Kontrakten

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.03.2010

Forrige lørdag var jeg på premieren til «Figaros bryllup». Eller var jeg? Jeg skrev iallfall en anmeldelse som sto på trykk i avisen neste dag. Men hadde jeg faktisk fått med meg hele operaen, alle fire akter? Noen lesere lurte så mye på dette at de ringte kulturredaksjonen for å få svar. De hadde nemlig sett at min plass sto tom etter pausen.

Vel, forklaringen er enkel og prosaisk: Jeg byttet plass. Etter pausen satte jeg meg sju rader lenger bak i salen. Og så resten av Figaro, hvert bidige sekund av Kasper Holtens tøysete oppsetning. Jeg fikk også med meg framkallelsene og den obligatoriske, stående Bergensapplausen før jeg sprang av gårde for å skrive anmeldelse.

Men takk for oppmerksomheten! Jeg er ganske rørt over denne uventede interessen for min ringe person. Kanskje jeg burde vifte med et rødt flagg neste gang jeg drister meg til å bytte plass i Grieghallen? På den annen side: Skulle dette egentlig være nødvendig? La meg heller si, en gang for alle: Jeg har aldri noensinne anmeldt en konsert eller en opera jeg ikke har hørt og sett. Og jeg kommer aldri til å gjøre det.

Ikke alle anmeldere har det slik. Jeg skal nøye meg med et berømt, dansk eksempel, historien om Jørgen Leth som en gang tidlig på 1960-tallet anmeldte en stor, internasjonal jazzkonsert i København og blant annet skrev en svært negativ kritikk av Roland Kirks kvartett. Vi som var på konserten, lo rått da vi leste avisen neste dag. For Kirk hadde slett ikke spilt. Det var en lang konsert med mange forsinkelser underveis, og da det ble Kirks tur sist på kvelden, hadde han oppholdt seg så lenge i baren at avdelingen hans måtte avlyses. Leth unnskyldte seg med at avisen hadde tidlig deadline, og at han jo for øvrig hadde hørt Roland Kirk året før. Men anmelderkarrieren hans tok ikke riktig av etter dette.

Det ligger kanskje et poeng i at Jørgen Leth ble dikter, og at han senere også laget eksperimentalfilmer i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Diktere kan tillate seg slike eksperimenter. Anmeldere kan ikke det. De har en kontrakt med leserne. Har man ikke vært på den konserten man anmelder – da har man brutt kontrakten, da har man gått over grensen og befinner seg langt inne i fiksjonens verden. Og da hjelper det fint lite at man kanskje har hørt orkestret tidligere, eller at man kjenner verket, dirigenten og solisten fra før og tror man kan forestille seg hvordan konserten var. Den konserten man ikke hørte.

Enhver framføring er unik. Alt blir alltid helt annerledes enn man kunne forvente på forhånd. Og det er nå en gang den konkrete framføringen, det unike, det annerledes, som skal anmeldes – ikke anmelderens fantasier om hva som kunne være skjedd på en konsert der han eller hun ikke var til stede. Leserne forventer – og har krav på å få – en vurdering av hva som faktisk skjedde der og da. Jeg holder min del av den kontrakten. Bare så det er sagt.