Santi-effekten

Bergens Tidende, 31.03.2007

Tre ouverturer og Stabat Mater av Rossini

Adriana Marfisi (sopran), Giuliana Castellani (mezzo), Piotr Beczala (tenor) og Grzegorz Rozicky (bass)

Dirigent: Nello Santi

Bergen Filharmoniske Kor og Collegium Musicum Kor (Håkon Matti, kormester)

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Elektrisk kveld med Nello Santi, BFO og Rossini

Det er lett å la seg lure av 76-årige Nello Santi når han kommer luntende inn i Grieghallen og klatrer opp på podiet. Men så snart han løfter taktstokken og sparker i gang BFO og torsdagskonserten, forstår man at det ikke er noen godslig bestefar vi har å gjøre med her. Det er en dreven – og krevende – dirigent.

Han trekker på femti års erfaring med italiensk 1800-tallsmusikk. Han vet hvor alle de sterke, dramatiske poengene ligger i denne musikken, og hvilke knapper man skal trykke på for å spille dem ut med maksimal effekt. Han vet hva han vil ha. Og han får det som han vil. I hvert fall gjorde han det torsdag kveld da han førte et velopplagt BFO gjennom nærmest elektriske versjoner av tre Rossini-ouverturer. Det var en av disse kveldene da hele orkestret var på hugget, og alle grupper hadde rik anledning til å briljere. Her var skarpe, klare blåserfarger og smektende strykermelodier. Her var gnistrende virtuose fløyter i Semiramide, markante skarptrommer i Den tyvaktige skjære og en emosjonell, høyspent klagesang fra celloene som introduksjon til Wilhelm Tell. Det er kanskje vanskelig å la være å dra på smilebåndet når trompetene annonserer siste del av Wilhelm Tell-ouverturen, men når det ville rittet setter i gang, og det blir spilt med slik presisjon og entusiasme som det skjedde torsdag kveld, ja, da er det bare å gi seg over. Hva vi alle gjorde.

Etter pausen var det tid for Rossinis versjon av Stabat Mater med fire solister foran orkestret og med korene fra BFO og Collegium Musicum ruvende i bakgrunnen. Sakral musikk, altså – men skrevet med samme sans for det dramatiske uttrykket og den sangbare, effektive melodien som vi kjenner fra Rossinis verdslige operaer. Det enorme, sammensatte koret hadde mange effektive innsatser underveis, men i dette verket er det først og fremst solistene som er i sentrum. De fire sangerne fremme på scenen fungerte utmerket sammen i kvartett-partiene, og hadde også gode solo-innsatser hver for seg. Blant annet ga den unge tenoren Piotr Beczala en fin, lyrisk tolkning av «Cujus animam gementem». Og den solide bassen Grzegorz Rozicky tegnet seg for kveldens musikalske høydepunkt med den uttrykksfulle arien «Pro peccatis» og det etterfølgende resitativet «Eia, Mater» der koret ga ham effektfullt mot- og medspill.

Virtuositet og klarsyn

Bergens Tidende, 28.03.2007

Claude Debussy: Complete Works for Piano Solo vol. III

Håkon Austbø, klaver

Simax

Debussys ungdomsverker i nytt lys

Dette er den siste platen i Håkon Austbøs serie med Debussys samlede verker for klaver, en plate som egentlig burde være kommet først, kronologisk sett. For det dreier seg denne gangen om tidlige verker fra før forrige århundreskifte, fra før Debussy ble Debussy, kunne man si. Ungdomsverker, ja visst – men ikke umoden musikk. Det er mye å hente i disse tidlige komposisjonene, mye mer enn avvisende kritikere senere har villet ha det til. Austbø demonstrerer det på denne imponerende platen. Han spiller teknisk briljant, med stor, nyansert klaverklang og tydelig sans for de virtuose momentene i musikken,  og klarer samtidig å gjennomlyse den med sitt karakteristiske analytiske blikk og hente frem poenger man ikke visste lå der. Slik at selv forterskede salongstykker som Deux arabesques og en sviske som Clair de lune fra Suite bergamasque plutselig klinger som helt ny – og forfriskende annerledes – musikk.

Vårrengjøring

Bergens Tidende, 28.03.2007

Schumann: Symphonies Nos 2 & 4

Riccardo Chailly, dirigent

Gewandhausorchester

Decca

Schumann-symfonier med lyse, klare farger

Det er blitt liv og røre i Leipzig etter at Riccardo Chailly for to år siden startet som dirigent for Gewandhausorchester. Fire plater er det blitt til så langt, og på den nyeste er begge parter så å si på hjemmebane: Schumanns symfoni nr. 2 og 4 er hentet fra orkestrets kjernerepertoar – samtidig som Mahler-eksperten Chailly har valgt å spille dem i Mahlers versjoner. Schumann er alltid blitt beskyldt for å skrive tung og klosset orkestermusikk. Men Mahler demonstrerte i sin tid at det er ikke mye som skal til for å få disse symfoniene til å blomstre. Han fjernet en del stemmefordoblinger og flyttet i et par tilfeller en stemme til et annet instrument, men de fleste av endringene hans dreidde seg om dynamikk – aksenter, crescendoer og diminuendoer ble tilføydd for å klargjøre og dramatisere musikken. Resultatet av vårrengjøringen kan man høre på denne livlige, friske platen der de to verkene fremstår med lyse, klare farger. 

«Nye» verker av Händel

Bergens Tidende, 21.03.2007

Albrecht Mayer

New Seasons: Händel for Oboe & Orchestra

Sinfonia Varsovia

Deutsche Gramophon

Albrecht Mayer slår til igjen

Hva gjør man hvis man er en av verdens beste oboister, og man for lengst har spilt seg gjennom de få solostykkene som finnes? Albrecht Mayers løsning er å lage transkripsjoner, for eksempel av verker for fløyte og fiolin. Tidligere har han transkribert Bach og Mozart. Nå er turen kommet til Händel. Og denne gangen er han gått et skritt videre: Han har konstruert fire «obokonserter» ved å plukke arier hist og pist i Händels operaer og oversette dem til obo. Resultatet er ikke verst. Her er lange, smektende melodilinjer og virtuose løp, alt sammen avlevert med formidabel musikalitet og slående fraseringssans. Men sammenhengende musikk er det ikke. Og Sinfonia Varsovia bare pumper orkestersatsene ut, ensformig og maskinelt. I tillegg har designerne i DG fått lov å markedsføre platen med hjerteskjærende bilder av stakkars Mayer som ligger og flyter i et futuristisk landskap, kledd ut som matros.

Et overstått kapittel

Bergens Tidende, 21.03.2007

David Monrad Johansen: Samtlige Sanger

Svein Bjørkøy, tenor

Ivar Anton Waagaard, klaver

Euridice

Problematisk utgave av David Monrad Johansen sanger

Musikkhistorikeren Niels Grinde skrev for en del år siden at David Monrad Johansen fikk tilbake «sin naturlige plass» i norsk musikkliv i løpet av 1960-årene. Det er mulig. Men realiteten anno 2007 er at verkene hans nesten aldri fremføres lenger. Den nye platen endrer ikke mye på det generelle inntrykket av at musikken hans er et overstått kapittel. Platen er musikkhistorisk interessant fordi den samler alle hans sanger. Det er en del interessante musikalske grep og spor av mangeartede inspirasjoner i de Syv Sange (op. 6), i Nordlands Trompet (op. 13) og i de Fem bibelske sanger (op. 25). Men uansett hvordan man snur og vender på det, er det meste på denne platen musikk som er vanskelig å engasjere seg i. I tillegg er fremførelsen langt fra ideell. Tenoren Svein Bjørkøy har voldsomme problemer i høyden og synger det meste av tiden med et stort, skjemmende vibrato.

En historisk begivenhet

Bergens Tidende, 17.03.2007

Verk av Luigi Nono, Ketil Hvoslef, Kaija Saariaho og Lasse Thoresen

Ilze Klava, bratsj

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Borealis
Grieghallen

Borealis inntar Grieghallen med flygende faner

En torsdagskonsert der det utelukkende blir spilt musikk fra de siste tiårene, deriblant en duggfrisk urfremførelse; der tre av komponistene er til stede i salen; der solistene alle er hentet fra byens eget symfoniorkester – hvis ikke dette er en historisk begivenhet, så vet ikke jeg.

Torsdag kveld forlot Borealis de små, uformelle spillestedene i byen og inntok Grieghallen, tradisjonsmusikkens høyborg, med flygende faner. Og klarte å demonstrere hvor sammensatt og spenstig et fenomen vår tids orkestermusikk kan være.

Italienske Luigi Nono som døde i 1990 er den eldste av komponistene som sto på kveldens program. Han er – paradoksalt nok – også den mest radikale. I hans korte, konsentrerte komposisjon «A Carlo Scarpa architetto» fra 1984 er det etterkrigsmodernismens strenge krav om «nie erhörte Klänge» som gjelder, ja, det er ikke bare klangene som aldri er hørt før: Selve den musikalske konstruksjonen er annerledes enn hva vi er vant med – en serie korte, skjøre klangbegivenheter som hele tiden blir avbrutt av relativt lange pauser slik at det ikke er mulig å danne lengre, musikalske forløp og sammenhenger.

Med kveldens urfremførelse var vi straks på tryggere grunn. I Ketil Hvoslefs nyskrevne konsert for bratsj er det både gjenkjennelige motiver og ekspressiv rytmikk. Og mye å bryne seg på for solisten. BFOs glimrende førstebratsjist Ilze Klava fikk anledning både til å vise frem instrumentets myke, melankolske karakter og til å demonstrere dets betydelige kraft i samspillet med skarpe blåsere og livlig slagverk.  

 

Med finske Kaija Saariahos «Orion» fra 2002 som ble spilt etter pausen, var vi igjen i et helt annerledes musikalsk univers. Her er det snakk om en statisk, nærmest impresjonistisk, klangverden der kun enkelte, brå endringer i dynamikk former forløpet – inntil orkestret setter punktum med en energisk, rytmisk finale. Konserten som helhet fikk også en flott finale – med trombonistene John-Arild Suther og Rune Hannisdal stående hevet over orkesterkollegene som velopplagte solister i Lasse Thoresens jazzy joik-fantasi «Emergence». Vel blåst!

Det er naturlig nok verkene som står i sentrum en slik kveld. Nye verk, ukjente verk, verk man sjeldent hører. Men vi må ikke glemme orkestret. BFO ledet av Ingar Bergby var konstant i ilden og gjorde en flott innsats slik at notene i partiturene ble til musikk. Og de aldri før hørte klangene kom til å klinge.

Formidabel korsang

Bergens Tidende, 14.03.2007

Verker av Gesualdo, Bent Sørensen, Nicolò Castiglioni og Luigi Nono

DR Vokalensemble

Dirigent: Fredrik Malmberg

Solist: Bjørnar Habbestad, fløyte

Klangregissør: Alvise Vidolin.
Borealis

Johanneskirken

Dansk Radios kammerkor på besøk i Bergen

Alle byens entusiastiske korsangere og kordirigenter burde ha sittet der, på trebenkene oppe i Johanneskirken mandag kveld. På konsert med Danmarks Radios nye kammerkor. Her er åtte kvinner og ti menn som tilsynelatende kan alt, en liten, superprofesjonell gruppe sangere som behersker hele spennet fra Gesualdos ekspressive renessansemotetter til de mest komplekse klanger i det 20. århundres musikk. Det var bare å sette seg ned, slå ørene ut og lytte og lære. Lytte til en klang som var slank og gjennomskinnelig – og klokkeklar selv når halvtoneintervallene hopet seg ubarmhjertig opp i den moderne enden av repertoaret. Lære av et kor som kunne holde tungen beint i munnen og synge med forbilledlig tydelig stemmeføring selv i de mest slyngede, kontrapunktiske avsnittene.

De åpnet med en luftig tolkning av to Gesualdo-motetter, dempet så klangen ned i Bent Sørensens fire tyste, erkedanske sanger til tekster av Michael Strunge. Og gav til sist en imponerende cool tolkning av Nicolò Castiglionis høymodernistiske «Hymne» hvor dissonansene står i kø og skaper et dirrende, nesten oversanselig klangbilde.

Etter pausen kom tolv av de danske sangerne tilbake og dannet ramme om Bjørnar Habbestads overdådige bassfløyte i en monumental tolkning av «Das atmende Klarsein», et verk av Luigi Nono, inspirert av noen ord om klarheten etter uværet fra Rilkes sjuende Duino-elegi. Det er åndedraget som er temaet her. Pusten som går gjennom fløyten. Solistens sukk og stønn. Luftens lyder – som fanges opp av mikrofonene og slynges ekvilibristisk hit og dit gjennom høytalere i kirkerommet av Nonos medarbeider, den venezianske klangregissøren Alvise Vidolin. 

Intimitet og selskapelighet

Bergens Tidende, 14.03.2007

Mozart: Fiolinkonsert nr. 2 og 4; Sinfonia Concertante

Maxim Vengerov, fiolin

Lawrence Power, bratsj

Verbier Festival Chamber Orchestra

EMI

Vengerovs romantiske Mozart

Det skorter ikke på innspillinger av Mozarts fiolinkonserter. I Mozart-året 2006 kom bl.a. Anne-Sophie Mutter med romantiske tolkninger av alle fem, og Andrew Manze ga ut slanke versjoner av de siste tre. Litt lengre tilbake ruver Viktoria Mullova og flere andre. Her kommer da den russiske fiolingiganten Maxim Vengerov med nr. 2 og 4, innspilt med det lille Verbier Festival Chamber Orchestra som han selv dirigerer fra solistpulten. Konsertene blir spilt som tidstypisk intime, selskapelige verk, men Vengerovs tolkninger og selvkomponerte kadenser er likevel nok så romantiske. Han velger temmelig langsomme tempi i de raske satsene, og han legger spesielt vekt på de melankolske sidene av musikken. Hvis man liker tradisjonelle Mozart-tolkninger, er denne platen et utmerket valg. Og man får en spenstig versjon av Sinfonia Concertante med på kjøpet

Saklighet og hengivelse

Bergens Tidende, 14.03.2007

Franz Schubert: Klaversonate D958 pluss lieder og fragmenter

Leif Ove Andsnes, klaver

Ian Bostridge, tenor

EMI

Leif Ove Andsnes med ny, stor Schubert-tolkning

Dette er den siste platen i serien der Andsnes spiller Schuberts tre sene sonater. Det er c-moll-sonaten som står på programmet, den som etter Deutsch-fortegnelsen er den første av de tre.  Å kalle den og de to andre sonatene for «sene» er kanskje feil. Ordet gir assosiasjoner i retning av modenhet og oppsummering. Sene er disse sonatene kun i den forstand at de ble avsluttet få uker før Schubert døde, 31 år gammel. Dette er ung musikk, skrevet av en komponist som ikke var ferdig med noe som helst. Sonatene er utkast, undersøkelser, eksperimenter som fortsetter Beethovens arbeid med å demontere den tradisjonelle sonateformen. Og det er nettopp slik Andsnes spiller c-moll-sonaten – som et improviserende, lekende forsøk der musikalske ideer og innfall prøves ut, der drømme og dagsklare tanker avløser hverandre. Det er erindringer om Beethoven her, både i sonaten og i tolkningen, men først og fremst er det varsler om den musikalske friheten som skulle komme lengre fremme på veien. Andsnes spiller sonaten tydelig, autoritativt og fremadrettet – med den særlige dobbeltheten av saklighet og intens hengivelse som preger alle hans tolkninger i disse årene.

En plate som denne demonstrerer terningkastsystemets problemer – på mer enn én måte. For det første virker det urimelig å sette tallkarakter på en tolkning som denne. For det andre er det umulig å oppleve og vurdere platen som en helhet. For etter klaversonaten kommer, som på de foregående to platene, en håndfull Schubert-lieder der Andsnes akkompagnerer tenoren Ian Bostridge. Hvorfor? Det må gudene vite. Logisk er det i all fall ikke. Der Andsnes er totalt selvforglemmende og lar hele sin overdådige teknikk stå i verkenes tjeneste, har Bostridge bare øre for sig selv og sin egen nydelige stemme, uansett hva han synger. På denne platen er det bl.a. Harfner-sangene som får gjennomgå – i en skapaktig, nesten hysterisk overspent tolkning der ikke en eneste frase får lov å utvikle seg etter sin egen musikalske og tekstlige logikk.

Fra arkivene

Musikkommentar, Bergens Tidende, 14.03.2007

Nettsteder som YouTube og DailyMotion har gitt begrepet offentlighet ny mening. Enhver ekshibisjonist med kamera og tilgang til internett kan presentere seg selv og sin katt for verden og oppnå de obligatoriske femten sekunders berømmelse. Også mediehastigheten har fått en ny omdreining. Få minutter etter at Britney Spears har blamert seg på et talk show, ligger dokumentasjonen ute på YouTube.

Nettstedene dyrker det flimrende aktuelle. Men de er også arkiver som gjemmer alt mulig rart. Søk, og du skal finne – for eksempel et gammelt filmopptak fra en sommerdag i 1938 der Lester Young står i sitt stiveste puss foran Count Basies orkester på en friluftskonsert i New York. Eller de to eneste eksisterende filmopptak av Charlie Parker – et med Coleman Hawkins fra 1950 og et med Dizzy Gillespie ved Down Beat Awards i 1952. Eller verdens eneste filmopptak av Clifford Brown – han står i et tv-studio i Detroit og spiller, helt alene, i 1956, få måneder før han dødde. Og så er det Coltrane. Folk trodde en gang at det bare fantes tre-fire tv-opptak med ham. Men søk på hans navn nå og se hva som kommer opp. Min personlige favoritt er et konsertopptak fra Düsseldorf i 1960 der han blåser sokkene av Stan Getz – akkompagnert av en desorientert, men sammenbitt Oscar Peterson.

Tidligere tok man vist ikke opphavsrettighetene så nøye på disse nettstedene. Nå holder man bedre justis. Likevel er det fremdeles mye å hente: Miles Davis, Sonny Rollins, Bill Evans og alle de andre – i kornede, svart-hvite opptak fra fjernsynets barndom på 50- og 60-tallet. Og det ligger også mye interessant i den klassiske avdelingen av arkivet: Tidlige filmer og tv-opptak med Callas og di Stefano. Winterreise med Fischer-Dieskau. Pianister som Landowska, Michelangeli, Rubinstein. Strykere som Heifetz, Piatigorsky. Og så videre.

Min sønn kaller YouTube for GlueTube. Ikke uten grunn. Man blir fort fanget inn og sitter klistret til skjermen i timevis. Den ene videosnutten trekker den andre med seg. Sist var det søndagen som gikk. Jeg fant, jeg fant! Et intervju med Boulez om Webern og Messian. Chet Baker i et klipp fra en gammel B-film. Horowitz’ legendariske Moskva-konsert. Tjue minutter med Dexter Gordon i mitt gamle Montmartre. Og dagens mimrestund: Et kort glimt av Sonny Rollins fra en konsert i 1965 med NHØP og Alan Dawson. Hans beste konsert noensinne. Jeg vet det. Jeg satt i salen.

Klarhet og ro

Bergens Tidende, 12.03.2007

Verk av Elgar og Walton

Solist: Nikolaj Znaider, fiolin

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nikolaj Znaider med sterk, gjennommusikalsk tolkning av Elgars fiolinkonsert

Orkestret spiller en lang, beveget introduksjon. Mot slutten er det en liten pause. En ny stemme dukker opp. Det er fiolinsolisten som blander seg i spillet. Han runder introduksjonen av, legger musikken til hvile – for straks etter å vekke den til live igjen og åpne et nytt forløp, sitt eget forløp. Og fra dette punktet og helt frem til den aller siste takten, var det Nikolai Znaider som hadde den musikalske regien i Edward Elgars fiolinkonsert. Han var konstant i musikkens sentrum, med full teknisk kontroll over alle detaljer, med full oversikt over alle bærende linjer i dette lange, slyngede forløpet. Elgar selv skrev en gang at denne konserten er «fryktelig følelsesfull, alt for følelsesfull». Slik Znaider spilte den, ble den aldri det, i hvert fall ikke følelsesfull i betydningen sentimental. Musikken var inntrengende, inderlig, dramatisk. Og samtidig preget av forunderlig klarhet og ro. En sterk, gjennommusikalsk tolkning. En musikalsk opplevelse av de helt sjeldne.

Klarhet og ro er ikke de første ordene som melder seg når man skal beskrive William Waltons første symfoni. Den er skrevet i begynnelsen av 1930-årene, i et relativt tradisjonelt tonespråk, men med tydelige inspirasjoner fra tidlig europeisk modernisme. Og samtidig merker man at Walton i samme periode var begynt å jobbe som filmkomponist. Symfonien virker faktisk mange steder som musikk til en fraværende film. Den har et utpreget fortellende preg, er full av brå stemningsskift og fargesprakende effekter, og utnytter alle instrumentgrupper i det store orkestret. Andrew Litton og BFO likte tydeligvis utfordringene i dette brokete partituret og denne bråkete musikken. Og klarte langt på vei å skape musikalsk sammenhenger ut av Waltons mange små fragmenter.  

Kultur og snusk

Kommentar, Bergens Tidende, 11.03.2007

Når tv-journalistene hører ordet kultur, henter de et mikrofonstativ. Eller et møkkagreip.

Det er sannelig ikke enkelt å være journalist nå for tiden. Næringslivsjournalistene får pepper fordi de ikke har skjønt NRKs regnskapssystem. Sportsjournalistene blir kritisert for å ignorere kvinnene. VGs altruistiske, sannhetssøkende Olav Versto blir beskyldt for å drive kampanjejournalistikk. Hederkronede BA blir anklaget for å støtte Siv og syltelabbene bare fordi en kreativ medarbeider har satt litt fotomanipulasjon på forsiden. Og sjekkheftejournalistikken er plutselig kommet i faresonen fordi justisministeren tilfeldigvis har lest en bok om Se og Hør. Nei, det er sannelig ikke enkelt.

Men kulturjournalistikken, da? Nyhetsmedienes lille fargeklatt? Her kan det vel ikke være noe å kritisere? Åh, jo da. I en kronikk i BT i siste uke (28.2) refererte Cathrine Jakobsen noen poenger fra en masteroppgave i journalistikk ved Universitetet i Oslo. Hun hadde analysert en serie nyhetssendinger på Dagsrevyen og TV 2 i 2004-2006, og konstatert at innslagene om kulturstoff er få, enkle og ukritiske. I Dagsrevyen er over halvparten av innslagene lanseringssaker. På TV 2 er en tredel av dem lanseringssaker, mens resten er vinklet som enkle markedsføringssaker uten utdypende informasjon. På begge kanaler er kulturstoffet preget av svak kildebruk.

Resultatene kan neppe komme bak på noen. Ser man Dagsrevyen og TV 2-nyhetene til daglig, skjønner man med en gang hva Jakobsen mener. Så her er det vel ikke så mye å snakke om? Åh, jo da. Man kan for eksempel overveie om dette er noe man bør gjøre noe med.

Samme dag som Jakobsens kronikk sto i avisen, tok Erik Fossen saken opp med nyhetsredaktørene i NRK og TV2. Og fikk noen herlige svar, helt etter tidens mediestrategiske lærebok. NRKs nyhetsredaktør valgte den myke «vi-legger-oss-helt-flat»-stilen som er blitt så populær blant lederne i offentlig sektor. Hun innrømmet allting: Nei da, Dagsrevyens kulturdekning holder ikke mål. Jo da, det er alt for mye lanseringsstoff. Og, jo da, det er for lite «kritisk journalistikk hvor vi undersøker forholdene i kultur-Norge». Hun var nesten på nippet til å si at NRK vil «forbedre sine rutiner», men husket så i siste liten å tilføye at hun ikke kunne love noen grunnleggende endringer.

Nyhetsredaktøren på TV2 er ingen pusekatt. Han tok den tøffe, maskuline «angrep-er-det-beste-forsvar»-varianten og avviste slett og rett hele undersøkelsen. Jakobsens beskrivelse er feil; hennes statistiske materiale er for spinkelt; hun driver bare med synsing og tilfeldigheter. In your face, baby! Og etter denne imponerende slagserien kom så en liten bemerkning om at TV2 selvsagt driver med lanseringsjournalistikk. Pluss en forsikring om at de skam også bruker «tid og ressurser på å grave fram snusk der det finnes».

Forskjellene i reaksjonsmåte er morsomme, men det mest morsomme er kanskje at den ydmyke NRK-redaktøren og råtassen på TV2 faktisk er grunnleggende enige om hva kulturjournalistikk er – og hva det burde være. Begge er fullt klar over at kulturjournalistikk i dagens nyhetsprogrammer først og fremst fungerer som ubetalt markedsføring av nye plater, filmer, bøker osv. Og begge har en drøm om å ha tid og ressurser til å drive kritisk journalistikk som «undersøker forholdene i kultur-Norge» og graver frem «snusk der det finnes».

De to redaktørenes spontane reaksjoner gir et interessant innblikk i en utbredt journalistisk tenkemåte der møkkagraveren fremdeles er det profesjonelle idealet. For at kulturjournalistikk skal bli skikkelig journalistikk, kreves det – forstår vi – avsløringer, sensasjoner, skandaler. Men det er tross alt begrenset hvor mange Watergate-saker det er i kultursektoren på en vanlig torsdag. Og da er det vel bare lanseringsjournalistikk tilbake? Ikke nødvendigvis.

De fleste av innslagene i den daglige nyhetssendingen er lanseringssaker. I hvert fall i utgangspunktet. Politikere lanserer utspill; finansfolk lanserer planer; forskere lanserer rapporter, osv. Det skjer selvsagt at journalistene bare stiller seg opp i Stortingets vandrehall og holder mikrofonen frem. Men vanligvis klarer de og deres redaktører å forholde seg både aktivt og selvstendig til lanseringene. De intervjuer folk med alternative synspunkter; de lar partene møtes og diskutere i studio; de vurderer konsekvenser; de innkaller ekspertkommentarer, osv., osv.

Når det derimot gjelder kulturområdet, har journalistene bare valget mellom å være mikrofonstativ eller møkkagraver – om vi skal tro nyhetsredaktørene i NRK og TV2. Men det skal vi selvsagt ikke. Hele den store viften av journalistiske genrer og metoder som brukes i resten av nyhetssendingene, står til rådighet. Også på dette området. At de ikke blir brukt, er et uttrykk for manglende fantasi. Eller kanskje for en bevisst prioritering.

Et gjenhør

Bergens Tidende, 07.03.2007

Abbey Lincoln: The World Is Falling Down

Universal Music France

I Abbey Lincolns forunderlige verden

I disse dagene er det 17 år siden Abbey Lincoln gikk i studiet og spilte inn ”The World Is Falling Down” for Verve. Nå dukker platen opp igjen på Universal. Og takk for det. For dette er musikk som har holdt seg utrolig godt. Med i studiet hadde Lincoln makkerparet Charlie Haden og Billy Higgins på bass og trommer, den franske altmuligmannen Alain Jean-Marie på klaver og en blåserrekke med Clark Terry, Jackie McLean og Jerry Dodgion. Med et lag som dette blir det selvsagt mange skarpe blåsersoloer og mye flott triospill, men likevel er det Abbey Lincolns sang som bærer denne platen – med en rå stemmeklang som ligger veldig langt fra jazzvokalistenes bleke mainstream, og med en fri, fabulerende frasering som enhver hardbop-trompetist ville misunne henne. Hun synger mest egne komposisjoner, men underveis tar hun seg også tid til å splitte et par standards i atomer. Hun var 60 år den gangen i 1990. Om kort tid kommer hun med en ny plate.

Overskudd

Bergens Tidende, 07.03.2007

Konsert

Steffen Horn, klaver

2L

Flott, pianistisk musikk på ny plate med Steffen Horn

Det var musikk av Debussy, Chopin og Prokofiev på de to oppsiktsvekkende platene som den unge norsk-tsjekkiske pianisten Steffen Horn ga ut i 2004. Nå er han plateaktuell igjen, igjen på platemerket 2L, og igjen med et program stappfullt av flott, pianistisk musikk. Det starter med en sonate av tsjekkiske Jan Ladislav Dusik, en wienerklassisk komponist som ifølge oppslagsverkene er blitt urettferdig oversett – noe man må si seg enig i etter å ha hørt Horn spille dette sjarmerende, nærmest tidlig-romantiske verket. På resten av platen beveger Horn seg på mer kjente stier – med en håndfull Rachmaninov-preludier, Griegs Lyriske stykker, op. 65, og til sist Prokofievs første klaversonate. Det er tydelig at han føler seg tiltrukket av stort anlagte, krevende verk. Men så har han da også både det tekniske overskuddet og – ikke minst – den formsansen og musikalske klarheten som må til for å få slike verk til å leve. At det er snakk om en live innspilling, merker man nesten ikke. Bare på det velfortjente bifallet.

Sværvektere

Bergens Tidende, 28.02.2007

Kalevi Aho
Konsert for kontrafagott

Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton

Konsert for tuba

Norrköping Symphony Orchestra og Mats Rondin

BIS

BFO ute med ny plate

Det finns bare to konserter for kontrafagott, og det er Lewis Lipnick som har bestilt dem begge. Den første skrev Gunther Schuller i 1978, den andre skrev finske Kalevi Aho i 2005. Da Lipnicks eget amerikanske orkester ikke ville sette Ahos verk på programmet, sprang Andrew Litton og BFO til og uroppførte det i Grieghallen siste februar. På live-opptaket som nå er gitt ut på plate, hører vi Lipnick spille Ahos melankolske, melodiøse musikk på et spesialbygget instrument med flott klang i det høye registret. Samtidig demonstrerer platen dog også kontrafagottens begrensninger som soloinstrument, spesielt i det dype registret der den ikke kan konkurrere med orkestret, og der tonene ofte bare merkes som vibrasjoner i fotsålene. Ahos andre verk på platen er en bevegelig og melodisk konsert for tuba – der norske Øystein Baadsvik demonstrerer at sværvekteren blant messingblåserne kan være både lett og elegant.         

Symfonisk dramatikk

Bergens Tidende, 28.02.2007

Tchaikovsky: 4., 5. og 6. symfoni

Orchestra dell’ Accademia Nazionale di Santa Cecilia

Dirigent: Antonio Pappano

EMI

Fargesprakende Tsjaikovskij

Antonio Pappano er en mann med mange jern i ilden. Han er operasjef på Covent Garden i London, sjef for Romas symfoniorkester, Orchestra dell’ Accademia Nazionale di Santa Cecilia, og i tillegg en habil pianist – som for eksempel kan høres som akkompagnatør på Ian Bostridges plate med Hugo Wolf-sanger. På den nye EMI-platen dirigerer han sitt romerske orkester i Tsjaikovskijs tre siste symfonier. Det er altså orkesterdirigenten Pappano vi møter? Nei, egentlig ikke. Han dirigerer de tre symfoniene som om han sto i orkestergraven på Covent Garden. Og det er utmerket. For det kler faktisk disse verkene å bli spilt som drama, som opera. Tsjaikovskij var kanskje ikke noen stor symfoniker, men når Pappano kaster sitt blikk på partiturene og henter frem alle de teatralske og høyspente momentene, blir resultatet fargesprakende og effektfullt. Og veldig underholdende.

På reise fra Bergen til Verona

Bergens Tidende, 21.02.2007

Edward Grieg: Peer Gynt Suites

Bergen filharmoniske orkester

Dirigent: Ole Kristian Ruud

BIS

Edward Grieg: Olav Trygvason and Orchestral Songs

Bergen filharmoniske orkester og kor, Kor Vest og Voci Nobili

Dirigent: Ole Kristian Ruud

BIS

Sergei Prokofiev: Romeo and Juliet, suites 1-3

Bergen filharmoniske orkester

Dirigent: Andrew Litton

BIS

BFO markerer seg på platemarkedet med tre nye innspillinger

I 2005 ga BFO og Ole Kristian Ruud ut en plate med all Griegs scenemusikk til Peer Gynt. Frisk og levende musikk, spilt av et orkester som kjenner Grieg ut og inn, og som kanskje nettopp derfor er i stand til å blåse nytt liv i de gamle sviskene – skrev jeg den gangen. Det samme kunne man si om de to seneste utgivelsene i BFO og Ruuds Grieg-serie på platemerket BIS – en plate med de to Peer Gynt-suitene og litt til, og en plate med Olav Trygvason-fragmentet og en håndfull orkestersanger. Begge utgivelsene inneholder verk som ikke spilles ofte, og som det er interessant å høre i en skikkelig innspilling. Men det er likevel tolkningene av de mest kjente verkene som bærer disse platene – og som imponerer. I nesten hver eneste sats fra suitene og hver eneste orkestersang er det noe nytt å fundere over, en uventet frasering, et overraskende tempovalg, en uvant karakterisering. Legg til at orkesterklangen hele tiden er romantisk varm og egal, og at det både medvirker gode sangere og entusiastiske kor på Olav Trygvason-platen – der spesielt sopranen Marita Solberg glimrer med en flott tolkning av orkestersangene. At nettopp Olav Trygvason-fragmentet likevel ikke overbeviser musikalsk sett, er verken BFOs eller sangernes skyld.

Enten man liker det eller ikke: BFO er uunngåelig forbundet med Griegs navn og vil formentlig alltid bli vurdert på sine tolkninger av nettopp hans musikk. Men at orkestret faktisk også kan annet og mer enn å forvalte og oppdatere Grieg-arven, demonstrerer Andrew Litton med den tredje BFO-platen i denne omgang – en glimrende innspilling av Prokofievs tre suiter bygget på musikken hans til balletten Romeo og Julie. Musikalsk sett ligger Prokofievs Verona uendelig langt fra Grieg og Bergen. Her er det klar og skarp orkesterklang, kantede melodilinjer, ironisk vrengende effekter, skeive rytmer og voldsomme dynamiske kontraster. Men BFO har fin sans for denne musikken. Den nye innspillingen kan utmerket konkurrere med de beste av de eldre platene. Og i tillegg har Litton sørget for å ha noe ekstra å by på: Han har brutt opp de tre suitene og stokket om på satsene slik at resultatet blir et musikalsk forløp som følger handlingen i den opprinnelige balletten. Det er visst ikke gjort før.

Et enkelt hjertesukk til sist: Det meste av musikken på disse tre platene med BFO er korte stykker eller suiter basert på scenemusikk, incidental music, «tilfeldig musikk». Kommer det montro ikke snart en plate der musikerne får anledning til å vise hva de virkelig duger til – en plate med noen skikkelig lange, musikalsk sammenhengende verk?

Øyeblikk

Bergens Tidende, 14.02.2007

Chromos

Gro Sandvik, fløyte

Einar Røttingen, piano

Pro musica

Eksperimenter med fløyte og klaver

Her er en plate med norsk samtidsmusikk for fløyte og klaver, spilt med innsikt og entusiasme av Gro Sandvik og Einar Røttingen. Olav Bergs bidrag heter «Moments», øyeblikk. Dette kunne vært tittelen på platen som helhet. For det meste av musikken har nettopp øyeblikkskarakter. Vi er i det musikalske verkstedet der komponistene prøver ut ideer og nærmest improviserer musikken frem. Berg skriver en slynget melodilinje for solofløyte med assosiasjoner til både Debussys Syrinx og Roland Kirk; hos Knut Vaage («Fortuna») blir resultatet fem korte eksperimenter med ulike instrumentaleffekter; mens Jostein Stalheim («Hidden Music») og Ivar Lunde Jr. («Chromos») presenterer lengre, sammenhengende stykker. Felles for dem alle er den eksperimenterende, undersøkende holdningen til formatet. Og hvis man av og til savner en strammere styring av ideer og innfall, kan man lytte til platens nestor, Edward Hagerup Bull, som er representert med to korte, formsikre komposisjoner.

Raffinert enkelhet

Bergens Tidende, 14.02.2007

Anat Fort

A Long Story

ECM

En israeler i New York

Det starter med klaver. En enkel melodilinje. Som straks viser seg å være knapp så enkel. Det er noe med rytmen som ikke helt stemmer. Og med melodien som beveger seg i merkelige retninger. Etter hvert blander bass og trommer seg i spillet. Og det blir triomusikk og frie improvisasjoner. Det er Anat Fort som sitter ved klaveret. Hun er israeler, bosatt i New York, klassisk utdannet komponist og altså også jazzpianist. Og vel verd å lytte til. Musikken hennes har en eiendommelig blanding av enkelhet og raffinement, med skeive, melankolske folketoneaktige melodier som folder seg ut i både stramme improvisasjoner og free jazz utblåsninger. Den glimrende bassisten Ed Schuller legger bevegelige, stofflige linjer i bunnen. Og syttiårige Paul Motian, den evige avantgardisten, sitter bak trommene og kaster skarpe kommentarer inn i musikken, laid back og cool som alltid. Klarinettisten Perry Robinson, en annen gammel new yorker-avantgardist, medvirker på en del av numrene. På en plate som godt kan vise seg å være en av årets beste. 

Musikalitet og engasjement

Bergens Tidende, 31.01.2007

Janine Jansen, fiolin

Riccardo Chailly med Gewandhausorchester

Decca

Mendelssohn og Bruch i det 21. århundre

Alle fiolinister har dem på repertoaret. Alle vet hvordan Mendelssohns og Bruchs fiolinkonserter skal spilles. Innspilninger som kobler dem er utallige som havets sand. Og så kommer Janine Jansen da og spiller dem slik du aldri har hørt dem før. Alt støv og spindelvev er blåst vekk. Dette er slik Mendelssohn og Bruch skal spilles i det 21. århundre. Ingen smektende, sentimentale linjer, ingen følsom romantikk. Bare sterk musikk, spilt med rå energi og voldsomt drive. Og med smittende musikalitet og engasjement. Vi som så Janine Jansen på Festspillene siste år, vet at hennes teknikk er formidabel, men også at den aldri er et mål i seg selv. På platen merker man nesten i hver frase hennes begeistring over å kunne bruke teknikken til å bringe nye eller glemte sider av disse gjennomterskede stykkene frem i lyset. Innspilningen er gjort i Leipzig. Og, ja, det er Mendelssohns gamle  Gewandhausorchester og dirigenten Riccardo Chailly som akkompagnerer henne. Hva mer kan man ønske seg?

Stillheten etter musikken

Musikkommentar, Bergens Tidende, 31.01.2007

Det er torsdagskonsert i Grieghallen. Dirigenten fører orkestret gjennom Bruckners monumentale 8. symfoni. Vi er kommet frem til sistesatsen i et av orkesterlitteraturens mest overveldende verk. I de aller siste taktene holder dirigenten musikerne litt tilbake. Så smeller hele orkestret til med en kort, markert C-dur sluttakkord. Halvannen times musikalsk reise er slutt.

Og her, i dette magiske øyeblikket, før den siste takten er forbi, før dirigenten har senket armene, før musikerne har kommet seg ned på jorden igjen – nettopp her begynner en av tilhørerne i salen å klappe. Det går et rykk gjennom dirigenten. Fortryllelsen er brutt. Musikerne ser seg brydd omkring. De andre tilhørerne vet ikke riktig hvordan de skal takle dette. Så begynner noen å klappe, nølende, forsiktig. Og etter hvert kommer da den store applausen, hele salens kvittering for en flott fremførelse.

 

Den torsdag kvelden tenkte jeg på dokumentarfilmen som Paul Smaczny lagde i 1996 om Claudio Abbado, Berlinersymfonikernes mangeårige dirigent. Filmen heter «Å høre stillheten». Man ser Abbado på prøvene og på konsert. Men også i mer avslappede omgivelser en stille sommerdag i Italia. Og det er her han snakker om å høre stillheten i musikken. Og om at stillheten etter musikken er en vel så viktig del av musikken.

Applausen er konsertpublikummets spontane uttrykk for hvordan de bedømmer konserten. For sin del bedømmer Abbado spontant konsertpublikummet etter om de er i stand til å vente med applausen og la musikken klinge ut i stillhet. Spesielt er han opptatt av hvordan publikum håndterer slutten på de store, tunge verkene – som for eksempel Verdis Requiem eller Brahms’ tyske rekviem. Eller Bruckners sene symfonier. Abbado ville ikke likt seg i Grieghallen den torsdagskvelden.

Den klassiske konserten er en sosial institusjon som styres av et sett skrevne og uskrevne regler. Disse reglene er ikke evige. På Haydns og Mozarts tid snakket publikum høylytt mens musikken spilte. Og de klappet når de hadde lyst. Eller buet musikerne av scenen hvis de var utilfredse med fremførelsen. At publikum må sitte stille, og at det ikke er lov å klappe mellom satsene i en symfoni – det er regler som først slår igjennom sent i 1800-tallet. Og det er musikerne og komponistene som driver dem frem. For å skape respekt om innsatsen og om musikken.

Regler, konvensjoner – som ofte virker stive og hemmende, jo visst. Det er selvsagt mange ganger man som tilhører har lyst til å applaudere en spesielt flott tolkning av en sats. Og hvorfor kan det klassiske publikummet ikke gjøre som jazzpublikummet og applaudere en spesiell sterk soloprestasjon inne midt i forløpet? Likevel: Det er ikke utvendige konvensjoner alt sammen. Noen ganger er det noe i musikken selv som krever stillhet, noen ganger er det situasjoner der applaus virker nesten støtende. Som den kvelden i Grieghallen.

Når Mstislav Rostropovitsj hadde spilt konsert, og var blitt kaldt frem igjen og igjen av et ellevilt publikum, kom han til sist inn igjen med celloen sin, satte seg og spilte sarabanden fra Bachs cellosuite i d-moll. Så ble det tyst i salen. Og så gikk han hjem.

Den verden vi lever i

Kommentar, Bergens Tidende, 28.01.2007

Selvsagt er populærkulturen med på å danne den verden vi lever i. Bare forskere og journalister synes fremdeles det er sensasjonelt.

Det var seminar på Norsk utenrikspolitisk institutt her om dagen. Om forholdet mellom populærkultur og politikk. En av innlederne, samfunnsviteren Ivar Neumann, var kommet frem til at vår forståelse av hvordan verden henger sammen, ikke kun preges av hva som står i de norske avisene, men også av tidens populærkultur, for eksempel av amerikanske tv-serier og internasjonale bestsellers av typen Harry Potter og slikt.

Dette var jammen et sterkt og kontroversiell synspunkt, gitt. Hovedstadens kulturjournalister fikk nesten hjertestans. Og i Klassekampen fant de saken så oppsiktsvekkende og så provoserende at de måtte bruke en hel dobbeltside til å presentere det sensasjonelle budskapet – at Harry Potter er «med på å danne den verden vi lever i» (24.1).

Man skal visst ha levd en særs beskyttet tilværelse for å bli overrasket over Neumanns forsiktige antydning av det kanskje kunne være en sammenheng mellom populærkultur og folks opplevelse av verden. Vi vanlige dødelige har i det minste skjønt sammenhengen for lengst. Hver kveld når vi zapper rundt fra kanal til kanal, forstår vi, uten vansker, at det ikke kun er innslagene på Dagsrevyen som handler om – og danner – den verden vi lever i. Hver kveld innser vi at det er sterk, indre forbindelse mellom hva som skjer på skjermen og alt hva som ellers skjer i verden.

Vi vet for eksempel at den beleste, fornuftige Josiah Bartlet i «Presidenten» er en ønskedrøm, en fiksjon som kun gir mening fordi George W. Bush er president i virkelighetens Hvite hus. Vi vet at de opprivende sykdomshistoriene i «House» blant annet, og kanskje mest av alt, handler om de problemene som virkelighetens moderne, markedsdrevne helsevesen skaper. Og vi vet at man ikke kan forstå de fiktive historiene i en serie som «24» hvis man ikke husker hva som skjedde i virkelighetens USA den 11. september 2001.

Og når vi slår av tv-en, merker vi hvordan tankemønstre og forståelsesformer fra alle disse fiktive universene blir hengende i bevisstheten. Hver gang vi har sett et nytt avsnitt av «24» og har fulgt agent Bauers heroiske kamp mot terrorister og masseødeleggelsesvåpen, er vi blitt en smule mer mottakelige for argumentene om at hans kolleger i den virkelige verden ikke alltid har tid til å følge det internasjonale samfunnets bløtaktige spilleregler og overholde Genèvekonvensjonene og respektere menneskerettighetene og slikt. Og når den eksentriske dr. House endelig vinner kampen mot hospitalets usympatiske, griske styreformann, er det rett før vi begynner å tro at de strukturelle problemene i Helse Bergen kunne løses bare man fikk skiftet ut ledelsen. 

At fiksjon – all fiksjon – ikke bare handler om verden, men også virker inn på forståelsen av den, er en gammel nyhet. Hele de siste hundre års kultur- og mediehistorie handler faktisk om dette, om sammenhengen mellom finkultur, populærkultur, ideologi og politikk. Om hvordan bøker, film og tv-serier har fortolket tidens problemer og formet folks forståelse av verden. Og om hvordan politikere fra alle ender av spektret alltid har forsøkt, og fremdeles forsøker, å utnytte – eller undertrykke – de forståelsespotensialene som ligger i de mest populære delene av kulturen.

De kinesiske myndighetene trenger for eksempel ikke å dra på NUPI-seminar for å forstå at populære tv-programmer spiller en viktig politisk rolle. Samme dag som Klassekampen brakte den sensasjonelle nyheten om at Harry Potter er med på å danne den verden vi lever i, offentliggjorde det statlige, kinesiske nyhetsbyrået Xinhua en rekke nye retningslinjer for driften av de nasjonale tv-kanalene. Den offisielle begrunnelsen er at man vil skape et «bedre tv-miljø», men ifølge kommentatorer og iakttakere er formålet først og fremst å forhindre at tv-seerne får en feil forståelse av den verden de lever i – opp mot den 17. partikongressen som skal holdes i Beijing til høsten.

At kinesisk tv ikke har lov å sende eksplisitt opposisjonelle meningsytringer i nyhets- og aktualitetsprogrammer, sier seg selv. Slik har det alltid vært. Det interessante ved de nye retningslinjene er at populære serier og underholdningsprogrammer nå også sensureres bort. I de neste åtte månedene er det forbudt å vise utenlandske tegnefilmer og «vulgære reality-shows» pluss tv-serier som handler om kriminalitet, rettssaker, sex, kjærlighetsforhold, utenomekteskapelige forbindelser og skilsmisser. Frem til partikongressen skal kinesisk tv kun vise «etisk inspirerende» programmer i beste sendetid. Hva slike programmer gjør ved den verden kineserne lever i, får vi helt sikkert vite til høsten.

Fra gitarmusikkens gullalder

Bergens Tidende, 24.01.2007

Juuso Nieminen
Guitar Recital

Terravox

Ny plate med verk av Guiliani og Sor

Den unge finske gitaristen Juuso Nieminen har vunnet en rekke internasjonale priser de siste årene. I 2005 ga han ut en plate med verk av Joaquin Rodrigo og Manuell Maria Ponce – to av den moderne gitarlitteraturens store navn. På den nye platen vender han blikket bakut og presenterer verk fra gitarens gullalder i første halvdel av 1800-tallet. Her er svisker som Mauro Giulianis store, «heroiske» sonate (op. 150) og Fernando Sors virtuose Mozart-variationer (op. 9). Pluss kjente verk av de mindre mestrene Diabelli, Aguado og Paganini. Nieminen behersker instrumentet sitt og spiller disse gamle, besnærende verk med fin forståelse for både melodiføring og klang. Bare i de aller mest halsbrekkende passasjene er det av og til litt grums og uklarhet. Mer problematisk er det at repertoaret blir noe ensformig i lengden. For all del – dette er nydelig, sjarmerende musikk, lett å like, men en helt recital-plate blir nok i meste laget.

Beethoven Pluss

Bergens Tidende, 17.01.2007

Beethoven og Lasse Thoresen

Grieg Trio

Simax

Grieg Trio på jakt etter kontraster og forbindelser

Klart det er vanskelig å lansere nye plater med Beethovens klavertrioer på et marked der det i forveien finnes om lag 50 innspillinger. Her trengs det friske grep. Grieg Trio har forsøkt seg med «Beethoven pluss» – tre plater der de kobler Beethoven-trioene med verk av samtidskomponister under sloganet «kontraster og forbindelser». Prosjektet er interessant. Men risikoen ved en slik sammenkobling på tvers av tid og stil blir demonstrert til fulle på den siste platen i serien. Det starter med en traust, men temmelig fargeløs tolkning av Beethovens Erkehertug-trio, etterfulgt av Lasse Thoresens klavertrio «The Descent of Lumnious Waters» fra 2002. Og, jo da, Thoresens trio er et musikantisk verk, skrevet med fin fornemmelse for genrens krav, og entusiastisk fremført av Grieg Trio. Men bortsett fra at det altså er snakk om to klavertrioer, er det vanskelig å skjønne logikken i denne koblingen – som verken skaper forbindelser eller produktive kontraster.

Overganger

Bergens Tidende, 17.01.2007

Randi Stene, mezzosopran

Trondheim Symfoniorkester

Muhai Tang, dirigent

Simax

Randi Stene synger Zemlinsky og Schulhoff

Wieneren Alexander Zemlinsky og tsjekkeren Erwin Schulhoff døde begge i 1942, den ene i amerikansk eksil, den andre i en konsentrasjonsleir i Bayern. De ble mer eller mindre glemt etter krigen og er først kommet på repertoaret igjen i cd-alderen. På den nye platen presenterer Randi Stene og Trondheimsymfonikerne Zemlinskys Maeterlinck-sanger (op.13) og Schulhoffs to «symfonier for altstemme og orkester» (opp. 26 og 28). Det er flotte, dramatiske verk fra tiden like før og etter første verdenskrig, skrevet i overgangen mellom senromantikk og ekspresjonisme, med hint av Strauss hos Zemlinsky og en raffinert, Mahlersk klangbeherskelse hos Schulhoff. Orkestret spiller upåklagelig, og Randi Stene har fin sans for melankolien i disse sangene. Hennes mørke stemme legger seg inn i orkesterklangen nesten som et ekstra instrument, men blir av og til noe skinger og blafrende, spesielt i de voldsomme utblåsningene hos Zemlinsky.