I remiksingens tidsalder

Bergens Tidende, 08.10.2014

Steve Reich

Radio Rewrite

Nonesuch

Et vellykket eksempel på remiksing på tvers av musikalske grenser

«Folk som tar musikkutdannelse i dag, er ikke lenger tvunget til bare å like Beethoven – de kan også like Radiohead. Og de gjør det» – sa Steve Reich siste år da han presenterte «Radio Rewrite», en ny komposisjon inspirert av Radioheads musikk.

Reich har alltid mast om at samtidskomponister burde arbeide med rockemusikalsk materiale. Selv har han nesten aldri gjort det. Et av de eneste, tidligere forsøk er hans «Electric Counterpoint» fra 1987 der en elgitarist spiller live mot båndopptak av ni andre gitarstemmer. Det var Pat Metheny som spilte alle stemmene da stykket ble utgitt på plate, og med tiden har denne versjonen fått en viss utbredelse blant indierockere og elektronikafolk. Et hjemlig eksempel er Røyksopp som på sin hjemmeside presenterer lydeksperimenter basert på materiale fra stykket.

Reich hørte Radioheads gitarist Jonny Greenwood spille «Electric Counterpoint» på en festival i Polen i 2011. Greenwood hadde – som Metheny i sin tid – selv spilt inn alle gitarsporene på tapen, noe som imponerte Reich. På dette tidspunktet kjente han tilsynelatende verken Greenwood eller Radiohead, men han ga seg til å lytte til musikken deres. Og endte så med å flette noe av materialet inn i et bestillingsverk til London Sinfonietta. Resultatet ble «Radio Rewrite» – som London-ensemblet spilte på Festspillene i år. Nå er det anledning til å høre stykket igjen, denne gang på plate, spilt av det amerikanske samtidsensemblet Alarm Will Sound under ledelse av Alan Pierson. På platen hører vi også Jonny Greenwood spille sin versjon av «Electric Counterpoint». Og den amerikanske avantgarde-pianisten Vicky Chow fra Bang on a Can spiller «Piano Counterpoint», en versjon av et Reich-stykke fra 1973.

Det er store avstander i tid mellom de tre verkene på denne platen. Og også merkbare musikalske forskjeller. De to Counterpoint-stykkene fra 70- og 80-årene er «klassisk» Reich: durende, insisterende komposisjoner basert på enkle fraser som gjentas med ørsmå forskyvinger slik at det etter hvert oppstår skjeve rytmiske mønstre og kantede harmoniske forløp. Reich bruker tilsvarende resirkuleringsteknikker i «Radio Rewrite», men det er noe mer i spill – og på spill – her. Riktignok er det ikke mange direkte lån fra Radiohead i dette stykket – du gjenkjenner kanskje en akkordrekke fra «Everything in Its Right Place», et par melodistumper fra «Jigsaw Falling into Place», men ikke mye mer. Til gjengjeld er det klanglige assosiasjoner til gruppens musikk og tydelige ekkoer av deres elektroniske lag-på-lag konstruksjoner. Og – vel så interessant – det er en bredde i uttrykket som var nokså uvant i Reichs tidligere verk. Det er som om Radioheads avslappede holdning til materialet og deres stillferdige, uimponerte kobling av uvante, uregelmessige taktarter og sangbare rock-fraser har fått noe til å løsne i 78-åringen Reich.

«Nå, i det tidlige 21. århundre, lever vi remiksingens tidsalder der musikerne tar samples av annen musikk and mikser dem inn i deres egen lyd», sa Reich da platen ble lansert nå nylig. «Radio Rewrite» er et vellykket eksempel på remiksing på tvers av musikalske grenser. Stykket har en lekende kompleksitet som klinger annerledes, friere, enn det sammenbitte, mekanisk pumpende uttrykket som kjennetegner mange av Reichs tidligere verk.

Nattstemninger

Bergens Tidende, 01.10.2014

Matthias Goerne

Wanderers Nachtlied

Schubert Edition vol. 8

Harmonia Mundi

Matthias Goerne finner nye stemninger og sammenhenger i Schuberts sangskatt

Det er etter hvert et kvart århundre siden pianisten Graham Johnson og plateselskapet Hyperion begynte å utgi Schuberts samlede lieder. Resultatet ble 30-40 cd’er. Alle tidens førende sangere deltok. Og det ble også plass til nye talenter. For eksempel skapte den unge, tyske barytonen Matthias Goerne sensasjon med sin tolkning av Winterreise.

Goerne har sin egen Schubert-serie nå. Han og plateselskapet Harmonia Mundi er nådd til bind 8 og det er planen at det skal bli 12 til slutt. Selv om en del av bindene inneholder 2 cd’er er det klart at Goerne aldri vil kunne dekke hele Schuberts verk. Han har heller ikke noe ønske om å gjøre Hyperion-utgaven kunsten etter. Han går i stedet på oppdagelse blant sangene, han oppsporer tekstlige sammenhenger, finner felles stemninger og følelsesuttrykk på kryss og tvers av Schubert-kronologien. Og skaper plater der de enkelte sangene belyser hverandre, både musikalsk og tekstlig.

I bind 8 – som inneholder 2 cd’er – dreier det seg om nattstemninger. Og er det noe Goerne kan, så er det å fremstille romantikkens melankolske og vemodige univers. Stemmen hans er mørk og fløyelsmyk, hans legato-frasering er uten konkurranse. Han går dypere i tekstene enn noen annen av tidens Schubert-sangere. Og han er ikke redd for å velge ekstreme tempi for å få tekstlige eller musikalske poenger frem. At han også er den store fortelleren blant tidens liedsangere, hører vi når han «spiller» og karakteriserer alle de forskjellige rollene i kjente verk som «Der Tod und das Mädschen», «Der Zwerg» og «Heidenrösslein».

Han akkompagneres innforstått av sine to faste pianister – Helmut Deutsch på første cd, Eric Schneider på den andre.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 24.09.2014

József Szigeti, Béla Bartók

Hungaroton

1940

På dette historiske opptaket hører vi komponisten Béla Bartók i rollen som pianist sammen med den ungarske fiolinisten József Szigeti på konsert i Washingtons Library of Congress en aprildag i 1940. På programmet står Beethovens Kreutzer-sonate, Debussys fiolinsonate samt to av Bartóks egne verk – den andre fiolinsonaten og Rapsodi for fiolin og klaver nr. 1. De amerikanske kritikerne syntes Bartók spilte tørt og kantet, og at verkene hans var uforståelige og formløse. Vi som lytter i dag, hører en Bartók som i tett samspill med Szigeti presenterer en meget personlig tolkning av egne verk. Og vi hører samtidig merkelige, uventede forbindelser mellom komponisten Bartók og to så umiddelbart forskjellige komponistkolleger som Beethoven og Debussy. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 17.09.2014

Visa på annorlunda vis

Art Farmer Quartet med Jim Hall

Atlantic

1964

Året er 1964. Art Farmer er på Sverigesturne med kvartetten sin. Og blir inspirert av Jan Johanssons «jazz på svenska». Resultatet blir en plateinnspilling med seks svenske folkeviser i enkle, skisseaktige arrangementer. Farmer selv spiller flygelhorn med myk, mørk tone. Jim Hall støtter opp med diskrete gitarakkorder og blomstrende, skjeve soloer. Steve Swallows akustiske bass synger i bakgrunnen. Og Pete La Roca romsterer med trommene sine og sparker musikken fremover. Seks lavmælte, såre versjoner av svenske folketoner, kongenialt tolket som storbyblues av amerikanske jazzmusikere. Opprinnelig het platen «Visa på annorlunda vis». I dag finner du den under navnet «From Sweden with Love».  

Ved reisens slutt

Bergens Tidende, 17.09.2014

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

The Beethoven Journey

Piano Concerto No.5

Choral Fantasy

Sony Classical

Andsnes avslutter sitt Beethoven-prosjekt med fin, stram tolkning av Keiserkonserten

Da Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra presenterte tredje etappe av «Beethoven Journey» på Festspillene i år, var reisen for så vidt allerede avsluttet. I alle fall reisen som plateprosjekt. Tidligere på uken hadde de spilt samme program på den årlige musikkfestivalen i Prag. Sonys teknikere var på plass i salen. Og nå, snaue fire måneder etterpå, får vi så resultatet på plate: Beethovens 5. klaverkonsert («Keiserkonserten») og Fantasi for klaver, kor og orkester («Korfantasi», op. 80), opptatt live i Rudolfinum, Prags gamle, ærverdige konserthus.

Det er trolig ikke den helt store forskjellen mellom det vi hørte i Grieghallen den gang i mai og det vi hører nå i konsertopptaket fra Prag. Men likevel. Selve plateformatet får oss til å lytte på en annen måte. Kanskje hører vi også mer når vi ikke må forholde oss til synsinntrykket av Andsnes som både er solist og dirigerer orkesteret fra klaverkrakken. Eller kanskje er liveopptaket fra Prag redigert slik at det er blitt en annerledes balanse mellom solist og orkester. Under alle omstendigheter står Mahler Chamber Orchestra tydeligere i platens lydbilde. Og virker også som en sterkere, mer kontant motvekt til Andsnes enn jeg husker dem fra Grieghallen.

At det er et kammerorkester som spiller her, hører vi fra første takt – eller rettere i de første hundre taktene. Den lange orkesterinnledningen til Keiserkonserten er stramt formet og fremstår nesten som et selvstendig verk. Lyden er lett, slank med delikate strykerklanger og elegante solistiske detaljer i horn og treblåsere. Så bryter Andsnes igjennom med lange girlander av triller og løp. Og møtes av et orkester som har tilstrekkelig muskelkraft til å gi det virtuose pianistiske festfyrverkeriet motspill.

Det innforståtte samspillet mellom Andsnes og orkesteret fortsetter i andresatsen der stemmene fletter seg sammen og glir innover hverandre slik at det ofte er vanskelig å si hva som er forgrunn og bakgrunn eller hvem som akkompagnerer hvem. Men i tredjesatsen er det ingen tvil. Helt fra de første nølende, prøvende frasene i klaveret er det Andsnes som driver verket – med en djerv, kontant tolkning av Beethovens humoristiske Rondo.

Fra konserten i Grieghallen husker jeg roen og stilheten i Andsnes’ tolkning av andresatsen. Det er et tilsvarende stille, åndeløst sted i opptaket fra Prag – nå i tredjesatsen, helt mot slutten der Andsnes og en ensom pauke legger musikken til hvile før orkesteret smeller til med den store, avsluttende eksplosjonen.

Her kunne platen og «The Beethoven Journey» for min del gjerne slutte. Men nå ble det i stedet kor ved reisens slutt – Beethovens Korfantasi med Andsnes, Mahler Chamber Orchestra og Prags Filharmoniske kor ledet av Lukas Vasilek. Det er ikke noe å si på fremførelsen, men plassert etter den fine, stramme tolkning av Keiserkonserten, kommer dette merkelige, litt leddløse verket uunngåelig til å virke som et antiklimaks.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 10.09.2014

GO!

Dexter Gordon

Blue Note

1962

Dexter Gordon mente selv at GO! var hans beste plate. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Rytmegruppen – Sonny Clark (klaver), Billy Higgins (trommer), Butch Warren (bass) – var, som han sa, «så tett på det perfekte som det er mulig». Repertoaret var et lykkelig miks av originalkomposisjoner, standards og ballader. Gordon selv hadde full kontroll over tenorsaksofonen sin. Han var i toppform, fysisk og psykisk, en uuttømmelig kilde av musikalsk fantasi, av sitater og ville assosiasjoner. Han var energisk, intensiv i uptempo-numrene. Og hadde all verdens tid når han fikk balladene til å blomstre med sin karakteristiske hengende frasering. Seks numre, 5-7 minutter hver. LP-formatet satt. Stramt, godt. 

En fest for øret

Bergens Tidende, 10.09.2014

Nelson Freire

Radio Days

The Concerto Broadcasts 1968 – 1979

Decca

Radioopptak med pianisten som ikke ville i platestudiet 

Den brasilianske pianisten Nelson Freire fyller 70 i neste måned. Han debuterte internasjonalt i 1957 og ble i løpet av 1960-tallet berømt for sine tolkninger av de store klassikerne. Han har alltid likt å spille konsert, men var lenge merkelig sky og tilbakeholdende når det gjaldt plateinnspillinger. På platemarkedet var han nesten ukjent inntil 1990-åra. Og det var først da han fikk kontrakt med Decca i 2001 at han ble et navn for et større publikum.

Hvordan spilte han før den tiden? Det hører vi på «Radio Days», en dobbelt-cd med europeiske live-opptak fra perioden 1968–1979, utgitt i anledning den kommende bursdagen. På programmet står Chopins, Tsjajkovskijs og Prokofievs første klaverkonserter, Liszts andre og Rakhmaninovs tredje pluss et kort stykke for klaver og orkester av Robert Schumann. Det er snakk om gamle radioopptak, så lyden er ikke helt optimal. Og selv om de europeiske radioorkestrene generelt holder høy standard, er det av og til steder der ikke alt er på plass. På plass er derimot Freire selv. Han spiller disse skremmende klavermastodontene lydhørt og kraftfullt, med overveldende klangrikdom og sublim fraseringskunst. Teknikken hans er formidabel, men han spiller aldri for å vise den frem, han bruker den alltid i musikkens tjeneste. «Radio Days» er en fest for øret.

Freire har alltid hatt et særlig godt grep om Liszts musikk – kanskje fordi han som barn ble undervist av to lærere som selv var blitt undervist av en Liszt-elev. Under alle omstendigheter er Liszt–konserten et av Decca-utgivelsens høydepunkter, en blomstrende, perlende tolkning opptatt i 1979 med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks og Eleazar de Carvalho.

Fremad til Bach

Bergens Tidende, 03.09.2014

Igor Levit

Bach

Partitas

Sony Classical

Igor Levit med finslipte nytolkninger av Bachs partitaer

Det gikk lenge rykter om den unge, russisk-tyske pianisten Igor Levit. Ennå før han hadde avlagt avsluttende eksamen på konservatoriet i Hannover, kunne man lese i Frankfurter Allgemeine Zeitung at han var en av dette århundres største pianister. Og da han platedebuterte siste år med Beethovens fem siste sonater på en dobbelt-cd, ble det internasjonalt medieoppstuss og allmenn kritikerbegeistring. Nå kommer så andreplaten hans, også denne gang en dobbelt-cd. Nå er det Bach det gjelder, og – som det var tilfellet med Beethoven – velger Levit å gå direkte til den vanskeligste, den mest utfordrende delen av verkfortegnelsen, nærmere bestemt de seks partitaene (BWV 825-830) fra 1731, de første verkene Bach selv fikk trykt.

Bach kalte notetrykket for «Clavir-Übung» – klaver-øvelse. På tittelbladet tilbydde han kjente danseformer ispedd «andre galanterier» til underholdning og adspredelse. Men dette er ikke pedagogiske øvelser for musikkelever, langt fra. De gamle dansesatsene er gjennomkomponert etter alle kunstens regler, og «galanteriene» viser seg å være en overdådighet av nye satsformer der Bach briljerer med stadig nye stilarter og teknikker, med finurlige påfunn og overraskende vendinger. Hans «Clavir-Übung» er et storslått musikalsk prosjekt, beregnet til å presentere alle hans ferdigheter for et større tysk publikum.

Mange pianister begynner først å spille denne musikalske mastodonten når de har nådd en viss alder. Men Igor Levit går til saken i bevisstheten om at han allerede nå har noe å si, noe å tilføye. Foredraget hans er flytende og glassklart, med tydelig artikulasjon av enkeltstemmene og fin fornemmelse for tempo. I mange satser spiller han litt langsommere, litt mer dvelende enn vi er vant med. Andre ganger forhøyer han spenningen slik at for eksempel de avsluttende, virtuose gigue-satsene fyker forbi i rasende fart.

Levits Bach-tolkninger er en imponerende, teknisk prestasjon. Men de er mer enn det. Mye mer. Hva det er som virkelig løfter tolkningene, antyder Levit selv i tekstheftet med en referanse til Robert Schumann.

En gang i 1840 skrev Schumann til en venn at alle samtidens tyske romantikere musikalsk sett sto Bach langt nærmere enn Mozart. «Den dype kombinatorikken og alt det poetiske og humoristiske i den nyere musikken stammer først og fremst fra Bach», fastslo han. Igor Levit bruker dette brevet til å si noe om sitt eget forhold til Bach. For ham – som for Schumann – er Bach grunnleggeren, komponisten som allerede i barokkens tidlige 1700-tall åpner de musikalske mulighetene som 1800-tallets klaverkomposisjoner er basert på.

På de to platene fortolker Levit Bach i dette fremadrettede perspektivet. Selvsagt er det barokkens former og teknikker, vi hører. Men vi hører også at det ligger flyktige stemninger og vare følelser i disse satsene, en sår sensibilitet som vi er vant til å forbinde med langt senere klavermusikk. I Levits finslipte, meditative tolkninger forvandler Bachs barokksatser seg til små levende, uttrykksfulle karakterstykker. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 03.09.2014

Bach: Partitas no. 5 & 6

Glenn Gould

Columbia Masterworks

1957

Kanadiske Glenn Gould platedebuterte i 1956 med en innspilling av Bachs Goldbergvariasjoner. Resten er historie. Klassisk musikk fikk sin første, store bestseller, og Gould selv ble internasjonal superstar over natten. Året etter utga han to Bach-Partitaer, og siden ble det mye annet Bach, alt sammen spilt på moderne Steinway-flygel. I mange årtier fremover var det Goulds plater som var selve gullstandarden når det gjelder Bach. I dag, mer enn 30 år etter hans død, er det andre Bach-fortolkere som preger mediebildet. Men de gamle Gould-platene er ikke blitt uaktuelle av den grunn. Den sylspisse fraseringen, det gjennomsiktige, kontrapunktiske stemmevevet, de spenstige tempovalgene – alt er på plass. Goulds karakteristiske, særpregede spillestil fungerer fremdeles. 

Grieg på gamle og nye måter

Bergens Tidende, 27.08.2014

Edvard Grieg

Holberg Variations

Simax

Tre versjoner av Holberg-suiten

Er det plass til enda en innspilling av Griegs Holberg-suite? Plateselskapet Simax mener det. Og utgir hele tre versjoner av verket. I tillegg til orkesterversjonen spilt av strykeorkesteret 1B1 fra Stavanger under ledelse av Jan Bjøranger får vi klaverversjonen spilt av Christian Ihle Hadland. Og til sist kommer suiten i en fri, moderne tolkning som pianisten og arrangøren Erlend Skomsvoll har utviklet i samarbeid med 1B1.

Klangen i strykerversjonen virker av og litt snever, litt lukket, og noen av de raske satsene har et visst hektisk preg. Men alt i alt er dette en nøktern, streit tolkning – som dog neppe vil være noen alvorlig konkurrent til den spreke versjonen med Det Norske Kammerorkester som Simax utga siste år. Derimot er Hadlands virtuose tolkning av klaverutgaven uten konkurranse. «Fra Holbergs tid. Suite i gammel stil» – kalte Grieg verket. Det var det tidlige 1700-tallets musikk han ville imitere. Og Hadland rammer helt presist den galante og elegante stemningen i Opplysningstidens musikk – med delikate, lekende passasjer i de raske satsene og følsom ettertenksomhet i de langsomme. Bedre kan Griegs klaverversjon visst ikke spilles.

Holberg-suiten er, sier Bjøranger, det «mest ihjelspilte verket for strykere som finnes». Erlend Skomsvolls bidrar med et lite gjenopplivningsforsøk. Han sprenger de fem satsene i filler, legger fillene inn over hverandre, sper til med litt klaverimprovisasjon og skaper en slags kollasj der ekkoer av Griegs musikk kolliderer med annerledes, nyere klanger. Det er avsnitt i denne kollasjen som fungerer utmerket, blant annet en dekonstruert versjon av Air-satsen. Men det er også mye usammenhengende, rådvill musikalsk tomgang. Og som helhet har Skomsvolls versjon et noe tilfeldig, desorientert preg. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 20.08.2014

Schumann: Complete Works for Piano Trio

Leif Ove Andsnes, Christian Tetzlaff, Tanja Tetzlaff

EMI Classics

 2011

Robert Schumanns 6 Etyder i kanonisk form (op. 56) stammer fra en periode på 1840-tallet da han studerte kontrapunktisk teknikk. Han skrev etydene for pedalklaver, og pianisten Theodor Kirschner transkriberte dem senere for klavertrio. Etydene er sjeldent blitt innspilt på plate. Den – etter min mening – beste trioversjonen er bare et par år gammel: Det er Leif Ove Andsnes som spiller sammen med Christian og Tanja Tetzlaff på henholdsvis fiolin og cello. Schumann skrev etydene etter alle den kontrapunktiske kunstens strenge regler, men Andsnes-trioen spiller dem med stor, saftig, erkeromantisk klang og får dem til å flyte fritt og lekende. I tillegg rommer platen fabelaktige tolkninger av Schumanns tre «vanlige» klavertrioer. 

Ild og aske

Bergens Tidende, 20.08.2014

Aschenmusik

Robert Schumann

Heinz Holliger

ECM New Series

Meditasjoner over Schumanns tapte verk

Da Robert Schumann døde i 1856, etterlot han en masse som «overhodet ikke var verdt å utgi» – skriver husvennen Johannes Brahms i et brev 35 år senere. Og tilføyer: «Det er ikke mer enn et par uker siden fru Schumann brente et hefte med hans cellostykker fordi hun fryktet at de ville bli utgitt etter hennes død». Helligbrøde, musikalsk vandalisme – mener oboisten, komponisten og Schumann-kjenneren Heinz Holliger. Han ble så forferdet og opprørt over denne historien at han i 2003 skrev «Romancendres», et verk for cello og klaver – som ikke er et forsøk på å rekonstruere Schumanns hefte, men derimot en lavmælt, tørr og knitrende meditasjon over den brente musikken.

ECM utga «Romancendres» sammen med andre av Holligers verk i anledning hans 70 års bursdag i 2009. Nå kommer det igjen på plate, også denne gang på ECM, men nå omgitt av en – temmelig rar – bukett av Schumann-verk. Holliger og pianisten Anton Kernjak spiller en blomstrende, strømmende versjon av Schumanns Tre romanser for obo og klaver (op. 94). Dette er det eneste «riktige» Schumann-verket på platen. Resten er transkripsjoner.  Det begynner med Holliger og Kernjak som sammen med cellisten Anita Leuzinger kjemper om plassen i en bearbeidning av Seks kanoniske stykker (op. 56), et verk som opprinnelig var skrevet for pedalklaver. Senere hører vi Schumanns bidrag til den såkalte FAE-sonate med Holligers obo d’amore som erstatning for fiolinstemmen. Og Leuzinger og Kernjak – som underveis spiller en lavmælt, finstemt utgave av Holligers modernistiske «Romancendres» – avslutter med platens mest vellykkete Schumann-transkripsjon: hans fiolinsonate (op. 105) i en versjon for cello som han selv hadde sanksjonert.  

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 18.06.2014

Beethoven: Complete Sonatas

Augustin Dumay, Maria João Pires

Deutsche Grammophon

2002

  

Det var mye Beethoven på programmet under Festspillene i år. Blant annet tre fiolinsonater sublimt spilt av Isabelle Faust og Alexander Melnikov. Slike opplevelser vekker minner – om andre tolkninger, andre kunstnere. Jeg gikk hjem og sjekket platesamlingen min. Og fant mange gode, gamle innspillinger. Men skulle jeg i dag kjøpe alle fiolinsonatene på plate, ville jeg trolig valgt en nyere utgivelse, nemlig boksen med Augustin Dumay og Maria João Pires fra 2002. Samspillet deres er formidabelt, de får musikken til å strømme og flyte, spontant, nesten improviserende. Og setter sitt eget, personlige stempel på hver enkelt sonate. At Dumay av og til tar seg noen friheter med fiolinstemmen – det er slikt som skjer i kampens hete. 

En dansk outsider

Bergens Tidende, 11.06.2014

Rued Langgaard: String Quartets, Vol. 1 & 2

Nightingale String Quartet

Dacapo

Friske, spenstige innspillinger av glemte strykekvartetter

I 1913 urfremførte Berlinersymfonikerne en symfoni av en 19 år gammel dansk komponist. Christian Sinding som var til stede på konserten, sa etterpå at her hadde Danmark en sønn som burde tas alvorlig.  Men uansett hva Sinding mente, oppnådde denne komponisten aldri å bli anerkjent i sitt fedreland.

Hans navn var Rued Langgaard. Han var født i København i 1893. Moren som var pianist og musikkpedagog, ga ham klaverundervisning. Han debuterte som organist da han var 11, og fikk et orkester- og korverk oppført da han var 14. Men kritikerne likte ikke hva de hørte. Og han måtte altså til Tyskland for å få urfremført sin første symfoni.

Etter første verdenskrig ble musikken hans igjen fremført i Tyskland, men interessen ebbet ut. Og i Danmark ble han frosset ut. Han søkte i årevis stillinger som kirkeorganist, men måtte vente helt til 1940 før han, 47 år gammel, ble utnevnt til domorganist i Ribe. Da han døde i 1952, etterlot han seg 431 komposisjoner, de fleste i manuskript. Bare en brøkdel av dem var noensinne blitt spilt offentlig. 

Det er personlige grunner til denne triste skjebnen. Langgaard var sær, upraktisk, sosialt ubehjelpsom. Men det var også viktige, musikalske grunner: Han ble i sin samtid oppfattet som dypt konservativ. Han skrev i et seinmodernistisk tonespråk og var dermed i utakt både med de modernistiske strømningene og med Carl Nielsen, periodens sentrale danske komponist.     

Siden Langgaards død er hans oversete musikk blitt gjenoppdaget i flere omganger. På 1970-tallet rettet interessen seg først og fremst mot hans store orkester- og korverker, men etter hvert ble også noe av kammermusikken dradd frem, både på konserter og på plate. Og på 2000-tallet har det vært en ny bølge. Alle hans symfonier ble innspilt i 2007. Og for tiden er den danske Nightingale String Quartet i gang med å innspille hans åtte strykekvartetter. To plater er allerede utkommet, en tredje er underveis. 

Langgaard skrev disse strykekvartettene da han var i 20-åra. Senere reviderte han dem ustanselig, han stokket om på satser, flyttet dem til nye verk, endret nummereringene osv. Manuskriptene hans er enhver historikers mareritt, men musikken som gjemmer seg i dem, er spretten og spenstig.

Jo da, kvartettene har seinromantiske trekk, men de er alt annet enn konservative og tilbakeskuende. Hørt i dag virker de nærmest som postmoderne collager, stappfulle av musikalske begivenheter, av erindringer, naturstemninger, visjoner, tanker, sitater.

De fire danske nattergalene kaster seg uforferdet ut i denne musikalske mangfoldigheten.  De spiller røft, sterkt med en rå klang som matcher verkenes forrevne, ekstreme uttrykk. De understreker den bankende rytmikken og de eksentriske kollisjonene i materialet. Og de får frem Langgaards musikalske stormannsgalskap, hele denne ustyrlige, ville oppfinnsomheten som han var ute av stand til å stappe inn i et vanlig, pent kvartettformat.

Utgivelsen er en musikkhistorisk bedrift. Og en musikalsk triumf. Jeg vover terningkast seks og gleder meg til siste bind i serien utkommer.

Avslutning med smekk og smell

Bergens Tidende, 05.06.2014

Avslutningskonserten

Simon Trpceski, piano 

Thomas Dausgaard,dirigent 

Svenska Kammarorkestern og Radiokören

Festspillene 

Grieghallen

Beethovens «Korsymfoni» som flott avslutning på Festspillene 2014

Siste år hadde de plassert Griegs a-moll-konsert midt i Festspillperioden. På en torsdag. Kan du tenke deg? I år var de kommet på bedre tanker: Onsdag, avslutningskonsert, Grieg før pausen. Slik det pleier å være. Festspilluniverset var i orden igjen. Om det også var orden i Griegs univers, er et mer vrient spørsmål.

Kveldens solist, den makedonske pianisten Simon Trpceski, er kjent for sine lyriske tolkninger av Chopin, Debussy og Rachmaninov og skulle slik sett ha gode forutsetninger å gå inn i Griegs univers. Men på avslutningskonserten var det som om han og Svenska Kammarorkestern under ledelse av danske Thomas Dausgaard befant seg på to forskjellige planeter. Dausgaard og orkesteret spilte stramt, presist, energisk fremadrettet. Trpceski var drømmende, tilbakelent, ofte temmelig maniert, med litt for omtrentlige fraseringer, litt for langsomme tempi. Forskjellene i spillestil skapte en del konflikter underveis og ga fremføringen som helhet et temmelig ustabilt preg.  

I starten av festspillene var vi på Beethoven-reise med Leif Ove Andsnes der han blant annet spilte og dirigerte «Korfantasien», dette merkelige, sammensatte verket som høres ut som en litt fortumlet forstudie til den 9. symfonien. På avslutningskonserten var det etter pausen anledning til å høre «the real thing» med Dausgaard og det svenske kammerorkesteret.

Som navnet sier er det snakk om et lite orkester, et orkester med om lag førti musikere. Man kunne kanskje tro at dette ville bli i minste laget for Beethovens mastodontpartitur. Men i praksis fungerte kammerorkesteret veldig godt til det store symfoniske formatet. De fire satsene sto klart og gjennomlyst med fine detaljer av den typen som vanligvis drukner når det er et stort orkester som spiller. Med Dausgaard som tydelig, energisk dirigent i spissen for orkesteret fikk vi en stram, slank Beethoven, med smell og smekk på alle dynamiske aksenter og skarp markering av alle de musikalske kontrastene som løper gjennom verket.

Med seg hadde Dausgaard og orkesteret en flott solistkvartett – Agneta Eichenholz (sopran), Marianne Beate Kielland (mezzosopran), Per Hakan Precht (tenor) og Audun Iversen (baryton). For ikke å snakke om det fine svenske Radiokören som satte fyr på alle kjeler i den store, sammensatte sluttsatsen.

Vokalt festfyrverkeri

Bergens Tidende, 05.06.2014

Händel i Italia

Julia Lezhneva, sopran

Aapo Häkkinen, dirigent

Helsinki Barokkorkester

Festspillene

Håkonshallen

Møte med Julia Lezhneva, tidligmusikkens hotteste navn

Tirsdag kveld var vi på musikalsk reise med Aapo Häkkinen og Helsinki Barokkorkester. Vi dro til Italia og gikk i den purunge Händels fotspor. Det var der, i de italienske storbyene i årene omkring 1710, han lærte seg å skrive opera. Underveis lærte han også et og annet om instrumentalmusikk. Og «italiensk» instrumentalmusikk var det mye av denne kvelden i Håkonshallen. En femsatset concerto grosso, to ouverturer, en sonata, en aria – alt spilt lett og elegant etter tidligmusikken store bok, med swingende, rytmisk elastisitet, spenstige strykere, syngende oboer og smellende, metalliske naturhorn. Alt i alt: et fint møte med et godt barokkorkester.

Men det var ingen tvil om hva som var kveldens hovedattraksjon: den unge, russiske sopranen Julia Lezhneva – som siden gjennombruddet i 2010 har sunget seg inn på de internasjonale operascenene i roller fra Mozart til Donizetti.

Årsaken til at Lezhneva også er tidens hotteste navn i tidligmusikkuniverset, demonstrerte hun med en gang i «E tal mi lascia?», den rasende Florindas arie fra Händels opera Rodrigo – som ble sunget med flammende koleratursalver, med overjordiske triller og forsiringer og med total beherskelse av alle vokale uttrykksmidler. Og så etterpå, etter det store fyrverkeriet, dempet Lezhneva stemmen sin ned og sang resitativ og arie fra motetten «Saeviat tellus inter rigores», renferdig, angelisk, en inderlig bønn om fred.  

I løpet av kvelden fikk vi anledning til å oppleve Lezhneva både i kirkemusikk og i utdrag fra Händels italienske operaer og oratorier. Stemmen hennes karakteriseres vanligvis som en lys, lyrisk sopran. Men den er så mye mer. Den spenner fra et varmt, uttrykksfullt mezzo-register til det mest eksplosive, dramatiske uttrykket i høyden. Og teknikken hennes er perfekt over hele registeret. I noen av de lange koleraturutbruddene virket det som om hun enn ikke trengte å puste. Hun synger glassklart, uten vibrato. I høyden klinger hun noen ganger som et blåseinstrument, en fløyte eller en trompet. Og i duett med den uttrykksfulle oboisten Jasu Moisio var det til tider vanskelig å høre hva som var hennes stemme og hva som var instrumentet hans.

Det ble en av de helt store kveldene i Håkonshallen. Lezhneva rammet oss hardt. Ikke bare med sin overlegne teknikk. Men også – kanskje først og fremst – med sin musikalitet og sublime fraseringskunst. Og så fordi hun sang med en ukunstlet, naturlig og smittende begeistring for alt det vakre hun klarte å få til med denne fantastiske stemmen.  

Klanglig raffinement

Bergens Tidende, 04.06.2014

Liebestreu

Helene Wold, sopran

Liv Glaser, fortepiano

Lawo 

Historisk informerte tolkninger av musikk fra miljøet omkring Clara og Robert Schumann

At platen «Liebestreu» minner om et godt, gjennomtenkt konsertprogram, er kanskje ikke så rart. Helene Wold og Liv Glaser er kjent for sine tematisk organiserte konserter der verker blir satt sammen med omtanke og sans for innbyrdes musikkhistoriske forbindelseslinjer.

På den nye platen dreier det seg om musikk fra første halvdel av 1800-tallet, om sanger og klaverstykker som på forskjellig måte har tilknytning til miljøet omkring Clara og Robert Schumann.

Det starter med noen av Felix Mendelssohns sanger fra ungdomstiden, blant annet den berømte «På sangens vinger». Etterpå gjelder det Robert Schumann og husvennen Johannes Brahms. Begge komponister er representert med både sanger og klaverstykker, men verkene deres er flettet inn mellom hverandre slik at det oppstår interessante sammenhenger og kontraster på kryss og tvers. 

Helene Wolds lyse, slanke stemme passer fint til de innledende Mendelssohn-sangene som hun gir en sart, uskyldig kvalitet. At hun også kan åpne opp for det store, dramatiske uttrykket, demonstrerer hun i de mer komplekse Schumann- og Brahms-sangene som hun i noen tilfeller gir en nesten operaaktig karakter.

Liv Glaser akkompagnerer på et Alois Graff fortepiano fra 1825. Klangen er klar, anslaget delikat. Og Glaser minner oss i tillegg om at også Schumanns og Brahms’ store, komplekse klaverkomposisjoner er skrevet for et slikt instrument. For meg er hennes lette og perlende versjon av Brahms’ «Intermezzo» (op. 119:1) et av platens høydepunkter. For ikke å snakke om tolkningen av «Des Abends» fra Schumanns Fantasistykker (op. 12) – klanglig raffinement og sublim rytmisk balansekunst.    

Musikalske stjerner

Bergens Tidende, 04.06.2014

Andsnes med stjerneskudd

Festspillene

Grieghallen

Eksplosiv kammermusikk med Leif Ove Andsnes og tre unge musikere

Var det ikke temmelig eiendommelig at Sonoko Miriam Shimano Welde ikke fikk topplassering under lørdagens Eurovision-jippo i Köln? Du trenger visst ikke være Bergenspatriot for å mene det. Under alle omstendigheter var det godt å høre den unge fiolinisten live på Festspillene to dager senere. I en annerledes setting der det bare var musikk det dreide seg om.

På konserten i den stappfulle Grieghallen var Shimano Welde sammen med to unge kolleger fra Barratt Due musikkinsitutt – bratsjisten Eivind Holtsmark Ringstad og cellisten Sandra Lied Haga. Og så Leif Ove Andsnes, da. Overskriften var jo «Andsnes med stjerneskudd». På programmet sto kammermusikk i spennet fra Beethoven til Brahms med en kort avstikker innenom 1900-tallet.

Beethovens klavertrio i c-moll er den viktigste av de tre han utga som sitt opus 1 i 1795. På dette tidspunktet var han allerede på vei inn i det store symfoniske formatet. Yttersatsene er skrevet i sonateform, og han trekker tematiske tråder gjennom alle fire satser. Men det er fremdeles snakk om diverterende musikk. Andsnes demonstrerte det med presist, virtuost klaverspill i sentrum, balansert og nyansert akkompagnert av Shimano Weldes lyse, slanke fiolin og Lied Hagas varme cello.

Det 20. århundres musikk var representert med et av Benjamin Brittens mange eksperimenter med John Dowlands renessansemusikk. I dette tilfellet gjaldt det en tematisk dekonstruksjon av sangen «If My Complaints Could Passions Move», komponert for bratsj med klaver i en støttende rolle. Eivind Holtsmark Ringstad ga en sikker tolkning av den sprengte bratsjstemmen og ga hvert av de enkelte fragmentene sin egen farge, sin egen musikalske karakter. 

Så var det tid for Johannes Brahms og hans lengste kammermusikalske komposisjon, den timelange klaverkvartett nr. 2 i A-dur (op. 26) fra 1861.  Østerrikske Eduard Hanslick, samtidens musikkritiske guru, syntes dette var et tørt og kjedelig verk. Han burde ha vært i Grieghallen på mandag. For her, med Andsnes og de tre strykere samlet på scenen, fikk vi nærmest en musikalsk eksplosjon, i alle fall den sterkeste, mest intense tolkningen av denne kvartetten jeg minnes å ha hørt. Og her var det ikke lenger snakk om klaver med akkompagnement, men om fire likeberettigede partnere i et samspill der initiativet hele tiden vekslet og flyttet seg mellom instrumentene. Kraftig, energisk musikk skrevet av en ung komponist, fremført av unge musikere.

Trampeklapp, stående applaus, tre fremkallelser – og som ekstranummer en sats fra en av Mozarts klaverkvartetter.   

Musikalsk samtale

Bergens Tidende, 31.05.2014

Isabelle Faust, fiolin

Alexander Melnikov piano

Festspillene

Håkonshallen

Sterke tolkninger av Beethovens fiolinsonater

To musikere alene på scenen i Håkonshallen. To musikere og tre fiolinsonater av Beethoven.  Det er vel nærmest en klisjé å snakke om musikalsk samtale når det gjelder kammermusikk av denne typen. Men likevel. Beskrivelsen virker riktig og på sin plass når det gjelder konserten på torsdag. Ikke minst fordi Isabelle Faust har en eminent evne til å frasere, til å forme en melodilinje og få fiolinen til å klinge parlando, som en talende, insisterende stemme.

Hun og Alexander Melnikov har vært i dialog om Beethoven før. For fire år siden utga de alle hans fiolinsonater på plate.  Men de har stadig noe å si, noe å tilføye, de finner stadig nye momenter og argumenter i disse verkene. Som musikere og samtalepartnere er de nok så forskjellige. Melnikov er robust, nøktern. Faust – subtil, intens. Men nettopp forskjellene i musikalsk temperament gir samtalen deres temperatur.

I tillegg hadde de rikelig med musikalske forskjeller å ta tak i på konserten torsdag kveld. Beethovens fjerde og femte sonate er så forskjellige som natt og dag. De hadde opprinnelig felles opusnummer og var tenkt å skulle settes opp mot hverandre som musikalske kontraster – slik Faust og Melnikov gjorde det i Håkonshallen med en stormfull, dramatisk dialog i nr. 4 i a-moll, etterfulgt av en blomstrende, strømmende og ikke minst humørfylt versjon av «Vårsonaten», nr. 5 i F-dur, med en drillende, nesten snublende utgave av den korte scherzoen.

Med disse to fiolinsonatene brakte Beethoven det store, symfoniske uttrykket inn i kammermusikken små rom. De neste årene skrev han fire andre, like kontrastfylte sonater. Og så var det slutt. Inntil en fransk fiolinvirtuos kom til Wien i 1812. Resultatet av Beethovens nye inspirasjon ble den såkalte «Hanegalsonate», nr. 10 i G-dur, op. 96 – som Faust og Melnikov spilte etter pausen. Og her ble det for alvor dialog – med den lille, muntre frasen som kastes frem og tilbake mellom fiolin og klaver i førstesatsen, med Fausts nesten improviserende melodistemme og Melnikovs blomstrende kommentarer i den langsomme andresatsen, helt frem til de dramatiske variasjonene i sluttsatsen. 

På 1800-tallet skrev en samtidig anmelder om «Hanegalsonaten» at hvis man bare hører klaverstemmen alene, skjønner man ingenting, men når fiolin og klaver kommer sammen og hver for seg bidrar med sitt, oppstår det nye, fortreffelige betydninger. Slik var det også i Håkonshallen på torsdag.

Skandinaver i Leipzig

Bergens Tidende, 28.05.2014

Leipzig!

Oslo Kammerakademi

Lawo 

Originalverk og transkripsjoner for blåseroktett

Oslo Kammerakademi platedebuterte for et par år siden med et rent Beethoven-program – dels to tidlige verk for blåseroktett, dels en transkripsjon av hans 7. symfoni for samme besetning. Nå er de ute med en ny plate, denne gang med blåsermusikk av Edvard Grieg, Johan Svendsen og danske Emil Hartmann – tre skandinaviske komponister som alle var innenom det berømte konservatoriet i Leipzig på 1800-tallet. I tillegg rommer platen en komposisjon av deres tyske lærer, Carl Reinicke.

Som på Beethoven-platen er repertoaret en blanding av originalverk og transkripsjoner. En serenade av Hartmann og en oktett av Reinicke blir spilt i de opprinnelige versjonene, mens fagottisten Trond Olav Larsen har transkribert Svendsens Norsk Rapsodi nr. 1, op. 17, og Griegs Lyriske Suite, op. 54 – som jo i øvrig selv opprinnelig var en transkripsjon for orkester av fire lyriske stykker.

Den klassiske blåseroktetten består av to oboer, to klarinetter, to fagotter og to horn. Oslo Kammerakademi har lysnet klangen litt ved å la en fløyte erstatte den ene oboen. I tillegg medvirker en kontrabass i et par av verkene.

Det er mye fin blåsermusikk på denne platen. Transkripsjonene er utført med omhu og omtanke og blir profesjonelt fremført. Hornene smeller dramatisk i Griegs Gangar, og Trolltoget beveger seg flott og effektfullt fremover. Det kler også Svendsens orkestermusikk å bli spilt i bonsai-versjon.

Det er selvsagt valg som kan diskuteres, og det er steder både i Grieg og Svendsen som er litt for tunge. At blåserklangen etter hvert begynner å virke noe ensformig, er til gjengjeld ikke transkripsjonenes skyld. Det ligger i selve formatet – noe som de to, ikke spesielt spenstige, originalverkene til Hartmann og Reinicke demonstrerer.

Filmmusikkens store, gamle tradisjon

Musikkommentar, Bergens Tidende, 27.05.2014

Lyset dempes. Fra kinohøytalerne klinger en heroisk fanfare. Så kommer fortekstene, ledsaget av en svulmende orkesterouverture. Og når handlingen starter, fortsetter orkestermusikken.

Slik var det på kinoene på 1930-tallet og langt inn på 1950-tallet. Det startet i Hollywood og bredte seg til mange andre land.

Da lydfilmen slo igjennom omkring 1930, var musikkens rolle usikker. Skulle det være musikk på lydsporet i det hele tatt? Og hvordan skulle den i fall fungere?  Mange Hollywood-filmer fra disse årene brukte bare litt musikk under fortekster og sluttekster.

Dette endret seg med filmen Cimarron i 1931. Under de siste scenene kommer det noe orkestermusikk som brer seg og fortsetter inn over sluttekstene. Dette grepet ble mye omtalt i pressen. For her ble musikken brukt til å understreke filmscenene – slik mange kinopianister hadde gjort det i stumfilmtiden. I løpet av de neste årene ble «kommenterende» musikk filmindustriell standard, ikke bare i Hollywood, men i hele den vestlige verden.

           

Komponisten som hadde skrevet musikken til Cimarron het Max Steiner, et navn som i de neste tiårene ble uløselig forbundet med Hollywood-musikken.

Max Steiner (1888–1971) var født i Wien. Han fikk en grundig musikkutdannelse, spilte mange instrumenter, kunne dirigere og komponere. Han jobbet en stund som teaterkomponist i England og kom i 1914 til USA der han orkestrerte og dirigerte musikaler. På slutten av 1920-tallet endte han i Hollywood. Steiner ble den første komponisten som fikk en Oscar, men han var ikke alene om å utvikle den nye typen filmmusikk. Han hadde mange europeiske kolleger i Hollywood. Et par eksempler: 

Russeren Dimitri Tiomkin (1894–1979) var utdannet pianist og hadde arbeidet som kinomusiker. Etter revolusjonen i 1917 reiste han til Berlin og senere til USA. Han kom til Hollywood i 1929 i forbindelse med et musikal-prosjekt.

Tyskeren Franz Waxman (1906–1967) hadde jobbet med filmmusikk både i Tyskland og Frankrike. Han kom til Hollywood i 1935 og ble blant annet kjent for musikken til en rekke skrekkfilmer.

Østerrikeren Erich Korngold (1897–1957) var et musikalsk vidunderbarn med en imponerende merittliste. Han kom til Hollywood i 1935 som flyktning fra nazistene. Som filmkomponist ble han kjent for overdådig musikk til en rekke eventyrfilmer med Errol Flynn i hovedrollen.

I Hollywood arbeidet disse og mange andre komponister som funksjonærer i et industrielt system. De var med til å bestemme hvor mye musikk som skulle brukes i en film. Men når de hadde komponert musikken, ble den instrumentert og innspilt av andre. Til sist ble den mikset av lydteknikere som hadde rett til å klippe i den. Eller stryke den.

            
Komponistene arbeidet, som alle andre filmfunksjonærer, under meget stramme frister. Musikken til en vanlig film måtte skrives på fire til seks uker. Den produktive Max Steiner skrev musikk til ti eller flere filmer i året.

På stumfilmens kinoer ble det spilt alt mellom himmel og jord – populære slagere, klassiske svisker, improviserte stykker. Lydfilmens musikk fra 1930-tallet til slutten av 1950-tallet var derimot skrevet for stort orkester, vanligvis i forlengelse av 1800-tallets senromantiske, symfoniske tradisjon.

Steiner og de andre Hollywood-komponistene skrev den typen musikk de hadde lært å skrive i ungdommen. De var effektive, gode håndverkere. De komponerte storslått, flott musikk. Som fungerte godt i filmsammenheng. De hadde lært av operakomponister som Wagner og Strauss hvordan man bruker musikk til å understreke og kommentere et dramatisk handlingsforløp.

Etter hvert som filmtilskuernes «leseferdighet» utviklet seg, og folk ikke lengre trengte musikalsk hjelp til å forstå hovedtrekkene i et filmatisk handlingsforløp, ble den pedagogiske, senromantiske orkestermusikken sjeldnere. Men den forsvant aldri helt. På 1970-tallet fikk den en renessanse da romskipene i Star Wars raste over lerretet til tonene av komponisten John Williams’ storslåtte orkestermusikk. Og i dag, et halvt århundre senere, er det stadig musikk i den store, gamle tradisjonen som klinger når kinoene har store Hollywood-blockbusters på programmet. 

Frem til Beethoven

Bergens Tidende, 25.05.2014

The Beethoven Journey III

Leif Ove Andsnes piano, orkesterleder

Mahler Chamber Orchestra

Det Norske Solistkor

Grete Pedersen dirigent 

Andsnes plasserer seg som en av tidens fremste Beethoven-fortolkere

Det varte en stund før vi nådde frem til Beethoven. Eller tilbake for den saks skyld. For tredje etappe av Beethoven-reisen med Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra startet i den andre enden av kronologien, med Igor Stravinskijs «Dumbarton Oaks Concerto» fremført av en liten gruppe Mahler-musikere stående på scenen i lyttende, kammermusikalsk samspill. Stykket er skrevet på 1930-tallet, rett før Stravinskij emigrerte til USA, men i Mahler-musikernes stand-up versjon var det som om han allerede var ankommet jazzens fedreland. Første sats har betegnelsen «tempo giusto», det rette tempo. Det kunne for så vidt vært overskriften på hele denne lekende, spretne, rytmisk poengterte tolkningen.

Det fortsatte med 1900-tallsmusikk, nå med hele orkesteret og Det Norske Solistkor ledet av Grete Pedersen i en vakker, sterk og klart artikulert fremførelse av Arnold Schönbergs mektige korverk «Friede auf Erden» fra 1911.

Så var det Beethoven. Med Andsnes som solist og dirigent i «Korfantasien», dette underlige verket der Beethoven har pakket alt mulig musikalsk stoff sammen og konstruert en slags forløper for den niende symfonien. Andsnes åpnet improvisasjonssatsen med forrykende virtuositet og hadde etterpå en lang, sprudlende og humørfylt dialog med orkesteret før koret satte inn og forsikret oss om at «når kjærlighet og kraft forenes, belønnes menneskene med gudenes gunst».

Og så nådde vi da frem til «Keiserkonserten», Beethovens siste klaverkonsert. I en rørende, vakker tolkning.

Det er like merkelig, like overveldende hver gang Andsnes spiller Beethoven. Alt er på plass, alt er under kontroll, hver en trille, hvert et løp står glassklart. Han er sikker, teknisk perfekt, cool. Og så er det likevel så mye lidenskap, så mye lengsel, så mye følelsesmessig intensitet i tolkningen hans.

Det mest slående – og paradoksale – er stillheten i musikken. Som om Andsnes hver gang, selv i de mest turbulente dialoger med orkesteret, klarer å skape et eget rom og en egen ro omkring klaverstemmen. I førstesatsens lyriske sidetema skaper han en stemning av høytid og forventning. I adagioen er det som om tiden står stille og stivner til rom, som om han har uendelig tid og plass til å flette klaverstemmen inn mellom orkesterets markeringer. I overgangen til tredjesatsen nøler han, spiller de første toner av det nye temaet et par ganger, vil liksom ikke gi slipp på freden og stillheten. Og så braker tredjesatsen løs, vill og mektig.     

Det varte mange år før Andsnes tok Beethoven-konsertene inn på repertoaret sitt, men nå er de der. Og han selv har plassert seg som en av tidens fremste Beethoven-fortolkere.