Musikkhistorisk detektivarbeid

Bergens Tidende, 11.06.2013

Bellini: Norma

Cecilia Bartoli

Decca

Formidabel nytolkning av Bellinis «Norma»

Cecilia Bartoli er en suveren sangerinne, en av tidens internasjonale superstars. Men det er lenge siden hun sluttet å utgi den slags plater vi normalt forbinner med slike superstars. I de siste mange årene har hun først og fremst fungert som musikkhistorisk detektiv.

Det er den klassiske sangstemmens italienske historie hun utforsker.  Hun rekonstruerer gamle fremførelsesformer, hun drar frem glemte sangerinner og sangtradisjoner fra 1700- og 1800-tallet. Og resultatet av studiene presenterer hun på plater som er utstyrt med omfattende musikkhistorisk dokumentasjon. Sist har hun tatt tak i Vincenzo Bellinis opera «Norma». 

Operaen om den galliske druiden og hennes tragiske skjebne stammer fra 1831. I samtiden og frem til slutten av 1800-tallet ble den dyrket som selve høydepunktet av italiensk ble canto, og «Casta diva», Normas sentrale arie, var et av periodens mest populære vokalstykker. Men inn på 1900-tallet gikk Bellinis operaer i glemmeboken, helt inntil Maria Callas tidlig på 1950-tallet gjenopplivde bel canto-tradisjonen og gjorde Norma til en av sine store roller. Og etter Callas kom da Joan Sutherland, Monserrat Caballé og mange andre av de store sopranene.

Norma regnes som en av vanskeligste sopranrollene. Den krevet et ekstremt stemmemessig omfang. Men hva om den egentlig slett ikke var beregnet til å skulle synges av en sopran? Det er dette som er Bartolis tese på den nye platen.

Bellini skrev opprinnelig tittelrollen for Giuditta Pasta som var mezzosopran, mens Normas unge rivalinne Adalgisa, som i dag vanligvis synges av en mezzopran, ble sunget av en lys sopran. Og Pollione, den romerske konsulen som svikter Norma til fordel for Adalgisa, var opprinnelig ikke en dramatisk baryton, men en lys tenor.

Når man kjenner Bellinis opprinnelige stemmevalg, er det nærliggende å ta opp selve partituret til revisjon.  To italienske musikkhistorikere har gått gjennom manuskriptene og partiturer og har ført musikken tilbake til de opprinnelige toneartene og tempi. Og når da det eminente tidligmusikkensemblet La Scintilla under ledelse av Giovanni Antonini spiller den renoverte musikken på originalinstrumenter som er stemt ned etter 1800-tallets lave kammertone – ja, da klinger denne velkjente operaen merkelig fremmed og ny. En Norma med så transparent et satsbilde, så flotte, funklende klangfarger, og så skarpe, energiske rytmer har vi aldri hørt før!

På platecoveret og i tekstheftet ser vi Bartoli fotografert mot en siciliansk murvegg i svart-hvite bilder og i positurer som refererer til Anna Magnani, 1950-tallets store italienske filmstjerne. Referansen er veloverveid. For den paradoksale konsekvensen av at Bartoli synger Norma «historisk korrekt» med mezzosopranens dypere, mer stofflige stemme, er at rollen slett ikke virker «historisk», men tvert imot klinger helt moderne. Bartolis Norma er ikke tradisjonens edle, opphøyde og lidende prestinne.  Hun er – som Magnani i de neorealistiske filmene – et levende menneske, en kjødelig, sanselig kvinne som raser over verdens urettferdighet og mannen som svikter henne.

Sumi Jo og John Osborn har fine innsatser underveis i rollene som Adalgisa og Pollione . Men det er Norma vi venter på, det er Norma som er operaens sentrum, en ny, moderne Norma – som uttrykker sin smerte og sorg med den flotteste, mest virtuose stemmen tidens klassiske musikkverden kan oppvise.

På kjente stier

Bergens Tidende, 11.06.2013

Musikk / Samtidsmusikk

Dobrinka Tabakova

String Paths

Strykermusikk på grensen mellom øst og vest

«String Paths», stier for strykere, heter platen som introduserer komponisten Dobrinka Tabakovas musikk. Hun er født i Bulgaria i 1980, men utdannet i London der hun bor fremdeles. Tabakovas verk har mye til felles med den typen nyere, østeuropeisk musikk som ECM har dyrket i etter hvert mange år. Tonespråket er fritonalt, men med ekkoer av både slavisk folkemusikk og av minimalisme à la Arvo Pärt. Her er en konsert for cello og strykere, en suite for bratsj og strykere «i gammel stil» pluss tre kammermusikalske verk, ikke radikal musikk, men fem verk skrevet med godt håndlag og sans for tradisjonelle formidealer. Og flott fremført av unge, gode musikere – blant annet Tabakovas tidligere medstuderende fra konservatoriet i London: cellisten Kristina Blaumane, fiolinisten Roman Mints og brasjisten Max Rysanov. Blaumane er en sterk solist i Tabakovas virtuose cellokonsert. Men det beste kommer til aller sist: en lang, intens komposisjon for strykerseptett ledet med fynd og klem av en av generasjonens store stjerner, den formidable nederlandske fiolinisten Janine Jansen. 

Fremover mot Grieg

Bergens Tidende, 02.06.2013

Konsert / Festspillene

Kreutzer Quartet

Verk av Bartók, Grieg og Michael Finnissy

Håkonshallen

Interessante Griegeksperimenter med britiske Kreutzer Quartet og Michael Finnissy

Den britiske Kreutzer Quartet minner litt om de amerikanske kollegene i Kronos-kvartetten. På begge sider av Atlanteren finner vi fire musikere som arbeider tett sammen med tidens komponister og som liker å krysse sjangermessige grenser. Kreutzerne har vi inntil videre først og fremst kjent fra plater med verk av nyere britiske og amerikanske komponister. Men i går fikk vi høre dem, live, på konsert i Håkonshallen – med et ganske snodig program.

Det startet med en av kvartettlitteraturens klassikere, Béla Bartóks tredje strykekvartett (Ciss-dur, BB 93), et verk skrevet i 1927, i den perioden da han for alvor etablerte seg som en sentral, modernistisk komponist. Kreutzerne ga hans fortettede kvartett en konsentrert og kraftfullt tolkning med rytmisk trøkk og understrekning av alle de mange spesialeffektene som Bartók eksperimenterer med. Og hadde samtidig så mye overskudd at de kunne gi deler av verket et fritt, nesten improvisatorisk preg.

Etter Bartók og 1920-tallets høymodernisme gikk konserten på en gang bakover og fremover i tid, bakover til Grieg og Bergen på 1890-tallet og fremover til britiske Michael Finnissy som for noen år siden tok opp noe av Griegs musikk og arbeidet videre med den.

Griegs kammermusikk fyller ikke mye på notehyllen – tre fiolinsonater, en cellosonate og en strykekvartett, det er det hele. I tillegg er det et par fragmenter og utkast til verk som aldri ble gjort ferdig. Ett av disse utkastene, en ufullendt sats av en klaverkvintett, ble funnet i 1992 i en av Griegs kladdebøker som oppbevares på Bergen offentlige bibliotek. Og det er dette utkastet på 260 takter som Kreutzerkvartetten og pianisten Roderick Chadwick fremførte i Håkonshallen i går. Ja, faktisk fikk vi høre det to ganger. Først i en versjon der Michael Finnissy starter med Griegs utkast, men rask legger annet materiale innover satsen – vi hører sitater og simuleringer av andre 1800-talls komponisters musikk, og Finnissy spinner selv videre på fraser og ideer og skriver etter hvert sin egen moderne tilføyelse og tolkning. Resultatet ble en slags postmoderne teater der Griegs musikk av og til dukker frem og kan høres mellom fragmenter og avleiringer av andre tiders musikalske tenkemåter. Og der man i Chadwicks og Kreutzer-kvartettens innforståtte tolkning av og til kunne fornemme historiske alternativer i form av musikalske muligheter som ble åpnet og etter hvert lukket igjen.

Etter pausen kom Grieg-fragmentet enda en gang, men nå i en bearbeiding der Finnissy forblir innenfor Griegs rammer og «fullfører» verket i en slags forenklet nasjonalromantisk stil med ekkoer av folketoner og referanser til Holberg-suiten. Øvelsen var så musikkhistorisk korrekt gjennomført at det var vanskelig å høre presis hvor Grieg sluttet og Finissy begynte. Og Chadwick og Kreutzer-kvartetten ga eksperimentet en fin, romantisk tolkning med stort dramatisk uttrykk.    

Ekstrem oppussing

Bergens Tidende, 29.05.2013

Konsert / Festspillene

Freiburger Barockorchester

Håkonshallen

Nytt lys på Bachs fiolinkonserter

Er ikke det meste sagt og gjort når det gjelder Bachs fiolinkonserter? Det er snakk om noen av hans mest populære verk. Alle de store fiolinistene, gamle som unge, har vært der og gitt sitt besyv med. Andrew Manze, Rachel Podger og mange andre av tidligmusikkens stjerner har selvsagt også tatt turen innom. Er det da mer å si? Noe å tilføye?

Etter å ha hørt det tyske tidligmusikkensemblet Freiburger Barockorchester spille konsertene i Håkonshallen i går, må svaret bli et rungende «ja!». For her var det mye som hørtes veldig nytt og annerledes ut. Mange ganger virket det som om musikerne hadde drevet med ekstrem oppussing. Avleiringene av 300 års fortolkningspraksis var slipt vekk. Orkesterklangen var til tider nesten gjennomsiktig, minimalistisk, samtidig med at utrykket dynamisk sett var spent helt ut mot ytterkantene, med feiende, swingende fremdrift i de raske satsene og tilbakelent sanselighet i de mer langsomme avsnittene.

At de to hovedsolistene, Petra Müllejans og Gottfried von der Goltz, også er orkestrets ledere gjør at solostemmene deres glider sømløst inn og ut av orkestersatsen. Samtidig er de som solister så forskjellige som natt og dag og setter hver især et tydelig, personlig stempel på de enkelte verkene – Müllejans kaster seg inn i a-moll konserten (BWV 1041) med lys, slank tone, hissig, stormfull, hele tiden balanserende på kanten av stupet, mens von der Goltz spiller E-dur konserten (BWV 1042) rolig, avbalansert, med mørk klangfull stemme.  Og når de sammen spiller dobbelkonserten i d-moll (BWV 1043), vever solostemmene seg sammen og gjør verket til en åpenhjertig dialog mellom to karakterfulle og temperamentsfulle samtalepartnere.

De tre fiolinkonsertene er noen av de eneste som er overlevert i deres opprinnelige skikkelse. Mange andre av de Bach-konserter vi hører i dag, er senere bearbeidninger basert på verk som han opprinnelig skrev for andre instrumenter. Et eksempel på dette fikk vi på konserten i Håkonshallen da Beatrix Hülsemann sluttet seg til Müllejans og von der Goltz i en konsert for tre fioliner i D-dur (BWV 1064R). Her er det snakk om en moderne rekonstruksjon av et verk som er overlevert i en versjon for tre cembaloer.  Om denne rekonstruksjonen er «historisk korrekt», er vanskelig å si, men den klang i alle fall helt «riktig». Mens fremføringer av den kjente versjonen for tre cembaloer ofte kan virke tung og uoverskuelig, sto den rekonstruerte fiolinversjonen lett og klart. Og ble spilt med enormt trøkk mens temperaturen i Håkonshallen steg mot tropiske høyder.

Bach var inspirert av sin italienske kollega Vivaldi da han skrev disse konsertene. Og som for å understreke denne forbindelsen, innledet orkesteret hver av de to avdelingene med et kort, sjarmerende Vivaldi-stykke før de gikk i gang med de tyngre Bach-verkene.    

Sterke effekter

Bergens Tidende, 28.05.2013

Berlioz: Overtures

Andrew Davis

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

En gave til innbitte Berlioz-fans

«Den beste platen med Berlioz-overturer som kan kjøpes for penger» – skrev de i britiske Gramophone om Colin Davis’ innspilling med Dresdner Staatskapelle i 1998.  Hva kommer de til å skrive nå, 15 år senere, når en annen britisk Davis – Andrew Davis – gir ut sin versjon av Berlioz-overturene sammen med Bergen Filharmoniske Orkester? Det er opplagt å sammenligne de to platene, for det er presis samme verk det dreier seg om, sju fargesprakende orkesterstykker fulle av voldsomme fakter og sterke effekter. Det skal selvsagt noe til for å hamle opp med den store Berlioz-tolkeren Colin Davis og med Dresdner Staatskapelle – som i sin tid var Berlioz’ yndlingsorkester. Men BFO klarer seg faktisk veldig godt i denne konkurrensen. Andrew Davis får frem rikelig med kraft og smell i de store orkesterutladningene, strykerne imponerer med polert klang og sødmefylte romantiske melodilinjer, og det er stribevis av steder der treblåsere og messing briljerer og overstråler sine kolleger fra Dresden. Om platen så i øvrig vil ha interesse for andre enn de aller mest innbitte Berlioz-fans, gjenstår å se.

Uten sikkerhetsbelte

Bergens Tidende, 26.05.2014

Hagen Quartett

Musikk av Beethoven

Håkonshallen

Friske, spontane tolkninger av Beethovens kvartettverk

Hagen-kvartetten har spilt i kammermusikkens internasjonale første divisjon i mer enn et kvart århundre. Og de fire østerrikerne har alltid hatt Beethoven på programmet. Nå har de tatt hans 16 strykekvartetter opp til grundig overveielse og revisjon. Resultatet av deres nye tolkninger presenterer de for tiden på konserter rundt om i verden. Noen steder fremfører de alle strykekvartettene fordelt over en rekke konserter.  På årets festspillprogram var det bare blitt plass til en enkelt konsert. Men vi fikk likevel, tror jeg, et ganske godt inntrykk av hvordan de i dag ser på Beethovens kvartetter.

Konserten i Håkonshallen på lørdag startet med to av de tidligste kvartettene – nr. 3 i D-dur (som visst egentlig var den første Beethoven skrev) og nr. 5 i A-dur. Det er i disse kvartettene at forbindelsen til Haydn og Mozart er tydeligst – det er i alle fall den tradisjonelle oppfattelsen av saken. Men i Hagen-kvartettens stormfulle tolkning fikk vi fra første takt understreket alle de trekkene som peker fremover, bort fra wienerklassikken. Her ble det spilt med voldsomt trykk på alle dynamiske aksenter, her var det markering av alle harmoniske konflikter, og her var det brå skift i tonekvalitet som fremhevet underliggende tematiske motsetninger og kastet plutselige skrålys inn over velkjente satser. Og selv i den innsmigrende menuetten fra nr. 5 dukket det opp friske, uventede spark som nærmest fikk trio-delen til å høres ut som oppfordring til folkedans.

Hagen-kvartetten har i mange år vært innbegrepet av sentraleuropeisk kammermusikk – med avslepet, avrundet klang og omhyggelig samstemt frasering. I Håkonshallen var tolkningene deres fremdeles samstemte, men det var også en frihet i spillet, en frisk spontanitet og en vilje til å satse stort og spille uten sikkerhetsbelte, noe som ble ekstra tydelig etter pausen da det var Beethovens nr. 14, op. 131 som sto på programmet.

Etter at ha hørt hvordan de to tidlige kvartettene før pausen ble spilt langt fremover i tid, hadde vi kanskje forventet en enda mer ekspresjonistisk tolkning av denne sene, merkelige kvartetten med de sju satsene som spilles uten pauser og som beveger seg i stadige brudd gjennom en lang rekke tonearter. Og ekspressivitet var det riktignok, i rikelig mål, men det var også en stram konsekvens i Hagen-kvartettens tolkning, en klar musikalsk retning og en omhyggelig redegjørelse for hele det kompliserte, tematiske vevet som binder de sju, veldig forskjellige satsene sammen – en sublim avslutning på en formidabel konsert der vi fikk demonstrert både bredden og de store utfordringene i Beethovens forunderlige kvartettverk.

Det kulturelle mangfoldet

Bergens Tidende, 23.05.2013

Festspillene / Opera

Tan Dun og Paul Griffiths: Marco Polo

Regi: Netia Jones

Dirigent: Baldur Brönnimann

Bergen Filharmoniske Orkester

KorVest

Operaen presenteres av Bergen Nasjonale Opera og Festspillene i Bergen

Grieghallen 

På musikalsk opplevelsesreise med Marco Polo og Tan Dun

Etter å ha reist i Asia i 24 år, kom Marco Polo endelig hjem til Venezia i 1295. Og havnet i fengsel der han delte celle med forfatteren Rustichello som skrev ned hans eventyrlige beretninger om den lange reisen.

Hvor mye sant var det i disse beretningene? Folk i samtiden mente det meste var løgn. Og engelske Paul Griffiths som utga romanen «Myself and Marco Polo» i 1989, brukte nettopp historiene som eksempel på hvor vanskelig det er å skille mellom hva som faktisk er skjedd og hva som er drømmer og erindringer om det som kunne være skjedd.

På slutten av 1980-tallet fikk kinesiske Tan Dun en bestilling på en opera fra Edinburgh-festivalen. Han ville skrive om Marco Polos reiser, og han ville ha med Griffiths som librettist. Men det gikk mange år før operaen deres ble ferdig. Og da den endelig hadde premiere i 1996, hadde historien om Marco Polo fått et nytt lag. Forholdet mellom erindring, drøm og virkelighet var fremdeles et tema, men Griffiths og Dun hadde nå sprengt den gamle historien i atomer, splittet hovedpersonen Marco Polo opp i to skikkelser, mikset elementer fra mange forskjellige tider og steder, og først og fremst hadde de fremhevet selve reisen, Marcos lange reise gjennom mange ulike kulturer – som på et vis også kan tolkes som en speiling av Duns egen reise i motsatt retning, fra Beijing til New York, fra kinesisk opera til vestlig kunstmusikk.

Ved premieren i 1996 ble operaen opplevd som et kunstnerisk innspill i tidens debatt om kulturell globalisering. Og sammenstøtene og overgangene og blandingene mellom ulike kulturer er, som kjent, ikke blitt mindre i løpet av de 17 årene som er gått siden premieren. Men noe av det fine med den nyoppsettingen som åpnet Festspillene i går, er nettopp at operaens kulturelle miks ikke lenger fremstilles som et nytt, litt eksotisk fenomen. Regissøren og videokunstneren Netia Jones tar kulturblandingen for gitt, bruker den som bakgrunn og gir den et nøkternt, visuelt uttrykk.

Det er nesten ingen fysisk handling i librettoen til Griffiths, bare en lang rekke tablåer.  Jones har ikke forsøkt å sprite operaen opp med ytre dramatikk. Hun lar alle personene være på scenen samtidig, vendt frontalt mot publikum. Hun følger librettoen, projiserer bruddstykker av teksten opp bak sangerne og markerer Marcos fysiske reise fra Venezia til Kina som en rekke, flimrende drømmebilder. Og overlater det så til sangerne og orkesteret å gi den kulturelle reisen et musikalsk uttrykk.

Til hver av de fysiske stasjonene har Dun knyttet en musikalsk tradisjon – i Venezia er det klang av middelalder, i den indiske ørken er det sitarer og tablas osv. Underveis setter han en uendelig rekke tradisjonsinstrumenter i spill, og i Grieghallens orkestergrav følger Baldur Brönnimann og Bergen Filharmoniske Orkester anvisningene og skaper et flott, fleksibelt lydteppe av musikalske sitater og referanser. Men det er sangerne på scenen som først og fremst legemliggjør det kulturelle mangfoldet.

Thomas Young og Fredrika Brillembourg spiller de to versjonene av Marco Polo, Dong-Jian Gong er Kublai Kahn og Nancy Allen Lundy en legemliggjørelse av vannet på reisen. Alle synger i et tilnærmet vestlig idiom, men med stadige innslag av østlige uttrykksmidler i form av glissandi, kraftig vibrato og plutselige, brutale spring opp i stemmens utkanter. Den imponerende Zhang Jun, som spiller rollen som skriveren Rustichello, går så å si den motsatte veien. Han synger og agerer i Beijingoperaens klassiske stil, med ekstremt vokalt og fysisk uttrykk, men innføyer av og til vestlige elementer i uttrykket. Og fremstiller rollen med sterk scenisk nærvær.

Konklusjon? Et sjeldent oppført, nåtidig musikkdrama i skjæringspunktet mellom øst og vest, en rekke flotte sangprestasjoner pluss spennende scenografi og regi. Og, jo da, Festspillene og Bergen Nasjonale Opera kan godt være stolte av denne åpningsforestillingen

Et gjenhør

Bergens Tidende, 21.05.2013

Nordic Spring

Norwegian Chamber Orchestra

Terje Tønnesen

Simax

Kjente og kjære verk for kammerorkester

Da Det norske kammerorkester platedebuterte i 1979 med Holberg-suiten og andre Grieg-verk, fikk de ros for frisk og freidig spillestil, og kritikerne var imponert over at plateselskapet BIS hadde klart å fange strykerklangen med et nokså enkelt opptaksutstyr. Nå har orkestret og Terje Tønnesen, innspilt Holberg-suiten igjen. Og, jo da, mye er annerledes nå. Strykerklangen er stor og varm, alle fraseringer er finpusset, alle verkets detaljer står klart og blankpolert, og det er nesten mer trøkk og freidighet i denne tolkningen enn i den gamle. Pluss at det moderne opptaket selvsagt har betydelig bedre klang. Etter Grieg følger andre kjente og kjære verk for kammerorkester: Johan Svendsens fiolinromanse, Carl Nielsens Lille suite, Kurt Atterbergs suite for fiolin, bratsj og strykeorkester og Sibelius’ uoppslitelige Valse Triste. En sviskeplate, jo visst, men svisker spilt med entusiasme og musikalsk overskudd. I tillegg rommer platen en liten sjeldenhet: en bratsjserenade av Edvard Bræin, fint tolket av Lars Anders Tomter som også er solist sammen med Terje Tønnesen i Atterberg-suiten.

Underspilt lidenskap

Bergens Tidende, 21.05.2013

 

Victor Kissine

Between Two Waves

ECM New Series

Kremer og Kremerata Baltica presenterer Viktor Kissines musikk

Den russiske komponisten Viktor Kissine har vært utrolig produktiv siden han flyttet til Belgia i 1990. Men ingen av verkene hans er innspilt på plate, bortsett da fra et par orkestreringer av andre komponisters musikk.  Gidon Kremer og Kremerata Baltica har ofte hatt Kissine på sine konsertprogram. Nå utgir de en hel plate med hans musikk i opptak fra Lockinghaus-festivalen i 2011. På platen er det tre verk: «Between Two Waves», en klaverkonsert med Andrius Žlabys som solist, – «Barcarola», en fiolinkonsert med Kremer som solist, – og innimellom kommer «Duo», et stykke kammermusikk spilt av Daniil Grishin på bratsj og Giedrė Dirvanauskaitė på cello. Alle verkene starter nesten uhørlig, etter hvert dukker det opp ørsmå lydfragmenter. De vokser i styrke, men vokser ikke sammen, utvikler seg aldri til store former. Dette er de små bevegelsenes musikk, musikk preget av skarpe fargeskift, minimale melodiske gester, plutselige endringer i styrke. De tre verkene introduserer et særpreget, musikalsk univers fullt av lavmælt, underspilt lidenskap.    

Konservativ

Bergens Tidende, 14.05.2013

Kyle Eastwood

The View From Here

Jazz Village

Hyggelig, streit kvintettplate

  

«The View From Here» er den amerikanske bassisten Kyle Eastwoods første plate for selskapet Jazz Village. Med seg har han fire kompetente, London-baserte musikere: Graeme Blevins (tenorsaksofon), Quintin Collins (trompet), Andrew McCormack (klaver) og Martyn Kaine (trommer). To blåsere og en rytmegruppe – det dreier seg altså om jazzens klassiske kvintettformat. Og musikken de spiller, er nettopp «klassisk», for ikke å si konservativ. Det er lyden av Herbie Hancocks og Freddy Hubbards kvintetter fra slutten av 60-tallet vi hører. Rytmegruppen legger solid fundament, og de to blåserne spiller rasende, teknisk overbevisende hardbop. Sjefen selv er en rask og dreven solist på elbass, og når han spiller akustisk bass får han frem en varm og lodden klang som vekker minner om hans gamle lærer, Ray Brown. Allting fungerer helt fint. God musikk, gode soloer – men temmelig forutsigbart, litt for streit. Det er en hyggelig plate som er grei å ha kjørende i bakgrunnen, mens man lager noe annet – men en plate man hurtig glemmer å lytte til.

Fra den kalde krigens tid

Bergens Tidende, 14.05.2013

Battle of Stalingrad

Leif Arne Pedersen

Luftforsvarets Musikkorps

Lawo

Sovjetisk militærmusikk i norsk tapning

I de siste årene har både Forsvarets Stabsmusikkorps og Forsvarets Musikkorps Vestlandet gitt ut plater med norsk samtidsmusikk. Luftforsvarets Musikkorps og dirigenten Leif Arne Pedersen velger en annen strategi på sin nye plate. De holder seg på korpsmusikkens tradisjonelle grunn, men klarer likevel å forny repertoaret. For de har kikket østover og gravd frem en rekke gode eksempler på sovjetisk militærmusikk. Slik musikk var det selvsagt ikke mulig å spille her til lands i den kalde krigens tid. I dag kan man gjøre det. Og i dag er det lett å høre at dette er musikk med opplagte kvaliteter, i alle fall når Luftforsvarets korps spiller den. Hovedverket på platen er en suite basert på musikken til Vladimir Petrovs film fra 1949 om slaget ved Stalingrad. Den og de fleste andre verkene er skrevet av den armenske komponisten Aram Katsjaturian. Det er frisk korpsmusikk, av og til med hint av sørøsteuropeiske folketoner, skrevet med godt håndlag og sans blåserformatets krav. Og Anette L’Oranges coverdesign med kjærlige referanser til 1920-tallets konstruktivistiske sovjetplakater passer fint til innholdet.

Oversettelser

Bergens Tidende, 14.05.2013

Grieg. Three Concerti For Violin And Chamber Orchestra

Henning Kraggerud

Tromsø Chamber Orchestra

Naxos

Henning Kraggerud på nye Grieg-eventyr

Siden høsten har Henning Kraggerud vært kunstnerisk leder for Tromsø Kammerorkester. Nå er samarbeidet dokumentert på plate med Kraggerud selv i hovedrollen som solist i Griegs tre fiolinkonserter. Eller, vent nå litt … Grieg har da ikke skrevet fiolinkonserter? Nei, men han har i det minste skrevet tre sonater for fiolin og klaver, og dem har Kraggerud og cellisten Bernt Simen Lund arrangert for kammerorkester. Oversettelsen til det store formatet er skånsomt gjort, blant annet inspirert av Griegs orkesterarrangementer av sine klaverstykker. Kraggerud og Lund velger vanligvis å instrumentere klaverstemmen for ulike strykergrupperinger, men av og til bruker de i tillegg treblåsere til å forsterke en melodilinje eller til å gi klangen ekstra farge. Resultatet klinger godt, og Kraggerud er selvsagt på hjemmebane i dette romantiske landskapet. Hans tolkning av fiolinstemmene har kanskje ikke samme ungdommelige sprengkraft som da han og Helge Kjekshus innspilte Grieg-sonatene i 1996. Men han er fremdeles en storartet ambassadør for Grieg og for norsk 1800-tallsmusikk.   

Den musikalske gjenoppbyggingen

Bergens Tidende, 07.05.2013

Archiv Produktion 1947-2013

A Celebration of Artistic Excellence from the Home of Early Music

Deutsche Grammophon

En grandios samling gjenutgivelser fra den tyske Archiv-serien

En gang i august 1947 satte den blinde, tyske organisten Helmut Walcha seg ned ved det lille barokkorgelet i Jakobikirche i Lübeck og begynte å spille inn en serie Bach-verk for Deutsche Grammophon Gesellschaft. De allierte styrkene hadde gitt det gamle, tyske plateselskapet lov til å gjenoppta produksjonen etter krigen. Nå var det tid å starte den musikalske gjenoppbyggingen.

Platen med Walcha ble den første i «Archiv Produktion» – en ny serie som ble utgitt av selskapets «musikkhistoriske studio». Etter nazitiden, verdenskrigen og det nasjonale sammenbruddet vendte seriens grunnlegger, musikologen Fred Hamel, blikket bakover mot den gamle tyske og europeiske musikktradisjonen. Med platene fra Archiv Produktion ville han dra den musikalske kulturarven opp og frem i lyset, og innspillingene skulle være basert på tidens mest avanserte musikkhistoriske forskning.

Archiv-serien ble inndelt i tolv «forskningsfelter» som kronologisk dekket perioden fra middelalder og renessanse frem til Mozart og Beethoven. De første utgivelsene kom på lakkplater, senere ble det LP’er i karakteristiske gule omslag med nøktern blå skrift på forsiden, grundige musikkhistoriske noter – og et sinnrikt, spesialdesignet system som beskyttet platene så godt at det nesten var umulig å få dem ut av coveret.

Archiv-serien eksisterer ennå. Den har hatt sine oppturer og nedturer, men sett som helhet er det snakk om en grandios rekke utgivelser. Den enorme boksen med gjenutgivelser som Deutsche Grammophon nettopp har utgitt, demonstrerer det.

I boksen er det 55 plater som dekker alle fasene av seriens lange historie. Blant de tidligste finner vi blant annet Bach-kantater fra 1950-tallet med en ung, autoritativ Dietrich Fischer-Dieskau i hovedrollen. Og her er innspillinger med seriens faste støttespillere i perioden – Bach dirigert av Fritz Lehman, middelaldermusikk med Pro Musica Antiqua og renessansemusikk med Alfred Deller og Deller Consort. Fra 1960- og 1970-årene finner vi cembalisten Ralph Kirkpatricks berømte innspillinger av Scarlatti og flotte tolkninger av Corellis fiolinsonater av Eduard Melkus.

I utgangspunktet var det tanken at Archiv-musikken skulle fremføres på kopier av originalinstrumenter, og at musikerne skulle tilstrebe et «autentisk» uttrykk, men dette perspektivet gled i bakgrunnen i en lang periode mens den populære dirigenten Karl Richter dominerte serien. Nikolaus Harnoncourt, tidligmusikkbevegelsens karismatiske lederskikkelse, spilte bare inn to plater for Archiv på 1960-tallet før han fant seg andre plateselskaper – i boksen er han og Consentus Musicus Wien representert med innspillinger av 1600-tallskomponistene Georg Muffat og Heinrich Biber.

Holdningen til periodeinstrumenter og «autentisk» oppførelsespraksis endret seg etter hvert. I løpet av 1980-tallet klarte Deutsche Grammophon å knytte en stjernerekke av tidligmusikkspesialister til Archiv-serien – i boksen finner vi innspillinger med Reinhard Göbel og hans Musica Antiqua Köln, Trevor Pinnock og The English Concert, John Eliot Gardiner med Monterverdi Choir og English Baroque Soloists og mange andre. På de siste platene er det opptak fra 2000-tallet, blant annet av Händels opera Alcina med Joyce DiDonato i tittelrollen og dirigenten Alan Curtis i spissen for Il Complesso Barocco. Den aller siste platen rommer smakebiter av seriens utgivelser i år.

Dette er selvsagt en boks man ikke blir ferdig med i en fei. Det ligger mange timers stor musikk gjemt i disse 55 platene. Og også en viktig historie om hvordan holdningen til den musikalske tradisjonen har endret seg i løpet av de siste 40 årene.

Franske konserter

Bergens Tidende, 07.05.2013

French Trumpet Concertos

Ole Edvard Antonsen

São Paulo Symphony Orchestra

Lan Shui

BIS

Nyere trompetmusikk med Ole Edvard Antonsen

Det ble skrevet virtuos trompetmusikk både i barokken og senere. Men i løpet av 1800-tallet mistet trompeten sin rolle som soloinstrument. Etter hvert ble den mest brukt som spesialeffekt i orkestermusikken. Det er i alle fall den vanlige versjonen av historien. Men her kommer så Ole Edvard Antonsen og trekker frem fem nyere franske trompetkonserter fra årene mellom 1944 og 1966. At de er skrevet i den strenge modernismens tidsalder, merkes ikke. For de er alle formulert i et vennlig, fritonalt tonespråk. Det er konserter som gir Antonsen god anledning til å demonstrere sin imponerende beherskelse av alle instrumentets registre. Her er strålende, virtuose løp i toppen av instrumentet, her er gylne melodier i mellomregistret og her er intense, rytmisk komplekse passasjer i høyspent samspill med orkestrets livlige slagverksseksjon. André Jolivet er representert med to spreke konserter, men det er også mye god musikk å hente i verkene som er signert de mer ukjente komponistene Henri Tomasi , Robert Planel og Alfred Desenclos.

Når lyset svinner

Bergens Tidende, 30.04.2013

Lux

Unni Løvlid

Heilo

Unni Løvlid bryter tradisjonelle grenser mellom folkemusikk og samtidsmusikk

Da Unni Løvlid utga platen «Vita» i 2006, hadde hun med «Nu dagens lys sig sniger hen», en folkelig sang fra 1700-tallet skrevet av læreren og dikteren Niels Olsen Svee fra Stranda. Hun fremførte den enkelt, stillferdig, rett frem, men utnyttet samtidig klangen i rommet der hun sto. Platen var opptatt i Emanuel Vigelands mausoleum i Oslo og etterklangen i denne store, merkelige katakomben var så enorm at Løvlids stemme skapte en tsunami av klangbølger som forfulgte melodien og pakket den inn i rungende, vibrerende lyd.

Den gamle sangen til Niels Olsen Svee er også med på «Lux», Løvlids nye plate, men nå i en helt annerledes klangdrakt. Det starter med eteriske toner spilt på glass. Etter hvert blir tonene til klang og til en melodi. Så kommer en kontrabass og legger seg knirkende og knakende inn under glassene. Og her i dette lydrommet, i spennet mellom de overjordiske, spøkelsesaktige glassklangene og den svært jordiske kontrabassen, setter så Løvlid inn med sangen sin, langsomt, tett på den opprinnelige melodien, med understreking av hver stavelse, inntil hun etter fire strofer, river seg løs fra forelegget og improviserer frem en ny, ekspressiv melodi med svevende intonasjon og forsiringer og referanser til kveding.

De to versjonene av «Nu dagens lys sig sniger hen» er gode eksempler på hvordan Løvlid arbeider med tradisjonen, hvordan hun bryter det folkelige materialet ned og setter det inn i nye, samtidsmusikalske kontekster. Under innspillingen av «Vita» samarbeidet hun med støykunstneren Deathprod. På «Lux» har hun følge av de to glassmusikerne Randi-Merete Roset og Liv-Jorun Bergset og den eksperimentelle kontrabassisten Håkon Thelin som vi blant annet kjenner fra gruppen Poing.

Lux betyr lys. Og lys er det mye av i de salmene og sangene som Løvlid har samlet sammen, men mest av alt dreier det seg om lys som svinner bort og slukkes, om solnedganger, om tanker ved kveldstid og i videre betydning om forholdet til døden. Det meste av materialet er eldre stoff. Her er sanger helt tilbake fra 1600-tallet – Dorothe Engelbretsdotter «Afften Psalme» om dagen som viker og går bort og presten Samuel Olsen Bruuns salme «Nu solen går ned» – men det er også blitt plass til Arnulf Øverlands «En liten vise om kvelden når det mørkner» som er skrevet over en folketone fra Hornindal.

De tre musikerne som er med, skaper vare og særegne klangbilder bak og rundt Løvlids stemme, men trer også av og til frem i mer selvstendige roller – for eksempel i introduksjonen til Øverlands vise der vi hører Catharinus Ellings klaverarrangement av den opprinnelige folketonen i en sval utgave spilt på glass.

Nettbutikken Amazon har gitt «Lux» sjangerbetegnelsen «Christian & Gospel». Det er selvsagt ikke noe godt valg – kristne gospel-entusiaster vil nok bli svært skuffet hvis de kjøper denne platen. Men det er vanskelig å si hvilken sjanger Amazon burde ha valgt. For «Lux» er – som Unni Løvlids andre utgivelser – musikk som faller utenfor de tradisjonelle kategoriene. Kanskje det enkleste ville være å katalogisere platen under sjangeren «Løvlid»?   

Eksklusivt

Bergens Tidende, 30.04.2013

  

Wilhelm Kempff

The Concerto Recordings

Deutsche Grammophon

Ny megautgivelse med Wilhelm Kempff

Det var noe eksklusivt ved Wilhelm Kempff og hans forhold til klaverrepertoaret. Han dyrket bare en liten håndfull komponister i spennet fra Mozart til Brahms. Han spilte dem i konsertsalen, og han spilte dem på plate, igjen og igjen. Deutsche Grammophon har tidligere utgitt hans soloinnspillinger. Nå kommer det en ny megautgivelse, 14 plater med radioopptak fra 1925-1977. Her er en teknisk briljant versjon av Liszts klaverkonserter, her er Schumann og Brahms, her er en samling delikate Mozartkonserter, og først og fremst er her Beethoven – to komplette innspillinger av de fem klaverkonsertene pluss en der det bare er nr. 2 som mangler. Men blir det ikke kjedelig å høre disse samme verkene om og om igjen? Nei, overhodet ikke. Fordi Kempff var så ensporet i sitt valg av repertoar, fordi han kjente verkene ut og inn, hadde hans tolkninger en nesten improvisatorisk frihet. Vi hører det på disse herlige platene der han får Beethovenkonsertene til å klinge helt forskjellig fra gang til gang, alt avhengig av situasjonen og stemningen i konsertsalen.

Gjenbruk

Bergens Tidende, 23.04.2013

Mozart: Clarinet Concerto, Flute Concerto No. 2, Bassoon Concerto

Claudio Abbado

Orchestra Mozart

Deutsche Grammophon

Mozartkonserter for treblåsere

Unge Mozart er i Mannheim og får en lukrativ bestilling på noe fløytemusikk. Etter hvert innser han at han ikke rekker å bli ferdig til tiden. Han forklarer i et brev til faren at han alltid blir helt matt når han skal skrive musikk for et instrument han «ikke kan fordra». Om det nå er slik at komponisten som skrev Tryllefløyten, egentlig hatet fløyter, eller om han bare trengte en god unnskyldning, så ble enden på Mannheimhistorien i alle fall at Mozart tok en eldre konsert for obo og skrev den om for fløyte (K 314). Og det fungerte helt utmerket – det demonstrerer den gode nederlandske fløytenisten Jacques Zoon i en livlig, spenstig tolkning sammen med Cladio Abbado og Orchestra Mozart fra Bologna. På platen hører vi også to andre Mozart-konserter for treblåsere – den populære klarinettkonserten (K 622) med Alessandro Carbonare som solist og den sjeldnere spilte fagottkonserten (K 191) med Guilhaume Santana. Abbados håndplukkete kammerorkester akkompagnerer friskt og skarpt og balanserer fint mellom et klassisk klangideal og en moderne, fleksibel uttrykksmåte.  

Verdenstrompeter

Bergens Tidende, 23.04.2013

Trilok Gurtu

Spellbound

Moosicus Records

En hyllest til Don Cherry

Den nye platen til den indiske perkusjonisten Trilok Gurtu er en hyllest til hans amerikanske mentor, trompetisten og verdensmusikeren Don Cherry. Platen starter med et 30 sekunders opptak av Gurtu og Cherry sammen i Italia tidlig på 1970-tallet, og den slutter med et enda kortere klipp der man hører Don Cherry takke publikum. Det som ligger innimellom, er ti numre, de fleste tilegnet Cherry, innspilt med en stjernerekke av yngre trompetister i eksplosivt samspill med Gurtu, keyboardisten Tulug Tirpan og bassisten Jonathan Cuniado. I opptakene med libanesiske Ibrahim Maloof og amerikanske Ambrose Akinmusire er det sprettende, risikovillig trompetspill som på et vis minner om Don Cherry og hans gamle, fandenivoldske utflukter på pakistansk lommekornett.  Men ellers er det inspirasjon fra Miles Davis vi hører hos de andre trompetistene, italienske Paolo Fresu, tyrkiske Hasan Gützelik, tyske Mattias Schriefl og ikke minst vår egen Nils Petter Molvær – som har hovedrollen i en flott montasje av Davis-klassikerne «Jack Johnson» og «Black Satin».  

En veteran debuterer

Bergens Tidende, 16.04.2013

  

Chris Potter

The Sirens

ECM

Hardbarka post-bop og brølende blow-outs

Den amerikanske tenorsaksofonisten Chris Potter har gitt ut drøssevis av plater i løpet sin lange karriere. Nå debuterer han som bandleder på ECM – der vi hittil bare hørt ham som sidekick hos folk som Dave Holland, Steve Swallow og Paul Motian. Med seg på den nye platen har han bassisten Larry Grenadier og trommeslageren Eric Harland, kjent blant annet fra Brad Mehldaus trioer. Craig Taborn som vanligvis spiller keyboard i ulike eksperimentelle sammenhenger, er med på helt ordinært akustisk klaver, mens pianisten David Virelle til gjengjeld gir musikken farge med celeste og andre keyboards. Platen heter «The Sirens» og alle numrene har titler med referanser til Homers Odysseen. Men hvis du tror dette er enda et superpretensiøst ECM-prosjekt, må du bare tro om igjen. For det som gjemmer seg bak det seriøse, svarte coveret, er hardbarka post-bop med Potter i storform foran en overordentlig livlig og fyrig rytmegruppe. Det er hvilepunkter underveis – avslappede ballader og meditative, frie improvisasjoner. Men det meste er brølende blow-outs. Som bare er til å bli i godt humør av.

Det musikalsk norske

Bergens Tidende, 16.04.2013

Klaus Egge: Piano Trio, Sonata for Violin and Piano, Duo Concertante

Simax Classics

Johannes M. Rivertz: Spill og Dans

Rune Alver, klaver

Lawo

Eksperimenter og norske folketoner fra årene omkring 2. verdenskrig

Komponistene Klaus Egge (1906-79) og Johannes Midelfart Rivertz (1902-88) var nesten jevnaldrende. Begge begynte å skrive musikk i mellomkrigsårene. Begge tok utgangspunkt i norsk folkemusikk. Og begge var aktive i gjenoppbyggingen av norsk musikkliv etter 1945 – Egge som Norsk komponistforenings dynamiske formann i et kvart århundre, Rivertz med styreverv i foreningen og i mange andre av etterkrigstidens musikkorganisasjoner.

I verket Norges Musikkhistorie fra 2000 er det et stort avsnitt om Egge. Om Rivertz står det ingenting. Det er for så vidt ikke så merkelig. Rivertz var ikke komponist på heltid. Han tok juridikum i 1925 og arbeidet resten av livet som jurist, fra 1946 som dommer i Eidsivating lagmannsrett. Musikk var noe han drev med på si, con amore. Og hans produksjon var svært begrenset.

Men at Rivertz gikk i den musikkhistoriske glemmeboken, betyr ikke nødvendigvis at musikkens hans var amatørmessig eller uinteressant. Det demonstrerer Rune Alver med platen «Spill og Dans» der han har samlet alt hva Rivertz skrev av klavermusikk. Ved et sammentreff kommer denne platen samtidig med at Simax utgir kammermusikk av Klaus Egge, slik at vi her får anledning til å høre hvordan to ulike komponister arbeidet med «det musikalsk norske» i årene omkring 2. verdenskrig.

Hos Rivertz ligger det folkemusikalske stoffet helt oppe i dagen. Flere av stykkene er variasjoner over folkeviser, og også i de friere verkene er det ekkoer av folketoner, av særegne melodiske vendinger, av hardingfelens skjeve skalaer. Men samtidig har Rivertz gitt stoffet et kunstmusikalsk preg. De korte, flerstemmige satsene er skrevet med formsans og sikkert håndlag, og når Rune Alver fremfører dem får musikken både klarhet og tyngde. 

Platen med Klaus Egges musikk begynner med hans fiolinsonate (op. 3) spilt av Einar Henning Smebye på klaver og Tor Johan Bøen på fiolin. Her hører vi også grep og vendinger fra folkemusikken, men de er kraftig bearbeidet og føyet inn i større former. Noe tilsvarende kan sies om Egges klavertrio (op. 14) som på platen spilles av Smebye og Bøen med cellisten Johannes Martens som tredjemann i en tolkning som markerer de robuste, folkemusikalske referansene og samtidig har sans og rom for musikkens mange klanglige nyanser.

Både sonaten og trioen er skrevet i en periode da Egge – som flere andre norske komponister – eksperimenterte med det folkemusikalske stoffet. Med tiden skapte han sitt eget, personlige komposisjonssystem ved å bryte ned folkemusikkens skalaer og sette delene sammen på nye måter. Vi får et inntrykk av denne arbeidsformen i Duo for fiolin og bratsj (op. 23) som nå foreligger på plate for første gang.

Egge startet å skrive duoen i 1945, men den fikk først sin endelige form på femtitallet. Det er et verk av langt mer «abstrakt» karakter enn de to andre på platen, et verk preget av svevende tonalitet og dissonantisk linjespill med passasjer som gir assosiasjoner til Fartein Valen, Klaus Egges lærer. Ved urfremføringen i 1959 ble duoen sterkt kritisert av anmelderne, men hørt i dag, i Tor Johan Bøens og bratsjisten Bénedicte Royers flotte tolkning, er det kanskje dette verket som virker sterkest på den nye platen. 

Kantet skjønnhet

Bergens Tidende, 09.04.2013

Prokofiev: Symphony No. 6

Andrew Litton

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

Ny innspilling av Prokofjevs utskjelte 6. symfoni

Det sovjetiske kommunistpartiet likte ikke Prokofjevs 6. symfoni. Den er patologisk og frastøtende – fastslo sentralkomiteen i 1948 og beskyldte ham for «formalistiske perversjoner». At symfonien måtte irritere Stalins kulturkommissærer, skjønner man kanskje. Vanskeligere er det å skjønne hvorfor vi ikke hører den oftere i dag. For som Andrew Litton og BFO demonstrerer på denne nye, flotte platen, er den 6. et storslått, monumentalt verk, fylt av sterke kontraster og med en egen kantet skjønnhet. Alle grupper i BFO blir eksponert underveis og løser oppgavene sine med bravur. Den nærmeste konkurrenten på platemarkedet er Valery Gergievs liveinnspilling med London Symphony Orchestra fra 2006. Den har kanskje mer intensitet og dramatikk, men også for mange skjønnhetspletter. Og mens Gergiev er tilbøyelig til å bli litt rikelig detaljorientert, klarer Litton å fastholde de lange linjene i verket. BFO-platen rommer i tillegg to av Prokovjevs lettere, folkelige stykker, filmmusikken til Løytnant Kije og den sprelske suiten fra operaen om Kjærligheten til de tre appelsiner. 

Pianistenes mann

Bergens Tidende, 09.04.2013

Hagar's Song

Charles Lloyd

Jason Moran

ECM

En gammel musiker som fortsatt har overraskelser å by på

Saksofonisten Charles Lloyd har alltid hatt øre for gode pianister. Herbie Hancock og Keith Jarrett spilte hos ham på 1960-tallet. På 1970-tallet forsvant han fra jazzscenen, men den franske pianisten Michel Petrucciani lokket ham tilbake. Og da han begynte å innspille for ECM på 1990-tallet, hadde han Brad Meldau med på klaver. For et par uker siden fylte han 75. Det feiret han i samspill med Jason Moran, den siste i rekken av hans mange pianister. At det ikke er full rytmegruppe på platen, generer ikke – det meste er svevende meditasjoner og hvis det av og til trenges et raskere tempo, legger Moran ut med klassisk «stride»-piano under Lloyds frodige og snodige improvisasjoner. Repertoaret er avvekslende – tittelnummeret er en suite komponert til anledningen, resten er kjente og mindre kjente standards og ballader. I tillegg er det et par uventede valg, for eksempel Dylans «I Shall Be Released» og – som et minne fra Lloyds tid som backingmusiker hos The Beach Boys – Brian Wilsons «God Only Knows». Alt i alt: en herlig plate, et fint gjenhør med en gammel, uortodoks jazzmusiker – som fortsatt har overraskelser å by på. 

Musikalske balanser

Bergens Tidende, 26.03.2013

String Quartets Vol. III

Haydn, Nordheim, Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Med Engegårdkvartetten på reise i kammermusikkens historie

Det skal være musikalsk balanse, og lytteren skal få «en følelse av til slutt å ha opplevd en reise», sier Engegårdkvartetten i forbindelse med lanseringen av deres tredje plate. Tradisjonen tro presenterer de en nyere komposisjon omkranset av to eldre verk fra strykekvartettenes kjernerepertoar. Denne gang gjelder det kvartetter av Joseph Haydn og Béla Bartók som ramme om Arne Nordheims «Duplex» fra 1992. De kronologiske og musikkhistoriske avstandene er store på platen, men de fire velspillende musikerne klarer likevel å skape balanser og trekke tråder mellom verkene slik at for eksempel de folkemusikalske vendingene og det rytmiske drivet i Haydns op. 77:1 på et vis kommer til å matche folketonene og de perkussive elementene i Bartóks femte kvartett. Nordheim-verket er noe vanskeligere å plassere i sammenhengen. «Duplex» er en duo for fiolin og bratsj basert på relativt tradisjonelle, modernistiske grep og vendinger. Den fremføres djervt og kontant av Arvid Engegård og Juliet Jopling, men svinner liksom inn i selskap med Haydns og Bartóks ruvende kvartetter. 

Det nye landskapet

Bergens Tidende, 26.03.2013

 

Miles Davis Quintet

Live In Europe 1967

The Bootleg Series Vol. 1

Sony Music

Miles Davis Quintet

Live In Europe 1969

The Bootleg Series, Vol. 2

Sony Music

Miles Davis og hans kvintetter i historiske live-opptak

Jazzhistorikerne forteller at Miles Davis hadde to «store» kvintetter. Den første, den med John Coltrane, startet i 1955 og varte bare halvannet år. Den andre var mer stabil: Wayne Shorter på tenorsaksofon, Herbie Hancock på klaver, Ron Carter på bass og Tony Williams på trommer spilte med Davis i fire år fra 1964 til 1968.

Men det var faktisk enda en «stor» kvintett. Den eksisterte riktignok bare et par måneder i 1969. Wayne Shorter var fortsatt med, men rytmegruppen var helt ny: Chick Corea på klaver, Dave Holland på bass og Jack DeJohnette på trommer. Den tredje kvintetten omtales vanligvis som «the lost quintet», for i motsetning til de to første rakk den aldri å spille inn plater, noe Davis selv senere beklaget, for – som han sa – denne gruppen «was really a bad motherfucker».

Den tapte kvintettens musikk er dog ikke helt tapt. Selskapet Sony Music har startet noe de kaller The Bootleg Series. For to år siden utga de en boks med Miles Davis’ andre kvintett opptatt ved konserter i Europa i 1967. Nå kommer bind 2, en boks med opptak av «the lost quintet» fra tilsvarende konserter i juli og november 1969. Seriens navn er litt misvisende, for det er ikke snakk om egentlige bootlegs, men om «offisielle», solide kringkastingsopptak fra Belgia, Frankrike, Tyskland, Danmark og Sverige. Hver av boksene rommer 3 cd-er pluss en dvd med tv-opptak.

Opptakene fra 1967 er et miks av blues, standards og originalkomposisjoner spilt som lange, sammenhengende forløp uten pauser. Selv om vi kjenner repertoaret fra samtidige plateinnspillinger, og selv om rekkefølgen er nesten identisk fra konsert til konsert, er det likevel som om kvintetten oppfinner musikken på nytt hver gang. Numrene endrer hele tiden karakter og fungerer på nye måter i sammenhengen. Shorter spiller skarpe, kantete soloer, Davis svever som en sommerfugl og stikker som en bie. Og det telepatiske samspillet mellom Hancock, Carter og Williams er like sjokkerende hver gang. De leker med rytmen som om den var en elastisk, fleksibel masse som kan strekkes og bøyes i alle retninger.

På tv-opptakene fra 1967 er Davis kledd i elegant, nålestripet dress, mens resten av gruppen stiller i smoking. I 1969 sitter klærne løst, det er blonder og rysjer, det er fargestrålende skjerf, lærjakker og bell bottoms.  Og det er ikke bare klærne som har endret karakter i løpet av de to årene som skiller opptakene. I 1967 spilte Davis noe han selv kalte «free bop»; i 1969 er kvintetten hans enda friere, enda åpnere. Det gamle repertoaret er blitt supplert med løst organiserte, funky numre. Chick Coreas klaver er blitt elektrifisert. Det er kommet nye farger inn i musikken, mørkere, dunklere nyanser. «Directions», retninger, heter et av numrene. Det er hele det musikalske grunnlaget som beveger seg og skifter retning nå. Hvor veien går, er ennå uvisst.

Hørt etter hverandre avtegner de to boksene med konsertopptak fra 1967 og 1969 en tektonisk plateforskyving i jazzen. Et stort, annerledes landskap ble dannet i disse årene. Hvor annerledes, ble først helt tydelig da Miles Davis utga «In a Silent Way» og «Bitches Brew», de to «elektriske» platene med større grupper som han innspilte samme år som han turnerte med den tapte kvintetten.