Historien om en tapt fiolinkonsert

Bergens Tidende, 17.02.2017

      

Fiolinkonserter av Johan Halvorsen og Carl Nielsen

Henning Kraggerud, fiolin

Bjarte Engeset, dirigent

Malmö Symphony Orchestra

Naxos

Et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie

I bøker om norsk musikkhistorie kan vi lese at Johan Halvorsen skrev en fiolinkonsert i 1908, at den ble urframført i Nederland året etter, og at han ikke var tilfreds med den. Så han brente notene. Dessverre.

I mer enn hundre år har dette vært historien om Halvorsens fiolinkonsert. Men så, siste vår, var musikkviteren Per Dahl på internasjonal konferanse og kom tilfeldig i snakk med en kanadisk arkivar – som kunne fortelle at universitetsbiblioteket i Toronto har en kopi av Halvorsens partitur liggende.

Forklaringen er at Halvorsen i sin tid var betatt av Kathleen Parlow, en 17-årig fiolinsensasjon fra Canada, så betatt at han skrev – og tilegnet – konserten sin til henne. Det var hun som urframførte den i 1909. Hun var også solist de to eneste gangene et norsk publikum fikk høre den. Og hun hadde altså en kopi av partituret med hjem til Toronto – der det ble funnet i 2016 da universitetsarkivarene gikk igjennom hennes etterlatte papirer.

Siste sommer presenterte Henning Kraggerud den gjenfunne konserten i Risør og Stavanger. Og nå har han så innspilt den for Naxos sammen med Malmø Symfoniorkester under ledelse av Bjarte Engeset.

Hvordan er den da, denne tapte og gjenoppstandne konserten? Veldig god, er det korte svaret. Den starter med noen store orkesterakkorder med klang av Grieg. Så trer fiolinen frem og presenterer seg, solo, med virtuose hardingfelegrep. Og da er vi gang. Vi befinner oss i et nasjonalromantisk landskap der Griegs orkesterverk er en tydelig, viktig referanse. Solostemmen arbeider med korte folketonemotiver som flettes sammen til virtuose melodilinjer. Resultatet er tre korte satser – en strømmende, fantasifull førstesats som uten pause glir over i en sødmefylt, langsom andresats og, til sist, et stykke frisk fiolinfyrverkeri.

Tidligere var det flere som tenkte at det kanskje var en riktig beslutning Halvorsen tok den gang han brente notene sine. Kraggeruds innspilling gir ikke grunnlag for dette synspunktet. Han og Malmø-musikerne demonstrerer at Halvorsen gjenfunne konsert er et vitaminrikt tilskudd til norsk musikkhistorie, et velskrevet, musikantisk verk som norske – og andre – fiolinister gjerne kan sette på programmet. 

På Naxos-platen hører vi i tillegg Johan Svendsens populære Romanse. Og, mer problematisk, Carl Nielsens fiolinkonsert – som riktignok er skrevet noenlunde samtidig med Halvorsens, men som befinner seg i et helt annerledes musikalsk univers. Kraggerud som er på hjemmebane i Halvorsens og Svendsens norske romantikk, har tydeligvis ikke sans for danske Nielsens særegne, ekspressive musikk. Han sliter med å få de kantede melodilinjene til å løfte seg. Og som helhet virker denne delen av platen temmelig matt og motløs. 

Det uutslukkelige

Bergens Tidende, 11.02.2017

Verk av Beethoven, Tsjaikovskij og Nielsen

Behzod Abduraimov, klaver

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld med BFO i Grieghallen

Thomas Dausgaard kommer inn på scenen, går raskt opp på podiet, løfter taktstokken. Og da er orkesteret i gang. Det er Beethoven som står på programmet, hans tredje Leonore-ouverture. Og allerede fra første takt skjønner du at noe stort er på gang. Det er en sitrende, elektrisk spenning i innledningen og et fyrverkeri av eksplosive utladninger når hovedtemaet setter inn. Alle aksenter og detaljer i Beethovens partitur står lysende klart, framførelsen er smidig, skarp, nesten kammermusikalsk.

Det er sikkert mange faktorer som spiller inn her – musikerne er i toppform etter Englandsturneen, og Dausgaard er en visjonær dirigent som alltid klarer å rive et orkester med seg og få det til løfte mektige oppgaver. I alle fall ble Leonore-ouverturen innledningen til en av de helt store konsertene i Grieghallen.

Etter Beethoven fulgte Tsjaikovskijs første klaverkonsert med Behzod Abduraimov som solist. Den unge, usbekiske pianisten har i løpet av de siste årene spilt seg opp i det internasjonale toppsjiktet med et repertoar der Liszt, Rakhmaninov, Busoni og andre av de gamle klavermastodontene står sentralt. Hans versjon av Tsjaikovskij på torsdag var ungdommelig, kraftfull, blendende virtuos – og helt uten de overfladiske manerene som ofte preger dette repertoaret. I Abduraimovs og BFOs framførelse ble verket vevet sammen til en musikalsk helhet gjennom konstant, lydhørt samspill og dialog mellom klaver og orkester.

    

«Musikk er liv» – sa Carl Nielsen. Og som det sto i programmet da hans fjerde symfoni hadde premiere i København i 1916: «Livet er ukuelig og uutslukkelig, det kjempes, brytes, avles og fortæres i dag som i går, i morgen som i dag, og allting vender tilbake». Det er dette «uutslukkelige», denne stadige, gjenkommende, skapende og nedbrytende kraften som han tar for seg og viser fram i den fjerde symfonien, det merkeligste, mest overveldende verket han skrev.

«Det uutslukkelige» var siste nummer på torsdagskonserten – i en tolkning der alle BFOs instrumentgrupper fikk spille seg ut i konstant flombelysning. Under Dausgaards lidenskapelige ledelse viste musikerne fram alt det kaotiske og sprikende i Nielsens musikk, alle de store kollisjonene mellom de ulike materialformene, og fikk samtidig hele dette ustoppelige mylderet av ideer og stoff til å danne store sammenhenger og skape musikalsk mening. Bedre kan denne symfonien neppe spilles.  

I livets strøm

Bergens Tidende, 03.02.2017

In the Stream of Life: Songs by Sibelius

Chandos

Årets første plate fra BFO

Vi kjenner Jean Sibelius som Finlands store symfoniker. At han også var en produktiv og populær sangkomponist som i sin tid satte musikk til opp mot hundre dikt – det er visst mer eller mindre gått i glemmeboka.

De fleste av sangene hans var enkle, upretensiøse melodier skrevet for sangstemme med klaverakkompagnement. Men en håndfull av dem finnes også i orkesterversjoner, instrumentert av ham selv eller andre. Det er slike versjoner vi nå får høre på årets første utgivelse fra Bergen Filharmoniske Orkester. Edward Gardner dirigerer BFO og den engelske bassbarytonen Gerald Finley er solist.

Hovedverket er «In the Stream of Life» – en suite av sju Sibelius-sanger orkestrert av den finske samtidskomponisten Einojuhani Rautavaara (1928-2016). Orkestreringene, som er tilegnet Gerald Finley, følger klaverstemmene tett, «oversetter» dem med enkle midler til det store formatet og får fram noen av de samme kvalitetene som også Sibelius satset på når han selv laget orkesterversjoner – fulltonende, bred klang og livlig slagverk som understreker og understøtter de tekstlige poengene.

Finley er best når Sibelius og Rautavaara spenner opp store orkesterlerreter som bakteppe. Da gir han sangene punch og dramatisk uttrykk. Knapp så overbevisende er han i de mer intime formatene der han demper seg ned og tapper stemmen for klang slik at den av og til blir noe uklar i dybden.

Det er ikke sang alt sammen på denne platen. Vi hører også et par av Sibelius’ kortere orkesterverk. BFOs sterke strykerseksjon spiller en flott, svulmende versjon av hans «Romanse» (op. 42). Og resten av orkestret følger med og framfører to av tonediktene hans, den bredt deklamerende fortellingen om «Pohjolas datter» (Pohjolan tytär) og det finstemte klangeksperimentet «Oceanidene» (Aallottaret). 

Stemmemessig prakt

Bergens Tidende, 17.01.2017

Sae Kyung Rim, sopran

Stephen Higgins, klaver

Bergen Nasjonale Opera

Håkonshallen

Bergen Nasjonale Opera feirer den menneskelige sangstemmen

Siste år da Bergen Nasjonale Opera satte opp Puccinis Madama Butterfly i Grieghallen ble tittelpartiet sunget av den høydramatiske koreanske sopranen Sae Kyung Rim. På søndag var hun tilbake i Bergen, også denne gang i regi av BNO, men nå som solist på første konsert i den nye serien «Opera i Håkonshallen».

«Opera i Håkonshallen» blir arrangert i anledning BNOs 10-års jubileum. Serien består av fire konserter «hvor den menneskelige sangstemmen feires i all sin prakt» ­– slik det står i programmet. Og stemmemessig prakt var det i alle fall til gagns på premieren søndag kveld. De tre neste konsertene kommer til å presentere andre aspekt av den menneskelige stemmen, men på søndag gjaldt det den store italienske vokaltradisjonen, det voldsomme, høyspente uttrykket.

Kyung Rim startet med et par populære, italienske sanger – Tostis «L'alba sepàra dalla luce l'ombra» og Valente og Tagliaferris napolitanske «Passione». De to sviskene er vel egentlig skrevet for tenorstemme. Her fikk vi dem altså i versjoner for sopran, men med samme smektende, smertefulle uttrykk og med samme eksplosive klimakser som når di Stefano og de andre gamle tenorstjernene i sin tid ga dem som ekstranumre. Griegs «Jeg elsker dig», sunget på tysk og koreansk (!), fungerte derimot mindre godt i denne sammenhengen. Griegs romanser er nå en gang små, spede vekster som ikke klarer å komme ut av dagligstuen og bli utsatt for vokal kuling.   

I neste avdeling dreidde det seg om 1800-tallets italienske operakomponister, om Verdi, Boito og Leoncavallo – alle representert med lengre arier og utdrag. Også her sto det sanglige uttrykket i sentrum, men Kyung Rim antydet samtidig med diskrete gester den dramatiske sammenhengen som disse ariene er beregnet til å inngå i. Og hun ga en rørende fremstilling av Neddas håpefulle sang til fuglen i «Stridono lassù» fra Leoncavallos Pagliacci.

Pianisten Stephen Higgins satt i bakgrunnen og understøttet Kyung Rim med klavertranskripsjoner av de store, italienske orkesterpartiturene. Han hadde også egne innslag underveis, blant annet en vakker klaverversjon av det glødende orkesterintermessoet fra Puccinis Manon Lescaut – som i Håkonshallen ble brukt til å markere overgangen til den avsluttende avdelingen der Kyung Rim framførte arier fra Puccinis operaer. Siste nummer var «Un bel dì vedremo» fra Madama Butterfly – en hjerteskjærende, følelsesladet versjon som fikk publikum til å kvittere med stående applaus.

«Opera i Håkonshallen» er en fin nyskapelse i det bergenske konsertliv. Serien fortsetter allerede neste søndag med mezzosopranen Marianne Beate Kielland akkompagnert av Bjarte Eike og Barokksolistene

Musikalsk lys over Grieghallen

Bergens Tidende, 17.12.2016

Joseph Haydn: Skapelsen

Bergen Filharmoniske Kor

Edvard Grieg Kor

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nærværende og overveldende framføring av Haydns skapelsesberetning

«I begynnelsen var ordet», skriver evangelisten Johannes. «I begynnelsen var musikken», sier Haydn. Og starter sin beretning om Skapelsen med sprikende klanger og små melodiske fraser som peker i alle mulige retninger. Merkelig spent, foruroligende musikk – som langsomt samler seg og får form. Og først når det musikalske universet endelig er dannet, trer erkeengelen Raphael fram og forkynner: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden». Og det blir lys, musikalsk lys med fullt kor, fullt orkester og buldrende pauker.

Det er sjeldent vi hører Haydn i Grieghallen. Men på torsdag var han der, til gagns, nærværende og overveldende, med sin store billedfortelling om Skapelsen, imponerende framført av BFO og Edward Gardner i selskap med mange gode krefter.

Da Haydn gikk i gang med Skapelsen, hadde han vel tenkt å skrive noe som kunne matche Händels Messias, men slik gikk det ikke. For Händels oratorier er som barokkens operaer – en serie frittstående numre med arier og korsatser mellom hverandre, nødtørftig bunnet sammen av orkestermusikk. Haydn befant seg i en annen tid, i en annen musikalsk verden. Og skrev skapelsesberetningen sin som en sammenhengende musikalsk komposisjon der de enkelte avsnittene hver for seg har selvstendig musikalsk karakter, men samtidig er balansert opp mot hverandre i store, overgripende strukturer.

Det kanskje mest imponerende med Gardiner og BFOs framføring torsdag kveld var selve disponeringen av stoffet, framvisningen av Haydns store, musikalske arkitektur. De klarte både å tydeliggjøre de lokale kontrastene og å understreke de lange, gjennomgående sammenhengene. På podiet formet Gardiner verket energisk, stramt og presist, men hele tiden med rom for musikken til å puste og strømme fritt. Orkesteret fulgte ham og skapte magiske øyeblikk i overgangene mellom de enkelte avsnittene. Og framførte Haydns lydmalende karakteristikker av fugler og fisk og slanger med humor og eleganse. Bergen Filharmoniske Kor og Edvard Grieg Kor kommenterte Bibeltekstene og deltok med flotte, massive utblåsninger når det krevdes.

Gardiner hadde med seg tre gode solister fra England. I rollen som erkeengelen Uriel hørte vi tenoren Robert Murray som ga fine karakteristikker av Bibeltekstene og fikk stemmen sin til å skjelve av undring da han fortalte om hvordan Gud skapte mennesket i sitt eget bilde. Bassen Neal Davies var erkeengelen Raphael og sang også rollen som Adam. Han manglet kanskje kraft i dybden, men hadde fin barytonaktig fleksibilitet i høyden. Og ga en overbevisende framstilling av de siste avsnittene i oratoriet der Adam i rollen som borgerlig ektemann mansplainer Herrens verk for sin lydige kone.

Kveldens lysende stjerne var sopranen Sarah Tynan i rollene som erkeengelen Gabriel og Eva – som hun sang inntrengende, lidenskapelig med strålende, krystallklar stemme og fine, typeriktige forsiringer. 

I det klassiske toppskiktet

Bergens Tidende, 21.10.2016

Arnold Schönberg: «Gurre-lieder»

Dirigent: Edward Gardner

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

BFOs innspilling av Schönbergs «Gurrelieder» har musikalitet og dramatisk nerve

I desember i fjor avsluttet Bergens Filharmoniske orkester sitt 250 års jubileum med to konserter i Grieghallen der Arnold Schönbergs mektige «Gurre-lieder» var eneste punkt på dagsordenen.

Det var trangt om plassen på scenen. I alt 350 musikere og sangere deltok - seks internasjonale solister og fem kor, pluss at BFO for anledningen var utvidet med musikere fra Göteborgs Symfoniker. I flere anmeldelser etterpå ble nettopp disse aspektene trukket frem - verkets kolossale format, mengden musikere og sangere på scenen, deres utholdenhet og at de og Edward Gardner klarte å holde dampen oppe gjennom de nesten to timene Schönbergs mastodontiske, seinromantiske verk varer.

Nå har Chandos gitt ut en dobbel-CD med opptak fra konsertene. Og her trer det andre aspekt frem. Man kan konsentrere seg mer om det musikalske innholdet enn om de spektakulære, fysiske dimensjonene.

«Gurre-lieder» er basert på et verk av danske J.P. Jacobsen - en diktsyklus som forteller om middelalderkongen Valdemar og hans elskede Tove. Og om hvordan Valdemar etter Toves død raser ulykkelig omkring i skogene rundt Gurre sammen med et jaktlag av gjenferd.

«Gurre-lieder» er et verk «for solister, kor og orkester» - skriver Schönberg i partituret. I ettertid er det blitt kalt en kantate eller et oratorium, men det minner vel så mye om en opera. Veien fra Wagners sene musikkdramaer til Schönbergs seinromantiske verk er ikke lang. I alle fall er dette en dimensjon i verket som trer tydelig frem i disse opptakene med Gardner og BFO.

Gardners egen bakgrunn som operadirigent spiller sikkert en rolle her. Men vel så viktig er valget av de to sentrale solistene: Stuart Skelton som synger kong Valdemars parti, er en typisk, kraftfull heltetenor og Alwyn Mellor, hans medspiller, trekker på sine erfaringer som dramatisk Wagner-sopran når hun fremstiller hans Tove.

Sammen skaper de med musikalske midler et intenst kjærlighetsdrama som dekker hele spektret fra ømhet og inderlighet til store, ville utblåsinger av sorg og raseri.

De andre sangerne - blant andre mezzosopranen Anna Larsson som skogduen og Thomas Allen som fortelleren - skaper en finstemt musikalsk og dramatisk ramme omkring de to hovedpersonene.

Orkesteret og de store korene er dramatiske aktører i seg selv. Gardner og BFO forbereder og kommenterer handlingene i de overdådige mellomspillene, og de griper aktivt inn i handlingen som med- og motspillere til solistene - hør for eksempel det vakre, komplekse lydmaleriet som oppstår omkring Anna Larsson da hun beretter om Toves død.

I verkets siste del trer de mange korene frem og fyller historien om Valdemars ville jakt med kraft og tyngde. Og de skaper til aller sist en fredfylt soloppgang som legger Valdemar og gjenferdene hans til hvile.

Konsertene med «Gurre-lieder» var BFOs siste jubileumsgave til publikum. Konsertopptakene på Chandos er en gave til det internasjonale platepublikum, en innspilling av Schönbergs verk som med musikalitet og dramatisk nerve plasserer seg i toppsjiktet på det internasjonale platemarkedet.

De store formatene

Bergens Tidende, 08.10.2016

Verk av Wagner, Larcher og Brahms

Mark Padmore, tenor

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Mark Padmore med gripende tolkning av et eiendommelig, egensindig vokalverk

Richard Wagners opera Rienzi er vel nærmest glemt i dag, men dann og vann dukker ouverturen opp i en eller annen konsertsal. På torsdag hørte vi den som åpningsnummer i Grieghallen – en grandios, heroisk ouverture i den store, gamle stilen, spilt med fynd og klem av Edward Gardner og BFO i en stor spenningsbue fra de innledende trompetsignalene fram til den avsluttende smellende militærmarsjen og med flott forming av Wagners langsomme, majestetiske og manende melodilinjer innimellom. 

Torsdag var det kvelden for de store orkesterformatene, en kveld der alle BFOs ressurser var mobilisert og der scenerommet i Grieghallen av og til var fylt til randen av musikere og instrumenter. Sveitsiske Thomas Larchers «A Padmore Cycle» fra 2011 ble riktignok opprinnelig skrevet som et stykke kammermusikk for tenor og klaver, men for et par år siden ekspanderte han verket og konstruerte en orkesterversjon som krever opp mot hundre musikere på scenen og et utall av mer eller mindre merkelige instrumenter – trolig er dette den eneste gang i karrieren BFOs perkusjonister har måttet traktere melkepanner med kakegafler. 

«A Padmore Cycle» tonesetter elleve tekster av Larchers landsmenn Alois Hotschnig og Hans Aschenwald, elleve korthogde tekster som kretser om tap og erindring og om «lengsel etter et hjem som ikke er mer». Verket er, som navnet forteller, skrevet til den store, britiske tenoren Mark Padmore – som også var solist i Grieghallen på torsdag og ga verket farge og ekspressiv styrke.

Padmore synger og hvisker og mumler, noen ganger roper han, andre ganger tynner han stemmen ut på grensen til det uhørlige. Det er som om han skaper sitt eget rom midt i Larchers store, sammensatte orkesterklang, som om han befinner seg et annet sted, i en annen dimensjon. En gripende, bevegende uttrykksfull tolkning av et eiendommelig, egensindig vokalverk.

Etter pausen var det tid for Brahms’ symfoni nr. 4 – som ikke ble den store, triumferende avslutning jeg tror alle hadde forventet.  Orkestret kom skjevt ut fra start, med uklart samspill mellom treblåsere og strykere. Det ga framføringen et nervøst preg som forplantet seg og skapte en lett uro og rastløshet gjennom det meste av førstesatsen. Det var selvsagt mange fine passasjer i denne og de følgende satsene – varme hornklanger, pastorale treblåsere og flotte strykermelodier. Men de magiske fargene og de store svimlende utsyn som Gardner har åpnet i sine tidligere Brahms-tolkninger uteble. Best lyktes fjerdesatsen der han og BFO formet den strenge variasjonsrekken med skarphet og presisjon.        

Den store finalen

Bergens Tidende, 12.09.2016

Finale i The International Edvard Grieg Piano Competition

Bergen Filharmoniske Orkester

Edward Gardner, dirigent

Grieghallen

Sørkoreanske Ah Ruem Ahn vinner Griegkonkurransen 2016

Tretti unge pianister kommer til Bergen for å delta i den store Grieg-konkurransen. De sitter på Troldhaugen og spiller seg gjennom et mangfoldig repertoar av bundne oppgaver og frie verk. De blir vurdert av en internasjonal jury. Og etter en ukes prestasjoner er det bare tre igjen: kanadiske Ben Cruchley, kinesiske Zhenni Li og sørkoreanske Ah Ruem Ahn.

Det kan være vanskelig å forklare hva som skjer når tretti etter hvert blir til tre. For som det er sagt før: Griegkonkurransen er ingen sportskonkurranse. Her er ingen målstrek, ingen stoppeklokke, ingen presise, eksakte suksesskriterier. Alle deltakere må selvsagt ha et visst teknisk-musikalsk nivå, men det i seg selv er ikke tilstrekkelig. Det er noe annet, noe mer som avgjør hvem som går videre til neste runde og hvem som til sist ender som solist på finalekonserten i Grieghallen med Bergen Filharmoniske Orkester.

Dette «annet og mer» er kanskje vanskelig å formulere eksplisitt, men det er ikke vanskelig å høre. Publikum i salen og de som fulgte live-streamingen hjemme i stuen, hørte det i alle fall. Og stemte via sms på Ah Ruem Ahn – som, viste det seg, også var den internasjonale juryens valg som vinner av førsteprisen i Griegkonkurransen 2016. Hun gikk til topps med en myndig tolkning av Robert Schumanns klaverkonsert, en tolkning der hun formet stoffet i store, plastiske linjer, i fint disponert samspill med orkesteret og med klar fremstilling av alle klaverstemmens virtuose detaljer.

Andreprisen gikk til Zhenni Li som spilte solostemmen i Beethovens fjerde klaverkonsert. At hun også fikk orkestermusikernes pris er ikke vanskelig å forstå. For her var det drama og høy temperatur og en tolkning med mange skarpe innspill til orkesteret.

Ben Cruchley fikk tredjeprisen for sin tolkning av Schumanns klaverkonsert. I konkurransens innledende runder lærte vi ham å kjenne som en dynamisk pianist med et allsidig repertoar. Og underveis vant han blant annet en pris for en sterk fortolkning av Griegs Ballade i g-moll. På finalekonserten varte det en stund før han fant seg til rette med orkesteret, men han spilte seg opp og hadde en kraftfull innsats i den store kadensen i første sats.

En slik kveld er det selvsagt solistene som får det meste av oppmerksomheten. Men vi må ikke glemme Edward Gardner og orkesteret som støttet dem og som selv hadde mange sublime øyeblikk underveis, spesielt i Beethoven-konserten.

Det var enda en pianist i Grieghallen denne kvelden: Jarle Rotevatn som innledet konserten som solist i konkurransens signaturverk, Olav Anton Thommessens festlige, postmodernistiske «Mikrofantasi over Griegs a-moll» 

Den store fortellingen

Bergens Tidende, 03.09.2016

Verk av Elgar, Mahler og Knut Vaage

Leonard Elschenbroich, cello

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fabelaktig, høyintensiv framføring av Mahlers femte symfoni

Konsertsesongen i Grieghallen startet med et avbud. Truls Mørk som skulle vært solist med BFO i Edward Elgars cellokonsert, var plutselig blitt syk. Men likevel ble det både Elgar og cellokonsert på torsdag – for Mørks unge, tyske kollega, Leonard Elschenbroich, var kommet til byen med kort varsel og kunne presentere Elgars svanesang i en frisk, kraftfull tolkning med varm, gylden tone og klar artikulasjon. At orkestret av og til strevde med å finne balansen i forhold til solisten, må sikkert tilskrives de uvanlige omstendighetene og kort prøvetid.

Til gjengjeld var det full kontroll og balanse mellom alle grupper og stemmer da Edward Gardner etter pausen førte orkesteret gjennom Gustav Mahlers mektige femte symfoni.

Musikkhistorikerne sier vanligvis at Mahler her i den femte symfonien forlater de musikalske fortellingene som hadde preget de fire foregående, at han nå begynner å arbeide mer abstrakt og satse på «rene» musikalske former. Men uansett – fortelling er det nå likevel i den femte. Til de grader. Det er bare å lese satsmarkeringene: «Sørgemarsj: Med avmålte skritt. Strengt. Som en gravferd», «Lidenskapelig, vill» og så videre.

Og slik Gardner tolket og organiserte BFOs framføring av den femte symfonien, var det nettopp dette det hele dreidde seg om – den store fortellingen, den lange handlingstråden, det enorme spennet som starter med sorg og gravferd og som etter mer enn en time med voldsomme turbulenser og konflikter forløses i en høystemt koral.

Store sammenstøt, brå kast, motsetninger – Gardner valgte hver gang det helt rette tempoet, det helt rette stemningsleiet. Og musikerne fulgte ham oppmerksomt og spilte seg gjennom stormene med høyspent intensitet. Førstetrompetens og førstehornistens store soloinnsatser satt perfekt og strykerne løftet den klagende, lengselsfulle adagiettoen og fikk den til å synge. En helt fabelaktig framføring av Mahlers femte, en framføring der det hele tiden ble satset stort, en framføring som vil bli husket.

Vi må ikke glemme at det også var et norsk verk på programmet denne kvelden, nemlig «Tjat», Knut Vaages lille, musikalske knallperle fra 2005. Verket ble opprinnelig skrevet til bruk som ekstranummer for BFO. Men på torsdag var det av gode grunner plassert aller forrest i programmet – der det fungerte som en humørfylt opptakt til en høyspent kveld.

Det store formatet

Bergens Tidende, 26.08.2016

Snowmelt

Marius Neset

London Sinfonietta

ACT

Imponerende orkestermusikk fra Marius Neset

De siste årene har saksofonfantomet Marius Neset utgitt en rekke sensasjonelle plater, de fleste innspilt med trio eller kvartett. Men han har også beveget seg utenfor jazzens klassiske småformater. For eksempel samarbeidet han i 2014 med Trondheim Jazz Orchestra på platen «Lion». Og i 2013 skrev han en liten opera som ble framført av Oslo Sinfonietta.

På «Snowmelt», Nesets nyeste plate, ekspanderer han denne delen av virksomheten sin. Nå satser han på det helt store formatet. Og resultatet er fremdeles like sensasjonelt.

«Snowmelt» består av tre verk for jazzgruppe og orkester – en lengre suite («Arches of Nature»), en ballade («The Storm is Over») og som avslutning tittelverket «Snowmelt» som har et svakt preg av folketone. Alle verkene er komponert av Neset og blir framført av ham selv på tenor- og sopransaksofon og hans tre faste partnere – Ivo Neame (klaver), Petter Eldh (bass), Anton Eger (trommer) – i samspill med London Sinfonietta, et av de førende ensemblene på den internasjonale samtidsmusikkscenen.  Det er snakk om gjennomkomponert musikk med innslag av kortere, improviserte seksjoner der Neset og hans kvartett drar på tokt og spiller opp mot Sinfonietta-ensemblet. Det hele er flott orkestrert av Neset som oppviser imponerende sans for de enkelte instrumentgruppenes muligheter og særpreg.

Siden det er et «klassisk» ensemble som spiller «rytmisk» musikk, er det lett å få assosiasjoner til diverse 1900-talls komponister som Stravinskij, Bartók eller Janáček. Neset har trolig lyttet til disse og til andre komponister i samme musikalske terreng. Men orkestermusikken hans er først og fremst jazz, en fortsettelse av hans arbeid med de mindre gruppene: Kantet, skjev, himmelstrebende som hans egne soloer på tenorsaksofonen, rytmisk komplisert som kvartettens spill.

Vokalt triumftog

Bergens Tidende, 23.08.2016

Wiener Staatsopernchor

Thomas Lang, kormester

Bergen Operakor

Anne Randine Øverby, dirigent

Opera Bergens orkester

Grieghallen

Blankpolert klangkultur fra et av verdens førende operakor

«Triumfkoret» fra Verdis opera Aida sto som et av de aller første numrene på søndagens program i Grieghallen. Og det var virkelig helt på sin plass. For konserten med Wiener Staatsopernchor formet seg som et veritabelt triumftog gjennom operahistoriens kormusikk. Og ble samtidig en triumferende avslutning på korets turné gjennom Vestlandet. 

At det er snakk om et av verdens førende operakor, hører du med en gang. Her er blankpolert klangkultur. Her er knivskarp artikulasjon. Her er formidabel fylde i de store utladningene. Og her er et kor som også forstår å blende helt ned og få selv de mest sarte, mest åndeløse pianissimopassasjene til å gløde.

De gamle operakomponistene brukte korsatsene som en slags trumfkort når de skulle markere store stemningsskift eller skape spektakulære avslutninger på lange handlingsforløp. Når du får presentert slike vokale høydepunkter på rekke og rad i en konsertsal, som en serie «greatest hits» løsrevet fra den opprinnelige, dramatiske sammenhengen, kan resultatet lett bli temmelig overveldende. Og det var faktisk tendenser til massiv vokal teppebombing på søndagens konsert. Men spesielt i andre delen av programmet var det gjort plass til lengre forløp. Og til de finere musikalske nyansene. Her fikk vi blant annet høre et fredfylt avsnitt fra Mascagnis Cavalleria Rusticana og en vakker tolkning av bocca chiusa-koret fra Puccinis Madama Butterfly.

Det var to solister med på kveldens konsert. Sopranen Iano Tamar imponerte med storslått koleratursang i scener fra Verdis Nabucco og Macbeth, mens tenoren Irakli Kakhidze var en typeriktig Alfredo i to utdrag fra Verdis La Traviata. Og da må vi ikke glemme at også flere av Wiener Staatsopernchors egne sangere trådte ut av rekkene og hadde flotte soloinnsatser underveis. Blant annet ga en av korets sopraner oss en vakker, inntrengende tolkning av Santuzzas bønn fra Cavalleria Rusticana, mens en annen var en sjarmerende Violetta som motspiller til Kakhidzes Alfredo i drikkevisen fra Verdis La Traviata.

Grieghallen kunne gjerne vært helt full denne kvelden. Men de som satt i salen fikk i alle fall en stor opplevelse. Og ga Anne Randine Øverby entusiastisk, fortjent applaus for at hun har klart å få til dette samarbeidet med Wiener Staatsopernchor. 

Høy himmel over Rosendal

Bergens Tidende, 13.08.2016

Verk av Schubert og Arne Nordheim

Brentano String Quartet

Guro Kleven Hagen, fiolin

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Rosendal Kammermusikkfestival

Baroniet Rosendal

Flott åpning av Rosendal Kammermusikkfestival

I Bergen er det kaldt, det høljer ned, det blåser full storm, både på kysten og rundt Festspillene: Er Festspillene blitt for store, for kunstnerisk utydelige? Er det sentrale kunstmusikalske feltet blitt nedprioritert i takt med at programmet har est ut?

I Rosendal derimot ­– der er det klart og solrikt vær. Slik var det i alle fall på torsdag da Leif Ove Andsnes – nesten som et innspill i Bergensdebatten – hadde premiere på Rosendal Kammermusikkfestival: en liten, fortettet konsertserie over fire dager på Baroniet Rosendal, helt helliget klassisk musikk, med sterke norske og internasjonale kunstnere sammen om et konsentrert, tematisk sammenhengende program.

Festivalens første sesong har «1828», Franz Schuberts dødsår, som hovedtema. Programmet tar opp de siste verkene hans og setter dem i spill med og mot verk av senere komponister. På åpningskonserten gjaldt det strykekvartetten «Der Tod und das Mädchen» fra 1824 og de siste sangene, «Schwanengesang» fra 1828 satt opp mot «Partita für Paul», Arne Nordheims gamle solostykke for fiolin og elektronikk fra 1985.

Det var ikke bare festivalpremiere på torsdag, det var også premiere på Baroniets nye scene – en stor konsertsal innredet i den gamle låven på Rosendal Avlsgård – og samtidig var det premiere på konsertsalens tekniske nyskapelse: et digitalt lydanlegg som opphever den svake, dårlige akustikken i låven og konstruerer et stort kunstig rom omkring musikken.

Lydanlegget virket etter hensikten på åpningskonserten. Vi forsto jo at instrumentene var forsterket på et eller annet vis, men de hørtes «naturlig» ut og klangen var gjennomgående klar og veldefinert. Derimot kunne låven nok trenge et klimaanlegg. Med mer enn 400 mennesker samlet i salen ble temperaturen fort like høy som i et drivhus. Varmen var kanskje også grunnen til at amerikanske Brentano String Quartet måtte stemme instrumentene sine flere ganger underveis mellom satsene i «Der Tod und das Mädchen». Men de spilte seg igjennom de tekniske vanskelighetene og ga en sterk tolkning av Schuberts skjebnetunge verk med Nina Lees uttrykksfulle, syngende cello som melodibærer i andresatsen og med en stormfull, avsluttende presto-sats som fikk låvetaket til å løfte seg.

Spranget fra Schubert til Arne Nordheim er stort. Og kontrasten var selvsagt påtakelig da Guro Kleven Hagens startet «Partita für Paul». Hos Schubert er dramatikken inderliggjort, alt ligger som indre rørelser og sterke spenninger i satsen. I Nordheims solostykke ligger dramatikken helt oppe i dagen. Kleven Hagen kastet den videre, rasende virtuost, ekspressivt og fremadrettet – inntil hun så å si ble innhentet av seg selv: Da den digitale playback-funksjonen startet i de siste satsene og kastet klangen av hennes fiolin forsinket tilbake, oppsto det plutselig nye lyder – skjøre, vare og svevende som de Klee-bildene vi så projisert opp på veggen bak henne.

Etter pausen var det tid for konsertens høydepunkt: barytonen Matthias Goerne sammen med Leif Ove Andsnes i Schuberts «Schwanengesang». Det er forunderlig hvordan Goernes stemme og hans Schubert-tolkning utvikler seg. Hver gang man hører ham, har stemmen hans fått nye uttrykksmuligheter, både i høyden og dybden. Og han finner fremdeles nye lag og dimensjoner fram i Schuberts sanger. Denne torsdagskvelden i Rosendal forvandlet han «Schwanengesang» til et stort musikkdramatisk verk, et verk som rommer alt, alle følelsesregistre fra dyp sorg til jublende glede. Hver av de frittstående sangene ble til en egen, selvstendig verden, fortettet som en novelle, innholdsrik som en roman.

  

Festivalen fortsetter de neste dagene, med foredrag og utstillinger og konserter. Andsnes selv er i ilden mange ganger underveis. Og flere store internasjonale solister tar veien innom Baroniet Rosendal.

En kresen festival med kunstmusikk på høyeste nivå. Er det virkelig publikum til noe slikt, på Vestlandet, på et lite slott langt fra allfarvei? Svaret er et rungende «ja». Og det visste vi jo allerede før festivalen startet. Da den ble annonsert i januar, ble alt utsolgt på et par uker.

Musikalsk kulturmøte

Bergens Tidende, 10.06.2016

Grete Skarpeid: My Songs

featuring Aruán Ortiz

Neuklang

Avslappet og avvekslende platedebut

 «My Songs» er resultatet av et møte på Voss for to år siden. Cubanske Aruán Ortiz var i byen som pianist i Don Byrons kvartett. Han kom i snak med en publikummerne, forsto at hun sang og at hun skrev musikk til egne tekster. Han fikk høre noen smaksprøver via iphonen hennes, likte hva han hørte, oppfordret henne til å gå videre med dette. Og slik gikk det til at Grete Skarpeid, utdannet musikkterapeut og praktiserende logoped, nå platedebuterer i moden alder med en cd innspilt i New York siste år med Ortiz som produsent, arrangør og akkompagnatør.

Historien om det tilfeldige møtet på Voss er god. Resultatet likeså. Skarpeid skriver kontante, fyndige tekster og tonesetter dem med korthogde melodilinjer og skjeve rytmer. I en av sangene leker hun med et sitat fra Galileo Galilei, i en annen lager hun en montasje av strofer fra den persiske sufi-mystikeren Jalal al-Din Rumi. Flere av melodiene hennes har klang av folketone, og hun tar også turen innom svensk tradisjonsmusikk med en enkel, fordringsløs versjon av «Jag vet en dejlig rosa».

Skarpeid synger sangene straight, uten omsvøp, noen ganger med avslappet, hverdagslig stemme, andre ganger med trøkk og rytmisk skarphet. Hun er vel ikke egentlig jazzsangerinne – hun nevner selv at hun er inspirert av folk som Joni Mitchell og James Taylor. Til gjengjeld har hun en sterk jazztrio i ryggen: Aruán Ortiz sitter selv ved klaveret og støttes av Carlo de Rosa på bass og Arturo Stable på trommer og perkusjon. Sammen legger de en ramme av potent latinjazz omkring Skarpeids sanger. Og underveis kommer det korte innslag med Marika Hughes på cello og Tom Guarna på gitar – for ikke å snakke om de gangene det spanske akkordeonfenomenet Victor Prieto dukker opp og farger sangene med galisisk temperament.

Alt i alt et avvekslende, musikalsk kulturmøte 

Ungdommelig kraft og tordnende virtuositet

Bergens Tidende, 09.06.2016

Verk av Wagner, Wallin, Liszt og Grieg

Håkan Hardenberger, trompet

Benjamin Grosvenor, klaver

Kazuki Yamada, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Festspillenes avslutningskonsert med annerledes tolkning av Griegs a-moll konsert

Det var ikke vanskelig å skjønne hva som var prosjektet da Bergen Filharmoniske Orkester og den japanske dirigenten Kazuki Yamada åpnet Festspillenes avslutningskonsert med Richard Wagners forspill til første akt av «Parsifal». Her ble det satset på klanglig bredde og på det lange åndedraget. Hvorfor dirigent og musikere likevel ikke kom helt i mål med prosjektet, er vanskeligere å avgjøre. Men det var i alle fall en påtakelig uro i fremføringen, en nervøsitet som brøt den høytidelige stemningen og den andaktsfulle forventingen som ligger innvevd i Wagners påskemusikk.

Da var det mer fremdrift og nerve i «Fisher King», Rolf Wallins trompetkonsert fra 2011. Tittelen refererer til det samme mytestoffet som Wagner brukte i sin «Parsifal». Men musikalsk sett er det et voldsomt sprang fra Wagners senromantikk til Wallins norske nåtid. «Fisher King» er et gjennomsiktig stykke instrumentalmusikk der noen få toner og triller og skalaer i trompeten gjentas og manipuleres mot en stadig skiftende bakgrunn av skimrende orkesterinnsatser med hovedvekt på slagverk og messingblåsere.

Verket er tilegnet kveldens solist, svenske Håkan Hardenberger – som også har innspilt det på plate sammen med BFO. Det var tydelig at han og orkesteret kjente hverandre og musikken – og at de også kjente alle de finurligheter og hemmeligheter som ligger under musikkens tilsynelatende enkle, overskuelige overflate. En mer autoritativ tolkning av Wallins verk er det vanskelig å forestille seg.

Hvis det hadde vært en vanlig konsert med BFO, ville vi etter pausen ha fått en symfoni eller et annet stort orkesterverk som kunne balansere Wagners tunge Parsifal og Wallins livlige fiskekonge. Men Festspillenes avslutning er som kjent ikke noen vanlig konsert. Så i år kom det først enda et tungt og kompakt stykke senromantikk, nemlig «Les préludes», Franz Liszt storslagne symfoniske dikt for orkester. Det er ikke rart at dette verket i sin tid ble brukt som kjenningsmelodi til den gamle filmserien om Lyn Gordon. For her er det narrativ musikk for alle pengene, en stor fortelling som beveger seg fremover gjennom konflikter og kamp til seier – og som ble framført av Yamada og BFO med all den nødvendige pomp og prakt.

Og så var det – slik tradisjonen krever det – Griegs a-moll konsert, i år med det unge, britiske klaverfantomet Benjamin Grosvenor som solist. En annerledes a-moll konsert – ikke den klare, kjølige musikken vi etter hvert er blitt vant til å forvente. Men Grieg spilt tilbake i den senromantiske tradisjonen – stormende fremført av Grosvenor med ungdommelig kraft og tordnende virtuositet. Han tok seg et par friheter underveis og valgte av og til noen litt uortodokse stier gjennom Griegs musikk. Men flott var det.    

Ekstrem oppussing i Sevilla

Bergens Tidende, 06.06.2016

Rossini: Barberen i Sevilla

Rocc, regi og scenografi

Nordnorsk Opera og Symfoniorkester

Bergen Operakor

William Lacey, dirigent

Den nasjonale scene

Festlig oppsetting av Rossini populære opera

Historien er slitesterk. Vi kjenner den fra 1700-tallets komedier, fra Molière, Holberg, Beaumarchais og mange andre: Det er et ungt, elskende par. Det er forhindringer. Kvinnens lumske formynder planlegger å gifte seg med henne. Paret har en snedig, initiativrik hjelper. Det blir forkledninger, det blir forvekslinger, det blir misforståelser på løpende bånd. Og det blir, selvsagt, happy end.

Gioacchino Rossini satte musikk til historien i 1816. Og skapte med «Barberen i Sevilla» en komisk opera som har holdt seg på repertoaret i mer enn to hundre år nå. At den gamle historien fremdeles har tak i publikum, det opplevde vi på lørdag, på Den Nasjonale Scene, der Festspillene presenterte en ny versjon produsert av Opera Bergen.

«Jeg kan ikke la være å tenke at Barberen i Sevilla, med sin overflod av ekte musikalske ideer, med sin komiske kraft og med sin presise frasering, er den vakreste opera buffa som finnes», skrev Guiseppe Verdi en gang. I årets Festspill-versjon er det først og fremst Rossinis «komiske kraft» som hentes ut og driver verket. Regissøren og scenografen Rocc har gitt den gamle 1700-tallskomedien en omgang med ekstrem oppussing og framstiller forvekslingshistorien som frenetisk farse, som en ustoppelig serie vanvittige gags og avsindige opptrinn.  Det er papegøyer og en enkelt utstoppet isbjørn på scenen. Soldatene i den opprinnelige teksten er blitt til et fotballag, alle med hockeysveis. Figaro, den handlekraftige barberen, er kledd i gull lamé og svinser og svanser omkring som en ung Liberace. Musikklæreren Don Bartolo opptrer tidvis som black metal gitarist. Logikken i de komiske innslagene er ikke alltid like innlysende. Men morsomt og festlig er det i alle fall.

Tuva Semmingsen er oppsettingens sceniske og musikalske trumfkort. Hun fremstiller den unge, skjønne Rosina med stort komisk talent og synger det virtuose partiet med flott, sikker stemme og med stripevis av perlende, perfekte koloraturer uansett hva som skjer omkring henne. Italienske Alessandro Luciano, som på kort varsel hadde overtatt rollen som den forelskede grev Almaviva, var musikalsk sett en noe svak partner for Semmingsen. I den sentrale rollen som barberen Figaro gjorde barytonen Marcin Bronikowski en solid – og morsom – innsats, og han hadde godt motspill av bassene Donato di Stefano som formynderen Don Bartolo og Petar Naydenov som musikklæreren Don Basilio. Kaia Rullestad Teigen hadde en fin soloarie i rollen som kammerpiken Berta. Og Jørgen Magnus Haslum imponerte med en kort, kraftig innsats i rollen som Fiorello, Almavivas tjener.

Musikere fra Nordnorsk Symfoniorkester fulgte løyene på scenen stramt og presist under ledelse av den engelske dirigenten William Lacey.

Følelsesmessig turbulens

Bergens Tidende, 30.05.2016

Arnold Schönberg: Verklärte Nacht og Erwartung

Allison Cook, sopran

Netia Jones, regi

Baldur Brönnimann dirigent

Bergen Nasjonale Opera

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Nasjonale Opera presenterer imponerende oppsetting av Arnold Schönbergs Erwartung

Det er sjeldent en har anledning til å overvære en scenisk framføring av Erwartung, Arnold Schönbergs merkelige opera fra 1909. Og enda sjeldnere er det å oppleve en framføring som både er musikalsk og scenisk overbevisende. Men Bergen Filharmoniske Orkester og Bergen Nasjonale Opera klarer det med en sterk, overveldende oppsetting under årets Festspill.

Oppgaven er ikke enkel. Erwartung er et «monodrama» for sopran og stort orkester, et atonalt og atematisk verk uten faste musikalske holdepunkter – og i tillegg et drama uten ytre handling, uten forankring i en gjenkjennelig verden. Det er ikke annet i denne teksten enn en «stream of consciousness», en kvinnes pressende strøm av stadig skiftende følelser og stemninger.

Dikteren og legen Marie Pappenheim som skrev teksten, var inspirert av den wienske psykoanalysen. Hun framstilte den anonyme kvinnen som en hysteriker, som en hallusinerende pasient uten herredømme over sitt eget følelsesliv. Schönberg var kanskje mindre opptatt av nettopp dette aspektet. Han sa selv senere at for ham dreidde det seg om å gi en serie voldsomme følelser et musikalsk uttrykk. Han ville framstille en maksimal åndelig spenning i slow motion, få et enkelt sekunds emosjonelle turbulens til vare en halv time.

Regissøren Netia Jones har på et vis valgt å følge Pappenheims linje i Festspill-forestillingen. Kvinnen, fremragende sunget og spilt av mezzosopranen Allison Cook, opptrer i tvangstrøye, og på storskjermen bak henne kommer slørete, svart-hvite filmbilder flimrende forbi som løpende kontrapunkt til hennes hallusinasjoner. Enkelte ganger aner vi konturene av en mann som sitter og noterer, Sigmund Freud kanskje? Kanskje det er en freudiansk «talekur» vi overværer, en katarsisk seanse der kvinnen snakker seg igjennom og ut av problemene sine. I alle fall slutter denne oppsetningen med at hun bryter ut av tvangstrøyen og står fram i hvit, lang kjole.    

Allison Cook imponerer stort i denne rollen. Hun er permanent i sentrum med ekspressivt vokalt uttrykk og dramatisk intensitet. Og dirigenten Baldur Brönnimann og Bergen Filharmoniske Orkester illustrerer og kommenterer alle hennes store stemningsskift med en presis, gjennomsiktig, nesten kammermusikalsk sats.

Før vi kom fram til Erwartung ga Brönnimann og BFO oss en høyspent, blussende tolkning av Schönbergs senromantiske Verklärte Nacht fra 1902. Tittelen refererer til Richard Dehmels dikt om et elskende pars krise og forsoning, en kort fortelling som Netia Jones så å si «illustrerer» ved å følge musikken med en serie uklare, svart-hvite filmsekvenser på storskjermen bak orkesteret.  

I de rette hender

Bergens Tidende, 28.05.2016

Verk av Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert

András Schiff, klaver

Håkonshallen

På reise i wienerklassikken med András Schiff

«Et godt Steinway i de rette hender er et fantastisk klaver, men ikke til allting. Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert krever mer enn bare kraft, briljans og kjølig objektivitet» – sa András Schiff for et par år siden da han ble spurt om hvorfor han foretrekker å spille wienerklassisk musikk på fortepiano eller på andre, eldre klavertyper. At han likevel ikke er fanatisk når det gjelder valg av instrument til slik musikk – det demonstrerte han på torsdag i Håkonshallen da han innviet Festspillenes nye Steinway-flygel med å spille sonater av nettopp disse fire komponistene. Og der han demonstrerte at et Steinway – i de rette hender – faktisk kan være annet og mer enn bare kraft og briljans.

Det var et imponerende program Schiff presenterte – fire sonater spilt i ett strekk med bare ultrakorte pauser imellom. Imponerende, fysisk krevende – og satt sammen med fintmerkende musikalitet slik at vi i salen både kunne følge de store trekkene i sonateformens utviklingshistorie og samtidig fikk et inntrykk av den følelsesmessige spennvidden som kan rommes innenfor dette formskjemaet.

Det startet med Haydns sonate nr. 60 i C-dur (Hob. XVI:50). Schiff setter seg, samler seg og spiller førstesatsens enkle, korte tema med strakt pekefinger, som var det en barnesang. Og så går det løs. Med en fortolkning som veksler mellom spreke innfall og virtuose, brusende passasjer. Et stykke avansert musikalsk humor, spøkende, ertende, med finurlige overraskelser i hver takt.  

Kronologisk sett burde det da komme en Mozart-sonate etter Haydn, men Schiff velger å gå framover i tid og spiller en av de siste Beethoven-sonatene, nr. 30 i E-dur (op. 109). Han understreker bruddene og de musikalske sprikene i de to første satsene. Og spiller så det langsomme temaet i den avsluttende variasjonssatsen «mit innigster Empfindung», med den mest inderlige følelsen – før variasjonene begynner, en serie sterke, musikalske bilder malt i stadig skiftende farger.

Og så, etter dybden i den sene Beethoven, kommer da Mozart, ikke en av de store sonatene, men – som et slags hvileskjær – nr. 16 i C-dur (KV 545), «sonata facile», den lette sonaten som «alle» kjenner, men som denne kvelden blir spilt så florlett, så elegant og skummende at den virker som et helt nytt verk.

Til slutt Schubert, hans nestsiste sonate, c-moll (D 958), et av disse urolige, sammensatte verkene der musikken beveger seg framover i brå kast og hele tiden skifter retning. Schiff går inn i musikken og skaper på forunderlig vis sammenheng igjennom de stadige, uforutsigbare stemningsskiftene.

Da er vi ved veis ende. Halvannen times musikalsk reise er forbi. Det blir stående applaus. Utallige fremkallinger. Og blant ekstranumrene en krystallklar sats fra Bachs italienske konsert. 

Visuell og musikalsk overflod

Bergens Tidende, 27.05.2016

Godfrey Reggio: Powaqqatsi (1988)

David Hansford, bass

Ahmed Al-Bedri, bønnerop

Michael Riesman dirigent

Håkon Matti Skrede kormester

Philip Glass Ensemble

Bergen Guttekor

Bergen Pikekor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Kultfilmen Powaqqatsi i spennet mellom kulturkritikk og musikkvideo

For seks år siden åpnet Festspillene med Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi (1982), akkompagnert live av Philip Glass og ensemblet hans i samspill med Bergen Filharmoniske Orkester. På onsdag var det ny Festspillåpning og nytt besøk av Glass og folka hans – denne gang med Powaqqatsi, den andre filmen i Reggios Qatsi-trilogi.   

I den første filmen brukte Reggio datidens mest avanserte filmteknologi til å skape overveldende vakre bilder av storslåtte, mennesketomme naturområder som han monterte sammen med opptak av industriell forurensning, storbytrafikk, kompakte menneskemasser og skyskrapere på Manhattan.

I Powaqqatsi fra 1988 har Reggio forlatt den amerikanske moderniteten og er dradd på reise til Brasil, Egypt, Peru, India og mange andre land. Og mens han i Koyaanisqatsi var opptatt av å få fram motsetningen mellom den uberørte naturen og den vestlige miljøforurensningen, retter han nå blikket mot mennesker og levevilkår i den tredje verden.

Vi ser det tunge, manuelle arbeidet, det ufattelige slitet i miner og gruver, folk som er ved å segne under tunge byrder. Og mot slutten av bildestrømmen ser vi hvordan den moderne vestlige kulturen sprer seg med høyblokker, trafikkpropper, miljøkatastrofer og TV-reklamer.

Alt sammen fremstilt i overdådige fargebilder. Og dette – Reggios visuelle estetisering av stoffet sitt – er vel egentlig hovedproblemet i alle hans filmer.

For uansett hva som er temaet underveis i Powaqqatsi, så er bildene smellvakre – flotte og slående som illustrasjoner i et nummer av National Geographic. Vi flyver bort over spektakulære landskaper. Vi ser storslagne bilder av mennesker fra vidt forskjellige kulturer. Mennesker dukker opp og forsvinner igjen, de fungerer som elementer i uendelige kjeder av likheter, som en slags filmatisk versjon av Family of Man. Vi ser dem, men får aldri innsikt i deres liv, får aldri hørt – eller sett – konteksten, historien bak bildene. 

Powaqqatsi vil være et kulturkritisk innlegg, men er først og fremst en New Age musikkvideo – skrev filmkritikeren Roger Ebert i sin tid. Det er nå ikke helt fair. For nettopp musikken, Glass’ enkle, hypnotisk pumpende musikk, er med til å forme Reggios uformelige bildestrøm. Ikke minst når den blir framført live.

I Grieghallen på onsdag skapte den levende musikken struktur, fremdrift og retning i bildene. Og gjorde dem helt annerledes nærværende enn når en ser filmen på kino eller dvd. Philip Glass Ensemblet og musikerne fra BFO skapte – instrumentelt og melodisk – et slags «tredje verden»-soundscape omkring bildene og fikk frem poenger som ellers lett kunne druknet i den visuelle overfloden. De bergenske barnekorene la en nesten sakral ramme om noen av avsnittene. Og Ahmed Al-Bedris bønnerop mot slutten hadde en så ekspressiv kraft at Reggios bilder nesten bleknet.  

Rå kraft

Bergens Tidende, 22.04.2016

Leoš Janáček: Orchestral Works Vol. 3

Edward Gardner, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Smellende flott tolkning av Janáčeks gammelslaviske messe

Vi er kommet til den tredje platen i serien med Leoš Janáčeks orkestermusikk, innspilt av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Edward Gardner. Hovedverket på den siste utgivelsen er den såkalte Glagolittiske Messe for orkester, orgel, kor og fire solister. Messen er et alderdomsverk skrevet i 1926. Den har de vanlige fem messeleddene, men de synges ikke på latin. Janáček har i stedet valgt å sette musikk til en eldgammel, kirkeslavisk versjon av teksten.

Janáček, som ikke var noe religiøst menneske, fortalte selv at messen var et forsøk på å gjenopplive den gamle slaviske kulturen og gi den et moderne uttrykk. I andre sammenhenger sa han at verket var panteistisk eller at det egentlig skulle forstås som en erotisk feiring av ekteskapet hans. Uansett hva som er bakgrunnen, så ligger det en voldsom energi og en rå, primitiv kraft i denne musikken – og i BFOs smellende flotte tolkning. Messingblåsere og slagverk skaper brakende lydkollisjoner, strykerne svarer igjen med rungende basslinjer og kantete, knortete melodifragmenter. Og rett før messen slutter, kommer organisten Thomas Trotter inn med en vill, brølende solo som får alle ruter til å klirre.

Blant sangsolistene bidrar sopranen Sara Jakubiak og heltetenoren Stuart Skelton til intensiteten i høyden, mens mezzosopranen Susan Bickley og bassen Gabor Bretz har kortere innsatser. Korene fra BFO og Collegium Musicum legger sammen med Domkoret og Edvard Grieg Kor en imponerende ramme om det hele – og synger alt på kirkeslavisk.

Etter messen følger tre kortere korverk av Janáček, blant annet en fin versjon av Fadervår. 

Ingen grunn til panikk

Bergens Tidende, 16.04.2016

Verk av Schumann, Brahms og Henrik Hellstenius

Solister: Truls Mørk (cello) og Diego Lucchesi (bassklarinett)

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ny og gammel musikkdramatikk med Edward Gardner og BFO

Det starter med store kontraster – åpne, blafrende toner i høyden og snerrende, smellende lydbomber i dybden. Bassklarinettisten Diego Lucchesi kommer vidt omkring på sitt svære instrument. Og han avbryter innimellom seg selv med halvkvalte rop. Så heter verket da også «Still Panic» – fortsatt panikk.

Vi er på torsdagskonsert, vi sitter og hører åpningen av Henrik Hellstenius’ konsert for bassklarinett og orkester, et bestillingsverk skrevet i anledning BFOs 250 årsjubileum. Den rare tittelen signaliserer at Hellstenius har vært inspirert av britiske Harrison Birdwistles verk «Panic» fra 1995. Og visst er det nervøse, dirrende elementer i musikken til Hellstenius, serier av utbrudd som vitner om affekt og uro. Men først og fremst er dette et flott, sitrende lydmaleri med klanger som peker i retning av fransk modernisme. Orkestersatsen er klar og tydelig, formet med overdådig bruk av vibrafoner, marimbaer, gonger og annet slagverk. Og Diego Lucchesi får anledning til å utnytte hele bassklarinettens uttrykksregister – fra myke, bølgende figurer i det lave registeret der lyden nesten smelter inn i orkesterklangen, til eksplosive overblåsinger og skjærende klagesanger i høyden. Et humørfylt verk – som godt tåler å bli hørt igjen når 250 årsfeiringen en gang er forbi. 

Det var enda en konsert på kveldens program, Robert Schumanns cellokonsert fra 1850 med Truls Mørk som solist. Der de eldre cellistene, og kanskje spesielt Rostropovitsj, satset på det store, sterke romantiske uttrykket hos Schumann, fremhever Mørk konsertens lyriske momenter. Tonen hans er slank og finslipt, uttrykket i yttersatsene deklamerende, anropende, og han får andresatsen til å stå fram som et kort, vakkert intermezzo, spilt med inderlighet og andakt.

Og så, etter pausen, var det framover i musikkhistorien, fram til Brahms og den andre symfonien. Da Edward Gardner og BFO startet deres Brahms-syklus i januar, merket alle i Grieghallen, tror jeg, at noe stort var på gang. Dette inntrykket ble forsterket på torsdag. Ikke bare er Gardner en dirigent som er i stand til å få orkestret til å utfolde alle sine musikalske kvaliteter og store klanglige resurser i møtet med Brahms, han og orkesteret legger også – sammen – fram nye tolkninger av gammelkjent materiale.

Den andre symfonien til Brahms, det er den milde, den pastorale – står det i de musikkhistoriske oversiktene. Og, jo, det var mange lyriske avsnitt og landlige idyller underveis – den varme, polerte hornsoloen mot slutten av første sats, for eksempel, eller de syngende celloene i starten av andre sats. Og mye mer. Men slik Gardner og BFO spilte symfonien på torsdag, er den også – og kanskje først og fremst – et storslått stykke musikkdramatikk, et eksplosivt symfonisk verk full av kontraster og brudd. Vi gleder oss allerede til neste sesong, til å høre Gardners og BFOs tolkninger av de to siste Brahms-symfoniene.