Av hav er du kommet

Bergens Tidende, 14.12.2019

Verk av Mendelssohn, Wagner og John Luther Adams

Ludovic Morlot, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

«Hav er opphav. Av hav er du kommet». Slik sluttet evolusjonsøkologen Christian Jørgensen et kort, poengtert innlegg om livets opprinnelse. Og slo an et motiv som kom til løpe som en blå tråd gjennom hele torsdag kveld i Grieghallen.

I foajeen var det utstillet instrumenter og plansjer om havforskning og klimaendringer. Inne i konsertsalen var det lyssetting i blå og grønne nyanser. Og det ble spilt musikk med maritime motiver.

Vi var kommet frem til «Havet» – til det andre avsnittet av «Neste Steg»-prosjektet der Bergen Filharmoniske Orkester samarbeider med forskningsmiljøer på Universitet i Bergen og arrangerer konserter med naturvitenskapelige temaer.

Det er ikke noe enkelt format de to samarbeidspartnerne her har konstruert – resultatet kan lett bli en litt ubekvem kobling av folkeopplysende foredrag og mer eller mindre relevante musikalske «illustrasjoner». Men torsdag kveld var det god balanse mellom prosjektets to deler det meste av tiden.

Den musikalske delen startet med at den franske dirigenten Ludovic Morlot og BFO fulgte opp Christian Jørgensens innlegg med «Meerestille und glückliche Fahrt» – Felix Mendelssohns romantiske skildring av endringer i havet fra havblikk til frisk bris.

Etter at biologen Dorothy Dankel hadde fortalt om havets historiske rolle som eksportvei, var det tid til musikk av Wagner. Og her var den musikalske forbindelsen til kveldens tema langt mindre åpenbar.

Forspillene til akt 3 og 1 av Lohengrin hadde for så vidt en klang og en dynamikk som minnet litt om havbildene i Mendelssohns tonedikt, men den ofte spilte kombinasjonen av «Morgengry» og «Rhinfart» fra Götterdämmerung hadde faktisk ikke mye med kveldens tema å gjøre – bortsett fra at handlingen i Wagners opera jo altså foregår ved Rhinen.

Til gjengjeld var BFOs Wagner-utgave musikalsk sett veldig overbevisende. Mens deres Mendelssohn-tolkning var noe fargeløs, hadde Wagner-stykkene alt en kunne ønske seg – flotte hornsignaler, store blankpolerte fraser i messingblåserne og svulmende strykerklanger.  

Oceanografen Marius Årthuns innlegg etter pausen handlet om havets rolle i dagens klimaendringer. Han sluttet med ordene «til hav skal du bli» og pekte med dette frem til kveldens hovedverk «Become Ocean» – «bli hav» – av den amerikanske økokomponisten John Luther Adams.

Livet på jorden begynte i havet. Men, skriver Adams i en note om verket sitt: «Etter hvert som polar-isen smelter og havnivået stiger, står vi mennesker overfor utsikten til at vi selv – nok en gang og helt bokstavelig ­– kan bli til hav».

«Become Ocean» ble opprinnelig skrevet på bestilling av kveldens dirigent Ludovic Morlot som urfremførte det med Seattle Symphony Orchestra i 2013. Det er snakk om et stykke avansert lydkunst – eller med Adams’ egne ord «sonic geography», «lydgeografi» – en fremstilling av havets lyder og bevegelser med musikalske midler.

Det store orkestret er delt opp i tre mindre grupper – messing, treblåsere og strykere – alle supplert med hver sin slagverkgruppe. Gruppene spiller sekvenser av ulik lengde, lyden deres svulmer opp til klimaks på ulike tidspunkter og faller tilbake.

Verket består av 630 takter, men i takt 316, når musikerne er kommet halvveis, begynner de å spille hele det foregående forløpet «baklengs», takt for takt.

   

«Inexorable» – «ubønnhørlig» – står det som tempoangivelse øverst i partituret. Ordet er dekkende både for verket selv og for BFOs og Morlots imponerende fremstilling der den komplekse orkesterlyden formet seg til en stor, stofflig og plastisk bevegelse, en storslått bølge av lyd sammensatt av mange mindre bølger.

Når menneskene en gang er forsvunnet, er havet der fremdeles. Det ruller fremover, det trekker seg tilbake. Fremover og tilbake. Ubønnhørlig.

Det store formatet

Bergens Tidende, 13.12.2019

Ketil Hvoslef

Orkesterverk

Leif Ove Andsnes, klaver

Bergen Filharmoniske Orkester 

Simax Classics

«Det finns ingen musikk som likner dette»

Det starter med buldrende pauker og dramatiske klaverakkorder. Et par sekunder tror du kanskje det er Griegs klaverkonsert du hører? Men du skjønner fort at du har kommet inn i et helt annerledes univers. Du er i Ketil Hvoslefs verden.

Leif Ove Andsnes sitter ved flygelet i Grieghallen og spiller solostemmen i Hvoslefs klaverkonsert sammen med Edward Gardner og Bergen Filharmoniske Orkester. Vi hører dem på den nye Simax-platen som er gitt ut i anledning Hvoslefs 80-årsdag tidligere i år.

Klaverkonserten ble i sin tid nettopp skrevet til Andsnes. Han uroppførte den i Stavanger i 1993 og spilte den to år etter i Bergen. Senere er den blitt revidert og forkortet noe, men den har fremdeles tre satser – rask, langsom, rask. Og det er vel egentlig det eneste ved den som likner på en tradisjonell  klaverkonsert.

For hos Hvoslef er det ingen store klavermelodier, ingen sangbare temaer, ikke noe ydmykt orkesterakkompagnement. Til gjengjeld er her voldsom, spenning og skarp, musikalsk dramatikk.

Lydbildet er dominert av slagverk. Noen ganger imiterer klaveret skarptrommens figurer og spiller dem videre, over til strykerne. Andre ganger blåser Andsnes orkan i klaveret slik at det dype registeret ikke lar seg skille fra lyden av dundrende pauker.

Hele verket er konstruert som en storslått fortelling. Den folder seg ut i klare, presist tegnede musikalske begivenheter, i konflikter, kollisjoner og plutselige, eiendommelige forsoninger mellom klaveret og orkestergruppene.

«Det finns ingen musikk som likner dette», sier Andsnes et sted i tekstheftet. Og det har han helt rett i.

BFO spiller to andre orkesterstykker av Hvoslef på platen, to stykker som heller ikke likner noe annet – «Ein Traumspiel» fra 2009 dirigert av Eivind Gullberg Jensen og en orkesterversjon av Hvoslefs opera Barabbas fra 2004 dirigert av Juanjo Mena.

Begge er velkomne tilskudd til Hvoslef-diskografien. Der tidligere plater har dokumentert den kammermusikalske produksjonen hans, får vi her anledning til å høre hvordan han arbeider med de store, musikalske formatene.

Men det er like fullt den presise, klare tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert som er platens høydepunkt.

Eller kanskje en skulle si: tolkningen av Hvoslefs klaverkonsert nr. 1? For i Nasjonalbibliotekets notesamling ligger det et Hvoslef-partitur fra 2018, et manuskript med tittelen «Piano concerto No. 2». Det verket skulle jeg gjerne hørt spilt inn på plate.

En musikalsk gavepakke

Bergens Tidende, 06.12.2019

Dialogues

Tora Augestad

Grappa Musikkforlag

Det er vanskelig å plassere Tora Augestad. Hun er en sangerinne som beveger seg fritt omkring i landskapet uten å ta hensyn til tradisjonelle musikalske grenser.

På den forrige platen, «Portraying Passion», presenterte hun vokalmusikk i det store formatet – verk av Kurt Weill, Charles Ives og Markus Paus, innspilt med Oslo-Filharmonien og et herrekor. Platen vant Spellemannprisen i 2018 i kategorien «klassisk».

Nå er hun plateaktuell igjen, med dobbelt-cd’en «Dialogues» – som er umulig å plassere i noen av de vante kategoriene.

Denne gang har Augestad valgt det helt lille, intime formatet. På hvert av de 25 numrene hører vi hennes stemme i dialog med bare en enkelt musiker.

Hennes dialogpartnere er noen av de mange musikere hun har arbeidet sammen med de siste årene. Først og fremst folk fra hennes eget ensemble «Music for a while» – Stian Carstensen, Mathias Eick, Trygve Brøske, Pål Hausken og Martin Taxt. Men underveis hører vi også den sveitsiske gambespilleren Martin Zeller og den tyske pianisten Bendix Dethleffsen. Og mange andre.

Sangene på platene har hun hentet fra mange forskjellige tider og steder. Her er en salig blanding av amerikanske evergreens, norske viser og salmer, elisabetanske sanger, franske chansons, Schubert-lieder, berliner-songs og 60-talls avantgarde – alt sammen musikkformer Augestad har vært innom i løpet av karrieren sin.

Materialet er sammensatt og fullt av kontraster, men det oppstår allikevel sammenhenger på tvers av de 25 numrene. Den første platen er preget av lette, ofte ironiske eller bittersøte stemninger, men den andre inneholder melankolsk nattemusikk.

«Dialogues» er en inderlig, avdempet utgivelse. Augestad blender sin store ekspressive stemme helt ned og synger med innestemme, så å si. Og hun gir sine mange medspillere god plass til å utfolde seg i dialogene.

«Jeg håper lytteren finner sin favoritt blant sangene», sier Augestad om utgivelsen. Men det er faktisk temmelig vanskelig å velge i denne perlerekken av musikalske opplevelser – der de fleste ligger an til å bli favoritter.

Ta for eksempel Augestads tre veldig forskjellige dialoger med saksofonisten Trygve Seim. Eller hennes versjon av James Taylor’s 70-talls-hit «You can close your eyes», tidsriktig akkompagnert av Frank Hovland på akustisk gitar.

Dialogen med Stian Carstensens blomstrende akkordeon i Disney-slageren «When you wish upon a star», kommer til å gå på repeat her i juletiden. Og hvis du innimellom får lyst på litt New Yorker-avantgarde er det bare å lytte til «The wonderful widow of eighteen springs» – John Cages tonsetting av et par linjer fra James Joyce’s tekstsalat «Finnegan’s Wake» som Augestad nærmest hvisker frem mens Christian Eggen banker og hamrer med knokene på et lukket flygel.

I intervjuer har Augestad nevnt at utgivelsen på et vis er hennes gave til seg selv i anledning 40 års bursdagen nå i desember. Men det er sannelig også en gave, en vakker julegave, til oss, lytterne.

Høyspenning og voldsomme utladninger

Bergens Tidende, 16.11.2019

Verk av Ørjan Matre, Max Bruch og Peter Tsjajkovskij
Johan Dalene, fiolin

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld med Bergen Filharmoniske Orkester

Det er torsdag i Grieghallen. Pianisten Jarle Rotevatn sitter ved et opprettstående klaver og spiller «Arietta», det aller første av Griegs «Lyriske Stykker». Etter en stund begynner Bergen Filharmoniske Orkester å blande seg inn i spillet hans. Griegs enkle melodilinje møter motstand, den brytes ned og suges opp i orkesterklangen.

Det er Bergenskomponisten Ørjan Matre som leker med Grieg. Han har tatt for seg seks «Lyriske Stykker» og brukt dem som materiale i et bestillingsverk til BFO.

Resultatet er blitt «Lyric pieces», seks korte, musikalske refleksjoner over Griegs verk – seks fantasier der Matre gjenbruker fragment av de gamle stykkene og skaper en flott, koloristisk orkestersats med klokkeklanger og glitrende slagverk.

Grieg er med hele veien, som et ekko, som et minne. Og han dukker selv opp til aller sist som pianist i et knitrende, akustisk opptak fra 1903 der vi hører ham spille «Efterklang», valseutgaven av «Arietta» som avslutter hans «Lyriske Stykker». Og som her avslutter og avrunder Matres komposisjon.

Etter Matres Grieg-fantasier fulgte Max Bruchs Fiolinkonsert nr. 1 med Johan Dalene som solist. Vi er vant til å høre dette verket spilt med tung, erkeromantisk klang. Men denne kvelden var alt som forvandlet.

Unge, imponerende Dalene spilte solostemmen med slank, fin tone og trakk hele tiden frem verkets lyriske kvalitetr, kvaliteter ligger der, under den romantiske fernissen, men som man sjeldent hører. 

Etterpå var det prisutdeling. For Johan Dalene hadde vunnet Den norske solistpris. Og kvitterte med en helt forrykende versjon av Paganinis ekvilibristiske solostykke Caprice nr. 24.

Torsdagskonserten var blitt markedsført i avisene med den litt merkelige formuleringen: «Edward Gardner har et godt grep om Tsjaikovskij». Men, ja da, hvis noen faktisk hadde tvilt på Gardner og grepet hans, så ble de i alle fall overbevist da han og BFO satte i gang med Tsjajkovskijs Symfoni nr. 5.

For her var det elektrisitet fra første takt. Høyspenning og en voldsom drivende kraft som sprengte seg gjennom alle fire satser. Jo, Gardner hadde grep om dette verket.

Men han hadde sannelig også et fantastisk orkester med på reisen sin, et orkester som kunne drive musikken fremover og slå til i de store utladningene. Et orkester med tre- og messingblåsere som kunne få alle Tsjajkovskijs melodiske juveler til å funkle. Og en samspilt strykergruppe som er uten konkurranse.

Eventyrlige opplevelser

Bergens Tidende, 11.11.2019

30-årsjubileum

BIT20 Ensemble

Trond Madsen og Baldur Brönnimann, dirigenter

Grieghallen

BIT20 Ensemble feirer 30-årsjubileum

Det står et gammelt klaver under trappen opp til Peer Gyntsalen. Det er åpnet helt opp. Innmaten er et syndig virvar av ledninger og elektronikkbokser. Det ligger plater på klaviaturet og fargestrålende kontrollknapper på klaverbenken. Det er lys som blinker. Og klaveret spiller av seg selv – underlige trommelyder og knirkende pling-plong.

Det var slik gitaristen Stephan Meidell og hans Musikkmaskin hilste oss velkommen på vei opp til feiringen av BIT20 Ensembles 30-årsjubileum.

Hele lørdagen var Grieghallen fylt av slike musikkmaskiner, lydinstallasjoner, lyttestasjoner. Det var familiekonsert med Bergen Filharmoniske Orkester inne i hovedsalen.

Og nå, sent på ettermiddagen, startet da de tre konsertene der jubilanten selv sto i sentrum: BIT20 Ensemble – Bergens og Norges fremste formidler av ny musikk.

Det ble tre konserter stappfulle av musikalske opplevelser og begivenheter, tre konserter som demonstrerte spennvidden i BIT20s virke – fra pedagogisk arbeid med skoleelever og musikkstuderende til sylskarpe, høykompetente fremføringer av tidens aller nyeste musikk.   

På den første konserten var denne aller nyeste musikken representert med Bergenskomponisten Knut Vaages «Hybridisasjon» – en handlingsmettet multimedia-produksjon for seks musikere, med opptak på storskjerm og diverse elektroniske lydmanipulasjoner.

«Hybridisasjon» er en spennende skisse som senere skal utvides og bli til et verk for stort ensemble med premiere neste år.

Hovedverket på den andre konserten var Anna Merediths eksplosive «Concerto for Beatboxer» fremført med liv og lyst av et stort ensemble under ledelse av Baldur Brönnimann, BIT20s tidligere dirigent, og med beatbox-verdensmesteren, den ekvilibristiske Bellatrix, som solist.

Trond Madsen, BIT20s nåværende dirigent, debuterte for anledningen som beatboxer og som myndig leder av et kor av fem beatboxere fra Fana Folkehøgskule.

Fløytenisten Ingela Øien åpnet den tredje konserten med en virtuos tolkning av argentinske Marcelo Toledos «Aliento/Arrugas» for solo-fløyte, en tolkning som forvandlet Toledos pust- og lydeksperimenter til en glødende, sanselig fortelling.

Og da var det tid for enda ett av de aller nyeste verkene – og enda en eventyrlig opplevelse: Kristine Tjøgersens klaverkonsert med pianisten Ellen Ugelvik som solist i skjæringspunktet mellom musikk og performance-kunst.

Tjøgersen har opptatt lyder fra en granskog på Sørlandet og «oversatt» dem til musikk. BIT20 spiller disse oversettelsene og skaper lydbilder av trær som knirker, et regnvær, en storm.

Musikken fremstiller skogens indre liv, mens Ugelvik viser frem flygelets indre deler. Hun spiller aldri på tangentene, hun ligger innover resonansbunnen og bearbeider strengene med ulike verktøy.

Etter hvert begynner hun å filme flygelets indre med et videokamera. Opptakene vises på storskjerm. Hun bygger en liten skog av plasttrær på resonansbunnen. Til sist går solen ned. Lyset slukkes.

Det er noe rørende, noe merkelig bevegende over dette verket, en opplevelse av noe stort, noe helt uventet og fremmed som bryter frem

Slike opplevelser var det mange av på de tre konsertene lørdag kveld. Og mange slike opplevelser har BIT20 gitt oss gjennom de siste tretti årene.

Gratulerer med jubileet!

Grøss, gru og kjøttpaier

Bergens Tidende, 08.11.2019

Stephen Sondheim: Sweeney Todd

Christopher Luscombe, regi

Håkon Matti Skrede, kormester

Stephen Higgins, dirigent

Edvard Grieg Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Knivskarp balanse mellom stor patos og grusom komikk

«Hør på historien om Sweeney Todd. Han tjente en mørk og hevngjerrig Gud», synger koret i åpningsscenen. «Rask og stille og ren, var han. Som en perfekt maskin, var han».

Vi er i Grieghallen der Bergen Nasjonale Opera i disse dagene setter opp Stephen Sondheims musikalske gjendiktning av den gamle, makabre historien om seriemorderen Sweeney Todd. Vi hører – og ser – historien om «demonbarberen fra Fleet Street» som slaktet kundene sine og brukte dem som fyll i paier.

Men hva slags historie er dette da? Hva slags musikal? Og hva er det som driver denne barberen?

Det har det vært delte meninger om. Helt fra starten i 1979.

Sondheim forestilte seg at den grusomme historien skulle fremføres som en skarp, musikalsk grøsser i kammerformat.

Regissøren hans, Hal Prince, satte derimot opp «Sweeney Todd» som et overdådig utstyrsstykke og forvandlet den til en dramatisk, moderne opera om livet i Victoriatidens London.

Prince mente at historien om demonbarberen måtte forstås som en kritikk av de elendige sosiale forholdene under den tidlige industrialismen.

Sondheim på sin side oppfattet Sweeney som et enkelttilfelle, et monster drevet av et personlig hevnbegjær som ikke hadde noe med de sosiale omstendighetene å gjøre.   

Kammermusikal eller opera? Grøsser eller sosialkritikk? Hvordan svarer Bergen Nasjonale Opera på disse spørsmålene?

Vel, oppsettingen i Grieghallen er klart nok en kammermusikalsk versjon – selv om den fremføres med et stort orkester, stramt og flytende dirigert av Stephen Higgins.

Regissøren Christopher Luscombe har organisert en «scenisk fremstilling» uten store dekorasjoner og kulisser. Det lille, fine Edvard Grieg Kor og de mange solistene er alle til stede på scenen sammen med orkesteret det meste av tiden. Og handlingens deler markeres greit og effektivt ved hjelp av få, enkle rekvisitter.

Historien er stilisert, skåret inn til beinet. I tillegg er stort sett alle musikalske og sceniske referanser til industrialisme og sosial elendighet fjernet. Pluss at Sondheims opprinnelige partitur er forkortet på flere andre måter.

Hva blir det da tilbake? En forestilling som holder en knivskarp balanse mellom stor patos og grusom komikk.

At denne prekære balanseakten lykkes, skyldes først og fremst fremstillingen av forestillingens to sentrale figurer: Sweeney Todd og vertinnen hans, Mrs. Lovett – som lager «de verste paiene i London».

Den amerikanske barytonen Michael Mayes som synger Sweeney Todds parti, har ikke bare en helt formidabel stemme, han har et voldsomt scenisk nærvær. I hans versjon blir Todd en skremmende, demonisk skikkelse som fyller og dominerer scenerommet med hevnlyst og morderiske fantasier.

Det er Todds «partner in crime», Mrs. Lovett, som er hovedpersonen når det gjelder forestillingens komiske aspekter. Partiet synges med entusiasme og høyt humør av den britiske sopranen Susan Bullock som gir rollen en slagferdig, gemyttlig karakter med underfundige referanser til den engelske «music hall»-tradisjonen

De to sentrale skikkelsene understøttes av et sterkt ensemble. De fleste av solistene er i utgangspunktet operasangere, men alle klarer overgangen til Sondheims musikalformat med bravur.

I rollene som Sweeneys datter Johanna og hennes beiler Anthony Hope – de eneste som overlever myrderiene – hører vi Caroline Wettergreen og Samuel Boden som skaper et eget rom av uskyld og renhet midt i all den bekmørke elendigheten.

Det er mange andre som bør nevnes – tenoren David Curry som fremstiller  den falske italienske barberen Pirelli, Todds første offer; tenoren Christopher Gillett i rollen som konstabel Beadle Bamford; barytonen Lester Lynch som dommer Turpin. Og ikke minst mezzosopranen Gillian Kirkpatrick i rollen som den uhellsvarslende tiggerkonen.

Nye plater med BFO

Bergens Tidende, 25.10.2019

Brahms: Symphonies Nos 1 and 3

Bergen Philharmonic Orchestra

Edward Gardner

Chandos

Béla Bartók: Duke Bluebeard's Castle

John Relyea, Michelle DeYoung, Pál Mácsai

Bergen Philharmonic Orchestra

Edward Gardner

Chandos

Det var på en torsdagskonsert i januar 2016 vi første gang fikk høre Edward Gardner dirigere Bergen Filharmoniske Orkester i et stort verk av Johannes Brahms. Det var den første symfonien det gjaldt den kvelden. Og vi som var til stede forsto med en gang at her skjedde det noe stort. Det gikk et sukk gjennom salen da Gardner startet første sats. Og da han la dirigentstokken fra seg etter aller siste takt, ble det stormende, stående applaus og elleville rop.

Det har blitt mye mer Brahms med Gardner og BFO siden den gangen. I de siste fire årene har de fremført stort sett alle orkesterverkene hans på konserter i Grieghallen.

Nå begynner dette store Brahms-arbeidet å bli dokumentert på plate. I denne måned har plateselskapet Chandos utgitt den første og den tredje symfonien, opptatt i Grieghallen siste år i oktober. Og den andre og fjerde symfonien blir nettopp i disse dagene spilt inn samme sted.

Hvordan er så denne nye Brahms-platen? Vel, min spontane reaksjon er litt som den gangen i Grieghallen for fire år siden. Når Gardner og BFO åpner den første symfonien med treblåsere, pizzicato-strykere og buldrende pauker, tenker jeg: Ja, det er slik det er, det er nettopp slik denne strenge, majestetiske introduksjonen skal spilles -- med tyngde og alvor, spenningsfylt, fremadrettet.

Dette første inntrykket holder seg gjennom hele platen: Gardners og BFOs tolkning av de to symfoniene er robust og solid. Den virker hele tiden "riktig", den holder hele tiden den rette balansen mellom Brahms' klassiske, "beethovenske" inspirasjoner og den store romantiske gestikk.

Gardner tydeliggjør de sammensatte melodilinjene og viser frem hele den. overordnede arkitekturen som binder satsene i de to symfoniene sammen. Og han fører med sikker hånd orkestret gjennom de mange turbulente passasjene der Brahms setter grunnrytmen i spill med skjeve aksenter og uventede taktforskyvinger.

Det er klarhet og overblikk i disse tolkningene. Det er store linjer og enorm fremdrift. Men Gardner og orkesteret tar også vare på de kammermusikalske detaljene.  BFO er et orkester som har alle de klanglige ressursene som kreves til et musikalsk arbeid av denne typen, et orkester som oppfyller alle Brahms’ krav om varme, melodiske utladninger i strykerne og massive kraftlinjer i messingblåserne. Oboer, fløyter og horn briljerer i de mange kammermusikalske episodene underveis. Og konsertmester Melina Mandozzis imponerer med sin vakre fiolinsolo i den første symfoniens andresats.  

Det er endda en plate med Gardner og BFO i høstkatalogen fra Chandos. I september utkom deres innspilling av Béla Bartóks opera "Bluebeard's Castle", opptatt i Grieghallen siste år i forbindelse med en konsertant fremføring av verket med bassen John Relyea og mezzosopranen Michelle DeYoung i de to hovedrollene.

Brahms- og Bartók-platene forteller noe om spennvidden i BFOs virksomhet. I det ene tilfellet har orkesteret hovedrollen i to av 1800-tallets sentrale symfoniske verk, i det andre trer det i bakgrunnen og legger en dramatisk, dissonantisk ramme om et tidligmodernistisk kammerspill.

Historien om Hertug Blåskjegg som viser sin nye kone Judith rundt på slottet sitt, er full av merkelige, uhyggelige scener. Michelle DeYoung tegner et fint bilde av den unge Judith som insisterer på å lukke alle dører opp og få vite alle slottets hemmeligheter. Men det er først og fremst John Relyea som bærer denne innspilningen. Hans uttrykksfulle, rungende bass fremstiller Blåskjegg med styrke og autoritet og gir samtidig den tragiske skikkelsen følelsesmessig kompleksitet og uventede, menneskelige dimensjoner.

Musikk og natur

Bergens Tidende, 21.09.2019

Verk av Ludwig van Beethoven og Maja Ratkje

Jan Willem de Vriend, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nederlandsk tidligmusikk-ekspert spiller Beethoven

Neste år i desember er det 250 år siden Beethoven ble født. Det skal feires. Og den store feiringen er for så vidt allerede begynt rundt om i konsertsalene – som for eksempel på torsdag i Grieghallen der Bergen Filharmoniske Orkester inviterte til konsert med hele to Beethoven-symfonier på programmet.

Kvelden åpnet med den aller mest kjente av dem alle, den femte, «Skjebnesymfonien», fra 1807. I ettertid er den ofte blitt beskrevet som et eksempel på abstrakt, «absolutt» musikk. Dikteren E.T.A. Hoffmann skrev i 1810 at denne symfonien «åpner et ukjent rike» for mennesket, en verden som ikke kan beskrives ved hjelp av språklige begrep.

Kveldens dirigent, nederlandske Jan Willem de Vriend, delte tydeligvis ikke denne oppfatningen. I en kort introduksjon sa han at for ham handler denne symfonien om frigjøring fra samfunnsmessig tvang, den er en fortelling om en heroisk kamp som føres igjennom til seir og forløsning. Og da musikken startet var det tydeligvis denne oppfatningen som lå til grunn.

I tolkningen sin bygget de Vriend på mange års erfaringer fra den nederlandske «tidlig musikk»-bevegelsen. BFO stilte med et redusert mannskap som svarte til det orkesterformatet som var til rådighet i 1807. Resultatet ble en rytmisk, spenstig tolkning av Beethovens store skjebnefortelling, en fremføring som fremhevet alle verkets indre kontraster og konflikter og som satte ekstra trykk og smekk på de store orkestrale effektene.

Det var varme, sødmefylte melodilinjer i strykerne, men først og fremst fremhevet de Vriend partiturets militære aspekter – med messingblåsere og pauker plassert langt fremme i lydbildet. Og da basunene, kontrafagotten og pikkolofløyten endelig sluttet seg til messingblåserne i overgangen til fjerde sats, var det ingen tvil. Seieren var vunnet og ble feiret ettertrykkelig til aller sist med 29 takter ren, triumferende C-dur fortissimo.

Konserten sluttet med Beethovens sjette symfoni, «Pastorale»-symfonien. Som i de Vriends og BFOs tolkning ble til en vakker, liten fortelling om bymennesker på søndagsutflukt i naturen. Fremføringen var avdempet, gjennomsiktig, med fine akvarellfarger i skildringen av gjestenes ankomst og scenen ved bekken. Tordenværet som bryter løs i fjerde sats, ble fremstilt med kraft og store, maleriske effekter – men ble samtidig spilt med en slags distanse som understreket bymenneskenes naive holdning til naturen og naturkreftene.

Det var ikke Beethoven alt sammen på denne torsdagskonserten. Klemt inne mellom de to store 1800-talls symfoniene, dukket det opp et lite stykke norsk samtidsmusikk: Maja Ratkjes «Paragraf 112», et ultrakort orkesterverk skrevet i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014.

Tittelen henspiller på Grunnlovens «miljøparagraf» som ble innført 1992 og som gir naturen og miljøet grunnlovsvern: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Det er ikke noe idyllisk, beethovensk naturmaleri i Ratkjes verk. Det «skildrer» ikke vår tids natur og miljø. Hun tar utgangspunkt i instrumentenes egne «naturlyder» – luften som går gjennom messingblåsernes rør, støyen fra klapper og ventiler, strykeinstrumenter som knirker – og bygger etter hvert opp et eget, skjørt univers av lydfragmenter som beveger seg i mange forskjellige retninger, men som aldri samler seg og blir til en helhet. Kanskje som et musikalsk utsagn om miljøets og naturens nåværende tilstand.

Striregn og magiske bilder

Bergens Tidende, 31.08.2019

Eugenia Dushina, Alexander Kravetz og Tiziano Bracci

Lysdesign: Jens Lange

Barnekor, Bergen Operakor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Opera Bergens Orkester

Opera Bergen

Operagrotten

Scenisk fremføring av Carmina Burana under vanskelige forhold

Vi har fått en ny utendørs scene i Bergen. Det er snakk om et lite lende ute i Lars Hilles Gate, rett bak Geofysen. Her har Anne Randine Øverby og Opera Bergen fått bygget et stort stillas med plass til orkester i bunnen og med kor og solister fordelt på to etasjer oppover.

De kaller stedet for «Operagrotten». Og her oppfører de i disse dagene Carmina Burana – Carl Orffs mektige korverk basert på latinske, tyske og franske tekster skrevet av unge, lystige munker i Bayern en gang på 1200-tallet.

Carmina Burana hører vi jo vanligvis i en konsertsal. Men med den nye forestillingen gjør Opera Bergens oppmerksom på at verket i virkeligheten er et stykke musikkteater med undertittelen «Verdslige sanger for sangere og kor fremført med instrumenter og magiske bilder»

Det var i alle fall mange «magiske bilder» da verket hadde premiere i 1937. Scenedesigneren Ludwig Sievert hadde skapt et fargesprakende rom der kor og solister gikk omkring og levendegjorde illustrasjoner fra middelalderlige håndskrifter.

Så langt gikk Opera Bergen ikke med oppsettingen sin. Men de signaliserte middelaldertemaet med diskrete midler. Koret var kledd i stiliserte kostymer i gule, brune og røde nyanser, og lysdesigneren Jens Lange fulgte opp og skapte «magiske bilder» og fine fargevirkninger både omkring scenen og på veggen opp mot Geofysen.

Alt i alt et interessant, spennende prosjekt. Men utendørs arrangementer på Vestlandet er, som kjent, risikosport. Og på premieren torsdag kveld gikk det dessverre slik værmeldingen hadde spådd i flere dager: Det var striregn, det var styrtregn, det var øsregn og plaskregn.

Forestillingen burde selvsagt ha vært avlyst og flyttet til en annen dag. Men dette var vel ikke praktisk mulig. Så da satt vi altså der i regnet – de mest forutseende av oss ikledd oljehyre og sydvest – og hørte på Carmina Burana, mens koristene oppe på stillaset sprang omkring og samlet vann i bøtter og spann for å forhindre at orkestret på underste etasje skulle bli rammet av plutselige fossefall.

Det er vanskelig å vurdere hvordan denne oppsettingen ville blitt under bedre meteorologiske omstendigheter. Når det gjelder forestillingen torsdag kveld, er det mest en rekke fine detaljer en kommer til å huske.

Opera Bergens Orkester har ikke de enorme dimensjonene som Orff forutsetter i partituret sitt, men klarte likevel – under vanskelig forhold – å få frem det rå og primitive i musikken hans.

Bergen Operakor åpnet og sluttet med fullt trykk på den populære «O Fortuna»-satsen og hadde underveis mange gode momenter med sterke innsatser i kvinnestemmene. Herresiden var noe svakere besatt og hadde en del sprik i de flerstemmige satsene.

Forestillingens beste innslag ble signert av de tre utenlandske solistene. Italienske Tiziano Bracci sang soloene sine med solid, fyldig bass og imponerte i den vanskelige «Dies nox et omnia» der han ubesvært vekslet mellom falsett og det dypeste bass-registeret. 

Den ukrainske tenoren Alexander Kravets gjorde en komisk entre med regnslag og paraply og sang med flott, skrikende falsett  «Olim lacus colueram» – den triste sangen om svanen som blir stekt på spidd.

Og den imponerende, russiske sopranen Eugenia Dushina avsluttet solistinnslagene med en ekvilibristisk utgave av «Dulcissime», kjærlighetssangen der Orff har lagt inn en rekke ekstreme sprang helt i toppen av registeret.

Vi håper Opera Bergen får bedre vær når forestillingen gjentas fredag og lørdag kveld.

På utendørs sommerkonsert med BFO

Bergens Tidende, 24.08.2019

Verk av Beethoven, Britten, Halvorsen og Neset

Marius Neset, tenorsaksofon

Finn Tokvam, konferansier

Joana Carneiro, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Nygårdsparken

Tørt vær og god stemning i Nygårdsparken

Bergen Filharmoniske Orkester pleier å ha sine utendørs sommerkonserter på Torgallmenningen. I år har de flyttet dem opp i Nygårdsparken. Og det er jo hyggelig å forestille seg at vi sitter der på gresset og hører god musikk «omkranset av parkens lune og vakre alme- og bøketrær» – som de skriver på BFOs hjemmeside. Men så var det værprognosene, da. De har faktisk vært temmelig skumle de siste dagene.

Heldigvis viste det seg at det ikke var grunn til bekymring. Tross alle varsler om det motsatte var været ganske godt – i alle fall var det tørt – både onsdag og torsdag kveld. Og det var mange folk som hadde tatt turen frem til scenen i bunnen av Nygårdsparken.

På konserten torsdag kveld presenterte BFO musikk med overskriften «I naturen». Og da var det vel ganske passende at det hele startet med første sats av Beethovens «Pastorale»-symfoni, den satsen der han forteller om «de muntre følelsene som vekkes når folk drar på landet».

Den portugisiske dirigenten Joana Carneiro gjorde godt rede for de lyse, delikate sidene av denne idylliske musikken. Men først og fremst satset hun på det store uttrykket. Hennes tolkning var effektfull, dramatisk – noe som kanskje har å gjøre med at det ikke er mye rom for musikkens finere nyanser på en utendørskonsert som denne der hele lydbildet er elektronisk forsterket.

Litt av den samme tendensen merket vi i tolkningen av Benjamin Brittens mellomspill fra operaen «Peter Grimes» – der dramatikken i «Storm» sto klart meislet, mens den lyriske morgenstemningen i «Dawn» ble tegnet noe svakere.

Denne avdelingen sluttet med en flott, effektfull fremføring av «Bergensiana», Johan Halvorsens rokokkovariasjoner over Johan Nordahl Brun «Udsigter fra Ulrikken» – med et ganske aktivt publikum i den obligatoriske fellessangen under finalen.

På siste del av konserten var det vår internasjonale saksofonstjerne, Marius Neset fra Søfteland ved Os, som kom på scenen. BFO skal samarbeide med Neset i løpet av sesongen 2019-20 og skal blant annet urframføre hans konsert for saksofon og orkester ut på våren 2020.

At Neset er en glimrende komponist med imponerende sans for de store orkestrenes uttrykksmuligheter, det har han demonstrert før – tenk bare på «Snowmelt», hans flotte plateprosjekt med London Sinfonietta fra 2016.

I Nygårdsparken fikk vi kortere smakebiter på denne siden av hans produksjon, blant annet med «A Day In The Sparrow's Life» og «Windless» – to komposisjoner som han opprinnelig skrev til søsteren sin, fløytenisten Ingrid Søfteland Neset, men som han senere har arrangert for tenorsaksofon og orkester.

I disse komposisjonene brukte han mest orkestret til å legge en diskret ramme omkring sitt eget ville, eksplosive saksofonspill. Og det var ikke til å merke at han en time før konserten hadde sittet fast mellom to etasjer i en heis et sted i byen.

Vi ser frem til å få høre flere resultater av samarbeidet mellom Neset og BFO i den kommende tiden.

Vakkert, vilt og dramatisk

Bergens Tidende, 12.08.2019

Musikk av Dmitri Sjostakovitsj og andre

Rosendal Kammermusikkfestival

Rosendal

Imponerende Sjostakovitsj-festival i Rosendal

Det er vakkert og vilt i Rosendal. Det er storslåtte utsyn over fjorden, det er ruvende fjell, det er dramatisk vær som på få minutter veksler fra strålende sol til storm og høljende regn.

Og nå i starten av august er det også vakkert, vilt og dramatisk innendørs. For Leif Ove Andsnes arrangerer kammermusikkfestival på Baroniet i Rosendal for fjerde år på rad. Og denne gang er det Dmitri Sjostakovitsjs egensindige musikk som står i sentrum.

Kammermusikk er kanskje ikke det første en tenker på når det gjelder Sjostakovitsj. Han var jo kjent som sovjettidens store symfoniker. Men han skrev faktisk også femten strykekvartetter. Pluss alle mulige andre typer kammermusikk, musikk i alle tenkelige og utenkelige formater. 

Det er sterke kontraster i denne produksjonen, spenninger mellom musikalsk høy- og lavkultur ­­– på den ene siden store, komplekse komposisjoner, på den andre siden enkel bruksmusikk og populærmusikk. Han startet som kinopianist, skrev senere musikk til tretti filmer. Han komponerte folkelige sanger og innsmigrende underholdningsmusikk – og mye, mye mer.

Festivalen i Rosendal gir et inntrykk av hele denne musikalske mangfoldigheten og setter samtidig Sjostakovitsjs verk opp mot samtidige og nåtidige komponister – noen ganger i kontrast, andre ganger med understreking av særlige musikalske eller følelsesmessige slektskaper. Festivalens programhefte har vokst og er blitt til en hel liten bok, full av informative artikler som guider oss gjennom dette komplekse, musikalske landskapet. Og i tillegg til selve konsertene er det opplysende, perspektivrike foredrag om Sjostakovitsj og hans tid.

Åpningskonserten på torsdag sammenfattet på et vis hele dette store, musikalske opplysningsprosjektet. Det startet og det sluttet med Sjostakovitsj. Først et av hans tidligste stykker, en strykeoktett i to satser spilt med ironi og sarkasme av Danel-kvartetten supplert med fiolinistene Veriko Tchumburidze og Sonoko Miriam Welde, bratsjisten Tabea Zimmermann og cellisten Clemens Hagen. Og til avslutning fikk vi en transkripsjon av hans 8. strykekvartett, rasende og eksplosivt fremført av Ensemble Allegria.

Innimellom ble det spilt musikk av andre komponister – blant annet et stykke for soloklarinett av Edison Denisov, elegant og ekvilibristisk fremført av Anthony Mc Gill. I denne avdelingen fikk vi for første gang under festivalen høre den imponerende ukrainske barytonen Andrei Bondarenko, her med en flott, fulltonende tolkning av Musorgskijs Sanger og danser om døden, tett akkompagnert av Leif Ove Andsnes.  

Den ukrainske barytonen Andrei Bondarenko

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

På åpningskonserten møtte vi også festivalkomponisten, russiske Alexander Vustin, for første gang. Han er høyt estimert i hjemlandet, men stort sett ukjent i Vesten. I løpet av festivalen fikk vi et inntrykk av en særpreget komponist som har arbeidet seg ut av den tolvtonemusikalske tradisjonen og skapt et eget, sterkt personlig uttrykk. Han skriver i mange forskjellige formater, men skjærer hele tiden det musikalske materialet inn til benet og skaper intense, ekspressive former.   

Festivalkomponisten Alexander Vustin 

og pianisten Sasha Grynyuk

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Fredag gikk det løs igjen – nå med nesten musikalsk overkill: formiddagskonsert i Kvinnherad kyrkje etterfulgt av ettermiddags- og kveldskonsert i Riddersalen på Baroniet. Og på alle tre konserter var programmet ekstremt tettpakket. På formiddagskonserten gjaldt det først og fremst de lettere delene av Sjostakovitsjs kammermusikk, blant annet en firhendig utgave av hans såkalte Jazzsuite nr. 2 ­– som ikke har veldig mye med jazz å gjøre.

På kveldskonserten ble det gjenhør med Andrei Bondarenko i et flott program med Sjostakovitsjs tonesettinger av Pushkin-tekster. Og Danel-kvartetten og Leif Ove Andsnes fremførte Alfred Schnittkes pianokvintett fra 1976. Det er blitt sagt at vestlige musikere ikke er i stand til å få frem «smertefaktoren» i Sovjettidens musikk. Men Danel-kvartetten og Andsnes klarte det i alle fall – det er sjeldent en har hørt en så kompromissløs, dissonantisk og smertefull utgave av dette verket. 

Quatuor Danel og Leif Ove Andsnes fremfører Alfred Schnittkes pianokvintett fra 1976

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Etter kveldskonserten ble det nattkino – med en liten filmhistorisk sensasjon: Marek Pytels rekonstruksjon av Grigori Kozintsev og Leonid Trauberg stumfilm «Det nye Babylon» fra 1929 med Sjostakovitsjs originale – og ganske komplekse – klaverakkompagnement ekvilibristisk spilt av Sasha Grynyuk. Og da var festivalfredagen endelig forbi.

Sasha Grynyuk spiller Sjostakovitsjs  musikk til 

Kozintsev og Traubergs film Det nye Babylon (1929)

Foto: Liv Øvland/Rosendal Kammermusikkfestival

Det var sikkert mange som hadde dradd inn til Rosendal for å høre den tysk-russiske stjernepianisten Igor Levit spille Sjostakovitsjs storverk, de 24 Preludier og Fuger, op. 87, lørdag formiddag i Kvinnherad kyrkje. Men dessverre hadde Levit måttet melde avbud på grunn av sykdom. 

Det fine ved Rosendal-festivalene er at mange av musikerne oppholder seg lenge på stedet og tilbyr å springe til når slikt skjer. Derfor ble det allikevel lørdagskonsert i kirken, igjen med et tettpakket program med verk av Prokofiev, Debussy og Rachmaninov – spilt av Sasha Grynyuk, Anthony McGill og Marc-André Hamelin. Og til sist Danel-kvartetten med Sjostakovitsjs 5. strykekvartett.

Lørdag og søndag fortsatte festivalen med flere kammermusikalske verk av Alexander Vustin, men også av Prokofjev og Stravinsky. Og av Sjostakovitsj, selvsagt.

Forstyrrelser, fornøyelser og forbindelser

Bergens Tidende, 07.06.2019

Verk av György Ligeti, Unsuk Chin og Gustav Mahler

Sara Hershkowitz

Sunwook Kim, piano

Ekaterina Gubanova, mezzosopran

Toby Spence, tenor

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

Flott og festlig avslutning på Festspillene i Bergen 2019

Avslutningskonserten startet med en forstyrrelse. Festspillsjef Beyer var i gang med å takke gud og hvermann, men ble plutselig avbrutt av støy og uro i salen. En oransje, veldig omfangsrik, Donald Trump-skikkelse banet seg vei ned gjennom publikum og maste seg – hvesende og spruttende – opp på scenen.

Det viste seg å være den amerikanske sopranen Sara Hershkowitz som kom på uanmeldt besøk. Hun kastet Beyer ut og dro orkesteret med seg inn i en rasende, ekvilibristisk versjon av «Mysteries of the Macabre» – en montasje av tre arier fra György Ligetis opera «Le grand macabre» – som for anledningen var spritet opp med dagsaktuelle referanser til amerikansk politikk.

Det var skrik og skrål, det var forrykende koloraturer, det var groteske innslag fra orkestermusikerne. Og midt i all ståheien klarte Hershkowitz å forvandle seg fra Donald Trump til baby med tåteflaske – og ende opp som vakker Miss America i Stars-and-Stripes badedrakt.

Et flott stykke musikkdramatikk, en imponerende start – som samtidig trakk forbindelser til Ligeti-eleven Unsuk Chin, årets festspillkomponist, hvis Klaverkonsert fra 1996-97 var neste punkt på programmet.

Det ligger inspirasjoner fra Ligetis polyrytmiske arbeider i Chins konsert, men også referanser til Olivier Messiaen og franske spektralkomponister. Dette er et verk som først og fremst skaper store, vakre klangbilder og sterke bevegelser. Det er bygget opp av små motivceller som via enkle regler transformeres til uforutsigbare, svært komplekse lag av lyd.

Kveldens imponerende solist, koreanske Sunwook Kim, som også har spilt inn denne konserten på plate, sa en gang at hvis man skal fremføre Chins verk helt korrekt, må man ha tjue fingrer. I noen deler er det umulig å spille alle noter nøyaktig slik de er skrevet, det dreier seg først og fremst om å fange bevegelsene, de vekslende fargene, klangen, lyset – sa han.

Det var nettopp slik verket fremtrådte i hans og BFOs blendende tolkning – som skimrende, flimrende klangskyer, med en frenetisk klaverstemme som noen ganger svevet bortover en gjennomsiktig orkestersats og andre ganger fungerte som hamrende tidsmarkør under den komplekse lyden av metalliske slaginstrumenter. 

Etter pausen tok Edward Gardner og BFO oss tilbake i tid, til begynnelsen av forrige århundre, med en solid fremføring av «Das Lied von der Erde» – Gustav Mahlers «sang-symfoni» basert på tyske oversettelser av seks kinesiske dikt.

Den engelske tenoren Toby Spence ble noe satt ut av den ekstremt krevende kaldstarten i «Trinklied», men sang seg opp og ga blant annet en fin tolkning av den beduggete dikteren i «Der Trunkene».

Alt-partiet ble sunget med stor tekstforståelse og uttrykksfull stemme av den unge, russiske mezzosopranen Ekaterina Gubanova. Spesielt rørende var tolkningen hennes av den siste sangen, «Der Abschied», som hun gjorde til et veldig melankolsk – og veldig Mahlersk – endepunkt på den lange reisen.

Og da var det punktum. En fin avskjed med Festspillene 2019.

Kammermusikk som Festspill-event

Bergens Tidende, 06.06.2019

Verk av Stravinskij, Prokofjev og Rakhmaninov

Yo-Yo Ma, cello

Kathryn Stott, klaver

Festspillene

Grieghallen

Russiske verk med stjernecellisten Yo-Yo Ma

Det var høy stemning, det var fulle glass, det var drøssevis av mobilkameraer og ikke ett ledig sete da Yo-Yo Ma og hans mangeårige klaverpartner Kathryn Stott gikk på scenen i Grieghallen mandag kveld.

Dette var en skikkelig publikumsbegivenhet, en event som det heter på Festspill-språk. Om det også var en musikalsk begivenhet, er vanskeligere å si.

Yo-Yo Ma er trolig en av de eneste musikerne i den klassiske bransjen som klarer å få folk til å gå mann av huse for å høre et program med russisk kammermusikk. Men når en må spille slik musikk i en kjempestor konsertsal foran 1600 feststemte tilhørere, da går mye tapt – intimitet, detaljer, nyanser.

Først på programmet sto Igor Stravinskijs «Suite Italienne» som er skrevet i samarbeid med cellisten Gregor Pjatigorskij. Det er snakk om arrangementer av satser fra Stravinskijs musikk til balletten «Pulcinella».

Mas lyriske spillestil passet godt til Stravinskijs spreke imitasjoner av elegant, italiensk 1700-talls musikk. Han fremførte den vittige cellostemmen virtuost, lett og lekende i nydelig samspill med Stott.

Med neste verk, Sergej Prokofjevs Sonate for cello og klaver (op. 119) fra 1949, åpnet det seg en helt annen verden. Dette er robust, kraftig musikk, et verk med mektig uttrykk og voldsomme, høyspente passasjer skrevet til den store russiske cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Lavmælte Yo-Yo Ma fikk sjeldent dette verket til å løfte seg. Hans tilbakelente, lyriske tolkning av cellostemmen druknet stort sett i samspillet med Stotts slagverksaktige håndtering av klaverstemmen.

Da var det bedre overensstemmelse mellom Ma og Stott i Sergej Rakhmaninovs romantiske Sonate for cello og klaver (op. 19) etter pausen. Ma skapte her fra starten en myk, drømmende atmosfære og ga de første satsene et snev av melankoli som kom til full utfoldelse i den langsomme tredjesatsen.

Den raske fjerdesatsen er et problem for alle cellister: Rakhmaninov som var en av sin tids største pianister, hadde vanskelig ved å begrense klaverstemmen og få balanse mellom instrumentene. Da blir det vanligvis klaverfyrverkeri med cello i det fjerne. Slik det også ble i Grieghallen.

Etter stående applaus og mange hurrarop var det tid for ekstranumre. Først «Le cygne» av Camille Saint-Saëns, spilt med Yo-Yo Mas varme, syngende cello helt fremme i lydbildet. Etterpå et frisk salsa-aktig nummer.

Og så, etter enda en rekke applauser – en liten overraskelse: Yo-Yo Ma og  Kathryn Stott inviterte Amalie Stalheim og Sandra Lied Haga – de to unge, norske cellistene fra Festspillenes Crescendo-program – inn på scenen. Og da ble det enda et ekstranummer – en smellvakker, smektende versjon av David Poppers 1800-talls sviske «Rekviem for tre cellister».

Et musikalsk mirakel

Bergens Tidende, 03.06.2019

J. S. Bach: Goldberg-variasjonene

Mahan Esfahani, cembalo

Festspillene

Troldsalen

Med Mahan Esfahani på reise gjennom Bachs Goldberg-variasjoner

Det er fredag kveld. Troldsalen er fullsatt. Det vanlige Steinway-flygelet er kjørt ut til siden og erstattet av en vakker cembalo. Iranske Mahan Esfahani kommer inn, setter seg ved de to manualene, og går i gang med Goldberg-variasjonene, Bachs monumentale «Arie med forskjellige forandringer» (BWV 988).

For en reise dette blir! En reise der hver av de tretti variasjonene åpner nye landskap, nye utsyn, en musikalsk ekspedisjon der det ligger overraskelser på lur bak hver eneste taktstrek.

Vi trodde vi kjente denne «arien», dette langsomme, todelte hovedtemaet. Men slik Esfahani spiller den, klinger alt plutselig merkelig og fremmed. For i motsetning til de fleste moderne Goldberg-fortolkere spiller han hver enkelt del helt strippet for ornamentikk og gjentar den så med blomstrende forsiringer.

Slik fortsetter det gjennom alle de tretti variasjonene: Alt er med, alle Bachs gjentakelser blir spilt. Og det er spesielt i gjentakelsene at Esfahani drysser sine frodige forsiringer ut over notene.

Han spiller seg gjennom verket med en nesten improviserende frihet. Og med en helt formidabel teknikk. De raske, hårreisende virtuose variasjonene som krever kryssende hender, fremstår i hans versjon med enestående klarhet.

Pianister som tar for seg slike passasjer på et vanlig flygel, får dem ofte til å høres matte og klossete ut. Når Esfahani spiller dem på cembaloens to manualer, klinger de slik de opprinnelig var tenkt: som to selvstendige linjer, to melodier som ubekymret vever sig inn og ut mellom hverandre.   

Teknikken, fingerferdigheten, den klare linjeføringen – alt dette er imponerende. Men det mest fantastiske ved Esfahanis tolkning av Goldberg-variasjonene er egentlig arbeidet hans med cembaloens egen lyd. Han bruker selve instrumentets klang til å karakterisere og skille de enkelte variasjonene fra hverandre.

Og hvis du trodde du visste hvordan en cembalo høres ut, må du tro om igjen. For Esfahani utnytter alle instrumentets innebygde mekanismer til å forme klangen. Han skaper en palett med uendelig mange farger. Han bruker oktavfordoblinger og luttregistre og alle mulige andre dempere og får instrumentet sitt til vekselvis å klinge som et orgel, som en harpe eller som et klokkespill.  

Halvannen time etter reisen startet, kommer vi tilbake til utgangspunktet. Etter de tretti variasjonene kommer temaet, den langsomme arien, igjen – nå som en oppsummering av alt vi har opplevd underveis. Musikken stanser, det blir en lang ettertenksom pause – og så spiller Esfahani den aller siste tonen. Reisen er forbi. Vi har vært vitne til et musikalsk mirakel.

Høyt humør og store fortellinger

Bergens Tidende, 27.05.2019

  

Ketil Hvoslef 80

Universitetets Aula

Festspillene i Bergen

Griegakademiet, Universitetet i Bergen

Flott bursdagsfeiring av en sprek komponist

Ketil Hvoslef er en enormt produktiv komponist. Han har skrevet musikk i et halvt århundre nå, verk i stort sett alle musikalske genrer og for alle tenkelige og utenkelige instrumentkombinasjoner. Om et par måneder fyller han 80 år.

På lørdag ble den kommende bursdagen feiret med et brak av en konsert der musikere fra Griegakademiet satte den kammermusikalske delen av hans produksjon i sentrum. Bursdagsbarnet var selv konferansier og ga korte, humoristiske introduksjoner til de fem verkene på programmet. 

Det startet med Strykekvartett nr. 1 (1969), spilt av Ricardo Odriozola og Mara Haugen på fioliner, Ilze Klava på bratsj og Ragnhild Sannes på cello.

Ifølge Hvoslef var det dette verket som hans lærer i London kommenterte med ordene: «Lov meg at du aldri igjen skriver sånn musikk».

Det er nok mulig at Hvoslefs forrevne kvartettsats i sin tid kunne virke fremmedartet i sarte engelske ører, men hørt i dag fremstår den som et flott stykke musikalsk modernisme, et intenst, dramatisk forløp bygget opp av skarpe dissonanser og store, dynamiske kontraster som til sist ebber ut i en nesten uhørlig hvisken.

Strykekvartett nr. 4 som musikerne spilte senere på konserten, er skrevet nesten førti år senere. Tonespråket er nå fritonalt, men den grunnleggende holdningen er den samme: Dette er dramatisk, rytmisk musikk som spilles ut i klart avgrensede sekvenser.

Det som er slående, både i de to strykekvartettene og de tre andre verkene på konserten, er Hvoslefs eminente formsans: Han forteller historier med musikken sin, han spenner verkene opp i klare, leddelte forløp. Som tilhører er du aldri i tvil om den musikalske retningen, om hvor vi er og hvor vi er på vei hen.

Og det er mye humor i denne musikken, ta for eksempel Hvoslefs «Octopus Rex» (2010) som ble spilt av åtte cellister under ledelse av John Ehde. Ordspillet i tittelen er selvsagt en spøk, men selve den lodne, rumlende musikken spøker også, de åtte musikerne leker hele tiden med lytteren og byr på stadig nye overraskelser.

Hvoslefs tidlige interesse for jazz og populærmusikk er trolig noe av bakgrunnen for det rytmiske, skarpe drivet i mye av musikken hans, men den trer også mer direkte frem i noen av verkene, for eksempel i «Trio for sopran, alt og piano»  (1974) som tydeligvis er inspirert av sanggrupper som «Swingle Singers» og «Manhattan Transfer».

På konserten i aulaen fikk de ordløse vokalduettene en flott fremføring av sopranen Mari Galambos Grue og alten Anne Daugstad Wik med Einar Røttingen som rytmisk innpisker på klaver.

Feiringen sluttet med «Konsert for fiolin og poporkester», opprinnelig skrevet til en rockefestival i 1979 med Hvoslefs sønn, fiolinisten Trond Sæverud, som solist.

I aulaen ble solostemmen spilt av en velopplagt Ricardo Odriozola stampende og dansende foran en gruppe elektrifiserte studenter fra Griegakademiet. En sprek avslutning på en flott bursdagsfeiring.

Mye å glede seg over

Bergens Tidende, 04.05.2019

Verk av Schönberg og Beethoven

Bergen Filharmoniske Kor

Edvard Grieg Kor

Håkon Matti Skrede kormester

Edward Gardner dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott sesongavslutning med Bergen Filharmoniske Orkester

Det var bare to verk på programmet da Bergen Filharmoniske Orkester hadde sesongavslutning på torsdag. Og mon ikke de aller fleste i den stappfulle salen var kommet for å høre «Beethovens Niende», den monumentale korsymfonien?

Men så var det – kanskje litt uventet – det andre verket, «Erwartung», Arnold Schönberg ekspresjonistiske verk fra 1909, som ble kveldens helt store opplevelse.

«Så skriv meg da en operatekst, frøken!» – skal Schönberg ha sagt da han møtte dikteren og legen Marie Pappenheim sommeren 1909. Kanskje det var ment som en spøk, men hun tok ham i alle fall på alvor: «Jeg lå i gresset og skrev med blyant på store papirark, tok ikke kopi, leste nesten ikke gjennom hva jeg hadde skrevet».

Resultatet ble en lang usensurert strøm av alt som raser gjennom en kvinnes bevissthet mens hun venter på sin elskede – uvisshet, erindringer, sjalusi, angst, sorg. Schönberg fulgte opp, satte musikk til den navnløse kvinnens tanker og understøttet Pappenheims oppløste språk med en fragmentert, ekspressiv orkestersats.

På torsdag ble kvinnens intense monolog fremført av den imponerende amerikanske sopranen Sara Jakubiak – som ikke alene klarte alle solostemmens ekstreme, musikalske utfordringer, men også ga kvinnens brå stemningsskift en uttrykksfull scenisk fremstilling.

Schönbergs sats for kjempeorkester med uendelige mengder av små musikalske celler og motiver i stadig, urolig bevegelse kan lett komme til å skygge for solisten. Ikke så på torsdag – der Edward Gardner og BFO la en gjennomsiktig, nesten kammermusikalsk ramme om Jakubiaks stemme, og bare slo til med full orkesterstyrke i det aller siste avsnittet.

Konsertprogrammet fortalte at Jakubiak skal være solist i BFOs innspilling av «Erwartung». Hvis torsdagskonserten var en slags generalprøve på dette, da er det bare å glede seg til at platen kommer.

Etter pausen var det så tid for Beethovens Niende. Den fikk en litt nervøs start – som om Gardner og orkestret hadde vanskelig ved å omstille seg fra det nitide arbeidet med detaljene i «Erwartung». Men det ble hurtig ro og fasthet i fremføringen, med skarpe, rytmiske markeringer i andresatsen og fredfylt stemning i den tredje.

Og så fjerdesatsen da, den vi alle satt og ventet på: Celloene og bassene setter i gang med «Freude, schöner Götterfunken». Barytonen Audun Iversen reiser seg og forkynner med sin malmfulle røst at nå … nå er det tid å hylle Gleden.

Og her var det riktignok mye å glede seg over. Storslagne kvartettpassasjer med sopranen Mari Eriksmoen som lysende og strålende anfører i sterkt samspill med Audun Iversen, tenoren Bror Magnus Tødenes  og mezzosopranen Ingvild Schultze-Florey. Og i tillegg herlige, saftige utladninger fra sangerne i Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor.

Det lange åndedraget

Bergens Tidende, 26.04.2019

Robert Schumann: Liederkreis Op. 24 & Kernerlieder, Op. 35

Matthias Goerne (bassbaryton), Leif Ove Andsnes (klaver)

Harmonia Mundi

Dokumentasjon av et formidabelt musikalsk partnerskap

Hadde du ikke mulighet til å høre Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes i Troldsalen siste år i februar? – Nei vel. Men nå får du anledning til å høre alt det fantastiske du gikk glipp av den gang. For senere på året gikk Goerne og Andsnes i platestudioet hos Harmonia Mundi og spilte inn hele programmet. Platen er nettopp utkommet. Og for en plate det er blitt! En plate som setter en ny standard for fortolkningen av den romantiske lied-tradisjonen.

Goerne og Andsnes tar for seg to av Robert Schumanns store sangsykluser: «Liederkreis op. 24» til tekster av Heinrich Heine og «Kernerlieder» (op. 35) til tekster av Justinus Kerner, begge skrevet i 1840.

Det går tette tematiske sammenhenger gjennom disse to samlingene. Vi er i høyromantikkens univers der alt handler om lengsel og avkall, om kjærlighet og tap, om oppbrudd og avskjed. Og om brå sprang fra den høyeste lykke til den dypeste sorg.

Goerne går inn i dette følelsesuniverset og former Schumanns melodilinjer med usvikelig sans for det lange åndedraget. Han bygger opp store spenningsbuer og trekker underveis nye musikalske og tekstlige poenger ut av sanger du trodde du kjente ut og inn.

I Heine-sangene merker du at han har sunget mye opera og spesielt mye Wagner i det siste. Stemmen hans er stor og malmfull, med tyngde i dybden og et kolossalt uttrykksregister. Og han trekker sine sceniske erfaringer med seg inn i tolkningene og forvandler mange av Heines korte tekster til store dramatiske, konfliktfylte rom.

Andsnes følger Goerne på reisen. Det ville være feil å si at han «akkompagnerer» sangene. For klaveret hans er mye mer enn et støtteinstrument – det er en selvstendig, egenrådig aktør i de store, overgripende fortellingene. Andsnes driver handlingen fremover med robust, stormfullt spill, han går i dialog med Goerne, han åpner nye tolkningsmuligheter, og i de selvstendige klaveravsnittene trekker han nye aspekter ut av sangene. Og vanligvis får han også det aller siste ordet når han alene, mot slutten, setter punktum for fortellingene med korte, musikalske oppsummeringer og ettertanker.

«Kernerlieder», den andre sangsyklusen på platen, er en vakker, rik samling. Men i motsetning til Heine-sangene hører den ikke til standardrepertoaret. Det er det flere grunner til, blant annet at Schumann her har skrevet en samling sanger som ligger helt i ytterkanten av baryton-registeret.

Men nå er jo Goerne en baryton som er berømt for sin enorme spennvidde, en sanger som kan gå dypt ned i bassområdet og langt opp i tenorområdet. Og hvis du fryktet at alle hans Wagner-utflukter i det siste, ville ødelegge den vakre, høye delen av registeret hans, da kan du slappe helt av. For mens mange vanlige barytoner velger alternative ruter i de vanskeligste av Kerner-sangene, går Goerne direkte til toppen og skaper vare, overjordiske, nærmest ulegemlige klangvirkninger.

Goerne og Andsnes har opptrådt sammen i snart tjue år. Godt at det endelig lyktes å få dette formidable musikalske partnerskapet dokumentert på plate.

Forunderlige klangskyer

Bergens Tidende, 12.04.2019

Salika, Molika

Erlend Apneseth Trio og Frode Haltli

Hubro

Musikk for kulokk, trekkspill og elektronikk  

«Ho song veldig mykje» – forteller musikeren Audun Takle om mora si. Egentlig hadde hun visst drømt om å ta sangundervisning, men hun fikk aldri anledning. Likevel sang hun. Fra morgen til kveld

Første nummer på den nye platen til Erlend Apneseth Trio, heter «Mor song» – det er her vi hører Takles fortelling om sin syngende mor: En stump av et opptak fra Fylkesarkivet i Sogn og Fjordene dukker plutselig opp midt inne blant klirrende slagverk og sitrende elektroniske klanger. Fortellingen trekker en linje tilbake til den folkelige musikktradisjonen som felespilleren Apneseth kommer fra. Og kanskje er det i tillegg en påminning om at uansett hvor sammensatt og fremmedartet trioens musikk kan høres ut, så er utgangspunktet et grunnleggende uttrykksbehov, det samme behovet som i sin tid fikk Audun Takles mor til å synge fra morgen til kveld.

Sammensatt og fremmedartet er musikken i alle fall. «Salika, Molika» er en musikalsk reise i sju korte etapper, en reise gjennom merkverdige landskap der inspirasjoner fra mange kanter og tradisjoner møtes og brytes. I utgangspunktet var musikken bestilt av kulturhuset Bergen Kjøtt der den ble spilt siste år i september. Noen dager senere ble den fremført på Ultima-festivalen i Oslo. Og for et par måneder siden ble opptakene så mikset i Duper Studio på Bergen Kjøtt.

Nå som før består trioen av Apneseth på hardingfele, Stephan Meidell på gitar og elektronikk og Øyvind Hegg-Lunde på slagverk. Meidell har denne gang byttet ut elgitaren med en akustisk barytongitar som gir en litt mørkere klangfarge og han har dessuten funnet frem og elektrifisert en gammel zither – en «harpeleik». I tillegg har trioen fått med seg samtidsmusikeren Frode Haltli på trekkspill.

De fleste av de sju sekvensene på platen er basert på enkle, musikalske celler – en kort serie gitarklanger, en liten pizzicato-frase på felen, noen rytmiske figurer i slagverket – som etter hvert vokser og utvikler seg og danner store, fargerike lydskulpturer. Underveis får Meidell musikken til å snakke med seg selv via live sampling. Og Haltlis vibrerende, prustende trekkspill kommenterer og utvider og omformer det samlede lydbildet.

Det driver mange forunderlige, komplekse klangskyer omkring på denne platen. Av og til går de plutselig i oppløsning: Musikken fortetter seg, får skarpe kanter og blir til pumpende, rytmiske forløp drevet frem av Hegg-Lundes trommer som høres ut som indiske tablas.

Men hva da med den merkelige platetittelen? «Salika, Molika»? Er det noe med world music, noe med østlige, musikalske tradisjoner? Nei da. Dette er enda referanse til norsk tradisjonsmusikk. «Salika, Molika» er navnet på en kulokk fra Sogn og Fjordene som de fire musikerne siterer og bruker som utgangspunkt for improvisasjoner og forvandlinger på reisen.