Fra den kalde krigens tid

Bergens Tidende, 14.05.2013

Battle of Stalingrad

Leif Arne Pedersen

Luftforsvarets Musikkorps

Lawo

Sovjetisk militærmusikk i norsk tapning

I de siste årene har både Forsvarets Stabsmusikkorps og Forsvarets Musikkorps Vestlandet gitt ut plater med norsk samtidsmusikk. Luftforsvarets Musikkorps og dirigenten Leif Arne Pedersen velger en annen strategi på sin nye plate. De holder seg på korpsmusikkens tradisjonelle grunn, men klarer likevel å forny repertoaret. For de har kikket østover og gravd frem en rekke gode eksempler på sovjetisk militærmusikk. Slik musikk var det selvsagt ikke mulig å spille her til lands i den kalde krigens tid. I dag kan man gjøre det. Og i dag er det lett å høre at dette er musikk med opplagte kvaliteter, i alle fall når Luftforsvarets korps spiller den. Hovedverket på platen er en suite basert på musikken til Vladimir Petrovs film fra 1949 om slaget ved Stalingrad. Den og de fleste andre verkene er skrevet av den armenske komponisten Aram Katsjaturian. Det er frisk korpsmusikk, av og til med hint av sørøsteuropeiske folketoner, skrevet med godt håndlag og sans blåserformatets krav. Og Anette L’Oranges coverdesign med kjærlige referanser til 1920-tallets konstruktivistiske sovjetplakater passer fint til innholdet.

Oversettelser

Bergens Tidende, 14.05.2013

Grieg. Three Concerti For Violin And Chamber Orchestra

Henning Kraggerud

Tromsø Chamber Orchestra

Naxos

Henning Kraggerud på nye Grieg-eventyr

Siden høsten har Henning Kraggerud vært kunstnerisk leder for Tromsø Kammerorkester. Nå er samarbeidet dokumentert på plate med Kraggerud selv i hovedrollen som solist i Griegs tre fiolinkonserter. Eller, vent nå litt … Grieg har da ikke skrevet fiolinkonserter? Nei, men han har i det minste skrevet tre sonater for fiolin og klaver, og dem har Kraggerud og cellisten Bernt Simen Lund arrangert for kammerorkester. Oversettelsen til det store formatet er skånsomt gjort, blant annet inspirert av Griegs orkesterarrangementer av sine klaverstykker. Kraggerud og Lund velger vanligvis å instrumentere klaverstemmen for ulike strykergrupperinger, men av og til bruker de i tillegg treblåsere til å forsterke en melodilinje eller til å gi klangen ekstra farge. Resultatet klinger godt, og Kraggerud er selvsagt på hjemmebane i dette romantiske landskapet. Hans tolkning av fiolinstemmene har kanskje ikke samme ungdommelige sprengkraft som da han og Helge Kjekshus innspilte Grieg-sonatene i 1996. Men han er fremdeles en storartet ambassadør for Grieg og for norsk 1800-tallsmusikk.   

Den musikalske gjenoppbyggingen

Bergens Tidende, 07.05.2013

Archiv Produktion 1947-2013

A Celebration of Artistic Excellence from the Home of Early Music

Deutsche Grammophon

En grandios samling gjenutgivelser fra den tyske Archiv-serien

En gang i august 1947 satte den blinde, tyske organisten Helmut Walcha seg ned ved det lille barokkorgelet i Jakobikirche i Lübeck og begynte å spille inn en serie Bach-verk for Deutsche Grammophon Gesellschaft. De allierte styrkene hadde gitt det gamle, tyske plateselskapet lov til å gjenoppta produksjonen etter krigen. Nå var det tid å starte den musikalske gjenoppbyggingen.

Platen med Walcha ble den første i «Archiv Produktion» – en ny serie som ble utgitt av selskapets «musikkhistoriske studio». Etter nazitiden, verdenskrigen og det nasjonale sammenbruddet vendte seriens grunnlegger, musikologen Fred Hamel, blikket bakover mot den gamle tyske og europeiske musikktradisjonen. Med platene fra Archiv Produktion ville han dra den musikalske kulturarven opp og frem i lyset, og innspillingene skulle være basert på tidens mest avanserte musikkhistoriske forskning.

Archiv-serien ble inndelt i tolv «forskningsfelter» som kronologisk dekket perioden fra middelalder og renessanse frem til Mozart og Beethoven. De første utgivelsene kom på lakkplater, senere ble det LP’er i karakteristiske gule omslag med nøktern blå skrift på forsiden, grundige musikkhistoriske noter – og et sinnrikt, spesialdesignet system som beskyttet platene så godt at det nesten var umulig å få dem ut av coveret.

Archiv-serien eksisterer ennå. Den har hatt sine oppturer og nedturer, men sett som helhet er det snakk om en grandios rekke utgivelser. Den enorme boksen med gjenutgivelser som Deutsche Grammophon nettopp har utgitt, demonstrerer det.

I boksen er det 55 plater som dekker alle fasene av seriens lange historie. Blant de tidligste finner vi blant annet Bach-kantater fra 1950-tallet med en ung, autoritativ Dietrich Fischer-Dieskau i hovedrollen. Og her er innspillinger med seriens faste støttespillere i perioden – Bach dirigert av Fritz Lehman, middelaldermusikk med Pro Musica Antiqua og renessansemusikk med Alfred Deller og Deller Consort. Fra 1960- og 1970-årene finner vi cembalisten Ralph Kirkpatricks berømte innspillinger av Scarlatti og flotte tolkninger av Corellis fiolinsonater av Eduard Melkus.

I utgangspunktet var det tanken at Archiv-musikken skulle fremføres på kopier av originalinstrumenter, og at musikerne skulle tilstrebe et «autentisk» uttrykk, men dette perspektivet gled i bakgrunnen i en lang periode mens den populære dirigenten Karl Richter dominerte serien. Nikolaus Harnoncourt, tidligmusikkbevegelsens karismatiske lederskikkelse, spilte bare inn to plater for Archiv på 1960-tallet før han fant seg andre plateselskaper – i boksen er han og Consentus Musicus Wien representert med innspillinger av 1600-tallskomponistene Georg Muffat og Heinrich Biber.

Holdningen til periodeinstrumenter og «autentisk» oppførelsespraksis endret seg etter hvert. I løpet av 1980-tallet klarte Deutsche Grammophon å knytte en stjernerekke av tidligmusikkspesialister til Archiv-serien – i boksen finner vi innspillinger med Reinhard Göbel og hans Musica Antiqua Köln, Trevor Pinnock og The English Concert, John Eliot Gardiner med Monterverdi Choir og English Baroque Soloists og mange andre. På de siste platene er det opptak fra 2000-tallet, blant annet av Händels opera Alcina med Joyce DiDonato i tittelrollen og dirigenten Alan Curtis i spissen for Il Complesso Barocco. Den aller siste platen rommer smakebiter av seriens utgivelser i år.

Dette er selvsagt en boks man ikke blir ferdig med i en fei. Det ligger mange timers stor musikk gjemt i disse 55 platene. Og også en viktig historie om hvordan holdningen til den musikalske tradisjonen har endret seg i løpet av de siste 40 årene.

Franske konserter

Bergens Tidende, 07.05.2013

French Trumpet Concertos

Ole Edvard Antonsen

São Paulo Symphony Orchestra

Lan Shui

BIS

Nyere trompetmusikk med Ole Edvard Antonsen

Det ble skrevet virtuos trompetmusikk både i barokken og senere. Men i løpet av 1800-tallet mistet trompeten sin rolle som soloinstrument. Etter hvert ble den mest brukt som spesialeffekt i orkestermusikken. Det er i alle fall den vanlige versjonen av historien. Men her kommer så Ole Edvard Antonsen og trekker frem fem nyere franske trompetkonserter fra årene mellom 1944 og 1966. At de er skrevet i den strenge modernismens tidsalder, merkes ikke. For de er alle formulert i et vennlig, fritonalt tonespråk. Det er konserter som gir Antonsen god anledning til å demonstrere sin imponerende beherskelse av alle instrumentets registre. Her er strålende, virtuose løp i toppen av instrumentet, her er gylne melodier i mellomregistret og her er intense, rytmisk komplekse passasjer i høyspent samspill med orkestrets livlige slagverksseksjon. André Jolivet er representert med to spreke konserter, men det er også mye god musikk å hente i verkene som er signert de mer ukjente komponistene Henri Tomasi , Robert Planel og Alfred Desenclos.

Når lyset svinner

Bergens Tidende, 30.04.2013

Lux

Unni Løvlid

Heilo

Unni Løvlid bryter tradisjonelle grenser mellom folkemusikk og samtidsmusikk

Da Unni Løvlid utga platen «Vita» i 2006, hadde hun med «Nu dagens lys sig sniger hen», en folkelig sang fra 1700-tallet skrevet av læreren og dikteren Niels Olsen Svee fra Stranda. Hun fremførte den enkelt, stillferdig, rett frem, men utnyttet samtidig klangen i rommet der hun sto. Platen var opptatt i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo og etterklangen i denne store, merkelige katakomben var så enorm at Løvlids stemme skapte en tsunami av klangbølger som forfulgte melodien og pakket den inn i rungende, vibrerende lyd.

Den gamle sangen til Niels Olsen Svee er også med på «Lux», Løvlids nye plate, men nå i en helt annerledes klangdrakt. Det starter med eteriske toner spilt på glass. Etter hvert blir tonene til klang og til en melodi. Så kommer en kontrabass og legger seg knirkende og knakende inn under glassene. Og her i dette lydrommet, i spennet mellom de overjordiske, spøkelsesaktige glassklangene og den svært jordiske kontrabassen, setter så Løvlid inn med sangen sin, langsomt, tett på den opprinnelige melodien, med understreking av hver stavelse, inntil hun etter fire strofer, river seg løs fra forelegget og improviserer frem en ny, ekspressiv melodi med svevende intonasjon og forsiringer og referanser til kveding.

De to versjonene av «Nu dagens lys sig sniger hen» er gode eksempler på hvordan Løvlid arbeider med tradisjonen, hvordan hun bryter det folkelige materialet ned og setter det inn i nye, samtidsmusikalske kontekster. Under innspillingen av «Vita» samarbeidet hun med støykunstneren Deathprod. På «Lux» har hun følge av de to glassmusikerne Randi-Merete Roset og Liv-Jorun Bergset og den eksperimentelle kontrabassisten Håkon Thelin som vi blant annet kjenner fra gruppen Poing.

Lux betyr lys. Og lys er det mye av i de salmene og sangene som Løvlid har samlet sammen, men mest av alt dreier det seg om lys som svinner bort og slukkes, om solnedganger, om tanker ved kveldstid og i videre betydning om forholdet til døden. Det meste av materialet er eldre stoff. Her er sanger helt tilbake fra 1600-tallet – Dorothe Engelbretsdotter «Afften Psalme» om dagen som viker og går bort og presten Samuel Olsen Bruuns salme «Nu solen går ned» – men det er også blitt plass til Arnulf Øverlands «En liten vise om kvelden når det mørkner» som er skrevet over en folketone fra Hornindal.

De tre musikerne som er med, skaper vare og særegne klangbilder bak og rundt Løvlids stemme, men trer også av og til frem i mer selvstendige roller – for eksempel i introduksjonen til Øverlands vise der vi hører Catharinus Ellings klaverarrangement av den opprinnelige folketonen i en sval utgave spilt på glass.

Nettbutikken Amazon har gitt «Lux» sjangerbetegnelsen «Christian & Gospel». Det er selvsagt ikke noe godt valg – kristne gospel-entusiaster vil nok bli svært skuffet hvis de kjøper denne platen. Men det er vanskelig å si hvilken sjanger Amazon burde ha valgt. For «Lux» er – som Unni Løvlids andre utgivelser – musikk som faller utenfor de tradisjonelle kategoriene. Kanskje det enkleste ville være å katalogisere platen under sjangeren «Løvlid»?   

Eksklusivt

Bergens Tidende, 30.04.2013

  

Wilhelm Kempff

The Concerto Recordings

Deutsche Grammophon

Ny megautgivelse med Wilhelm Kempff

Det var noe eksklusivt ved Wilhelm Kempff og hans forhold til klaverrepertoaret. Han dyrket bare en liten håndfull komponister i spennet fra Mozart til Brahms. Han spilte dem i konsertsalen, og han spilte dem på plate, igjen og igjen. Deutsche Grammophon har tidligere utgitt hans soloinnspillinger. Nå kommer det en ny megautgivelse, 14 plater med radioopptak fra 1925-1977. Her er en teknisk briljant versjon av Liszts klaverkonserter, her er Schumann og Brahms, her er en samling delikate Mozartkonserter, og først og fremst er her Beethoven – to komplette innspillinger av de fem klaverkonsertene pluss en der det bare er nr. 2 som mangler. Men blir det ikke kjedelig å høre disse samme verkene om og om igjen? Nei, overhodet ikke. Fordi Kempff var så ensporet i sitt valg av repertoar, fordi han kjente verkene ut og inn, hadde hans tolkninger en nesten improvisatorisk frihet. Vi hører det på disse herlige platene der han får Beethovenkonsertene til å klinge helt forskjellig fra gang til gang, alt avhengig av situasjonen og stemningen i konsertsalen.

Gjenbruk

Bergens Tidende, 23.04.2013

Mozart: Clarinet Concerto, Flute Concerto No. 2, Bassoon Concerto

Claudio Abbado

Orchestra Mozart

Deutsche Grammophon

Mozartkonserter for treblåsere

Unge Mozart er i Mannheim og får en lukrativ bestilling på noe fløytemusikk. Etter hvert innser han at han ikke rekker å bli ferdig til tiden. Han forklarer i et brev til faren at han alltid blir helt matt når han skal skrive musikk for et instrument han «ikke kan fordra». Om det nå er slik at komponisten som skrev Tryllefløyten, egentlig hatet fløyter, eller om han bare trengte en god unnskyldning, så ble enden på Mannheimhistorien i alle fall at Mozart tok en eldre konsert for obo og skrev den om for fløyte (K 314). Og det fungerte helt utmerket – det demonstrerer den gode nederlandske fløytenisten Jacques Zoon i en livlig, spenstig tolkning sammen med Cladio Abbado og Orchestra Mozart fra Bologna. På platen hører vi også to andre Mozart-konserter for treblåsere – den populære klarinettkonserten (K 622) med Alessandro Carbonare som solist og den sjeldnere spilte fagottkonserten (K 191) med Guilhaume Santana. Abbados håndplukkete kammerorkester akkompagnerer friskt og skarpt og balanserer fint mellom et klassisk klangideal og en moderne, fleksibel uttrykksmåte.  

Verdenstrompeter

Bergens Tidende, 23.04.2013

Trilok Gurtu

Spellbound

Moosicus Records

En hyllest til Don Cherry

Den nye platen til den indiske perkusjonisten Trilok Gurtu er en hyllest til hans amerikanske mentor, trompetisten og verdensmusikeren Don Cherry. Platen starter med et 30 sekunders opptak av Gurtu og Cherry sammen i Italia tidlig på 1970-tallet, og den slutter med et enda kortere klipp der man hører Don Cherry takke publikum. Det som ligger innimellom, er ti numre, de fleste tilegnet Cherry, innspilt med en stjernerekke av yngre trompetister i eksplosivt samspill med Gurtu, keyboardisten Tulug Tirpan og bassisten Jonathan Cuniado. I opptakene med libanesiske Ibrahim Maloof og amerikanske Ambrose Akinmusire er det sprettende, risikovillig trompetspill som på et vis minner om Don Cherry og hans gamle, fandenivoldske utflukter på pakistansk lommekornett.  Men ellers er det inspirasjon fra Miles Davis vi hører hos de andre trompetistene, italienske Paolo Fresu, tyrkiske Hasan Gützelik, tyske Mattias Schriefl og ikke minst vår egen Nils Petter Molvær – som har hovedrollen i en flott montasje av Davis-klassikerne «Jack Johnson» og «Black Satin».  

En veteran debuterer

Bergens Tidende, 16.04.2013

  

Chris Potter

The Sirens

ECM

Hardbarka post-bop og brølende blow-outs

Den amerikanske tenorsaksofonisten Chris Potter har gitt ut drøssevis av plater i løpet sin lange karriere. Nå debuterer han som bandleder på ECM – der vi hittil bare hørt ham som sidekick hos folk som Dave Holland, Steve Swallow og Paul Motian. Med seg på den nye platen har han bassisten Larry Grenadier og trommeslageren Eric Harland, kjent blant annet fra Brad Mehldaus trioer. Craig Taborn som vanligvis spiller keyboard i ulike eksperimentelle sammenhenger, er med på helt ordinært akustisk klaver, mens pianisten David Virelle til gjengjeld gir musikken farge med celeste og andre keyboards. Platen heter «The Sirens» og alle numrene har titler med referanser til Homers Odysseen. Men hvis du tror dette er enda et superpretensiøst ECM-prosjekt, må du bare tro om igjen. For det som gjemmer seg bak det seriøse, svarte coveret, er hardbarka post-bop med Potter i storform foran en overordentlig livlig og fyrig rytmegruppe. Det er hvilepunkter underveis – avslappede ballader og meditative, frie improvisasjoner. Men det meste er brølende blow-outs. Som bare er til å bli i godt humør av.

Det musikalsk norske

Bergens Tidende, 16.04.2013

Klaus Egge: Piano Trio, Sonata for Violin and Piano, Duo Concertante

Simax Classics

Johannes M. Rivertz: Spill og Dans

Rune Alver, klaver

Lawo

Eksperimenter og norske folketoner fra årene omkring 2. verdenskrig

Komponistene Klaus Egge (1906-79) og Johannes Midelfart Rivertz (1902-88) var nesten jevnaldrende. Begge begynte å skrive musikk i mellomkrigsårene. Begge tok utgangspunkt i norsk folkemusikk. Og begge var aktive i gjenoppbyggingen av norsk musikkliv etter 1945 – Egge som Norsk komponistforenings dynamiske formann i et kvart århundre, Rivertz med styreverv i foreningen og i mange andre av etterkrigstidens musikkorganisasjoner.

I verket Norges Musikkhistorie fra 2000 er det et stort avsnitt om Egge. Om Rivertz står det ingenting. Det er for så vidt ikke så merkelig. Rivertz var ikke komponist på heltid. Han tok juridikum i 1925 og arbeidet resten av livet som jurist, fra 1946 som dommer i Eidsivating lagmannsrett. Musikk var noe han drev med på si, con amore. Og hans produksjon var svært begrenset.

Men at Rivertz gikk i den musikkhistoriske glemmeboken, betyr ikke nødvendigvis at musikkens hans var amatørmessig eller uinteressant. Det demonstrerer Rune Alver med platen «Spill og Dans» der han har samlet alt hva Rivertz skrev av klavermusikk. Ved et sammentreff kommer denne platen samtidig med at Simax utgir kammermusikk av Klaus Egge, slik at vi her får anledning til å høre hvordan to ulike komponister arbeidet med «det musikalsk norske» i årene omkring 2. verdenskrig.

Hos Rivertz ligger det folkemusikalske stoffet helt oppe i dagen. Flere av stykkene er variasjoner over folkeviser, og også i de friere verkene er det ekkoer av folketoner, av særegne melodiske vendinger, av hardingfelens skjeve skalaer. Men samtidig har Rivertz gitt stoffet et kunstmusikalsk preg. De korte, flerstemmige satsene er skrevet med formsans og sikkert håndlag, og når Rune Alver fremfører dem får musikken både klarhet og tyngde. 

Platen med Klaus Egges musikk begynner med hans fiolinsonate (op. 3) spilt av Einar Henning Smebye på klaver og Tor Johan Bøen på fiolin. Her hører vi også grep og vendinger fra folkemusikken, men de er kraftig bearbeidet og føyet inn i større former. Noe tilsvarende kan sies om Egges klavertrio (op. 14) som på platen spilles av Smebye og Bøen med cellisten Johannes Martens som tredjemann i en tolkning som markerer de robuste, folkemusikalske referansene og samtidig har sans og rom for musikkens mange klanglige nyanser.

Både sonaten og trioen er skrevet i en periode da Egge – som flere andre norske komponister – eksperimenterte med det folkemusikalske stoffet. Med tiden skapte han sitt eget, personlige komposisjonssystem ved å bryte ned folkemusikkens skalaer og sette delene sammen på nye måter. Vi får et inntrykk av denne arbeidsformen i Duo for fiolin og bratsj (op. 23) som nå foreligger på plate for første gang.

Egge startet å skrive duoen i 1945, men den fikk først sin endelige form på femtitallet. Det er et verk av langt mer «abstrakt» karakter enn de to andre på platen, et verk preget av svevende tonalitet og dissonantisk linjespill med passasjer som gir assosiasjoner til Fartein Valen, Klaus Egges lærer. Ved urfremføringen i 1959 ble duoen sterkt kritisert av anmelderne, men hørt i dag, i Tor Johan Bøens og bratsjisten Bénedicte Royers flotte tolkning, er det kanskje dette verket som virker sterkest på den nye platen. 

Kantet skjønnhet

Bergens Tidende, 09.04.2013

Prokofiev: Symphony No. 6

Andrew Litton

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

Ny innspilling av Prokofjevs utskjelte 6. symfoni

Det sovjetiske kommunistpartiet likte ikke Prokofjevs 6. symfoni. Den er patologisk og frastøtende – fastslo sentralkomiteen i 1948 og beskyldte ham for «formalistiske perversjoner». At symfonien måtte irritere Stalins kulturkommissærer, skjønner man kanskje. Vanskeligere er det å skjønne hvorfor vi ikke hører den oftere i dag. For som Andrew Litton og BFO demonstrerer på denne nye, flotte platen, er den 6. et storslått, monumentalt verk, fylt av sterke kontraster og med en egen kantet skjønnhet. Alle grupper i BFO blir eksponert underveis og løser oppgavene sine med bravur. Den nærmeste konkurrenten på platemarkedet er Valery Gergievs liveinnspilling med London Symphony Orchestra fra 2006. Den har kanskje mer intensitet og dramatikk, men også for mange skjønnhetspletter. Og mens Gergiev er tilbøyelig til å bli litt rikelig detaljorientert, klarer Litton å fastholde de lange linjene i verket. BFO-platen rommer i tillegg to av Prokovjevs lettere, folkelige stykker, filmmusikken til Løytnant Kije og den sprelske suiten fra operaen om Kjærligheten til de tre appelsiner. 

Pianistenes mann

Bergens Tidende, 09.04.2013

Hagar's Song

Charles Lloyd

Jason Moran

ECM

En gammel musiker som fortsatt har overraskelser å by på

Saksofonisten Charles Lloyd har alltid hatt øre for gode pianister. Herbie Hancock og Keith Jarrett spilte hos ham på 1960-tallet. På 1970-tallet forsvant han fra jazzscenen, men den franske pianisten Michel Petrucciani lokket ham tilbake. Og da han begynte å innspille for ECM på 1990-tallet, hadde han Brad Meldau med på klaver. For et par uker siden fylte han 75. Det feiret han i samspill med Jason Moran, den siste i rekken av hans mange pianister. At det ikke er full rytmegruppe på platen, generer ikke – det meste er svevende meditasjoner og hvis det av og til trenges et raskere tempo, legger Moran ut med klassisk «stride»-piano under Lloyds frodige og snodige improvisasjoner. Repertoaret er avvekslende – tittelnummeret er en suite komponert til anledningen, resten er kjente og mindre kjente standards og ballader. I tillegg er det et par uventede valg, for eksempel Dylans «I Shall Be Released» og – som et minne fra Lloyds tid som backingmusiker hos The Beach Boys – Brian Wilsons «God Only Knows». Alt i alt: en herlig plate, et fint gjenhør med en gammel, uortodoks jazzmusiker – som fortsatt har overraskelser å by på. 

Musikalske balanser

Bergens Tidende, 26.03.2013

String Quartets Vol. III

Haydn, Nordheim, Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Med Engegårdkvartetten på reise i kammermusikkens historie

Det skal være musikalsk balanse, og lytteren skal få «en følelse av til slutt å ha opplevd en reise», sier Engegårdkvartetten i forbindelse med lanseringen av deres tredje plate. Tradisjonen tro presenterer de en nyere komposisjon omkranset av to eldre verk fra strykekvartettenes kjernerepertoar. Denne gang gjelder det kvartetter av Joseph Haydn og Béla Bartók som ramme om Arne Nordheims «Duplex» fra 1992. De kronologiske og musikkhistoriske avstandene er store på platen, men de fire velspillende musikerne klarer likevel å skape balanser og trekke tråder mellom verkene slik at for eksempel de folkemusikalske vendingene og det rytmiske drivet i Haydns op. 77:1 på et vis kommer til å matche folketonene og de perkussive elementene i Bartóks femte kvartett. Nordheim-verket er noe vanskeligere å plassere i sammenhengen. «Duplex» er en duo for fiolin og bratsj basert på relativt tradisjonelle, modernistiske grep og vendinger. Den fremføres djervt og kontant av Arvid Engegård og Juliet Jopling, men svinner liksom inn i selskap med Haydns og Bartóks ruvende kvartetter. 

Det nye landskapet

Bergens Tidende, 26.03.2013

 

Miles Davis Quintet

Live In Europe 1967

The Bootleg Series Vol. 1

Sony Music

Miles Davis Quintet

Live In Europe 1969

The Bootleg Series, Vol. 2

Sony Music

Miles Davis og hans kvintetter i historiske live-opptak

Jazzhistorikerne forteller at Miles Davis hadde to «store» kvintetter. Den første, den med John Coltrane, startet i 1955 og varte bare halvannet år. Den andre var mer stabil: Wayne Shorter på tenorsaksofon, Herbie Hancock på klaver, Ron Carter på bass og Tony Williams på trommer spilte med Davis i fire år fra 1964 til 1968.

Men det var faktisk enda en «stor» kvintett. Den eksisterte riktignok bare et par måneder i 1969. Wayne Shorter var fortsatt med, men rytmegruppen var helt ny: Chick Corea på klaver, Dave Holland på bass og Jack DeJohnette på trommer. Den tredje kvintetten omtales vanligvis som «the lost quintet», for i motsetning til de to første rakk den aldri å spille inn plater, noe Davis selv senere beklaget, for – som han sa – denne gruppen «was really a bad motherfucker».

Den tapte kvintettens musikk er dog ikke helt tapt. Selskapet Sony Music har startet noe de kaller The Bootleg Series. For to år siden utga de en boks med Miles Davis’ andre kvintett opptatt ved konserter i Europa i 1967. Nå kommer bind 2, en boks med opptak av «the lost quintet» fra tilsvarende konserter i juli og november 1969. Seriens navn er litt misvisende, for det er ikke snakk om egentlige bootlegs, men om «offisielle», solide kringkastingsopptak fra Belgia, Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige. Hver av boksene rommer 3 cd-er pluss en dvd med tv-opptak.

Opptakene fra 1967 er et miks av blues, standards og originalkomposisjoner spilt som lange, sammenhengende forløp uten pauser. Selv om vi kjenner repertoaret fra samtidige plateinnspillinger, og selv om rekkefølgen er nesten identisk fra konsert til konsert, er det likevel som om kvintetten oppfinner musikken på nytt hver gang. Numrene endrer hele tiden karakter og fungerer på nye måter i sammenhengen. Shorter spiller skarpe, kantete soloer, Davis svever som en sommerfugl og stikker som en bie. Og det telepatiske samspillet mellom Hancock, Carter og Williams er like sjokkerende hver gang. De leker med rytmen som om den var en elastisk, fleksibel masse som kan strekkes og bøyes i alle retninger.

På tv-opptakene fra 1967 er Davis kledd i elegant, nålestripet dress, mens resten av gruppen stiller i smoking. I 1969 sitter klærne løst, det er blonder og rysjer, det er fargestrålende skjerf, lærjakker og bell bottoms.  Og det er ikke bare klærne som har endret karakter i løpet av de to årene som skiller opptakene. I 1967 spilte Davis noe han selv kalte «free bop»; i 1969 er kvintetten hans enda friere, enda åpnere. Det gamle repertoaret er blitt supplert med løst organiserte, funky numre. Chick Coreas klaver er blitt elektrifisert. Det er kommet nye farger inn i musikken, mørkere, dunklere nyanser. «Directions», retninger, heter et av numrene. Det er hele det musikalske grunnlaget som beveger seg og skifter retning nå. Hvor veien går, er ennå uvisst.

Hørt etter hverandre avtegner de to boksene med konsertopptak fra 1967 og 1969 en tektonisk plateforskyving i jazzen. Et stort, annerledes landskap ble dannet i disse årene. Hvor annerledes, ble først helt tydelig da Miles Davis utga «In a Silent Way» og «Bitches Brew», de to «elektriske» platene med større grupper som han innspilte samme år som han turnerte med den tapte kvintetten. 

Hårfin balanse

Bergens Tidende, 19.03.2013

Brahms: Cello Sonatas

Tanja Tetzlaff, Gunilla Sussmann

C-AVI

Kammermusikk på høyt nivå

Rekken av store musikere som har innspilt Brahms’ to cellosonater, er lang og fryktinngytende. Er det da ikke forrykt å gå i gang med en ny innspilling? – spør Gunilla Süssmann i tekstheftet. Og demonstrerer selv, sammen med cellisten Tanja Tetzlaff, at svaret er nei. Denne nye platen viser først og fremst at verk av denne kaliber rommer mange forskjellige musikalske muligheter. Süssmann og Tetzlaff spiller sonatene med frisk, klar frasering og skaper et slankt, nesten gjennomsiktig klangbilde. Men det som først og fremst utmerker deres tolkning og skiller den fra andre, er den hårfine, kammermusikalske balansen de klarer å etablere mellom de to instrumentene. At sonatene er klaververk med celloen i støttefunksjon, er det riktignok ingen tvil om. Süssmann er sjefen som styrer de lange, slyngede og blomstrende forløpene. Men hun får hele tiden kraftfullt, melodisk motspill av Tetzlaffs syngende, mørke cellotone. Og noe av det mest imponerende på platen er de lange passasjene der initiativ og fokus veksler lynsnart og sømløst fra instrument til instrument. Kammermusikk på høyt nivå. 

Møsters mange jern

Bergens Tidende, 19.03.2013

Kjetil Møster

Maja Ratkje

Trond Madsen, dirigent

BIT20

USF

  

Edvard Lygre Møster

Møster!

Hubro

Kjetil Møster har mange jern i ilden. I februar spilte han i Melodi Grand Prix sammen med Datarock. Nå i mars kastet han solbrillene og det røde joggesettet og presenterte seg som frijazzsaxofonist med platen «Edvard Lygre Møster». Og på lørdag debuterte han som partiturkomponist med BIT20 i Røkeriet på USF.

På platen spiller han med en gruppe som ble dannet i forbindelse med Kongsberg Jazzfestival i 2010 og som den gang markerte hans tilbakekomst til jazzen etter mange år med Datarock. Nå som da består gruppen av Møster selv på saxofoner og elektronikk, Ståle Storløkken på keyboards og elektronikk, Nikolai Eilertsen på elbass og elektronikk og Kenneth Kapstad på trommer. Det dreier seg med andre ord om jazzens klassiske kvartettformat – bortsett fra all elektronikken da.

Møster har John Coltrane under huden – ja, også på huden for den saks skyld: han har Coltrane-memorabilia tatovert på venstrearmen. Han har sagt om den nye platen at målet var å gi Coltranes formspråk og intensitet en moderne drakt. Det høres kanskje litt vel freidig ut, men gir likevel god mening. For materialet på platen er like enkelt som hos Coltrane på slutten av 1960-tallet – et par akkorder, et par takters basslinje, som repeteres og repeteres og blir fundament under store, dramatiske improvisasjoner som ender i rasende blow-outs. Forbindelsen bakover er spesielt tydelig i «Ransom Bird» og «The Boat», to spor der gruppen faktisk av og til matcher Coltrane-kvartettenes ekstatiske villskap. At det lykkes, skyldes ikke minst samspillet i rytmegruppen der Storløkken, Eilertsen og Kapstad pisker og pumper og blåser Møster ut på lange, brølende utflukter. Det er også et aldri så lite ekko av Coltranes «Naima» i platens eneste ballade, «Composition Task #1», som Møster spiller med stor, åpen tone.

Platen er innspilt live i Oslo i 2011, på en konsert der bandet, ifølge Møster, fant sin egen stemme. De fire opptakene er ganske lange, vel egentlig også for lange. Slike grenseløse forløp fungerer godt i konsert- og klubbsammenheng, men det betyr ikke nødvendigvis at de også fungerer godt på plate.

At begrensningens kunst ikke helt er Kjetil Møsters greie, merket vi også på lørdag da han spilte med BIT20. Bestillingsverket «Contr’addict» er et musikalsk overflødighetshorn, et eksperiment i ti skisseaktige avsnitt der Møster avprøver ulike partiturmusikalske effekter og grep. Komposisjonen var lang, med interessante detaljer på rekke, men det som i mine ører fungerte best, var likevel de sekvensene der Møster var tettest på sine røtter – en beljende, uakkompagnert tenorsolo midt i stykket og et avsnitt mot slutten der han nesten fikk BIT20 til å høres ut som en jazzgruppe.

Kontrasten mellom «Contr’addict» og kveldens andre hovedverk, Maja Ratkjes «And sing while thou on pressed flowers dost sleep», var påtagelig. Der Møsters verk er et viltvoksende, ustyrlig oppkomme av alle mulige og umulige ideer, er Ratkjes et stramt og systematisk komponert verk: En serie opptak av komplekse stemmelyder er blitt analysert og dekonstruert ved  hjelp av avansert software og er etterpå transformert og transkribert til instrumentene i et kammerensemble. Resultatet er en komposisjon som utvikler seg etter en indre, skjult formlov, men som føles «riktig» og «hel» på sine egne, uutgrunnelige premisser.

Overskudd

Bergens Tidende, 12.03.2013

Valen, Egge, Hvoslef

Valen Trio

Lawo

Triomusikk i autoritative tolkninger  

Det har nærmest vært Fartein Valen festival på platemarkedet i det siste. Først Hansakvartetten med strykekvartettene, så Det norske Solistkor med diverse vokalmusikk. Og nå klavertrioen (op. 5) spilt av Bergensensemblet som bærer Valens navn – John Ehde (cello), Einar Røttingen (klaver), Ricardo Odriozola (violin). «Vårt hjemlige publikum er neppe modent nok til å kunne vurdere en enestående fremtoning som Fartein Valen», skrev Harald Sæverud en gang på 1930-tallet. Men tiden har arbeidet for Valens musikk. Den har funnet sitt publikum. Ikke minst fordi det etter hvert er dukket opp musikere som forstår å yte verkene full rettferdighet. Slik Valen Trio gjør det på denne fine platen. Alt er på plass. Her er den strenge linjeføringen og de skarpe dissonansene vi forventer å finne i Valens musikk, men her er også musikalsk overskudd, en uvant frihet og spontanitet i tolkningen som skaper en nesten romantisk stemning i largoen og en dirrende, dramatisk intensitet i de raske satsene. Platen rommer i tillegg interessante urfremføringer av Valen-eleven Klaus Egges trio (op. 14) fra 1940 og Ketil Hvoslefs friske Trio fra 2010.

Swing og sweet

Bergens Tidende, 12.03.2013

Honeyleap

Øyvinds Jazzforum

Rytmisk driv og meditative klangeksperimenter

Øyvind Jazzforum var opprinnelig en serie konserter med eksperimentell improvisasjonsmusikk arrangert i Bergen av den allestedsnærværende trommeslageren Øyvind Skarbø.  Serien har ligget nede en stund. Men Øyvind Jazzforum lever ennå, nå som navnet på et plateselskap hvis første utgivelse er et opptak fra siste sommer med Honeyleap, en av Skarbøs utallige grupper. I tillegg til sjefen selv hører vi Per Zanussi på bass og de to svenskene Fredrik Ljungkvist og Klas Nevrin på henholdsvis tenorsaksofon og klaver. Skarbø omtaler selv musikken som «rubato-swing crossfuck». Det høres kanskje ut som en vits, men er faktisk ganske dekkende. For det er spor på platen der musikerne fungerer som en klassisk, swingende jazzkvartett, steder der Skarbø og Zanussi finner sammen og får temperaturen til å stige mens de driver Ljungkvist og Nevrin fremover i skjeve temaer og pumpende frijazzsoloer. Og så er det også noen stillestående, litt ubesluttsomme rubatosekvenser der de fire musikerne liksom venter og lurer på hverandre og av og til nærmer seg noe som minner om samtidsmusikkens meditative klangeksperimenter. 

Tidsfordriv

Bergens Tidende, 12.03.2013

Nodebog

Gorset & friends

2L

Populærmusikk fra 1700-tallets Norge

De hadde verken cd-spillere, spotify eller andre digitale saker på 1700-tallet. Likevel hadde de slagere og topp hits. Tidens populære melodier ble spredt på gammeldags, analog vis – ved å bli spilt på stedet og ved å bli nedtegnet for hånd i notebøker som i sin tur gikk på rundgang og ble kopiert av interesserte musikere, profesjonelle så vel som amatører. Hans Olav Gorset, erfaren blokkfløytenist og professor i tidlig musikk ved Norges musikkhøgskole, skrev i 2011 doktoravhandling om 1100 slike melodier funnet i norske notebøker. Nå har han utgitt en plate med 30 herlige smakebiter. I de gamle notebøkene var melodiene notert uten bass og harmonisering. På platen hører vi Gorset spille dem i egne arrangementer, diskret akkompagnert av gode kollegaer på cembalo og andre tidstypiske instrumenter. Til noen av melodiene hører det også sangtekster. Dem synger sopranen Cathrine Bothner-By, enkelt og klart med ørsmå forsiringer. De gamle melodiene var tenkt som «Fornøyelig Tiids-fordriv» – som det står i en av de gamle notebøkene. Denne platen er nettopp det.  

Rørende og vakker

Bergens Tidende, 11.03.2013

Leoš Janáček: Den listige lille reven

Regi og koreografi: Inbal Pinto og Avshalom Pollak

Rory Macdonald, dirigent

Håkon Matti Skrede / kormester

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Fargesprakende Norgespremiere på Janáčeks opera om den listige lille reven

I begynnelsen var det bare bilder, en håndfull tegninger av en rev og en skogvokter, løselig basert på en folkelig fortelling og skissert av den tsjekkiske kunstneren Stanislav Lolek. Så ble bildene til ord. Journalisten Rudolf Těsnohlídek fikk i oppdrag å skrive en fortelling rundt skissene, Lolek supplerte med flere bilder, fortellingen ble til en illustrert avisføljetong og senere til en bok. Og så vokste det musikk ut av bildene. For Leoš Janáček lånte fortellingen og bearbeidet den. Resultatet ble hans opera om Den listige lille reven som hadde urpremiere i Brno i 1924.

På lørdag hadde Bergen Nasjonale Opera premiere på Reven, ja faktisk var det også Norgespremiere. Og på Norgespremieren var bildene så å si kommet tilbake til fortellingen. Til de grader. De israelske koreografene og regissørene Inbal Pinto og Avshalom Pollak hadde formet fortellingen om reven og livet i skogen som en fargesprakende bildebok med fantasifull, bevegelig scenografi, med computerprojeksjoner på vegg og gulv og med et vell av dyr og insekter i stadig bevegelse.

Men tar den flotte scenografien og den konstante aktiviteten på scenen ikke oppmerksomheten fra musikken og fortellingen? Egentlig ikke. Janáčeks opera egner seg utmerket til denne strategien. Den rommer ikke store spenningsbuer som må holdes oppe over lange tidsstrekk, men er bygget opp som en serie korte scener avløst av musikalske mellomspill. Inbal Pinto og Avshalom Pollak følger disse scenene, viser handlingen i korte glimt og kommenterer den med nærmest ballettaktige sekvenser i mellomspillene. Og i orkestergraven følger BFO og den skotske dirigenten Rory Macdonald med og illustrerer aktiviteten på scenen tett og effektivt.

På scenen hadde Pinto og Pollak ikke bare gode dansere fra sitt eget dansekompagni og statister fra de medvirkende kor, men også en rekke solide sangere, så mange at det blir vanskelig å nevne alle. Israelske Hila Baggio sto sentralt gjennom hele forestillingen og imponerte med klar, typeriktig sopran i rollen som den listige reven som hun fremstilte med rørende, uttrykksfull gestikk ikke minst i samspillet med hannreven som ble fint sunget av den svenske sopranen Ann-Christine Larsson. I rollen som revens menneskelige motspiller, skogvokteren, hørte vi den overbevisende skotske bassbarytonen Iain Paterson.

Skogvokterens to sønner var for anledning forkledd som Karius og Baktus. Men bortsett fra det, var det ikke mye Torbjørn Egner i denne fortellingen. Den lille listige reven er ikke et av dyrene i Hakkebakkeskogen, den er et rovdyr som dreper og som kjemper for livet i en skog der det lurer farer bak hvert tre. I Těsnohlídeks opprinnelige fortelling forlater vi reven i familiens skjød, sammen med ektemake og unger. «Ikke vær redd», sier hannreven. «Dit liv her vil bli vakkert». Janáček ville det annerledes. Den listige reven må dø. Menneskene må eldes. Operaen klinger ut i resignasjon.  Men også i resignasjonen er det noe vakkert. En sår, var stemning som ga en fin avslutning på Bergen Nasjonale Operas forestilling.

Skisser

Bergens Tidende, 05.03.2013

ABC

Bly de Blyant

Hubro

Utenfor de kvistede løypene

Et mystisk fotografi på coveret, et teksthefte med sparsomme opplysninger skrevet med forne tiders Courier-font: Etter hvert vet vi hvordan en Hubro-plate ser ut. Hva vi derimot aldri kan vite, er hva som venter oss bak coveret. Jazz, frijazz, elektronika, støy? Mange ganger er det litt av hvert. Som for eksempel når Bly de Blyant har vært i studiet i Grieghallen for å lære oss ABC. De tre blyantene – den amerikanske multiinstrumentalisten Shahzad Ismaily, den islandske gitaristen Hilmar Jensson og norske Øyvind Skarbø på trommer – sparker frisk i vei uten å bry seg om vedtatte sjangergrenser. Og lager en serie musikalske skisser av sjøsyke riffs i ujevne taktarter ispedd synth-skyer, hammondorgel og munnharpe. Willie Dixon-klassikeren «Wang Dang Doodle» spilt med håndklapp og bluesgitar er visst det nærmeste vi kommer noe kjent. Men så varer den da også bare ett minutt. Underveis i opptakene skal Jensson ha sagt: «Jeg vet ikke helt hvilken plate vi lager lenger, og jeg bryr meg egentlig heller ikke». Det er visst en grei oppsummering av både grunnholdningen og resultatet. 

Opera mot alle odds

Bergens Tidende, 05.03.2013

Wagner: Die Walküre

Valery Gergiev

Mariinsky Orchestra

Mariinsky

Spennende ny innspilling av Wagners Ring

Det er blitt dyrt å lage opera. Da EMI utga Wagners «Tristan og Isolde» i 2005, spådde kritikerne at dette ville bli den siste store studioinnspillingen. De fikk rett. Stort sett. Men så, mot alle odds, går Valery Gergiev og Mariinsky-orkesteret plutselig i gang med å innspille hele Wagners Ring i Skt. Petersburg. Og første sending, «Die Walküre», har flere av tidens aller største Wagnersangere i hovedrollene: Jonas Kaufmann som Siegmund, Anja Kampe som Sieglinde, René Pape som Wotan, Nina Stemme som Brünhilde – pluss gode russiske krefter i de mindre rollene. Det økonomiske grunnlaget har den japanske mesenen Yoko Ceschina skapt. Om hennes donasjon også gir kunstnerisk uttelling, gjenstår å se. Men allerede en første, hastig gjennomlytting av de fire timene av Walküre forteller at her er det mye å glede seg over og glede seg til – Nina Stemmes skarpe, skinnende sopran i samspill med Papes varme bass, Kaufmanns gylne, barytonaktige tenor. Og mye mer. En utgivelse det skal bli spennende å følge.

Når cembaloen synger

Bergens Tidende, 05.03.2013

J.S. Bach: The English Suites

Ketil Haugsand

Simax

Fargerike, frodige Bach-tolkninger

Det er alltid litt av en musikalsk begivenhet når vår mann i Köln, cembaloprofessor Ketil Haugsand, utgir en ny plate. Sist tok han oss med til 1700-tallets Paris og presenterte cembalisten Jean Baptiste Forquerays fantasifulle musikk på to flotte plater. Nå er han plateaktuell igjen, og slik det var tilfellet med Forqueray-platene, rommer den nye utgivelsen både musikalske og musikkhistoriske funn.

Denne gang dreier det seg om Johann Sebastian Bach, nærmere bestemt om to plater med hans seks «engelske» suitene (BWV 806-811). Vi befinner oss altså fremdeles på 1700-tallet, i cembaloens storhetstid – men hvor? I Tyskland, i England, eller?

På de første håndskrevne kopiene ble disse seks verkene kalt suiter eller suiter med preludier. Men da musikkforlaget C. F. Peters utga dem i 1840, var de blitt til «Seks store suiter, kalt Engelske suiter» fordi, som forordet forteller, de var «komponert til en fornem engelskmann». I forordet kan vi også lese at «flere omstendigheter tyder på at de må være komponert mellom 1735 og 1744», altså temmelig sent i Bachs liv.

Kilder fra Bachs samtid tyder på at historien om engelskmannen kan være sann. Men suitene er nok ikke noe alderdomsverk slik man alltid har trodd. I Haugsands teksthefte argumenterer cembalisten og musikkhistorikeren Peter Wachtorn i alle fall for at de må være skrevet i årene omkring 1710, av en ung Bach som var oppglødd etter å ha fått kjennskap til ny italiensk og spesielt ny fransk cembalomusikk.

Men hvis denne «engelske» musikken i realiteten er «fransk» – «hvorfor da ikke bibeholde de uttrykk og kvaliteter som naturlig nok tilkommer den?» spør Ketil Haugsand. Og gir selv svaret med den mest fargerike og frodige versjonen av de seks suitene jeg minnes å ha hørt.   

Rytmisk driv, evnen til å få raske satser til å løfte seg og swinge – det er nærmest blitt Haugsands signatur som cembalist. Og fremadrettet trøkk er det helt bestemt på de to nye platene. Til de grader. Men det mest spennende er hvor fritt og fabulerende Haugsand spiller de langsommere satsene. Her er det som om han improviserer tolkningen frem på stedet, som om han lar seg føre av musikkens innfall, av dens plutselige vendinger og dreininger.

Når pulsen går ned, begynner Haugsands cembalo å synge. Bachs musikk blomstrer opp, folder seg ut. Den blir kjødelig, sanselig. Og gløder med intense, overdådige farger. 

Doom

Bergens Tidende, 26.02.2013

Field Day Rituals

Splashgirl

Hubro

Forfriskende mørk og tung triomusikk

Med platen «Pressure» fra 2011 fikk Splashgirl – Andreas Stensland Løve (klaver), Jo Berger Myhre (bass) og Andreas Lønmo Knudsrød (trommer) – nærmest et internasjonalt gjennombrudd. Nå kommer de med oppfølgeren, «Field Day Rituals», som er innspilt i Avast Recording Studios i Seattle med Randall Dunn som produsent og med gjesteopptreden av Eyvind Krag (bratsj) og Timothy Mason (synth). De tre musikerne forteller selv at Dunn fikk dem «til å se med positive øyne på jazzen igjen», noe de ikke hadde gjort på lang tid. Det er kanskje mulig det, men i alle fall temmelig vanskelig å høre. For selv om de spiller med klavertrioenes klassiske oppsett, ligger Splashgirl langt fra den norske klaverjazzens mainstream. Musikken deres er langsom, mørk og tung, med hovedvekt på klaverets og bassens dype register. Det er stort sett ingen improvisasjon på platen, bare enkle, repetitive, klagende melodilinjer. En klavertrio, ja visst, men deres doom-musikk er mer i slekt med cenn med Tord Gustavsen – for å si det slik. Og det er ganske forfriskende.

Brytninger

Bergens Tidende, 26.02.2013

Refractions

Grete Petersen, dirigent

Det norske Solistkor

Oslo Sinfonietta og Kringkastingsorkestret

BIS

Klarhet og ulastelig klang. Kormusikk av Fartein Valen og europeiske åndsfrender

Dirigenten Grete Pedersen og Det Norske Solistkor har vært i platestudiet og spilt inn Refractions, «brydninger», en rekke utsøkte tolkninger av Fartein Valens kompliserte vokalmusikk. De to Brorson-motettene, «Hvad est du dog skjøn» (1930) og «Kom regn fra det høie» (1936-37), blir fremført med sikker linjeføring og imponerende klarhet i de brutte, dissonante passasjene. Det er også tidligere verk på platen, blant annet «Ave Maria»(op. 4) fremført med Berit Norbakken Solset som klokkeklar, lysende solist. Solset er også solist i «Der 121. Psalm» (1911) som her fremføres i originalversjonen for kor og orkester – og som visse steder har en nesten skremmende ekspressivitet. På platen er det i tillegg korte vokalverk av Valens europeiske åndsfrender Anton Webern og Alban Berg. De musikalske forbindelsene mellom Valen og franske Olivier Messiaen er kanskje vanskeligere å høre. Men de to fargesprakende Messiaen-verk som er med på «Refractions» blir fremført med samme klarhet og ulastelige klang som alle de andre verk på platen.