Storm og stille

Bergens Tidende, 22.01.2014

Schumann

Mitsuko Uchida

Decca

Mitsuko Uchida markerer seg som en av tidens største Schumann-fortolkere

Det høres dempede hornsignaler. Noen er på jakt i det fjerne. Vi er på vei inn i skogen, inn i Robert Schumanns «Waldszenen» (op. 82), de ni korte klaverstykker med romantiske bilder av fugler, blomster og jegere.

Det er Mitsuko Uchida som spiller hornsignalene og som kaller bildene frem. Hun følger Schumann på veien gjennom skogen, hun overholder hver eneste liten anvisning i notene hans. Alt er pusset og polert. Dynamikk og frasering er gjennomarbeidet ned til minste detalj. Og fordi Uchida har full kontroll over hele det tekniske apparatet, hører hun de sarteste rørelsene i musikken, alle de nesten umerkelige bevegelsene som ligger under notenes overflate.

Mange av de ni miniatyrene høres umiddelbart enkle og sangbare ut, men intet er likevel enkelt her. Vel er det vennlige landskap og hyggelige vertshus i skogen, men det er også skumle steder og lumske avgrunner. Her er melodilinjer som umerkelig slynger seg fra hånd til hånd, motiver som flyttes og forskyves og legger seg som skygger og ekkoer innover hverandre. Alle stiene fører i andre retninger enn vi umiddelbart forventer. Og Uchida får med seg det hele. Hun fanger det tvetydige halvlyset i Schumanns skog, det uavsluttede, det fragmentariske, de plutselige bruddene der idyllen krakelerer og mørkere farger kommer til syne.

«Waldszenen» fra 1849 er et av Schumanns sene klaverstykker. På platen fortsetter Uchida med et mye tidligere verk, hans klaversonate nr. 2 (op. 22) fra 1839, en komposisjon som Clara Schumann, en av samtidens største pianister, fant «alt for vanskelig». Tempomarkeringen i første sats er «så raskt som mulig». Og Uchida kan spille raskt, raskere enn de fleste. Hun blir 65 i år, men teknikken og den rå, fysiske styrken som imponerte da hun platedebuterte på 1980-tallet, er fremdeles intakt. Hun pisker ekvilibristisk gjennom den virtuose, halsbrekkende førstesatsen, og har overskudd og styrke til å sette trumf på mot slutten der Schumann – etter «så hurtig som mulig» – sprenger alle grenser og krever «hurtigere» og «enda hurtigere».  I de to midtsatsene stanser Uchida opp, tar seg tid til lyriske mellomspill før hun kaster seg inn i den avsluttende, rasende rondoen som har en enda raskere metronommarkering enn førstesatsen.

Etter den dramatiske stormen er det tid for ettertanke. Platen slutter med det siste store verket fra Schumanns hånd – de fem skimrende morgenstemningene i «Gesänge der Frühe» (op. 133) fra 1853. I «Waldszenen» valgte Uschida flere ganger langsommere tempi enn andre av tidens Schumann-fortolkere. Noe tilsvarende gjør hun i «Gesänge der Frühe». Hun spiller «livlig», «beveget» som det står i notene – men det er hele tiden et snev av melankoli i tolkningen hennes. Som om hun spiller med tilbakeholdt åndedrett, som om hun merker hvor veien fører hen og hva som venter når musikken slutter.

  

Dette er Uchidas tredje Schumann-plate. Kritikerne var ikke begeistret da hun utga den første for snart tjue år siden. Med tiden er innvendingene forstummet. Og med den nye platen er det klart at Uchida er en av vår tids største Schumann-fortolkere.