadde valgt å gjenopplive en ellers glemt oppførelsespraksis fra den gangen på 1800-tallet da korsatsene ble sunget av kjempeforsamlinger sammensatt av profesjonelle og amatører.

Men kanskje det slett ikke er så komplisert likevel. Kanskje festspilldirektøren bare ønsket å slutte av med noe stort og spektakulært og effektfullt? Og hvis det er effekter man ønsker seg, da er det vel logisk å vende seg til den gamle operakongen Händel. Hans Messias er riktignok ikke noen opera. Det er et didaktisk, religiøst oratorium uten mye ytre handling. Men han har konstruert det som om det var en opera, med serier av store arier og maktfulle korsatser.

Spektakulært og effektfullt er det skrevet. Og spektakulært og effektfullt ble det fremført i går. Når halve Grieghallen reiste seg fra stolene og sang for full hals, firestemmig og med massiv mastodontklang, da måtte man bare bøye seg for overmakten. Det var overrumplende. Det var overveldende og merkelig oppløftende. Og ikke minst var det overraskende klangfullt og disiplinert, spesielt når man tenker på hvor mange ulike kor og sangere som var implisert, og at dirigenten Magnar Mangersnes ikke hadde kontakt med sangerne i salen under hele konserten.

At det er forskjell på Domkantoriet og korene og koristene i salen, er neppe noen hemmelighet. Men det ble spesielt tydelig i de mer kompliserte satsene der Domkantoriet sang alene og demonstrerte at størrelse ikke er alt. Et veltrimmet kor kan oppnå store følelseseffekter med små midler. Og kan likevel også åpne opp, sette press på og skape store dynamiske kontraster.

Det var ikke bare korsangernes kveld. Det var også gode solister på scenen i går. Mezzosopran Marianne Beate Kielland var konstant i ilden og imponerte med en dyp, mørk stemme og et intenst, dramatisk uttrykk. Det var også gode innsatser fra tenoren Helge Rønning og den tyske sopranen Brigitte Geller. James Creswell, Gellers amerikanske kollega fra Komische Oper, sang de viktige basspartiene med stor, litt rumlende stemme og et voldsomt vibrato.

Stående applaus. Spesielt voldsom applaus til Mangersnes. Blomster til solistene. Og så var det slutt på Festspillene 2009.

Når musikk og tekst blir ett

Bergens Tidende, nett, 31.05.2009

Sanger av Franz Schubert og Hanns Eisler 

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Grieghallen

  

En konsert det kommer til å gå frasagn om.

Det er lørdag i Grieghallen. Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes kommer gående inn på scenen. To menn i mørkt dress. Andsnes setter seg til flygelet og spiller noen innledende trioler. Goerne trer litt frem på gulvet og synger de første ordene i Schuberts «Der Wanderer». Og tiden står stille.

Når plateanmelderne skriver om Goerne, fremhever de hans eventyrlige stemme. Og de skriver om hans makeløse tekstforståelse. Og selvsagt har de rett. For Goerne er både den fullendte baryton og en fabelaktig liedfortolker. Men når man hører ham, i levende live, forstår man at det egentlig er helt feil å skille stemme og tolkning på denne måten.

For det som gjør Goerne til tidens førende liedsanger – og det som gjør konsertene hans så intense – er at han i hver eneste sang søker og finner det unike balansepunktet der stemme, melodi og tekst smelter sammen og blir til uatskillelige, likeverdige sider av samme sak, uløselig forbundet med hverandre. Og når han i tillegg har Andsnes sittende bak seg, en åndsbeslektet pianist som forstår å løfte klaverakkompagnement frem og gjøre det til en medlevende kommentar – ja da oppstår det noe som bare kan beskrives med ord av den typen man vanligvis kvier seg for å bruke. På Goernes modersmål ville de trolig ha snakket om «Das Erhabene» – det opphøyede, det sublime. 

På lørdag i Grieghallen ble hver sang en selvstendig performance som utfoldet seg etter sin egen logikk i sitt eget følelsesunivers. Og samtidig fikk vi oppleve Goernes uovertrufne evne til sammensette et konsertprogram, til å forme store forløp og spenningsbuer ved å la de enkelte sangene følge etter hverandre i forhold til en egen, overordnet dramaturgi. Denne kvelden dreide det seg om sanger av Schubert og Eisler, satt sammen i korte avdelinger etter og mot hverandre. Man kunne kanskje forvente at det ville oppstå musikalske kollisjoner når disse to komponistene bringes sammen i samme program. For det er ikke bare hundre års musikkhistorie som skiller dem, det er også deres helt ulike temperamenter. Men faktisk oppsto det underveis en merkelig, fortettet dialog mellom Schuberts erkeromantiske sanger om lengsel og vemod og Eislers kalde, harde tonesettinger av Bert Brechts ironiske og kyniske dikt fra eksilet i Los Angeles. Likevel var det nok Schubert-sangene, og spesielt de tre Harfner-sangene i avdelingen etter pausen, som gjorde det sterkeste inntrykket.

Plutselig var det slutt. Tiden begynte å gå igjen. Det ble applaus. Det ble stående applaus. Og det ble ekstranummer – «Kirschdieb», drømmen om den unge tyven i kirsebærtreet fra Eisler og Brechts Hollywood Liederbuch. Og så var det ugjenkallelig forbi. Hvor lenge varer en opplevelse? – spør festspillene i år. Når det gjelder den konkrete, fysiske opplevelsen av å høre Goerne og Andsnes sammen på konsert i Grieghallen, er svaret: Alt for kort. Erindringen om denne opplevelsen kommer derimot til å vare lenge.