Tindrende eventyrklanger og dramatiske kontraster

Bergens Tidende, 26.02.2014

Tchaikovsky: Swan Lake

Neeme Järvi

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Svanesjøen tolket som fargestrålende orkestermusikk

Bergen Filharmoniske orkester og Neeme Järvi har fått mye fortjent ros for sine innspillinger av Johan Halvorsens og Johan Svendsens orkestermusikk på det britiske platemerket Chandos. At samme lag for tiden er i gang enda et stort Chandos-prosjekt har derimot gått temmelig upåaktet hen, i alle fall her hjemme.

Denne gang dreier det seg om Tsjaikovskijs ballettmusikk. I 2012 utga Järvi og BFO Tornerose (op. 66, 1888). For et par måneder siden kom Svanesjøen (op. 20, 1875). Og Nøtteknekkeren (op. 91, 1891) er planlagt til utgivelse senere i år.

Disse tre ballettene er noen av de mest populære verkene i musikkhistorien.  Ta for eksempel Svanesjøen. Søker du på tittelen i en internasjonal nettbutikk, får du opp mer enn 600 forskjellige innspillinger. Er det da virkelig grunn til å utgi enda en? Järvi mener det. For det er vanligvis ikke all Tsjaikovskijs musikk til Svanesjøen vi hører på disse platene. På mange av dem er det bare en kortere suite (op. 20a) sammensatt av svisker og høydepunkter; på de fleste andre er det en versjon som ble konstruert et par år etter Tsjaikovskijs død – en versjon der en fjerdedel mangler og der de overlevende numrene er stokket om. Järvi og BFO spiller derimot Svanesjøen «complete». Alt er med – 29 numre lagt i den opprinnelige orden på to cd’er. 

I et intervju i høst sa Järvi at han helst forestiller seg denne musikken som konsertmusikk, ikke som akkompagnement til en ballett. «Det er mange kjedelige plater innspilt av orkestre som er vant til å fremføre balletten i orkestergraven». Og er det noe hans og BFOs tolkning av Svanesjøen i hvert fall ikke er, så er det kjedelig!

Järvi velger ofte så raske tempi at de ville gitt vanlige ballettdansere alvorlige arbeidsskader. Dette er musikk beregnet på å fungere i en konsertsal, en frisk, sprek tolkning med hovedvekt på dramatikk og musikalske kontraster. Mange av numrene er ganske korte, noen varer under et minutt. Men satt inn i partiturets opprinnelige sammenheng oppstår det uventede forbindelser og balanser i verket. BFO følger Järvi på vei med spenstig rytmikk og flott orkesterklang. Her er smektende strykermelodier, romantiske treblåsere, smellende messinginnsatser og eksplosivt slagverk. Den kanadiske fiolinisten James Ehnes, som også var med på Tornerose-platen, gjør en innsmigrende, entré i første akts Pas de deux, og senere hører vi ham i duett med den amerikanske cellisten Robert deMaine.

To av BFOs egne musikere blir spesielt fremhevet i tekstheftet – harpenisten Johannes Wik som drysser tindrende eventyrklanger ut over orkesteret underveis, og trompetisten Gary Peterson som blant annet har en flott, «italiensk» solo på kornett i den neapolitanske dansen fra tredje akt. Men egentlig burde mange flere av BFO-musikerne ha vært nevnt – for overalt i verket dukker det opp fine soloinnslag.

Det er steder der Järvis orkesterstrategi får musikken til å virke hektisk og hardt pumpet. Og mange vil trolig savne den litt gammelmodige, dansante og romantiske tolkningen vi finner hos eldre Tsjaikovskij-dirigenter som Antal Dorati, Ernest Ansermet og Charles Dutoit. Men har du lyst på en moderne innspilling der Svanesjøen blir tolket som fargestrålende orkestermusikk, da er disse to cd’ene et godt valg.   

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 19.02.2014

Clifford Curzon og BBC Symphony Orchestra

BBC Legends

1999

En gang på 1980-tallet så jeg en tv-dokumentar om store pianister. Jeg husker ennå et klipp med BBCs symfoniorkester der amerikanske Clifford Curzon åpner sistesatsen i Beethovens 5. klaverkonsert.  Han formelig kaster seg over tangentene. Hans furete ansikt stråler, han morer seg og smiler for seg selv over alt det rare og finurlige Beethoven har funnet på. Klippet er ganske kort. Men i 1999 kom hele konserten på plate, utgitt i serien BBC Legends. Opptaket stammer fra 1971 og er koblet med et opptak fra 1974 med Curzon som solist i Mozarts klaverkonsert nr. 26. Det er en herlig plate, et fint minne om gamle Curzon og hans smittende spilleglede. Og samtidig er dette et av de veldig få tilfellene der vi får høre BBC-orkestrets daværende sjef, modernisten Pierre Boulez, dirigere wienerklassisk musikk. 

På reise med Beethoven og Andsnes

Bergens Tidende, 19.02.2014

Beethoven: Piano Concertos No.2 & 4

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

Sony

Klarøyde lesninger av Beethovens andre og fjerde klaverkonsert 

På Festspillene siste år spilte Leif Ove Andsnes to klaverkonserter av Beethoven sammen med Mahler Chamber Orchestra. For utsolgt hus. Hvis du ikke hadde mulighet for å være i Grieghallen den dagen, kan du nå høre de samme verkene med samme besetning på den nyeste utgivelsen i serien The Beethoven Journey.   

Ikke alle var fornøyd med konserten siste år. Ifølge rapporter fra et møte på Litteraturhuset følte flere rettroende kritikere seg sterkt krenket over at Andsnes og orkesteret ikke spilte slik tidligmusikkens strenge mullaer har bestemt at Beethovens skrifter må utlegges. De samme kritikerne vil trolig føle seg like krenket når de hører den nye platen. For, jo da, dette er «moderne» tolkninger, tolkninger som ikke forsøker å gjette «hvordan det egentlig var» den gang Beethoven satt ved klaveret og urfremførte disse verkene. Innspillingene er kanskje «historisk» ukorrekte. Men er ikke nødvendigvis musikalsk ukorrekte av den grunn.

Platen åpner med den andre klaverkonserten – som er skrevet i 1795 og revidert i 1800. Dette var egentlig den første klaverkonserten Beethoven skrev, og også det første verket han fremførte for et stort publikum, et verk komponert av en ung virtuos som ville imponere verden med sine pianistiske ferdigheter. Formen er Mozartsk, og vi finner mange av det sene 1700-tallets galanterier i verket, men også mye – i orkestrering og klaversats – som peker fremover. Pluss at Andsnes spiller Beethovens egne kadenser fra 1809 som stilistisk ligger tett opp mot de senere, modne klaversonatene.

At det er et ungt, sterkt orkester som spiller verket på denne platen, er tydelig fra første takt. Åpningen er frisk og flott og Andsnes gjør en fantastisk entré med feiende, krystallklare staccato-løp – og starter så en dialog der orkesteret er insisterende og inntrengende, men hele tiden får knivskarpe, lynende og kontrasterende tilbakemeldinger fra klaveret. Det fineste øyeblikket kommer mot slutten av den korte, langsomme andresatsen der klaveret plutselig er alene i lydbildet etter en passasje med massiv orkesterklang: «Piano, con gran expressione» – formaner notene. Og stort uttrykk blir det når Andsnes begynner å spille de enkle melodiske frasene. Han fyller dem – og pausene mellom dem – med betydning, får oss til å holde pusten mens musikken svever og lander – stille, stille, inderlig. Og så bryter den avsluttende rondoen løs: Beethoven på sitt mest humoristiske, spilt av en lekende pianist og et boblende orkester.

Den fjerde klaverkonserten stammer fra 1805. Vi er lengre fremme i Beethovens biografi her, det er kommet mer dramatikk i musikken, men den er fremdeles diverterende. Og Andsnes imponerer fremdeles med sitt virtuose filigransarbeid – og med sin klarøyde lesning av de underliggende konfliktene i klaversatsen. Han spiller seg rolig og autoritativt gjennom alle stormer. Og han eksponerer de stedene der den musikalske bravur plutselig slår om og blir til stille ømhet.

Dirigenten Andsnes og hans muskuløse Mahler Chamber Orchestra har mange sterke konkurrenter på platemarkedet i dette repertoaret. Men deres solist, pianisten Leif Ove Andsnes, gir dem en klar konkurransefordel. Vi venter spent på neste og siste rapport fra deres Beethoven-reise. 

Klingende arkitektur

Bergens Tidende, 12.02.2014

Bach

Kåre Nordstoga, orgel

Dobbelt-cd

Lawo

Med Kåre Nordstoga som guide gjennom Bachs orgelverk

De siste årene før Bach døde, betalte han forleggeren Johann Georg Schübler for å trykke to verk. Et av dem var «Seks koraler av forskjellig art som skal spilles på et orgel med to klaviaturer og pedal». Den nye utgivelsen i Kåre Nordstogas Bach-serie på Lawo starter med disse såkalte Schübler-koralene. Opptaket er gjort i St. Martinikerk i Groningen på et orgel bygget i 1692, et ærverdig barokkinstrument med en klanglig rikdom og fleksibilitet som Nordstoga utnytter med stor effekt både i Schübler-koralene og i to andre sene Bach-verk.

Schübler-koralene bygger på kantatesatser fra Bachs første år i Leipzig. Sent i livet har han tatt dem opp igjen og bearbeidet dem for orgel. Han har flyttet om på stemmene, endret klangmønstrene og har skapt versjoner som bærer spor av de eldre kantatene, men likevel markerer noe nytt og annerledes. Etter Schübler-koralene følger Leipzig-koralene, en tilsvarende samling orgelarrangementer skrevet rett før Bachs død. Det siste verket i Lawo-utgivelsen er fem variasjoner over en av Martin Luthers salmer. Bach skrev dem i 1747 for å bli opptatt i «De musikalske vitenskapers selskap». Det er snakk om kanoniske variasjoner der identiske melodilinjer følger etter hverandre, forskyvet og regulert etter alle den strenge kontrapunktiske kunstens regler. Sprenglærd musikk. Men også vakker musikk.

Nordstoga guider oss sikkert og overbevisende gjennom disse verkene. Han fargelegger koralarrangementene med elegante – og av og til overraskende – registreringer. Han tegner opp de kontrapunktiske konstruksjonene med sikker hånd. Og skaper klingende arkitektur – vakkert, storslått og imponerende som korskirken i Groningen. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 12.02.2014

Webern Conducts Berg

Violin Concerto

Testament

Alban Bergs fiolinkonsert ble urfremført i Barcelona i april 1936, fire måneder etter Bergs uventede død. Den amerikanske fiolinisten Louis Krasner var solist. Anton Webern, Bergs ven og komponistkollega, skulle dirigere. Men han klarte det ikke, han brøt sammen, og dirigenten Hermann Scherchen som måtte steppe inn i siste liten, fikk så vidt reddet konserten i land. Historien om katastrofen i Barcelona er velkjent. Mindre kjent er fortsettelsen: Tre uker senere spilte Krasner og Webern verket i London sammen med BBCs symfoniorkester. Og denne gangen gikk alt knirkefritt. Knirkefritt er derimot ikke Krasners private opptak fra konserten. Men likevel: Gjennom et teppe av grå, knitrende støy brenner klangen av det nye, det annerledes. Slik hørtes et av modernismens vakreste verk ut da det var helt nytt.      

Teori og eksperiment

Bergens Tidende, 05.02, 2014

Bach: St Matthew Passion

René Jacobs

Akademie für Alte Musik Berlin

RIAS Kammerchor

harmonia mundi

En svært god tolkning av Bachs Matteus-pasjonen

For å fremføre Bachs Matteus-pasjon (BWV 244) trenger man to kor og 6-8 solister, dessuten et orkester og en continuogruppe. Pluss god tid. Spilletiden er opp mot tre timer. Og så er det de musikalske problemene. Hvordan skal dette ruvende verket fremføres og tolkes? I løpet av de siste 50 årene har dirigenter og musikere fra tidligmusikkmiljøene presentert mange, innbyrdes forskjellige, svar på dette spørsmålet. Her kommer enda et, denne gangen fra flamske René Jacobs og hans faste samarbeidspartnere i Akademie für Alte Musik Berlin og RIAS Kammerchor.

På konsert er Bachs to kor vanligvis plassert ved siden av hverandre bak orkesteret. Og i tradisjonelle stereo-opptak hører man dem fordelt på høyre og venstre kanal. Men på den nye platen støtter Jacobs seg på den tyske musikkhistorikeren Konrad Küster som mener at da verket ble urfremført i Thomaskirche i Leipzig på slutten av 1720-tallet, hadde Bach ett kor plassert fremme i rommet sammen med orkestret og et mindre kor plassert på et, nå forsvunnet, galleri i den andre enden. Jacobs har satt seg fore å etterprøve denne teorien, ikke i en kirke, men i et platestudio. I opptaket er de to korene derfor ikke plassert langs en høyre/venstre-akse, de er plassert «i dybden» slik at romklangen signaliserer avstanden mellom dem. 

Det trenges nok et ganske avansert lydanlegg for å få det fulle utbyttet av dette eksperimentet. På mitt beskjedne stereoanlegg hører jeg bare en viss fjernhet i noen av satsene. Til gjengjeld er det ikke vanskelig å høre at dette – musikalsk sett – er en svært god tolkning av Matteus-pasjonen.

Jakobs følger opp en del av tidligmusikkekspertenes anvisninger. Berlinernes orkesterklang er luftig, og continuo-musikerne improviserer fritt og blomstrende som en jazzgruppe. Men Jacobs er ikke ortodoks. Han bruker for eksempel overraskende mange korsangere og satser mer på varm, mettet klang enn på kontrapunktisk klarhet. Han velger ofte temmelig langsomme tempi og får frem majestetisk ro og verdighet i de satsene der det store koret følger evangelietekstens fortelling. Og han legger også tyngde inn i de raskere avsnittene der det mindre koret uttrykker vrede eller uro over evangelietekstens budskap.  

I tillegg har Jacobs gode solister med i de viktigste rollene. Werner Güra synger evangelistens parti med fyldig, smidig tenor. Johannes Weisser i rollen som Jesus imponerer med sin unge, uttrykksfulle baryton. Og erfarne Bernarda Fink kaster glans over mange av verkets alt-soloer.

På 2000-tallet har Nikolaus Harnoncourt hittil vært enerådende på markedet for historisk informerte tolkninger av Matteus-pasjonen. Hans innspilling på Teldec (2001) er dramatisk og medrivende som en opera, og han har med seg Matthias Goerne i rollen som Jesus sammen med en stjernerekke av tidens store Bach-sangere. Den nye platen med Réne Jacobs og berlinerne kommer nok ikke til å fortrenge Harnoncourts versjon. Men den er en sterk konkurrent.

Sondre Lerches filmmusikk

Bergens Tidende, 01.02.2014

Innbitte Sondre Lerche-fans blir kanskje skuffet over platen med musikken til Mona Fastvolds film Søvngjengeren (anmeldt 30.1 ). Platen rommer bare 2-3 låter, resten er instrumentalmusikk og støykomposisjoner, en snau halvtime med ultrakorte snutter laget og innspilt av Lerche og Kato Ådland. På platen virker snuttene usammenhengende og forvirrende. Hørt på kino – slik de i utgangspunktet er ment å skulle høres – gir de derimot god mening. Og fungerer som et viktig, selvstendig bidrag til den filmatiske helheten.

Vi er i Massachusetts. Kaia og hennes samboer pusser opp et hus hun har arvet etter sin far. Hennes halvsøster Christine som hun ikke har sett på lenge, ringer sent på natten og ber om å bli hentet på stasjonen. Mens Kaia kjører av gårde, hører vi Sylvie Lewis synge en gammel spiritual. Sangen slutter da bilen ankommer stasjonen. Umiddelbart virker det som om sangen stammer fra bilradioen, at dette altså er musikk som klinger «inne i» fortellingens univers, musikk som også Kaia kan høre. Men underveis dukker det opp noen rare støyeffekter i musikken, og romklangen endrer karakter. Så kanskje dette egentlig er en sang som så å si kommenterer fortellingen fra utsiden, fra en posisjon utenfor fortellingens univers? Og hva med teksten? «Lord, I Want to be a Christian» – synger Lewis. Kanskje er hun en slags forteller som antyder at Kaia er et godt menneske eller i det minste ønsker å være det? Eller kanskje uttrykker sangen Kaias egne tanker om sitt forhold til søsteren?

Sangen legger opp til flere forskjellige tolkninger. Det som umiddelbart er en triviell, filmatisk transportsekvens – Kaia kjører for å hente sin søster – får via den tvetydige musikken et ekstra lag av betydninger som antyder at situasjonen nok er mer komplisert enn vi umiddelbart skulle tro.

Det meste av Lerche og Ådlands filmmusikk har denne karakteren. Musikken åpner betydninger og gir begivenhetene dybde. Vanligvis kommer den fra en posisjon utenfor handlingen og fungerer som en slags «ytre» kommentar til begivenhetene. Slik har filmmusikk for så vidt fungert helt siden lydfilmens gjennombrudd på 1930-tallet. Men musikken i Søvngjengeren skiller seg fra tradisjonen på viktige punkter.  

De gamle Hollywood-komponistene dekket filmene med musikk. De fulgte handlingen minutt for minutt og synkroniserte musikken presist i forhold til hva som skjedde på lerretet. Og de skrev musikk for stort symfoniorkester i storslått senromantisk stil. Slik heldekkende musikk hører vi fremdeles på kino, spesielt i Hollywoods store, blockbuster-produksjoner. Men Søvngjengeren er et psykologisk drama, et lite kammerspill for fire personer – en type film som krever en annerledes musikalsk strategi.

I intervjuer har Sondre Lerche snakket om at han blant annet har vært inspirert av Bernard Herrmann, den amerikanske komponisten som på 1950-tallet skapte et levedyktig alternativ til den tradisjonelle, opulente Hollywood-stilen. Herrmann stolte på at tilskuerne var i stand til å forstå hovedtrekkene i et handlingsforløp ut fra hva som skjer i bilder og dialog. Derfor forsøkte han sjeldent å tydeliggjøre handlingen. Han brukte i stedet musikken som et selvstendig virkemiddel – til å skape spenning eller til å intensivere en stemning. Han skrev veldig lite musikk, og han skrev ikke for symfoniorkester. Han mente, som han en gang sa, at enkle, kammermusikalske løsninger er mer effektive enn «enn et halvt hundre musikere som gyver løs».

Lerche og Ådland følger på et vis i Herrmanns fotspor. De har laget veldig lite musikk til Søvngjengeren. Og de bruker den primært til å fargelegge viktige scener i fortellingen. Men de lever i en annen musikalsk tid enn Herrmann. Han skrev i et fritonalt, modernistisk språk, mens Lerche og Ådland trekker på erfaringer med ambient musikk. I tillegg henter de inspirasjon fra minimalisme og støykomposisjon. Og minner i så måte om nyere, «alternative» filmkomponister som for eksempel Trent Reznor og Atticus Ross som i 2011 la kjølig, industriell støy under The Girl with the Dragon Tattoo.

De fleste av Lerche og Ådlands stykker er basert på dype droner og synthklanger som langsomt utvider og utvikler seg. Av og til er det en kort frase som repeteres. Av og til hører vi metallisk støy. Mange av elementene gjenbrukes i nye sammenhenger og skaper etter hvert et musikalsk univers som så å si utfolder seg parallelt med fortellingen.  Og som påvirker den. For musikken deres er ikke bare en farge som legges til og angir en stemning i handlingen. De korte komposisjonene har sin egen dynamikk og intensitet – og skaper med diskrete midler forventninger og uro om hva som kommer til å skje. 

Skapelsen

Bergens Tidende, 29.01.2014

Arve Henriksen

Chron + Cosmic Creation

rune grammofon

Arve Henriksen på reise i tid og rom

 «Chron» er gresk for «tid». Og notene forteller at platen «Chron» er basert på samples fra hoteller, lufthavner, fly og jernbanestasjoner. Men hvis du tror Supersilent-trompetisten Arve Henriksen vil ha oss med på reise i nåtiden, tar du feil. Han har redigert opptakene, han har lagt synthklanger og elektroniske effekter innover støyen fra modernitetens triste lokaliteter og har konstruert en serie lydskulpturer med titler som peker fire milliarder år bakover i tid.

Platen følger jordens historie fra «the big bang» til den første forekomsten av liv. Og siden det nå dreier seg om en chronozone, et enormt stykke tid, er puls og åndedrett senket. På avgjørende punkter – når jordens skorpe størkner, og når det første liv dukker opp – kommer det såre, vare fraseringer fra Henriksens velkjente trompet, men resten av sporene består av seigt flytende, skimrende klangskyer som beveger seg i uhåndgripelige rom.  

Det klinger godt. «Chron» er en serie velpleide lydcollager, en slags oppdatert ambient musikk tilpasset 2000-tallet. Platen kom i 2012 som en del av Henriksens eksklusive 7-LP boks «Solidification». Hadde du ikke råd den gangen, kan du få den nå for en rimelig penge på dobbelt-cd sammen med «Cosmic Creation», en studioprodusert fortsettelse av Henriksens skapelsesberetning. Her er fremdeles mye vellyd i lydcollagene, men helheten er ikke helt så vennlig som på «Chron». Det er mer intensitet i forløpene, og det er fremmede, skurrende lydbegivenheter som ikke helt lar seg trimme og innordne i velklangen – noe som gir «Cosmic Creation» en skarphet og brodd som jeg av og til savner i «Chron».

Storm og stille

Bergens Tidende, 22.01.2014

Schumann

Mitsuko Uchida

Decca

Mitsuko Uchida markerer seg som en av tidens største Schumann-fortolkere

Det høres dempede hornsignaler. Noen er på jakt i det fjerne. Vi er på vei inn i skogen, inn i Robert Schumanns «Waldszenen» (op. 82), de ni korte klaverstykker med romantiske bilder av fugler, blomster og jegere.

Det er Mitsuko Uchida som spiller hornsignalene og som kaller bildene frem. Hun følger Schumann på veien gjennom skogen, hun overholder hver eneste liten anvisning i notene hans. Alt er pusset og polert. Dynamikk og frasering er gjennomarbeidet ned til minste detalj. Og fordi Uchida har full kontroll over hele det tekniske apparatet, hører hun de sarteste rørelsene i musikken, alle de nesten umerkelige bevegelsene som ligger under notenes overflate.

Mange av de ni miniatyrene høres umiddelbart enkle og sangbare ut, men intet er likevel enkelt her. Vel er det vennlige landskap og hyggelige vertshus i skogen, men det er også skumle steder og lumske avgrunner. Her er melodilinjer som umerkelig slynger seg fra hånd til hånd, motiver som flyttes og forskyves og legger seg som skygger og ekkoer innover hverandre. Alle stiene fører i andre retninger enn vi umiddelbart forventer. Og Uchida får med seg det hele. Hun fanger det tvetydige halvlyset i Schumanns skog, det uavsluttede, det fragmentariske, de plutselige bruddene der idyllen krakelerer og mørkere farger kommer til syne.

«Waldszenen» fra 1849 er et av Schumanns sene klaverstykker. På platen fortsetter Uchida med et mye tidligere verk, hans klaversonate nr. 2 (op. 22) fra 1839, en komposisjon som Clara Schumann, en av samtidens største pianister, fant «alt for vanskelig». Tempomarkeringen i første sats er «så raskt som mulig». Og Uchida kan spille raskt, raskere enn de fleste. Hun blir 65 i år, men teknikken og den rå, fysiske styrken som imponerte da hun platedebuterte på 1980-tallet, er fremdeles intakt. Hun pisker ekvilibristisk gjennom den virtuose, halsbrekkende førstesatsen, og har overskudd og styrke til å sette trumf på mot slutten der Schumann – etter «så hurtig som mulig» – sprenger alle grenser og krever «hurtigere» og «enda hurtigere».  I de to midtsatsene stanser Uchida opp, tar seg tid til lyriske mellomspill før hun kaster seg inn i den avsluttende, rasende rondoen som har en enda raskere metronommarkering enn førstesatsen.

Etter den dramatiske stormen er det tid for ettertanke. Platen slutter med det siste store verket fra Schumanns hånd – de fem skimrende morgenstemningene i «Gesänge der Frühe» (op. 133) fra 1853. I «Waldszenen» valgte Uschida flere ganger langsommere tempi enn andre av tidens Schumann-fortolkere. Noe tilsvarende gjør hun i «Gesänge der Frühe». Hun spiller «livlig», «beveget» som det står i notene – men det er hele tiden et snev av melankoli i tolkningen hennes. Som om hun spiller med tilbakeholdt åndedrett, som om hun merker hvor veien fører hen og hva som venter når musikken slutter.

  

Dette er Uchidas tredje Schumann-plate. Kritikerne var ikke begeistret da hun utga den første for snart tjue år siden. Med tiden er innvendingene forstummet. Og med den nye platen er det klart at Uchida er en av vår tids største Schumann-fortolkere.

Fra platearkivet

Bergens Tidende, 22.01.2014

Bruno Walter Conducts Mahler

Dutton

1938

Gustav Mahlers 9. symfoni er tilegnet Bruno Walter, assistenten som etterfulgte ham som sjef for Wienerfilharmonikerne, og som urfremførte symfonien i 1912. Mange år senere satte Walter og Wienerfilharmonikerne igjen symfonien på programmet. Og denne gangen var det lydteknikere i salen. Opptaket ble gjort under svært vanskelige forhold. Men gjengivelsen på moderne cd er forbløffende god. Og nærmere Mahlers opprinnelige visjon kommer vi neppe. Det er høytid og alvor over det 70 minutter lange konsertopptaket fra 16. januar 1938. De 2000 tilhørerne sitter stille og lytter med andakt. De vet at dette er en historisk begivenhet. Og de aner kanskje også at de overværer slutten på en musikkhistorisk epoke. To måneder senere ble Østerrike innlemmet i Nazityskland. 

Blomstrende

Bergens Tidende, 15.01.2014

Pour Mi

Songs by Olivier Messiaen and Claire Delbos

Liv Elise Nordskog og Signe Bakke

Lawo

Musikalsk og poetisk familiehistorie

I det 20. århundres modernistiske musikkhistorie er den franske komponisten Olivier Messiaen først og fremst kjent for sine store klaververk og fargesprakende orkesterkomposisjoner. Men på verklisten hans er det også en håndfull komposisjoner for sangstemme og klaver, blant annet samlingen «Poèmes pour Mi» -- ni sanger for sopran, skrevet i 1936 og dedisert til hans hustru, fiolinisten og komponisten Claire Delbos som var gravid på dette tidspunktet. Sangene ble urfremført på en konsert i 1937 der det også var et verk av Delbos på programmet – «L'âme en bourgeon», en samling sanger til tekster av Messiaens mor, dikteren Cécile Sauvage. Delbos hadde valgt å tonesette åtte dikt som Sauvage skrev da hun i sin tid ventet Olivier.

Med platen «Pour Mi» har sopranen Liv Elise Nordskog og pianisten Signe Bakke så å si gjenskapt konsertprogrammet fra i 1937. Platen – som i tillegg rommer tre korte sanger av Messiaen fra 1930 – dokumenterer et lite stykke, musikalsk og poetisk, familiehistorie. Og den fyller ut et hul i diskografien – det er, meg bekjent, første gang sangene til Delbos foreligger på plate. Nordskog og Bakke gir oss et fint innblikk i ekteparet Messiaens særegne musikalske univers og demonstrerer samtidig at dette glemte vokalverkene har annet og mer enn musikkhistorisk interesse. I Messiaen-sangene legger Bakke et koloristisk, funklende klaverakkompagnement under Nordskogs intense, bevegelige sopran. I Delbos-sangene blender Nordskog stemmen ned. Her er ingen frodige melodilinjer, bare et enkelt, messende og anropende uttrykk med Bakkes blomstrende klaverstemme som understøttende kommentar.

Iørefallende

Bergens Tidende, 08.01.2014

Njål Vindenes

Gitarmusikk av Barrios og Villa-Lobos

Euridice

Sydamerikansk gitarmusikk

De var jevnaldrende, de to sydamerikanske komponistene som Njål Vindenes presenterer på denne platen. Agustin Barrios (1885-1944) var født i Paraguay, Heitor Villa-Lobos (1887-1959) i Brasil. Begge var gitarvirtuoser, og begge var inspirert av sydamerikansk folkemusikk. Men kunstnerisk sett var de nokså forskjellige. Barrios var en gitarist som komponerte musikk til eget bruk. Villa-Lobos var en komponist som av og til skrev for gitar, et instrument han kjente og likte.

Barrios opptrådte overalt på det sydamerikanske kontinentet og turnerte også med suksess i Europa. Mye av den musikken han spilte underveis, er gått tapt, men en del er rekonstruert fra plater og håndskrevne manuskripter, blant annet noen av de stykkene vi hører på denne platen. Det er flott, melodisk og iørefallende gitarmusikk, sjarmerende spilt av Vindenes med god flyt og klarhet i stemmeføringen. Gitaren hans er stemt ned en halvtone, fordi Barrios angivelig spilte slik. Den lavere stemningen endrer instrumentets farge. Det er ikke bare basstonene som får ekstra fylde, hele klangrommet får duse, myke farger som klær både komposisjonene og tolkningen.     

Resten av platen er helliget Villa-Lobos – først «Cinq Préludes», siden en suite basert på «choros», det tradisjonelle formskjemaet som Villa-Lobos gjorde kjent utenfor Brasils grenser. Musikken er like flott og virtuos som stykkene i Barrios-avdelingen, men det er mye mer å spille på her, større musikalsk kompleksitet, rikere uttrykksmuligheter. Og Vindenes liker tydeligvis de utfordringene som reiser seg når Villa-Lobos legger samtidsmusikalske effekter inn over de brasilianske folketonene. 

Årets plater, 2013

Bergens Tidende, 21.12.2013

Oppdagelsesreiser

Riccardo Chailly og Leipzig Gewandhausorchester fjerner hundre års avleiringer fra Brahms’ symfonier (Decca) og oppdager en finstemt klangpalett under tradisjonens mørke ferniss.

András Schiff spiller på gamle flygeler og finner frem glemte klanger og myke stemninger fra en forsvunnet verden i Beethovens Diabelli-Variationen (ECM New Series).

Det er europeiske konsertopptak fra 1969 i Sonys andre «bootleg»-utgivelse med Miles Davis Quintet.  På tre cd-er og en dvd hører og ser vi Davis, Wayne Shorter, Chick Corea, Dave Holland og Jack DeJohnette på stormfulle oppdagelsesreiser inn i et ukjent, elektrisk landskap.

Store stemmer

Barytonen Matthias Goerne er uovertruffen i det romantiske lied-repertoaret. At han også har sans for moderne musikk, viser han med skarpe tolkninger av Hanns Eislers sanger fra det amerikanske eksilet og fra 1960-tallets DDR (harmonia mundi).

Anna Netrebko har vært i platestudiet for første gang på fem år. Ariene på platen «Verdi» (Deutsche Grammophon) avslører at stemmen hennes er mørkere nå og at den også er blitt enda mer uttrykksfull, enda mer dramatisk.

Norsk nåtid

Det er klassikerne som dominerer på platemarkedet, men Rolf Gupta minner oss om at det fremdeles finnes levende komponister, også i Norge. På platemerket Aurora presenterer han og Oslofilharmonien fem verk av Lars Petter Hagen, fem stykker sart, vakker musikk som ikke likner noe annet du har hørt. 

Fra nærmiljøet

I Bergen står Hansakvartetten øverst på seierspallen i år. Deres innspilling av Fartein Valens strykekvartetter (2L) imponerer med gnistrende samspill og innforståtte tolkninger av Valens særegne musikalske univers.

Avskjed

Musikken mistet mange store skikkelser i 2013, blant andre Patrice Chéreau, den franske regissøren som innvarslet det moderne regiteatret med sin sensasjonelle oppsetting av Wagners Ring i Bayreuth i 1976.

Blant jazzmusikerne minnes vi den stillferdige, tørre gitaristen Jim Hall, «gitarens Paul Klee» som Jan Erik Vold en gang kalte ham.

En ny, sterk stemme

Bergens Tidende, 11.12.2013

Roots and Stems

Hayden Powell

Periskop

Solid andreplate fra trompetisten Hayden Powell

Siste år vakte Hayden Powell oppmerksomhet med debutplaten «The Attic». Nå er trompetisten fra Molde tilbake, denne gangen med «Roots and Stems», en solid andreplate som slår fast at den norske jazzscenen har fått en ny, sterk stemme.

På «The Attic» spilte Powell med full rytmegruppe og hadde Tore Brunborg med på tenorsaksofon. I år spiller han trio med bassisten Jo Skaansar og pianisten Eyolf Dale som begge også var med på debutplaten. Som enslig blåser får Powell en fremskutt og utsatt posisjon, men eksponeringen gir ham samtidig anledning til å demonstrere at han har mye på hjerte som komponist og mye å fare med som solist. Hans store, åpne messingtone og hans elastiske, bevegelige frasering vekker minner om 1960-tallets store trompetister. Og trioens materiale og spillestil er i det hele tatt tydelig inspirert av post-bop’ens spenstige smågrupper. Men musikken deres er likevel ikke nostalgisk tilbakeskuende. Det blåser frisk kuling på platen. Her er enkle, sangbare melodilinjer, her er rå soloer innrammet av snodige, kantede arrangementer. Og underveis veksler musikerne fleksibelt mellom stramme styrte forløp på tradisjonens grunn og friere sekvenser der Powell vrenger og krenger trompetens lyd mens Eyolf Dale spiller seg inn i samtidsmusikkens grenseområder.

Men er ikke trioformatet litt aparte, da? Blir en jazztrio uten trommer ikke ensformig og stillestående? Nei, faktisk ikke. Skaansar og Dale fungerer godt sammen, de legger det nødvendige rytmiske fundamentet og selv i de raskeste numrene driver de Powell fremover, så effektivt og swingende at du sjeldent savner en trommeslager.

Roser og folketoner

Bergens Tidende, 05.12.2013

Rós. Songs of Christmas

Grete Pedersen

Det Norske Solistkor

BIS

Maria og barnet som tema i uortodoks juleplate

Platen heter Rós – det norrøne ordet for rose. Undertittelen lover oss riktignok «Songs of Christmas». Men dette er ikke en juleplate av den typen butikkene er fulle av for tiden. Vi ser det allerede på coveret. Her er verken snø eller grantrær eller stjerner eller reinsdyr, bare et utsnitt av en altertavle fra en italiensk renessansekirke, et traust bilde av Maria som sitter med barnet sitt stående på fanget. Og det er nettopp dette platen dreier seg om: Moderen og barnet som forestillingsbilde i den kristne tradisjonen – med rosen, det gamle symbolet for Maria, som sammenbindende element. 

Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har laget noe så uvanlig som en juleplate basert på en bærende ide, en plate der det går tematiske forbindelser på kryss og tvers mellom de enkelte sporene. Kronologisk sett spenner verkene fra Hildegard von Bingens 1100-tall over barokken og reformasjonen helt frem til våre dager. Og innimellom kommer det gamle Mariasanger, norske og nordiske folketoner og improvisert instrumentalmusikk.

Samtidskomponisten Ørjan Matre og lutenisten Rolf Lislevand har skrevet nennsomme arrangementer av salmer og folketoner. Og under Grete Petersens myndige ledelse beveger Solistkoret seg uanstrengt frem og tilbake gjennom de mange århundrene. Her er rene, bølgende linjer som møtes og skilles i Hildegard von Bingens vekselsanger fra middelalderen og her er knivskarp intonasjon når vi kommer frem til «Himmelfalden», en av danske Per Nørgårds sjeldent fremførte salmer fra 1980-tallet. Tre av korets sopraner – Ingeborg Dalheim, Runa Hestad Jenssen og Ditte Marie Bræin – har gode innsatser som solister underveis.

Det er innbyrdes sammenhenger mellom de enkelte tekstene. Og til tross for de store kronologiske avstandene henger platen også musikalsk sammen – blant annet fordi det er lagt tradisjonsmusikalske elementer inn i mange av arrangementene. Folkesangeren og kvederen Berit Opheim er for eksempel solist flere ganger. Rolf Lislevand har tatt lutten sin med i studiet og akkompagnerer kor og solister i mange av numrene sammen med Gjermund Larsen på fele og Bjørn Kjellemyr på kontrabass. Og innimellom vokalnumrene går Lislevand, Larsen og Kjellemyr sammen og spiller blomstrende improvisasjoner. 

Om et par uker forsvinner juleplatene fra cd-spillerne. Noen få av dem dukker kanskje opp igjen til neste jul. De andre blir glemt. Hva skjer med Rós?  Kanskje den er et av de sjeldne eksempler på en juleplate som klarer seg og fremdeles tåler å bli hørt når det blir hverdag igjen i januar?

Brennende øyeblikk

Bergens Tidende, 04.12.2013

Keith Jarrett

Concerts: Bregenz, München

ECM

Keith Jarrett

No End

ECM

Tilbake til 1980-tallet med Keith Jarrett og ECM

Det ble skrevet jazzhistorie i Köln den 24. januar 1975. Keith Jarrett var alene på scenen med et flygel. Han hadde sovet dårlig, flygelet var i ustand, han hadde ingen plan, han improviserte seg frem. «Brillene mine holdt på å falle av, buksene mine hadde vridd seg, jeg svettet, jeg satt på huk, jeg sto opp, jeg satt ned … og tenkte ”ingenting kan stoppe meg nå"».

Manfred Eicher fra ECM opptok konserten nærmest ved et tilfelle. Resultatet ble «The Köln Concert», jazzens mestselgende soloalbum noensinne og en plate som kom til å holde ECM økonomisk flytende de neste mange årene.

Siden den gangen har Jarrett hatt andre solokonserter, og ECM har dokumentert mange av dem. «Concerts», en boks med 3 cd-er, er den nyeste utgivelsen i rekken. Jarretts solokonsert i østerrikske Bregenz sommeren 1981 har vært ute på plate før. Her får vi den igjen, nå supplert med opptak fra en konsert i München et par dager senere.  

På solokonserter fra 2000-tallet beveger Jarrett seg ofte inn i grenselandet mot modernistisk kunstmusikk. Der var han ikke i 1981. «Concerts» ligger tett på Köln-konserten i tid og viser oss en Jarrett som fremdeles tar utgangspunkt i jazzen når han improviserer sine lange forløp. Han starter med et enkelt motiv og gir seg til å brodere og variere og folde ut. Og plutselig er han der han også var i Köln – «ingenting kan stoppe meg nå». Han er i transe, han grynter, han stamper i gulvet og spiller en ustoppelig strøm av ballader, gospelsalmer, boogiewoogie og country-klaver. I tekstheftet til «Concerts» skriver han at en «guddommelig vilje» strømmer igjennom ham og skaper noe hinsides hans egne ideer og tanker. Men i realiteten er det visst bare ham selv vi hører på disse platene, en ung, sterk Jarrett som setter all sin musikalske erfaring og all sin formidable teknikk på spill.

Det er – som vanlig på Jarretts solokonserter – mye tomgang underveis, lange avsnitt der musikken fortsetter selv om materialet tydeligvis er oppbrukt, steder der høyre hånd kjører på automatpilot mens venstre hånd banker ut sine endeløse ostinatfigurer osv. Men av og til kommer Jarrett frem til dette særlige punktet der ingenting kan stoppe ham, der hendene hans finner veien selv og den helt store musikken oppstår. Disse sublime, brennende øyeblikkene kan du ikke spole deg frem til. Du er nødt til å høre hele forløpet, følge den hypnotiske oppbyggingen og følge Jarrett inn i transen.

Samtidig med «Concerts» har ECM utgitt «No End», en dobbelt-cd med andre gamle Jarrett-opptak, denne gangen fra 1986. Jarrett er igjen alene, men nå spiller han både klaver, elektriske gitarer, el-bass, trommer og mye mer. Alt er opptatt av ham selv og overspilt ved hjelp av to Tandberg kassettspillere. Det hviler en litt hjemmesnekret, hippie-aktig stemning over hele prosjektet. Musikken er løs og ledig. Jarrett improviserer fritt og viser seg å være en overraskende habil rockegitarist. Et sjarmerende tilskudd til Jarrett-diskografien.

Musikalsk oppussing

Bergens Tidende, 27.11.2013

Musikk / Klassisk

Brahms: The Symphonies

Gewandhausorchester Leipzig 

Riccardo Chailly

Decca

Chailly fjerner hundre års avleiringer fra Brahms’ symfonier

Det er 30 år siden Riccardo Chailly sist spilte inn de fire Brahms-symfoniene. Den gangen var han sjefsdirigent for Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam. Nå har han innspilt dem igjen, denne gangen med Leipzig Gewandhausorchester som han har ledet de siste 8 årene. Og mye er annerledes nå – ikke bare sammenlignet med hans egne, gamle innspillinger. Leipzig-versjonen skiller seg fra det meste annet på markedet. Den tegner kanskje ikke et totalt nytt bilde av de fire symfoniene, men den trekker frem noe vi har glemt, noe som ligger i partiturene, men som er blitt tildekket i årenes løp.

Brahms forbindes vanligvis med overdådige orkesterklanger og yppige melodier. Chailly stiller spørsmål ved dette. Fremførelsestradisjonen har skapt et vakkert bilde, sier han, men den har også plettet Brahms’ partiturer. Selv har Chailly satt seg fore å gå tilbake og fjerne «hundre års avleiringer».

Andre moderne dirigenter har vært ute i samme ærend – Nikolaus Harnoncourt og Roger Norrington, for eksempel. Men det er neppe noen som har gått så radikalt til verks som Chailly. Han har så å si sandblåst symfoniene og avdekket glemte mønstre og farger under avleiringene. Orkesterklangen er gjennomsiktig: Uansett hvor vi er i partituret, står alle orkestrets instrumenter klart og nærværende. Den massive klangen er avløst av en finstemt palett der varme strykere blander seg med strålende messing og syngende treblåsere. Brahms’ imponerende kontrapunktiske linjeføringer står knivskarpt. Vi hører selv de fineste, nesten umerkelige innsatsene, og orkesteret følger alle partiturets dynamiske utsving til punkt og prikke.

Mens mange dirigenter satser alt på å komme frem til de store effektene hos Brahms, overholder Chailly partiturenes tempoanvisninger. Han setter et grunntempo og bygger opp store buer med fremadrettet intensitet. Og han markerer med kirurgisk presisjon de spenningene som oppstår når Brahms lar instrumentgrupper spille opp mot hverandre i ørsmå rytmiske forskyvinger.

Selvsagt er det også flotte melodier, romantiske følelsesutbrudd og høstlige, pastorale naturstemninger på disse platene. Men Chailly og hans Gewandhausorchester viser oss først og fremst komponisten Brahms – en moderne komponist som behersket alle musikalske virkemidler og som utviklet små musikalske celler til overveldende klanglige og melodiske konstruksjoner.

Trenger verden disse evinnelige gjeninnspillinger av klassikerne? Spørsmålet dukker opp med jevne mellomrom og utløser hissige avisdebatter. Chaillys gjeninnspillinger av Brahms-symfoniene besvarer spørsmålet i praksis. Bekreftende.

Det er tre plater i Brahms-boksen fra Decca. De to første rommer de fire symfoniene. På den tredje finner vi den Tragiske overturen, Haydn-variasjonene og andre orkesterverk samt en rekke sjeldenheter, blant annet hans egne orkestreringer av Liebeslieder-Waltzer pluss den opprinnelige versjonen av andre sats i hans første symfoni.

Hele verden i en symfoni

Bergens Tidende, 27.11.2013

Shostakovich: Symphony No.4

Vasily Petrenko

Royal Liverpool Philharmonic Orchestra

Naxos 

Petrenko avslutter sin Sjostakovitsj-serie på Naxos

I løpet av de siste årene har Valery Petrenko, Oslofilharmoniens nye sjefsdirigent, spilt inn alle Sjostakovitsjs 15 symfonier sammen med Royal Liverpool Philharmonic Orchestra. At platene ikke har vært mye omtalt her hjemme, er egentlig synd. For det er en god serie – selv om noen av Petrenkos valg kan diskuteres, og orkesteret ikke alltid er i toppform.   

Siste plate kom nå i høst – en innspilling av Sjostakovitsjs symfoni nr. 4. Han skrev den i 1936, men siden han nettopp var blitt offentlig kritisert av Stalin, turde han ikke la den fremføre. Verden fikk først høre den i 1961, et kvart århundre senere.

Den fjerde symfonien er et av Sjostakovitsjs merkeligste, mest sammensatte verk – tre ubalanserte satser sprengfylt med stoff, musikk som spenner fra frysende ironi til dyp tragikk. Gjennom hele verket er det referanser til Gustav Mahlers andre og femte symfoni – som en slags markering av at Sjostakovitsj, som Mahler, prøvde å skape en symfoni som kunne romme hele verden.

Petrenko tegner denne verden opp i klare farger og former. Han understreker de musikalske ekstremene. Og han disponerer kreftene godt, sørger for at orkesteret har energi og styrke til å klare de turbulente passasjene. Det er fremdrift i tolkningen, et preg av uavvendelig skjebne. Og han klarer å lande orkestermaskinen uten at den forsonende avslutningen klinger naivt. Det er mange andre innspillinger på markedet, men Petrenkos versjon står seg i konkurransen. Og siden det er Naxos som utgir platen, er den i tillegg rørende billig.

Sorg, avskjed og håp

Bergens Tidende, 22.11.2013

Verk av Bach, Hartmann og Mozart

Masaaki Suzuki, dirigent

KorVest, Norges KorForbunds Ungdomskor og Sangstudenter fra Griegakademiet

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende møte med tidligmusikkeksperten Masaaki Suzuki

Siste plate i Masaaki Suzuki kritikerroste Bach-serie kom for et par uker siden. Hvor går veien videre nå for en musiker og dirigent som i flere tiår har vært forbundet med Bach og tidligmusikken? Hans konsert i går i Grieghallen forteller at han retter blikket fremover i musikkhistorien. Men han starter fremdeles med Bach, med motetten «Jesu, meine Freude» (BWV 227), et korverk som handler om å ta avskjed med det jordiske livet.

Suzuki satte sangerne for Kor Vest i sentrum bare støttet av et lite continuo-ensemble. Det ble en fin en avdempet Bach-tolkning med gjennomsiktige klanger og klar linjeføring, selv i den kompliserte dobbeltfugaen i sjette sats.

Herfra var det et voldsomt tidssprang frem til 1939 og tyske Karl Amadeus Hartmanns «Concerto funebre» for solofiolin og strykere. Men denne fritonale fiolinkonserten har en grunntone av fortvilelse og håp som minner om Bach-kantaten. BFOs konsertmester David Stewart spilte solostemmen og gikk gjennom et stort følelsesregister, fra den tyste, insisterende starten frem til den klagende, deklamerende slutten.

Etter pausen handlet det igjen om sorg og avskjed og håp, nå med Mozarts Requiem (KV 626). KorVest hadde følge av mange andre korsangere. Men selv om antallet sangere var mangedoblet, ble klangen aldri massiv. Suzuki tok med seg erfaringene fra tidligmusikken. Han valgte raske, elastiske tempi og satset på klarhet og skarpe kontraster i klangbildet. Koret gjorde fint rede for satsstrukturenog hadde av og til store, dramatiske utbrudd.

Foran orkestret hadde Suzuki en formidabel solistkvartett anført av Carolyn Sampsons strålende sopran. Thomas Walker sang tenorstemmen med operaaktig frasering og de to toppstemmene fikk solid støtte av Marianne Beate Kiellands mørke alt og Christian Immlers solide bass.

Alvorlige sanger

Bergens Tidende, 20.11.2013

Hanns Eisler: Ernste Gesänge, Lieder with piano

Matthias Goerne, Thomas Larcher og Ensemble Resonanz

Harmonia mundi

Formidabel tolkning av en lite kjent sangskatt.

Den tyske grafikeren Rainer Ehrt har laget et bilde som viser Freud, Einstein og Marlene Dietrich om bord på et stort dampskip. På landgangen står komponistene Hanns Eisler og Kurt Weill, sangerinnen Lotte Lenya, tolvtonemusikkens grunnlegger Arnold Schönberg og mange andre. Bildet heter «Emigranter, avreise» og stammer fra en serie om de tyske og østerrikske kunstnere og intellektuelle som flyktet fra nazistene på 1930-tallet.

Vi gjenfinner bildet på coveret til Matthias Goernes nye plate. For her er det emigranten Hanns Eislers musikk det dreier seg om, blant annet den såkalte Hollywood Liederbuch, de sangene Eisler skrev i sitt amerikanske eksil til tekster av Bertolt Brecht. Goerne spilte inn hele sangboken i starten av karrieren. Nå vender han tilbake og presenterer 17 av sangene igjen. Stemmen hans har flere farger nå, og mer dybde og autoritet. Det samme har tolkningene hans. Han synger fremdeles Eislers kantede melodier med sømløs frasering, men han henter frem et større følelsesregister. Han går ned i Brechts saklige, tørre dikt og finner emigrantens hjemlengsel under den tilsynelatende enkle, nøkterne overflaten.

De nye tolkningene utvider bildet av komponisten Hanns Eisler. Og platen trekker også frem andre, mindre kjente deler av hans verk. Goernes glimrende pianist Thomas Larcher gir for eksempel en ekspressiv tolkning av Eislers aller første opusnummer, en fritonal klaversonate skrevet i 1922 da han var elev hos Schönberg. I den andre enden av kronologien finner vi Eislers aller siste verk, «Ernste Gesänge», sju «alvorlige sanger» for baryton og strykere som ble ferdiggjort få uker før hans død i Østtyskland i 1962.

I en av sangene spør den østtyske forfatteren Helmut Richter om drømmen nå endelig blir oppfylt, drømmen om et liv uten angst. Diktets tittel «XX. Parteitag» refererer til det sovjetiske kommunistpartiets 20. kongress i 1956 da Nikita Khrusjtsjov startet oppgjøret med Stalin og stalinismen. Og på et vis danner denne kongressen bakgrunnen for alle Eislers «alvorlige sanger». Han sa selv om dem: «Man kan ikke alltid skrive optimistiske sanger, man må også i konkrete situasjoner beskrive, besynge eller referere opp- og nedturer». Det er glimt av optimisme og håp om et bedre liv i disse sangene, men først og fremst er det nedturer og sorg – kommunisten og idealisten Eislers sorg over tapte illusjoner, brutte idealer og forspilte muligheter.

I sangene vender Eisler så å si tilbake til sin eksperimentelle ungdom og skriver musikk i et grenseland der senromantikk og atonal ekspresjonisme kolliderer. Men når Goerne tolker og fargelegger sangene med sin store, uttrykksfulle stemme, klinger også hele 1800-tallets liedtradisjon med. Disse sangene hører hjemme i den store, sentraleuropeiske sangboken, de er skrevet i forlengelse av Schubert, Schumann og Hugo Wolf – det skjønner vi. En formidabel tolkning av en lite kjent sangskatt.

Musikkens melankoli

Bergens Tidende, 20.11.2013

The Image of Melancholy

Bjarte Eike

Barokksolistene

BIS

Når barometeret står på blues og tristesse

Bjarte Eike er jo egentlig barokkfiolinist, men en barokkfiolinist som er vanskelig å fastholde i den musikkhistoriske båsen. Som leder av Barokksolistene har han presset den gamle partiturmusikken mot grensene. Han har understreket tidligmusikkens lekende, improviserende momenter og fått gamle verk til å klinge som string swing. Og han har vært drivkraft i utallige prosjekter der tidligmusikken krysser over og blander seg med andre former og genrer, med folkemusikk, med elektroniske klanger.

Det er trøkk på Bjarte Eike. Og så skruer han plutselig tempoet ned, finner en annen, saktere puls og utgir en plate der han og Barokksolistene i felleskap dyrker musikkens melankoli.

Det er tradisjon for slikt i den eldre musikkhistorien – vemodige, tårefylte sanger fra renessansen, religiøse klagesanger fra barokken og så videre. På platen «The Image of Melancholy» får vi for eksempel John Dowlands uoppslitelige «Flow, my tears», en serie stykker av Dowlands kollega Anthony Holborne, en Klag-Lied av Buxtehude og mye mer. Og inn i mellom demonstrerer Eike og musikerne hans at vi kan finne samme stemningsleie i norske bånsuller og en svensk brudemarsj.

Det er langsom musikk. Og barometeret står konstant på blues og tristesse. Men Eike og Barokksolistene klarer å gi hvert nummer en egen vri, en selvstendig identitet. Sopranen Berit Norbakken Solset synger de gamle sangene vemodig og ukunstlet. Og bratsjisten Milos Valent smeller til med en slovakisk folkesang som kanskje er melankolsk, men som høres svært humørfylt ut.