Et gjenhør

Bergens Tidende, 28.09.2008

Verker av Sæverud, Villa-Lobos og Rimskij-Korsakov

Bergen Filharmoniske Orkester

Dmitri Kitajenko, dirigent

Grieghallen

Kitajenko vender tilbake til et forvandlet orkester

Det er etter hvert ti år siden Dmitri Kitajenko sluttet som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester. I går var han tilbake på podiet i Grieghallen – der det ble anledning til å overveie hvor mye som har skjedd siden han reiste. BFO er et annet orkester i dag. Det har vært en del utskiftning i rekkene, men først og fremst har Kitajenkos etterfølgere jobbet iherdig med orkestret, trimmet klangen, polert gruppespillet slik at BFO i dag spiller i første divisjon nasjonalt. Og kan hevde seg internasjonalt. Man hørte det på konserten i går. Og man hørte også at Kitanjenko fremdeles er slik vi husker ham: en dirigent med sans for det store uttrykket, den store gestus, de store linjene, men med mindre interesse for musikkens viktige detaljer.

Han hadde godt grep om dramatikken og temperamentet i Sæveruds Sinfonia Dolorosa som innledet programmet, og han gjorde fint rede for variasjonene og de vekslende instrumenteringene av verkets korte, enkle temaer. Men de to satsene med tempobetegnelsen ”agitato” manglet den nødvendige fremdriften, og orkesterklangen ble etter hvert noe skinger. Å velge Bachianas Brasileiras nr. 7 av brasilianske Heitor Villa-Lobos som neste nummer virket kanskje som en god ide i teorien, men det fungerte ikke i praksis. Verket er hentet fra den lettere enden av orkesterrepertoaret. Det er steder der det ligger betenkelig nær kitschy filmmusikk, men det har også fine passasjer med rytmisk kompleksitet og svev – som i Kitajenkos versjon ble unødig tunge og slepende.

Til gjengjeld var han på hjemmebane etter pausen med en flott, fargestrålende tolkning av Rimskij-Korsakovs eksotiske Sheherazade-suite. Konsertmester Melina Mandozzi var konstant i sentrum med strålende soloinnsatser, og underveis var det anledning til å glede seg over fine soloer fra mange andre av orkestrets musikere.

Bobler og skum

Kommentar, Bergens Tidende, 28.09.2008

Den globale økonomien kan trolig gjenopprettes, men er det mulig å gjenopprette den globale økologien når katastrofen først er skjedd?

Det har vært en del skriverier i avisene om Stein Erik Hagens skjortesnipper de siste dagene. Og på onsdag kunne Dagbladet konkludere med krigsbokstaver over hele forsiden at «Rimi-Hagen lever i en milliardboble». Selvsagt er slike nyheter både interessante og morsomme. Men det var en annen nyhet om bobler som kanskje hadde fortjent større oppmerksomhet denne uken. Dessverre er denne nyheten overhodet ikke morsom. Og det er nok grunnen til at den ikke har vært særlig mye fremme i den offentlige debatten.

Egentlig er det en gammel nyhet. Adresseavisen nevnte den allerede for to uker siden. Aftenposten hadde den på side 10 sist mandag. Engelske Independent og The Guardian fanget den opp på tirsdag: Målinger fra de siste ukene forteller om ekstreme forekomster av metan i havet utenfor Sibir. De siste dagene har forskerne på ekspedisjonsfartøyet «Jakob Smirnitsky» sett områder der havet skummer på grunn av metangass som bobler opp fra havbunnen. Årsaken er at den undersjøiske permafrosten som hittil har fungert som lokk, er begynt å smelte, og at det derfor frigjøres metan fra underjordiske lommer.

Dette er visstnok ikke godt. Eller rettere sagt: Dette er visstnok katastrofalt. For metan har 25 ganger sterkere drivhuseffekt enn CO2, og frigjøringen vil akselerere den globale oppvarmningen, noe som igjen vil føre til større metanutslipp og få ødeleggende konsekvenser for klimaet og for alt liv på jorden.

Permafrosten inneholder en klimabombe, sier en norsk representant for WWF til Aftenposten. Men en tysk geolog fra universitetet i Køln sier til The Guardian at det ikke er grunn til bekymring så lenge forskerne i Arktis ikke har påvist stigning i forekomsten av undersjøiske jordskred. Og en fysiker fra Bergen forteller i Aftenposten at det faktisk er store, positive muligheter i situasjonen: Metan er førsteklasses naturgass som kan fanges opp og utnyttes før den slipper ut i atmosfæren.

Så, hva blir det til? Går jorden under til påske? Eller betyr det ingenting at det er plutselig viser seg ekstreme forekomster av metan i Arktis? Eller kan slike metanutslipp tvert imot temmes og bli en stor ressurs og gevinst for oss alle? Jeg har ikke peiling.

Situasjonen er velkjent: Vi får en rekke opplysninger og motstridende vurderinger, men hvem har rett? Hva skal vi vanlige, usakkyndige avislesere mene om dette? Hvilken reaksjon er den mest hensiktsmessige? Mon tro om ikke de fleste av oss velger den optimistiske varianten. For det er ikke hyggelig å skulle gå og vente på den globale katastrofen. Vi som liker å se lyst på livet, glemmer rask den triste, alarmerende historien om bobler og skum i Arktis. På samme måte som vi – og alle verdens andre optimister – heller ikke lyttet da folk begynte å snakke om bobler og skum og nedsmeltning i verdens finansmarkeder.

Tenk tilbake til våren 2007. Utviklingen i det amerikanske boligmarkedet var forrykende, det var stigende, rødglødende huspriser, folk lånte penger – og brukte dem – uten annen sikkerhet enn glade, optimistiske forventninger om evig oppgang. Noen få pessimistiske økonomer og finansanalytikere så mørkt på utviklingen og advarte om at en boble var ved å bygge seg opp, og at resultatet meget vel kunne bli noe i retning av den boblen i aksjemarkedet som sprakk i 2000.

Alan Greenspan, den daværende sentralbanksjefen, så derimot overhodet ingen bobler, i hvert fall ingen store bobler, bare litt «skum» på visse lokale boligmarkeder rundt om i USA. Dette var hva han sa til sentrale økonomer i mai 2007, og dette var hva han gjentok da han møtte Kongressen en måned senere. Han mente at det kanskje kunne være en viss risiko for at folk som hadde lånt over evne, kunne komme i en katastrofal situasjon hvis prisene gikk nedover, men han understreket at det var fullstendig usannsynlig at et fall i lokale boligpriser ville kunne skade den nasjonale økonomien.

Greenspans ord virket beroligende på finansoptimistene. Den nasjonale økonomien var sunn nok, og det var bare uforsiktige lånene som eventuelt ville komme til å svi. Det var ingen som forsøkte å få klarhet over hvordan disse uforsiktige lånerne hadde kunnet sette seg i gjeld, eller hvordan alle deres eventyrlige lån egentlig var skrudd sammen. I dag vet vi bedre. Vi kjenner resultatet. Det var riktignok skum på overflaten, men nedenunder lå det en kjempeboble, og da den sprakk i 2008, strømmet det ut «toxic waste», giftig finansavfall, som satte i gang en forrykende rask nedsmeltning av det amerikanske finanssystemet, med vidtrekkende, katastrofale konsekvenser for store deler av den globale økonomien.

Finansoptimistene feilvurderte skummet og boblene i den amerikanske økonomien. Man får håpe at miljøoptimistene ikke bommer like fælt når det gjelder skummet og boblene i Arktis. For mens den globale økonomien trolig kan gjenopprettes ved hjelp av menneskelige inngrep, er det ikke mye som tyder på at det er mulig gjenopprette den globale økologien når katastrofen først er skjedd. Men det er kanskje for pessimistisk å tenke slik.

En skattkiste

Bergens Tidende, 24.09.2008

Robert Schumann: The Violin Sonatas

Carolin Widmann (fiolin), Dénes Várjon (klaver)

ECM

Spennende fremførelse av Schumanns turbulente fiolinsonater

Carolin Widmann er den nye musikkens fiolinist, kjent for imponerende fremførelser av Sciarrino og Rihm. Men på denne platen går hun altså tilbake til 1800-tallets romantikk, til Schumanns tre fiolinsonater. De to første høres sjeldent i konsertsalene og er nesten ikke til å oppdrive på plate. Den tredje ble holdt tilbake av Clara Schumann etter mannens død, og notene er først for nylig kommet i en pålitelig kritisk utgave. «Jeg interesserer meg for det mindre gangbare», sa Widmann nylig i et intervju. Og takk for det. For når hun går ned i disse oversette verkene, åpner hun en skattkiste. Hun løfter frem all Schumanns villskap og dramatikk, fanger hans plutselige innfall, fargeskiftene, ironien. De tre sonatene er skrevet de siste månedene før hans endelige sammenbrudd. Men dette er ikke er en gal manns verk. Visst er det turbulent musikk, men det er logikk og sammenheng i den. Visst er det mye som peker frem mot Brahms, men slik Widmann tolker verkene, spiller hun dem langt inn i det 20. århundre.

Sirenene

Bergens Tidende, 24.09.2008

«Kor e alle gentlemen»

Studinekoret Sirenene

D:centia

Amatørkor med forbedringspotensial

«Sirenene består av 24 vakre studiner som legger vekt på høy musikalsk kvalitet, og som absolutt ikke går av veien for å spille på sjarmen!», skriver de med en viss porsjon selvironi på hjemmesiden. Og de er helt sikkert både vakre og morsomme og veldig sjarmerende når de opptrer live. Men nå er dette altså en cd der musikken uunngåelig kommer i sentrum, og der det er vanskelig å bruke sjarmen til å kompensere for eventuelle problemer. Platen demonstrerer bredden i Sirenenes repertoar – fra Britney Spears-låten Toxic over diverse filmmelodier og evergreens til Grieg og Knut Nystedt. Det meste fremføres i enkle, kontante arrangementer ved dirigenten Espen Rotevatn. Rytmiske numre som Toxic og Lennon/McCartneys «I saw her standig there» har godt trøkk. Og det er gode fremføringer av Knut Vaages musikalske spøk «Regn» og av Nystedts «Peace I Leave With You». Men det er ikke til å komme bort fra at dette er et amatørkor som generelt sliter med skinger klang i høyden, uklar frasering og dårlig tekstuttale. Her er absolutt forbedringspotensial.

Til himmels

Bergens Tidende, 17.09.2008

Richard Strauss: Sanger og arier

Renée Fleming, sopran

Christian Thielemann, dirigent

Münchner Philharmoniker

Decca

Imponerende Strauss-plate

Da Renée Fleming fremførte disse orkestersangene og ariene av Richard Strauss på konserter i München for et halvt år siden, klaget anmelderne over at Münchener filharmonikerne nærmest druknet henne. Dette problemet har Deccas lydteknikere løst. På platen med liveopptak fra konsertene står Flemings stemme klart og tydelig uten at det er gått ut over den opulente orkesterklangen. Platen starter med Vier letzte Lieder, så følger tre arier fra Ariadne auf Naxos og fire orkestersanger, blant annet den populære Zueignung, og til slutt en arie fra Die ägyptische Helena. Flemings flotte, lyriske sopran svever og stiger til himmels, mens Christian Thielemann og orkestret fra Strauss’ hjemby får den teknisk briljante orkestersatsen til å gløde. Det finnes kanskje mer dyptloddende innspillinger av Vier letzte Lieder på markedet, men som helhet er dette en imponerende Strauss-plate.

Mangfold

Bergens Tidende, 17.09.2008

«Intrada Sinfonica»

Conrad Baden: Orchestral works

Simax

Gledelig utgivelse av glemt norsk musikk

Det er hundre år siden Conrad Baden ble født. Oversiktsverkene over norsk musikkhistorie spanderer ikke mange linjer på ham. Han hadde kirkemusikalsk bakgrunn, han studerte i Frankrike, han komponerte. Et av verkene oppsummerer produksjonen hans, litt snurt, med ordene: «Det er ikke lett å finne frem til noen samlende fellestrekk». Nettopp dette, det stilistiske mangfoldet, er kanskje grunnen til at Baden ble skjøvet til side i musikkhistorien til fordel for andre, mer forutsigbare komponistkollegaer fra etterkrigsgenerasjonen. Men lytt da til denne platen med seks av hans orkesterverker! Jo da, visst er det mye forskjellig her – neoklassisistiske referanser, franske inspirasjoner, fritonal ekspresjonisme og flirt med tolvtoneteknikk, men først og fremst er det, uansett genre og stil, flott musikk skrevet med solid håndlag, musikk som klinger frisk og vedkommende den dag i dag. En gledelig utgivelse. Nå venter vi på en innspilling av Badens seks symfonier.

Fargestrålende musikalsk univers

Bergens Tidende, 14.09.2008

Georg Friedrich Haas: «Melancholia»

Libretto: Jon Fosse

Regi: Stanislas Nordey

Scenografi: Emmanuel Clolus,

Dirigent: Emilio Pomarico

Sandnes Kulturhus

Jon Fosses «Melancholia» blir til spennende, annerledes opera

Det var en del dårlige anmeldelser i de franske avisene da Georg Friedrich Haas og Jon Fosses opera om Stavanger-maleren Lars Hertervig hadde premiere på Opéra National de Paris i juni. Nå får et norsk operapublikum anledning til selv å ta stilling. På fredag kom oppsetningen til Sandnes Kulturhus. I oktober spilles den i Oslo, og i februar kommer den til Bergen.

Materialet er hentet fra første del av Jon Fosses roman «Melancholia I» som handler om Hertervigs studietid i Düsseldorf. Det er Hertervig som forteller: Han leier et værelse hos enkefru Winckelmann; han forelsker seg i hennes femtenårige datter Helene; jentens onkel og verge får ham kastet ut; han går på vertshus; han kommer tilbake til værelset; han blir igjen kastet ut, denne gangen av politiet. Slutt.

Det er minimal ytre handling i romanen. Alt foregår i Hertervigs hode, alt skjer i språket, i hypnotisk kvernende repetisjoner og minimale variasjoner av noen få setninger, i en strømmende indre monolog der et par fortidige hendelser bestandig bearbeides og omtolkes, og der alle andre personers handlinger og utsagn fremstilles for leseren filtrert gjennom hovedpersonens bevissthet.

Kan det bli opera av slikt? Fosse har nok hatt sine tvil. I alle fall har han redusert romanteksten radikalt da han skrev librettoen. I tillegg har han lagt deler av Hertervigs monolog over i et kor. Og han har gitt Helene og onkelen og andre personer mer selvstendige roller. Men vi befinner oss fremdeles på innsiden av Hertervigs klaustrofobiske mentale univers, og det er fremdeles veldig lite ytre handling som kan fremstilles scenisk, spesielt i den lange førsteakten der møtet med Helene nærmest presenteres som i et oratorium. Likevel utvikler forestillingen seg og blir til opera, til en spennende – og annerledes – opera som både følger og utvider Fosses libretto.

«Eg ligg på senga, kledd i den lilla fløyelsdressen min», sier Hertervig i romanens første setning. I operaen er det ingen lilla dress og ingen farger i det hele tatt. Scenografen Emmanuel Clolus lar scenerommet og kostymene avbilde Hertervigs splittete bevissthet. Den truende omverden er holdt i grå-svarte nyanser, bare Hertervig selv og hans Helene er kledd i lysende hvitt. Hun ender med å gli inn i koret, kledd i samme grå-svarte drakt som alle de andre personene. Og det store hvite lerretet som har svevet over Hertervig i første akt, blir etter hvert mindre og mindre og forsvinner til sist helt.

Men midt i dette grå-svarte universet er det likevel farger, klangfarger. Spektralkomponisten Haas har skrevet en orkestersats som spiller med alle de klangene som oppstår når vanlige instrumenter kolliderer med uvanlig stemte strykere. I de avsnittene der koret fremstiller den besteborgerlige omverden, har musikken nesten tonal karakter, men først og fremst følger og illustrerer den Hertervigs psykiske opp- og nedturer i spennet fra den dypeste bassdrone til de fineste overtonene. Og samtidig klarer Haas å gjøre orkestret til en slags musikalsk forteller som betrakter Hertervig utenfra og er i stand til å fremvise og avsløre hans illusjoner.

Sangernes materiale er mer konvensjonelt utformet, men byr likevel på mange, nokså kontante utfordringer. Spesielt imponerer barytonen Otto Katzameier i rollen som Hertervig. Melanie Walz som Helene og Johannes Schmidt som onkelen har mindre å synge, men gjør en solid, overbevisende innsats. Det samme gjelder de seks norske sangerne som sammen med solistene utgjør koret. I orkestergraven hersker dirigenten Emilio Pomarico. Og BIT20 utvidet med musikere fra Bergen Filharmoniske Orkester spiller orkestersatsen – glassklart, med sylskarp presisjon gjennom de mest hårreisende komplekse passasjene. En imponerende, profesjonell prestasjon.

Vel blåst

Bergens Tidende, 10.09.2008

Frisk pust

Forsvarets Stabsmusikkkorps, dirigert av Thomas Rimul

Eikanger-Bjørsvik Musikklag, dirigert av Reid Gilje

Norsk Musikkorps Forbund

Ny norsk musikk for korps

Platen har fått navn etter et samarbeidsprosjekt mellom komponisten Torstein Aagaard-Nilsen og Norsk Musikkorps Forbund. Oppgaven var å skrive korpsmusikk med et moderne uttrykk, samtidig med at musikken ikke måtte være for vanskelig å lese og spille for unge musikere. På platen hører vi noen av resultatene – to komposisjoner skrevet av Aagaard-Nilsen, ni skrevet av eldre og yngre kolleger. Det er blitt en interessant samling stykker for både janitsjarkorps og brassband. Komponistene trekker sammensatte, uventede klanger ut av treblåsere og messing, og de skriver musikk med spenstig rytmikk. Dette er kanskje ikke ”stor” eller ”dyp” musikk, men det klinger i alle fall flott. Og Forsvarets Stabsmusikkkorps og Eikanger-Bjørsvik Musikklag demonstrerer enda en gang at de kan blåse sokkene av de fleste.

En stjerneparade

Bergens Tidende, 10.09.2008

Bartók Concertos

Solister: Tamara Stefanovitsj, Pierre-Laurent Aimard, Gidon Kremer, Yuri Bashmet

Pierre Boulez, dirigent

London Symphony Orchestra

Berliner Philharmoniker

Deutsche Grammophon

Musikk fra utkanten av Bartóks produksjon

Pierre Boulez avslutter sin Béla Bartók-serie på Deutsche Grammophon med en fiolinkonsert fra 1907 som aldri ble oppført i Bartóks levetid og en bratsjkonsert som ble konstruert etter hans død på grunnlag av uferdige skisser. I tillegg hører vi Bartóks egen orkestrering av sonaten for to klaverer og slagverk. Vi befinner oss med andre ord i utkanten av Bartóks produksjon. Men likevel er dette blitt en glimrende plate, full av flott musikk. Boulez dirigerer de to orkestrene med vanlig disiplin og klarsyn, og det er en hel stjerneparade av solister involvert i prosjektet. Kanskje er det bare konserten for to klaverer og slagverk som viser oss den ”egentlige” Bartók, men Gidon Kremer og Yuri Bashmet får i alle fall de to andre konsertene til å løfte seg og klinge musikalsk overbevisende.

Tilbakeblikk

Bergens Tidende, 03.09.2008

Tonen

Birgitte Grimstad synger Geirr Tveitt

MUDI

Historisk interessant utgivelse av Tveitts sanger

Geirr Tveitt skrev ikke bare modernistisk musikk. Han skrev også folkelige sanger. Noen av dem er nettopp kommet i moderne tolkninger med Per Vollestad akkompagnert av pianisten Sigmund Hjelset. Neste mandag utgir Birgitte Grimstad dobbelt-cd’en «Tonen», og da blir det anledning til å få et enda mer nyansert bilde av Tveitts sangproduksjon og et inntrykk av hvordan slike sanger hørtes ut da de ble fremført første gang. Grimstad lærte Tveitt å kjenne i 1965 og de neste 15 årene urframførte hun 50 av hans tonesettinger av norske diktere. Det er blitt plass til 40 av dem på dobbelt-cd’en. Det meste er opptak fra NRKs arkiver, men det er også enkelte kutt fra Grimstads tidligere plater. Størsteparten av sangene er skrevet som helt enkle melodilinjer med besifringer til gitarakkompagnement. Og de fremføres tilsvarende enkelt og fordringsløst – og temmelig monotont -- av Grimstad. Platen er historisk interessant, men kanskje det hadde holdt med en enkelt cd?

Trangt format

Bergens Tidende, 03.09.2008

Gods, Kings & Demons

René Pape, bass

Sebastian Weigle, drigent

Staatskapelle Dresden

Deutsche Gramophon 

Soloplate med den solide, tyske bassen René Pape

Det virker nesten som en stim. Siste uke anmeldte vi to plater med sangere som presenterte seg selv i utdrag fra det sentrale operarepertoaret. Her kommer en plate av samme type. Nå dreier det seg om den tyske bassen René Pape. Han er 43 år og har hatt suksess både på europeiske scener og på Metropolitan der han har sunget siden 1995. Stemmemessig ligger han i den høye enden av skalaen uten å slå over i barytonregistret. Han omtaler selv stemmen sin som en «basso cantante», og platen demonstrerer da også at han passer godt til de mer smidige, sangbare partiene i bassrepertoaret. Her er utdrag fra operaer av blant andre Gounod, Berlioz og Verdi. Men han imponerer spesielt i to Wagner-utdrag -- som Wotan i Rheingold og som kong Marke i Tristan. Pape er en strålende sanger. Men formatet med de mange korte utdragene virker for trangt til en stemme av disse dimensjonene.

Gjenkomsten

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.09.2008

Vi glemte å feire bursdagen: Den 21. juni var det seksti år siden plateselskapet CBS lanserte verdens første LP – og startet en musikalsk revolusjon.

Før denne sommerdagen i 1948 hadde musikklytterne klart seg med skrøpelige lakkplater. Nå kom de robuste vinylplatene. Og lyden var fantastisk. Men det mest revolusjonerende var spilletiden. De gamle lakkplatene hadde om lag 3 minutter musikk på hver side. En vinylside rommet over tjue minutter.

CBS utviklet vinylplatene med henblikk på klassisk musikk. Men i løpet av få år ble LP-en også det selvsagte formatet for jazz og populærmusikk. LP-ens lagringskapasitet endret hva som kunne innspilles, og hvordan man lyttet til musikk – helt uavhengig av hva slags musikk det var snakk om. Wagners operaer, Charlie Parker og Dizzy Gillespie live i Massey Hall, Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, Grateful Dead. LP-formatet kunne romme det hele. Vinylen hersket suverent i det musikalske universet.

Og så var det plutselig slutt. CD-ene kom. Små plater, en spilletid på over en time, klar digital lyd. Omkring 1990 var LP-en totalt utkonkurrert. Og det ble flere musikalske revolusjoner etter hvert, først med MP3-formatet og senere med iPod og de andre mobile avspillingsdingsene. I dag er det CD-en som er i krise.

Men LP-en var ikke død. Det har hele tiden vært en beskjeden produksjon av vinylplater, og nå plutselig tar salget seg opp igjen. I USA viste vinylsalget en fremgang på 37 % siste år. Det høres voldsomt ut, men dreier seg i realiteten bare om 1,3 millioner LP-er. Likevel er det en interessant utvikling i en tid da CD-salget stuper dramatisk.

Hva er det som skjer? Hvorfor vender LP-en tilbake? Hvorfor stiger salget av gammeldags platespillere? Bransjen forsøker seg med mange svar for tiden. De fleste har å gjøre med «autentisitet». Folk er trette av å klikke igjennom enkeltsanger på iPod’en. De vil tilbake til den gamle lyttemåten, «tilbake til naturen», sier man. Og mange vinylkjøpere sier noe tilsvarende, for eksempel at LP-formatet gir et mer personlig, nært forhold til musikken. Med en LP på platespilleren gir man kontrollen tilbake til musikerne, man hører musikken i den rekkefølge den var tenkt. Og først og fremst: iPod-en har gjort musikklytting til noe trivielt, hverdagslig. LP-en gjør lyttingen til noe ut over det vanlig. Musikken blir igjen en begivenhet.

Kanskje det er slik. Og kanskje det også er slik gamle Brian Wilson fra Beach Boys tenker. Hans nye konseptalbum «That Lucky Old Sun» ble lansert på LP for to uker siden. Folk som bare har CD-spillere måtte vente. CD-en kom først på mandag.

Sanger fra vestlandet

Bergens Tidende, 27.08.2008

Geir Tveitt: Songs
Per Vollestad, baryton
Sigmund Hjelset, klaver
Simax Classics

Geir Tveitts tonesettinger av Olav H. Hauge på plate for første gang

Det er hundre år siden Geir Tveitt og Olav H. Hauge ble født. Hadde de annet til felles enn dette fødselsåret og tilknytningen til Hardanger? Er det annet enn praktiske og økonomiske grunner til at feiringen av hundreåret er organisert som et felles prosjekt? Disse spørsmålene er blitt diskutert oppad stolper og nedad vegger de siste månedene. Og her kommer da enda et innlegg i debatten, men denne gangen et interessant, kunstnerisk innlegg. For på den nye Simax-platen demonstrerer Per Vollestad og Sigmund Hjelset at Hauge i det minste inspirerte Tveitt til å skrive musikk, god musikk.

Tveitt fortalte selv at han hadde tonesatt drøssevis av Hauges dikt, men det er bare overlevert noter til ti. På platen fremføres seks av dem, pluss elleve dikt av Aslaug Vaa og tre av Aslaug Låstad Lygre, i alt tjue tonesettinger skrevet i begynnelsen av 1960-tallet mens Tveitt var ansatt i NRK, tjue korte komposisjoner som opprinnelig ble brukt i en serie radioprogrammer om vestlandsdiktere. Nå kommer de på plate for første gang.

De fleste av diktene har tradisjonell strofisk struktur, og Tveitt understøtter dem med enkle, klare melodilinjer som følger språkrytmen. Dette er, som platens tittel sier, «Songs», sanger som ofte har et antydet preg av folketone. Ikke avansert, komplisert musikk, men likevel umiskjennelig Tveitt. For under melodilinjene ligger det ofte en klaverstemme som kommenterer teksten med uventede dissonanser og rytmiske spenninger. Det er tydelig at Hauges dikt har vært inspirerende for Tveitt, mange av de mest utfordrende klaverstemmene er skrevet til nettopp disse tekstene, og det er også her man hører de skarpeste klangene – som for eksempel de kvasse sammenstøtene mellom dur og moll i «Svarte krossar».

Det er fortjenstfullt at dette materialet nå er dokumentert på plate. Dette er en musikkhistorisk interessant utgivelse, og det mange gode opplevelser å hente her. Men det er også en del problematiske steder i Vollestads fremføring. Han har ofte vanskeligheter både i høyden og dybden, og en lett uklar intonasjon får av og til de dissonante partiene til å klinge mer dissonant enn godt er.

Operakonfekt

Bergens Tidende, 27.08.2008

«Bel Canto Spectacular»

Juan Diego Flórez, tenor

Daniel Oren, dirigent

Orquestra de la Comunitat Valenciana

Decca

«Arias»

Erwin Schrott, bass-baryton

Riccardo Frizza, dirigent

Orquestra de la Comunitat Valenciana

Decca

To arie-plater med unge stjerner

Det er ingen plateselskaper i dag som har økonomi til å lage store studioopptak over mange dager med full stjernebesetning og stjernedirigent og stjerneorkester. De fleste operaplatene er live-opptak fra sceniske fremføringer. Til gjengjeld velter det ut med studio-innspilte «arie-plater» der en enkelt sanger presenterer svisker fra det kjente repertoaret, vanligvis akkompagnert av et mindre kjent orkester og en mindre kjent dirigent. Som det er tilfellet på disse to Decca-platene.

Mest vellykket er «Bel Canto Spectacular» med den peruvianske tenoren Juan Diego Flórez. Han har en lysere, slankere stemme enn for eksempel Rolando Villazón, en stemme som passer perfekt til det sentrale bel canto-repertoaret, noe han demonstrerer ettertrykkelig på den nye platen – som virkelig er «spectacular». Han starter ubekymret med «Amici miei» fra Regimentets datter av Donizetti – og slynger de fryktede ni høye C-ene ut som om dette var den enkleste sak i verden. Og etter denne sportsprestasjonen kommer en serie ganske lange utdrag fra operaer av Donizetti, Bellini og Rossini – hver gang med Flórez i toppform med smidige, blomstrende fraseringer og stråleglans i det høye registeret, og med gjesteopptreden av blant andre Anna Netrebko og Placido Domingo. Det er flott, det er overveldende, det er litt likesom en overfylt konfekteske.

Platen med den unge bass-barytonen Erwin Schrott fra Uruguay er mer problematisk. For det første er repertoarvalget noe eiendommelig med en serie sentrale arier fra Mozarts operaer i sammenstøt med arier av blant andre Berlioz, Gounod og Meyerbeer. For det andre virker det som om Schrotts stemme ennå ikke er helt utviklet. Den klinger hult og ofte noe anstrengt.

Skikkelige journalister – og pyser

Kommentar, Bergens Tidende, 12.07.2008

Min søndagskommentar (6.7) om journalistikkens tilstand i medier som VG, Dagbladet, NRK og TV2 har medført en del leserinnlegg på BTs nettsider. Mange lesere peker på stoffområder og saker som er underbelyst i pressen. Jeg takker for innleggene.

Jeg takker også Frank Rossavik for hans interessante forsvar for den aktuelle stabburjournalistikken (7.7). Spesielt er jeg takknemmelig for at han så klart demonstrerer et av mine sentrale poenger, nemlig at moderne journalistikk er et selvstendig sosialt felt som styres etter egne normer og kollegiale kvalitetskriterier, løsrevet fra resten av samfunnet.

Rossavik skriver at dersom leserne er utilfredse med klappjaktjournalistikken, så «bør vi journalister nok mase mindre om slikt, og heller skrive mer om været og reiselivet». Ja, ikke sant? Det finnes i virkeligheten bare to slags journalister – hardhausene, tøffingene som driver med ordentlige saker, og så de andre, de litt stakkarslige pysene som sitter og pusler med vær og vind og reiseliv. Nei du, møkkagraving og felte statsråder, det er skikkelig journalistikk det! Slikt gir respekt blant kollegaene.

Når selv oppegående journalister vurderer arbeidsfeltet sitt på denne måten, er det ikke rart at det blir mer og mer sensasjonsjakt i avisene og mindre og mindre plass til nøktern, undersøkende journalistikk om viktige samfunnsmessige problemer.

Hvorfor skulle det for eksempel være så spesielt latterlig å skrive om været? Ta Ole Mathismoen. Han skriver faktisk om været i Aftenposten, og hans artikler om klimaspørsmål er noe av den beste kritiske og opplysende journalistikken som skrives i disse år. Men selvsagt blir det ikke sensasjonelle avsløringer og fargesprakende forsider av slikt. Og han vil sikkert aldri få kollegaenes hederspris.

Bedrøvelige skikkelser

Kommentar, Bergens Tidende, 06.06.2008

Hver VG-forside og hver «politisk kommentar» på TV2 er et skrik om hjelp fra journalister i nød.

I mediene er det etter hvert jaktsesong for statsråder året rundt. I februar måtte barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen gå. For to uker siden kom turen til olje- og energiminister Åslaug Haga. Ha det, ha det. Hurtig videre. Hvem blir den neste?

De som blir felt, mottar gjerne støtteerklæringer og trøstende ord fra nær og fjern. Ingen tenker derimot på de egentlige taperne, på de som virkelig trenger sympati og omsorg i en vanskelig situasjon: Nyhetsjournalistene på VG og Dagbladet og NRK og TV2.

For dette at vi nå har rituell statsrådjakt annenhver måned og «gravende» journalistikk og sensasjonelle avsløringer annenhver dag, er jo i realiteten et symptom på at selve yrket er i dyp krise. Hver VG-forside og hver «politisk kommentar» på TV2 er egentlig et skrik om hjelp fra journalister i nød.

Det er blitt stadig vanskeligere å være nyhetsjournalist i de store mediene. Lønnen er visstnok utmerket. Men tenk på skammen, tenk på stigmatiseringen, tenk på den sosiale utstøtelsen som følger med. Ville du ønske at din egen sønn eller datter ble journalist? Nei, vel?

For det første må journalister leve med at folk flest oppfatter dem veldig enkle, enfoldige mennesker. Og bedre er det ikke blitt etter at Frank Aarebrot i mai kunne dokumenterte at det faktisk står ganske skralt til med kunnskapene om viktige innenriks- og utenrikspolitiske forhold i nettopp denne yrkesgruppen.

At journalister trenger et generelt kunnskapsløft er nå så. Verre er det med omdømmet og troverdigheten. Når meningsmålingsinstituttene går ut og spør folk om hvilke yrkesgrupper de har et negativt inntrykk av, får journalister alltid flotte topplasseringer. Tidligere scoret de på nivå med bilselgere. Siste gang lå de på delt tredjeplass med telefonselgere. Bare politikere og advokater har dårligere omdømme. I tillegg kunne medieforskeren Helge Østbye nylig meddele at bare femten prosent av befolkningen har «stor tillitt» til norske medier

Og som om alt dette ikke var nok, kommer da sosiologen Jan Fredrik Hovden med en banebrytende avhandling om det journalistiske yrket der han med et vell av empirisk materiale påviser at moderne journalistikk er blitt et selvstendig sosialt felt, styrt etter egne, indre normer, med egne kvalitetskriterier, en getto der folk lever og fungerer løsrevet fra resten av samfunnet. Det er vel egentlig ganske forståelig at ingen av de store norske mediene har orket å omtale boken hans. Den er ikke akkurat lystig lesning for en yrkesgruppe som liker å betrakte seg selv som selve drivkraften i samfunnsprosessen.

Tidligere kunne journalistene fremheve at de var demokratiets vaktbikkjer, den lille mannens edle forsvarere mot overmakten, borgerrettighetenes fanebærere. Og slik formulerer de seg fremdeles når de holder festtaler for seg selv. Men det er ikke mange som tror på de høystemte ordene lenger. Publikum har for lengst forstått at de store medienes nyhetsjournalistikk er en del av underholdningsindustrien, og at man må lese VG og Dagbladet på samme måte som man leser en krim, og se Dagsrevyen og TV2 Nyhetene på samme måte som man ser et realityprogram. Det er dette som er journalistikkens – og journalistenes – problem: Misforholdet mellom yrkets ideelle selvbilde og den moderne, bedrøvelige virkeligheten.

Don Quijote, ”ridderen av den bedrøvelige skikkelse”, ble ør i hodet av å lese gamle eventyrromaner og dro ut for å frelse verden, men klarte ikke å skille mellom onde kjemper og vindmøller. Den moderne journalistikkens Don Quijoter har hodet fullt av gamle historier om noble forgjengere som avslørte korrupsjon og styrtet presidenter. De kaster seg på hesten. De rider av gårde med hevete lanser på jakt etter den store heksen, den store avsløringen, det store scoopet. De kjemper heroisk, og når heksen endelig faller til sist, danser de deres flotte seiersdans og utstøter stammens flotte seiershyl.

Men det blir hverdag igjen. Og om morgenen – når bålet er brent ned, når det blir klart at kjempen var en vindmølle og den grusomme heksen var et stusselig stabbur, da kommer skammen. Da må Marie Simonsen for n’te gang dra til NRK og med lett hysterisk stemme forklare at dette ikke var enda et av disse tilfellene da lettlurte journalister ble brukt av drevne, politiske aktører til skumle, politiske formål, men at det styrtete stabburet tvert i mot er en stor seir for den kritiske journalistikken. Og da må en flau VG-redaktør for n’te gang ha frem ordboka og sjekke hvordan man staver til «ytringsfrihet» før han skriver en leder om at det nedkjempete stabburet er et sunnhetstegn for vårt demokrati.

Men det hjelper ikke. Det journalistiske selvbildet er fremdeles i krise. Så er det påan igjen. Opp på hesten. Opp med lansen. Av gårde. Galopp, galopp. Kanskje det er et skikkelig, gammeldags scoop derute? 

En klaverløve takker av

Bergens Tidende, 25.06.2008

Horowitz in Hamburg

Vladimir Horowitz, klaver

DG

Liveopptak fra siste konsert med Horowitz.

Denne mandag var det tjueen år siden Vladimir Horowitz spilte konsert i Hamburg. Nå har Deutsche Gramophon gravet radioopptakene frem og fått dem ut på plate. Og her hører vi ham da, den gamle «Tastenlöwe», klaverløven, en av forrige århundres største pianister. Han sitter der, åttifire år gammel, og er fremdeles i stand til å spille sokkene av de fleste. Det er kanskje ikke så mye torden i fortissimo-passasjene lenger. Men den forrykende teknikken er intakt, og han investerer et helt livs musikalske erfaringer i hver eneste takt – elegante rokokkoaktige fraseringer i Mozarts D-dur rondo og sonate K333, delikate fargesjatteringer i Schumanns «Kinderszenen», hårreisende virtuositet i Liszt og Chopin, og som ekstranummer et himmelsk stykke Schubert. Det ble hans siste offentlige konsert. Men ikke slutten på karrieren. Hans siste plate ble spilt inn i oktober 1989, fire dager før han døde.

Symfoniske eksperimenter

Bergens Tidende, 25.06.2008

Stravinsky symfonier

Berlinerfilharmonikerne

Dirigent: Simon Rattle

EMI

Tre spreke Stravinskij-verk i liveopptak

Stravinskij brukte ordet «symfoni» temmelig fritt. Han skrev riktignok en «skikkelig» symfoni i studietiden hos Rimskij-Korsakov. Men senere kom det et verk i bare en sats med tittelen «Symfonier for treblåsere». Og etterpå tre vidt forskjellige verk fra hans neoklassiske periode på 1930- og 40-tallet: Salmesymfonien (1930) er et korverk basert på utdrag av Salmenes Bok. Symfoni i tre satser (1945) var opprinnelig en klaverkonsert. Bare Symfoni i C (1940) minner om en klassisk symfoni. Det er disse tre siste verkene som nå er utgitt på plate i liveopptak fra november siste år. Dette er den typen sprek, energisk 1900-talsmusikk som Simon Rattle virkelig er spesialist på. Berlinerfilharmonikerne er vel ikke på hjemmebane her, men de gjør en solid jobb, med skarpe rytmiske innsatser og fin balanse mellom seksjonene. I tillegg hører vi et uvanlig veltrimmet Rundfunkchor Berlin i Salmesymfonien.

For spesielt interesserte

Bergens Tidende, 25.06.2008

Federico Torroba: Luisa Fernanda

Plácido Domingo m.fl.

Orquesta del Teatro Real de Madrid

Coro del Teatro Real de Madrid

DG

En plate for fans av Placido Domingo

«Zarsuelas» er en slags folkelige syngespill som hadde et visst gjennomslag i Spania fra 1850-tallet og hundre år frem, men som aldri har vakt større interesse internasjonalt. Nå har Deutsche Gramophon, trolig med kraftig støtte fra et spansk fond, utgitt Federico Torrobas populære «Luisa Fernanda», i et liveopptak fra 2006. Historien foregår i 1868 og dreier seg den vakre, ubestikkelige Luisa som må velge mellom en edel offiser og en likeså edel godseier. Stykket hadde premiere i 1932, men musikken virker som den var skrevet hundre år før. På platen hører vi et godt orkester, et godt kor og gode sangere. Pluss spannevis av smektende melodier. Placido Domingo har rollen som godseieren. Han synger som vanlig godt og gir hele fremføringen et kraftig løft. Men likevel … dette er nok mest en plate for spesielt interesserte. Og for Domingo-fans.

En ny venn

Bergens Tidende, 18.06.2008

Liane Live

Liane Carroll Trio

Splash Point Records

Et engelsk energibunt

Klavertrio med kvinnelig, syngende pianist – opplegget virker kjent, men frykt ikke! Det er ikke den velpolerte Dianne Krall som sitter på krakken. Det er engelske Liane Carroll. Som synger og spiller med saft og kraft. Hun er populær i hjemlandet, prisbelønnet med to BBC Jazz Awards i 2005. Hun er også begynt å bli kjent her hjemme. Siste år sang hun på Sildajazz, og hun kommer igjen i år. På DVD’en «Liane Live» hører og ser vi henne i et BBC-liveopptak fra Brecon Jazz Festival 2006 sammen med ektemannen Roger Carey på bass og Mark Fletcher på trommer. Repertoaret er et mix av jazz standards, nyskrevne låter og rock-pop klassikere. Og det er jackpot hver gang. Energisk og effektivt klaverspill, frie vokale presentasjoner av sangene, swingende scatimprovisasjoner. Og som bonus Carroll i samstemt duett med falsettsangeren Ian Shaw i en flott versjon av Carole Kings «You've Got a Friend». Liane Carroll er en venn som er god å ha.

Oversettelser

Musikkommentar, Bergens Tidende, 18.06.2008

I platebunken sist onsdag lå det en innspilling med fuger fra Bachs «Wohltemperierte Klavier» arrangert for strykekvartett. I dag anmelder vi en plate med Tsjaikovskijs Nøtteknekkersuite og andre orkesterverk transkribert for to klaverer. Musikk som er flyttet fra det ene formatet til det andre. Musikalske oversettelser.

Det var mye av den slags tidligere. I dag husker man kanskje først og fremst at Franz Liszt lagde klavertranskripsjoner av alt han kom i nærheten av – Beethoven-symfonier, Schubert-lieder, Wagner-operaer osv. Men han var bestemt ikke den eneste som virket i denne bransjen. Og det fortsatte et godt stykke inn på 1900-tallet. Schönberg orkestrerte Brahms’ klaverkvartett (op. 25) for stort orkester, Mahler gjorde det samme med Beethovens strykekvartett nr. 11. Men for det meste gikk trafikken den motsatte veien: Store orkesterverker ble redusert til klaverstykker.

«Traduttore, traditore » – lyder et gammelt italiensk ordtak: Oversetteren er en forræder. Uansett hvor flink han eller hun er, er det alltid noe som går tapt underveis. Det er selvsagt mye om snakken, også når det gjelder musikk. Den musikalske meningen er bundet til klangen, til det konkrete, fysiske uttrykket – slik tenker vi iallfall i dag. Og det grøsser fælt i oss når vi lytter til de gamle klaverreduksjonene. De høres ikke ut som «skikkelig» klavermusikk. Klangen er «feil». Dette er musikk som tydeligvis er presset ned i sko som er mange numre for små.

Hvordan kunne folk holde ut å høre på slikt? Vel, uansett at mye går tapt, og uansett at resultatet høres merkelig ut, så er det jo alltid noe i verkene som kan oversettes, og som kommer med over på den andre siden. Og transkripsjonene var en helt nødvendig del av den eldre musikkulturen. Det ligger et lite stykke mediehistorie i dette.

Før grammofonens tid var musikk ensbetydende med levende musikk. En live-fremføring av en Beethoven-symfoni eller en Wagner-opera fikk man bare hørt få ganger i livet – hvis man da ikke bodde i en av de store byene. For de fleste musikkinteresserte menneskene betød dette at klaverversjoner var den viktigste inngangen til de store orkesterverkene. Rundt omkring i provinsene satt folk og stavet seg møysommelig gjennom trauste, håndverksmessige transkripsjoner.

I dag gir cd’ene oss adgang til hele musikkhistorien. Men vi vil nok aldri få samme intime forhold til musikken som de gamle amatørene, de som satt og tilegnet seg orkesterverkene ved å spille dem selv, i et annet format, i oversettelse, mens de lyttet og fantaserte om hvordan de egentlig skulle klinge.

En festbankett

Bergens Tidende, 11.06.2008

Musical Banquet

Monika Mauch, sopran

Nigel North, lutt

ECM New Series

Melankolske, drømmende stemningsbilder

Robert Dowland var bare nitten år gammel, men allerede en virtuos lutenist, da han utga sangboken «A Musical Banquet» i 1610. Boken skulle både styrke hans egen karriere og skape blest om faren, den store lutenisten John Dowland, som var kommet tilbake til London etter lang tids ansettelse hos Christian IV i Danmark og ennå ikke hadde klart å få seg stilling ved det engelske hoffet. Boken inneholder sanger av pappa John og andre engelskmenn, men presenterer også, som den første i sin art, sanger av ledende italienske, franske og spanske komponister. Musikalsk sett er dette, som tittelen sier, en festbankett: 21 delikate dikt akkompagnert av utsøkt luttmusikk. På ECM-platen fremføres de som melankolske, drømmende stemningsbilder av Monika Mauch og Nigel North. Det er en glimrende tolkning. Men når det gjelder uttrykkskraft og stemmeprakt, er kontratenoren Andreas Scholls innspilling fra 2001 fremdeles uten konkurranse

Lyden av fremtid

Bergens Tidende, 11.06.2008

Divertimenti

Trondheimsolistene

2L

Trondheimsolistene feirer tjue års jubileum med ny plate

Til høsten er det tjue år siden Bjarne Fiskum startet Trondheimsolistene. Opprinnelig var det tenkt som et sted der unge strykere ved Musikkonservatoriet i Trondheim, kunne trene samspill og skaffe seg orkestererfaring. I dag er Trondheimsolistene et veletablert strykeorkester med solid internasjonalt renommé. De har innspilt Vivaldi med Anne-Sophie Mutter, og en ny plate med fiolinkonserter av Bach er på trappene. I går kveld spilte de med Mutter i Tokyos berømte Suntory Hall som avslutning på en lengre turne i Kina og Japan.

At Trondheimsolistene ikke trenger å ha Mutter i front for å spille godt, kan man høre på den nye platen der de fremfører verk fra 1900-tallet. Her er varm og avrundet strykerklang. Her er polerte fraseringer. Her er ingen tekniske problemer. Alle detaljer sitter som de skal. Og i tillegg har plateselskapet 2L hatt anledning til å plassere seg i den internasjonale frontlinjen når det gjelder lydopptak. Selskapet var først i verden til å bruke DXD-lydformatet. På platen med Trondheimsolistene er lyden overført til Blu-ray, det seirende høydefinisjonsformatet. Og for oss som ikke har anskaffet noe som kan avspille slike science fiction greier, er det lagt ved en hybrid SACD som kan kjøre på vanlige dampanlegg. Og som gir fantastisk klar lyd.

Et profesjonelt, velspillende strykeorkester og storslått lyd. Hva mer kan man da ønske seg? Vel … at et så sterkt orkester hadde valgt å bryne seg på et mer interessant repertoar, kanskje? Platen heter Divertimenti, og det er for så vidt ikke falsk reklame. For det er snakk om fire diverterende, underholdende stykker musikk. Men heller ikke mer. Den fjerde av Benjamin Brittens Simple Symphonies er enkel og grei musikk uten store utsving. Konsert for strykeorkester (1948) av polske Grażyna Bacewicz er et traust stykke neoklassisisme med spretne rytmer og kantede temaer. Etterpå følger en orkestertranskripsjon av Terje Bjørklunds litt bleke strykekvartett Carmina fra 1994. Platens eneste skikkelige, musikalske lyspunkt er en hissig versjon av Béla Bartóks Divertimento for strykere (1939).

To klaverer

Bergens Tidende, 18.06.2008

Music for Two Pianos

Martha Argerich m.fl.

EMI Classics

Martha Argerich i gnistrende samspill med gode pianistkolleger

Virtuose verk for to klaverer? Genren var ganske populær før i tiden. I dag er den vel nærmest glemt. Men det er anledning til å stifte bekjentskap med den på denne dobbelt-cd’en med liveopptak fra Lugano-festivalen 2002-05. Her er transkripsjoner av Tsjaikovskijs Nøtteknekkersuite og Prokofievs første symfoni, og her er originalkomposisjoner av Rachmaninov og Lutoslawski. Det hele fremføres av festivalens kunstneriske leder, den utrettelige Martha Argerich, i samspill med gode kolleger. Første gang man hører platene, virker det hele ganske merkelig, for ikke å si corny. Men når man har vent seg til genren, er det mye spennende musikk å hente her. Best fungerer to overdådige Brahms-verk som opprinnelig var skrevet for nettopp dette formatet, og som først senere ble til Klaverkvintetten (op. 34a) og Haydn-variasjonene (op. 56a). Argerich og vennene hennes spiller det hele med gnistrende teknikk. Og smittende entusiasme.

Hinsides musikken

Bergens Tidende, 04.06.2008

Discotheque Bitpunching

Puma med Stian Westerhus (gitar), Øystein Moen (elektronikk) og Gard Nilssen (trommer)

Bolage

Trondheim-trioen Puma improviserer og eksperimenterer

Siden slutten av april har Trondheim-trioen Puma vært på en halsbrekkende Europa-turne med konserter nesten hver eneste dag, fra Zagreb til Edinburgh, fra Barcelona til Beograd. På søndag spilte de i St. Etienne i Frankrike, i morgen spiller de i Berlin, på lørdag slutter turneen i Oslo. Men hva spiller de da? Lytt til deres nye plate – og hør noe du aldri har hørt før. Ikke tro dette er en vanlig gitartrio, dette er tre musikere som improviserer og eksperimenterer med alle de lydene det går an å presse ut av elektroniske lydkilder. Og ikke tro på tittelen: For pumpende diskoteksmusikk er dette i hvert fall ikke. Heller ikke er det jazz – selv om Puma faktisk ble kåret til årets beste unge norske jazzband i 2006. Støymusikk er mer dekkende, for her er seksjoner som høres ut som larmen fra et mellomstort skipsverft. Men først og fremst er dette lydkunst, skarpe, hvinende, buldrende montasjer, rapporter fra en verden hinsides musikken.