Pianistenes mann

Bergens Tidende, 09.04.2013

Hagar's Song

Charles Lloyd

Jason Moran

ECM

En gammel musiker som fortsatt har overraskelser å by på

Saksofonisten Charles Lloyd har alltid hatt øre for gode pianister. Herbie Hancock og Keith Jarrett spilte hos ham på 1960-tallet. På 1970-tallet forsvant han fra jazzscenen, men den franske pianisten Michel Petrucciani lokket ham tilbake. Og da han begynte å innspille for ECM på 1990-tallet, hadde han Brad Meldau med på klaver. For et par uker siden fylte han 75. Det feiret han i samspill med Jason Moran, den siste i rekken av hans mange pianister. At det ikke er full rytmegruppe på platen, generer ikke – det meste er svevende meditasjoner og hvis det av og til trenges et raskere tempo, legger Moran ut med klassisk «stride»-piano under Lloyds frodige og snodige improvisasjoner. Repertoaret er avvekslende – tittelnummeret er en suite komponert til anledningen, resten er kjente og mindre kjente standards og ballader. I tillegg er det et par uventede valg, for eksempel Dylans «I Shall Be Released» og – som et minne fra Lloyds tid som backingmusiker hos The Beach Boys – Brian Wilsons «God Only Knows». Alt i alt: en herlig plate, et fint gjenhør med en gammel, uortodoks jazzmusiker – som fortsatt har overraskelser å by på. 

Musikalske balanser

Bergens Tidende, 26.03.2013

String Quartets Vol. III

Haydn, Nordheim, Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Med Engegårdkvartetten på reise i kammermusikkens historie

Det skal være musikalsk balanse, og lytteren skal få «en følelse av til slutt å ha opplevd en reise», sier Engegårdkvartetten i forbindelse med lanseringen av deres tredje plate. Tradisjonen tro presenterer de en nyere komposisjon omkranset av to eldre verk fra strykekvartettenes kjernerepertoar. Denne gang gjelder det kvartetter av Joseph Haydn og Béla Bartók som ramme om Arne Nordheims «Duplex» fra 1992. De kronologiske og musikkhistoriske avstandene er store på platen, men de fire velspillende musikerne klarer likevel å skape balanser og trekke tråder mellom verkene slik at for eksempel de folkemusikalske vendingene og det rytmiske drivet i Haydns op. 77:1 på et vis kommer til å matche folketonene og de perkussive elementene i Bartóks femte kvartett. Nordheim-verket er noe vanskeligere å plassere i sammenhengen. «Duplex» er en duo for fiolin og bratsj basert på relativt tradisjonelle, modernistiske grep og vendinger. Den fremføres djervt og kontant av Arvid Engegård og Juliet Jopling, men svinner liksom inn i selskap med Haydns og Bartóks ruvende kvartetter. 

Det nye landskapet

Bergens Tidende, 26.03.2013

 

Miles Davis Quintet

Live In Europe 1967

The Bootleg Series Vol. 1

Sony Music

Miles Davis Quintet

Live In Europe 1969

The Bootleg Series, Vol. 2

Sony Music

Miles Davis og hans kvintetter i historiske live-opptak

Jazzhistorikerne forteller at Miles Davis hadde to «store» kvintetter. Den første, den med John Coltrane, startet i 1955 og varte bare halvannet år. Den andre var mer stabil: Wayne Shorter på tenorsaksofon, Herbie Hancock på klaver, Ron Carter på bass og Tony Williams på trommer spilte med Davis i fire år fra 1964 til 1968.

Men det var faktisk enda en «stor» kvintett. Den eksisterte riktignok bare et par måneder i 1969. Wayne Shorter var fortsatt med, men rytmegruppen var helt ny: Chick Corea på klaver, Dave Holland på bass og Jack DeJohnette på trommer. Den tredje kvintetten omtales vanligvis som «the lost quintet», for i motsetning til de to første rakk den aldri å spille inn plater, noe Davis selv senere beklaget, for – som han sa – denne gruppen «was really a bad motherfucker».

Den tapte kvintettens musikk er dog ikke helt tapt. Selskapet Sony Music har startet noe de kaller The Bootleg Series. For to år siden utga de en boks med Miles Davis’ andre kvintett opptatt ved konserter i Europa i 1967. Nå kommer bind 2, en boks med opptak av «the lost quintet» fra tilsvarende konserter i juli og november 1969. Seriens navn er litt misvisende, for det er ikke snakk om egentlige bootlegs, men om «offisielle», solide kringkastingsopptak fra Belgia, Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige. Hver av boksene rommer 3 cd-er pluss en dvd med tv-opptak.

Opptakene fra 1967 er et miks av blues, standards og originalkomposisjoner spilt som lange, sammenhengende forløp uten pauser. Selv om vi kjenner repertoaret fra samtidige plateinnspillinger, og selv om rekkefølgen er nesten identisk fra konsert til konsert, er det likevel som om kvintetten oppfinner musikken på nytt hver gang. Numrene endrer hele tiden karakter og fungerer på nye måter i sammenhengen. Shorter spiller skarpe, kantete soloer, Davis svever som en sommerfugl og stikker som en bie. Og det telepatiske samspillet mellom Hancock, Carter og Williams er like sjokkerende hver gang. De leker med rytmen som om den var en elastisk, fleksibel masse som kan strekkes og bøyes i alle retninger.

På tv-opptakene fra 1967 er Davis kledd i elegant, nålestripet dress, mens resten av gruppen stiller i smoking. I 1969 sitter klærne løst, det er blonder og rysjer, det er fargestrålende skjerf, lærjakker og bell bottoms.  Og det er ikke bare klærne som har endret karakter i løpet av de to årene som skiller opptakene. I 1967 spilte Davis noe han selv kalte «free bop»; i 1969 er kvintetten hans enda friere, enda åpnere. Det gamle repertoaret er blitt supplert med løst organiserte, funky numre. Chick Coreas klaver er blitt elektrifisert. Det er kommet nye farger inn i musikken, mørkere, dunklere nyanser. «Directions», retninger, heter et av numrene. Det er hele det musikalske grunnlaget som beveger seg og skifter retning nå. Hvor veien går, er ennå uvisst.

Hørt etter hverandre avtegner de to boksene med konsertopptak fra 1967 og 1969 en tektonisk plateforskyving i jazzen. Et stort, annerledes landskap ble dannet i disse årene. Hvor annerledes, ble først helt tydelig da Miles Davis utga «In a Silent Way» og «Bitches Brew», de to «elektriske» platene med større grupper som han innspilte samme år som han turnerte med den tapte kvintetten. 

Hårfin balanse

Bergens Tidende, 19.03.2013

Brahms: Cello Sonatas

Tanja Tetzlaff, Gunilla Sussmann

C-AVI

Kammermusikk på høyt nivå

Rekken av store musikere som har innspilt Brahms’ to cellosonater, er lang og fryktinngytende. Er det da ikke forrykt å gå i gang med en ny innspilling? – spør Gunilla Süssmann i tekstheftet. Og demonstrerer selv, sammen med cellisten Tanja Tetzlaff, at svaret er nei. Denne nye platen viser først og fremst at verk av denne kaliber rommer mange forskjellige musikalske muligheter. Süssmann og Tetzlaff spiller sonatene med frisk, klar frasering og skaper et slankt, nesten gjennomsiktig klangbilde. Men det som først og fremst utmerker deres tolkning og skiller den fra andre, er den hårfine, kammermusikalske balansen de klarer å etablere mellom de to instrumentene. At sonatene er klaververk med celloen i støttefunksjon, er det riktignok ingen tvil om. Süssmann er sjefen som styrer de lange, slyngede og blomstrende forløpene. Men hun får hele tiden kraftfullt, melodisk motspill av Tetzlaffs syngende, mørke cellotone. Og noe av det mest imponerende på platen er de lange passasjene der initiativ og fokus veksler lynsnart og sømløst fra instrument til instrument. Kammermusikk på høyt nivå. 

Møsters mange jern

Bergens Tidende, 19.03.2013

Kjetil Møster

Maja Ratkje

Trond Madsen, dirigent

BIT20

USF

  

Edvard Lygre Møster

Møster!

Hubro

Kjetil Møster har mange jern i ilden. I februar spilte han i Melodi Grand Prix sammen med Datarock. Nå i mars kastet han solbrillene og det røde joggesettet og presenterte seg som frijazzsaxofonist med platen «Edvard Lygre Møster». Og på lørdag debuterte han som partiturkomponist med BIT20 i Røkeriet på USF.

På platen spiller han med en gruppe som ble dannet i forbindelse med Kongsberg Jazzfestival i 2010 og som den gang markerte hans tilbakekomst til jazzen etter mange år med Datarock. Nå som da består gruppen av Møster selv på saxofoner og elektronikk, Ståle Storløkken på keyboards og elektronikk, Nikolai Eilertsen på elbass og elektronikk og Kenneth Kapstad på trommer. Det dreier seg med andre ord om jazzens klassiske kvartettformat – bortsett fra all elektronikken da.

Møster har John Coltrane under huden – ja, også på huden for den saks skyld: han har Coltrane-memorabilia tatovert på venstrearmen. Han har sagt om den nye platen at målet var å gi Coltranes formspråk og intensitet en moderne drakt. Det høres kanskje litt vel freidig ut, men gir likevel god mening. For materialet på platen er like enkelt som hos Coltrane på slutten av 1960-tallet – et par akkorder, et par takters basslinje, som repeteres og repeteres og blir fundament under store, dramatiske improvisasjoner som ender i rasende blow-outs. Forbindelsen bakover er spesielt tydelig i «Ransom Bird» og «The Boat», to spor der gruppen faktisk av og til matcher Coltrane-kvartettenes ekstatiske villskap. At det lykkes, skyldes ikke minst samspillet i rytmegruppen der Storløkken, Eilertsen og Kapstad pisker og pumper og blåser Møster ut på lange, brølende utflukter. Det er også et aldri så lite ekko av Coltranes «Naima» i platens eneste ballade, «Composition Task #1», som Møster spiller med stor, åpen tone.

Platen er innspilt live i Oslo i 2011, på en konsert der bandet, ifølge Møster, fant sin egen stemme. De fire opptakene er ganske lange, vel egentlig også for lange. Slike grenseløse forløp fungerer godt i konsert- og klubbsammenheng, men det betyr ikke nødvendigvis at de også fungerer godt på plate.

At begrensningens kunst ikke helt er Kjetil Møsters greie, merket vi også på lørdag da han spilte med BIT20. Bestillingsverket «Contr’addict» er et musikalsk overflødighetshorn, et eksperiment i ti skisseaktige avsnitt der Møster avprøver ulike partiturmusikalske effekter og grep. Komposisjonen var lang, med interessante detaljer på rekke, men det som i mine ører fungerte best, var likevel de sekvensene der Møster var tettest på sine røtter – en beljende, uakkompagnert tenorsolo midt i stykket og et avsnitt mot slutten der han nesten fikk BIT20 til å høres ut som en jazzgruppe.

Kontrasten mellom «Contr’addict» og kveldens andre hovedverk, Maja Ratkjes «And sing while thou on pressed flowers dost sleep», var påtagelig. Der Møsters verk er et viltvoksende, ustyrlig oppkomme av alle mulige og umulige ideer, er Ratkjes et stramt og systematisk komponert verk: En serie opptak av komplekse stemmelyder er blitt analysert og dekonstruert ved  hjelp av avansert software og er etterpå transformert og transkribert til instrumentene i et kammerensemble. Resultatet er en komposisjon som utvikler seg etter en indre, skjult formlov, men som føles «riktig» og «hel» på sine egne, uutgrunnelige premisser.

Overskudd

Bergens Tidende, 12.03.2013

Valen, Egge, Hvoslef

Valen Trio

Lawo

Triomusikk i autoritative tolkninger  

Det har nærmest vært Fartein Valen festival på platemarkedet i det siste. Først Hansakvartetten med strykekvartettene, så Det norske Solistkor med diverse vokalmusikk. Og nå klavertrioen (op. 5) spilt av Bergensensemblet som bærer Valens navn – John Ehde (cello), Einar Røttingen (klaver), Ricardo Odriozola (violin). «Vårt hjemlige publikum er neppe modent nok til å kunne vurdere en enestående fremtoning som Fartein Valen», skrev Harald Sæverud en gang på 1930-tallet. Men tiden har arbeidet for Valens musikk. Den har funnet sitt publikum. Ikke minst fordi det etter hvert er dukket opp musikere som forstår å yte verkene full rettferdighet. Slik Valen Trio gjør det på denne fine platen. Alt er på plass. Her er den strenge linjeføringen og de skarpe dissonansene vi forventer å finne i Valens musikk, men her er også musikalsk overskudd, en uvant frihet og spontanitet i tolkningen som skaper en nesten romantisk stemning i largoen og en dirrende, dramatisk intensitet i de raske satsene. Platen rommer i tillegg interessante urfremføringer av Valen-eleven Klaus Egges trio (op. 14) fra 1940 og Ketil Hvoslefs friske Trio fra 2010.

Swing og sweet

Bergens Tidende, 12.03.2013

Honeyleap

Øyvinds Jazzforum

Rytmisk driv og meditative klangeksperimenter

Øyvind Jazzforum var opprinnelig en serie konserter med eksperimentell improvisasjonsmusikk arrangert i Bergen av den allestedsnærværende trommeslageren Øyvind Skarbø.  Serien har ligget nede en stund. Men Øyvind Jazzforum lever ennå, nå som navnet på et plateselskap hvis første utgivelse er et opptak fra siste sommer med Honeyleap, en av Skarbøs utallige grupper. I tillegg til sjefen selv hører vi Per Zanussi på bass og de to svenskene Fredrik Ljungkvist og Klas Nevrin på henholdsvis tenorsaksofon og klaver. Skarbø omtaler selv musikken som «rubato-swing crossfuck». Det høres kanskje ut som en vits, men er faktisk ganske dekkende. For det er spor på platen der musikerne fungerer som en klassisk, swingende jazzkvartett, steder der Skarbø og Zanussi finner sammen og får temperaturen til å stige mens de driver Ljungkvist og Nevrin fremover i skjeve temaer og pumpende frijazzsoloer. Og så er det også noen stillestående, litt ubesluttsomme rubatosekvenser der de fire musikerne liksom venter og lurer på hverandre og av og til nærmer seg noe som minner om samtidsmusikkens meditative klangeksperimenter. 

Tidsfordriv

Bergens Tidende, 12.03.2013

Nodebog

Gorset & friends

2L

Populærmusikk fra 1700-tallets Norge

De hadde verken cd-spillere, spotify eller andre digitale saker på 1700-tallet. Likevel hadde de slagere og topp hits. Tidens populære melodier ble spredt på gammeldags, analog vis – ved å bli spilt på stedet og ved å bli nedtegnet for hånd i notebøker som i sin tur gikk på rundgang og ble kopiert av interesserte musikere, profesjonelle så vel som amatører. Hans Olav Gorset, erfaren blokkfløytenist og professor i tidlig musikk ved Norges musikkhøgskole, skrev i 2011 doktoravhandling om 1100 slike melodier funnet i norske notebøker. Nå har han utgitt en plate med 30 herlige smakebiter. I de gamle notebøkene var melodiene notert uten bass og harmonisering. På platen hører vi Gorset spille dem i egne arrangementer, diskret akkompagnert av gode kollegaer på cembalo og andre tidstypiske instrumenter. Til noen av melodiene hører det også sangtekster. Dem synger sopranen Cathrine Bothner-By, enkelt og klart med ørsmå forsiringer. De gamle melodiene var tenkt som «Fornøyelig Tiids-fordriv» – som det står i en av de gamle notebøkene. Denne platen er nettopp det.  

Rørende og vakker

Bergens Tidende, 11.03.2013

Leoš Janáček: Den listige lille reven

Regi og koreografi: Inbal Pinto og Avshalom Pollak

Rory Macdonald, dirigent

Håkon Matti Skrede / kormester

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Fargesprakende Norgespremiere på Janáčeks opera om den listige lille reven

I begynnelsen var det bare bilder, en håndfull tegninger av en rev og en skogvokter, løselig basert på en folkelig fortelling og skissert av den tsjekkiske kunstneren Stanislav Lolek. Så ble bildene til ord. Journalisten Rudolf Těsnohlídek fikk i oppdrag å skrive en fortelling rundt skissene, Lolek supplerte med flere bilder, fortellingen ble til en illustrert avisføljetong og senere til en bok. Og så vokste det musikk ut av bildene. For Leoš Janáček lånte fortellingen og bearbeidet den. Resultatet ble hans opera om Den listige lille reven som hadde urpremiere i Brno i 1924.

På lørdag hadde Bergen Nasjonale Opera premiere på Reven, ja faktisk var det også Norgespremiere. Og på Norgespremieren var bildene så å si kommet tilbake til fortellingen. Til de grader. De israelske koreografene og regissørene Inbal Pinto og Avshalom Pollak hadde formet fortellingen om reven og livet i skogen som en fargesprakende bildebok med fantasifull, bevegelig scenografi, med computerprojeksjoner på vegg og gulv og med et vell av dyr og insekter i stadig bevegelse.

Men tar den flotte scenografien og den konstante aktiviteten på scenen ikke oppmerksomheten fra musikken og fortellingen? Egentlig ikke. Janáčeks opera egner seg utmerket til denne strategien. Den rommer ikke store spenningsbuer som må holdes oppe over lange tidsstrekk, men er bygget opp som en serie korte scener avløst av musikalske mellomspill. Inbal Pinto og Avshalom Pollak følger disse scenene, viser handlingen i korte glimt og kommenterer den med nærmest ballettaktige sekvenser i mellomspillene. Og i orkestergraven følger BFO og den skotske dirigenten Rory Macdonald med og illustrerer aktiviteten på scenen tett og effektivt.

På scenen hadde Pinto og Pollak ikke bare gode dansere fra sitt eget dansekompagni og statister fra de medvirkende kor, men også en rekke solide sangere, så mange at det blir vanskelig å nevne alle. Israelske Hila Baggio sto sentralt gjennom hele forestillingen og imponerte med klar, typeriktig sopran i rollen som den listige reven som hun fremstilte med rørende, uttrykksfull gestikk ikke minst i samspillet med hannreven som ble fint sunget av den svenske sopranen Ann-Christine Larsson. I rollen som revens menneskelige motspiller, skogvokteren, hørte vi den overbevisende skotske bassbarytonen Iain Paterson.

Skogvokterens to sønner var for anledning forkledd som Karius og Baktus. Men bortsett fra det, var det ikke mye Torbjørn Egner i denne fortellingen. Den lille listige reven er ikke et av dyrene i Hakkebakkeskogen, den er et rovdyr som dreper og som kjemper for livet i en skog der det lurer farer bak hvert tre. I Těsnohlídeks opprinnelige fortelling forlater vi reven i familiens skjød, sammen med ektemake og unger. «Ikke vær redd», sier hannreven. «Dit liv her vil bli vakkert». Janáček ville det annerledes. Den listige reven må dø. Menneskene må eldes. Operaen klinger ut i resignasjon.  Men også i resignasjonen er det noe vakkert. En sår, var stemning som ga en fin avslutning på Bergen Nasjonale Operas forestilling.

Skisser

Bergens Tidende, 05.03.2013

ABC

Bly de Blyant

Hubro

Utenfor de kvistede løypene

Et mystisk fotografi på coveret, et teksthefte med sparsomme opplysninger skrevet med forne tiders Courier-font: Etter hvert vet vi hvordan en Hubro-plate ser ut. Hva vi derimot aldri kan vite, er hva som venter oss bak coveret. Jazz, frijazz, elektronika, støy? Mange ganger er det litt av hvert. Som for eksempel når Bly de Blyant har vært i studiet i Grieghallen for å lære oss ABC. De tre blyantene – den amerikanske multiinstrumentalisten Shahzad Ismaily, den islandske gitaristen Hilmar Jensson og norske Øyvind Skarbø på trommer – sparker frisk i vei uten å bry seg om vedtatte sjangergrenser. Og lager en serie musikalske skisser av sjøsyke riffs i ujevne taktarter ispedd synth-skyer, hammondorgel og munnharpe. Willie Dixon-klassikeren «Wang Dang Doodle» spilt med håndklapp og bluesgitar er visst det nærmeste vi kommer noe kjent. Men så varer den da også bare ett minutt. Underveis i opptakene skal Jensson ha sagt: «Jeg vet ikke helt hvilken plate vi lager lenger, og jeg bryr meg egentlig heller ikke». Det er visst en grei oppsummering av både grunnholdningen og resultatet. 

Opera mot alle odds

Bergens Tidende, 05.03.2013

Wagner: Die Walküre

Valery Gergiev

Mariinsky Orchestra

Mariinsky

Spennende ny innspilling av Wagners Ring

Det er blitt dyrt å lage opera. Da EMI utga Wagners «Tristan og Isolde» i 2005, spådde kritikerne at dette ville bli den siste store studioinnspillingen. De fikk rett. Stort sett. Men så, mot alle odds, går Valery Gergiev og Mariinsky-orkesteret plutselig i gang med å innspille hele Wagners Ring i Skt. Petersburg. Og første sending, «Die Walküre», har flere av tidens aller største Wagnersangere i hovedrollene: Jonas Kaufmann som Siegmund, Anja Kampe som Sieglinde, René Pape som Wotan, Nina Stemme som Brünhilde – pluss gode russiske krefter i de mindre rollene. Det økonomiske grunnlaget har den japanske mesenen Yoko Ceschina skapt. Om hennes donasjon også gir kunstnerisk uttelling, gjenstår å se. Men allerede en første, hastig gjennomlytting av de fire timene av Walküre forteller at her er det mye å glede seg over og glede seg til – Nina Stemmes skarpe, skinnende sopran i samspill med Papes varme bass, Kaufmanns gylne, barytonaktige tenor. Og mye mer. En utgivelse det skal bli spennende å følge.

Når cembaloen synger

Bergens Tidende, 05.03.2013

J.S. Bach: The English Suites

Ketil Haugsand

Simax

Fargerike, frodige Bach-tolkninger

Det er alltid litt av en musikalsk begivenhet når vår mann i Köln, cembaloprofessor Ketil Haugsand, utgir en ny plate. Sist tok han oss med til 1700-tallets Paris og presenterte cembalisten Jean Baptiste Forquerays fantasifulle musikk på to flotte plater. Nå er han plateaktuell igjen, og slik det var tilfellet med Forqueray-platene, rommer den nye utgivelsen både musikalske og musikkhistoriske funn.

Denne gang dreier det seg om Johann Sebastian Bach, nærmere bestemt om to plater med hans seks «engelske» suitene (BWV 806-811). Vi befinner oss altså fremdeles på 1700-tallet, i cembaloens storhetstid – men hvor? I Tyskland, i England, eller?

På de første håndskrevne kopiene ble disse seks verkene kalt suiter eller suiter med preludier. Men da musikkforlaget C. F. Peters utga dem i 1840, var de blitt til «Seks store suiter, kalt Engelske suiter» fordi, som forordet forteller, de var «komponert til en fornem engelskmann». I forordet kan vi også lese at «flere omstendigheter tyder på at de må være komponert mellom 1735 og 1744», altså temmelig sent i Bachs liv.

Kilder fra Bachs samtid tyder på at historien om engelskmannen kan være sann. Men suitene er nok ikke noe alderdomsverk slik man alltid har trodd. I Haugsands teksthefte argumenterer cembalisten og musikkhistorikeren Peter Wachtorn i alle fall for at de må være skrevet i årene omkring 1710, av en ung Bach som var oppglødd etter å ha fått kjennskap til ny italiensk og spesielt ny fransk cembalomusikk.

Men hvis denne «engelske» musikken i realiteten er «fransk» – «hvorfor da ikke bibeholde de uttrykk og kvaliteter som naturlig nok tilkommer den?» spør Ketil Haugsand. Og gir selv svaret med den mest fargerike og frodige versjonen av de seks suitene jeg minnes å ha hørt.   

Rytmisk driv, evnen til å få raske satser til å løfte seg og swinge – det er nærmest blitt Haugsands signatur som cembalist. Og fremadrettet trøkk er det helt bestemt på de to nye platene. Til de grader. Men det mest spennende er hvor fritt og fabulerende Haugsand spiller de langsommere satsene. Her er det som om han improviserer tolkningen frem på stedet, som om han lar seg føre av musikkens innfall, av dens plutselige vendinger og dreininger.

Når pulsen går ned, begynner Haugsands cembalo å synge. Bachs musikk blomstrer opp, folder seg ut. Den blir kjødelig, sanselig. Og gløder med intense, overdådige farger. 

Doom

Bergens Tidende, 26.02.2013

Field Day Rituals

Splashgirl

Hubro

Forfriskende mørk og tung triomusikk

Med platen «Pressure» fra 2011 fikk Splashgirl – Andreas Stensland Løve (klaver), Jo Berger Myhre (bass) og Andreas Lønmo Knudsrød (trommer) – nærmest et internasjonalt gjennombrudd. Nå kommer de med oppfølgeren, «Field Day Rituals», som er innspilt i Avast Recording Studios i Seattle med Randall Dunn som produsent og med gjesteopptreden av Eyvind Krag (bratsj) og Timothy Mason (synth). De tre musikerne forteller selv at Dunn fikk dem «til å se med positive øyne på jazzen igjen», noe de ikke hadde gjort på lang tid. Det er kanskje mulig det, men i alle fall temmelig vanskelig å høre. For selv om de spiller med klavertrioenes klassiske oppsett, ligger Splashgirl langt fra den norske klaverjazzens mainstream. Musikken deres er langsom, mørk og tung, med hovedvekt på klaverets og bassens dype register. Det er stort sett ingen improvisasjon på platen, bare enkle, repetitive, klagende melodilinjer. En klavertrio, ja visst, men deres doom-musikk er mer i slekt med cenn med Tord Gustavsen – for å si det slik. Og det er ganske forfriskende.

Brytninger

Bergens Tidende, 26.02.2013

Refractions

Grete Petersen, dirigent

Det norske Solistkor

Oslo Sinfonietta og Kringkastingsorkestret

BIS

Klarhet og ulastelig klang. Kormusikk av Fartein Valen og europeiske åndsfrender

Dirigenten Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har vært i platestudiet og spilt inn Refractions, «brydninger», en rekke utsøkte tolkninger av Fartein Valens kompliserte vokalmusikk. De to Brorson-motettene, «Hvad est du dog skjøn» (1930) og «Kom regn fra det høie» (1936-37), blir fremført med sikker linjeføring og imponerende klarhet i de brutte, dissonante passasjene. Det er også tidligere verk på platen, blant annet «Ave Maria»(op. 4) fremført med Berit Norbakken Solset som klokkeklar, lysende solist. Solset er også solist i «Der 121. Psalm» (1911) som her fremføres i originalversjonen for kor og orkester – og som visse steder har en nesten skremmende ekspressivitet. På platen er det i tillegg korte vokalverk av Valens europeiske åndsfrender Anton Webern og Alban Berg. De musikalske forbindelsene mellom Valen og franske Olivier Messiaen er kanskje vanskeligere å høre. Men de to fargesprakende Messiaen-verk som er med på «Refractions» blir fremført med samme klarhet og ulastelige klang som alle de andre verk på platen.   

Sublime øyeblikk

Bergens Tidende, 26.02.2013

Erlkönig

Matthias Goerne

Schubert Edition Vol. 7

Harmonia Mundi

Ny plate i Matthias Goernes Schubert-serie

Vandreren kommer ned fra fjellet. Han har søkt lykken – forgjeves, sukker han. Det er Matthias Goerne som forteller. Og allerede i disse første fire linjene av Schuberts sang «Der Wanderer» fører han oss dypt inn i romantikkens lengselsfylte rom. Det blir nesten feil å si at han fortolker sangen. Han viser den frem, fremstiller den vokalt. Han er vandreren, han er sukket, han er landskapet som ligger blekt og kaldt i solnedgangen. Og til aller sist blir han den åndeaktige røsten som svarer vandreren: «Der hvor du ikke er – der er lykken». Platen – nr. 7 i Goernes storslåtte Schubert-serie – er full av slike sublime øyeblikk da stemme, tekst og musikk smelter sømløst sammen. Selv om tekstene er skrevet av mange forskjellige forfattere, skaper Goerne hele tiden musikalske dialoger og tematiske sammenhenger med sin fantastiske stemmekunst. Og «Erlkönig», sangen om faren som mister barnet sitt til alvekongen, er trolig aldri blitt sunget mer åndeløst, mer rystende enn her. Den fine pianisten Andreas Haefliger er Goernes lydhøre støttespiller.

Likheter og forskjeller

Bergens Tidende, 19.02.2013

The Schubert Connection

Oslo String Quartet

Schubert møter Grieg på ny plate fra Oslo Strykekvartett  

Det er opplest og vedtatt at Debussys strykekvartett fra 1883 er inspirert av Griegs fem år eldre kvartett. Riktignok snakket Debussy aldri selv om det, men verkene har en del musikalske fellestrekk som gjør forbindelsen plausibel. Men hva da med Grieg? Var han inspirert av noen? Oslo Strykekvartett peker på at Schuberts kvartett «Der Tod und das Mädchen» (D 810) fra 1824 kan være en mulighet. Men som cellisten Øystein Sonstad skriver i tekstheftet til den nye platen: Schubert-forbindelsen er like umulig å dokumentere som forbindelsen mellom Grieg og Debussy. Altså må det argumenteres musikalsk – slik det skjer på platen der de to verkene spilles etter hverandre i kronologisk orden. Oslo-musikernes tolkning er sterk, teknisk og musikalsk overbevisende, med innforstått, inderlig samspill og med understreking av de store utladningene som nesten sprenger kvartettformatet hos både Schubert og Grieg. Men likner disse verkene egentlig hverandre? Musikerne merker kanskje at det er strukturelle likheter mellom dem. Jeg som sitter og lytter uten å ha partituret i hånden, hører først og fremst forskjeller – og opplever at det musikalsk sett er uendelig lang vei fra det storslåtte, tordnende uttrykket hos Schubert frem til det verket Grieg skrev over femti år senere.  

Forbindelser

Bergens Tidende, 19.02.2013

Dutilleux: Correspondances

Esa-Pekka Salonen

Orchestre Philharmonique de Radio France, 

Deutsche Grammophon

Raffinert, fargeglitrende musikk

De store navnene i fransk 1900-tallsmusikk er Olivier Messian og Pierre Boulez. Men også Henri Dutilleux. Han har skrevet musikk siden 1930-tallet og er fremdeles aktiv i en alder av 97. Verklisten hans er riktignok ikke omfattende, og han har i perioder vært borte fra musikkscenen. Men han er en spennende modernistisk komponist som skriver i et raffinert, fargeglitrende tonespråk med referanser bakover til Debussy og andre franske impresjonister. Vi hører det på denne nye platen der Esa-Pekka Salonen og det franske radioorkester fremfører tre større verk – cellokonserten «Tout un monde lointain» (1970) med finske Anssi Karttunen som flott solist, orkesterverket «The Shadows of Time» (1997) samt «Correspondances» fra (2003) med Barbara Hannigans klokkeklare sopran svevende over en tett orkestersats. «Correspondances» som også er platens tittel, henspiller på forbindelser mellom musikken og ulike tekster som har inspirert Dutilleux. Det er også en annen slags forbindelse på gang her: Esa-Pekka Salonen har vært elev av Dutilleux og skriver selv musikk i et liknende tonespråk. Og er kanskje den dirigenten i dag som er best til å fortolke sin lærers musikk. 

En milepæl

Bergens Tidende, 19.02.2013

Maria João Pires

Schubert

Deutsche Grammophon

På oppdagelsesreise i Schuberts verden

Det starter med en kort melodisk frase som gjentas og ender i en spørrende akkord. Noe skal skje, men hva? Hvor skal vi hen? Vi skal på oppdagelsesreise i Schuberts verden. Maria João Pires, den store portugisiske pianisten, sitter ved flygelet og inviterer oss inn i sonate nr. 16 (D 845) der det venter musikalske mirakler bak hver taktstrek. Det er, som alltid, noe selvutslettende over hennes spill, som om hun bare sitter og viser frem hva hun finner underveis. Musikken strømmer, hun følger dens anvisninger og velger hele tiden den helt rette fraseringen, det helt rette stemningsleiet. Etterpå gjelder det Schuberts siste sonate, den store nr. 21. i B-dur (D 960). I slutningen av 1980-tallet innspilte Pires den på platemerket Erato. Nå tar hun den opp igjen, et kvart århundres musikalske erfaringer rikere, og spiller uten store fakter og geberder en tolkning som kommer til å stå som en milepæl i Schubert-diskografien. Noen ganger er musikken sprudlende, overmodig, noen ganger muskuløs, robust, men hele tiden har den en undertone av mørk melankoli og sorg. Som om den bærer på en nesten uutholdelig smerte.

Valens egen vei

Bergens Tidende, 12.02.2013

Fartein Valen: String quartets

Hansakvartetten

2L 

Imponerende utgivelse av Fartein Valens musikk for strykere

«Det sidste og egentligste kan man jo ikke lære og egentlig lærer mange kun ved sin egen erfaring, ikke ved andres theorier» – skrev Fartein Valen høsten 1911 i et brev til vennen Otto Lous Mohr. Valen var kommet til Berlin for å studere komposisjon på den kongelige musikkhøgskolen, men han var ikke fornøyd, verken med undervisningen eller med seg selv. «Saa nu synes jeg, jeg maa gaa min egen vei; engang maa man jo tage ansvaret selv», konkluderte han i brevet.

Han gjorde alvor av det. Han sluttet på høgskolen og begynte en lang periode med selvstudier. Og valgte sin egen vei, en vei som førte inn i samtidens musikalske modernisme, men også tilbake til Bach og til den polyfone musikkens røtter. Resultatet ble et av det 20. århundres mest personlige, mest særegne musikalske universer. At viktige deler av veien ble til mens han arbeidet med kammermusikalske problemstillinger, det demonstrerer Hansakvartetten med denne nye, imponerende utgivelse.

Kronologisk sett starter det med en ufullendt strykekvartett fra Berlin-tiden. Opprinnelig skulle den ha hatt fire satser, men Valen gjorde visst bare to ferdig, i alle fall er det bare bevart to satser i renskrift. Det er tett, velskrevet musikk, formulert i et tidstypisk, seinromantisk tonespråk – men man merker allerede her at noe er ved å skje, at noe nytt presser seg frem under den tradisjonelle harmoniske og melodiske overflaten.  

De neste mange årene arbeidet Valen med å dra disse underliggende spenninger og konflikter frem i lyset. Etter hvert fant han sin egen stemme, blant annet ved å skrive korte sanger med klaverakkompagnement. Tre av dem er med på platen, tre sanger (op. 6) til tekster av Goethe. De blir vakkert og sikkert fremført av Hilde Haraldsen Sveen som ikke alene løser musikkens store tekniske utfordringer, men også klarer å formidle tekstenes følelsesmessige innhold.

Hansakvartetten akkompagnerer Sveen med en transkripsjon av klaverstemmen som opprinnelig ble skrevet til en konsert i 1932. Det var på denne konserten at publikum fikk høre Valens første større verk i den nye stilen, hans strykekvartett nr. 1 (op. 10) fra slutten av 1920-tallet. Den andre kvartetten (op. 13) er skrevet et par år senere, men ble først urfremført etter krigen.

Med disse to kvartettene er vi fremme ved den nye platens sentrale verk. Her hører vi Valens karakteristiske stil, hans «dissonerende polyfoni», i full og fri utfoldelse. Han bruker klassiske satsformer – sonate, fuga, rondo osv. – men fyller formene med kvasse melodilinjer som møtes i stadige konfrontasjoner og kollisjoner. Hansakvartetten legger dette materialet frem, klart og tydelig, uten forsøk på å glatte ut eller å dempe konfliktene. De tegner opp stemmevevet med knivskarp presisjon og får Valens rå dissonanser til å gnistre og funkle. Og demonstrerer at Valen hadde rett når han snakket om at atonal musikk kan romme «l’altra beltá», en annen, annerledes skjønnhet.

Festfyrverkeri

Bergens Tidende, 05.02.2013

Mozart: Piano Concertos Nos. 21 and 22

Christian Ihle Hadland, klaver

Arvid Engegård, dirigent

Oslo Philharmonic Orchestra

Simax

Christian Ihle Hadland platedebuterer som orkestersolist

På plate har vi hørt Christian Ihle Hadland som akkompagnatør og som kammermusiker. Nå er det anledning til også å høre ham som orkestersolist – i to av Mozarts klaverkonserter innspilt sammen med Oslo Filharmoniske Orkester. At Hadland har et spesielt sterkt forhold til Mozart, var kjent fra før. Likevel virker det overrumplende, nesten som et fysisk sjokk, å høre ham åpne klaverstemmen i konsert nr. 21. Dette er ung, kjepphøy musikk, et rasende festfyrverkeri spilt av en ung, virtuos pianist som klarer å formidle sin egen begeistring over denne eksplosjonen av løp og triller. Andresatsen, «Elvira Madigan»-musikken, blir spilt litt raskere og med mer fremdrift enn det er vanlig – og høres nå plutselig helt ny og frisk ut. Og slik fortsetter Hadland, gjennom nr. 21 og inn i nr. 22 som han får til å klinge i litt mørkere, duse farger. Oslofilharmonikerne og Arvid Engegård legger en elastisk, slank orkestersats i bunnen og gir ham godt motspill når det trenges. Hadeland har selv skrevet fine, tidsriktige kadenser til nr. 21. I nr. 22 spiller han derimot, av en eller annen grunn, noe besynderlig rot signert Benjamin Britten. 

Blanda drops

Bergens Tidende, 05.02.2013

300

Ingolf Wunder

Deutsche Grammophon

En rar klaverplate

Unge østerrikske Ingolf Wunder vant en pris i den internasjonale Chopin-konkurransen i 2010. Og utga i 2011 sin første plate for Deutsche Grammophon der det selvsagt var Chopin det dreide seg om. Chopin er også med på hans nyeste plate, men nå sammen med mye annet, en stripe klaververk hentet fra de siste 300 års musikkhistorie som platens tittel henspiller på. Det starter i 1700-tallet med en enkel, ukunstlet Scarlatti-sonate etterfulgt av en muskuløs tolkning av Mozarts store sonate i B-dur (K333). Så kommer platens Chopin-nummer, en perlende Berceuse. Og så … så begynner det å bli veldig rart. For resten av platen består av ultrakorte stykker, typiske ekstranumre og musikalske svisker, «Clair de Lune» og «Humlens flukt» om hverandre, for å si det slik. Og det skal bli enda rarere. For til aller sist kommer filmmusikk signert Enrico Morricone. Pluss Wunders egen, helt utrolig corny transkripsjon av temaet fra Star Wars. Det er mye flott og flashy klavermusikk på platen. Men repertoarmessig faller den mellom alle stoler som er. 

Entusiasme

Bergens Tidende, 05.02.2013

Mahler 9

Gustave Dudamel

Los Angeles Philharmonic

Deutsche Grammophon

Liveopptak fra Duhamels Mahlermaration

Venezuelanske Gustavo Dudamel skaper entusiasme hvor han enn befinner seg. Han begeistret verden med ungdomsorkestret Orquesta Sinfónica Simón Bolívar. Han blåste nytt liv i Göteborgsymfonikerne. Og siden 2009 har han vært tiljublet sjefsdirigent i Los Angeles – der han siste år sjøsatte enda et av sine store konsertprosjekter: Alle Mahlers symfonier spilt i løpet av to uker. Maratonsatsningen hadde store omkostninger for alle involverte. Men at en total fordypning i et musikalsk univers i løpet av en ganske kort periode også kan gi store gevinster, hører vi i denne versjonen av Mahlers niende, innspilt live på den siste konserten. Dudamel og orkestret gløder og brenner og får frem alle de store, harde kontrastene i verket. Musikken er «ubehjelpelig», «grov», «trossig» slik Mahler insisterte i partituret. Men den er også lyrisk, eterisk, opphøyd. Man sier vanligvis at den niende er en dødsmerket Mahlers avskjed med verden. I denne fremføringen hører vi det motsatte: en sanselig, musikalsk bekreftelse av det dennesidige.

Smult farvann

Bergens Tidende, 12.02.2013

Mats Eilertsen Trio

Sails Set

Hubro

Forsiktige improvisasjoner

Bassisten Mats Eilersen har satt seil og stevner ut sammen med to gaster, trommisen Thomas Strønen og den nederlandske pianisten Harmen Fraanje. «Målet har vært å improvisere fram låter, klanger og situasjoner som vel så gjerne kunne vært komponerte og produserte» -- forteller skipperen om prosjektet sitt. Det dreier seg altså om å seile ut i det åpne havet, om å følge bevegelsene i nået, på stedet, om å skape noe som er fritt men som likevel har samme kvaliteter som den musikken vi kjenner fra Eilertsen tidligere, mer kontrollerte plater. Resultatet av seilasen hans er elleve ultrakorte stykker. Her er fine øyeblikk der enkle, sangbare melodilinjer flyter forbi eller der de tre musikerne plutselig finner sammen i tett, inspirert samspill. Men når sant skal sies, holder Eilertsens båt seg vanligvis til de aller mest kjente seilrennene. Det meste av seilasen foregår tett ved kysten i smult farvann. Samspillet mellom de tre musikerne er forsiktig, avventende, alle lurer på hverandre, og det er sjelden noen tør ta den avgjørende, dristige skipperbeslutningen som kan skape vind i seilene og føre båten ut i det åpne og inn i orkanens øye.  

Stillferdig inderlighet

Bergens Tidende, 22.01.2013

Eyvind Alnæs: Songs to Texts by Heine, Burns and Scandinavian Poets

Ann-Beth Solvang, mezzosopran

Erling R. Eriksen, klaver

Toccata Classics

Lavmælte sanger av Eyvind Alnæs

En gang var det Grieg, bare Grieg, du fant når du søkte etter norske komponister i platebutikkene. De tider er forbi. Andre norske komponister fra årtiene omkring siste århundreskifte begynner etter hvert å komme ut av skyggen og finne seg en plass i diskografien. Eyvind Alnæs (1872-1932) er en av dem, en komponist som det nå er mulig å danne seg et mer fullstendig bilde av enn før. To av hans symfonier kan fås på plate, det finnes en cd på plateselskapet Toccata med hans klavermusikk innspilt av Erling R. Eriksen, professor i klaverspill ved Universitetet i Stavanger. Og nå er Eriksen tilbake på Toccata igjen, denne gangen som akkompagnatør for mezzosopranen Ann-Beth Solvang som synger sanger av Alnæs til tekster av skandinaviske diktere. Det er snakk om enkel, lavmælt musikk som Solvang fremfører med stillferdig inderlighet, tretti melodiøse sanglinjer formulert i et senromantisk tonespråk med et spenstig klaverakkompagnement som gir sangstemmen motspill og kaster uventede fargetoner innover musikken. 

Udogmatisk

Bergens Tidende, 15.01.2013

Wolfgang Rihm

Complete Works for Violin & Piano

Naxos

Kontrastfylte komposisjoner for fiolin og klaver

Under 1970-årenes oppbrudd fra etterkrigstidens strenge systemmodernisme, ble Wolfgang Rihm rask en av frontfigurene i tysk samtidsmusikk. Han var musikalsk altetende, dypt fortrolig med hele den tyske musikktradisjonen. Han hentet inspirasjon hos romantikere og senromantikere så vel som hos tidlige avantgardister. Han grep ubesvært tilbake til eldre tiders sjangrer og fusjonerte dem med nye komposisjonsteknikker. Han var – og er fremdeles – en udogmatisk og utrolig produktiv komponist. På hans enorme verkliste finner vi komposisjoner i stort sett alle kjente formater og former. Kammermusikk for fiolin og klaver er kanskje det han har skrevet minst av – bare fire verk, to fra 1970-tallet, to fra 1990-tallet. Men det er sterke, kontrastfylte komposisjoner, fullt på høyde med resten av produksjonen hans.  Kinesiske Tianwa Yang og hennes tyske pianist Nicholas Rimmer spiller de fire verkene med sikker formsans og glødende ekspressivitet på denne flotte Naxos-platen – der det også er blitt plass til en verdenspremiere, et stykke for solo fiolin, komponert i 2006.