Tidsfordriv

Bergens Tidende, 12.03.2013

Nodebog

Gorset & friends

2L

Populærmusikk fra 1700-tallets Norge

De hadde verken cd-spillere, spotify eller andre digitale saker på 1700-tallet. Likevel hadde de slagere og topp hits. Tidens populære melodier ble spredt på gammeldags, analog vis – ved å bli spilt på stedet og ved å bli nedtegnet for hånd i notebøker som i sin tur gikk på rundgang og ble kopiert av interesserte musikere, profesjonelle så vel som amatører. Hans Olav Gorset, erfaren blokkfløytenist og professor i tidlig musikk ved Norges musikkhøgskole, skrev i 2011 doktoravhandling om 1100 slike melodier funnet i norske notebøker. Nå har han utgitt en plate med 30 herlige smakebiter. I de gamle notebøkene var melodiene notert uten bass og harmonisering. På platen hører vi Gorset spille dem i egne arrangementer, diskret akkompagnert av gode kollegaer på cembalo og andre tidstypiske instrumenter. Til noen av melodiene hører det også sangtekster. Dem synger sopranen Cathrine Bothner-By, enkelt og klart med ørsmå forsiringer. De gamle melodiene var tenkt som «Fornøyelig Tiids-fordriv» – som det står i en av de gamle notebøkene. Denne platen er nettopp det.  

Rørende og vakker

Bergens Tidende, 11.03.2013

Leoš Janáček: Den listige lille reven

Regi og koreografi: Inbal Pinto og Avshalom Pollak

Rory Macdonald, dirigent

Håkon Matti Skrede / kormester

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Fargesprakende Norgespremiere på Janáčeks opera om den listige lille reven

I begynnelsen var det bare bilder, en håndfull tegninger av en rev og en skogvokter, løselig basert på en folkelig fortelling og skissert av den tsjekkiske kunstneren Stanislav Lolek. Så ble bildene til ord. Journalisten Rudolf Těsnohlídek fikk i oppdrag å skrive en fortelling rundt skissene, Lolek supplerte med flere bilder, fortellingen ble til en illustrert avisføljetong og senere til en bok. Og så vokste det musikk ut av bildene. For Leoš Janáček lånte fortellingen og bearbeidet den. Resultatet ble hans opera om Den listige lille reven som hadde urpremiere i Brno i 1924.

På lørdag hadde Bergen Nasjonale Opera premiere på Reven, ja faktisk var det også Norgespremiere. Og på Norgespremieren var bildene så å si kommet tilbake til fortellingen. Til de grader. De israelske koreografene og regissørene Inbal Pinto og Avshalom Pollak hadde formet fortellingen om reven og livet i skogen som en fargesprakende bildebok med fantasifull, bevegelig scenografi, med computerprojeksjoner på vegg og gulv og med et vell av dyr og insekter i stadig bevegelse.

Men tar den flotte scenografien og den konstante aktiviteten på scenen ikke oppmerksomheten fra musikken og fortellingen? Egentlig ikke. Janáčeks opera egner seg utmerket til denne strategien. Den rommer ikke store spenningsbuer som må holdes oppe over lange tidsstrekk, men er bygget opp som en serie korte scener avløst av musikalske mellomspill. Inbal Pinto og Avshalom Pollak følger disse scenene, viser handlingen i korte glimt og kommenterer den med nærmest ballettaktige sekvenser i mellomspillene. Og i orkestergraven følger BFO og den skotske dirigenten Rory Macdonald med og illustrerer aktiviteten på scenen tett og effektivt.

På scenen hadde Pinto og Pollak ikke bare gode dansere fra sitt eget dansekompagni og statister fra de medvirkende kor, men også en rekke solide sangere, så mange at det blir vanskelig å nevne alle. Israelske Hila Baggio sto sentralt gjennom hele forestillingen og imponerte med klar, typeriktig sopran i rollen som den listige reven som hun fremstilte med rørende, uttrykksfull gestikk ikke minst i samspillet med hannreven som ble fint sunget av den svenske sopranen Ann-Christine Larsson. I rollen som revens menneskelige motspiller, skogvokteren, hørte vi den overbevisende skotske bassbarytonen Iain Paterson.

Skogvokterens to sønner var for anledning forkledd som Karius og Baktus. Men bortsett fra det, var det ikke mye Torbjørn Egner i denne fortellingen. Den lille listige reven er ikke et av dyrene i Hakkebakkeskogen, den er et rovdyr som dreper og som kjemper for livet i en skog der det lurer farer bak hvert tre. I Těsnohlídeks opprinnelige fortelling forlater vi reven i familiens skjød, sammen med ektemake og unger. «Ikke vær redd», sier hannreven. «Dit liv her vil bli vakkert». Janáček ville det annerledes. Den listige reven må dø. Menneskene må eldes. Operaen klinger ut i resignasjon.  Men også i resignasjonen er det noe vakkert. En sår, var stemning som ga en fin avslutning på Bergen Nasjonale Operas forestilling.

Skisser

Bergens Tidende, 05.03.2013

ABC

Bly de Blyant

Hubro

Utenfor de kvistede løypene

Et mystisk fotografi på coveret, et teksthefte med sparsomme opplysninger skrevet med forne tiders Courier-font: Etter hvert vet vi hvordan en Hubro-plate ser ut. Hva vi derimot aldri kan vite, er hva som venter oss bak coveret. Jazz, frijazz, elektronika, støy? Mange ganger er det litt av hvert. Som for eksempel når Bly de Blyant har vært i studiet i Grieghallen for å lære oss ABC. De tre blyantene – den amerikanske multiinstrumentalisten Shahzad Ismaily, den islandske gitaristen Hilmar Jensson og norske Øyvind Skarbø på trommer – sparker frisk i vei uten å bry seg om vedtatte sjangergrenser. Og lager en serie musikalske skisser av sjøsyke riffs i ujevne taktarter ispedd synth-skyer, hammondorgel og munnharpe. Willie Dixon-klassikeren «Wang Dang Doodle» spilt med håndklapp og bluesgitar er visst det nærmeste vi kommer noe kjent. Men så varer den da også bare ett minutt. Underveis i opptakene skal Jensson ha sagt: «Jeg vet ikke helt hvilken plate vi lager lenger, og jeg bryr meg egentlig heller ikke». Det er visst en grei oppsummering av både grunnholdningen og resultatet. 

Opera mot alle odds

Bergens Tidende, 05.03.2013

Wagner: Die Walküre

Valery Gergiev

Mariinsky Orchestra

Mariinsky

Spennende ny innspilling av Wagners Ring

Det er blitt dyrt å lage opera. Da EMI utga Wagners «Tristan og Isolde» i 2005, spådde kritikerne at dette ville bli den siste store studioinnspillingen. De fikk rett. Stort sett. Men så, mot alle odds, går Valery Gergiev og Mariinsky-orkesteret plutselig i gang med å innspille hele Wagners Ring i Skt. Petersburg. Og første sending, «Die Walküre», har flere av tidens aller største Wagnersangere i hovedrollene: Jonas Kaufmann som Siegmund, Anja Kampe som Sieglinde, René Pape som Wotan, Nina Stemme som Brünhilde – pluss gode russiske krefter i de mindre rollene. Det økonomiske grunnlaget har den japanske mesenen Yoko Ceschina skapt. Om hennes donasjon også gir kunstnerisk uttelling, gjenstår å se. Men allerede en første, hastig gjennomlytting av de fire timene av Walküre forteller at her er det mye å glede seg over og glede seg til – Nina Stemmes skarpe, skinnende sopran i samspill med Papes varme bass, Kaufmanns gylne, barytonaktige tenor. Og mye mer. En utgivelse det skal bli spennende å følge.

Når cembaloen synger

Bergens Tidende, 05.03.2013

J.S. Bach: The English Suites

Ketil Haugsand

Simax

Fargerike, frodige Bach-tolkninger

Det er alltid litt av en musikalsk begivenhet når vår mann i Köln, cembaloprofessor Ketil Haugsand, utgir en ny plate. Sist tok han oss med til 1700-tallets Paris og presenterte cembalisten Jean Baptiste Forquerays fantasifulle musikk på to flotte plater. Nå er han plateaktuell igjen, og slik det var tilfellet med Forqueray-platene, rommer den nye utgivelsen både musikalske og musikkhistoriske funn.

Denne gang dreier det seg om Johann Sebastian Bach, nærmere bestemt om to plater med hans seks «engelske» suitene (BWV 806-811). Vi befinner oss altså fremdeles på 1700-tallet, i cembaloens storhetstid – men hvor? I Tyskland, i England, eller?

På de første håndskrevne kopiene ble disse seks verkene kalt suiter eller suiter med preludier. Men da musikkforlaget C. F. Peters utga dem i 1840, var de blitt til «Seks store suiter, kalt Engelske suiter» fordi, som forordet forteller, de var «komponert til en fornem engelskmann». I forordet kan vi også lese at «flere omstendigheter tyder på at de må være komponert mellom 1735 og 1744», altså temmelig sent i Bachs liv.

Kilder fra Bachs samtid tyder på at historien om engelskmannen kan være sann. Men suitene er nok ikke noe alderdomsverk slik man alltid har trodd. I Haugsands teksthefte argumenterer cembalisten og musikkhistorikeren Peter Wachtorn i alle fall for at de må være skrevet i årene omkring 1710, av en ung Bach som var oppglødd etter å ha fått kjennskap til ny italiensk og spesielt ny fransk cembalomusikk.

Men hvis denne «engelske» musikken i realiteten er «fransk» – «hvorfor da ikke bibeholde de uttrykk og kvaliteter som naturlig nok tilkommer den?» spør Ketil Haugsand. Og gir selv svaret med den mest fargerike og frodige versjonen av de seks suitene jeg minnes å ha hørt.   

Rytmisk driv, evnen til å få raske satser til å løfte seg og swinge – det er nærmest blitt Haugsands signatur som cembalist. Og fremadrettet trøkk er det helt bestemt på de to nye platene. Til de grader. Men det mest spennende er hvor fritt og fabulerende Haugsand spiller de langsommere satsene. Her er det som om han improviserer tolkningen frem på stedet, som om han lar seg føre av musikkens innfall, av dens plutselige vendinger og dreininger.

Når pulsen går ned, begynner Haugsands cembalo å synge. Bachs musikk blomstrer opp, folder seg ut. Den blir kjødelig, sanselig. Og gløder med intense, overdådige farger. 

Doom

Bergens Tidende, 26.02.2013

Field Day Rituals

Splashgirl

Hubro

Forfriskende mørk og tung triomusikk

Med platen «Pressure» fra 2011 fikk Splashgirl – Andreas Stensland Løve (klaver), Jo Berger Myhre (bass) og Andreas Lønmo Knudsrød (trommer) – nærmest et internasjonalt gjennombrudd. Nå kommer de med oppfølgeren, «Field Day Rituals», som er innspilt i Avast Recording Studios i Seattle med Randall Dunn som produsent og med gjesteopptreden av Eyvind Krag (bratsj) og Timothy Mason (synth). De tre musikerne forteller selv at Dunn fikk dem «til å se med positive øyne på jazzen igjen», noe de ikke hadde gjort på lang tid. Det er kanskje mulig det, men i alle fall temmelig vanskelig å høre. For selv om de spiller med klavertrioenes klassiske oppsett, ligger Splashgirl langt fra den norske klaverjazzens mainstream. Musikken deres er langsom, mørk og tung, med hovedvekt på klaverets og bassens dype register. Det er stort sett ingen improvisasjon på platen, bare enkle, repetitive, klagende melodilinjer. En klavertrio, ja visst, men deres doom-musikk er mer i slekt med cenn med Tord Gustavsen – for å si det slik. Og det er ganske forfriskende.

Brytninger

Bergens Tidende, 26.02.2013

Refractions

Grete Petersen, dirigent

Det norske Solistkor

Oslo Sinfonietta og Kringkastingsorkestret

BIS

Klarhet og ulastelig klang. Kormusikk av Fartein Valen og europeiske åndsfrender

Dirigenten Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har vært i platestudiet og spilt inn Refractions, «brydninger», en rekke utsøkte tolkninger av Fartein Valens kompliserte vokalmusikk. De to Brorson-motettene, «Hvad est du dog skjøn» (1930) og «Kom regn fra det høie» (1936-37), blir fremført med sikker linjeføring og imponerende klarhet i de brutte, dissonante passasjene. Det er også tidligere verk på platen, blant annet «Ave Maria»(op. 4) fremført med Berit Norbakken Solset som klokkeklar, lysende solist. Solset er også solist i «Der 121. Psalm» (1911) som her fremføres i originalversjonen for kor og orkester – og som visse steder har en nesten skremmende ekspressivitet. På platen er det i tillegg korte vokalverk av Valens europeiske åndsfrender Anton Webern og Alban Berg. De musikalske forbindelsene mellom Valen og franske Olivier Messiaen er kanskje vanskeligere å høre. Men de to fargesprakende Messiaen-verk som er med på «Refractions» blir fremført med samme klarhet og ulastelige klang som alle de andre verk på platen.   

Sublime øyeblikk

Bergens Tidende, 26.02.2013

Erlkönig

Matthias Goerne

Schubert Edition Vol. 7

Harmonia Mundi

Ny plate i Matthias Goernes Schubert-serie

Vandreren kommer ned fra fjellet. Han har søkt lykken – forgjeves, sukker han. Det er Matthias Goerne som forteller. Og allerede i disse første fire linjene av Schuberts sang «Der Wanderer» fører han oss dypt inn i romantikkens lengselsfylte rom. Det blir nesten feil å si at han fortolker sangen. Han viser den frem, fremstiller den vokalt. Han er vandreren, han er sukket, han er landskapet som ligger blekt og kaldt i solnedgangen. Og til aller sist blir han den åndeaktige røsten som svarer vandreren: «Der hvor du ikke er – der er lykken». Platen – nr. 7 i Goernes storslåtte Schubert-serie – er full av slike sublime øyeblikk da stemme, tekst og musikk smelter sømløst sammen. Selv om tekstene er skrevet av mange forskjellige forfattere, skaper Goerne hele tiden musikalske dialoger og tematiske sammenhenger med sin fantastiske stemmekunst. Og «Erlkönig», sangen om faren som mister barnet sitt til alvekongen, er trolig aldri blitt sunget mer åndeløst, mer rystende enn her. Den fine pianisten Andreas Haefliger er Goernes lydhøre støttespiller.

Likheter og forskjeller

Bergens Tidende, 19.02.2013

The Schubert Connection

Oslo String Quartet

Schubert møter Grieg på ny plate fra Oslo Strykekvartett  

Det er opplest og vedtatt at Debussys strykekvartett fra 1883 er inspirert av Griegs fem år eldre kvartett. Riktignok snakket Debussy aldri selv om det, men verkene har en del musikalske fellestrekk som gjør forbindelsen plausibel. Men hva da med Grieg? Var han inspirert av noen? Oslo Strykekvartett peker på at Schuberts kvartett «Der Tod und das Mädchen» (D 810) fra 1824 kan være en mulighet. Men som cellisten Øystein Sonstad skriver i tekstheftet til den nye platen: Schubert-forbindelsen er like umulig å dokumentere som forbindelsen mellom Grieg og Debussy. Altså må det argumenteres musikalsk – slik det skjer på platen der de to verkene spilles etter hverandre i kronologisk orden. Oslo-musikernes tolkning er sterk, teknisk og musikalsk overbevisende, med innforstått, inderlig samspill og med understreking av de store utladningene som nesten sprenger kvartettformatet hos både Schubert og Grieg. Men likner disse verkene egentlig hverandre? Musikerne merker kanskje at det er strukturelle likheter mellom dem. Jeg som sitter og lytter uten å ha partituret i hånden, hører først og fremst forskjeller – og opplever at det musikalsk sett er uendelig lang vei fra det storslåtte, tordnende uttrykket hos Schubert frem til det verket Grieg skrev over femti år senere.  

Forbindelser

Bergens Tidende, 19.02.2013

Dutilleux: Correspondances

Esa-Pekka Salonen

Orchestre Philharmonique de Radio France, 

Deutsche Grammophon

Raffinert, fargeglitrende musikk

De store navnene i fransk 1900-tallsmusikk er Olivier Messian og Pierre Boulez. Men også Henri Dutilleux. Han har skrevet musikk siden 1930-tallet og er fremdeles aktiv i en alder av 97. Verklisten hans er riktignok ikke omfattende, og han har i perioder vært borte fra musikkscenen. Men han er en spennende modernistisk komponist som skriver i et raffinert, fargeglitrende tonespråk med referanser bakover til Debussy og andre franske impresjonister. Vi hører det på denne nye platen der Esa-Pekka Salonen og det franske radioorkester fremfører tre større verk – cellokonserten «Tout un monde lointain» (1970) med finske Anssi Karttunen som flott solist, orkesterverket «The Shadows of Time» (1997) samt «Correspondances» fra (2003) med Barbara Hannigans klokkeklare sopran svevende over en tett orkestersats. «Correspondances» som også er platens tittel, henspiller på forbindelser mellom musikken og ulike tekster som har inspirert Dutilleux. Det er også en annen slags forbindelse på gang her: Esa-Pekka Salonen har vært elev av Dutilleux og skriver selv musikk i et liknende tonespråk. Og er kanskje den dirigenten i dag som er best til å fortolke sin lærers musikk. 

En milepæl

Bergens Tidende, 19.02.2013

Maria João Pires

Schubert

Deutsche Grammophon

På oppdagelsesreise i Schuberts verden

Det starter med en kort melodisk frase som gjentas og ender i en spørrende akkord. Noe skal skje, men hva? Hvor skal vi hen? Vi skal på oppdagelsesreise i Schuberts verden. Maria João Pires, den store portugisiske pianisten, sitter ved flygelet og inviterer oss inn i sonate nr. 16 (D 845) der det venter musikalske mirakler bak hver taktstrek. Det er, som alltid, noe selvutslettende over hennes spill, som om hun bare sitter og viser frem hva hun finner underveis. Musikken strømmer, hun følger dens anvisninger og velger hele tiden den helt rette fraseringen, det helt rette stemningsleiet. Etterpå gjelder det Schuberts siste sonate, den store nr. 21. i B-dur (D 960). I slutningen av 1980-tallet innspilte Pires den på platemerket Erato. Nå tar hun den opp igjen, et kvart århundres musikalske erfaringer rikere, og spiller uten store fakter og geberder en tolkning som kommer til å stå som en milepæl i Schubert-diskografien. Noen ganger er musikken sprudlende, overmodig, noen ganger muskuløs, robust, men hele tiden har den en undertone av mørk melankoli og sorg. Som om den bærer på en nesten uutholdelig smerte.

Valens egen vei

Bergens Tidende, 12.02.2013

Fartein Valen: String quartets

Hansakvartetten

2L 

Imponerende utgivelse av Fartein Valens musikk for strykere

«Det sidste og egentligste kan man jo ikke lære og egentlig lærer mange kun ved sin egen erfaring, ikke ved andres theorier» – skrev Fartein Valen høsten 1911 i et brev til vennen Otto Lous Mohr. Valen var kommet til Berlin for å studere komposisjon på den kongelige musikkhøgskolen, men han var ikke fornøyd, verken med undervisningen eller med seg selv. «Saa nu synes jeg, jeg maa gaa min egen vei; engang maa man jo tage ansvaret selv», konkluderte han i brevet.

Han gjorde alvor av det. Han sluttet på høgskolen og begynte en lang periode med selvstudier. Og valgte sin egen vei, en vei som førte inn i samtidens musikalske modernisme, men også tilbake til Bach og til den polyfone musikkens røtter. Resultatet ble et av det 20. århundres mest personlige, mest særegne musikalske universer. At viktige deler av veien ble til mens han arbeidet med kammermusikalske problemstillinger, det demonstrerer Hansakvartetten med denne nye, imponerende utgivelse.

Kronologisk sett starter det med en ufullendt strykekvartett fra Berlin-tiden. Opprinnelig skulle den ha hatt fire satser, men Valen gjorde visst bare to ferdig, i alle fall er det bare bevart to satser i renskrift. Det er tett, velskrevet musikk, formulert i et tidstypisk, seinromantisk tonespråk – men man merker allerede her at noe er ved å skje, at noe nytt presser seg frem under den tradisjonelle harmoniske og melodiske overflaten.  

De neste mange årene arbeidet Valen med å dra disse underliggende spenninger og konflikter frem i lyset. Etter hvert fant han sin egen stemme, blant annet ved å skrive korte sanger med klaverakkompagnement. Tre av dem er med på platen, tre sanger (op. 6) til tekster av Goethe. De blir vakkert og sikkert fremført av Hilde Haraldsen Sveen som ikke alene løser musikkens store tekniske utfordringer, men også klarer å formidle tekstenes følelsesmessige innhold.

Hansakvartetten akkompagnerer Sveen med en transkripsjon av klaverstemmen som opprinnelig ble skrevet til en konsert i 1932. Det var på denne konserten at publikum fikk høre Valens første større verk i den nye stilen, hans strykekvartett nr. 1 (op. 10) fra slutten av 1920-tallet. Den andre kvartetten (op. 13) er skrevet et par år senere, men ble først urfremført etter krigen.

Med disse to kvartettene er vi fremme ved den nye platens sentrale verk. Her hører vi Valens karakteristiske stil, hans «dissonerende polyfoni», i full og fri utfoldelse. Han bruker klassiske satsformer – sonate, fuga, rondo osv. – men fyller formene med kvasse melodilinjer som møtes i stadige konfrontasjoner og kollisjoner. Hansakvartetten legger dette materialet frem, klart og tydelig, uten forsøk på å glatte ut eller å dempe konfliktene. De tegner opp stemmevevet med knivskarp presisjon og får Valens rå dissonanser til å gnistre og funkle. Og demonstrerer at Valen hadde rett når han snakket om at atonal musikk kan romme «l’altra beltá», en annen, annerledes skjønnhet.

Festfyrverkeri

Bergens Tidende, 05.02.2013

Mozart: Piano Concertos Nos. 21 and 22

Christian Ihle Hadland, klaver

Arvid Engegård, dirigent

Oslo Philharmonic Orchestra

Simax

Christian Ihle Hadland platedebuterer som orkestersolist

På plate har vi hørt Christian Ihle Hadland som akkompagnatør og som kammermusiker. Nå er det anledning til også å høre ham som orkestersolist – i to av Mozarts klaverkonserter innspilt sammen med Oslo Filharmoniske Orkester. At Hadland har et spesielt sterkt forhold til Mozart, var kjent fra før. Likevel virker det overrumplende, nesten som et fysisk sjokk, å høre ham åpne klaverstemmen i konsert nr. 21. Dette er ung, kjepphøy musikk, et rasende festfyrverkeri spilt av en ung, virtuos pianist som klarer å formidle sin egen begeistring over denne eksplosjonen av løp og triller. Andresatsen, «Elvira Madigan»-musikken, blir spilt litt raskere og med mer fremdrift enn det er vanlig – og høres nå plutselig helt ny og frisk ut. Og slik fortsetter Hadland, gjennom nr. 21 og inn i nr. 22 som han får til å klinge i litt mørkere, duse farger. Oslofilharmonikerne og Arvid Engegård legger en elastisk, slank orkestersats i bunnen og gir ham godt motspill når det trenges. Hadeland har selv skrevet fine, tidsriktige kadenser til nr. 21. I nr. 22 spiller han derimot, av en eller annen grunn, noe besynderlig rot signert Benjamin Britten. 

Blanda drops

Bergens Tidende, 05.02.2013

300

Ingolf Wunder

Deutsche Grammophon

En rar klaverplate

Unge østerrikske Ingolf Wunder vant en pris i den internasjonale Chopin-konkurransen i 2010. Og utga i 2011 sin første plate for Deutsche Grammophon der det selvsagt var Chopin det dreide seg om. Chopin er også med på hans nyeste plate, men nå sammen med mye annet, en stripe klaververk hentet fra de siste 300 års musikkhistorie som platens tittel henspiller på. Det starter i 1700-tallet med en enkel, ukunstlet Scarlatti-sonate etterfulgt av en muskuløs tolkning av Mozarts store sonate i B-dur (K333). Så kommer platens Chopin-nummer, en perlende Berceuse. Og så … så begynner det å bli veldig rart. For resten av platen består av ultrakorte stykker, typiske ekstranumre og musikalske svisker, «Clair de Lune» og «Humlens flukt» om hverandre, for å si det slik. Og det skal bli enda rarere. For til aller sist kommer filmmusikk signert Enrico Morricone. Pluss Wunders egen, helt utrolig corny transkripsjon av temaet fra Star Wars. Det er mye flott og flashy klavermusikk på platen. Men repertoarmessig faller den mellom alle stoler som er. 

Entusiasme

Bergens Tidende, 05.02.2013

Mahler 9

Gustave Dudamel

Los Angeles Philharmonic

Deutsche Grammophon

Liveopptak fra Duhamels Mahlermaration

Venezuelanske Gustavo Dudamel skaper entusiasme hvor han enn befinner seg. Han begeistret verden med ungdomsorkestret Orquesta Sinfónica Simón Bolívar. Han blåste nytt liv i Göteborgsymfonikerne. Og siden 2009 har han vært tiljublet sjefsdirigent i Los Angeles – der han siste år sjøsatte enda et av sine store konsertprosjekter: Alle Mahlers symfonier spilt i løpet av to uker. Maratonsatsningen hadde store omkostninger for alle involverte. Men at en total fordypning i et musikalsk univers i løpet av en ganske kort periode også kan gi store gevinster, hører vi i denne versjonen av Mahlers niende, innspilt live på den siste konserten. Dudamel og orkestret gløder og brenner og får frem alle de store, harde kontrastene i verket. Musikken er «ubehjelpelig», «grov», «trossig» slik Mahler insisterte i partituret. Men den er også lyrisk, eterisk, opphøyd. Man sier vanligvis at den niende er en dødsmerket Mahlers avskjed med verden. I denne fremføringen hører vi det motsatte: en sanselig, musikalsk bekreftelse av det dennesidige.

Smult farvann

Bergens Tidende, 12.02.2013

Mats Eilertsen Trio

Sails Set

Hubro

Forsiktige improvisasjoner

Bassisten Mats Eilersen har satt seil og stevner ut sammen med to gaster, trommisen Thomas Strønen og den nederlandske pianisten Harmen Fraanje. «Målet har vært å improvisere fram låter, klanger og situasjoner som vel så gjerne kunne vært komponerte og produserte» -- forteller skipperen om prosjektet sitt. Det dreier seg altså om å seile ut i det åpne havet, om å følge bevegelsene i nået, på stedet, om å skape noe som er fritt men som likevel har samme kvaliteter som den musikken vi kjenner fra Eilertsen tidligere, mer kontrollerte plater. Resultatet av seilasen hans er elleve ultrakorte stykker. Her er fine øyeblikk der enkle, sangbare melodilinjer flyter forbi eller der de tre musikerne plutselig finner sammen i tett, inspirert samspill. Men når sant skal sies, holder Eilertsens båt seg vanligvis til de aller mest kjente seilrennene. Det meste av seilasen foregår tett ved kysten i smult farvann. Samspillet mellom de tre musikerne er forsiktig, avventende, alle lurer på hverandre, og det er sjelden noen tør ta den avgjørende, dristige skipperbeslutningen som kan skape vind i seilene og føre båten ut i det åpne og inn i orkanens øye.  

Stillferdig inderlighet

Bergens Tidende, 22.01.2013

Eyvind Alnæs: Songs to Texts by Heine, Burns and Scandinavian Poets

Ann-Beth Solvang, mezzosopran

Erling R. Eriksen, klaver

Toccata Classics

Lavmælte sanger av Eyvind Alnæs

En gang var det Grieg, bare Grieg, du fant når du søkte etter norske komponister i platebutikkene. De tider er forbi. Andre norske komponister fra årtiene omkring siste århundreskifte begynner etter hvert å komme ut av skyggen og finne seg en plass i diskografien. Eyvind Alnæs (1872-1932) er en av dem, en komponist som det nå er mulig å danne seg et mer fullstendig bilde av enn før. To av hans symfonier kan fås på plate, det finnes en cd på plateselskapet Toccata med hans klavermusikk innspilt av Erling R. Eriksen, professor i klaverspill ved Universitetet i Stavanger. Og nå er Eriksen tilbake på Toccata igjen, denne gangen som akkompagnatør for mezzosopranen Ann-Beth Solvang som synger sanger av Alnæs til tekster av skandinaviske diktere. Det er snakk om enkel, lavmælt musikk som Solvang fremfører med stillferdig inderlighet, tretti melodiøse sanglinjer formulert i et senromantisk tonespråk med et spenstig klaverakkompagnement som gir sangstemmen motspill og kaster uventede fargetoner innover musikken. 

Udogmatisk

Bergens Tidende, 15.01.2013

Wolfgang Rihm

Complete Works for Violin & Piano

Naxos

Kontrastfylte komposisjoner for fiolin og klaver

Under 1970-årenes oppbrudd fra etterkrigstidens strenge systemmodernisme, ble Wolfgang Rihm rask en av frontfigurene i tysk samtidsmusikk. Han var musikalsk altetende, dypt fortrolig med hele den tyske musikktradisjonen. Han hentet inspirasjon hos romantikere og senromantikere så vel som hos tidlige avantgardister. Han grep ubesvært tilbake til eldre tiders sjangrer og fusjonerte dem med nye komposisjonsteknikker. Han var – og er fremdeles – en udogmatisk og utrolig produktiv komponist. På hans enorme verkliste finner vi komposisjoner i stort sett alle kjente formater og former. Kammermusikk for fiolin og klaver er kanskje det han har skrevet minst av – bare fire verk, to fra 1970-tallet, to fra 1990-tallet. Men det er sterke, kontrastfylte komposisjoner, fullt på høyde med resten av produksjonen hans.  Kinesiske Tianwa Yang og hennes tyske pianist Nicholas Rimmer spiller de fire verkene med sikker formsans og glødende ekspressivitet på denne flotte Naxos-platen – der det også er blitt plass til en verdenspremiere, et stykke for solo fiolin, komponert i 2006.

Årets plater 2012

Bergens Tidende, 15.12.2012

To lokale pianister

L’Altra Beltà (Lawo). Annabel Guaita demonstrerer forbindelseslinjene mellom norske Fartein Valen og hans tre østerrikske samtidige, Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern. Og får klavermusikken deres til å gløde og funkle med ekspressive nytolkninger.

Serynade (Aurora). Det er to nyere norske komposisjoner på platen, men hovedverket er tyske Helmut Lachenmanns «Serynade» – et ekstremt krevende stykke som mobiliserer alle klaverets resonansmuligheter. Ellen Ugelvik spiller de tre verkene med suveren teknikk og forvandler lydeksperimentene til klingende musikk. 

To lokale komponister

Ruben Sverre Gjertsen: Gamelan Terrains (Aurora). Det oppstår fort information overload i øret når BIT20 Ensemble og dirigenten Pierre-André Valade spiller Ruben Sverre Gjertsens verk. Hans komplekse musikk er ikke beregnet på å skulle overskues en gang for alle. Den folder seg ut i stadig nye fargestrålende mønstre hver gang man lytter til den. 

Ørjan Matre: Inside Out (Aurora). Fire verk skrevet for klarinettisten Rolf Borch som fremfører dem sammen med forskjellige solister og BFO under ledelse av Juanjo Mena. Matres komposisjoner er begivenhetsrike, krevende, noen ganger overveldende – men ikke mer enn at musikken også får lov å puste når det trenges.     

To lokale orkestre

Zvezdochka in Orbit (Aurora). Humørfylt, swingende musikk for solocello og blåserkorps superprofesjonelt spilt av den ekvilibristiske Ernst Simon Glaser og Forsvarets Musikkorps Vestlandet under ledelse av Peter Szilvay.

Berio: Realisations (Chandos). Luciano Berios drømmende, romantiske Schubert-montasje «Rendering» blir fint fanget av BFO og dirigenten Edward Gardner på en plate som også rommer to andre eksempler på Berios musikalske gjenbruksstrategi.

Messiaen: Turangalîa-Symphonie (Hyperion). Årets suverene vinner. BFO og Juanjo Mena og to gode solister lykkes med noe som mange har prøvd, men nesten ingen har klart: å fange og vise frem Messiaens monstersymfoni i all sin rå, fnysende villskap.

Årets klassiker

J.S. Bach. Das Wohltemperierte Clavier (ECM New Series). András Schiff har tatt en ny runde med klaverets Gamle Testamente. Han spiller Bachs 48 stykker fritt, mer blomstrende enn tidligere og skaper en flytende, lekende versjon der hver enkelt av dem får sin helt egen klangfarge og følelsesuttrykk.

Årets gjenutgivelse

Kirsten Flagstad: The Voice Of A Century (Membran Documents). Ti plater med europeiske opptak fra årene etter andre verdenskrig.  «La Flagstad» brenner gjennom knitrende overflatestøy og hostende publikum med glansfull, overjordisk vakker stemme, knivskarp intonasjon og sømløst legato.

Årets Goerne

Schubert: Schwanengesang (Harmonia mundi). Matthias Goerne fortsetter sin Schubert-serie, denne gang med Christoph Eschenbach ved flygelet. Goernes barytonstemme har fremdeles overdådig fylde og klang. Han markerer Svanesangenes brå stemningsskift med skarpe endringer i stemmens karakter. Han dveler ved tekstenes mørke, gale aspekter. Og han får frem helt nye, demoniske sider av Heine-sangene.

Sakral musikkdramatikk

Bergens Tidende, 15.12.2012

Hector Berlioz:  L’enfance du Christ

Jun Märkl, dirigent

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets prosjektkor

Grieghallen

BFO avslutter musikkåret 2012 med dramatisk korverk av Hector Berlioz

Det er ikke noe rundt Berlioz-år i år. Likevel har 2012 vært kraftig preget av musikken hans. I alle fall i Bergen. Årets Festspill sluttet med en storslått versjon av Fausts fordømmelse fra 1847. Og på torsdag satte BFO punktum for musikkåret 2012 med å oppføre hans andre dramatiske korverk, L’enfance du Christ – Jesu barndom – skrevet i årene 1850-54.

Berlioz kalte Fausts fordømmelse for en «dramatisk legende», mens Jesu barndom ble til en «sakral trilogi». Begge verkene er stort anlagte musikkdramaer som fortelles av solister og kor, men de er vanskelige å plassere i de vanlige kategoriene. De er mellomting, verk i grenselandet mellom oratorium og opera.

I Jesu barndom er det en forteller på scenen og historien avvikles i en serie stiliserte tablåer der vi først hører om Herodes og hans marerittsdrømmer og etterpå følger den hellige familie på flukten til Egypt.  Berlioz hadde presise forestillinger om hvordan denne historien skulle fremstilles på scenen – med korets herrer og damer plassert mot hverandre i hver side av rommet og åtte damer skjult bak scenen.  De som hadde tilrettelagt BFOs fremførelse på torsdag, hadde valgt å se bort fra disse anvisningene. Det betydde at fremførelsen umiddelbart trakk mer mot oratorium enn mot opera. Likevel ble det dramatikk nok, dramatikk fremstilt med musikalske midler av fem gode solister, av BFO dirigert av tyske Jun Märkl og – ikke minst – av koret som kvelden igjennom sang med fyldig, egal klang.

Det hadde vært to avbud blant solistene på grunn av sykdom. Den unge nederlandske mezzosopranen Cécile van de Sant som var trådt til med kort varsel, sang Marias parti, undrende og sødmefylt, og fikk god støtte av sin landsmann, barytonen Henk Neven, i rollen som den alvorlige, beskyttende Joseph. Engelske Matthew Best var også kommet til Bergen med kort varsel. Etter sigende slet han selv med sykdom, men det virket nå ikke så. Han sang rollen som den paranoiske kong Herodes med kraftig, rungende bass og uttrykksfull understreking av partiets mørke, gale aspekter. I tillegg hørte vi hans basskollega Knut Skram i forskjellige mindre roller.

Fortelleren står i historiens sentrum. Det er ham som forklarer og fortolker hendelsene. På torsdag var han også verkets ubestridte musikalske sentrum – suverent sunget av engelske Mark Padmore med lys, overjordisk vakker stemme oppe i tenorenes aller øverste register. 

Mot slutten av handlingen, da Maria og Joseph har fått husly hos ismaelittene, blir de feiret med et stykke festlig musikk for to fløyter og harpe. I Grieghallen på torsdag ble denne trioen spilt så flott at publikum brøt inn med spontan applaus. Det viste seg å være et lurt trekk – for de tre musikerne ble glemt i postyret under fremkallelsene etter konserten.

En bursdagspresang

Bergens Tidende, 11.12.2012

The Lindeman Legacy

Malmö Kammerkor, Einar Steen-Nøkleberg, Eva Knardahl, Københavns Strykekvartett, Kåre Nordstoga

Simax Classics

Simax feirer Ludvig Mathias Lindeman og hans musikalske familie

Hva husker vi i dag om Ludvig Mathias Lindeman (1812-1887)? Kanskje at det var ham som skrev melodien til «Et barn er født i Bethlehem» og til «Millom bakker og berg». Men Lindeman var mer enn det. I samtiden var han en internasjonalt berømt organist. Han var den første som opptegnet norske folketoner. Hans samling av «Ældre og nyere Fjeldmelodier» ble avgjørende for utviklingen av norsk nasjonalromantisk musikk på 1800-tallet. Den 28. november var det 200 år siden han ble født. I den anledningen har Simax utgitt The Lindeman Legacy, en boks med tre cd’er som dels tegner et bilde av Lindeman som komponist, dels gir et inntrykk av hans musikalske familie – både hans far, hans bror, hans sønn og svigerdatter var kompetente musikere og komponister. Det er snakk om gjenutgivelser. De to første cd’ene presenterer kormusikk og kammermusikk i opptak fra 1983. Den tredje – og den musikalsk sett mest interessante – rommer opptak fra 2002 av en velopplagt Kåre Nordstoga som sitter ved orgelet i Oslo Domkirke og spiller to av Lindemans flotte variasjonsverk.

Musikk som abstrakt klang

Bergens Tidende, 11.12.2012

Souvenir

Trondheimsolistene

2L

Nye eksperimenter fra Trondheimsolistene og Lindberg Lyd

Peter Tsjaikovskijs «Serenade for strykere» (op. 48) er et av den klassiske musikkens mest populære stykker. Han skrev den opprinnelig for strykekvintett, men i dag hører vi den vanligvis i et arrangement for stort strykeorkester. Det er slik Trondheimsolistene spiller den på sin nyeste plate, «Souvenir», som også rommer et annet Tsjaikovskij-arrangement, strykeorkesterversjonen av sekstetten «Souvenir de Florence» (op. 70). I tillegg er det to verk av Carl Nielsen på platen – hans «Lille suite for strykere» (op. 1) pluss den korte, lamenterende satsen «Ved en ung Kunstners Baare».

Det er Morten Lindberg fra selskapet 2L, Lindberg Lyd, som har produsert «Souvenir». Når Grammy-showet går i gang i Los Angeles om et par måneder, er Lindberg med i konkurransen om musikkindustriens Oscars: «Souvenir» er nominert i kategorien «Best Engineered Album», det lydteknisk beste album fra 2012. Hva er grunnen? Hva er hemmeligheten ved denne platen? Noe med akustikken i Selbu kirke der musikken er spilt inn. Noe med innspillingsteknologien blu-ray. Men også noe med selve plasseringen av musikerne i kirkerommet.

I tidligere opptak med Trondheimsolistene har Lindberg brutt ned det tradisjonelle mønsteret der musikerne er plassert som på konsert og lydbildet har en klar høyre/venstre orientering. Lindbergs alternativ er å plassere musikerne i sirkel omkring et utall av mikrofoner. Når opptaket da etterpå avspilles på et skikkelig lydanlegg, får lytteren en opplevelse av «surround sound», av å være omgitt av – eller neddykket – i lyd. 

På «Souvenir» bruker Lindberg dette oppsettet, men i Tsjaikovskijs Serenade for strykere drar han klangeksperimentene et steg videre og plasserer musikerne slik at ingen av dem sitter ved siden av en kollega som spiller samme stemme. Det gir ytterligere luft i lyden. Nå virker det som om stemmevevet kommer alle steder fra på en gang, samtidig med at de enkelte stemmene står renere og klarere, og den samlede klangen virker mindre massiv enn vanlig. Resultatet blir på et vis en ny slags musikk, i det minste en musikkopplevelse som er frigjort fra vanlig, fysisk romlighet, en eiendommelig opplevelse av musikk som abstrakt ide eller form.

Ved tidligere Grammy-utdelinger har Trondheimsolistenes plater vært nominert for både lyd og fremføring. I år er de ikke med i konkurransen om «Best Small Ensemble Performance», men de kunne gjerne vært det, vil jeg tro – uten i øvrig å kjenne feltet. For selv om lyden på «Souvenir» er slående, merkelig, overveldende, er det likevel tolkningen av musikken som imponerer mest. De to Tsjaikovskij-verkene har en dansende, rytmisk spenstighet og en nesten kammermusikalsk letthet. Og platens høydepunkt er en overdådig rampete fremføring av Carl Nielsens kjepphøye «Lille suite».     

Høytid og mirakler

Bergens Tidende, 08.12.2012

«Sæle jolekveld»

Marianne Beate Kielland

Nils Anders Mortensen

Arctimus

Lawo

Kjente og mindre kjente julesanger

Det er stjernedryss og en engel på coveret. Det er kjente julesanger på platen. Og det er Marianne Beate Kielland som synger – vakkert, inntrengende. Med seg har hun sin faste pianist Nils Anders Mortensen, og stryketrioen Arctimus støtter henne med en serie nye arrangementer skrevet av Mortensen og Magne H. Draagen. En skikkelig juleplate, altså, en plate som oppfyller alle genrens krav til punkt og prikke. Og så er den allikevel helt annerledes. Det er som om det i virkeligheten er snakk om to plater her. For innimellom de tradisjonelle sangene med de svulmende, lett arkaiserende strykerarrangementene ligger det en rekke opptak der Kielland og Mortensen er alene i studiet og fremfører sanger og lieder skrevet av Hugo Wolf, Max Reger, Jean Sibelius, Edvard Grieg, Richard Strauss og Charles Ives – komponister vi vel ikke umiddelbart forbinder med julesang, men som Kielland og Mortensen her bruker til å bygge opp et alternativt musikalsk og tekstlig juleunivers. Det er høytid i disse sangene. Og det er små mirakler i Kiellands klokkeklare, renferdige fortolkninger.

Markedets huller

Bergens Tidende, 04.12.2012

Samuel Barber: Cello Concerto & Sonata

Christian Poltéra, cello

Kathryn Stott, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny plate fra BFO med cellomusikk av Samuel Barber

BFO og Andrew Litton har utgitt en ny plate på BIS. Denne gang gjelder det amerikanske Samuel Barbers cellokonsert (1945) med sveitsiske Christian Poltéra som solist. Og i dette tilfellet er det ingen grunn til å komme med de vanlige spørsmålene om hvordan BFOs innspilning ligger an i forhold til konkurrentene. For det finnes stort sett ingen andre innspillinger å konkurrere med.  Alene derfor er det grunn til å hilse platen velkommen. Den fyller et hull på markedet. Og demonstrerer samtidig at slike huller kan være nok så uforklarlige, for ikke å si urettferdige. For Barbers konsert er et veldreid stykke musikk, skrevet med sans for celloens klanglige kvaliteter, musikk som blir velopplagt fremført av Poltéra og BFO med god balanse mellom vare, lyriske stemninger og de mer utadvendte, rytmisk markerte avsnittene. På platen hører vi i tillegg Poltéra sammen med pianisten Kathryn Stott i Barbers cellosonate, et kantet ungdomsverk fra 1932. Og som bonusspor får vi BFOs strykere alene i en vakker utgave av Barbers uoppslitelige Adagio.

Liv og røre

Bergens Tidende, 04.12.2012

Frode Haltli: Arne Nordheim Complete Accordion Works

Simax Classics

Nordheims verk for akkordeon samlet på plate

På Arne Nordheims verkliste er det fire verk for akkordeon. Ikke mye kanskje. Men disse fire verkene var tilstrekkelig til å sikre ham en plass som en av instrumentets viktigste støttespillere. Nå har Frode Haltli tatt de fire verkene frem og innspilt dem på en plate som dels gir god oversikt over Nordheims innsats på feltet, dels tegner et flott bilde av Haltli selv som musiker. De fire verkene – som Nordheim komponerte i perioden fra 1967 til 1986 – gir oss anledning til å høre Haltli fra veldig ulike vinkler: Alene med akkordeonet i Flashing (1986), i duett med prefabrikkert tape i Dinosauros (1971), som triomusiker sammen med perkusjonisten Hans-Kristian Kjos Sørensen og elgitaristen Raoul Björkenheim i Signals (1967) og endelig som orkestersolist i Spur (1975) med Kringkastingsorkesteret under ledelse av Christian Eggen. Haltli er en fenomenal musiker som er i stand til å oppfylle alle Nordheims villeste fantasier. Han presser instrumentet sitt, får det til å hyle og hvese og pese – og fyller de seinmodernistiske partiturene med liv og røre.