Tolkninger og rekonstruksjoner

Bergens Tidende, 29.09.2010

Verk av Rózsa, Serly og Bartók

Lawrence Power, bratsj

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orchestra

Hyperion

BFO legger god ramme omkring bratsjisten Lawrence Power

Det er Lawrence Power som har hovedrollen på denne platen. Han er en ung, prisbelønnet britisk bratsjist, kjent fra blant annet kammermusikkgruppene The Nash Ensemble og Leopold String Trio, men også som solist med flere store, internasjonale  orkestre. I de siste årene har han spilt seg igjennom det meste av bratsjlitteraturen for plateselskapet Hyperion. Og nå er turen altså kommet til Bartók.

Hva Bartók egentlig hadde tenkt seg med sin konsert for bratsj og orkester, får vi aldri vite. Han skrev den i eksilårene på oppdrag av en amerikansk bratsjist, men døde før den ble ferdig. Den tredje klaverkonserten som han arbeidet på samtidig, manglet bare orkestrering av de siste taktene og ble gjort ferdig av hans ungarsk-amerikanske venn Tibor Serly. Bratsjkonserten var derimot en samling skisser uten orkestrering og ofte uten harmonisering, løse utkast til et verk som ennå ikke hadde funnet sin form.

Det som i dag kalles Bartóks bratsjkonsert, og som Lawrence Power spiller sammen med BFO på den nye platen, er derfor egentlig en komposisjon av Tibor Serly der han forsøker å sette sin tolkning av skissene inn i en større sammenheng. Men selv om det altså ikke er et stykke original Bartók-musikk vi hører på platen, virker mye av det likevel som noe han godt kunne ha funnet på. Det er klang av ungarske folketoner, det er komplekse rytmiske partier og store, bråkende orkesterutbrudd. Og Lawrence Power presenterer en flott, høyspent tolkning av den mørke, ulmende solostemmen som vever seg inn og ut av orkestersatsen. Spesielt overbevisende er han i den langsomme andresatsen.

Stemningen er mer avslappet i de to andre verkene på platen. Tibor Serly er representert med en kort Rapsodi for bratsj og orkester basert på Bartóks orkestreringer av ungarske folketoner. Og platen innledes med en bratsjkonsert av den ungarsk-amerikanske filmkomponisten Miklós Rózsa, et temmelig tradisjonelt verk skrevet i fortellende Hollywood-stil med svak folkemusikalsk fargning.

Det er som sagt Lawrence Power som spiller hovedrollen på platen, men BFO skaper en god ramme omkring bratsjen hans og har noen flotte momenter i den turbulente, hurtige tredjesatsen i Bartók-Serly konserten.

Spanske inspirasjoner

Bergens Tidende, 29.09.2010

El Albaicin

Frevo gitarduo

Euridice

En fin plate som utvider gitarrepertoaret

Da gitaristene Andreas Karlsen og Pål Granum tok hovedfag i duospill ved Norges Musikkhøgskole i 2004, besto en del av eksamensarbeidet av transkripsjoner. De hadde arbeidet med satser fra «Iberia», hovedverket til Isaac Albéniz, og det er disse transkripsjonene de nå har innspilt på plate. De virtuose klaverstykkene er elegant overført til gitarmediet, og Karlsen og Granum framfører dem selvsikkert og kompetent med god fornemmelse for det komplekse flettverket av musikalske tradisjoner og inspirasjoner som Albéniz i sin tid konstruerte som en hyllest til Spania og den spanske musikken. På platen er det også to Scarlatti-sonater som kanskje er inspirert av andalusisk folkemusikk, og som i alle fall i disse transkripsjonene klinger veldig «spansk».  Frevo-duoen slutter med et kort stykke av den franskspanske 1900-tallskomponisten Maurice Ohana. Alt i alt en fin plate som utvider gitarrepertoaret.

Følelsesmysteriet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 22.09.2010

«Musikkens mål er ikke å uttrykke følelser, men å uttrykke musikk», skriver Pierre Boulez et sted. Det blir ofte oppfattet som et veldig radikalt synspunkt. Som en av vennene mine sa da sitatet dukket opp i en diskusjon forleden: «Musikk som ikke skaper en eller annen følelse i lytterne kunne man like gjerne la være å spille».

Nå er det nok neppe noen som benekter at musikk skaper følelser i lytteren. Boulez gjør visst heller ikke det. Han skriver om noe annet, om musikkens evne til selv å «uttrykke» følelser. Og han sier ikke – som Stravinskij gjorde det en gang– at musikk overhodet ikke kan uttrykke følelser, bare at dette ikke er det viktigste formålet.

Musikk er en «ikke-representerende» kunstart. Musikk kan ikke – som for eksempel en roman eller et maleri – fremstille eller fremvise følelser. Men av og til synes vi likevel at et musikkstykke høres glad ut. Eller trist. Disse stykkene har åpenbart noen kvaliteter, musikalske kvaliteter, som vi hører og kjenner igjen på samme måte som vi hører og kjenner igjen dur og moll, dissonanser og konsonanser, osv. Men hvordan dette mer konkret går til, har folk kranglet om i århundrer.

Noen mener at vi, uten å merke det, er blitt opplært til å forbinde visse typer musikk med visse følelser. Andre mener at slike forbindelser er «naturlige», at vi automatisk assosierer slik fordi det er noen grunnleggende, strukturelle likheter mellom musikken og følelsene. Disse og mange andre synspunkter har vært i omløp lenge, men ingen av dem løser følelsesmysteriet på en rimelig og tilfredsstillende måte. Selv det enkle spørsmålet om hvorfor vi synes at dur er glad og moll er trist, er det fremdeles ingen som har klart å besvare.

På den annen side: Er det så viktig? Er opplevelsen av musikk ikke mye mer enn disse følelsene. Er ikke det en voldsom nedvurdering av musikken å ville redusere den til en samling nokså enkle følelsesuttrykk?

Boulez mener visst det. Han foretrekker å snakke om «musikken selv», om form og struktur. Musikk er ikke et kar som oppsamler komponistens sjel, dråpe for dråpe, skriver han. Musikk er «en labyrint uten begynnelse og slutt, full av nye stier å oppdage, et sted der mysteriet aldri løses».

Elegant klarinett

Bergens Tidende, 22.09.2010

Mozart, Brahms

Clarinet Quintets

Oslo Philharmonic Chamber Group

Lawo

Ny plate med de klassiske klarinettkvintettene

En klarinettkvintett er en strykekvartett som for anledningen er utvidet med en klarinett. Det er ikke skrevet mye for denne besetningen. Men både Mozart og Brahms forsøkte seg i genren. Og det er vel egentlig tilstrekkelig. For deres kvintetter er to av de absolutte høydepunktene i kammermusikkens historie. Her får vi dem med Leif Arne Pedersen, Oslofilharmonikernes soloklarinettist, i selskap med gode strykere – Elise Båtnes og Pauls Ezergaliz, fiolin, Ida Bryhn, bratsj og Bjørn Solum, cello. Det er alltid klarinettstemmen som tiltrekker seg mest oppmerksomhet i disse verkene. Også her. Pedersen spiller den virtuost og med fin forståelse for den musikalske konteksten – elegant og perlende i Mozart og med mørkere farger i Brahms. Strykerne møter ham med en lett og luftig klang som kler Mozart. Derimot kunne de gjerne ha lagt noe mer tyngde inn i den høstlige Brahms-kvintetten.   

Klaverets poet

Bergens Tidende, 22.09.2010

The Poet Speaks

Liv Glaser

Simax Classics

Liv Glaser feirer bursdag med flott Schumann-utgivelse

Det er den omvendte verden. En bursdag der bursdagsbarnet selv kommer med den beste presangen.

Liv Glaser fyller 75 år på torsdag. Og feirer begivenheten med å gi oss denne fine platen på Simax. Det er klavermusikk av Schumann i gavepakken. Først «Album für die Jugend» (op. 68), den store samlingen av småstykker han skrev i årene omkring 1850 som en gave til datteren Marie, en av klaverspillets mange, små nybegynnere. Og etterpå «Kinderszenen» (op. 15), de korte, konsentrerte klaverstykkene han skrev for å minne verdens fullbefarne pianister om barndommens lengsler og drømmer.

I Glasers tolkning får disse to samlingene en stilriktig tolkning og platen er samtidig et tilbakeblikk på hennes eget liv som pianist, et liv som blant annet startet med «Album für die Jugend». Mange barn har sittet på klaverkrakken og strevet med dette albumet og disse stykkene – som ikke er spesielt enkle. Når Glaser spiller dem, legger hun alle sine erfaringer fra et langt musikalsk liv inn i tolkningen og åpner opp stykkene, demonstrerer at dette er skikkelig musikk, og klarer samtidig å få fram den barnslig naive og undrende holdningen som hele tiden ligger under musikkens overflate.

Platen heter «The Poet Speaks» – dikteren taler. Det er snakk om en engelsk oversettelse av «Der Dichter spricht», tittelen på det siste stykket i «Kinderszenen». Og det er en ganske dekkende tittel på platen som helhet. For her er det nettopp en dikter som taler, en klaverets poet. Glaser spiller de korte stykkene i «Kinderszenen» rett fram, klart og nøkternt, og klarer likevel med enkle midler å få formidle hver enkelt stykkes særlige, lyriske og poetiske karakter.

Det er en lett og frisk stemning over hele platen, noe som blant annet henger sammen med at Glaser spiller musikken på et fortepiano fra omkring 1830, signert Gottlieb Hafner, i Wien. Det gamle instrumentet gir framføringen klarhet og oppdrift. Og minner oss samtidig om at Glaser framdeles er en eksperimenterende kunstner. I moden alder forlot hun pianistens slagne landevei og ble spesialist i tidsriktig oppførelsespraksis. På platen kan vi nyte resultatet av hennes musikalske nysgjerrighet og hennes lyst til å gå sine egne veier.

Det intime formatet

Bergens Tidende, 15.09.2010

Sommernatt

Sanger av Johannes Haarklou

Linda Øvrebø og

Kristin Fossheim

2L

Romanser framført med musikalitet og innlevelse

Det var ikke romansene Johannes Haarklou (18471925) ble mest kjent for i samtiden. Han var de store formatenes mann, en komponist som levde i skyggen av Grieg og som staket ut sin egen vei gjennom musikken ved å skrive symfonier, operaer, oratorier, korverk og orgelverk. Men i tillegg til sine mange stort anlagte verk skrev Haarklou også sanger. I årtiene på hver side av forrige århundreskifte utga han flere romansesamlinger til tekster av blant andre Bjørnsson og Welhaven pluss yngre forfattere som Vilhelm Krag, Per Sivle og Knut Hamsun. Sopranen Linda Øvrebø og pianisten Kristin Fossheim har vært i notearkivene og funnet fram en håndfull av disse glemte sangene. Resultatet er blitt en fin plate som demonstrerer at Haarklou også behersket det lille, intime formatet. Melodiene er enkle og sangbare skrevet med fin sans for tekstenes innhold. Og her framført med musikalitet og innlevelse.

Frie tolkinger

Bergens Tidende, 15.09.2010

Håvard Gimse with Henning Kraggerud on viola

Naim Classical

Håvard Gimse spiller Schubert og Schumann

Håvard Gimses nye plate starter med Schuberts sonate for «arpeggione», det gamle, glemte strykeinstrumentet som i våre dager vanligvis erstattes med cello eller, som her, med bratsj. Henning Kraggerud har for anledningen byttet fiolinen ut og spiller «arpeggione»-stemmen med mørk, varm bratsjtone som kler dette uhøytidelige, musikantiske verket. Men han og Gimse er visst ikke blitt helt enige om tolkningen. I alle fall skurrer Kraggeruds frie spillestil ofte mot Gimses mer nøkterne klaverstemme. Frihet er det derimot mye av i Gimses tolkning av Schumanns Kinderszenen – litt for mye etter min smak, litt for mange umotiverte temposkift og en litt for andpusten framføring som slører de intrikate detaljene i de hurtige stykkene. De langsomme stykkene fungerer bedre; blant annet får svisken «Träumerei» en uventet inntrengende, alvorlig karakter. Platen slutter med en god tolkning av Schuberts klaversonate i Adur (D 784).

Formidabelt

Bergens Tidende, 10.09.2010

Verk av Strauss og Mahler

Silvana Dussmann, sopran

Kazushi Ono, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Storslått tolkning av Mahlers sjuende symfoni

«Tiden vil komme da folk vil se klinten skilt fra hveten», skrev Gustav Mahler om Richard Strauss i 1902 . Han tilføyde: «og min tid vil komme når hans er ute.»  Mahlers tid kom. Og Strauss som omkring forrige århundreskifte ble betraktet som tidens viktigste tyske komponist, mistet etter hvert mye av sin fordums glans. Men han er tross alt ikke helt falt ut av tiden ennå. Verkene hans blir framdeles spilt. Som for eksempel i går da BFO framførte hans «Vier letzte Lieder».

Det er snakk om et alderdomsverk  der Strauss samler et langt livs erfaringer med instrumentasjon og melodisk linjeføring, et verk der sangeren bare er én stemme blant mange i en serie komplekse klangformasjoner. Østerrikske Silvana Dussmann framførte de fire sangene flott teknikk, med duse klanger i mellomregistret og stålblank skarphet i toppen – men man savnet en mer nyansert tolkning av sangenes innhold. Når det gjelder musikalsk uttrykk og innlevelse var det konsertmester Mandozzis varme solofiolin i  «Im Abendrot» som tok førsteprisen .  

Etter pausen var det så Mahlers sjuende symfoni. Han sa en gang at dette var hans ”beste verk”, et verk ”av overveiende munter karakter”. Dette med munterheten kan vel diskuteres. Symfonien er inspirert av den tyske romantikkens nattescener; to av de fem satsene heter Nattmusikk; midtsatsen har betegnelsen schattenhaft, ”skyggeaktig”. Og det er i det hele tatt ganske mye moll-klang og romantisk dunkelhet i dette verket. I alle fall i tre første satsene. Først når vi kommer fram til fjerdesatsen, blir det lysere stemninger, og i femtesatsen løser alt seg opp. Det som startet i dyster h-moll, ender i lys, triumferende C-dur.

Reisen gjennom natten er lang og krevende. Men den japanske dirigenten Kazushi Ono var en svært innsiktsfull reisefører som viste BFO og oss i salen veien gjennom verket med sans for de store linjene og sammenhengene og med skarphet og presisjon i detaljene. Ingenting var overlatt tiltilfeldighetene denne kvelden. De brå temposkift og de vekslende klangfargene satt som et skudd. Og BFO leverte en formidabel prestasjon, den beste Mahler-tolkningen i Bergen på lenge .  

Uortodokst

Bergens Tidende, 08.09.2010

Hymns and Prayers

Gidon Kremer og Kremerata Baltica

ECM

Samtidsmusikk med noe attåt

Det er samtidsmusikk på den nye platen med Gidon Kremer og Kremerata Baltica. Det starter med ungarske Stevan Kovacs Tickmayers «salmer» til minne om filmregissøren Andrei Tarkovsky, åtte nesten uhørlige miniatyrer for solofiolin, klaver, strykere og vibrafon. Og det slutter med georgiske Giya Kanchelis meditative «Silent Prayer», skrevet for en tilsvarende besetning og tilegnet Kremer selv og cellisten Rostropovitsj. Men så var det verket i midten, da: César Francks klaverkvintett i f-moll fra 1878. Et mildt sagt uortodokst valg. Men Kremer har jo alltid hatt sans for slike uortodokse sammensetninger. Og han klarer som regel å få dem til å gi musikalsk mening. Denne gangen demonstrerer han at det er et følelsesmessig slektskap mellom Francks erkeromantiske, tårevåte kvintett og den høyspent melankolske holdningen i  de to moderne, østeuropeiske verkene. Ganske godt sett. Og godt spilt.

Den andre platen

Bergens Tidende, 08.09.2010

And If

Anat Fort Trio

ECM

Anat Fort nærmer seg ECM-normalen

Israelske Anat Forts første plate på ECM vakte en del oppsikt. Her var en ny stemme, en ung klassisk utdannet pianist som kastet seg ut i skjeve improvisasjoner sammen med garvete jazzmusikere som Paul Motian og Ed Schuller. Nå, tre år senere, er Fort ute med en ny plate, denne gangen sammen med bassisten Gary Wang og trommisen Roland Schneider, hennes faste triopartnere. Platen er innspilt hos Jan Erik Kongshaug i Oslo og har den typiske klare, flotte ECM-klangen. Men dette er ikke den eneste grunnen til at det virker som om Fort har lagt seg tettere opp mot ECM-normalen denne gangen. Vel så viktig er det at Keith Jarretts ånd svever over de drømmende, meditative balladene og de enkle, folksy melodiene. Men innimellom  kommer det også eksempler på det som var Anat Forts styrke på den forrige platen: Frie, svevende improvisasjoner, kantete, mellomøstlige melodilinjer. Og en god porsjon musikalsk humor.

Innpakningen

Musikkommentar, Bergens Tidende, 08.09.2010

Veggene i stuen måtte males. Altså måtte vi demontere reolene og finne en midlertidig plass til innholdet. Cd-ene endte på mitt knøttlille arbeidsrom. Og der har de dessverre stått siden – mens vi diskuterer om vi skal kjøpe et nytt reolsystem. Et par tusen cd-er, i kasser og stabler. På gulvet.

I svarte stunder tenker jeg på familiens ungdommer som går rundt med en tilsvarende musikksamling på en liten iPod. Eller på mine teknologisk avanserte kolleger som har musikken på en pc koblet til et musikkanlegg. Burde jeg gjøre det samme, kjøpe en diger harddisk og få arbeidsrommet mitt tilbake?

Svaret er nei. Jeg oppgir ikke cd-ene mine. Uansett hvor plagsomme de er.

Klart at det er urasjonelt å oppbevare 500 års musikkhistorie på et par tusen små metallskiver. Og, ja, arkivsystemene på de nye lagringsmediene er uten tvil mer effektive enn min alfabetisering av cd-ene etter komponist – som nå er gått i total oppløsning. Men likevel. Det er noe med disse små plastkassettene og tekstheftene som selv det mest effektive filsystemet ikke kan erstatte.

Man kjøper selvsagt platene for musikkens skyld. Men innpakningen er en viktig del av pakken. Slik var det allerede i LP-ens tid. Den moderne, urbane 50-tallsjazzen på Blue Note var uløselig forbundet med Frank Wolffs fotografier og Reid Miles’ spreke coverdesign. Den klassiske musikken på Deutsche Gramophon var utenkelig uten platecovernes sammenstøt av tradisjonell typografi og modernistiske fotografier. Musikk og cover jobbet sammen.

Det fortsatte inn i cd-tiden. Bildene er blitt mindre, men de spiller fremdeles på lag med musikken: ECM-platenes svart-hvite coverfotografier passer perfekt til det asketiske innholdet. Steve McCurrys fargesprakende portretter danner visuelt kontrapunkt til John Elliot Gardiners tolkninger av Bach-kantatene. Og selv den primitive layouten på Naxos-platene gir slørete løfter om musikken.

Designen, det visuelle uttrykket, selve det materielle formatet er viktig – for meg og mange andre. Kanskje det er så enkelt at vi simpelthen har behov for å ha noe håndfast, noe varig, noe å ta tak i og se på mens vi lytter til disse flyktige verkene som bare eksisterer i nået.

Grenseløst

Bergens Tidende, 01.09.2010

Arctic Cinema

No Border Orchestra

Iboks

Norsk folketone med balkanrytmer

Gruppen heter ikke for ingenting No Border Orchestra. Musikken de spiller, er nettopp slik, grenseløs som Jovan Pavlovic, den drivende kraft bak platen: Han er født i Beograd, komponist og trekkspiller, utdannet ved  konservatoriet i Trondheim med spesiale i Romafolkets musikk fra Balkan og Østeuropa. Og i 2010 er han SørTrøndelags fylkeskunstner. Med seg på platen har han saxofonisten Harald Devold fra Musikk i Finnmark, fire strykere fra Ensemble Noor, pluss  Marianne Halmrast på bass og Helge Andreas Norbakken på slagverk. Samt Peter Ralchev, en virtuos trekkspillkollega fra Bulgaria. Sammen spiller de åtte musikerne åtte numre der norsk folketone møter skeive balkanrytmer, der frie improvisasjoner veksler med gjennomkomponerte strykerpassasjer, og der Pavlovic og Ralchevs trekkspill hele tiden svever over vannene. Det er melankolsk, det er muntert. En salig, grenseløs blanding av stilarter og tradisjoner.

Fornøyelig blåsermusikk

Bergens Tidende, 01.09.2010

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. 5

The Norwegian Wind Quintet

Simax

Den norske blåsekvintett i opptak fra 1970-åra

Det er ikke lett å bli klok på denne Simax-serien. Ifølge navnet er det hensikten å dokumentere store norske musikere fra 1945 og framover. Eller, ifølge Idar Karevolds artikkel i tekstheftene, store norske musikere som har vanket på Norges musikkhøgskole siden starten i 1973. Og som, vel å merke, er blitt spilt inn av NRK – hvis logo har en nokså framtredende plass på coveret. Men så, etter plater med blant andre Camilla Wicks, Eva Knardahl og Robert Riefling, kommer da vol. 5 som går i en noe annen retning – en dobbelt-cd med Den norske blåsekvintett i opptak fra perioden 1974-79 .

For all del – det er fem solide musikere vi hører på disse platene, Oslofilharmoniens beste blåsere: Per Øien (fløyte), Erik Niord Larsen (obo), Erik Andresen (klarinett), Odd Ulleberg (horn) og Torleiv Nedberg (fagott). Men det er ikke uten grunn at folka på Amazon har lest feil på coveret og annonserer utgivelsen som en del av serien «Great Norwegian Composers». For hensikten med utgivelsen av disse opptakene er tydeligvis først å fremst å dokumentere hvordan ulike norske komponister har håndtert blåsekvintett-formatet.

Noe av musikken er skrevet på oppdrag av Den norske blåsekvintett, andre er verk som de fem musikerne ofte hadde på repertoaret. Det er blitt til to cd’er med mye fornøyelig musikk – en serenade av Bjarne Brustad, en suite av Pauline Hall, en kvintett av Johan Kvandal pluss triomusikk av Sparre Olsen og Edvard Hagerup Bull – lette, friske komposisjoner i neoklassisk tonespråk, skrevet uten store ambisjoner og framført med humor og schwung. Og i tillegg to musikantiske komposisjoner av Antonio Bibalo.

På mange måter demonstrerer utgivelsen det som har vært blåsekvintettenes problem siden formatet ble etablert på slutten av 1700-tallet: Denne besetningen er først og fremst blitt brukt som utgangspunkt for enkel, diverterende musikk. På dette spesielle feltet har det alltid vært langt mellom de store komponistene og de store verkene.

Den norske blåsekvintett hadde faktisk både Hindemiths og Schönbergs blåsekvintetter på repertoaret. Dem skulle man gjerne ha hørt på platen, men det finnes kanskje ikke NRK-opptak av dem. Til gjengjeld får vi da et opptak av et annet av de få store verkene på feltet, Carl Nielsens blåsekvintett fra 1922 – dessverre i en meget bokstavelig, jordnær tolkning som ikke fanger flukten og originaliteten  i Nielsens musikk og får den til å høres ut som enda et stykke neoklassisk underholdning.

Rett til stillhet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 29.08.2010

Verden er full av musikk. Noe liker man, noe liker man ikke. Og så er det den tredje kategorien: Musikk man ikke har bedt om å få høre der og da.

Et par ferske eksempler: Håndverkerne som bytter bordkledning på naboens hus, hygger seg på stillaset med P3 på full guffe. Klesbutikkene på Torgallmenningen konkurrerer med omreisende musikanter om hvem som kan støye mest. Og byens nye studenter ankommer det høyere utdannelsessystemet for full musikk. I mitt nabolag er det Vor-, Mittel- und Nachspiel døgnet rundt med musikk for åpne hybelvinduer – akkompagnert av Isbilen som kjører omkring og spiller sin forrykte versjon av «Norge Rundt». Og et eller annet sted står det alltid en bil med motoren i tomgang og en ullen bass dunkende fra CD-spilleren mens sjåføren venter på en kompis som aldri kommer.

  

Ved slike anledninger tenker jeg på Unescos internasjonale musikkråd og den resolusjonen de vedtok i 1969 der de skrev:  «Vi fordømmer enstemmig den uakseptable krenkelsen av individuell frihet og alles rett til stillhet gjennom misbruk av innspilt eller kringkastet musikk på private og offentlige steder». I samme forbindelsen planla de en undersøkelse som skulle belyse alle sider av saken slik at relevante myndigheter i hele verden kunne få forslag til tiltak «beregnet på å sette en stopper for dette misbruket».

Den gangen for førti år siden var det bare uvettig bruk av grammofon og radio som var problemet. I dag er de tekniske mulighetene for å plage andre med uønsket musikk mangedoblet. Og i tillegg er det kommet et nytt psykologisk moment inn i bildet: Dagens musikkforurensere mener vanligvis at de er i sin fulle rett til å fylle det offentlige rommet med den musikken de selv liker.

Den amerikanske forfatteren Garret Keizer som nettopp har utgitt en bok om støy, mener man bør si til musikkforurenserne at de har rett til å gjøre og høre hva de vil innenfor privatlivets fire vegger. Men det offentlige rommet har vi alle rett til, og «ingen har rett til å erobre hele dette rommet, inklusive hele det akustiske rommet, til egne formål».

Virker ikke det litt naivt? Keizer har trolig aldri prøvd å framføre dette argumentet for en gruppe fulle NHH-studenter i en sen nattetime. Og løsningen hans er selvsagt grunnleggende feil. Stillhet er ikke noe privatpersoner skal krangle seg til. Musikkforurensning er, som all annen forurensning, et anliggende som krever offentlig regulering.

«Alles rett til stillhet» må sikres med tiltak fra «relevante myndigheter». Mente Unescos internasjonale musikkråd i 1969. Synd at de aldri klarte å få gjennomslag for dette synspunktet.

Overraskelser for øret

Bergens Tidende, 23.06.2010

Kreken

Phonophani

rune grammofon

Imponerende collager av lyder og stemmer

I starten av fotball VM snakket vi mer om støyen på stadion enn om selve kampene. Men nå har de fleste vel egentlig vennet seg til at par tusen fotballfans plutselig reiser seg og blåser vuvuzela og frambringer en infernalsk larm med uklare assosiasjoner av fabrikkhall, tåkelur og brunstige elefanter.

Jeg tror Espen Sommer Eide har sansen for vuvuzela-ritualet. Selv har han i mange år arbeidet med hverdagens larm og støy som han sampler og bearbeider elektronisk og omdanner til eiendommelige lydkunstverk. Sammen med Dag-Are Haugan i duoen Alog fikk han Spellemannsprisen i 2005 i kategorien elektronika. I disse dagene utgir han under dekknavnet Phonophani platen Kreken – der det er larm og støy og lyd til overflod. Men – skal det tilføyes – vesentlig mer nyansert og artikulert larm og støy enn det vi hører i transmisjonene fra Johannesburg.

Det er tolv numre platen. Plateselskapet hevder at de rare titlene er norske stednavn. Kanskje det. Det er i alle fall en slags norsk tone i prosjektet. Ikke slik at man kan peke på bestemte melodier eller instrumenter, men snarere at man av og til gjenkjenner noen fraser eller klanger midt i alt det andre som rører seg på denne platen.

Det er ikke elektronisk manipulert støy alt sammen på platen. Det er også stemmer og vanlige instrumenter. For eksempel dukker Jenny Hval opp i «Mendel» og synger en enkel melodi akkompagnert av noe som av og til minner om romantisk musikk for cello og klaver hørt gjennom en gammel, skrattende radio. I «Neverdal» møter vi den danske tidligmusikk-mezzosopranen Agnethe Christensen som synger stev og blandes med klangen av et udefinert, nesten japansk-klingende strengeeksperiment. Og nå vi er i den delen av verden: «Gubijinso» er et flott stykke elektro-pop med cameo appearence av den japanske improvisasjonskunstneren Haco.

Hva slags lyder og instrumenter Eide har arbeidet med i utgangspunktet, og hvordan han har omformet dem, er vanskelig å si. Og kanskje heller ikke så interessant. Det viktigste er at han ut av materialet sitt har skapt store, imponerende collager av lyder og stemmer i mange lag. Og at det er overraskelser for øret rundt hvert hjørne på denne platen.    

Med bred pensel

Anmeldelse, 09.06.2010 (ikke trykt)

Verk av Robert Schumann

Saleem Abboud Ashkar, klaver

Nikolaj Znaider, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

En flott avslutning på to flotte uker

Så ble det festspillavslutning med klaverkonsert i a-moll. Riktignok Schumanns, ikke Griegs. Men likevel. Det var den unge palestinske pianisten Saleem Abboud Ashkar som var solist. Han startet med en sirlig, nesten forsiktig presentasjon av temaet og man skjønte med en gang at dette ville bli en litt annerledes tolkning enn man er vant til.  Utover i konserten demonstrerte han flere ganger at han har både kraft og teknikk til å løfte de utadvendte partiene i dette verket. Men det var samtidig klart at han hadde betydelig mer sans for de lyriske, dvelende kvalitetene og det brede, syngende foredraget.

Det var mer Schumann på programmet, de to siste symfoniene med Nikolaj Znaider som innsiktsfull reisefører. Man kan kanskje dele verdens dirigenter inn i to store grupper. Det er dem som har et analytisk røntgenblikk. De gjennomlyser verkene og framviser deres indre mekanikk. Znaider  hører definitivt til i den andre gruppen der vi finner de samlende, syntetiserende dirigentene. Han har et tydelig kroppsspråk, han viser musikerne og oss hva som er viktig i verket, men han er ikke detaljorientert. Han er opptatt av samspillet, de store formene, den velformede frasen, det lange åndedraget.

Denne strategien passer utrolig godt til Schumanns romantiske symfonier. De er viltvoksende fortellinger, fulle av digresjoner, plutselige innfall og innskudd. Znaider holdt sammen på det hele. Han malte de pastorale satsene i den «Rhinske» symfonien med bred pensel, og valgte generelt litt langsomme, romslige  tempi for å få alt med. Av og til minnet han nesten om Celibidache. Kanskje er det karakteristisk at det er de eldre dirigentene man kommer til å tenke på når man hører ham. Det er noe fascinerende «old school» over ham, både når han spiller fiolin og når han dirigerer.

Musikerne i BFO likte tydeligvis å spille med en dirigent som har sans for denne delen av repertoaret. De hadde i alle fall en formidabel kveld. Alt var på plass. Sømløse overganger.  Flotte solopartier. Lengsel i strykerne og smell i messingen.  En flott avslutning på to flotte uker.

Lojalitet og tålmodighet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 09.06.2010

Tenk deg en kino der setene er plassert slik at de fleste tilskuere ikke ser lerretet eller bare så vidt skimter den aller øverste delen. Og tenk deg i tillegg at kinoens lydanlegg av og til svikter slik at man ikke får med seg hva skuespillerne sier. Ville du gå og se film på disse betingelsene? Nei vel?

Men vi som går på klassisk konsert her i byen, ender temmelig ofte i slike situasjoner. Det blir spesielt tydelig hvert år under festspillene: Bergen har faktisk ikke lokaler nok til disse mange konsertene, i alle fall ikke skikkelig velegnete lokaler.

Jo da, vi har Grieghallen. Kjempegod akustikk og flott amfikonstruksjon med fritt utsyn fra alle plasser. Og vi har Peer Gynt salen med rimelig akustikk og fritt utsyn fra oppstigende tilskuerplasser. Og vi har Troldsalen – som riktignok ligger langt vekk fra sentrum, men som i alle fall scorer høyt på akustikk og utsyn, og som i tillegg har utsikten over Nordåsvatnet som ekstragevinst.

Men så begynner problemene. De fleste andre steder i byen må tilskuerne sitte i rekker bak hverandre på gulvnivå med redusert utsyn. I Håkonshallen er scenen hevet en smule. Det er ikke noen ideell løsning, men her kan man i det minste se musikerne. Det er vanskeligere å høre dem av og til. En enkel begeistret motorsyklist på vei rundt Bergenshus Festning er nok til å drukne musikken i flere minutter. I Logen er det en tilsvarende scenekonstruksjon og tilsvarende støyproblemer.

Og så var det kirkene. De blir flittig brukt som konsertsaler både under Festspillene og ellers i løpet av året. Men de egner seg ikke til dette formålet. I de fleste av dem er akustikken god, men hvis man i tillegg vil se musikerne, må man komme tidlig og kapre seg en plass på de aller første benkeradene eller ved midtgangen. Pluss at det er problemer med lydisoleringen mange steder.  

Jeg misunner ikke festspilldirektøren som hvert år må prøve å stappe et stort musikkprogram inn i disse få hulrom. Og det er neppe utsikt til at byen får flere og bedre konsertsaler i overskuelig framtid. Altså blir det business as usual. Neste år sitter vi der igjen – på jernharde benker i en kirke der usynlige musikere spiller et sted i bakgrunnen, i Logen der en spinkel strykekvartett konkurrerer med syngende Brannsupportere i drift over Torgallmenningen, i Håkonshallen der en ung sopran blir akkompagnert av innkommende fly som får gulvet til ryste og rutene til å klirre .

Bare rolig. Vi skal nok komme. Vi svikter ikke. Vi som liker klassisk musikk er det mest lojale, mest tålmodige publikum i byen.  

Noe helt eget

Bergens Tidende, 09.06.2010

Living Live

Green Serene & Per Jørgensen:

Aim Records

Ung klavertrio møter Per Jørgensen

Han har mastergrad i jazz-bass fra Norges Musikkhøgskole. Men det var ikke noe spesielt akademisk over Jo Skaansars spill på platen «Den blåaste natt», hans masteroppgave som utkom i januar. Nå er han aktuell med ny plate, «Living Live», denne gangen som medlem av gruppen «Green Serene» med Espen Berg på klaver og Andreas Evjen Håkestad på trommer, en tøff kombinasjon av unge, talentfulle musikere som skaper liv og røre i det klassiske klavertrioformatet. Skaansar legger fundamentet med stor, varm tone og er like levende og lekende som akkompagnatør og som solist. Det er snakk om live-opptak fra konserter i februar og mars 2009. Det meste av materialet er signert Skaansar og Berg. Med seg har de en ualminnelig velopplagt Per Jørgensen som kaster seg inn i musikken med ustyrlig energi. Han spiller trompet, han spiller tromme, han skriker og han skråler. Og skaper sammen med den unge trioen et helt eget musikalsk univers.

Allsidig fiolintalent

Bergens Tidende, 04.06.2010

Vilde Frang, fiolin

Christian Ihle Hadland, piano

Festspillene

Håkonshallen

Tidlig og sen romantikk – og Bartók innimellom

Det var romantisk musikk på programmet i går kveld da Vilde Frang holdt konsert i Håkonshallen. Først Schuberts fiolinsonate i A-dur (D. 574), den eneste han skrev for dette formatet, et underholdende, melodisk verk som Frang formet med sangbare melodiske linjer, fine markeringer av rytmiske aksenter og med store, eksplosive utladninger i de raske satsene.

Men hvis man bare hadde hørt dette ene verket, ville man ha gått hjem med en helt feil oppfattelse av musikeren Frang. For det likefremme, organiske uttrykket i Schubert-sonaten er bare ett aspekt av hennes allsidige fiolintalent – noe som ble tydelig da hun umiddelbart etter gikk alene på scenen og ga en skarp, ekspressiv – og teknisk kontrollert – tolkning av Bartóks sonate for solofiolin (Sz. 117). Bartók skrev den som en slags hyllest til Bach – førstesatsen har chaconne-karakter, andresatsen er en firestemmig fuga osv. Det klinger som Bach; det er ekkoer av barokk fiolinteknikk i alle fire satser; og likevel er dette noe helt annet. Annerledes, nåtidig musikk – og i Frangs autoritative, suverene tolkning musikk som er like sterk og overveldende som Bachs gamle sonater og partitaer for solofiolin.

Konserten sluttet med romantikk av det sene slaget – en fiolinsonate signert Richard Strauss, hans op. 18. Schuberts tidligromantiske sonate som innledet konserten, hadde tittelen «Duo» for å understreke at fiolinen og klaveret var tenkt å skulle være jevnbyrdige partnere, men denne betegnelsen passet for så vidt langt bedre på den avsluttende Strauss-sonaten der Christian Ihle Hadland for alvor kom i sentrum av begivenhetene og ikke bare støttet Frang, men også ga henne aktivt motspill i en flott, fargesprakende tolkning. 

Ekstranummer: Sibelius – hans «Humoreske» nr. 5 spilt lett og underfundig, med nettopp det gode humøret som tittelen tilsier.

Maratonformatet

Bergens Tidende, 02.06.2010

Mozart: Fiolinsonatene

Wolfgang Schneiderhan, fiolin

Carl Seemann, klaver

Deutsche Grammophon

Historisk makkerpar med gode Mozart-tolkninger

Da var det festspilltid igjen. To flotte uker med konserter overalt i byen, både inne og ute. Og med maratonforestillinger på tre til fire timer. Alle Bachs Brandenburg-konserter avviklet på en enkelt kveld. Alle hans cellosuiter en annen kveld. Vi husker tilsvarende opplegg fra tidligere festspill.

Noe av poenget med slike maratonforestillinger er at de liksom løfter konsertene opp i en annen divisjon og gjør selve framføringen av musikken til «events». Og «events» må enhver kulturfestival med respekt for seg selv ha i disse årene. Vi, publikum i salen, synes det er litt stas med slike konserter. Vi føler oss helt sporty når vi sitter der og lytter oss igjennom en skikkelig bit av musikkhistorien i løpet av en enkelt kveld.

Vi kjenner selve formatet fra vår egen platesamling. Plater som er konstruert som en vanlig konsert med blandet program, er etter hvert temmelig sjeldne. Cd’enes lange spilletid har trukket plateprodusentene i retning av det samlede og heldekkende, mot maratonformatet, den musikalske teppebombingen, mot boksene – med begge bind av Bachs Wohltemperierte, alle Beethovens symfonier, alle Schuberts strykekvartetter og så videre.

Den nye boksen fra Deutsche Gramophon med alle Mozarts fiolinsonater er et godt eksempel på genren. Det er snakk om en gjenutgivelse av innspillinger fra midten av 1950-tallet med to av selskapets store, gamle stjerner, fiolinisten Wolfgang Schneiderhan og pianisten Carl Seemann. Altså musikalsk resirkulering –  som ikke har kostet selskapet all verden, og som til og med kan gå hen og gi litt ekstra inntekter.

For all del, dette er veldig gode tolkninger. Perlman og Barenboim spilte disse sonatene som om det var romantisk musikk. Tidligmusikkparet Rachel Podger og Gary Cooper spiller dem med duse farger og myk klang. Makkerparet Schneiderhan og Seeman er et godt korrektiv til begge holdninger. Hos dem er sonatene helt streit musikk som spilles nøkternt og omhyggelig, med klassisk måtehold, slik de spilte det meste av det sentrale repertoaret den gangen på 1950-tallet.     

Men kommer jeg til å sette meg og høre alle disse tre cd’ene fra ende til annen igjen – slik jeg har gjort det for å skrive denne anmeldelsen? Neppe. Jeg vil trolig ta en enkelt sonate i ny og ne, kanskje mest av historisk interesse for å gjenoppfriske minnet om Schneiderhan, huske hvordan han spilte Mozart den gangen. Hadde det derimot vært snakk om Mozart-maraton i Logen? Det hadde vært noe.

Høyspent

Bergens Tidende, 02.06.2010

Peter Pears

An Anniversary Tribute

Decca

Gjenhør med tenoren Peter Pears

Da Peter Pears og Benjamin Britten flyttet sammen i 1937, startet de et samliv som kom til å prege engelsk musikk i førti år. Britten skrev alle sine viktigste vokalverk til Pears. Og tenoren Pears ga dem et helt særegent uttrykk slik at det i dag framdeles er vanskelig for andre å framføre dem. I anledning hundreåret for hans fødsel har Decca utgitt denne boksen fylt med klassiske opptak fra 1940-tallet og framover. Vi hører Pears både i Brittens vokalverk og i verk skrevet til ham av samtidige engelske komponister. Stemmen hans er «an acquired taste», noe man må venne seg til. Mange klarer det aldri. For den er ganske eiendommelig – høyspent, klagende, med svevende intonasjon, alltid presset til det ytterste. Men det er snakk om et bevisst stilvalg fra hans side, og den nervøse, intense klangen passer fint til den engelske samtidsmusikken. Derimot virker han temmelig ordinær når han girer ned og synger Bach, Schubert og Schuman –noe som denne boksen også dokumenterer.

Det typiske

Bergens Tidende, 02.06.2010

Leif Ove Andsnes, klaver

Det Norske Kammerorkester

Festspillene

Grieghallen.

Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester med blandet program

Er det et faresignal at man blir fristet til å bruke ordet «typisk» om et stykke samtidsmusikk, er det et tegn på at komponisten har funnet seg til rette i et særlig uttrykk, at rutinen lurer om hjørnet? Kanskje det. I alle fall var det noe veldig typisk over «La Mattina», danske Bent Sørensens klaverkonsert, som Leif Ove Andsnes og Det Norske Kammerorkester framførte i Grieghallen i går. Det er noe velkjent, typisk sørensensk over den musikalske strategien med å legge fram stumper av noe som minner om eldre musikk  og dekke dem til med lag etter lag av duse orkesterklanger slik at man av og til glemmer dem inntil de plutselig bryter fram og forsvinner igjen.

Andsnes spilte den krevende klaverstemmen med upåklagelig teknikk og musikalsk nærvær, men framførelsen hans kunne vel ikke helt skjule at det er noe utydelig og formløst ved dette verket.

Det var enda mer samtidsmusikk på programmet, en liten overraskelse til og med: Lasse Thoresen hadde nettopp fått Nordisk Råds Musikkpris 2010 for «Opus 42», et vokalverk i fire satser. Det ble feiret av Nordic Voices som ga en formidabel velklingende framførelse av førstesatsen – et stykke musikk som opprinnelig var bestilt av festspillene og som ble urframført for to år siden.

Ellers var det et ganske blandet program kammerorkestret presenterte. Det startet med en symfoni signert  Carl Philipp Emanuel Bach, et stykke musikalsk metervare, frisk spilt, uten omsvøp og uten større overraskelse. Da var det mer å hente i Terje Tønnesen transkripsjon for strykeorkester av Leoš Janáceks stormfulle strykekvartett nr. 1 «Kreutzer-sonaten». Og til slutt kom Leif Ove Andsnes tilbake og satte tingene på plass med en robust og dramatisk versjon av Mozarts klaverkonsert nr. 24. Og da var ingen grunn til å bruke ordet «typisk».

Maraton

Bergens Tidende, 01.06.2010

Bach: Suiter for solocello nr. 1-6 (BWV 1007-12)

Jaap ter Linden, cello og cello piccolo

Festspillene

Domkirken

Et høydepunkt i årets festspillprogram

Vi var i Domkirken på søndag for å høre Jaap ter Linden, den store hollandske tidligmusikk-cellisten. «Velkommen til maraton», sa han til publikum. Og maraton ble det – Bach-maraton, tre timer i selskap med en ensom musiker som sitter i kirken og spiller seg igjennom alle Bachs seks suiter for solocello. En musikalsk styrkeprøve, en nesten umenneskelig kraftanstrengelse

Hver av de seks suitene består av et preludium og fem nok så forskjellige dansesatser. Men som kvelden gikk, ble det tydelig at Linden ikke bare tolket den enkelte suiten og dens satser som en helhet, men at han også oppfattet selve serien av suiter som ett stort, sammenhengende verk.

Der Rostropovitsj og de andre gamle cellistene spilte hver enkelt av suitene med stor tone og deklamerende uttrykk, bygget Linden en stor spenningsbue opp fra nr. 1 til nr. 6. Han startet nesten stillferdig og spilte de tre første suitene med lett, myk tone, ofte med overraskende raske tempovalg og med understreking av det flytende og strømmende i musikken. Så i Ess-dur suiten, den fjerde i rekken, endret musikken karakter. Plutselig var det mer bunn i uttrykket, sarabanden hadde tyngde og det ble større kontraster mellom de enkelte satsene.

Det fortsatte i den femte suiten som ble spilt med en syngende, nesten messende tone. Nå var det ikke lenger dansemusikk vi hørte, men musikalsk retorikk, et stort deklamerende uttrykk bare avbrutt av en enkel, prunkløs tolkning av den nesten minimalistiske sarabanden. Og da var det tid for den store avslutningen: Den sjette suiten spilt på en cello piccolo med fem strenger, noe som ga preludiet en nesten overjordisk vakker klang og som fikk fram de folkemusikalske, sekkepipeaktige effektene som også ligger i Bachs musikk.

Maraton, styrkeprøve, kraftanstrengelse – Jaap ter Linden var tydeligvis utmattet da han satte punktum kvart over elleve søndag kveld. For oss som fikk lov å være med på reisen, ble denne kvelden det foreløpige høydepunktet i årets festspillprogram.

Hørespill

Bergens Tidende, 30.05.2010

Edvard Fliflet Bræin: Anne Pedersdotter

Knut Hendriksen, regi        

Marte Moen Danielsen, scenografi           

Peter Szilvay, dirigent       

Forsvarets musikkorps Vestlandet

KorVest og Collegiûm Mûsicûm

Bergenhus festning

Problematisk framføring av Edvard Fliflet Bræins opera

Det beste ved framføringen av Anne Pedersdotter var musikken. Edvard Fliflet Bræin skrev den i sin tid for symfoniorkester. På fredag hørte vi den i Erling Rydlands solide transkripsjon for blåserorkester som Divisjonsmusikken og Peter Szilvay spilte så godt at man ikke savnet strykerne i det hele tatt. Den litt harde, kalde messingklangen viste seg å passe helt fint til Bræins kantede, Hindemith-inspirerte musikk. 

Den sceniske framføringen var betydelig mer problematisk. For det første fordi eksersisplassen på Bergenhus festning er uegnet til slikt. Terrenget skråner riktignok lett nedover mot scenen, men ikke nok til at det blir skikkelig amfi – noe som betyr at man fra halvdelen av plassene ikke ser scenen, men bare så vidt skimter hodene av sangerne i heldige stunder. Jeg så deler av operaen stående i bakgrunnen der det var bedre overblikk. Det følgende er skrevet med forbehold for at jeg ikke fikk alt med meg.

Operaen er i utgangspunktet lang, alt for lang. Det er lite action i den, og det meste av historien avvikles i samtaler.  Knut Hendriksens regi hjalp ikke på dette. Det meste av tiden sto eller satt personene stivt plassert i statiske tablåer, og når de endelig handlet fysisk, skjedde det med nærmest stumfilmaktig gestikk, av og til på grensen til det komiske. Man lurer på hva en Calixto Bieito kunne ha fått ut av denne operaen.

Under disse omstendighetene ble det ekstra mye vekt på den musikalske side av saken. Heldigvis var det mange gode sangere involvert.  Bassen Carsten Stabell sang den gamle bispens parti med tyngde og verdighet og sopranen Kari Hamnøy var en ekspressiv, hevnende Merete Beyer. Hovedrollen som Anne Pedersdotter ble sunget flott og dramatisk av den sterke, svenske sopranen Ingela Brimberg, og i rollen som hennes unge stesønn og elsker hørte vi en annen svenske, tenoren Tomas Lind. Han slet en del med intonasjon og frasering i de første aktene, men sang seg opp etter hvert, og han var den av sangerne som hadde det sterkeste sceniske nærvær. Så vidt jeg kunne se. 

Kveldens beste øyeblikk? Da Statsraad Lehmkuhl kom glidende majestetisk forbi bak festningen.

Ubehaget i kulturen

Bergens Tidende, 27.05.2010

Festspillene / Film

Koyaanisqatsi (1982)

Godfrey Reggio, regi

Philip Glass, musikk

Philip Glass Ensemble

Morten Lassenius Kramp, bass

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor og sangere fra Kor Vest

Michael Riesman, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Effektiv framførelse av Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi

Det var premiere i Grieghallen i går. Vel, ikke premiere på Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi. Den er – som Philip Glass’ musikk – fra 1982. Men Europa-premiere på filmen akkompagnert av live musikk med Glass selv som keyboardist.

Filmen har selvsagt ikke endret seg siden 1982. Den er framdeles et visuelt orgie som starter med en skarp motsetning mellom vidstrakte, mennesketomme naturområder og forurensede industriområder. Og som fortsetter med bilder av overbefolkede storbyer, rakettavfyringer, fortettede trafikkmaskiner osv. 

Naturen er hellig og herlig, men menneskene ødelegger verden. Budskapet er enkelt, på grensen til det banale. Men Reggio formidler det effektivt med virtuos utnyttelse datidens mest avanserte fly- og filmteknologi. Her er sveipende luftfotografier bortover storslåtte ørkener og canyons, og her er time- lapse teknikk som får skyene til å danse og bilene på motorveiene til å likne flytende lavastrømmer.

I 1982 mente mange at filmen mest var beregnet på eldre, skjeve hippier. Men sett i dag, nesten tretti år senere, er det ikke new age filosofien og referansene til Hopi-indianerne som virker slående. Det er derimot selve Reggios raseri, hans vemmelse, hans ubehag ved den moderne kulturen, og hans insisterende, akselererende framvisning av alt det groteske og obskøne ved det amerikanske samfunnet. Koyaanisqatsi er, sett i dag, en slags oppdatert «Modern Times». Uten Chaplins humor og uten forsonende momenter.

Philip Glass’ musikk hadde heller ikke endret seg, selv om den i går ble framført med stor besetning. Den var framdeles like irriterende og enerverende, med evige repetisjoner av enkle melodiske celler spent ut over enkle harmonisekvenser. But it works, mate! Musikken hans fungerer som bare det. Nå som den gang. Han bruker alle de eldste knepene i filmkomponistenes  bok, lar musikken forme den uformelige bildestrømmen og legger spooky klanger inn under bildene av verdens heslighet når det trenges. Diskret er han ikke. Men hvis musikken hans ikke var der, ville filmen falle sammen som de eksploderende høyblokkene Reggio er så fascinert av.

Glass og hans musikere og dirigenten Michael Riesman hadde prøvd dette før og hadde full kontroll. Og BFO og koret inntog sine plasser og føyde seg fint inn i sammenhengen. Koyaanisqatsi er en menneskeskapt maskin. Den går som smurt. Effektivt og sikkert.