Den usynlige dataskyen

Bergens Tidende, 17.03.2008

I løpet av de siste årene er det vokset en ny by frem, en by oppbygget av informasjon.

Jeg var på konsert her om dagen. Det var et stort, alvorlig verk på programmet. Før det hele startet holdt arrangøren en liten tale og ba publikum om å slå av mobilene. Det gjorde ikke inntrykk på mannen foran meg. Han hadde mobilen slått på under hele konserten. Den blinket lystig – men den var i det minste lydløs. Og han snakket ikke med noen. Jeg tror han satt og leste fotballresultater etter hvert som de kom inn fra en eller annen nyhetstjeneste. Av og til skrev han noen korte tekstmeldinger med høyrehånds tommelfinger. Veldig stille.  

Det var ikke noe stort problem. Mobilen hans forstyrret ikke musikken, bare meg. Men det var likevel litt rart, dette, å sitte som publikum til en offentlig konsert i et offentlig rom og merke at det samtidig med den musikalske kommunikasjonen foregikk en stille kommunikasjon av en helt annen art. Kanskje det var mange andre blant publikum som var koplet opp til tilsvarende tjenester? 

Jeg kom til å tenke på den nederlandske elektroingeniøren Arthur Elsenaar og hans kompanjong Taco Stolk. For noen år siden lanserte de BuBL Space, en liten bærbar dings som sender ut «hvit støy» og blokkerer mobiltelefoner og andre former for trådløse apparater slik at det skapes en fri sone på om lag tre meter omkring brukeren – «et personlig rom i det offentlige rom» het det i reklamene.

Kanskje burde man hatt en slik dings den dagen på konserten? Da ville mannens mobil vært død, og jeg kunne ha konsentrert meg fullt og helt om musikken. Men noe sånt finnes dessverre ikke. De to nederlenderne kan mye om elektronikk, men de er først og fremst kunstnere. Og BuBL Space var ikke en virkelig oppfinnelse, men et slags kunstverk, en spøk, en fiksjon. Ganske visst var det noen som trodde på fiksjonen og saksøkte Elsenaar og Stolk. Men det hadde de ikke trengt. Hvis en dings som BuBL Space faktisk kom i produksjon, ville den selvsagt bli forbudt med en gang. Offentlige institusjoner som politi, brannvesen, helsevesen er helt avhengige av at det offentlige rom er fritt tilgjengelig for kommunikasjon. Det samme er private firmaer, radio- og tv-kanaler, nettleverandører av ethvert slag, telekomunikasjonsselskaper osv. Listen er lang – og den blir stadig lengre.

Det er faktisk ikke noe «personlig rom i det offentlige rom». Man trenger ikke gå på konsert for å merke det. Man behøver bare å gå en tur gjennom byen en vanlig dag. I løpet av de siste årene er det vokset en ny by frem. Den gamle byen ligger der fremdeles med sine butikker og reklamer og veiarbeid osv. Men det er oppstått en usynlig by, et rom som er gjennomkrysset av informasjonsstrømmer fra alle mulige medier. Man ser ikke disse strømmene, men man merker hvordan de former folks adferd. Menneskene som beveger seg over Torgallmenningen med mobilene presset mot øret er bare ett eksempel. Overalt går det trådløse forbindelser mellom den synlige og den usynlige byen. I de store butikkene oppfanger strategisk plasserte sensorer signalene fra usynlige data-chips i varene og kommuniserer med et varelager i en annen del av byen. Bilder fra overvåkningskameraene strømmer til fjerne databanker. Ulike informasjonsstrømmer regulerer trafikklysene, hjelper taxasjåførene med å finne frem og sørger for den økonomiske utvekslingen mellom min bankkonto og taxaselskapets.

Byens gater er nedsunket i en pulserende datasky, skrev byplanleggeren Dan Hill for nylig. Denne skyen består av mange forskjellige slags data. Noen av dem løper i lukkede nettverk, andre er tilgjengelig for alle. Noen datastrømmer går i statiske systemer, andre i mobile. Noen data berører bare meg, andre blir samlet opp og brukt til å forutsi større gruppers adferd. Noen brukes som styringsredskaper, andre legger til rette for borgerdeltakelse. Noen data tilhører den offentlige sfæren, andre er private firmaers eiendom. Noen er lokale, andre er globale.

For de fleste av oss vanlige borgere er dette et helt ukjent terreng. Det er det dessverre også for politikere, offentlige myndigheter og byplanleggere. Den usynlige dataskyen vokser og gror, uten overordnet styring. Det er ingen som har et nøyaktig kart over hvor informasjonsbanene går gjennom den nye byen. Pessimistene blant oss er bekymret for at det i denne ugjennomskuelige dataskyen ligger muligheter for total overvåking av alle borgere. I den andre enden av skalaen snakker begeistrede designere om fremtidsbyer der sensorer kables inn i konstruksjonene slik at ikke bare menneskene men bygningene selv etter hvert kan begynne å snakke med hverandre og utveksle data.

En ting er sikkert, uansett hvordan man enn forholder seg til saken: Mannen med mobiltelefonen på konserten er det minste problemet.

Den ekspressive bratsj

Bergens Tidende, 12.03.2008

Morton Feldman

The Viola of My Life

Marek Konstantynowicz, bratsj

Cikada Ensemble

Kringkastingsorkestret

ECM New Series

Kjærkommen tilføyelse til Feldman-diskografien

Gjennom hele livet var Morton Feldman en viktig, lavmælt stemme i New Yorks avantgarde-miljø. På 50- og 60-tallet eksperimenterte han med nye noteringsmåter og overlot de fleste avgjørelser til musikerne selv. Men i 1970 vendte han tilbake til vanlig praksis med Viola in My Life, fire stykker for bratsj der både tonehøyder, varighet og lydstyrke er forutbestemt. I de to første akkompagneres bratsjen av et kammerensemble, i det tredje bare av klaver og i det fjerde av stort orkester. På denne platen får vi en fremragende tolkning av de fire stykkene med bratsjisten Marek Konstantynowicz akkompagnert av gode kolleger fra Cikada og Kringkastingsorkestret. Det musikalske rommet er sparsomt møblert, men små melodiske celler i bratsjen skaper uvanlig sterke spenninger, noe som understrekes av Konstantynowicz’ ekspressive spill. En kjærkommen tilføyelse til Feldman-diskografien.

Fra familielivet

Bergens Tidende, 12.03.2008

What You Hear Is What You Get

Entusijazzme

Ponca Jazz Records

Far og sønn sammen på spenstig plate

Det meste av repertoaret er standards hentet fra Real Book og andre bøker på jazzamatørenes pensum. Og de fem musikerne i gruppen Entusijazzme omtaler seg selv som «en gjeng amatører». Det er de kanskje også i en viss betydning av ordet. Men musikalsk sett er det ikke noe amatøraktig over denne platen. Temaene presenteres i saftige to-stemmige sax-arrangementer med Trond Mathisen på alt og sopran og Jørgen Mathisen, sønnen hans, på tenor, akkompagnert av Jon-Sverre Berg på elpiano, Dag Einar Aasen, bass, og Stein-Erik Evenstad, trommer – en sterk rytmegruppe der spesielt Evenstad imponerer med sitt luftige, levende spill. Trond Mathisens altsax har noe av Phil Woods’ fresende attakk, mens Jørgen Mathisen plasserer seg i det post-coltrane’ske landskapet. Likevel er det ikke mye som skiller far og sønn stilmessig. De er begge gode solister, men har også begge en tendens til å falle tilbake på sikre licks fra jazzmanualene når soloene blir lange.

Kvinner som komponerer

Bergens Tidende, 10.03.2008

«Kvinner, Vestlandet og sånt …»

Avgarde

Sardinen, USF

AVGARDE feirer den internasjonale kvinnedag på USF

Det finnes komponister – de er menn. Og så finnes det «kvinnelige komponister». Slik er det bare. Kulturjournalister i alle medier bruker fremdeles dette skillet uten å tenke nærmere over det. Til deres unnskyldning bør det sies at kvinner som komponerer, faktisk er en sjeldenhet. For eksempel er det bare ti prosent kvinner blant medlemmene i Norsk Komponistforening. Det bekymrer mange, men ikke komponisten Lene Grenager. På et seminar om musikk og kjønn siste år sa hun at det er absurd å ha som mål at halvparten av landets komponister skal være kvinner. «Kunsten må få springe ut av de individer som virkelig ønsker å skape den». Men hun føyde til at det er viktig «at mulighetene for jenter og gutter til å velge komponistyrket er like gode». Og her er det fremdeles en vei å gå før folk skjønner at «komponister kommer i alle kjønn og størrelser».

«Av de to klisjeene Gud som gammel mann med skjegg og Komponisten som gammel mann med skjegg tror jeg myten om Komponisten er den mest seiglivede», sa Grenager. Det satt visst et par gamle menn med skjegg i salen, men det var ingen på scenen eller på programmet, iallfall ikke i de to avdelingene jeg rakk å høre, da AVGARDE feiret den internasjonale kvinnedag på lørdag.

I første avdeling presenterte trondheimske Trio Alpaca tre verk skrevet av nordiske kvinner innenfor de siste årene. Det startet med Lene Grenagers «Systema Naturae» fra 2007, en røff komposisjon der overgangene mellom rytmiske og mer dvelende deler markeres med lyden av kuklokker. Danmark var representert med to satser fra en relativt tradisjonell trio skrevet av filmkomponisten Helle Solberg. Det absolutte hovedverket i denne avdelingen var svenske Karin Rehnqvists «Beginning» fra 2003, et tresatset forløp som starter med en kaotisk kamp mellom høye strykere og tunge clusters i klaveret.  I den langsomme andresatsen blir stemningen roligere, alle tre instrumenter spiller, improviserende og forsirende, noe som minner om spansk-arabisk musikk, men som visst i realiteten er inspirert av den svenske formen for kulokk. Forsiringene fortsetter i tredjesatsen der det oppstår en slags forsoning mellom de tre instrumentene. Selv om det var en del ustø steder underveis i fremførelsen, var det ikke vanskelig å høre at «Beginning» er en usedvanlig sterk komposisjon.

Det er ikke enkelt å skulle komme etter en av tidens fremste svenske komponister. Men Rebecka Ahvenniemi, finsk student ved Griegakademiet, klarte faktisk det – med «Sa(de)», en konsekvent og kompromisløs komposisjon for sangstemme og klaver. Utgangspunktet er en tekst som er blitt dekonstruert i fonemer og forvandlet til en serie deklamerende, klagende og stønnende rop, akkompagnert av en skarp klaverstemme. Verket ble flott fremført av den imponerende sopranen Elise Gillebo og pianisten Ingrid Elisabeth Berg.

Etterpå kom det mandige menn på scenen for å spille mandig musikk skrevet av mannlige komponister. Først to verk av Webjørn Sæther – Nåde skrevet til og urfremført av hornisten Christian Holter og den glimrende slagverkeren Craig Farr, og Bone, en kort, musikalsk spøk for tre tromboner. Avdelingen sluttet med Jan Erik Mikalsens «More Play Fun» – et stemningsfullt stykke for marimba spilt av Craig Farr.

Og da var det slutt for min del. Jeg fikk ikke med meg siste avdeling. Der de kan ha spilt mye musikk av gamle menn med skjegg for alt jeg vet.

Gute Fahrt!

Bergens Tidende, 07.03.2008

Verk av Nordheim, Dvorák og Rakhmaninov

Johannes Moser, cello

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO presenterer et effektivt program, sammensatt med god strategisk sans

Da drar BFO av gårde igjen. Enda en gang til Wien. Og hva har de med denne gangen? Vi fikk et lite kikk i kofferten i går og kunne konstatere at her var det et effektivt program, sammensatt med god strategisk sans.

I kategorien ”Norsk musikk, men ikke Grieg igjen” hadde BFO valgt Arne Nordheims Canzona – som ble avlevert profesjonelt og greit, men dog uten større glød og iver. Så er da dette orkesterverket heller ikke det mest inspirerende eksempel på norsk etterkrigsmodernisme. I 1961 virket det frisk og nytt. I dag hører man først og fremst de tidstypiske grepene, og lyden av en komponist som ennå ikke har funnet sin egen stemme.

Kveldens hovedattraksjon var Anton Dvoráks cellokonsert med den østerrikske cellisten Johannes Moser som glimrende reisefører. Han spilte solostemmen med en slank, litt tørr og treaktig tone som passet godt til Dvoráks fargerike orkestersats og fikk underveis mange fine innspill fra orkestret, blant annet ble horntrioen i andresatsen spilt med flott, blussende, erkeromantisk klang.

At BFO hadde valgt å slutte med Rakhmaninovs fargesprakende Symfoniske danser op. 45, er ikke rart. Dette er et verk som gir orkestret rik anledning til å vise alle sine flinke solister frem. Og i tillegg er det et avvekslende verk med en overflod av klanglige og rytmiske effekter. Andrew Litton har en tendens til å overdramatisere de store utblåsningene – noe som gjorde deler av orkestersatsen i Dvorák-konserten litt for tung og håndfast, men i et verk som Rakhmaninovs Symfoniske danser gir hans strategi god uttelling. Dette er musikk som krever god fysikk, stor gestikk og kraftige grep. Et verk som sikkert vil få wienerne opp og stå. Gute Fahrt!

En forundringspakke

Bergens Tidende, 05.03.2008

Unni Løvlid

Rite

Grappa

Overraskende møte mellom tradisjonsmusikk og samtidsmusikk

Åtte kveldstemninger. Åtte dikt om lys og mørke, om ild, blod og vann. Åtte langsomme melodilinjer fremført nølende, ettertenksomt av en lavmælt kvinnestemme. Det kunne blitt både pompøst og ensformig. Men Unni Løvlid trekker på hele sin mangslungne musikalske erfaring og klarer å holde lytterens oppmerksomhet fanget gjennom alle åtte spor på denne nye platen. Hun har skrevet allting selv, både tekst og musikk. Melodistoffet har folkemusikalsk basis, men man merker samtidig at hun har erfaring fra samtidsmusikalske miljøer når hun forvandler og fordreier og forvrenger materialet sitt. Av og til høres melodilinjene nærmest slaviske eller arabiske ut, av og til åpner det seg store kirkerom bak stemmen. Og i hvert nytt spor ligger det små instrumentelle overraskelser. Hun leker med lydbildet sammen med en håndfull skarpe musikere – og legger valdhorn og akkordeon og hardingfele inn over stemmen, eller fordreier lyden elektronisk. Platen er en liten forundringspakke, full av klanglige overraskelser.

Supersvisken

Bergens Tidende, 05.03.2008

Fiolinkonserter av Tsjaikovskij og Glazunov

Vadim Gluzman, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

BFO akkompagnerer Vadim Gluzman i ny innspilling av Tsjaikovskijs fiolinkonsert

Det er om lag tre hundre innspillinger av Tsjaikovskijs fiolinkonsert på markedet for tiden. Trenger vi da enda en? Nei, kanskje ikke vi, men plateselskapet BIS gjør det. Tsjaikovskijs fiolinkonsert er et så populært verk at ethvert plateselskap med respekt for seg selv nødvendigvis må ha minst en versjon i katalogen sin. BIS hadde ikke det. Derfor får vi nå denne platen.

Også solisten, ukrainsk-israelske Vadim Gluzman, trenger den. Han er en glimrende fiolinist som har spilt over hele verden med gud og hvermann, men i løpet av tolv år er det bare blitt til seks plateinnspillinger og det meste er samtidsmusikk for spesielt interesserte. Nå får han da sjansen for å presentere seg med fiolinistenes supersviske. Hva han gjør med overbevisende musikalitet og autoritet. Med Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton som profesjonelle og lojale supportere.

Han er hissig og virtuos i de hurtige yttersatsene, og har samtidig så mye overskudd at han midt i de mest turbulente passasjene kan forme musikken etter sitt eget hode. Inntrykket man sitter igjen med, er nettopp at han hele tiden setter et personlig stempel på selv de mest velkjente frasene – som for eksempel når han trekker åpningen av tredjesatsen ut og gjør den langt mer ertende og fleipende enn vanlig før han lar musikken eksplodere. Hans personlige dreining av musikken er spesielt merkbar i den sangbare andresatsen som han spiller med et fritt, nesten improviserende foredrag uten at musikken mister den indre spenningen av den grunn.

Han spiller mer Tsjaikovskij på platen: «Souvenir d’un lieu cher» – tre sjarmerende stykker for fiolin og klaver, arrangert for orkester av Alexandr Glazunov. Og platen åpner med Glazunovs egen fiolinkonsert, et enkelt, hemningsløst romantisk verk i en sats.

Fra glemmeboken

Bergens Tidende, 05.03.2008

Leos Janacek: Hr. Brouceks ekskursjoner

Jiri Belohlavek, dirigent

BBC Symphony Orchestra

BBC Singers

Deutsche Gramophon

Et hull i Janacek-diskografien er lukket

«Hr. Brouceks ekskursjoner» er en satirisk, tsjekkisk roman fra 1880. Janacek begynte å gjøre den til opera i 1908, men hadde problemer med å få form på historien. En stund var det bare to akter, etter hvert ble det to deler der den siste var basert på noe tekst han selv hadde skrevet. Operaen var ferdig i 1917, men ble først uroppført i 1920, i Prag – hvor verken sangere eller publikum likte den. Den har heller ikke vært populær senere, verken på scenen eller i platekatalogene. Men her kommer da en innspilling med en god dirigent, et godt orkester og en rekke gode sangere. Man skal sikkert ha lest tykke bøker om tsjekkisk kulturhistorie for å forstå hva handlingen egentlig dreier seg om. Men har man ikke det, går an å bare åpne ørene. For det er mye god musikk på disse platene. Og for operaelskere er det altså et hull i Janacek-diskografien som nå er lukket.

Sjokk og ærefrykt

Bergens Tidende, 02.03.2008

Olivier Messiaen: Vingt regards sur l’enfant Jésus

Einar Røttingen, klaver

Borealis og Bergen Kammermusikkforening

Korskirken

En Messiaen-tolkning som avtvinger dyp respekt 

I år er det hundre år siden den franske komponisten Olivier Messiaen ble født. I går feiret Einar Røttingen dette med en fremføring av Messiaens egen feiring av en annen fødsel, hans Vingt regards sur l’enfant Jésus, de «Tjue blikk på Jesusbarnet», skrevet i 1944.

Som i de fleste av Messiaens verk ligger det også her et komplisert katolsk-teologisk program i bunn. De tjue satsene er forsynt med programmatiske noter som understreker de mystiske dimensjonene i fortellingen om Jesus, og det er en serie gjennomgående temaer eller ledemotiver som er plassert rundt omkring i satsene slik at det oppstår ulike betydningsfulle tallforbindelser mellom dem.

Det hjelper sikkert å være katolikk eller teolog hvis man ville forstå disse materiene. Men man trenger verken å være religiøs eller tallmystiker for å høre at dette er et storslått stykke musikk, et av de mest fantastiske og mest fryktinngytende verkene i 1900-talles klaverlitteratur – et verk som stemmer til kontemplasjon og andakt, men som først og fremst satser på shock and awe, to og en halv times musikk med ekstremt virtuose passasjer, med skeive, surrealistiske rytmer og voldsomme dissonantiske blow-outs.

Bare dette å innstudere disse tjue blikkene på Jesus må kreve umenneskelige anstrengelser. Å fremføre dem og få dem til å danne et sammenhengende verk slik Einar Røttingen gjorde det i går i Korskirken, må bare avtvinge dyp respekt.

Det tok ganske visst noe tid før han ble varm i trøyen. Eller kanskje det var oss, tilhørerne, som først måtte venne oss til klangen av flygelet og til akustikken i Korskirken. Uansett – de innledende blikkene virket litt nølende, forsiktige, og det var noe urolig over de kontemplative passasjene i de følgende satsene. Men fra den piskende stormen i sats VI løftet alt seg. Det var lerkesang og tromboner og juleklokker. Det var ville trommer og oboer. Det var den helt rette enkle, dempete stemningen i nr. XV. Og gjennom alle satsene var det hele tiden, selv i de mest turbulente passasjene, en klar artikulasjon av de indre linjene i klangene. For et verk! Og for en pianist!

Underlig

Bergens Tidende, 27.02.2008

Mussorgsky og Borodin

Simon Rattle, dirigent

Berliner Philharmoniker

EMI

Matt og fargeløs nyttårskonsert fra Berlin

Dette var en underlig plate, gitt. Ja, det er selvsagt ikke underlig at Berlinerne spiller Ravels orkestrering av Mussorgskijs «Bilder fra en utstilling». Det har de gjort før, med flotte resultater, både i Karajans og Abbados tid. Det er vel heller ikke så underlig at de valgte å spille dette verket pluss Borodins andre symfoni og hans Polovetsiske danser på den siste nyttårskonserten. Dette er populære verk, fulle av musikalske effekter og sangbare melodier – hvis det ikke var for polovetserdansene hadde vi jo for eksempel ikke hatt en slager som Stranger in Paradise. Nei, det underlige er at Berlinerne har sagt seg villige til å utgi liveopptaket fra konserten på plate. For dette er ikke spesielt gode eller oppsiktsvekkende tolkninger. Især virker utstillingsbildene matte og fargeløse. Mer sprell er det i Borodin-symfonien, men slett ikke nok til at dette blir en plate som kan konkurrere med de versjonene som ellers er på markedet.    

Uventet og sært

Bergens Tidende, 20.02.2008

Eivind Buene: Asymmetrical Music

for Ingar Zach / Ivar Grydeland

& Ensemble

SOFA

Musikk til å rense ørene med

Den gamle modernismens eksperimenter rommer ingen hemmeligheter for nåtidens musikere. Alle de gamle hovedverkene finnes i superprofesjonelle innspillinger. Men når det blanke og glatte blir for mye, da er det godt at det fremdeles finnes folk som dyrker de uventede, sære musikalske møtene. For eksempel komponisten Eivind Buene, perkusjonisten Ingar Zach og gitaristen Ivar Grydeland som har satt hverandre stevne på platemerket Sofa for å lage asymmetrisk musikk. Buene har skrevet noe musikk for strykere, saksofoner, klarinetter, Fender Rhodes, elgitarer, bassmarimba og en enkelt sekkepipe. Og har åpnet rom for improvisatorisk innspill og motspill – både fra de to solistene Zach og Grydeland og fra musikerne i ensemblet. Det har nok vært morsommere å være til stede under opptaket enn å sitte og høre på det i ettertid. Uansett: dette er en sprelsk, frisk cd. Musikk til å rense ørene med.  

Monumentalt

Bergens Tidende, 20.02.2008

Béla Bartók: Strykekvartetter 1-6

Belcea Quartet

EMI

Friske, personlige tolkninger av Bartóks strykekvartetter

Alle de store navn har vært der. Alban Berg kvartetten, Emerson-kvartetten, Juilliard, Takacs osv. Men så er da også Bartóks seks strykekvartetter hovedverk i genren og må nevnes i samme åndedrag som Beethovens seksten og Shostakovitsjs femten, seks monumentale verk som stiller nådeløse krav til fortolkerne. De unge musikerne i Belcea-kvartetten demonstrerer på den nye dobbelt-cd’en at de har hva som kreves. De trekker opp de store linjene fra den relativt tradisjonelle begynnelsen i nr. 1 over den blomstrende ekspresjonismen i nr. 3 og 4. frem til den melankolske avslutningen i nr. 6. Samtidig har de overskudd nok til å gi hvert verk en frisk, personlig dreining. De spiller skarpere enn mange av de berømte forgjengerne og klarer å fange all den radikaliteten som ligger i Bartóks musikk – og som man av og til savner i de eldre, mer ærbødige innspillingene.      

Musikk og ideologi

Musikkommentar, Bergens Tidende, 20.02.2008

Husker dere scenen i Manhattan Murder Mystery der Diane Keaton vil trekke Woody Allen med i operaen? Han forklarer: «Jeg tåler ikke å høre for mye Wagner, vet du. Da begynner jeg å få trang til å erobre Polen». 

Hvorfor er dette morsomt? Hadde han sagt at han ble oppflammet av å høre Hitler i radioen, eller at han ble antisemitt etter å ha sett filmen Jud Süss – da ville vi ikke ha ledd. Slike utsagn ville vært sannsynlige, ikke morsomme. Replikken om Wagner og Polen er derimot morsom fordi den er usannsynlig, fordi alle skjønner at man ikke kan trekke så bastante forbindelser mellom musikk og ideologi og politikk som Woody Allen her antyder.

Når folk fremdeles diskuterer om det er fascistiske trekk i Hamsuns romaner, skyldes det at det faktisk er noe å diskutere der, noe å ta tak i: Verkene formulerer meninger og holdninger som kan tolkes i den ene eller andre retningen. Tekster er, på samme måte som filmer og bilder, meningsbærende utsagn – som blant annet kan brukes til å overtale folk til å gå i krig eller til å bli antisemitter.

Musikk fungerer ikke slik. Musikk bærer ikke meninger. Det er derfor enhver diskusjon om musikk og ideologi rask kommer til å dreie seg om noe annet – om det som ligger utenom musikken. Om komponistens personlige holdninger for eksempel. Eller om de tekstene som er skrevet til eller om musikken. Eller om de ulike sosiale sammenhengene som musikken har fungert i.

De siste ukenes avisdebatt om Geirr Tveitt er et eksempel på dette. Hva handlet den om? Om Tveitts rasetenkning, om hans hedenske livssyn, om hans forhold til Deutsche Glaubensbewegung, om hans jobb som Statens musikkonsulent i begynnelsen av 1940-tallet osv. Alt dette er selvsagt viktig for å forstå Tveitt som person. Men er det også nødvendig for å forstå musikken hans? Noen av debattantene var fristet til å svare nei – nettopp fordi musikk er noe annet enn tekst, noe annet enn meninger, begrep, argument.

Likevel, selv om musikk ikke har meningsinnhold, så skrives den ikke uavhengig av den meningsverden vi alle lever i. Ethvert musikalsk verk er preget av komponistens personlige bakgrunn og av de sosiale og ideologiske sammenhengene det er komponert inn i.

Wagners musikk kan neppe få noen til å ville erobre Polen. Og man blir verken nasjonalist eller hedning av å høre Tveitts musikk. Men man forstår den nå en gang bedre – og man blir kanskje også en bedre lytter – hvis man kjenner de ideologiske strømningene som fikk Tveitt til å foreta sine personlige og kunstneriske valg. De valgene som resulterte i denne særpregete musikken.   

Mye skrik og lite ull

Bergens Tidende, 16.02.2008

Musikk av Richard Danielpour, Mozart, Leonard Bernstein, Respighi.

Sharon Bezaly, fløyte

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Torsdagskonsert med minimalt musikalsk utbytte

Forskjellen var dramatisk. I siste uke spilte BFO en lett og spenstig versjon av Beethovens svære tredje symfoni under ledelse av Nicholas Kraemer. I denne uke kunne samme orkester ledet av Andrew Litton ikke få Mozarts lille, upretensiøse fløytekonsert i D-dur til å løfte seg bare to centimeter over bakken.

Den glimrende fløytenisten Sharon Bezaly hadde til gjengjeld ingen problemer. Hun avleverte solostemmen som seg hør og bør, briljant, profesjonelt, men uten større engasjement. Så gir da dette stykket heller ikke en sprek fløytenist mye å spille på. For egentlig er det jo en litt enkel, obokonsert som i sin tid ble nødtørftig omarbeidet for fløyte av en ung, uengasjert komponist i penge- og tidsnød.

Valget av dette lille stykke Mozart-gjenbruk var veldig rart. Men når man tenker på hvor mange spennende samtidsmusikalske verk Bezaly har i bagasjen sin, virker det enda mer rart, for ikke å si ubegripelig, at hun i tillegg var hyrt til å spille Leonard Bernsteins Halil fra 1982. Hun spilte – fremdeles briljant og profesjonelt – den snirklede solostemmen. Slagverket buldret i vei. Orkestrets egne, gode fløytister hadde fine innsatser. Men kunne ikke skjule at Halil er en slapp, pretensiøs komposisjon der sentimental filmmusikk veksler med «dristige», liksom-modernistiske passasjer spritet opp med noe utrolig corny liksom-jazz. Utgått på dato.

Likevel var det Bernsteins verk som fikk det hele til å falle på plass slik at man forsto hva som var sammenhengen i kveldens program. For det hele startet med et annet stykke svulstig Americana – Richard Danielpours «Celestial Night». Og det sluttet med Respighis opulente orkestersuite Roms pinjer. Sluttsatsen var for så vidt symptomatisk for hele kvelden: Slagverkerne gyvet løs. Blåserne bråkte. Litton hoppet opp og ned på podiet. Men uansett alle gode krefter og all entusiasme var det musikalske utbyttet minimalt. Mye skrik, lite ull.

Tilbake til røttene

Bergens Tidende, 09.02.2008

Verk av Ludvig van Beethoven og Richard Strauss

Dirigent: Nicholas Kraemer

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Frisk og oppløftende tolkning av Beethovens Eroica.

Mange av tidligmusikkens dirigenter har for lengst beveget seg inn i det 19. og 20. århundres musikk. Nicholas Kraemer er et eksempel på dette. Han ble opprinnelig kjent som ekspert på tidlig musikk, og det var slik vi møtte ham i desember siste år da han dirigerte Collegium Musicums lille orkester i en slank, dynamisk fremførelse av Bachs juleoratorium. I går kveld sto han i Grieghallen, nå i spissen for BFO. Og med et program som spente fra tidlig 1800-tall til avslutningen av den andre verdenskrigen.

Først Beethovens 3. symfoni, «Eroica» – i en tolkning der Kraemer suverent satte alle erfaringene fra tidligmusikken i spill. Strykerseksjonene var redusert helt ned til den opprinnelige størrelsen. Det ble spilt på ventiltrompeter. Og selv om treblåserne ikke spilte på originalinstrumenter, var de i det minste plassert så langt fremme på gulvet at man fikk en fornemmelse av de opprinnelige klangbalansene i denne musikken.

Det ble en frisk og oppløftende versjon, med lett, gjennomsiktig orkesterklang, med spisse aksenter og skarpe forskjeller i lydstyrke. Og enormt rytmisk, elastisk svev. At Eroica er et musikkhistorisk vendepunkt, det første store, verket basert på utarbeiding og gjennomarbeiding av tematisk sammenhengende elementer – alt dette hørte vi i Kraemers presise redegjørelse. Men vi hørte også – hva man ofte glemmer når denne symfonien spilles med det helt store orkester – at den er formidabelt orkestrert og i lange strekk nærmest former seg som en konsert for strykere og treblåsere. Og vi fikk ennå en gang demonstrert hvilken imponerende treblåserseksjon BFO har.

           

Presisjon, svev, omhu for de avgjørende detaljene – preget også Kraemers versjon av «Metamorphosen», Richard Strauss’ studie for 23 selvstendige strykerstemmer. At virkningen her ble knapp så overveldende som i Beethovens 3. symfoni, er nok mer komponistens enn Kraemers skyld.

Festfyrverkeri

Bergens Tidende, 06.02.2008

Amor Profano

Vivaldi Arias

Simone Kermes, sopran

Andrea Marcon, dirigent

Venice Baroque Orchestra

Archiv Productions

Forrykende virtuose Vivaldi-arier

Siste år da den tyske sopranen Simone Kermes platedebuterte som solist, sang hun kirkemusikk av Vivaldi akkompagnert av Andrea Marcon og hans venetianske barokkorkester. Og ble mottatt med stormende jubel av anmelderne.

Nå kommer Kermes og Marcon tilbake med en oppfølger. Det er igjen Vivaldi som står på programmet, men denne gangen dreier det seg om verdslig musikk – seksten arier av blandet herkomst. Noen stammer fra glemte operaer, andre er skrevet til karnevalsfestligheter. Fem av dem har aldri vært innspilt før. 

Forrige gang fikk Kermes anmelderne til å tenke både på Cecilia Bartoli og på en stjernerekke av eldre storheter. Med den nye platen beviser hun at dette ikke var helt feil. For her hører vi en blendende sopran som tør folde stemmen helt ut og som – ikke minst – har den akrobatiske teknikken som kreves for å få Vivaldis forrykende virtuose numre til å sveve. Et musikalsk festfyrverkeri.

Sjarmerende

Bergens Tidende, 06.02.2008

Rendez-Vous

Laura Fygi

Verve

Nederlandsk sangerinne med amerikanske standards på fransk

Er det pinlig at jeg aldri har hørt om Laura Fygi før? Kanskje det. Men etter en surfetur på nettet med et par kikk innenom YouTube, vet jeg nå at hun er en nederlandsk sangerinne med en del plater i bagasjen. Og jeg har konstatert at hun synger utmerket i grenselandet mellom pop og jazz.

Hennes mor er fransk. Selv er hun vokset opp som tospråklig, og på «Rendez-Vous» bruker hun det franske modersmål til å fremføre den slags musikk hun vanligvis synger, nærmere bestemt dreier det seg om amerikanske standards sunget med de tekstene de hadde da de opprinnelig ble lansert i Frankrike. Her servert i arrangementer som minner om 1930-tallets franske populærmusikk. «As Times Goes By» er blitt til «Le temps qui passe», og blir sunget med jazzfrasering akkompagnert av Django Reinhardt-aktig rytmegruppe. «The Continental» er blitt til en musette-vals. Og litterære feinschmeckere vil nyte «Mack the Knife» i poeten Boris Vians oversettelse. Alt i alt: en sjarmerende plate.

Kanskje en vinner

Bergens Tidende, 06.02.2008

Romantic Arias

Jonas Kaufmann, tenor

Marco Armiliato, dirigent

Prague Philharmonic Orchestra

Decca

Decca lanserer en ny tenor

Ung og mørk, rufsete hår, drømmende øyne. Jo da, den tyske tenoren Jonas Kaufmann er hot. Noe Decca bruker for alt det er verd på coveret og i tekstheftet til hans debutalbum «Romantic Arias». Heldigvis kan han faktisk også synge. Og ifølge de internasjonale anmeldelsene kan han i tillegg agere naturlig på en operascene.

På platen synger han en rekke kjente arier fra det italienske, franske og tyske repertoaret – sikkert og myndig, med en stemme som virker mørkere og mer moden enn alderen umiddelbart tilsier. Han har av og til en tendens til å lukke klangen på uventede steder, men det kan endre seg etter hvert. Han synger flott i de italienske sviskene, men er spesielt god i det tyske repertoaret – og gir en overbevisende, svulmende versjon av «Morgenlich leuchtend» fra Mestersangerne. Man aner en ny, stor heltetenor på vei frem. Kanskje vi har en vinner her?

Håndlag

Bergens Tidende, 30.01.2008

Morten Gaathaug

Musica da Camera

Ensemble Bjørvika m.fl.

2L

Musikantisk kammermusikk

Ensemble Bjørvika – navnet henspiller på operabygget i Oslo, men det er egentlig snakk om kammermusikk, om en strykekvartett sammensatt av fire musikere som til daglig sitter som stemmeførere i Den norske Operas orkester. På denne platen spiller de kammermusikk av Morten Gaathaug – en strykekvartett fra 1986 og en klaverkvintett fra 2003-04 der de får følge av pianisten Tore Dingstad. Inn i mellom fremfører barytonen Per Andreas Tønder og pianisten Ellen Ugelvik en samling sanger til dikt av Jens Bjørneboe.

Det spilles frisk og levende av alle involverte. Man merker at Gaathaugs verk er morsomme å spille. Dette er musikantiske komposisjoner skrevet med godt håndlag og fin sans for de ulike kammermusikalske formatene. At platen likevel ikke kommer til å bli liggende lenge på cd-spilleren, skyldes at musikken følger kjente løyper som ble trått i de første årtiene av forrige århundre.

Gjenhør

Bergens Tidende, 23.01.2008

Camilla Wicks

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. III

Simax

Friske opptak med en fiolinlegende

Bind tre i serien med NRK-opptak av norske musikere fra etterkrigstiden er helliget den amerikansk-norske fiolinlegenden Camilla Wicks som fyller 80 i år. Hun har alltid hatt god kontakt med norsk musikkliv og var en kort periode professor ved Norges musikkhøgskole.

Opptakene stammer fra perioden 1950-85, men høres ut som om de var gjort i går. Wicks spiller frisk og energisk med imponerende teknikk og overbevisende formsans. Det starter med et konsertopptak av Glazunovs fiolinkonsert og Vaughan Williams’ «The Lark Ascending» der Wicks blir akkompagnert av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Karsten Andersen. På platen er det også en glimrende fremføring av Bjarne Brustads suite for solofiolin fra 1969. Men høydepunktet er Wicks intense tolkning av Vivace-satsen fra.Brahms’ første fiolinsonate, akkompagnert av Robert Levin. Trist at det ikke ble plass til hele dette verket.

Den digitale kaffegrut

Kommentar, Bergens Tidende, 20.01.2008

Vi tror vi er individualister. I realiteten er vi flokkdyr. Som setter spor overalt på nettet

Vi gir våre barn navn, fritt og uavhengig. Og når de seks år senere begynner på skolen, viser det seg at det er fire-fem andre barn i samme klasse som heter det samme.

Vi går i butikken og velger, fritt og uavhengig, det tøyet som passer oss best. Og et par dager senere oppdager vi at alle andre har kjøpt presis det samme.

Vi går i stemmelokalet på valgdagen og setter, fritt og uavhengig, kryss ved det partiet som passer best til våre interesser og forhåpninger. Og om kvelden, foran tv-skjermen, oppdager vi at alle andre, i vårt nærmiljø og i vår inntekstklasse, har stemt på samme måte.

Vi liker å tro at vi er selvstendige individer, at vi på grunnlag av rasjonelle overveielser treffer de valgene som er de rette for oss, fritt og uavhengig. Alt tyder på det motsatte. Vi vil gjerne være individualister. I realiteten er vi flokkdyr.

Det fortelles at kirkefaderen Augustins motto var «trahimur» – et latinsk ord som betyr noe i retning av «vi føres», «man drar oss»: Vi bestemmer ikke selv våre valg. Det er noen eller noe som styrer oss. Augustin mente formentlig at det var gud som førte ham. Slik er det ikke mange som tenker i dag. Vi føres – av mange forskjellige faktorer. Av sosiale, historiske og nasjonale normer, av «kollektivt ubevisste» strømninger, av mediene, av aggressiv reklame, av «tidsånden».

Hva som i de enkelte, konkrete tilfellene bestemmer våre kollektive valg, er noe som mange har profesjonell interesse i å vite mer om. For eksempel reklameagenter, marketingsanalytikere og valgstrateger. For slett ikke å snakke om journalister. Men problemet for slike yrkesgrupper er selvsagt at de kollektive strømningene først blir synlige etterpå. Man kan avlese dem i de nasjonale statistikkene, i selskapenes årsregnskap, i valgresultatene. Men hva om man kunne vite på forhånd hvordan strømmen kom til å gå? Hva om man for eksempel kunne vite hvem de fleste vil stemme på ved de neste amerikanske primærvalgene? Alle politiske journalister og kommentatorer drømmer om dette, men de er henvist til de vanlige metodene: De gjetter. Først og fremst snakker de med hverandre. Og bommer ofte fælt.

Folk som studerer konsekvensene av de nye digitale teknologiene, har lenge sagt at man ikke trenger å spå i kaffegrut for å se inn i fremtiden. Nettet gjør det mulig å fange de kollektive intensjonene før de materialiserer seg i konkrete valg. John Battelle, grunnleggeren av tidsskriftet Wired, skrev allerede for fem år siden at søkemotorer som Google, Yahoo osv. er en slags seismografer som avtegner bevegelsene i de kollektive ønsker, behov og preferanser. For tiden registrerer de fem store selskapene om lag ti milliarder søk om måneden. Hvis man kunne sammenfatte hovedtendensene i disse søkene nettopp nå, ville man kunne si hva hele verden tenker. Nettopp nå.

Yahoo selger disse kollektive tankene til annonsører som vil forbedre salgsstrategien sin. Det kommersielle potensialet i dette feltet er enormt. Og derfor har eierne av de store søkemotorene selvsagt ikke tenkt å gjøre slik informasjon tilgjengelig for vanlige brukere. Men for to år siden åpnet Google et lite vindu inn i de kollektive intensjonene. Ved hjelp av søkemotoren Google Trends er det nå mulig for deg og meg å sjekke bestemte søkeords popularitet og se hvordan den har endret seg fra 2004 til i dag. Utviklingen over tid vises grafisk uten markering av skala. Man får altså ikke opplyst det faktiske antall søk, bare hvordan antallet har utviklet seg i relasjon til det totale antall Google-søk på verdensplan eller på et nasjonalt område.

Google Trends er et stumpt instrument. Ingen tvil om det. Det fungerer mest som underholdning, men gir likevel noen antydninger om fremtidig adferd. At det opp mot det franske presidentvalget siste år var betydelig flere franskmenn som søkte opplysninger om Nicolas Sarkozy enn om Ségolène Royal, burde vel ha fått noen til å tenke seg om den gangen. At det de siste månedene har vært relativt flere søk på Nikon D300 enn på et tilsvarende digitalkamera fra Canon, gir formentlig en indikasjon om hvordan salget vil bli i 2008. Og så videre.

Det viktigste er likevel ikke disse relativt enkle sammenligningene, men at Google Trends her gir os et lite glimt av de mulighetene som ligger i søkemotorenes enorme datamengder. For den som kan kjøpe seg adgang.

På det siste har mange forstandige mennesker uttrykt stor – og velbegrunnet – frykt for det nye datalagringsdirektivet som krever lagring av telekommunikasjonsdata for samtlige europeiske statsborgere. Kanskje det var på tide å bekymre seg en smule for hvordan de store søkemotorenes data blir brukt.

Det europeiske datalagringsdirektivet vil gjøre det mulig å overvåke oss som enkeltpersoner. Et verktøy som Google Trends demonstrerer at det allerede i dag er mulig å overvåke våre kollektive tanker og intensjoner. 

Liv og verk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 16.01.2008

De har nettopp vist «Himmelstormeren», filmen om Ole Bull, på TV2. Jeg så den igjen. Og kom igjen til å tenke på hvor vanskelig det er å lage dokumentarfilmer med utgangspunkt i kunstnerbiografier. Genren er populær, spesielt på tv-kanaler med allmennkringkastingsforpliktelser. Et par programmer sent på kvelden om kjente malere, komponister, forfattere, pynter på kulturstatistikken. Men de klarer sjeldent å gi et skikkelig bilde av sammenhengen mellom liv og verk.

Når det gjelder filmen om Ole Bull, hadde regissøren visst allerede gitt opp på halvveien. I hvert var det ikke mye som tydet på at han hadde forsøkt å ordne det mangfoldige stoffet han hadde til rådighet. I stedet fikk vi de vanlige, banale løsningene med nydelige turistbilder fra nær og fjern, ispedd melankolske utsyn over havet, en håndfull portretter, anakronistiske svart-hvite fotografier og filmsnutter. Pluss nærbilder av skrivende hender. Og så selvsagt fiolinisten Henning Kraggerud med flagrende hår i motlys. Filmen slutter som kjent med at han står på toppen av Kheopspyramiden og spiller «Et Sæterbesøg» i solnedgangen mens en rekke kameler kommer duvende i horisonten. Jo da.

Om Bulls musikk har denne filmen ingenting å fortelle, men kunne den ha fortalt noe interessant om Bulls liv? Mens jeg så den, hadde jeg hele tiden på fornemmelsen at det i nede i kildematerialet, i brevene, i bildene, i erindringer fra samtiden osv., må ligge en slags nøkkel til Bulls kronglete, eventyrlige livshistorie, – at  han var drevet av en kompleks psykologi som regissøren og hans musikkhistoriske konsulenter ikke har hatt blikk for eller ikke har hatt evner til å løfte frem.

Men før min indre amatørpsykolog helt tok over, kom jeg til å tenke på Frode Grytten som sist lørdag holdt et foredrag på Litteraturhuset i Oslo der han kritiserte tidens biografiske litteratur fordi den først og fremst setter søkelys på de biograferte personenes privatliv. «Se og Hør for intellektuelle» kalte han den slags. Det finnes også «Se og Hør for musikkelskere», kunne man tilføye. Og «Se og Hør på film». Filmhistorien er full av melodramatiske «biopics» der kjente kunstneres mangfoldige liv blir redusert til enkle, overskuelige fortellinger.

Beethoven fikk ikke den kvinnen han elsket. Tina Turner var voldsoffer. Mozart ble myrdet av Salieri. Og Ole Bull da? Hva var det egentlig med ham? Hadde han ADHD, eller? Vel, vel … kanskje det er nok så godt at «Himmelstormeren» ikke tok den veien. De filmhistoriske sporene skremmer.

I Emilys verden

Bergens Tidende, 16.01.2008

Roger Johansen

«World Of Emily»

Inner ear

Velfriserte tonesettinger av Emily Dickinsons dikt

Mange musikere har opp gjennom årene satt musikk til den amerikanske 1800-tallspoeten Emily Dickinsons dikt. Men mon ikke Roger Johansen er den første jazztrommeslager som forsøker seg?

Det er dog ingen grunn til angst for at Dickinsons særegne verden skal bli planert av Johansens trommer. «World Of Emily» er en samling melodiøse tonesettinger i grenselandet mellom jazz og populærmusikk, elleve korte sanger fremført med fin sans for genren av den glimrende Tromsø-sangerinnen Marit Sandvik, diskret akkompagnert av Johansen selv i selskap med Jon Eberson (gitar), Atle Nymo (tenorsax), Helge Lien (piano) og Sondre Meisfjord (bass).

Mange sterke folk er involvert. Men når resultatet likevel ikke blir helt overbevisende, skyldes det at hele prosjektet har et noe velfrisert – og ensformig – preg. Jeg for min del ville egentlig heller ha hørt alle disse gode musikerne, Marit Sandvik inklusive, sparke fra under friere former.

En sjeldenhet

Bergens Tidende, 16.01.2008

Vigleik Storaas

«Now»

Inner Ear

Bedre triospill hører du ikke i Norge i dag

På klaverkrakken sitter Vigleik Storaas. Med seg har han trommeslageren Per Oddvar Johansen og den etter hvert allestedsnærværende bassisten Mats Eilertsen. Tre musikere – som sammen har laget en klavertrioplate uten en eneste kjedelig takt.

De beveger seg i et terreng der mange ruvende skikkelser har gått før. Men de klarer å frigjøre seg fra de store forbildene og utnytter trioformatet til egne musikalske formål – i swingende låter med lange, senete melodilinjer og i melankolske, tvetydige ballader. Alt materialet er nykomponert, skrevet av Storaas selv bortsett fra en frekk, skeivt harmonisert moll-blues som er signert Per Oddvar Johansen.

Med en spilletid på om lag tre kvarter er «Now» noe kortere enn vi vanligvis forventer det av en cd i våre dager. Til gjengjeld er den fylt til randen med lett og luftig musikk. Bedre triospill hører du ikke i Norge i dag.

En helt annen verden

Bergens Tidende, 11.01.2008

Verk av Odd Grüner-Hegge, Prokofiev og Tsjaikovskij

Alban Gerhardt, cello

Dirigent: Alan Buribayev

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Et møte med den eventyrlige tyske cellisten Alban Gerhardt

Når det gjelder Prokofievs «Sinfonia Concertante», er det vanskelig å komme utenom Rostropovitsj. Verket er dedikert til ham. Han var dypt involvert i tilblivelsen. Og med sine høyspent dramatiske fremførelser bestemte han hvordan generasjoner av cellister etter ham kom til å tolke verket.

Og så kommer da unge, tyske Alban Gerhardt inn i Grieghallen, setter seg ned med celloen sin og åpner et helt nytt verk, en helt annen verden. For i hans tolkning var det ikke mye høystemt patos å høre. Han spilte verket slik tittelen egentlig tilsier – som en underholdende, konserterende symfoni der han noen ganger var en av gutta og lot cellostemmen smelte inn i orkesterklangen, og andre ganger slo til med musikalske overraskelser og frekke grep, med et ungdommelig rytmisk trøkk og en helt eventyrlig teknikk. Det er lenge siden det har vært så mye elektrisitet i Grieghallen. 

Det ble klappsalver. Det ble ekstranummer – den krevende førstesatsen fra Bachs sjette solosuite. Det ble pause. Og etter pausen, da BFO gikk i gang med Tsjaikovskijs første symfoni – hvem satt da på bakerste rekke i celloseksjonen og spilte med som menig orkestermedlem? Alban Gerhardt. For en musiker! For en spilleglede!

At det ble en flott avslutning på kvelden, skyldes nok ikke bare at Alban Gerhardt var med. Alan Buribayev, kveldens glimrende dirigent, hadde godt grep om både partitur og orkester. Og BFO spilte Tsjaikovskijs symfoni nettopp slik den bør spilles – frisk og spenstig. Hvis det fortsetter slik, blir det en spennende vårsesong.