Et konsertprogram

Bergens Tidende, 24.03.2010

Transformations

Joakim Anselmby, klaver

Sideral

Spennende pianist i problematisk opptak

Dette er en skikkelig recitalplate, tilrettelagt nettopp slik man ønsker et godt konsertprogram skal være. Det starter med Griegs store Ballade (op. 24) og slutter med Debussys vals «La plus que lente» og innimellom kommer to preludier av Rachmaninoff, en polonesefantasi av Chopin og Bartóks klaversonate. Pianisten er svenske Joakim Anselby som er utdannet på Norges musikkhøgskole. Man hører at han er en glimrende musiker som går til verkene med både solid teknikk og en personlig, tydelig oppfattelse av hvordan de bør tolkes. Mer enn dette er det dessverre vanskelig å høre. For opptaket er under all kritikk: Klaveret virker lett ustemt, og det er en eiendommelig klirrende romklang som spesielt forvrenger de kraftige passasjene. Uansett hva som er årsaken, spolerer dette opplevelsen. Forhåpentlig kommer Anselmby snart tilbake med en ny plate i et opptak som yter ham bedre rettferdighet.

Intimt

Bergens Tidende, 24.03.2010

Lieder mit und ohne Worte

Helene Wold, sopran

Vegard Lund, gitar

Lawo

Avdempete liedtolkninger

Lieder fra begynnelsen av 1800-tallet synges i dag vanligvis med klaverakkompagnement, men i sin tid ble mange av dem utgitt i parallellversjoner for gitar, et instrument som hadde sitt store gjennombrudd i nettopp denne perioden. På platen «Lieder mit und ohne Worte» fanger ekteparet Helene Wold og Vegard Lund elegant og musikalsk det intime uttrykket i slike sanger – hun med lys, nesten ungpikeaktig sopran, han med avdempet gitarakkompagnement. Høydepunktet er en dramatisk versjon av Schuberts «Der Wanderer», mens det tekstlige og musikalske materialet ligger på et noe jevnere nivå i sanger skrevet av Ludwig Spohr og de store gitaristene Diabelli og Giuliani. Det er også verk for sologitar på platen, blant annet en omhyggelig, velartikulert tolkning av Giulianis Händelvariasjoner (op. 107) og – min favoritt – en flott utgave av Schuberts «Lob der Tränen» nennsomt transkribert for gitar av Johann Kaspar Mertz.

Treffende

Bergens Tidende, 24.03.2010

Peter Ablinger: Voices and Piano

Kairos

Lieder for talestemme og klaver

Den østerrikske komponisten Peter Ablinger har tatt noen korte lydopptak av berømte personer og skrevet klaversatser som matcher stemmens frasering og karakter. På konserter avspiller man lydopptakene akkompagnert av en pianist. Det høres kanskje fjollet ut. Men disse korte stykkene fungerer faktisk veldig godt – nærmest som en slags lieder for talestemme og klaver. På Kairosplaten er det pianisten Nicolas Hodges som akkompagnerer Brecht, Mao, Sartre, Heidegger og andre kjendiser. Noen ganger ligger han tett opp mot stemmen; andre ganger spiller han en slags kontrapunkt. Noen ganger starter stykket med en liten, selvstendig klaverkomposisjon før stemmen kommer inn; andre ganger er klaverstemmen bare et par slag i diskanten som tydeliggjør fraseringen. Det er 19 stykker på platen. Strategien er forskjellig fra stykke til stykke. Men i hvert av dem klarer Ablinger og Hodges å gi en merkelig treffende, musikalsk karakteristikk av den som taler.

Ni år senere

Bergens Tidende, 24.03.2010

Verk av Gustav Mahler

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende framføring av Mahlers 10. symfoni

Man sier vanligvis at Gustav Mahlers 10. symfoni er «ufullendt». Men den er jo ikke det. Han etterlot seg en komplett, sammenhengende symfoni, rakk bare ikke å instrumentere alle fem satser. Etter hans død har mange forsøkt å etablere en fullt instrumentert, spillbar versjon på grunnlag av de etterlatte papirene. Den amerikanske forsikringsagenten Clinton Carpenter var først ute. Senere kom blant andre engelske Deryck Cooke og russiske Rudolf Barshai. Cooke var spesielt iherdig. Han prøvde fire ganger, og det er hans fjerde forsøk de fleste dirigenter velger i dag. Carpenters versjon er det aldri noen som velger. Bortsett fra Andrew Litton.

Litton hadde Carpenters versjon på programmet i 2001 da han dirigerte BFO for første gang. Det var ikke noen vellykket konsert. Carpenters Mahler virket eiendommelig tung og svulstig, litt som kitschy filmmusikk. I tillegg hadde BFO en meget dårlig dag og klarte aldri å få skikkelig løft i framføringen.

Men nå da? Nå da Litton og BFO tar Carpenters Mahler på programmet igjen? Vel, på konserten i går var det tydelig at BFO er et helt annet orkester enn den gangen for ni år siden – noe som Litton selvsagt har en stor del av æren for. Etter sju år som sjefsdirigent disponerer han i dag over et imponerende samspilt orkester. Det var sammenheng i framføringen, det var blankpussete klanger i messingblåserne, det var sterke strykere og flotte soloinnsatser i treblåserne. Og det var overveldende høy intensitet gjennom alle de åtti minuttene Mahlers 10. varte.  

Men selve verket har jo ikke endret seg siden den gangen i 2001.  Eller har det? Det virket nesten slik. Kanskje det var den solide orkesterinnsatsen som fikk det til å låte bedre denne gangen. I det minste virket Carpenters versjon av Mahlers 10. ganske overbevisende i går – helt fram til de to siste satsene der originalpartituret blir tynnere og Carpenter begynner å ta seg til rette med selvkomponert materiale og innmontering av bruddstykker fra Mahlers tidligere symfonier.

Med denne mastodonten på programmet er det ikke plass til mye annet, bare et kort, musikalsk kuriosum før pausen, en sats av en klaverkvartett komponert på midten av 1870-tallet. Mahler var 15 år da han skrev den – et lite stykke romantisk musikk med klang av Schumann, i går fint framført av BFOs Melina Mandozzi på fiolin, Ilze Klava på bratsj og Agnese Rugevica på cello. Pluss ikke minst en entusiastisk Andrew Litton på klaver

På hjemmebane

Bergens Tidende, 17.03.2010

In the Still of Night

Anna Netrebko og Daniel Barenboim

Deutsche Grammophon

Anna Netrebko synger russiske sanger

Siste gang den russiske turbosopranen Anna Netrebko beveget seg utenfor det sentrale operarepertoaret, var i 2008 med platen «Souvenirs» der hun kjørte dampveivals bortover en rekke spinkle østerrikske operettemelodier. Prosjektet var tydeligvis noe marketingsavdelingen i Deutsche Grammophon hadde uttenkt for å pleie hennes store, tysktalende publikum. På den nyeste platen virker hun betydelig mer komfortabel. Så er hun da også både språklig og uttrykksmessig på hjemmebane – med et knippe sanger av Rimskij-Korsakov og Tsjaikovskij opptatt live siste august i Salzburg med stødige Daniel Barenboim ved klaveret. Det er fremdeles vanskelig å forestille seg Netrebko synge lieder i Schuberts eller Schumanns intime format, men i de russiske sangene der det ofte kreves kraftige følelsesuttrykk kommer hennes store stemme og imponerende fraseringskunst helt til sin rett.  

Frisk karakter

Bergens Tidende, 17.03.2010

Beethoven: Klaverkonserter nr. 4 og 5

Till Fellner (klaver), Kent Nagano (dirigent) og Orchestre symphonique de Montreal

ECM

Skaper klarhet og ro

Den østerrikske pianisten Till Fellner spiller bare verk av ganske få komponister. På platene hører vi Bach, Mozart, Beethoven, Schubert og Schumann. I konsertsalen spiller han i tillegg den andre wienerskolen pluss et par samtidskomponister. Han følger med andre ord hovedsporet gjennom den europeiske musikkhistorien. Men det betyr ikke at han er musikalsk konservativ. Hans tolkninger har alltid en frisk, nåtidig karakter – som her hvor det gjelder Beethovens to siste klaverkonserter. Fellner følger musikkens romantiske, frie strøm gjennom alle brå kast. Og bevarer likevel hodet kaldt slik at han får klaverstemmen til å tale med uvanlig klarhet og ro midt i tumultene. Platen er innspilt i 2008 i forbindelse med en konsertturne med Kent Naganos fine Montrealorkester. For tiden er Fellner på nye turneer der han spiller alle Beethovens klaversonater. Det kan det bli spennende plater av.

Storhetsdrømmer

Bergens Tidende, 17.03.2010

Un jour si blanc

François Couturier, klaver

ECM

Innadvendte improvisasjoner

Ifølge den franske pianisten François Couturier er platen tenkt som en spasertur gjennom en ideell verden bebodd av folk som Baudelaire, Rimbaud, Miró, Kandinsky, Klee, Schubert og Bach. Det er med andre ord ganske alvorlige saker, dette. En skikkelig ECM-plate. Men man trenger faktisk ikke ha master-grad i europeisk kulturhistorie for å høre at musikken på platen ikke helt matcher de selvhøytidelige notene i tekstheftet. Couturiers korte improvisasjoner er basert på et nokså begrenset musikalsk materiale og virker både bleke og retningsløse. Og veldig lite kommuniserende. Det er ekkoer av Debussy, det er litt moderne jazzklaver, det er forsiktig flørt med modernistiske dissonanser. Av og til er det noe som klinger interessant, avsnitt der musikken plutselig begynner å røre på seg. Men det meste av tiden sitter Couturier og klimprer innadvendt og selvforelsket. Og drømmer at han er like stor og betydningsfull som forbildene sine.

Funky

Bergens Tidende, 10.03.2010

Truth Be Told

Mark Egan

BHM Productions

Mark Egan rister huset

Tiden går. Det er etter hvert 30 år siden Mark Egan sto i Pat Metheny Group og imponerte verden med forrykende virtuose soloer på fretless el-bass. Siden har han spilt med de fleste store navn i fusion-feltet og vært med på et utall av plater. På den siste av hans plater i eget navn, Truth Be Told, har han samlet fire jevnaldrende musikere med samme musikalske bakgrunn som han selv – saxofonisten Bill Evans, trommeslageren Vinnie Colaiuta, perkusjonisten Roger Squitero og keyboardisten Mitch Forman. Låtmaterialet er på grensen til det spartanske, oftest ikke mer enn en nødtørftig ramme av korte melodiske riffs. Det er den stødige grooven i bunnen det dreier seg om. Det koker og det bobler og det syder fra Egan og slagverkerne. Det kommer lange, skeive utbrudd fra Evans og Forman. Og av og til stiger Egan selv fram av dampene og får huset til å riste med en av sine bustete, funky soloer. At det egentlig er godt voksne herrer som spiller, merker man ikke.

Kuriositeter

Bergens Tidende, 10.03.2010

Suite Latina

Roar Engelberg og Stein-Erik Olsen

PFM

Musikk for panfløyte og gitar

De latinamerikanske gatemusikantene som inntar Torgallmenningen hver sommer, kan få selv de mest hardføre blant oss til å løpe skrikende bort. Men kombinasjonen panfløyte og gitar trenger faktisk ikke låte så ille. Det demonstrerer Roar Engelberg og Stein-Erik Olsen på denne platen der de, fint samstemt, framfører verk av argentinske Máximo Diego Pujol og Astor Piazzolla pluss en suite av den spanske 1600-tallskomponisten Gaspar Sanz. Det er snakk om musikalske kuriositeter, om bearbeidninger og transkripsjoner som, ifølge Engelberg,  noen ganger ligger på grensen av hva som er teknisk mulig på panfløyte.  Likevel klarer han å spille like raskt og flytende som på en tverrfløyte, og han bruker instrumentets markante, hule lyd til å gi musikken farge og karakter med guttural, hes klang i dybden og klagende, bøyelige linjer i høyden. Kanskje ikke en plate man vender tilbake til, men hyggelig så lenge den varer.

Musikk, først og fremst

Bergens Tidende, 03.03.2010

Orkesterverk av Hjalmar Borgstrøm

Simax

Musikk med mer enn historisk interesse

Platene med glemt norsk musikk kommer på løpende bånd for tiden. Denne uken gjelder det musikk av Hjalmar Borgstrøm. Han var en sentral komponist i de første tiårene av 1900-tallet, men etter hans død i 1925 forsvant verkene fra repertoaret. Etter 2000 er de begynt å dukke opp igjen. Simax utga en av Borgstrøms operaer i 2002, og her kommer nå to symfoniske dikt og en fiolinkonsert – tre strenge, litt tørre og veldig formbevisste verk, inspirert av Wagner, Bruckner og Strauss. De tolkes overbevisende av dirigenten Terje Boye Hansen, Norrlandsoperaen Symfoniorkester og fiolinisten Jonas Båtstrand. I tillegg medvirker pianisten Nils Anders Mortensen i et av de symfoniske diktene. At det er snakk om tre stykker programmusikk som litt naivt forsøker å «fremstille» store filosofiske og religiøse temaer genererer egentlig ikke. Dette er først og fremst musikk – musikk med mer enn historisk interesse.

Kontrakten

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.03.2010

Forrige lørdag var jeg på premieren til «Figaros bryllup». Eller var jeg? Jeg skrev iallfall en anmeldelse som sto på trykk i avisen neste dag. Men hadde jeg faktisk fått med meg hele operaen, alle fire akter? Noen lesere lurte så mye på dette at de ringte kulturredaksjonen for å få svar. De hadde nemlig sett at min plass sto tom etter pausen.

Vel, forklaringen er enkel og prosaisk: Jeg byttet plass. Etter pausen satte jeg meg sju rader lenger bak i salen. Og så resten av Figaro, hvert bidige sekund av Kasper Holtens tøysete oppsetning. Jeg fikk også med meg framkallelsene og den obligatoriske, stående Bergensapplausen før jeg sprang av gårde for å skrive anmeldelse.

Men takk for oppmerksomheten! Jeg er ganske rørt over denne uventede interessen for min ringe person. Kanskje jeg burde vifte med et rødt flagg neste gang jeg drister meg til å bytte plass i Grieghallen? På den annen side: Skulle dette egentlig være nødvendig? La meg heller si, en gang for alle: Jeg har aldri noensinne anmeldt en konsert eller en opera jeg ikke har hørt og sett. Og jeg kommer aldri til å gjøre det.

Ikke alle anmeldere har det slik. Jeg skal nøye meg med et berømt, dansk eksempel, historien om Jørgen Leth som en gang tidlig på 1960-tallet anmeldte en stor, internasjonal jazzkonsert i København og blant annet skrev en svært negativ kritikk av Roland Kirks kvartett. Vi som var på konserten, lo rått da vi leste avisen neste dag. For Kirk hadde slett ikke spilt. Det var en lang konsert med mange forsinkelser underveis, og da det ble Kirks tur sist på kvelden, hadde han oppholdt seg så lenge i baren at avdelingen hans måtte avlyses. Leth unnskyldte seg med at avisen hadde tidlig deadline, og at han jo for øvrig hadde hørt Roland Kirk året før. Men anmelderkarrieren hans tok ikke riktig av etter dette.

Det ligger kanskje et poeng i at Jørgen Leth ble dikter, og at han senere også laget eksperimentalfilmer i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Diktere kan tillate seg slike eksperimenter. Anmeldere kan ikke det. De har en kontrakt med leserne. Har man ikke vært på den konserten man anmelder – da har man brutt kontrakten, da har man gått over grensen og befinner seg langt inne i fiksjonens verden. Og da hjelper det fint lite at man kanskje har hørt orkestret tidligere, eller at man kjenner verket, dirigenten og solisten fra før og tror man kan forestille seg hvordan konserten var. Den konserten man ikke hørte.

Enhver framføring er unik. Alt blir alltid helt annerledes enn man kunne forvente på forhånd. Og det er nå en gang den konkrete framføringen, det unike, det annerledes, som skal anmeldes – ikke anmelderens fantasier om hva som kunne være skjedd på en konsert der han eller hun ikke var til stede. Leserne forventer – og har krav på å få – en vurdering av hva som faktisk skjedde der og da. Jeg holder min del av den kontrakten. Bare så det er sagt.

Kultivert

Bergens Tidende, 03.03.2010

Jesper Bodilsen
Short Stories For Dreamers

Stunt Records

Nordisk gruppe med uproblematisk, akustisk musikk

Den unge, talentfulle danske bassisten Jesper Bodilsen er ute med en plate under eget navn der han spiller i vekslende kombinasjoner med svenske Ulf Wakenius på diverse gitarer, svenske Peter Asplund på trumpet og flygelhorn og finske Severi Pyysalo på vibrafon og melodica. Ni numre med uproblematisk, akustisk musikk som er lett å like, lett å nynne med på, lett å glemme. Ni numre med enkle, elskverdige improvisasjoner over enkle, elskverdige melodier. Det meste av materialet er skrevet av Bodilsen og Wakenius. Det er bossa nova i luften, det er duft av Django, det er assosiasjoner til fransk populærmusikk på 1930-tallet og til barmusikken på et Hilton-hotell. Alt er veldig, veldig avdempet og veldig, veldig diskret. Fotokunsten på coveret er like kultivert og uinteressant som musikken – som på sin side er så høflig selvutslettende at man knapp merker at platen er slutt.

Kritikk og politikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 24.02.2010

I boka «Et eget århundre, norsk orkestermusikk 1905-2005» forteller musikkviteren Øyvin Dybsand den triste historien om komponisten Arvid Kleven – en historie som vi repeterer i dag i forbindelse med utgivelsen av Klevens orkesterverk på plate.

Det er ikke vanskelig å bli grepet av denne historien: En ung, begavet musiker skriver verk inspirert internasjonale strømninger. Han kommer ikke langt i det ultrakonservative, norske musikkmiljøet. Han blir forfulgt, latterliggjort, stigmatisert av brutale kritikere som jager i flokk. Og dør i 1929 uten å ha gjort seg skikkelig gjeldende.

Den var den gangen – kunne man si. Den gangen, på 1920-tallet, var de musikalske frontene skarpere og debattklimaet tøffere. Og den gangen var også grensen mellom musikk og politikk mer flytende. De fleste av Klevens kritikere var ikke bare kritikere og journalister, de var selv komponister – og hadde egne, klare musikkpolitiske interesser i å utmanøvrere en talentfull konkurrent. I tillegg var mange av dem ikke bare nasjonalister i musikalsk forstand, de var det også på det politiske området – innflytelsesrike kritikere som Per Reidarson og David Monrad Johansen var for eksempel begge medlemmer av Nasjonal Samling på 1930-tallet og ble begge dømt i landssvikoppgjøret etter krigen.

Det er annerledes i dag. Eller er det?

De fleste moderne aviser har regler om inhabilitet som forhindrer de verste rollesammenblandingene. Og minefeltet der musikk og politikk møtes, er blitt grundig demontert i takt med at den såkalte samtidsmusikken spiller en stadig mindre rolle i kulturlivet. I dag er det neppe noen nasjonalistisk innstilt kritiker eller kulturjournalist som for alvor ville hevde at norsk identitet er truet fordi en eller annen komponist skriver musikk inspirert av tyske Helmut Lachenmann eller franske Pierre Boulez. 

På den annen side er det selvsagt framdeles politikk i kritikken. Ikke partipolitikk i tradisjonell, bokstavelig forstand. Men kulturpolitikk. For kritiske vurderinger av verk eller framførelser er sjeldent «rene». I enhver vurdering av estetiske objekter ligger det et normativt moment. Noen ganger er det ganske åpenlyst – som når tidligmusikkens ayatollaer fordømmer barokkinnspillinger som avviker fra den rette lære. Men også i mer avdempet formulerte vurderinger ligger det, uten at kritikerne kanskje vil det, kulturpolitiske utsagn. Utsagn om hva slags musikk som bør fremmes og hva som bør fortrenges.

En merkelig, fremmed fugl

Bergens Tidende, 24.02.2010

Lotusland

Symfoniske verk av Arvid Kleven

Susanna Mälkki, dirigent

Stavanger Symfoniorkester

BIS

Et stykke fortrengt, norsk musikkhistorie

Portrettfotografiet er tatt en gang på 1920-tallet. Den unge mannen ser bort. Blikket er innadvendt, drømmende, kanskje melankolsk. Hans navn er Arvid Kleven. Og for oss som ser det gamle bildet i dag og kjenner historien hans, rommer det liksom et forvarsel om kommende trengsler.

Kleven var født i 1899. Bare 19 år gammel ble han ansatt som fløytist i Nationaltheatrets orkester i Kristiania, og året etter, i 1919, ble han solofløytist i det nyopprettede Filharmonisk Selskaps orkester, en stilling han hadde resten av sitt korte liv. Han døde av giktfeber i 1929, knapp 30 år gammel.

Kleven var ikke bare fløytist, han var komponist. Stort sett selvlært. Og en merkelig, fremmed fugl i 1920-tallets ultranasjonalistiske, norske musikkmiljø.

Hans første orkesterverk, det symfoniske diktet «Lotusland», som er skrevet i 1922 under et opphold i Paris, låner fritt fra Debussys «Forspill til en fauns ettermiddag», men har også referanser til senromantisk orkestermusikk. Verket ble relativt godt mottatt av kritikerne, men heretter var det slutt. I de følgende verkene – «Skogens søvn» (1923), «Symfonisk fantasi» (1926) og 1. sats av den ufullendte «Sinfonia libera in due parte» (1927) – var Kleven inspirert av sentraleuropeisk modernisme, og musikken ble nådeløst slaktet av rasende, konservative kritikere som mente den rett og slett var «unorsk».

Musikken hans ble fordømt og fortrengt. Men fortrengningen var ikke grundig nok. Nesten hundre år etter begynner musikken å dukke opp igjen. Simax utga «Lotusland» og «Skogens søvn» i 1996. Og «Symfonisk fantasi» og «Sinfonia libera in due parte» som har ligget urørt siden Kleven døde, er blitt rekonstruert av fagottisten Robert Rønnes fra Stavanger symfoniorkester på grunnlag av gammelt notemateriale.

Nå er alle de fire orkesterverkene samlet på en BIS-plate, innspilt av Stavanger symfoniorkester i 2005 under Susanna Mälkki myndige ledelse. Det er en god plate, en god anledning til å høre et stykke fortrengt norsk musikkhistorie og til å følge en ung begavet komponist som kjemper med å finne sitt eget uttrykk. Det skjer en rivende utvikling i disse fire verkene: På bare fem år beveger Kleven seg fra franskinspirert impresjonisme til et sterkt, ekspressivt uttrykk i slekt med samtidige modernistiske og atonale tendenser på kontinentet. Samtidig er det tydelig at musikken hans ennå ikke har funnet sin endelige form. Det er flott instrumentasjon og imponerende klangbeherskelse i alle verkene, men det er også ujevne avsnitt der originale ideer kolliderer med mer tradisjonelle løsninger.

Det er selvsagt nytteløst å spekulere på slikt, men likevel: Hvordan mon norsk musikkhistorie ville sett ut om Kleven ikke var død i 1929?

Avveksling

Bergens Tidende, 24.02.2010

Scott Hamilton, Scandinavian Five

Live at Nefertiti

Stunt Records

Frisk swingende standardlåter

Den amerikanske tenorsaksofonisten Scott Hamilton har vært aktiv siden slutten av 1970-tallet. Men i motsetning til de andre saksofonistene som debuterte den gangen, tråkker han ikke i løypen etter Coltrane og låter heller ikke som Wayne Shorter. Hamilton har valgt å spille i swingtradisjonen og høres mest av alt ut som en oppdatert Lester Young eller en ung Dexter Gordon. På den nye platen som er opptatt live i Göteborg, spiller han – frisk og swingende – en rekke gode standardlåter akkompagnert av en effektiv svensk-dansk rytmegruppe ledet av pianisten Jan Lundgren med Jesper Bodilsen på bass og Kristian Leth, platens initiativtaker, på trommer – pluss gitaristen Ulf Wakenius som cool med- og motspiller. De fire skandinavene er yngre enn Hamilton og ligger også stilmessig en del årtier lenger fremme. Det skaper ikke musikalske konflikter, men tvert avveksling og gode spenninger.

Elskverdig tull og tøys

Bergens Tidende, 21.02.2010

Mozart og da Ponte: Figaros bryllup

Kasper Holten, regi

Nicholas Kraemer, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

Musikalsk vellykket oppsetting av Figaros Bryllup

Det er flammende resitativer og hjertegripende arier i Grieghallen. Jo da, Mozarts musikk er fremdeles sprelsk og pirrende, like full av lyst og smerte som da Figaros Bryllup hadde premiere i 1786.

Tidligmusikkeksperten Nicholas Kraemer leder det hele fra cembaloen og får BFO til å spille lett og elegant. Og på scenen har han et lag av gode sangere. James Cresswell er en sterk Figaro og Palle Knudsen synger grevens parti med passe autoritet og demoni. Men det er kvinnene som bærer forestillingen –Vibeke Kristensen som en sødmefylt og snedig Susanna, Ann Helen Moen som en imponerende ekspressiv, lidende grevinne. Pluss forestillingens funn: Trine Bastrup Møller med en morsom tolkning av Cherubino – et formidabelt komisk talent.

Men så var det regien da, en regi av det litt enfoldige slaget – som i den heseblesende aktualiseringens tegn valser bortover alle de komplekse aspektene av den historien Mozart i sin tid skrev musikk til.

Som kjent dreier Figaros Bryllup seg om konflikter mellom herskap og tjenestefolk i en periode da adelsmennenes hals- og håndsrett over sine undergitte var i endring, men da en lidderlig greve fremdeles kunne ha håp om å deflorere kammerpiken før hun giftet seg med kammertjeneren. I tillegg er Figaros Bryllup en komisk opera med forviklinger og forvekslinger over en lav sko, med personer som gjemmer seg og maskerer seg og skaffer seg viten som de, med større og mindre hell, forsøker å utnytte til egen fordel.

Den danske operasjefen Kasper Holten som har ansvaret for den sceniske tolkningen, har – naturligvis, hadde man nær sagt – flyttet denne handlingen fram til vår egen tid. Og tilsynelatende  gjort greven til direktør for en fotballklubb der Figaro og Cherubino er fotballspillere, mens grevinnen er hans sexy trophy wife. Slottet er beleiret av paparazzi, og alle snakker i mobiltelefon og slikt. I tillegg har Holten fått for seg at historien egentlig er et reality show der alle personene konstant er til stede i samme rom, og der alle hører hva alle andre sier. Slik at de monologiske ariene som egentlig skulle synges i  enrom, nå framføres for hvem av personene på scenen som måtte være interessert.

Ved å gjøre personene til borgere i et moderne mediesamfunn har Holten effektivt fjernet selve det konfliktstoffet som denne komplekse operaen lever av. Og ved å la alle personene være til stede på scenen har han mistet alle de dramaturgiske og komiske poengene som er basert på at «personene går inn og ut av stadig nye skap og forkledninger», som de skriver i materialet fra Den Nye Opera. Og for å kompensere for tapet av indre logikk og sammenheng har han så til gjengjeld lagt inn stripevis av visuelle gags og slapstick-effekter.

For all del: Det er mange artige opptrinn i denne oppsetningen, det er morsomt anakronistiske episoder, det er elskverdig tull og tøys. Men all ståket kan ikke skjule at Figaros Bryllup i denne regien fremstår som en i bunn og grunn meningsløs historie.

Tyngde og oppdrift

Bergens Tidende, 17.02.2010

Sergei Prokofiev: Klaverkonserter nr. 2 & 3, klaversonate nr. 2

Freddy Kempf, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

En plate som setter en ny standard i Prokofiev-diskografien

Det starter stille og rolig. Strykerne kommer listende inn på kattepoter. Pianisten spiller noen brutte akkorder med venstre hånd og legger til en enkel, nølende melodi med oktaver i høyre hånd. En fløyte og en obo dukker opp og gjentar melodien. Enkelt, nesten litt romantisk. Men plutselig er det ikke fullt så enkelt og romantisk lenger. Det kommer rå, massive utbrudd i orkestret. Og klaverstemmen vokser og vokser og forvandler seg etter hvert til noe så voldsomt og så komplisert at musikken må noteres i tre systemer for å få plass på notearket. Slik fortsetter det. Fire larmende, halsbrekkende satser som slutter i en rasende tornado. 

Ikke rart at Prokofievs andre klaverkonsert sjokkerte det konservative russiske publikum ved premieren i 1913. Og ikke rart at det alltid har vært delte meninger om hvordan denne og de etterfølgende klaverkonsertene bør spilles. Mange velger å understreke den brutale, tordnende motorikken i Prokofievs musikk. Andrew Litton og BFO og den fremragende engelske pianisten Freddy Kempf presenterer en annen mulighet. De har nettopp utgitt en plate med den andre og tredje klaverkonserten, en plate som kommer til å bli en milepæl i Prokofiev-diskografien.

Kempf kjenner sin Prokofiev. Og han har både den teknikken og den fysiske kraften som må til for å klare alle de pianistiske utfordringene som Prokofiev har lagt inn i de to konsertene. Men i tillegg har Kempf også øre for lyriske nyanser og momenter som faktisk ligger i musikken, men som mange andre pianister er tilbøyelige til å valse flate når de bruker klaveret som slagverk. Det er hele tiden noe lett og funklende virtuost over Kempfs tolkninger, selv i de mest turbulente passasjene. Trolig må man helt tilbake til Martha Argerichs innspilling fra 1968 for å finne en tolkning av den tredje konserten som holder en så fin balanse mellom bastant tyngde og drømmende oppdrift.

BFO og Litton skaper en flott ramme om Kempf. Orkesterklangen er skarp og presis og nettopp så frisk og kjølig som man forventer hos Prokofiev. Og underveis er det mange flotte soloinnsatser i treblåsere og messing å glede seg over. I mars drar BFO og Litton på turne til Storbritannia der de blant annet skal spille Prokofievs tredje klaverkonsert med Freddy Kempf som solist. Det programmet kunne de gjerne ha presentert i Grieghallen før de dro.

Sangerskole

Bergens Tidende, 17.02.2010

Audiens

Schola Cantorum

Tone Bianca Dahl, dirigent

Nordic Voices

2L

Fin plate med moderne kormusikk

Schola Cantorum har eksistert i over femti år, men «Audiens» er – så vidt meg bekjent – den første platen som dette fine koret har gitt ut. Det er Tone Bianca Dahl som dirigerer, og hun har valgt å la koret platedebutere med en serie moderne verk, de fleste skrevet av nordiske komponister innenfor de siste ti åra. Sangerne er musikkstuderende fra universitetet i Oslo og fra Norges Musikkhøgskole, men det er bestemt ikke noe skoleaktig eller uferdig over fremføringen deres. Klangen er tett og fin, artikulasjonen klar og presis, og Dahl former musikken på helt forbildelig måte. Norske Bjørn Morten Christophersen er den komponisten som er best representert på platen. Verkene hans klinger godt og er sikkert både morsomme og utfordrende å synge. Men de er – i likhet med de fleste andre verkene på platen – musikalsk sett temmelig blasse og ikke voldsomt opphissende å lytte til.

Godt humør

Bergens Tidende, 17.02.2010

Eugène Ysaÿe: Trioer for strykere

Tor Johan Bøen, Anders Nilsson, fioliner

Juliet Jopling, Are Sandbakken, bratsjer

Johannes Martens, cello

Flott strykermusikk som kan høres uten fotnoter

Som studerende i Texas kom fiolinisten Tor Johan Bøen på sporet av noen upubliserte komposisjoner av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe. Det ble til en PhD-avhandling i 2005. Og til videre forskning. Og til sist til denne utgivelsen der tre av Ysaÿes glemte stryketrioer fra perioden 1914-27 får sin verdenspremiere på plate. Det er altså et stykke musikkhistorisk forskning som blir dokumentert her. Men også tre flotte, velklingende verk – som det saktens går an å høre og nyte uten å konsultere de historiske fotnotene. Selvsagt er det litt rart at Ysaÿes trioer tilsynelatende er helt upåvirket av de store musikalske revolusjonene i samtiden. Men de virker på den annen side ikke spesielt konservative eller tilbakeskuende. De er friske og spreke, fulle av gode ideer og godt humør. 

På rette tid og sted

Bergens Tidende, 03.02.2010

Verk av Wolfgang Rihm

Arditti String Quartet

Nicolas Hodges, klaver

Luzerner Sinfonieorchester dirigert av Jonathan Nott og John Axelrod

Kairos

Verk av Beat Furrer

Nicolas Hodges, klaver

Kammerensemble neue musik berlin

WDR Sinfonieorchester Köln dirigert av Peter Rundel

Kairos 

Plateselskapet Kairos feirer tiårs jubileum

I 1999 startet det østerrikske ekteparet Barbara Fränzen og Peter Oswald et lite plateselskap for samtidsmusikk. De kalte det Kairos – de gamle greske retorikernes ord for gunstige omstendigheter eller det rette sammenfallet av tid og sted.

Fränzen og Oswald har vært på rette tid og sted i ti år nå. I dag er Kairos et av de viktigste europeiske selskapene som driver med samtidsmusikk. Katalogen omfatter alle etterkrigstidens store navn, de gamle hardnakkede modernistene så vel som generasjonene fra 1970-tallet og fremover. Og verkene deres er innspilt av spesialister som Klangforum Wien, Ensemble intercontemporain og Arditti String Quartet og av kjente orkestre som Wienerfilharmonikerne og Berlinerfilharmonikerne. I tillegg er utgivelsene innspillingsteknisk på høyeste nivå, og de tykke tekstheftene er skrevet av eksperter.

Kairos er platemerket man velger, hvis man vil ha et overblikk over det beste av den kontinentale samtidsmusikken. To plater fra tampen av jubileumsåret 2009 kan antyde noe av bredden og dybden i utgivelsene. På den første er det tre verk av Wolfgang Rihm, den store, ruvende skikkelsen i tysk samtidsmusikk.  Hans «Sotto Voce» og «Sotto Voce 2» for klaver og kammerorkester er to delikate stykker der grep fra 1800-tallets romantiske klaverkonserter er montert inn i en skjør, moderne klangverden. Men før man kommer frem til denne flyktige musikken, har man hørt at Rihm også har en mer ekspressiv, eksplosiv side – her representert med hans «Concerto Dithyrambe», et vilt bråkende og oppslitende stykke der Arditti-kvartetten er i konstant, nervøs konflikt med Luzerner Sinfonieorchester.

Rihm skriver form- og tradisjonsbevisst musikk. Sveitsiske Beat Furrer, som nærmest er huskomponist hos Kairos, er hans rake motsetning. På den andre Kairos-platen er det seks av Furrers verk. Ingen av dem rommer store, overgripende strukturer, bare ustabile forløp med musikere og sangere som konstant beveger seg i utkanten av hva som er teknisk mulig – korte musikalske gester, uventede lydkonstellasjoner, plutselige sammenstøt, merkelige, umotiverte pauser. «lotófagos» som avslutter platen, er i så måte et typisk Furrer-verk, en 13 minutter lang, hvinende dissonant kamp mellom en kontrabass og en kvinnestemme – som synges virtuost og ekspressivt av den imponerende, bergenske sopranen Tora Augestad.

Hypnotisk

Bergens Tidende, 03.02.2010

Valentin Silvestrov: Sacred Works

Mykola Hobdytsch, dirigent

Kiev Chamber Choir

ECM New Series

Vakker kormusikk fra Kiev

For de av oss som ikke helt har sansen for dirrende klangmasser i langsom bevegelse mot fjerne horisonter, er «Sacred Works» nok en bedre vei inn i ukrainske Valentin Silvestrovs musikalske univers enn hans uendelig lange symfonier. På den nye platen er det snakk om kirkemusikk for kor a capella, en rekke ganske korte sanger basert på tradisjonelle temaer fra østkirkelig liturgi. Alle, bortsett fra to, er skrevet i årene 2005-06 – inspirert av Kievs kammerkor og dirigenten Mykola Hobdytsch som også fremfører dem på platen. Dette er sanger som tilfredsstiller alle forventninger om hvordan kormusikk fra det gamle østeuropeiske området bør låte: Klangen er blankpolert, nesten overjordisk vakker, båret frem på et bassfundament så dypt og så tykt vibrerende at man blir mo i knærne. Og Silvestrovs minimalistiske melodier har en suggestiv, nærmest hypnotisk karakter.

Håndverk

Bergens Tidende, 27.01.2010

Verk av Ole Olsen

Terje Mikkelsen, dirigent

Latvian National Symphony Orchestra

Sterling

Musikk fra den romantiske glemmeboken

Plateselskapet Sterling har spesialisert seg i glemte verk fra romantikken. I den norske avdelingen fik vi siste år to symfonier av Eyvind Alnæs spilt av Latvias nasjonalorkester under ledelse av Terje Mikkelsen. Nå kommer samme lag med musikk av Ole Olsen – en av de mange komponistene fra slutten av 1800-åra som måtte leve i skyggen av Grieg. Det er tre orkesterverk på platen: Olsens eneste symfoni (op.5), det symfoniske diktet «Asgaardsreien» (op.10), og hans Suite for strykeorkester (Op.60), tre verk som demonstrerer -- hva folk i samtiden også visste – at Olsen var en solid, profesjonell håndverker med velutviklet formsans, og at han kunne skrive melodiøs musikk med flott, høyromantisk klang, musikk det er lett å følge og lett å like. Orkestret og Terje Mikkelsen gjør en svært god jobb med denne musikken. Men kan ikke skjule at den verken er dyp eller original.

Mariasanger

Bergens Tidende, 20.01.2010

Maria's Song

Sinikka Langeland, vokal og kantele

Lars Anders Tomter, bratsj

Kåre Nordstoga, orgel

ECM

Musikalsk cross-over

Den spreke folkesangeren og kantelespilleren Sinikka Langeland har funnet sammen med Lars Anders Tomter og Kåre Nordstoga. Hun synger og spiller folkelige, religiøse sanger med tilknytning til middelalderens Maria-kult og fremfører Maria-tekster fra Lukas-evangeliet til folketoner. Inn i mellom spiller Tomter og Nordstoga Bach, hver for seg. I utgangspunktet er dette et typisk ECM-prosjekt der ulike musikalske tradisjoner er brakt sammen i en høyere saks tjeneste. Men resultatet er ikke overbevisende. Den religiøse og musikalske sammenhengen mellom Maria-sangene og Bach-verkene er syltynn. Når Langeland et par ganger improviserer over Nordstogas Bach-tolkninger, skurrer det fælt. Og hvorfor Tomter har valgt å spille en oppskjørtet bratsj-versjon av Bachs første cellosuite midt i det hele, er ikke godt å si. Jeg for min del ville heller ha hørt Langeland synge og spille dette materialet alene.

Med BFO og Mendelssohn i Skottland

Bergens Tidende, 20.01.2010

Mendelssohn: Symfoni Nr. 3 og 5

Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Svært vellykket innspilling av to Mendelssohn-symfonier

Da er Mendelssohn-året forbi. Og BFOs Mendelssohn-prosjekt er også avsluttet. Helt på tampen av 2009 fikk vi tredje og siste bind i serien med innspillinger av de fem symfoniene for platemerket BIS. Denne gang dreier det seg om symfoni nr. 3 og 5. Eller gjør det?

Nummereringen av Mendelssohns symfonier er et anliggende for viderekomne. Han ville aldri slippe musikken sin, han tvilte på hva han hadde skrevet, han kunne ikke gi verkene fra seg. To av symfoniene ble først trykt mange år etter hans død. Og siden det er trykkeårene som har bestemt nummereringen, har vi da den paradoksale situasjonen at den symfonien som er blitt nr. 3 og som kalles «Den skottske», egentlig var den siste han skrev, mens nr. 5 var hans andre. De to symfoniene ble urfremført med ti års mellomrom – nr. 5 i 1832, nr. 3 i 1842. Men skissene til nr. 3 skrev han allerede i 1829 under sitt besøk i Skottland. Så kanskje den egentlig er hans andre symfoni?

Forvirret? Vel, det er ingen forvirring når det gjelder selve musikken – eller BFO og Littons tolkning av den på den nye platen. Dette er rett og slett en svært vellykket innspilling av de to symfoniene. Det litt heseblesende preget som var over BFOs fremføring av «Den italienske» på forrige plate, er forsvunnet. «Den skottske» blir spilt slik den bør spilles – som en storslått, erkeromantisk symfoni, med ro og tyngde i de langsomme satsene og tilbakeholdt styrke i de raske. Det er melankolsk sug i den innledende andanten, og det er det helt rette liv og røre i de «skottsk»-inspirerte melodiene.

Mendelssohns eget Gewandhausorchester dirigert av Riccardo Chailly utga en innspilling av «Den skottske» i fjor. Orkesterklangen deres er ofte mer avslepet med mørk, romantisk varme, men som helhet klarer BFOs innspilling seg veldig godt i en slik sammenlikning. Og BFOs treblåsere er uten konkurranse i den flammende andresatsen.

At symfoni nr. 5 klinger noe blekere og mindre frisk, er nok ikke BFOs skyld. Verket er skrevet til reformasjonsjubileet i 1830, og Mendelssohn benyttet denne anledningen til å føye eldre kirkemusikalske former inn i en romantisk ramme, et eksperiment som møtte motbør i samtiden, og som fremdeles ikke virker helt overbevisende.

Tydelig og energisk

Bergens Tidende, 10.12.2009

Beethoven: Symfoni nr. 9

Thomas Dausgaard, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor

Griegakademiets Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spenstig versjon av Beethovens korsymfoni.

Hvis det var generalprøven vi hørte i går, ja da er det bare å glede seg til konsertene i dag og i morgen. For danske Thomas Dausgaard kan sin Beethoven. Og kan få frem nye sider av selv de mest kjente verkene. I de siste årene har han spilt inn alle Beethovens orkesterverk på Simax sammen med Svenska Kammarorkestern, Örebro. Det er ikke mer enn et par måneder siden han og de 38 spreke svenskene presenterte bind 10 i serien der hovedstykket var en frisk, luftig tolkning av symfoni nr. 9, den store korsymfonien. 

I går var det så nettopp den niende igjen. Nå i Grieghallen sammen med BFO – et orkester med betydelig flere musikere og en annen tolkningstradisjon enn det svenske kammerorkesteret. Men selv om volumet var kraftigere og spillestilen tyngre i går, var det tydelig at Dausgaard trakk på erfaringene fra innspillingene med den mindre besetningen både når det gjelder dynamikk og klang.

Han har en tydelig, energisk slagteknikk. Man er aldri i tvil om hvor han vil hen med musikken, og BFO-musikerne fulgte ham og spilte like tydelig og energisk selv – med brå skift i styrke og klang, med skarpe smell i messing og slagverk og med strømmende framdrift i strykerne. Og han og orkestret klarte samtidig å gire ned og gi den langsomme satsen ro til å ånde uten at den mistet spenning av den grunn.

Det var gode solister i korsatsen – på damesiden sopranen Victoria Nava fra Askøy i flott samarbeid med den fine svenske mezzosopranen Kristina Hammarström; på herresiden to engelskmenn, tenoren Robert Murray og bassen Matthew Rose – som begge hadde gode soloer pluss at Rose la en sterk og solid bunn i kvartettene. Og Bergen Filharmoniske Kor supplert med Griegakademiets Kor kastet seg entusiastisk inn i korpartiene og ga dem all den kraft og tyngde som trenges.

Kanskje Beethovens niende ikke kan skape fred i verden, men den kan i det minste skape stillhet i salen. Da korsatsen åpnet med Freude-temaet i de dype strykerne, ble selv de fnisende fjortiser på rekken bak oss målløse for en gangs skyld. Og de klarte nesten å sitte rolig i hele resten av satsen. Beethoven rules!