Kritikk og politikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 24.02.2010

I boka «Et eget århundre, norsk orkestermusikk 1905-2005» forteller musikkviteren Øyvin Dybsand den triste historien om komponisten Arvid Kleven – en historie som vi repeterer i dag i forbindelse med utgivelsen av Klevens orkesterverk på plate.

Det er ikke vanskelig å bli grepet av denne historien: En ung, begavet musiker skriver verk inspirert internasjonale strømninger. Han kommer ikke langt i det ultrakonservative, norske musikkmiljøet. Han blir forfulgt, latterliggjort, stigmatisert av brutale kritikere som jager i flokk. Og dør i 1929 uten å ha gjort seg skikkelig gjeldende.

Den var den gangen – kunne man si. Den gangen, på 1920-tallet, var de musikalske frontene skarpere og debattklimaet tøffere. Og den gangen var også grensen mellom musikk og politikk mer flytende. De fleste av Klevens kritikere var ikke bare kritikere og journalister, de var selv komponister – og hadde egne, klare musikkpolitiske interesser i å utmanøvrere en talentfull konkurrent. I tillegg var mange av dem ikke bare nasjonalister i musikalsk forstand, de var det også på det politiske området – innflytelsesrike kritikere som Per Reidarson og David Monrad Johansen var for eksempel begge medlemmer av Nasjonal Samling på 1930-tallet og ble begge dømt i landssvikoppgjøret etter krigen.

Det er annerledes i dag. Eller er det?

De fleste moderne aviser har regler om inhabilitet som forhindrer de verste rollesammenblandingene. Og minefeltet der musikk og politikk møtes, er blitt grundig demontert i takt med at den såkalte samtidsmusikken spiller en stadig mindre rolle i kulturlivet. I dag er det neppe noen nasjonalistisk innstilt kritiker eller kulturjournalist som for alvor ville hevde at norsk identitet er truet fordi en eller annen komponist skriver musikk inspirert av tyske Helmut Lachenmann eller franske Pierre Boulez. 

På den annen side er det selvsagt framdeles politikk i kritikken. Ikke partipolitikk i tradisjonell, bokstavelig forstand. Men kulturpolitikk. For kritiske vurderinger av verk eller framførelser er sjeldent «rene». I enhver vurdering av estetiske objekter ligger det et normativt moment. Noen ganger er det ganske åpenlyst – som når tidligmusikkens ayatollaer fordømmer barokkinnspillinger som avviker fra den rette lære. Men også i mer avdempet formulerte vurderinger ligger det, uten at kritikerne kanskje vil det, kulturpolitiske utsagn. Utsagn om hva slags musikk som bør fremmes og hva som bør fortrenges.

En merkelig, fremmed fugl

Bergens Tidende, 24.02.2010

Lotusland

Symfoniske verk av Arvid Kleven

Susanna Mälkki, dirigent

Stavanger Symfoniorkester

BIS

Et stykke fortrengt, norsk musikkhistorie

Portrettfotografiet er tatt en gang på 1920-tallet. Den unge mannen ser bort. Blikket er innadvendt, drømmende, kanskje melankolsk. Hans navn er Arvid Kleven. Og for oss som ser det gamle bildet i dag og kjenner historien hans, rommer det liksom et forvarsel om kommende trengsler.

Kleven var født i 1899. Bare 19 år gammel ble han ansatt som fløytist i Nationaltheatrets orkester i Kristiania, og året etter, i 1919, ble han solofløytist i det nyopprettede Filharmonisk Selskaps orkester, en stilling han hadde resten av sitt korte liv. Han døde av giktfeber i 1929, knapp 30 år gammel.

Kleven var ikke bare fløytist, han var komponist. Stort sett selvlært. Og en merkelig, fremmed fugl i 1920-tallets ultranasjonalistiske, norske musikkmiljø.

Hans første orkesterverk, det symfoniske diktet «Lotusland», som er skrevet i 1922 under et opphold i Paris, låner fritt fra Debussys «Forspill til en fauns ettermiddag», men har også referanser til senromantisk orkestermusikk. Verket ble relativt godt mottatt av kritikerne, men heretter var det slutt. I de følgende verkene – «Skogens søvn» (1923), «Symfonisk fantasi» (1926) og 1. sats av den ufullendte «Sinfonia libera in due parte» (1927) – var Kleven inspirert av sentraleuropeisk modernisme, og musikken ble nådeløst slaktet av rasende, konservative kritikere som mente den rett og slett var «unorsk».

Musikken hans ble fordømt og fortrengt. Men fortrengningen var ikke grundig nok. Nesten hundre år etter begynner musikken å dukke opp igjen. Simax utga «Lotusland» og «Skogens søvn» i 1996. Og «Symfonisk fantasi» og «Sinfonia libera in due parte» som har ligget urørt siden Kleven døde, er blitt rekonstruert av fagottisten Robert Rønnes fra Stavanger symfoniorkester på grunnlag av gammelt notemateriale.

Nå er alle de fire orkesterverkene samlet på en BIS-plate, innspilt av Stavanger symfoniorkester i 2005 under Susanna Mälkki myndige ledelse. Det er en god plate, en god anledning til å høre et stykke fortrengt norsk musikkhistorie og til å følge en ung begavet komponist som kjemper med å finne sitt eget uttrykk. Det skjer en rivende utvikling i disse fire verkene: På bare fem år beveger Kleven seg fra franskinspirert impresjonisme til et sterkt, ekspressivt uttrykk i slekt med samtidige modernistiske og atonale tendenser på kontinentet. Samtidig er det tydelig at musikken hans ennå ikke har funnet sin endelige form. Det er flott instrumentasjon og imponerende klangbeherskelse i alle verkene, men det er også ujevne avsnitt der originale ideer kolliderer med mer tradisjonelle løsninger.

Det er selvsagt nytteløst å spekulere på slikt, men likevel: Hvordan mon norsk musikkhistorie ville sett ut om Kleven ikke var død i 1929?

Avveksling

Bergens Tidende, 24.02.2010

Scott Hamilton, Scandinavian Five

Live at Nefertiti

Stunt Records

Frisk swingende standardlåter

Den amerikanske tenorsaksofonisten Scott Hamilton har vært aktiv siden slutten av 1970-tallet. Men i motsetning til de andre saksofonistene som debuterte den gangen, tråkker han ikke i løypen etter Coltrane og låter heller ikke som Wayne Shorter. Hamilton har valgt å spille i swingtradisjonen og høres mest av alt ut som en oppdatert Lester Young eller en ung Dexter Gordon. På den nye platen som er opptatt live i Göteborg, spiller han – frisk og swingende – en rekke gode standardlåter akkompagnert av en effektiv svensk-dansk rytmegruppe ledet av pianisten Jan Lundgren med Jesper Bodilsen på bass og Kristian Leth, platens initiativtaker, på trommer – pluss gitaristen Ulf Wakenius som cool med- og motspiller. De fire skandinavene er yngre enn Hamilton og ligger også stilmessig en del årtier lenger fremme. Det skaper ikke musikalske konflikter, men tvert avveksling og gode spenninger.

Elskverdig tull og tøys

Bergens Tidende, 21.02.2010

Mozart og da Ponte: Figaros bryllup

Kasper Holten, regi

Nicholas Kraemer, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

Musikalsk vellykket oppsetting av Figaros Bryllup

Det er flammende resitativer og hjertegripende arier i Grieghallen. Jo da, Mozarts musikk er fremdeles sprelsk og pirrende, like full av lyst og smerte som da Figaros Bryllup hadde premiere i 1786.

Tidligmusikkeksperten Nicholas Kraemer leder det hele fra cembaloen og får BFO til å spille lett og elegant. Og på scenen har han et lag av gode sangere. James Cresswell er en sterk Figaro og Palle Knudsen synger grevens parti med passe autoritet og demoni. Men det er kvinnene som bærer forestillingen –Vibeke Kristensen som en sødmefylt og snedig Susanna, Ann Helen Moen som en imponerende ekspressiv, lidende grevinne. Pluss forestillingens funn: Trine Bastrup Møller med en morsom tolkning av Cherubino – et formidabelt komisk talent.

Men så var det regien da, en regi av det litt enfoldige slaget – som i den heseblesende aktualiseringens tegn valser bortover alle de komplekse aspektene av den historien Mozart i sin tid skrev musikk til.

Som kjent dreier Figaros Bryllup seg om konflikter mellom herskap og tjenestefolk i en periode da adelsmennenes hals- og håndsrett over sine undergitte var i endring, men da en lidderlig greve fremdeles kunne ha håp om å deflorere kammerpiken før hun giftet seg med kammertjeneren. I tillegg er Figaros Bryllup en komisk opera med forviklinger og forvekslinger over en lav sko, med personer som gjemmer seg og maskerer seg og skaffer seg viten som de, med større og mindre hell, forsøker å utnytte til egen fordel.

Den danske operasjefen Kasper Holten som har ansvaret for den sceniske tolkningen, har – naturligvis, hadde man nær sagt – flyttet denne handlingen fram til vår egen tid. Og tilsynelatende  gjort greven til direktør for en fotballklubb der Figaro og Cherubino er fotballspillere, mens grevinnen er hans sexy trophy wife. Slottet er beleiret av paparazzi, og alle snakker i mobiltelefon og slikt. I tillegg har Holten fått for seg at historien egentlig er et reality show der alle personene konstant er til stede i samme rom, og der alle hører hva alle andre sier. Slik at de monologiske ariene som egentlig skulle synges i  enrom, nå framføres for hvem av personene på scenen som måtte være interessert.

Ved å gjøre personene til borgere i et moderne mediesamfunn har Holten effektivt fjernet selve det konfliktstoffet som denne komplekse operaen lever av. Og ved å la alle personene være til stede på scenen har han mistet alle de dramaturgiske og komiske poengene som er basert på at «personene går inn og ut av stadig nye skap og forkledninger», som de skriver i materialet fra Den Nye Opera. Og for å kompensere for tapet av indre logikk og sammenheng har han så til gjengjeld lagt inn stripevis av visuelle gags og slapstick-effekter.

For all del: Det er mange artige opptrinn i denne oppsetningen, det er morsomt anakronistiske episoder, det er elskverdig tull og tøys. Men all ståket kan ikke skjule at Figaros Bryllup i denne regien fremstår som en i bunn og grunn meningsløs historie.

Tyngde og oppdrift

Bergens Tidende, 17.02.2010

Sergei Prokofiev: Klaverkonserter nr. 2 & 3, klaversonate nr. 2

Freddy Kempf, klaver

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

En plate som setter en ny standard i Prokofiev-diskografien

Det starter stille og rolig. Strykerne kommer listende inn på kattepoter. Pianisten spiller noen brutte akkorder med venstre hånd og legger til en enkel, nølende melodi med oktaver i høyre hånd. En fløyte og en obo dukker opp og gjentar melodien. Enkelt, nesten litt romantisk. Men plutselig er det ikke fullt så enkelt og romantisk lenger. Det kommer rå, massive utbrudd i orkestret. Og klaverstemmen vokser og vokser og forvandler seg etter hvert til noe så voldsomt og så komplisert at musikken må noteres i tre systemer for å få plass på notearket. Slik fortsetter det. Fire larmende, halsbrekkende satser som slutter i en rasende tornado. 

Ikke rart at Prokofievs andre klaverkonsert sjokkerte det konservative russiske publikum ved premieren i 1913. Og ikke rart at det alltid har vært delte meninger om hvordan denne og de etterfølgende klaverkonsertene bør spilles. Mange velger å understreke den brutale, tordnende motorikken i Prokofievs musikk. Andrew Litton og BFO og den fremragende engelske pianisten Freddy Kempf presenterer en annen mulighet. De har nettopp utgitt en plate med den andre og tredje klaverkonserten, en plate som kommer til å bli en milepæl i Prokofiev-diskografien.

Kempf kjenner sin Prokofiev. Og han har både den teknikken og den fysiske kraften som må til for å klare alle de pianistiske utfordringene som Prokofiev har lagt inn i de to konsertene. Men i tillegg har Kempf også øre for lyriske nyanser og momenter som faktisk ligger i musikken, men som mange andre pianister er tilbøyelige til å valse flate når de bruker klaveret som slagverk. Det er hele tiden noe lett og funklende virtuost over Kempfs tolkninger, selv i de mest turbulente passasjene. Trolig må man helt tilbake til Martha Argerichs innspilling fra 1968 for å finne en tolkning av den tredje konserten som holder en så fin balanse mellom bastant tyngde og drømmende oppdrift.

BFO og Litton skaper en flott ramme om Kempf. Orkesterklangen er skarp og presis og nettopp så frisk og kjølig som man forventer hos Prokofiev. Og underveis er det mange flotte soloinnsatser i treblåsere og messing å glede seg over. I mars drar BFO og Litton på turne til Storbritannia der de blant annet skal spille Prokofievs tredje klaverkonsert med Freddy Kempf som solist. Det programmet kunne de gjerne ha presentert i Grieghallen før de dro.

Sangerskole

Bergens Tidende, 17.02.2010

Audiens

Schola Cantorum

Tone Bianca Dahl, dirigent

Nordic Voices

2L

Fin plate med moderne kormusikk

Schola Cantorum har eksistert i over femti år, men «Audiens» er – så vidt meg bekjent – den første platen som dette fine koret har gitt ut. Det er Tone Bianca Dahl som dirigerer, og hun har valgt å la koret platedebutere med en serie moderne verk, de fleste skrevet av nordiske komponister innenfor de siste ti åra. Sangerne er musikkstuderende fra universitetet i Oslo og fra Norges Musikkhøgskole, men det er bestemt ikke noe skoleaktig eller uferdig over fremføringen deres. Klangen er tett og fin, artikulasjonen klar og presis, og Dahl former musikken på helt forbildelig måte. Norske Bjørn Morten Christophersen er den komponisten som er best representert på platen. Verkene hans klinger godt og er sikkert både morsomme og utfordrende å synge. Men de er – i likhet med de fleste andre verkene på platen – musikalsk sett temmelig blasse og ikke voldsomt opphissende å lytte til.

Godt humør

Bergens Tidende, 17.02.2010

Eugène Ysaÿe: Trioer for strykere

Tor Johan Bøen, Anders Nilsson, fioliner

Juliet Jopling, Are Sandbakken, bratsjer

Johannes Martens, cello

Flott strykermusikk som kan høres uten fotnoter

Som studerende i Texas kom fiolinisten Tor Johan Bøen på sporet av noen upubliserte komposisjoner av den franske fiolinvirtuosen Eugène Ysaÿe. Det ble til en PhD-avhandling i 2005. Og til videre forskning. Og til sist til denne utgivelsen der tre av Ysaÿes glemte stryketrioer fra perioden 1914-27 får sin verdenspremiere på plate. Det er altså et stykke musikkhistorisk forskning som blir dokumentert her. Men også tre flotte, velklingende verk – som det saktens går an å høre og nyte uten å konsultere de historiske fotnotene. Selvsagt er det litt rart at Ysaÿes trioer tilsynelatende er helt upåvirket av de store musikalske revolusjonene i samtiden. Men de virker på den annen side ikke spesielt konservative eller tilbakeskuende. De er friske og spreke, fulle av gode ideer og godt humør. 

På rette tid og sted

Bergens Tidende, 03.02.2010

Verk av Wolfgang Rihm

Arditti String Quartet

Nicolas Hodges, klaver

Luzerner Sinfonieorchester dirigert av Jonathan Nott og John Axelrod

Kairos

Verk av Beat Furrer

Nicolas Hodges, klaver

Kammerensemble neue musik berlin

WDR Sinfonieorchester Köln dirigert av Peter Rundel

Kairos 

Plateselskapet Kairos feirer tiårs jubileum

I 1999 startet det østerrikske ekteparet Barbara Fränzen og Peter Oswald et lite plateselskap for samtidsmusikk. De kalte det Kairos – de gamle greske retorikernes ord for gunstige omstendigheter eller det rette sammenfallet av tid og sted.

Fränzen og Oswald har vært på rette tid og sted i ti år nå. I dag er Kairos et av de viktigste europeiske selskapene som driver med samtidsmusikk. Katalogen omfatter alle etterkrigstidens store navn, de gamle hardnakkede modernistene så vel som generasjonene fra 1970-tallet og fremover. Og verkene deres er innspilt av spesialister som Klangforum Wien, Ensemble intercontemporain og Arditti String Quartet og av kjente orkestre som Wienerfilharmonikerne og Berlinerfilharmonikerne. I tillegg er utgivelsene innspillingsteknisk på høyeste nivå, og de tykke tekstheftene er skrevet av eksperter.

Kairos er platemerket man velger, hvis man vil ha et overblikk over det beste av den kontinentale samtidsmusikken. To plater fra tampen av jubileumsåret 2009 kan antyde noe av bredden og dybden i utgivelsene. På den første er det tre verk av Wolfgang Rihm, den store, ruvende skikkelsen i tysk samtidsmusikk.  Hans «Sotto Voce» og «Sotto Voce 2» for klaver og kammerorkester er to delikate stykker der grep fra 1800-tallets romantiske klaverkonserter er montert inn i en skjør, moderne klangverden. Men før man kommer frem til denne flyktige musikken, har man hørt at Rihm også har en mer ekspressiv, eksplosiv side – her representert med hans «Concerto Dithyrambe», et vilt bråkende og oppslitende stykke der Arditti-kvartetten er i konstant, nervøs konflikt med Luzerner Sinfonieorchester.

Rihm skriver form- og tradisjonsbevisst musikk. Sveitsiske Beat Furrer, som nærmest er huskomponist hos Kairos, er hans rake motsetning. På den andre Kairos-platen er det seks av Furrers verk. Ingen av dem rommer store, overgripende strukturer, bare ustabile forløp med musikere og sangere som konstant beveger seg i utkanten av hva som er teknisk mulig – korte musikalske gester, uventede lydkonstellasjoner, plutselige sammenstøt, merkelige, umotiverte pauser. «lotófagos» som avslutter platen, er i så måte et typisk Furrer-verk, en 13 minutter lang, hvinende dissonant kamp mellom en kontrabass og en kvinnestemme – som synges virtuost og ekspressivt av den imponerende, bergenske sopranen Tora Augestad.

Hypnotisk

Bergens Tidende, 03.02.2010

Valentin Silvestrov: Sacred Works

Mykola Hobdytsch, dirigent

Kiev Chamber Choir

ECM New Series

Vakker kormusikk fra Kiev

For de av oss som ikke helt har sansen for dirrende klangmasser i langsom bevegelse mot fjerne horisonter, er «Sacred Works» nok en bedre vei inn i ukrainske Valentin Silvestrovs musikalske univers enn hans uendelig lange symfonier. På den nye platen er det snakk om kirkemusikk for kor a capella, en rekke ganske korte sanger basert på tradisjonelle temaer fra østkirkelig liturgi. Alle, bortsett fra to, er skrevet i årene 2005-06 – inspirert av Kievs kammerkor og dirigenten Mykola Hobdytsch som også fremfører dem på platen. Dette er sanger som tilfredsstiller alle forventninger om hvordan kormusikk fra det gamle østeuropeiske området bør låte: Klangen er blankpolert, nesten overjordisk vakker, båret frem på et bassfundament så dypt og så tykt vibrerende at man blir mo i knærne. Og Silvestrovs minimalistiske melodier har en suggestiv, nærmest hypnotisk karakter.

Håndverk

Bergens Tidende, 27.01.2010

Verk av Ole Olsen

Terje Mikkelsen, dirigent

Latvian National Symphony Orchestra

Sterling

Musikk fra den romantiske glemmeboken

Plateselskapet Sterling har spesialisert seg i glemte verk fra romantikken. I den norske avdelingen fik vi siste år to symfonier av Eyvind Alnæs spilt av Latvias nasjonalorkester under ledelse av Terje Mikkelsen. Nå kommer samme lag med musikk av Ole Olsen – en av de mange komponistene fra slutten av 1800-åra som måtte leve i skyggen av Grieg. Det er tre orkesterverk på platen: Olsens eneste symfoni (op.5), det symfoniske diktet «Asgaardsreien» (op.10), og hans Suite for strykeorkester (Op.60), tre verk som demonstrerer -- hva folk i samtiden også visste – at Olsen var en solid, profesjonell håndverker med velutviklet formsans, og at han kunne skrive melodiøs musikk med flott, høyromantisk klang, musikk det er lett å følge og lett å like. Orkestret og Terje Mikkelsen gjør en svært god jobb med denne musikken. Men kan ikke skjule at den verken er dyp eller original.

Mariasanger

Bergens Tidende, 20.01.2010

Maria's Song

Sinikka Langeland, vokal og kantele

Lars Anders Tomter, bratsj

Kåre Nordstoga, orgel

ECM

Musikalsk cross-over

Den spreke folkesangeren og kantelespilleren Sinikka Langeland har funnet sammen med Lars Anders Tomter og Kåre Nordstoga. Hun synger og spiller folkelige, religiøse sanger med tilknytning til middelalderens Maria-kult og fremfører Maria-tekster fra Lukas-evangeliet til folketoner. Inn i mellom spiller Tomter og Nordstoga Bach, hver for seg. I utgangspunktet er dette et typisk ECM-prosjekt der ulike musikalske tradisjoner er brakt sammen i en høyere saks tjeneste. Men resultatet er ikke overbevisende. Den religiøse og musikalske sammenhengen mellom Maria-sangene og Bach-verkene er syltynn. Når Langeland et par ganger improviserer over Nordstogas Bach-tolkninger, skurrer det fælt. Og hvorfor Tomter har valgt å spille en oppskjørtet bratsj-versjon av Bachs første cellosuite midt i det hele, er ikke godt å si. Jeg for min del ville heller ha hørt Langeland synge og spille dette materialet alene.

Med BFO og Mendelssohn i Skottland

Bergens Tidende, 20.01.2010

Mendelssohn: Symfoni Nr. 3 og 5

Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Svært vellykket innspilling av to Mendelssohn-symfonier

Da er Mendelssohn-året forbi. Og BFOs Mendelssohn-prosjekt er også avsluttet. Helt på tampen av 2009 fikk vi tredje og siste bind i serien med innspillinger av de fem symfoniene for platemerket BIS. Denne gang dreier det seg om symfoni nr. 3 og 5. Eller gjør det?

Nummereringen av Mendelssohns symfonier er et anliggende for viderekomne. Han ville aldri slippe musikken sin, han tvilte på hva han hadde skrevet, han kunne ikke gi verkene fra seg. To av symfoniene ble først trykt mange år etter hans død. Og siden det er trykkeårene som har bestemt nummereringen, har vi da den paradoksale situasjonen at den symfonien som er blitt nr. 3 og som kalles «Den skottske», egentlig var den siste han skrev, mens nr. 5 var hans andre. De to symfoniene ble urfremført med ti års mellomrom – nr. 5 i 1832, nr. 3 i 1842. Men skissene til nr. 3 skrev han allerede i 1829 under sitt besøk i Skottland. Så kanskje den egentlig er hans andre symfoni?

Forvirret? Vel, det er ingen forvirring når det gjelder selve musikken – eller BFO og Littons tolkning av den på den nye platen. Dette er rett og slett en svært vellykket innspilling av de to symfoniene. Det litt heseblesende preget som var over BFOs fremføring av «Den italienske» på forrige plate, er forsvunnet. «Den skottske» blir spilt slik den bør spilles – som en storslått, erkeromantisk symfoni, med ro og tyngde i de langsomme satsene og tilbakeholdt styrke i de raske. Det er melankolsk sug i den innledende andanten, og det er det helt rette liv og røre i de «skottsk»-inspirerte melodiene.

Mendelssohns eget Gewandhausorchester dirigert av Riccardo Chailly utga en innspilling av «Den skottske» i fjor. Orkesterklangen deres er ofte mer avslepet med mørk, romantisk varme, men som helhet klarer BFOs innspilling seg veldig godt i en slik sammenlikning. Og BFOs treblåsere er uten konkurranse i den flammende andresatsen.

At symfoni nr. 5 klinger noe blekere og mindre frisk, er nok ikke BFOs skyld. Verket er skrevet til reformasjonsjubileet i 1830, og Mendelssohn benyttet denne anledningen til å føye eldre kirkemusikalske former inn i en romantisk ramme, et eksperiment som møtte motbør i samtiden, og som fremdeles ikke virker helt overbevisende.

Tydelig og energisk

Bergens Tidende, 10.12.2009

Beethoven: Symfoni nr. 9

Thomas Dausgaard, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor

Griegakademiets Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spenstig versjon av Beethovens korsymfoni.

Hvis det var generalprøven vi hørte i går, ja da er det bare å glede seg til konsertene i dag og i morgen. For danske Thomas Dausgaard kan sin Beethoven. Og kan få frem nye sider av selv de mest kjente verkene. I de siste årene har han spilt inn alle Beethovens orkesterverk på Simax sammen med Svenska Kammarorkestern, Örebro. Det er ikke mer enn et par måneder siden han og de 38 spreke svenskene presenterte bind 10 i serien der hovedstykket var en frisk, luftig tolkning av symfoni nr. 9, den store korsymfonien. 

I går var det så nettopp den niende igjen. Nå i Grieghallen sammen med BFO – et orkester med betydelig flere musikere og en annen tolkningstradisjon enn det svenske kammerorkesteret. Men selv om volumet var kraftigere og spillestilen tyngre i går, var det tydelig at Dausgaard trakk på erfaringene fra innspillingene med den mindre besetningen både når det gjelder dynamikk og klang.

Han har en tydelig, energisk slagteknikk. Man er aldri i tvil om hvor han vil hen med musikken, og BFO-musikerne fulgte ham og spilte like tydelig og energisk selv – med brå skift i styrke og klang, med skarpe smell i messing og slagverk og med strømmende framdrift i strykerne. Og han og orkestret klarte samtidig å gire ned og gi den langsomme satsen ro til å ånde uten at den mistet spenning av den grunn.

Det var gode solister i korsatsen – på damesiden sopranen Victoria Nava fra Askøy i flott samarbeid med den fine svenske mezzosopranen Kristina Hammarström; på herresiden to engelskmenn, tenoren Robert Murray og bassen Matthew Rose – som begge hadde gode soloer pluss at Rose la en sterk og solid bunn i kvartettene. Og Bergen Filharmoniske Kor supplert med Griegakademiets Kor kastet seg entusiastisk inn i korpartiene og ga dem all den kraft og tyngde som trenges.

Kanskje Beethovens niende ikke kan skape fred i verden, men den kan i det minste skape stillhet i salen. Da korsatsen åpnet med Freude-temaet i de dype strykerne, ble selv de fnisende fjortiser på rekken bak oss målløse for en gangs skyld. Og de klarte nesten å sitte rolig i hele resten av satsen. Beethoven rules!

Vakre episoder

Bergens Tidende, 09.12.2009

Mendelssohn: Symphoni nr.1 og 4 samt «Ruy Blas»-ouverturen

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Solid musikalsk nivå på BFOs nye Mendelssohn-plate

Felix Mendelssohn var en av sin tids mest berømte komponister. Han døde i 1847, bare 38 år gammel – noe som i samtiden ble betraktet som en internasjonal tragedie. Da nyheten om hans død nådde Storbritannia, skrev det ansete engelske tidsskriftet «The Musical World» at det var inntruffet en musikalsk solformørkelse.

Bare førti år senere var Mendelssohns status totalt endret. Nå ble musikken hans oppfattet som sentimental, romantisk tilbakeskuende. Han hadde vært et «schöne Zwischenfall», et vakkert intermezzo, i musikkhistorien, skrev Nietzsche i 1886. Og oppfattelsen av at Mendelssohn hadde vært en kort, vakker episode mellom Beethoven og Wagner, holdt seg til langt inn i det 20 århundre, ofte ispedd en god del antisemittisme. Men i de siste tiårene er Mendelssohn så vendt tilbake til konsertsalene. Og nå i 200-året for hans fødsel kommer det stadig nye innspillinger og nytolkninger av musikken hans.

For eksempel presenterte Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton i vår en spenstig live-innspilling der de blåste støvet av symfoni nr 2, den såkalte Lovsang-symfonien. Nå er de ute med en ny Mendelssohn-plate, denne gangen med studieinnspillinger av symfoni nr. 1 og 4 (den «Italienske») og av «Ruy Blas»-ouverturen.

Den nye platen holder samme solide musikalske nivå som forgjengeren. BFO spiller effektivt og presist, med klar, samlet orkesterklang, samstemte strykere og flotte detaljer i treblåsere og messing. Alt sitter som det skal. Og likevel virker tolkningen ikke helt overbevisende. Det er noe urolig, av og til noe nesten presset over fremføringen, som om musikerne har det litt for travelt og skal nå noe. Dette har ikke så mye å gjøre med selve tempovalget i de enkelte satsene – tidsmessig skiller denne innspillingen seg ikke markant fra andre, eldre innspillinger. Kanskje det er Littons generelle holdning til verkene som er problemet? Det er ingen tvil om at han klarer å få Mendelssohns romantiske musikk til å klinge frisk og spenstig – men omkostningen er at de raske yttersatsene ofte virker oppjagde og masete, og at de langsomme satsene sjeldent ånder fritt.

Hekletøy

Bergens Tidende, 09.12.2009

Crochet

Lene Grenager, cello

Sofia Jernberg, stemme

Oluf Bright

Improvisasjoner for stemme og cello

Et tynt, gult papiromslag skåret til i et format som ikke lar seg innpasse i en vanlig rekke cd’er. Formatet passer helt fint til platen bak omslaget. For når cellisten og komponisten Lene Grenager møter den svensk-etiopiske stemmeartisten Sofia Jernberg i frie improvisasjoner, da oppstår det noe som nekter å falle på plass i vanlige, musikalske kategorier. Platen heter Crochet som er engelsk for «hekling» eller «hekletøy». Og kanskje er det slik man bør høre disse improvisasjonene – som en slags spontan, kollektiv hekling der Grenagers cello og Jernbergs stemme skaper merkelige, uventede mønstre på stedet. Ikke musikk, men hissige, iltre lydformer som forsvinner igjen uten at man helt har skjønt hva som skjedde. Egentlig er det vel feil å sette tal på en slik plate. For hva skal man måle den mot? Jeg gir den nå likevel 5 – for uttrykksvilje og vågemot.

Kolossalt

Bergens Tidende, 09.12.2009

Ave Maria

Harald Rise, orgel

Euridice

Senromantisk orgelmusikk

Det er skremmende stor lyd i et orgel. Og det var vel nettopp selve poenget da man i sin tid begynte å konstruere slike instrumenter. Men når denne kolossale lyden flyttes ut av kirkerommet og ned på en cd og skal høres i en vanlig dagligstue, da blir det faktisk litt vel mye shock and awe. Harald Rises plate Ave Maria lider under dette. Han har valgt å demonstrere klangen i det nyrestaurerte orgelet i Vår Frue kirke, Trondheim, med verk av Edwin Lemare, Max Reger, Joseph Jongen, Sigfrid Karg-Elert og norske Arild Sandvold – orgelkomponister som alle var virksomme i starten av 1900-tallet. Hvis man hører platen i ett strekk, virker lyden øredøvende massiv, tung og grå. Tar man den derimot i mindre porsjoner om gangen, åpner musikken seg, det blir mulig å høre nyansene og man får interessante innblikk i et ganske fargerikt musikalsk landskap der senromantisk mainstream blander seg med mer moderne strømninger.

På vei ut i verden

Bergens Tidende, 02.12.2009

Kayak

Kim Johannesen, Svein Magnus Furu og Tore T. Sandbakken

AIMSound City

The Eco Logic

Kim Johannesen og Svein Magnus Furu

Creative Sources

Nye plater med unge, norske jazzmusikere

Årets funn – skrev anmelderne siste år da Petter Wettre ga ut «Appetite for Structure». Og da snakket de verken om platen eller om Wettre selv, men om en av hans musikere – den nye, norske gitaristen Kim Johannesen.

Han er bare 24 år, spiller i et utall av grupper, og her på slutten av året er det blitt til to nye plater. Den ene heter «Kayak» – som også er navnet på en av låtene og kanskje også navnet på trioen som foruten Johannesen selv består av saksofonisten Svein Magnus Furu og trommeslageren Tore T. Sandbakken. Platen er støttet av Fond for utøvende kunstnere, og de tre musikerne har i tillegg fått støtte fra Jazzforum og UD til en lanseringsturné som startet på mandag og tar dem til jazzklubber i New York og Boston.

Hva og hvordan spiller de da? Formatet med gitar som erstatning for klaver og bass minner selvsagt om Paul Motians trioer fra 1980-tallet og fremover, og Kayak plasserer seg også i noenlunde samme musikalske område: fritt improviserende, laid-back jazz av nyere årgang med utgangspunkt i selvkomponert materiale. Her er skjeve, frie Ornette Coleman’ske melodilinjer, her er fjelljazz med Furu i store utbrudd på tenorsaxen, og her er også mer folksy melodier – for eksempel låten «Passing Stations» som stemningsmessig ligger tett opp til Keith Jarrett og Garbareks «Country».

Både Johannesen og Furu er lyriske gemytter. Det er luft og svev i musikken deres, men det blir også litt vel mange stillestående improvisasjoner over enkle akkordrekker. Og det meste går i midttempo eller langsommere. Det kunne gjerne ha vært noe mer spark i samspillet av og til – spesielt i betraktning av at både Furu og den fine trommeslageren Sandbakken tydeligvis har en del mer de kunne ha sagt under de rette omstendighetene.

Kim Johannesen og Svein Magnus Furu er sammen på en annen ny plate – «The Eco Logic» som er utkommet på det portugisiske platemerket Creative Sources. Her har duoen stort sett sluppet tilknytningen til jazztradisjonen og bruker i stedet instrumentene til å bygge opp store lydlandskap. Det er en del tomgang her, men av og til oppstår det noe merkelig, sårt i sammenstøtet mellom Johannesens gitar og Furus saksofoner.

Solbyen

Bergens Tidende, 02.12.2009

Heliopolis

Matthias Goerne, baryton

Ingo Metzmacher, klaver

harmonia mundi

I Hellas med Matthias Goerne

Vi er kommet til nummer 4 i rekken av Matthias Goernes Schubert-utgivelser på harmonia mundi. Den heter Heliopolis, «solbyen» – et ord som både er tittelen på en av sangene og samtidig et signal om at Goerne på første delen av platen har valgt en gruppe sanger med gresk tema, mange av dem til tekster av Johann Mayrhofer, mens sangene i andre del tar opp og utvikler tilsvarende, antikke motiver, nå til tekster av blant andre Goethe og Schlegel. Igjen blir man overveldet av Goerne suverene frasering og av hans individuelle karakterisering av de enkelte tekstene. Han synger med dyp, heroisk kraftfull stemme når det kreves, men flertallet av sangene på platen ligger i det høye leiet der barytonen grenser opp til tenoren, det leiet der Goerne er uten konkurranse. Dirigenten Ingo Metzmacher er kanskje et uortodokst valg som pianist, men gjør god fyllest i rollen som akkompagnatør. Og for oss som aldri kan få nok av Goerne, kommer platen med en dvd med opptak fra innspillingen.

Sangere uten show

Bergens Tidende, 02.12.2009

Live at Logen

Nordic Tenors

Nordic Performance

Problematisk live-opptak med de tre nordiske tenorene

Fine anmeldelser, et fornøyd publikum – det var et flott show de tre tenorene og pianisten Sjur Hjeltnes hadde i Logen i oktober. Ingen tvil om det. Og nå, bare et par måneder senere, ligger den der, platen med liveopptak fra forestillingene. En fin julegave til de som satt i salen den gangen. Men betydelig mer problematisk for oss som ikke var til stede. For når man hører denne platen «kaldt», uten erindring om et sjarmerende sceneshow og uten gode minner fra en hyggelig kveld på byen, da hører man også uunngåelig feilene og sangernes stemmemessige problemer. Her er halvsure, upresise innsatser over en lav sko og drøssevis av små tekniske svikt – stemmer som ikke klarer sprangene opp i høyden og bikker over i falsett, flerstemmig sang som er på nippet til å kjøre av sporet osv. Best lykkes de raske, rytmiske numrene – som for eksempel Stevie Wonders «A Place in the Sun» og den flotte a capella versjonen av «Ticket to Ride». Og arrangementet av «Nessun dorma» er så camp at de opprinnelige Tre Tenorene bare kan gå hjem og legge seg.

Smak og avsmak

Musikkommentar, Bergens Tidende, 25.11.2009

Så var den der igjen. Historien om eliten som tråkker på massene. Fiffens finkulturelle snobberi skaper klasseforakt og fører til skjev fordeling av kulturstøtten sa Frank Aarebrot (11.11). Og fikk straks så hatten passet av Monica Mæland (17.11) som både belærte ham om kulturpolitikken i Bergen og om hvordan det forholder seg med folks musikksmak.

Jeg skal la ligge diskusjonen om kulturstøttens fordeling. Men kanskje det er på sin plass med en liten kommentar om musikksmak? 

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu – som Mæland henviste til – utga i 1979 boka «Distinksjonen» der han skrev at overklassen, middelklassen og arbeiderklassen har hver sitt distinkte kulturmønster. Samfunnets øvre lag utvikler en «ren» smak som legger vekt på kunsten og kulturens formelle aspekter. Og de bruker denne elitistiske smaken til å markere sosial avstand til arbeiderklassen som dyrker en mer «barbarisk» smak. 

Teorien svarte fint til tidsånden på 1970-tallet. Og det er mulig at det faktisk forholdt seg slik med det franske kulturforbruket på den tiden. Men allerede den gangen innvendte noen av Bourdieus kolleger at teorien hans bygger på et meget spinkelt materiale – en undersøkelse av 700 personer i 1963 supplert med en undersøkelse av 500 personer i 1968 – og at han brukte dette materialet til bastante konklusjoner om forhold de opprinnelige undersøkelsene slett ikke var designet til at belyse.

Senere undersøkelser, ofte basert på Bourdieus egen metodikk, har vist at flertallet av folk i den øvre delen av den sosiale rangstigen faktisk ikke har en spesielt «ren», finkulturell smak. De er tvert imot kulturelt «altetende» og spiller på et langt større register enn folk i den andre enden av skalaen både når det gjelder musikalsk smak og deltakelse i kulturelle aktiviteter. I tillegg er den gruppen som utelukkende dyrker den finkulturelle, «rene» smaken blitt mindre og mindre i tidens løp.

Situasjonen er altså betydelig mer komplisert enn Bourdieu ville ha det til. Men han hadde selvsagt rett i at folk bruker musikksmaken sin som et sosialt instrument. Når for eksempel en rockeanmelder forteller at han aldri kunne finne på å gå på klassisk konsert og høre gørrkjedelig felegnikking, så markerer han med sin spesielle versjon av den «rene», snevre smaken en bestemt gruppetilhørighet og en bestemt sosial identitet. På samme måte som når selv de mest altetende og inkluderende musikklyttere likevel blir voldsomt fornærmet hvis man tilbyr dem billetter til julekonserten med Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga. Smak er avsmak – sa Bourdieu. Si meg hva du ikke liker, og jeg skal si deg hvem du er.

Fantasi

Bergens Tidende, 25.11.2009

Quiet Fragments

Euridice

Gamle mesterverker i dårlig selskap

Dagny Bakken er fiolinist med over 20 års fartstid i Oslo-Filharmonien der hun i dag er gruppeleder. I 2006 fikk hun Mariss Jansons’ stipendium for Oslo-Filharmoniens musikere, 100 000 kr. som hun blant annet brukte til å finansiere denne platen der hun spiller utvalgte stykker for solofiolin – langsomme satser fra Bachs sonater og partitaer og fra Telemans fantasier samt en enkelt av Bibers passacaglier. Selvsagt skal slike verk helst høres i deres opprinnelige musikalske sammenheng, ikke som enkeltstående stykker. Men Bakken spiller dem flott, med stor, sikker, klangfull tone, i det helt rette tempoet, høytidelig, med tyngde og med et nesten majestetisk foredrag i Bach-satsene. Dette er en virkelig god plate. Bortsett fra at Bakken – helt uforståelig – også har spilt inn et par av sine egne komposisjoner. Plassert i denne alvorlige konteksten blir deres musikalske fattigdom pinlig tydelig. Samtidig med at de totalt spolerer opplevelsen av de gamle mesterverkene.

Volvesang

Bergens Tidende, 25.11.2009

Volve Vokal

«Sildrande Lyd»

Gro Espedal, dirigent

Volve Vokal

Fin debutplate med samtidsmusikk

Volve Vokal er et ensemble for kvinnestemmer dirigert av Gro Espedal. De holder til i Bergen; de har vært i gang siden 2006; og de har klart seg godt i en rekke konkurranser – for eksempel ble de nummer 2 i årets Grieg International Choir Festival i kategorien samtidsmusikk. Og det er da også først og fremst samtidsmusikk de satser på. På debutplaten, «Sildrande Lyd», som nettopp er lansert på eget plateselskap, presenterer de norske vokalverk skrevet innenfor de siste 10 årene. Best lykkes de med Ola Gjeilos «Ubi Caritas», Gro Espedals fine tonesetting av Jan Erik Volds «Ønskediktet» samt diverse folketonearrangementer. I de mer ambisiøse verkene som er komponert av sværvektere som Knut Nystedt, Arne Nordheim og Egil Hovland merker man at Espedal og ensemblet har arbeidet grundig med frasering og stemmeføring. Her er mange fine øyeblikk, men også mye grums i de dissonante passasjene og en del ufokusert klang, spesielt i de høyeste stemmene.

Ny gammel musikk

Bergens Tidende, 25.11.2009

Concerto Italiano

Giuliano Carmignola, fiolin

Andrea Marcon, dirigent

Venice Baroque Orchestra

Archiv Produktion

Fire verdenspremierer fra den italienske barokken

De kalte Antonio Loll for «fiolinistenes Shakespeare». I samtiden var han like berømt og forgudet som Paganini. I dag er han glemt. Og det samme er Domenico Dall’Oglio, Michele Stratico og Pietro Nardini: Fire italienske fiolinister, fire feterte musikere som kunne fylle konsertsalene overalt i de europeiske storbyene på 1700-tallet. De var store virtuoser som skrev og framførte sin egen musikk – og musikken deres ble også glemt. Men her kommer så en plate der fiolinisten Giuliano Carmignola og Venice Baroque Orchestra spiller deres musikk og demonstrerer at italiensk fiolinmusikk fra barokken er annet og mer enn Vivaldi og Tartini. Det er fire verdenspremierer på platen, fire fiolinkonserter som gikk i arkivene da deres skapere gikk i graven, men som nå er hentet fram og som i Carmignolas elastiske og spreke fremføring klinger både friskt og elegant. Ikke stor og dyp musikk, kanskje, men musikk som gjerne kan høres i dag.

Cool Chopin

Bergens Tidende, 18.11.2009

Chopin: Piano Concertos

Rafal Blechacz, klaver

Jerzy Semkow, dirigent

Royal Concertgebouw Orchestra

Deutsche Grammophon

Ungdommelig machismo og virtuositet

Sist vi hørte Rafal Blechacz på plate, spilte han – litt trassig – sonater av Haydn, Mozart og Beethoven, musikk skrevet i de siste tiårene av 1700-tallet. Men når han nå faktisk er polakk og spiller klaver, og i tillegg har vunnet den store Chopin-konkurransen – ja, da er det ikke vanskelig å gjette hva både hans publikum og hans plateselskap forventer av ham. Så altså blir det Chopin for Blechacz. Igjen. Denne gangen de to klaverkonsertene med Concertgebouw-orkestret og den gode, polske dirigenten Jerzy Semkow som vi ikke har hørt på lenge. Blechacz kan disse konsertene til fingerspissen, han spiller dem flott og sprekt, med all den ungdommelige machismo og virtuositet som må til, og har også fin sans for de mer drømmende, ettertenksomme stemningene i Chopins musikk. Og han bikker aldri over i det svulmende, romantiske. Han er ung og cool, en pianist som spiller Chopin med samme musikalske nøkternhet som den unge Andnes i sin tid spilte Grieg.

Linedans

Bergens Tidende, 18.11.2009

Salzburg

Martha Argerich og Nelson Freire

Deutsche Grammophon

Musikk for to klaverer

Konserten var i august, og allerede i november ligger platen med liveopptaket i butikkene. Det er gått rask, så rask at man skulle tro det dreide seg et rockeband, men så er det altså to tilårskomne pianister vi hører – Martha Argerich og Nelson Freire, opptatt under festspillene i Salzburg i et program med musikk for to flygeler. Man skjønner godt hvorfor publikum i den store festspillsalen koker. For her er det pianistisk ekvilibrisme på høyeste nivå, og – som alltid når tornadoen Argerich er innblandet – spontane innfall og nervepirrende situasjoner, en slags musikalsk linedans som gjennomføres uten sikkerhetsnett, men som alltid ender godt. På programmet står Haydn-variasjonene av Brahms, Rakhmaninovs «Symfoniske danser» og Ravels «La Valse», tre transkripsjoner av orkesterverk, spilt så kraftfullt og klangfullt at man glemmer det bare er to instrumenter på scenen. At det firhendige formatet også åpner for mer sarte stemninger, demonstrerer Argerich og Freire med en fin, intim utgave av Schuberts «Grand Rondeau».