Følelsesmessig turbulens

Bergens Tidende, 30.05.2016

Arnold Schönberg: Verklärte Nacht og Erwartung

Allison Cook, sopran

Netia Jones, regi

Baldur Brönnimann dirigent

Bergen Nasjonale Opera

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Nasjonale Opera presenterer imponerende oppsetting av Arnold Schönbergs Erwartung

Det er sjeldent en har anledning til å overvære en scenisk framføring av Erwartung, Arnold Schönbergs merkelige opera fra 1909. Og enda sjeldnere er det å oppleve en framføring som både er musikalsk og scenisk overbevisende. Men Bergen Filharmoniske Orkester og Bergen Nasjonale Opera klarer det med en sterk, overveldende oppsetting under årets Festspill.

Oppgaven er ikke enkel. Erwartung er et «monodrama» for sopran og stort orkester, et atonalt og atematisk verk uten faste musikalske holdepunkter – og i tillegg et drama uten ytre handling, uten forankring i en gjenkjennelig verden. Det er ikke annet i denne teksten enn en «stream of consciousness», en kvinnes pressende strøm av stadig skiftende følelser og stemninger.

Dikteren og legen Marie Pappenheim som skrev teksten, var inspirert av den wienske psykoanalysen. Hun framstilte den anonyme kvinnen som en hysteriker, som en hallusinerende pasient uten herredømme over sitt eget følelsesliv. Schönberg var kanskje mindre opptatt av nettopp dette aspektet. Han sa selv senere at for ham dreidde det seg om å gi en serie voldsomme følelser et musikalsk uttrykk. Han ville framstille en maksimal åndelig spenning i slow motion, få et enkelt sekunds emosjonelle turbulens til vare en halv time.

Regissøren Netia Jones har på et vis valgt å følge Pappenheims linje i Festspill-forestillingen. Kvinnen, fremragende sunget og spilt av mezzosopranen Allison Cook, opptrer i tvangstrøye, og på storskjermen bak henne kommer slørete, svart-hvite filmbilder flimrende forbi som løpende kontrapunkt til hennes hallusinasjoner. Enkelte ganger aner vi konturene av en mann som sitter og noterer, Sigmund Freud kanskje? Kanskje det er en freudiansk «talekur» vi overværer, en katarsisk seanse der kvinnen snakker seg igjennom og ut av problemene sine. I alle fall slutter denne oppsetningen med at hun bryter ut av tvangstrøyen og står fram i hvit, lang kjole.    

Allison Cook imponerer stort i denne rollen. Hun er permanent i sentrum med ekspressivt vokalt uttrykk og dramatisk intensitet. Og dirigenten Baldur Brönnimann og Bergen Filharmoniske Orkester illustrerer og kommenterer alle hennes store stemningsskift med en presis, gjennomsiktig, nesten kammermusikalsk sats.

Før vi kom fram til Erwartung ga Brönnimann og BFO oss en høyspent, blussende tolkning av Schönbergs senromantiske Verklärte Nacht fra 1902. Tittelen refererer til Richard Dehmels dikt om et elskende pars krise og forsoning, en kort fortelling som Netia Jones så å si «illustrerer» ved å følge musikken med en serie uklare, svart-hvite filmsekvenser på storskjermen bak orkesteret.  

I de rette hender

Bergens Tidende, 28.05.2016

Verk av Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert

András Schiff, klaver

Håkonshallen

På reise i wienerklassikken med András Schiff

«Et godt Steinway i de rette hender er et fantastisk klaver, men ikke til allting. Haydn, Mozart, Beethoven og Schubert krever mer enn bare kraft, briljans og kjølig objektivitet» – sa András Schiff for et par år siden da han ble spurt om hvorfor han foretrekker å spille wienerklassisk musikk på fortepiano eller på andre, eldre klavertyper. At han likevel ikke er fanatisk når det gjelder valg av instrument til slik musikk – det demonstrerte han på torsdag i Håkonshallen da han innviet Festspillenes nye Steinway-flygel med å spille sonater av nettopp disse fire komponistene. Og der han demonstrerte at et Steinway – i de rette hender – faktisk kan være annet og mer enn bare kraft og briljans.

Det var et imponerende program Schiff presenterte – fire sonater spilt i ett strekk med bare ultrakorte pauser imellom. Imponerende, fysisk krevende – og satt sammen med fintmerkende musikalitet slik at vi i salen både kunne følge de store trekkene i sonateformens utviklingshistorie og samtidig fikk et inntrykk av den følelsesmessige spennvidden som kan rommes innenfor dette formskjemaet.

Det startet med Haydns sonate nr. 60 i C-dur (Hob. XVI:50). Schiff setter seg, samler seg og spiller førstesatsens enkle, korte tema med strakt pekefinger, som var det en barnesang. Og så går det løs. Med en fortolkning som veksler mellom spreke innfall og virtuose, brusende passasjer. Et stykke avansert musikalsk humor, spøkende, ertende, med finurlige overraskelser i hver takt.  

Kronologisk sett burde det da komme en Mozart-sonate etter Haydn, men Schiff velger å gå framover i tid og spiller en av de siste Beethoven-sonatene, nr. 30 i E-dur (op. 109). Han understreker bruddene og de musikalske sprikene i de to første satsene. Og spiller så det langsomme temaet i den avsluttende variasjonssatsen «mit innigster Empfindung», med den mest inderlige følelsen – før variasjonene begynner, en serie sterke, musikalske bilder malt i stadig skiftende farger.

Og så, etter dybden i den sene Beethoven, kommer da Mozart, ikke en av de store sonatene, men – som et slags hvileskjær – nr. 16 i C-dur (KV 545), «sonata facile», den lette sonaten som «alle» kjenner, men som denne kvelden blir spilt så florlett, så elegant og skummende at den virker som et helt nytt verk.

Til slutt Schubert, hans nestsiste sonate, c-moll (D 958), et av disse urolige, sammensatte verkene der musikken beveger seg framover i brå kast og hele tiden skifter retning. Schiff går inn i musikken og skaper på forunderlig vis sammenheng igjennom de stadige, uforutsigbare stemningsskiftene.

Da er vi ved veis ende. Halvannen times musikalsk reise er forbi. Det blir stående applaus. Utallige fremkallinger. Og blant ekstranumrene en krystallklar sats fra Bachs italienske konsert. 

Visuell og musikalsk overflod

Bergens Tidende, 27.05.2016

Godfrey Reggio: Powaqqatsi (1988)

David Hansford, bass

Ahmed Al-Bedri, bønnerop

Michael Riesman dirigent

Håkon Matti Skrede kormester

Philip Glass Ensemble

Bergen Guttekor

Bergen Pikekor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Kultfilmen Powaqqatsi i spennet mellom kulturkritikk og musikkvideo

For seks år siden åpnet Festspillene med Godfrey Reggios film Koyaanisqatsi (1982), akkompagnert live av Philip Glass og ensemblet hans i samspill med Bergen Filharmoniske Orkester. På onsdag var det ny Festspillåpning og nytt besøk av Glass og folka hans – denne gang med Powaqqatsi, den andre filmen i Reggios Qatsi-trilogi.   

I den første filmen brukte Reggio datidens mest avanserte filmteknologi til å skape overveldende vakre bilder av storslåtte, mennesketomme naturområder som han monterte sammen med opptak av industriell forurensning, storbytrafikk, kompakte menneskemasser og skyskrapere på Manhattan.

I Powaqqatsi fra 1988 har Reggio forlatt den amerikanske moderniteten og er dradd på reise til Brasil, Egypt, Peru, India og mange andre land. Og mens han i Koyaanisqatsi var opptatt av å få fram motsetningen mellom den uberørte naturen og den vestlige miljøforurensningen, retter han nå blikket mot mennesker og levevilkår i den tredje verden.

Vi ser det tunge, manuelle arbeidet, det ufattelige slitet i miner og gruver, folk som er ved å segne under tunge byrder. Og mot slutten av bildestrømmen ser vi hvordan den moderne vestlige kulturen sprer seg med høyblokker, trafikkpropper, miljøkatastrofer og TV-reklamer.

Alt sammen fremstilt i overdådige fargebilder. Og dette – Reggios visuelle estetisering av stoffet sitt – er vel egentlig hovedproblemet i alle hans filmer.

For uansett hva som er temaet underveis i Powaqqatsi, så er bildene smellvakre – flotte og slående som illustrasjoner i et nummer av National Geographic. Vi flyver bort over spektakulære landskaper. Vi ser storslagne bilder av mennesker fra vidt forskjellige kulturer. Mennesker dukker opp og forsvinner igjen, de fungerer som elementer i uendelige kjeder av likheter, som en slags filmatisk versjon av Family of Man. Vi ser dem, men får aldri innsikt i deres liv, får aldri hørt – eller sett – konteksten, historien bak bildene. 

Powaqqatsi vil være et kulturkritisk innlegg, men er først og fremst en New Age musikkvideo – skrev filmkritikeren Roger Ebert i sin tid. Det er nå ikke helt fair. For nettopp musikken, Glass’ enkle, hypnotisk pumpende musikk, er med til å forme Reggios uformelige bildestrøm. Ikke minst når den blir framført live.

I Grieghallen på onsdag skapte den levende musikken struktur, fremdrift og retning i bildene. Og gjorde dem helt annerledes nærværende enn når en ser filmen på kino eller dvd. Philip Glass Ensemblet og musikerne fra BFO skapte – instrumentelt og melodisk – et slags «tredje verden»-soundscape omkring bildene og fikk frem poenger som ellers lett kunne druknet i den visuelle overfloden. De bergenske barnekorene la en nesten sakral ramme om noen av avsnittene. Og Ahmed Al-Bedris bønnerop mot slutten hadde en så ekspressiv kraft at Reggios bilder nesten bleknet.  

Rå kraft

Bergens Tidende, 22.04.2016

Leoš Janáček: Orchestral Works Vol. 3

Edward Gardner, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Smellende flott tolkning av Janáčeks gammelslaviske messe

Vi er kommet til den tredje platen i serien med Leoš Janáčeks orkestermusikk, innspilt av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Edward Gardner. Hovedverket på den siste utgivelsen er den såkalte Glagolittiske Messe for orkester, orgel, kor og fire solister. Messen er et alderdomsverk skrevet i 1926. Den har de vanlige fem messeleddene, men de synges ikke på latin. Janáček har i stedet valgt å sette musikk til en eldgammel, kirkeslavisk versjon av teksten.

Janáček, som ikke var noe religiøst menneske, fortalte selv at messen var et forsøk på å gjenopplive den gamle slaviske kulturen og gi den et moderne uttrykk. I andre sammenhenger sa han at verket var panteistisk eller at det egentlig skulle forstås som en erotisk feiring av ekteskapet hans. Uansett hva som er bakgrunnen, så ligger det en voldsom energi og en rå, primitiv kraft i denne musikken – og i BFOs smellende flotte tolkning. Messingblåsere og slagverk skaper brakende lydkollisjoner, strykerne svarer igjen med rungende basslinjer og kantete, knortete melodifragmenter. Og rett før messen slutter, kommer organisten Thomas Trotter inn med en vill, brølende solo som får alle ruter til å klirre.

Blant sangsolistene bidrar sopranen Sara Jakubiak og heltetenoren Stuart Skelton til intensiteten i høyden, mens mezzosopranen Susan Bickley og bassen Gabor Bretz har kortere innsatser. Korene fra BFO og Collegium Musicum legger sammen med Domkoret og Edvard Grieg Kor en imponerende ramme om det hele – og synger alt på kirkeslavisk.

Etter messen følger tre kortere korverk av Janáček, blant annet en fin versjon av Fadervår. 

Ingen grunn til panikk

Bergens Tidende, 16.04.2016

Verk av Schumann, Brahms og Henrik Hellstenius

Solister: Truls Mørk (cello) og Diego Lucchesi (bassklarinett)

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ny og gammel musikkdramatikk med Edward Gardner og BFO

Det starter med store kontraster – åpne, blafrende toner i høyden og snerrende, smellende lydbomber i dybden. Bassklarinettisten Diego Lucchesi kommer vidt omkring på sitt svære instrument. Og han avbryter innimellom seg selv med halvkvalte rop. Så heter verket da også «Still Panic» – fortsatt panikk.

Vi er på torsdagskonsert, vi sitter og hører åpningen av Henrik Hellstenius’ konsert for bassklarinett og orkester, et bestillingsverk skrevet i anledning BFOs 250 årsjubileum. Den rare tittelen signaliserer at Hellstenius har vært inspirert av britiske Harrison Birdwistles verk «Panic» fra 1995. Og visst er det nervøse, dirrende elementer i musikken til Hellstenius, serier av utbrudd som vitner om affekt og uro. Men først og fremst er dette et flott, sitrende lydmaleri med klanger som peker i retning av fransk modernisme. Orkestersatsen er klar og tydelig, formet med overdådig bruk av vibrafoner, marimbaer, gonger og annet slagverk. Og Diego Lucchesi får anledning til å utnytte hele bassklarinettens uttrykksregister – fra myke, bølgende figurer i det lave registeret der lyden nesten smelter inn i orkesterklangen, til eksplosive overblåsinger og skjærende klagesanger i høyden. Et humørfylt verk – som godt tåler å bli hørt igjen når 250 årsfeiringen en gang er forbi. 

Det var enda en konsert på kveldens program, Robert Schumanns cellokonsert fra 1850 med Truls Mørk som solist. Der de eldre cellistene, og kanskje spesielt Rostropovitsj, satset på det store, sterke romantiske uttrykket hos Schumann, fremhever Mørk konsertens lyriske momenter. Tonen hans er slank og finslipt, uttrykket i yttersatsene deklamerende, anropende, og han får andresatsen til å stå fram som et kort, vakkert intermezzo, spilt med inderlighet og andakt.

Og så, etter pausen, var det framover i musikkhistorien, fram til Brahms og den andre symfonien. Da Edward Gardner og BFO startet deres Brahms-syklus i januar, merket alle i Grieghallen, tror jeg, at noe stort var på gang. Dette inntrykket ble forsterket på torsdag. Ikke bare er Gardner en dirigent som er i stand til å få orkestret til å utfolde alle sine musikalske kvaliteter og store klanglige resurser i møtet med Brahms, han og orkesteret legger også – sammen – fram nye tolkninger av gammelkjent materiale.

Den andre symfonien til Brahms, det er den milde, den pastorale – står det i de musikkhistoriske oversiktene. Og, jo, det var mange lyriske avsnitt og landlige idyller underveis – den varme, polerte hornsoloen mot slutten av første sats, for eksempel, eller de syngende celloene i starten av andre sats. Og mye mer. Men slik Gardner og BFO spilte symfonien på torsdag, er den også – og kanskje først og fremst – et storslått stykke musikkdramatikk, et eksplosivt symfonisk verk full av kontraster og brudd. Vi gleder oss allerede til neste sesong, til å høre Gardners og BFOs tolkninger av de to siste Brahms-symfoniene.

Fra Solkongens hoff

Bergens Tidende, 15.04.2016

Suite Life

Bergen Barokk

Lawo

Et guidet tur i Versailles med Bergen Barokk

I 1682 flyttet Ludvig d. 14. sitt hoff ut fra Louvre i Paris til landsbyen Versailles der et lite jaktslott var blitt ombygget og utvidet til en enorm residens med plass til opp mot fem tusen adelige gjester og deres tjenestefolk. Slottet i Versailles ble et kraftsentrum i tidens aristokratiske kultur. Det fungerte som en slags permanent teater hvor musikere, dansere og skuespillere skapte en overdådig ramme om «Solkongen», og hvor han selv deltok som ivrig danser i balletter og operaer og fester.

Platen «Suite Life» gir oss en fornemmelse av hvordan hoffmusikken i Versailles kunne høres ut. Musikerne i Bergen Barokk – Frode Thorsen (blokkfløyter), Hans Knut Sveen (cembalo) og Markku Luolajan-Mikkola (viola da gamba) – har sammen med Thomas C. Boysen og Thor-Harald Johnsen (teorbe og barokkgitarer) tatt tak i en rekke notebøker som Hotteterre, Marais, Couperin, de la Barre og andre av Solkongens hoffkomponister utga «med kongelig privilegium» på starten av 1700-tallet.

På platen er stykker av flere forskjellige komponister satt sammen til suiter. Mange av stykkene er dansesatser, ofte med folkelige innslag. Men dansene og de eksotiske elementene er blitt bearbeidet og forvandlet til noe annet på reisen inn i hoffmiljøet. Og i Bergen Barokks flotte, innsiktsfulle tolkning kan du så å si følge hele kultiveringsprosessen. Du hører det musikalske fundamentet, de enkle formene, ekkoene av de landlige dansene, men hører også, først og fremst, et utrolig raffinert musikalsk uttrykk. Dette er høyt stilisert kunstmusikk, full av finurlige vendinger og sirlig ornamentikk. Framført med vidd og eleganse av fem lekende musikere.    

En fortelling fra sexturismens verden

Bergens Tidende, 07.03.2016

Giacomo Puccini: Madama Butterfly

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Bergen Nasjonale Opera med ny tolkning av Madama Butterfly

På den gamle plakaten fra den aller første framføringen av Madama Butterfly ser vi en geisha i kimono. Hun sitter på kne på en terrasse og ser ut over en hage full av blomstrende kirsebærtrær. Slik var det i 1904. Og slik blir Puccinis opera vanligvis framstilt den dag i dag – som et stykke «japonisme», en vestlig drøm om et fjernt, eksotisk Japan.

Ikke så i Grieghallen. I den oppsetningen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, finner du verken kimonoer eller kirsebærtrær. Den tragiske historien om den troskyldige geishaen Madama Butterfly og hennes elskede, den svikefulle amerikanske marineoffiseren Pinkerton, utspiller seg i vår tids Nagasaki, i et nedslitt, lurvete strøk med gatekjøkkener, plaststoler, karaoke og masete suvenirselgere. Pinkerton og vennene hans ankommer i et hvit dollarglis – han for å møte Madama Butterfly eller Cio-Cio San som hun egentlig heter; de andre for å more seg i byens red light district. Vi befinner oss i den moderne sexturismens verden, i et Blade Runner-aktig univers med enorme reklamer for Girls og burgere og Manga-figurer på husveggene og med unge kvinner på utstilling i et skittent glassbur.

Forestillingen stammer fra Teatro Regio i Torino der regissøren Damiano Michieletto og scenografen Paolo Fantin satte den opp for fire år siden. De har «modernisert» og «aktualisert» operaen, men er på et vis likevel tro mot den. For også i den gamle teksten er det snakk om sexkjøp. Cio-Cio San er en jente som Pinkerton kjøper for 100 yen av kobleren Goro. Sharpless, den amerikanske konsulen, utbryter forarget at hun jo bare er 15 år. Men Pinkerton er uanfektet og innrømmer at hennes barnlige væremåte opphisser ham.

Slik Michieletto forteller historien om Cio-Cio San, får han fram sider som vanligvis fortrenges i andre versjoner av operaen. Og Fantins spektakulære scenebilde fungerer godt som ramme om denne tolkningen. Men etter hvert skjønner vi jo poenget. De pedagogiske pekefingrene blir temmelig slitsomme i lengden. Og utover i forestillingen blir det flere og flere steder der Michielettos regigrep kommer i konflikt med teksten slik at det som faktisk skjer på scenen, motsier det som sangerne synger om. Og det virker temmelig desorienterende at slutningen er endret slik at Cio-Cio San skyter seg selv med pistol, til tross for at hennes harakiri har vært forberedt helt fra første akt.

Man kan diskutere en del av disse regigrepene, men musikalsk sett er det ingen tvil: Dette en flott framføring. Den koreanske sopranen Sae-Kyung Rim framstiller Cio-Cio Sans forvandling fra forelsket tenåringsjente til desillusjonert kvinne og klarer å gi figuren både styrke og verdighet midt i de kummerlige omgivelsene. Stemmen hennes er stor og uttrykksfull, høydramatisk strålende i de høye partiene og full av inderlighet og smerte mot slutten. Rame Lahaj fra Kosovo er en perfekt partner for henne i rollen som Pinkerton, en fenomenal, «italiensk» heltetenor med stor, glansfull stemme og karismatisk scenisk nærvær.

Blant de andre sangerne må mezzosopranen Hanna Hipps fine fremstilling av tjenestepiken Suzuki framheves. Og ikke minst Fabio Capitanuccis flotte innsats i rollen som den moralsk bekymrede konsul Sharpless. Edvard Grieg Kor, Edvard Grieg Ungdomskor og TSO Vokalensemble opptrer som statister i mange roller underveis og har en fin innsats i den ordløse, nynnende overgangen mellom andre og tredje akt. I orkestergraven styrer Eun Sun Kim musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester sikkert gjennom Puccinis eksotiske partitur.

Kreativitet og teknikk

Bergens Tidende, 04.03.2016

Saint-Saëns: Cello Concertos

Truls Mørk

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos

Nyvurdering av Saint-Saëns og hans cellokonserter

 «Dårlig musikk, godt skrevet», konkluderte en fransk kritiker i tidsskriftet Courrier musical etter premieren på Camille Saint-Saëns’ andre cellokonsert i 1902. Synspunktet er ikke ukjent. Saint-Saëns er alltid blitt kritisert for å være mer håndverker enn kunstner. Allerede på 1800-tallet skrev det engelske musikkleksikonet Grove at hans kreative evner ikke holdt tritt med de tekniske ferdighetene, og at musikken hans manglet «oppriktighet og følelsesmessig varme».

Men er det virkelig slik? Den nye Chandos-platen med Truls Mørk og Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Neeme Järvi er en god anledning til å ta saken opp til ny overveielse, i alle fall når det gjelder de to cellokonsertene. For slik Mørk og orkestret spiller dem, fortoner den gamle kritikken av Saint-Saëns seg etter hvert som temmelig irrelevant.

Den første cellokonserten er skrevet i 1872. Egentlig var den et ledd i tidens nasjonalistisk prosjekt, et verk beregnet til å feire det spesifikt franske i musikken. Men Saint-Saëns var visst mer inspirert av tysk musikk. Resultatet ble i alle fall en ganske radikal komposisjon i tre tematisk sammenhengende satser som spilles uten pauser imellom. Celloen gjør en dramatisk entre i de første taktene, temaet presenteres og heretter varieres og forvandles det musikalske materialet i en flytende, strømmende «uendelig melodi».

Dette er en konsert for virtuoser. Men når Mørk spiller den, merker du nesten ikke at solostemmen er full av halsbrekkende passasjer med dobbeltgrep og flageoletter på rekke. Celloen hans glir ut og inn av orkesterakkompagnement, majestetisk deklamerende eller syngende med lys, strålende tone, fintmerkende, hele tiden sensitiv, åpen for alle musikkens brå kast. Orkesteret spiller en tilbaketrukket rolle i slike verk, men BFO har mange vakre innsatser underveis, hør for eksempel de dempede strykernes samspill med Mørks cello i andresatsen.

Den andre cellokonserten har også en temmelig uvanlig struktur med to adskilte satser som hver er delt i to underavsnitt. Og i dette tilfellet er solostemmen så stappfull av musikk at Saint-Saëns har måttet bruke to notesystemer for å få plass til alle ideene sine. Stemmen er tett, kompakt, men Mørk får den til å blomstre. Og sammen med BFO argumenterer han overbevisende for at denne konserten har musikalsk dybder og kvaliteter som kanskje gjør den til et sterkere verk enn den mer populære første cellokonserten.

Begge konsertene er temmelig korte, hver med en spilletid på om lag tjue minutter. I vinylplatenes tid ville dette ha vært en perfekt kobling. Men når det er en cd vi snakker om, er det en halv time til overs når konsertene er ferdige. Chandos har løst dette problemet ved å fylle på med tre av Saint-Saëns’ kortere verk for klaver og orkester. Det mest kjente er «Dyrenes Karneval», gnistrende framført av pianistene Louis Lortie og Helene Mercier og med Truls Mørk som gjestesolist i den populære «Svanen». I tillegg spiller Louis Lortie og orkestret en festlig bryllupsvals og en Afrika-fantasi.

Afrikanske inspirasjoner

Bergens Tidende, 19.02.2016

Kuria Suite

Knut Kristiansen & Bergen Big Band

Grappa

Bergen Big Band møter Kuria-stammens musikk

I et intervju i siste uke (BT 8.2) fortalte jazzpianisten og komponisten Knut Kristiansen om sin tid i Kenya i 1990 der han gjorde opptak av Kuria-stammens musikk. Nå, et kvart århundre senere, er opptakene blitt tilgjengelige i Norge via platen «Kuria Traditional Music» som nettopp er utgitt av Voss-selskapet Dravle Records. Og samtidig kommer da plateselskapet Grappa med Kristiansens egen «Kuria Suite» – et bestillingsverk som ble framført på Vossajazz i 2012 og som han og Bergen Big Band spilte inn for et par uker siden i NRKs studie på Minde.

«Jeg ville at dette først og fremst skulle være en jazzplate og ikke et opptak av jazzmusikere som spiller afrikansk musikk», skriver Kristiansen i tekstheftet til Kuria Suite. Det er med andre ord ikke snakk om «jazzifisering» av den afrikanske musikken, men snarere om at et vestlig big band låner elementer og uttrykksformer fra en fremmed musikalsk tradisjon. Vi merker det i klangbildet der fløyter og slagverk har en framskutt posisjon. Og underveis hører vi melodilinjer og klanger inspirert av afrikanske sanger og instrumenter.

Men først og fremst er dette altså jazz, flott big band jazz med Kristiansens saftige arrangementer som hardtslående, effektiv ramme om en rekke sterke solister. Jan Kåre Hystad spiller en fremtredende rolle på altsax og bassklarinett. Kjetil Møster legger av og til tenoren til side og tar noen kraftige utflukter på baritonsax. Den danske perkusjonisten og musikkpedagogen Lars Storck er hyperaktiv på congas. Og innimellom kommer Knut Kristiansen selv til orde med korte, Monk-aktige bemerkninger på klaveret.      

Elektronika, støymusikk og vestlandsblues

Bergens Tidende, 05.02.2016

Det andre rommet

Erlend Apneseth Trio

Hubro

Erlend Apneseth på jakt etter nye klanger og dissonanser

Døren står på gløtt. Inne fra det andre rommet kommer det musikk. Først den karakteristiske lyden av en hardingfele, en kort, klagende frase, tre-fire prøvende toner som etter hvert blir til en liten nedadgående melodi. Så blander noen høye, nesten uhørlige toner seg inn i felelyden. Det begynner å sitre og dirre i rommet. Den enkle melodien får fastere konturer og understøttes av brutte feleakkorder. Og så er det plutselig slutt. 

Det er Erlend Apneseth, elitespillemannen fra Jølster, vi hører. Han spiller stykket «Trollsuiten» sammen med Stephan Meidell på elektrisk gitar og elektronika og Øyvind Hegg-Lunde på trommer og slagverk. Meidell og Hegg-Lunde deltok i 2013 på Apneseths debutplate «Blikkspor». Nå er de medlemmer av trioen hans – som i dag utgir «Det andre rommet», en Hubro-plate der «Trollsuiten» har følge av ni andre korte, improviserte lydsekvenser.

Meidell og Hegg-Lunde er «sound hunters», skriver Apneseth i tekstheftet, to lydjegere som har hjulpet ham i hans egen jakt på musikalske uttrykk som kan åpne opp for nye stemninger og assosiasjoner. De tre musikerne har veldig forskjellige musikalske erfaringer, men de har forsøkt å skape et felles språk eller – som Apneseth skriver – et rom der alle tre kan føle seg hjemme.

I dette andre rommet sitter musikerne og improviserer. Noen stykker er basert på Apneseths materiale, andre utvikles på stedet. Meidell henter nye klanger ut av sin elektroniske lydboks. Av og til tar han fram gitaren og legger hvinende fraser inn i lydmikset. Hegg-Lunde sitter bak trommerne og rumsterer med symbaler og lydobjekter. Vi hører elektronika. Vi hører støymusikk. Og hele tiden kommer det syngende, klagende vestlandsblues fra Apneseths fele.

Det er ny musikk som klinger i det andre rommet, men også musikk med historisk resonans, musikk som hele tiden åpner for referanser bakover i tid. Tradisjonsmusikken ligger selvsagt innvevd i Apneseths egne klanger på hardingfelen. Men den er også helt konkret til stede på platen. For underveis går han i dialog og samspill med Sigurd Eldegard, en gammel felespiller fra Årdal. Eldegard døde riktignok i 1962, men et gammelt arkivopptak med hans versjon av «St. Thomasklokkene» er mikset inn i trioens lydbilde og danner klangbunn for Apneseths improvisasjoner. 

«St. Thomasklokkene» er en «lydarslått», en «lytteslått», det vil si et forseggjort, virtuost konsertstykke som de gamle spillemennene framførte mens danserne tok seg en pause. Eldegards gamle lytteslått er på et vis det helt riktige valget i denne sammenhengen. For Apneseth-trioens musikk er nettopp lyttemusikk, ikke musikk som krever å bli omsatt i fysisk utfoldelse.

Det andre rommet er først og fremst et lytterom. De tre musikerne tar seg god tid. Tempoet og pulsen er lav. De følger innskytelsene sine her og nå. De finner fram et musikalsk materiale, prøver det ut, lar det utvikle seg etter sin egen indre logikk. Og skaper en serie vare, skjøre lydmalerier der musikalsk nåtid og fortid glir innover hverandre.   

En musikalsk maktdemonstrasjon

Bergens Tidende, 29.01.2016

Sokolov: Schubert & Beethoven

Deutsche Grammophon

Fantastiske Grigory Sokolov i nye liveopptak

Det var en gang noen dristige folk som forsøkte å arrangere konserter med internasjonale mesterpianister i Bergen. Det gikk ikke godt. Publikum sviktet. Men de tretti sjelene som satt en mandagskveld i Logen i 1997 og hørte russiske Grigory Sokolov spille Beethoven og Brahms – vi fikk i det minste en uforglemmelig opplevelse. Hvor privilegerte vi var, oppdaget vi først senere. Det skulle gå nesten tjue år før Sokolov igjen spilte konsert i Norge – og da bare i Oslo. Og i de samme tjue årene utga han ingen plater.

Men i 2014 skrev han kontrakt med Deutsche Grammophon. Og nå begynner platene igjen å komme. Ikke finslipte studioinnspillinger, men liveopptak fra konserter rundt om i Europa. Siste år i januar kom det en dobbelt-cd med opptak fra en konsert i Salzburg i 2008. Og nettopp nå har DG utgitt enda en dobbelt-cd, denne gang med konsertopptak fra Warszawa og Salzburg i 2015.

På den første av de nye platene hører vi Sokolov spille Schubert – de fire Impromptus (D899) og de tre Klavierstücke (D946), improviserende musikk der Schubert varierer og forskyver en rekke enkle, tematiske elementer. Sokolov spiller denne kameleonaktige musikken smidig, plastisk – med bøyelige tempi og fabulerende fri frasering. Han former bilder, han skaper musikalske karakterer, han maler opp nye stemninger i hvert nytt stykke. Av og til griper han diskret tilbake til de gamle pianistenes teknikker, han nøler litt, bare brøkdelen av et sekund, og framhever på denne måten en særegen melodilinje, en spesielt vakker frase.

Dette er noen av Schuberts mest populære verk. Flere av dem høres ut som klavertranskripsjoner av romantiske lieder. Og Sokolov får da også fram det syngende, deklamerende tonefallet i musikken. Men han åpner samtidig også for de mørkere følelsene. Under de lyse, fritt strømmende melodiene ligger det hele tiden vill, stormfull dramatikk og såre, melankolske stemninger.

På den andre platen gjelder det Beethovens «Hammerklavier»-sonate (op. 106), en av klaverlitteraturens største utfordringer. Sokolov mobiliserer alle sine tekniske ressurser i dette verket. Han har full, streng kontroll med alle dimensjoner. Og bygger opp en uendelig lang, nesten uutholdelig musikalsk spenning. Han gir de lange melodilinjene i den langsomme tredjesatsen rikelig tid til å folde seg ut. Og utløser så spenningen i sistesatsens fuga. En gigantisk eksplosjon. En musikalsk maktdemonstrasjon.     

På platen virker det som om publikum først tør trekke pusten igjen etter aller siste takt. Og så bryter Sokolov fortryllelsen med en raus rekke ekstranumre – fem vakre småstykker av Rameau og et intermezzo av Brahms.  

Formsans og klarsyn

Bergens Tidende, 16.01.2016

Verk av Detlev Glanert, Schumann og Brahms

Leif Ove Andsnes, klaver

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Brahms er tilbake til Grieghallen

Det startet med Brahms, og det sluttet med Brahms. Først en kort, moderne fantasi over Brahms-motiver signert den tyske komponisten Detlev Glanert. Og til slutt, etter pausen, mannen selv, Brahms, den første symfonien. Reaksjonen var overveldende – og kom visst ikke så litt overraskende på Edward Gardner: I samme øyeblikk som han senket dirigentstokken etter aller siste takt, sprang publikum opp, alle som en, og kvitterte med stormende, stående applaus og elleville rop. «Brahms er kommet tilbake til Grieghallen» – var det noen som sa.

Brahms har vel aldri vært helt borte de siste årene. Men musikken hans får en mer sentral plassering på repertoaret nå når BFO tar for seg alle de fire symfoniene i tur og orden. Og med Gardner på podiet har vi en dirigent som virkelig makter oppgaven og som forstår å utnytte orkestrets lange, rike erfaringer med musikk fra den senromantiske tradisjonen.

Gardner hadde stram regi i tolkningen av den første Brahms-symfonien torsdag kveld. De langsomme introduksjonene i yttersatsene ble foldet ut, alvorlig, majestetisk. Han redegjorde, rolig, klart, for alle de indre balansene mellom temaer og motiver på tvers av satsene. Og sammen med musikerne hentet han fram alle de klanglige ressursene som må til for å få Brahms’ høstlige melodier til å strømme og blomstre. Her var varme, polerte strykerklanger, dempede pastorale horn og lengselsfulle treblåsere. Vi gleder oss allerede til de neste Brahms-konsertene.    

Det var ikke bare Brahms som var tilbake i Grieghallen. Også hans mentor Robert Schumann var representert på programmet torsdag kveld.

Schumanns hustru Clara var en av samtidens største pianister. Hun ville ha ham til å skrive en konsert til henne. Men han fikk det ikke til. «Jeg kan ikke skrive en konsert for virtuoser. Jeg må finne på noe annet», skrev han i 1839. Seks år senere ble det klart hva dette «annet» var – en ny slags klaverkonsert der solostemmen har andre funksjoner enn i de klassiske virtuoskonsertene.

Vi hørte denne nye, annerledes klaverkonserten torsdag kveld med Leif Ove Andsnes som solist. I stedet for det tradisjonelle skillet mellom virtuose solopassasjer og raske replikker fra orkesteret, har Schumann konstruert konserten sin som et symfonisk og tematisk sammenhengende verk der klaverstemmen nærmest fungerer som en selvstendig seksjon i orkestret.

Andsnes administrerte denne seksjonens oppgaver med formidabel formsans og musikalsk klarsyn. Han forholdt seg fritt, ofte nesten improviserende til det melodiske uttrykket, han lot klaverstemmen smelte inn i orkesterklangen, brukte den som fargelegging i samspill med de andre instrumentseksjoner. Og hogget så til med markante, kraftige utladninger de steder der Schumann plutselig eksponerer klaverstemmen.  En sterk tolkning som understreket de fremadrettede kvalitetene i verket. Og som av og til nesten fikk Schumann til å høres ut som Rakhmaninov. 

Årets musikk 2015

Bergens Tidende, 18.12.2015

Hvis vi snakker om orkestermusikk og holder oss til Bergen, er det selvsagt ingen tvil om hva som var årets store begivenhet – eller rettere sagt begivenheter. 2015 var året da Bergen Filharmoniske Orkester feiret sitt 250-årsjubileum. Og det gjorde de til gagns ­– med stribevis av konserter og arrangementer og plateutgivelser. Det er mye en kunne trekke fram i den anledningen. For eksempel den gratis utendørskonserten i august da publikum sto tett i tett utover Torgallmenningen og du følte at BFO virkelig er hele byens orkester. Eller den spenstige konserten nå nylig da BFO slo et slag for norsk samtidsmusikk og urframførte bestillingsverk av Bergenskomponistene Ketil Hvoslef, Ørjan Matre og Knut Vaage. Men den aller største begivenheten var uten tvil jubileumsfinalen i siste uke da opp mot 400 musikere, sangere og solister under ledelse av Edward Gardner framførte Arnold Schönbergs monumentale Gurre-Lieder. En musikalsk triumf for orkesteret, en once-in-a-lifetime opplevelse for oss i salen. Og en sterk markering av at 2015 også var det året da Edward Gardner tiltrådte som ny sjefdirigent for BFO. Dette kommer til å bli bra. 

Årets plater

Variasjonsverk av Bach, Beethoven og Rzewski spilt av Igor Levit (Sony Classical).

Franz Schuberts «Winterreise» med Matthias Goerne og Christoph Eschenbach (harmonia mundi).

Richard Wagners «Rheingold» med Jaap van Zweden og Hong Kong Philharmonic Orchestra (Naxos).

Klaververk av Franz Schubert med András Schiff (ECM New Series).

So Many Things: The European Tour 1961 med John Coltrane Quintet (Acrobat Music).

Den store finalen

Bergens Tidende, 12.12.2015

Arnold Schönberg: Gurre-Lieder

Håkon Matti Skrede, kormester

Edward Gardner, dirigent

Fem kor

Bergen Filharmoniske Orkester og musikere fra Göteborgs Symfoniker

Grieghallen

BFO avslutter jubileumsåret med sublim framføring av Schönbergs Gurre-Lieder

Det er den omvendte verden. Vanligvis er det gratulantene som gir jubilanten gaver. Men i år, i 250-året for stiftelsen av Bergen Filharmoniske Orkester, er det jubilanten selv som har stått for det største gavedrysset. Vi, publikum, har fått plateutgivelser, konserter, urframføringer av bestillingsverk, og nå, som årets store finale, en sublim framføring av Gurre-Lieder, Arnold Schönbergs monumentale oratorium basert på danske J. P. Jacobsens diktsyklus om kong Valdemar og hans elskede Tove.

Det var 140 musikere, fem kor og seks solister på scenen i Grieghallen torsdag kveld. Så mange kreves det for å løfte dette kolossale verket. For da Schönberg i sin tid tonesatte J. P. Jacobsens «Gurresanger», satte han alle sin samtids mest overdådige musikalske virkemidler i spill.

Det meste av verket er skrevet i 1901, men Schönberg ble først ferdig med orkestreringen i 1911, på et tidspunkt da han selv – og samtidens musikk – hadde beveget seg i andre retninger. Gurre-Lieder er, så å si, et forsinket senromantisk verk, en slags musikalsk «verden av i går» som i et tilbakeblikk sammenfatter det sene 1800-tallets musikkdramatikk i spennet fra Wagner til Gustav Mahler.

BFO har spilt Gurre-Lieder to ganger før. Men aldri så overveldende og så sterkt som torsdag kveld – tror jeg vi trygt kan si. Edward Gardner hadde en klar visjon av verket. Og hadde autoritet til å gjennomføre den. Han holdt streng kontroll med alle musikalske krefter hele kvelden igjennom. Musikere og kor var fysisk og musikalsk topptrente og holdt intensiteten oppe gjennom det to timer lange verket.

Her var alt hva en kunne ønske seg av kraft og nerve i de store orkestrale utladningene. Og minst like imponerende var omhuen for alle verkets ørsmå detaljer – måten Gardner og musikerne fikk fram de myke, sensuelle, vuggende bevegelsene i satsbildet, de glidende overgangene mellom de kammermusikalske seksjoner og de plutselige, brå omsvingene i fargeleggingen.     

  

Et godt lag av solister bidro til å framføre J. P. Jacobsens kjærlighetsdrama. Sopranen Alwyn Mellor som sang Toves parti, imponerte med en eksplosiv innsats i sangen som foregriper Toves død og der Schönberg skaper sin egen versjon av «Liebestod»-sekvensen fra Wagners Tristan og Isolde.

   

Heltetenoren Stuart Skelton ga en sterk, nyansert framstilling av Valdemars forvandling fra øm elsker til rasende hevner etter Tones død. Og mezzosopranen Anna Larsson Skogsduen hadde en kort, vakker innsats i rollen som Skogduen. I andre roller hørte vi James Creswell (en bonde), Wolfgang Ablinger-Sperrhacke (Klaus Narr) og Thomas Allen (Fortelleren).

De fem korene – Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor, Orphei Drängar, Collegium Musicum Kor og Royal Northern College of Music Chorus – satt pent og stille det meste av kvelden. Men reiste seg til sist og fylte salen med store, kraftfulle utbrudd i verkets tredje del. 

Da er det bare å si takk til BFO for enda en gave. Og glede seg til gjenhøret med Gurre-Lieder når opptaket av konserten kommer neste år på platemerket Chandos.

Ringens herre

Bergens Tidende, 10.12.2015

Wagner: Rheingold

Jaap van Zweden, dirigent

Hong Kong Philharmonic Orchestra

Naxos

Matthias Goernes sensasjonelle debut som Wagner-sanger

Fire dager, fire operaer, 16 timer musikkdramatikk: Richard Wagners operasyklus «Der Ring des Nibelungen» er et monsterprosjekt. I hans gamle festspillhus i Bayreuth starter de prøvene i april for å være klar til den årlige framførelsen i juli.

Andre operahus har ikke lenger ressurser til slike ekstravaganser. Derfor blir konsertframføringer mer og mer vanlige, gjerne med etterfølgende plateutgivelse. Naxos som nettopp har startet en ny utgave av Ringen, følger denne prosedyren. «Rheingold», den første av de fire operaene, er opptatt ved to konserter i Hongkong i januar. De resterende tre operaene skal komme de neste årene, produsert på samme måte – konsertopptak i januar, plateslipp i oktober.

Naxos er som kjent et lavprismerke. Og dobbelt-cd’en med «Rheingold» er da også rørende billig. Men musikalsk sett er det ikke snakk om billigsalg her. Hongkong-filharmonien spiller på høyt internasjonalt nivå. Musikerne og sangerne har hatt bedre prøvetid og arbeidsbetingelser enn vi er vant til i Vesten. Og dirigenten, nederlandske Jaap van Zweden, er en rutinert wagnerianer. Han fører orkestret stramt og strikt gjennom Wagners partitur og får fram en lys, gjennomsiktig klang som aldri drukner sangerne. Orkestersatsen flyter i brede, elastiske buer, og Zweden disponerer kreftene slik at musikerne alltid har overskudd til å klare de store, monumentale utladningene.

«Rheingold» er prologen, forhistorien, fortellingen om gullskatten på bunnen av Rhinen, om dvergen Alberich som skaper den forheksede gullringen og om gudene Wotan og Loge som stjeler alt fra ham og fører forbannelsen videre inn i de neste operaene. Zweden har med seg et lag av gode internasjonale sangere til å fortelle denne historien – blant andre den unge mezzosopranen Michelle DeYoung (Fricka), barytonen Peter Sidhom (Alberich) og tenoren Kim Begley (Loge). Men utgivelsens kupp er barytonen Matthias Goerne i den sentrale rollen som Wotan. 

Vi kjenner Goerne som tidens fremste forvalter av den tyske liedtradisjonen. Opera har han derimot sjeldent drevet med. Før nå. I de siste årene har han begynt å ta enkelte operaroller. Nå debuterer han altså som Wotan. Og hvilken debut!

Det er en uvanlig velklingende Wotan vi hører her, en Wotan uten de tradisjonelle stangende bjeffene. Goernes stemme er stor, fokusert – rungende kraftfull i det dype registeret og med en rikdom av farger og sjatteringer i høyden. Og han drar alle sine erfaringer som lied-fortolker med seg inn i operaen, han «leser» Wotan som en nyansert tekst og framstiller ham som en psykologisk sammensatt skikkelse. Det er tyngde og verdighet i uttrykket, noen ganger en så voldsom kraft og vrede at vi nesten fysisk merker Wotans autoritet og makt. Og da han møter den gamle gudinnen Erda, fylles stemmen hans med en undren og en ærefrykt som får tiden til å stå stille.

I de tre følgende operaene kommer da den egentlige historien, historien om ringens forbannelse og gudenes fall. Vi venter spent på å høre hvordan Zweden, Goerne og de andre sangerne kommer til å fortelle den historien.

Den evige trompet

Bergens Tidende, 04.12.2015

Perpetuum Trompetuum

Erlend Vetås Aagaard-Nilsen, trompet

Jarle Rotevatn, klaver

Lawo

Ung trompetist platedebuterer med verk av norske samtidskomponister

Trompetisten Erlend Vetås Aagaard-Nilsen kommer fra Radøy og har sine musikalske røtter i det sterke brassbandmiljøet omkring folkehøyskolen på Manger. Han platedebuterer i disse dagene med «Perpetuum Trompetuum» der han spiller norsk samtidsmusikk, ni verk skrevet spesielt til ham og i mange tilfeller urframført i forbindelse med studiene hans ved Griegakademiet i Bergen og NTNU i Trondheim.

På platen finner vi recitalstykker for trompet og klaver signert Bjørn Bolstad Skjelbred, Ketil Hvoslef og Aagaard-Nilsens far, komponisten Torstein Aagard-Nilsen. Det er snakk om spreke fritonale, melodiøse komposisjoner som gir unge Aagaard-Nilsen anledning til å imponere med sin flotte teknikk og sin blanke, strålende messingtone. Pianisten Jarle Rotevatten akkompagnerer og fungerer blant annet som piskende, aktiv motspiller i det stykket som har gitt platen navn, Hvoslefs «Perpetuum Trompetuum» – der de to musikerne jager hverandre og det nesten virker som om det skulle lykkes for dem å skape en «perpetuum mobile», en evighetsmaskin, en «evig bevegelse».

I tillegg til disse relativt tradisjonelle stykkene for trompet og klaver rommer platen også mer eksperimenterende verk, blant annet Sigurd Fischer Olsens «Three lamento movements» der de to instrumentene brukes til å skape en sær, hvislende og skrøpelig klangverden. Og i siste verk på platen, Knut Vaages «multiMORF IV», spiller Aagaard-Nilsen og ni messingblåsere fra Manger Musikklag en serie komponerte forløp som manipuleres elektronisk via et sanntids dataprogram.

Gjenbruk

Bergens Tidende, 02.12.2015

Jul på orkesterplass

KORK med gjester

Kirkelig kulturverksted

Blandet juleutgivelse fra KORK

Krisen på platemarkedet har også rammet julemusikken. Det kommer rett og slett færre juleplater nå for tiden. Og mye av det som kommer, er gjenbruk av tidligere suksesser. Kringkastingsorkesterets seneste juleplate er et godt eksempel.

«Jul på orkesterplass» består av liveopptak fra KORKs julekonserter siste år i Oslo. Christian Eggen dirigerer, og i tillegg hører vi Tord Gustavsen på klaver, Jarle Vespestad på trommer og Sigurd Hole på bass. Pluss sangerne Anita Skorgan, Rim Banna, Sondre Bratland, Solveig Slettahjell og Rikard Wolff. Og repertoaret? Vel, Anita Skorgan har skrevet en fin ny sang, «Om du bare ønsker det», og Rim Banna synger en sterk versjon av «Sarah», sangen til minne om palestinske barn drept av israelske snikskyttere. Men resten av programmet er populære julesanger hentet fra de medvirkendes tidligere juleplater – for eksempel «Hymne» (Skorgan), «Jul, jul, strålande jul» (Slettahjell), «Det hev ei rosa sprunge» (Bratland), «När det lider mot jul» (Wolff) osv. – alle dog framført i nye orkesterarrangementer.

Det er selvsagt ikke noe i veien med gjenbruk. Og konsertene fungerte sikkert helt fint for publikum i Oslo. Men hørt fra orkesterplassen foran høyttalerne hjemme i stuen er resultatet nokså blandet. Bratland og Wolff sliter tydeligvis med stemmene og med julestemningen, og mange av orkesterarrangementene høres ut som MPG-materiale. Platen løftes først og fremst av Anita Skorgan, Rim Banna og ikke minst av Solveig Slettahjell som gir oss swingende versjoner av «Poor little Jesus» og «White Christmas». Pluss at Tord Gustavsen hele tiden forgyller sangene med små, diskrete innspill.

Tilbakeskuende orkestermusikk

Bergens Tidende, 20.11.2015

OPUS 250

Bergen Filharmoniske Orkester

Lawo

BFO feirer jubileum med fire nye, norske verk

Bergen Filharmoniske Orkester holder fortsatt høyt tempo på platefronten. Hvis jeg ikke regner feil, er det så langt i år utgitt seks plater, de fleste med orkestermusikk av eldre, østeuropeiske komponister som Rakhmaninov, Prokofjev, Skrjabin og Janáček. Platen «OPUS 250», som nettopp er utkommet, skiller seg ut i så måte. Her dreier det seg om norsk musikk, fire nye, norske verk, alle opptatt live på konserter i Grieghallen i starten av året.

Tittelen «OPUS 250» henspiller på BFOs 250 årsjubileum. Og de fire verkene på platen er da også bestillingsverk skrevet spesielt til anledningen. Det særlige ved dem – og det som skiller dem fra mange andre av årets bestillingsverk – er at de er skrevet på oppfordring fra orkestermusikerne selv, og at de er utviklet i samarbeid mellom komponistene og solister hentet fra orkestrets egne rekker.

Fire nyskrevne verk, altså ­– men veldig lite «ny musikk». Av de fire komponistene på platen er det bare Therese Birkelund Ulvo som røper at vi, musikalsk sett, befinner oss på 2000-tallet. Hennes «Shadows and Shields» er et dempet stykke samtidsmusikk, en slags oppløst klarinettkonsert der solostemmen, fint spilt av Christian Stene, presenterer en serie melodiske fragment som avbrytes og kommenteres av sarte, sitrende fraser i orkestersatsen.

De tre andre verkene på platen er solid plantet i tradisjonen, velklingende orkestermusikk som blir flott framført BFO. Olav Bergs bidrag, som innleder platen, er en vakker fritonal konsert for bratsj og orkester skrevet til Ilze Klava som gir den klagende solostemmen et sterkt, dramatisk uttrykk.

Med de to siste verkene på platen rykker vi enda lenger tilbake i 1900-tallets musikkhistorie. Ragnar Söderlinds «Horns in landscapes» er en humørfylt, neoromantisk komposisjon i tre satser der hele BFOs formidable hornseksjon konstant er i ilden. Her er pastorale stemninger og hissige jakthorn og midt i det hele får vi en fredfylt, firstemmig hornfantasi over «I skogens dype, stille ro». Tredjesatsens jaktsekvens gir assosiasjoner i retning av Aaron Coplands og Leonard Bernsteins «western»-musikk. Og danner i så måte en passende overgang til Marcus Paus som i sitt bidrag tar Hollywood-inspirasjonen helt ut. Hans konsert for slagverk og orkester med Håkon Kartveit som solist er et underholdende stykke blockbuster-musikk basert på klisjeer fra filmkomponister som John Williams og James Horner. 

Eventyr i den fortrollede skogen

Bergens Tidende, 09.11.2015

Benjamin Britten: En midtsommernattsdrøm

Regi: Robert Carsen

Scenografi: Michael Levine

Musikalsk leder: Paul McCreesh

Produksjon: Festival d’Aix-en-Provence og Opéra de Lyon.

Musikkselskapet Harmonien og Bergen Nasjonale Opera

Grieghallen

Visuelt festfyrverkeri og truende stemninger

«En midtsommernattsdrøm», Benjamin Brittens opera fra 1960, er basert på Shakespeares gamle komedie om erotiske floker i en fortrollet skog blant alver, elskende par og amatørskuespillere. Det er ikke en nyoppsetning av denne operaen som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene, men en versjon fra 1991 regissert av kanadieren Robert Carsen.

I 1991 var Carsens tolkning et oppsiktsvekkende eksempel på «postmoderne» opera, en oppsetting som ironiserte og lekte med historiske referanser og som imponerte med sine spektakulære sceniske effekter. Den biten fungerer fortsatt, et kvart århundre senere. Scenebildet er fremdeles vakkert og imponerende. Shakespeares fortrollede skog er blitt til en grønn kjempeseng som forvandler seg flere ganger underveis. En stilisert måne rykker bestandig nærmere i løpet av forestillingen. De sentrale figurene går omkring i kostymer som markerer funksjonene deres med klare primærfarger. Og det var spontan applaus i Grieghallen da teppet gikk opp for tredje akt og avslørte de elskende på grønne senger svevende høyt oppe i luften.

Men det er ikke bare det visuelle fyrverkeriet som fungerer. Carsens oppsetting – som er blitt gjenopptatt mange ganger siden 1991 – får også fram viktige poenger i Brittens versjon av komedien. Hos Shakespeare er skogen et magisk, poetisk sted der identiteter oppløses og erotiske forbindelser knyttes. Brittens skog er derimot kald og farlig. Du hører det i orkesterintroduksjonen og i mellomspillene der strykernes dempede glissando skaper en truende stemning av uro og uorden. Og den sceniske og vokale framstillingen i Grieghallen viderefører denne uroen og antyder hele tiden at alt er annerledes enn vi umiddelbart skulle tro.

Alveguttene med de klare, uskyldsrene stemmene viser seg å være små dresskledde voksne med mustasje. Oberon, skogens konge, framstilles som en demonisk, truende hersker – og synges i Grieghallen med overjordisk stemme av kontratenoren Tim Mead.  Den eksplosive koleratursopranen Laura Claycomb er Oberons motpart, Tytania, den opphøyde alvedronningen, som viser seg å være en erotisk frustrert kvinne. Og faunen Puck som ledsager historien med morsomme kommentarer og krumspring, har i Miltos Yerolemous overdådig velopplagte versjon fått usedvanlig dybde og karakter.

I rollene som de elskende parene hører vi Ben Johnson (Lysander) og Kitty Whately (Hermia) samt Marcus Farnsworth (Demetrius) og Hanna Husáhr (Helena). Blant håndverkene som blir dradd inn i nattens forviklinger, gjorde spesielt den autoritative bassbarytonen Gidon Saks inntrykk i rollen som Bottom, amatørskuespilleren som underveis blir forvandlet til et esel.

I orkestergraven leder Paul McCreesh et kammerensemble av musikere fra Harmonien og skaper et imponerende satsbilde der alle Brittens musikalske effekter står knivskarpt med krystallklare farger.

Vektig og resolutt

Bergens Tidende, 06.11.2015

33 + 1

Ingrid Andsnes, klaver

Simax 

Robust tolkning av klaverlitteraturens Mount Everest

Det er litt av et statement Ingrid Andsnes kommer med her. På sin første soloplate har hun valgt å spille Beethovens fryktinngytende «33 variasjoner over en vals av Anton Diabelli» (op. 120). Intet mindre.

Diabelli-variasjonene er klaverlitteraturens Mount Everest, Beethovens siste, store klaververk, verket der han tar et lite, nesten enfoldig valsetema, splitter det i atomer og setter enkeltdelene sammen i stadig nye kombinasjoner slik at vi får sett og hørt ham fra alle sider, fra det mest spøkefulle til det mest dramatiske. Og det mest krevende.

Og som alltid når det gjelder nye tolkninger av Diabelli-variasjonene, blir spørsmålet: Hva er grepet? Hvordan skaper pianisten sammenheng i dette verket? Hos András Schiff som spilte inn hele to versjoner for et par år siden, var det fargespillet mellom de ulike variasjonene det dreide seg om. I Igor Levits versjon som kom i siste måned, er det den åndeløse, sugende bevegelsen framover fra variasjon til variasjon det gjelder.

Hvordan ser Ingrid Andsnes da på dette verket? Det tar alltid en stund å komme seg inn en ny tolking, men omkring variasjon 9, begynner bildet å tegne seg: «Pesante e risoluto» – vektig og resolutt – skriver Beethoven som tempoangivelse. Og det kunne for så vidt være mottoet for hele platen. For dette er – med et kanskje misbrukt ord – en veldig robust Diabelli-tolkning, en sterk, solid tolkning uten lettvinte løsninger. Ingrid Andsnes går inn i verket og spiller besluttsomt, med tyngde og kraft, selv i de mest virtuose og turbulente variasjonene. Og inne mellom de store, stormfulle utladningene åpner hun små, fredfulle områder der det er rom for ettertanke. Fugaen i variasjon 24 er en slik vakker oase som trer fram som kontrast til den brede, kraftfulle fugaen i var. 32.

Og her bryter verket plutselig sammen: I stedet for Beethovens kadens kommer noe som høres ut som elektronmusikk. Men det er, viser det seg, fremdeles Andsnes vi hører. Hun spiller bare ikke lenger på tangentene, hun bearbeider flygelets strenger med en EBow og framfører «Diabelli Cadenza», et lite stykke komponert til anledningen av Lars Petter Hagen. Han skriver selv i tekstheftet at en slik tilføyelse til Diabelli-variasjonene selvsagt er dømt til å mislykkes. Men når sjokket har gitt seg, virker stykket egentlig som en ganske vellykket kommentar. Og kontrast. En kort stund frammaner Ingrid Andsnes en åndeaktig, eterisk – veldig lite robust – klangverden. Og så er det Beethoven igjen, den siste variasjonen, en menuett, glassklart spilt, med fynd og klem.