Bønnebok

Bergens Tidende, 11.02.2009

A Spotless Rose

Gabrieli Consort

Paul McCreesh, dirigent

Deutsche Grammophon

Maria-sanger fra Paul McCreesh og Gabrieli Consort

For et par år siden hadde Paul McCreesh og hans fabelaktige kor Gabrieli Consort suksess med platen «The Road to Paradise», en slags musikalsk pilegrimsreise fremstilt ved hjelp av kirkelige verk fra renessansen til i dag. Nå er de tilbake igjen, denne gangen med «A Spotless Rose», en samling korverk som forholder seg til ulike aspekter av Maria-dyrkelsen opp gjennom tidene. Kronologisk sett spenner platen fra Josquin Desprez og Jean Mouton på 1400-tallet til samtidskomponister som John Taverner og Henryk Górecki. Og Gabrieli Consort, innspilt i Ely katedralen, klinger like overjordisk herlig og suggererende som før. Samtidig har platen samme ujevne preget som den foregående: Mens de gamle kirkekomponistene representerte datidens musikalske forfront, er de fleste av de nåtidige verkene som McCreesh har valgt å innspille, bleke, tilbakeskuende og musikalsk sett temmelig uinteressante.

Transkripsjoner

Bergens Tidende, 11.02.2009

Morgen
Mischa Maisky (cello) og Pavel Gililov (klaver)

Deutsche Grammophon

Cellisten Mischa Maisky spiller Strauss og Dvorák

Fordi repertoaret for cello er så begrenset, velger mange store cellister å spille transkripsjoner, «oversettelser» av musikk som opprinnelig var skrevet for andre instrumenter eller for sangere. Slik for eksempel den glimrende cellisten Mischa Maisky gjør det på «Morgen», en plate med verker av Richard Strauss og Dvorák. Tittelen stammer fra en Strauss-sang som her fremføres slik at pianisten Pavel Gililov spiller både klaverakkompagnementet og sangen, mens Maisky spiller en supplerende overstemme opprinnelig skrevet for fiolin. I tillegg spiller de en sonatine av Dvorák (op.100) og et av hans Romantiske stykker (op. 75), begge opprinnelig skrevet for fiolin. Men det er også egentlig cellomusikk på platen – en sonate skrevet av Strauss (op. 6) da han var 19 og en beskjeden rondo av Dvorák (op. 94). Verken transkripsjonene eller originalverkene er «stor» musikk, men de får liv av Maiskys flotte, syngende cellostemme.

Feiringer

Musikkommentar, Bergens Tidende, 11.02.2009

2007 var Grieg-år – hundreåret for hans død. Det var jubileumskomité og konserter og utstillinger og bøker og statsstøttede plateutgivelser. Slik var det også i 1993 da vi feiret 150-året for hans fødsel.

Og slik var det i 2008 da vi feiret hundreåret for Geir Tveitts fødsel. Tveitt kan vi feire igjen i 2031 – da er det femtiåret for hans død. Og tolv år senere blir det nytt Griegår  tohundre-året for hans fødsel. Og hva om vi tar med Fartein Valen? Eller Harald Sæverud for den saks skyld? Eller alle de store utenlandske komponistene? For slett ikke å snakke om forfatterne og bildekunstnerne, de lokale så vel som de internasjonale? Kalenderen blir fort full.

Hver gang jubileumsmaskinen går i gang, kommer det berettiget kritikk. Hva ska vi med alle disse minneårene? Er ikke dette akselererende jubileumshysteriet temmelig komisk? Jo visst. Slike jubileer har vanligvis ikke veldig mye å gjøre med de som feires eller med kunsten deres. På det lokale planet er jubileene først og fremst en anledning til rituell feiring av den nasjonale identiteten  og eventuelt til internasjonal markedsføring av oversette kunstnere. Og de store utenlandske jubileene er mest et anliggende for den internasjonale turistnæringen og for de multinasjonale mediekonglomeratene. Komponistjubileene er for eksempel en gyllen anledning for plateselskapene til å lage cd-bokser og realisere en tyngende backlist. Eller til å generere ny profitt ved å utgi nye plater i slippstrømmen fra jubileene.

I år er det Mendelssohn-år. Tohundreåret for hans fødsel. Startskuddet for feiringen har allerede gått. AnneSophie Mutter har tatt den stroppløse kjolen på, og Deutsche Grammophon markedsfører både kjolen og Mutters nye versjon av Mendelssohns fiolinkonsert for alt det er verdt. Det kommer andre versjoner med andre solister på andre plateforlag de neste månedene.

2009 er også Haydn-år. Tohundreåret for Joseph Haydns død. Og her er endelig et eksempel på et jubileum som ville kunne gi musikalsk mening. Ved 150-års jubileet i 1959 var Haydn fremdeles «Papa Haydn», en foreldet musikkhistorisk figur. I dag, etter et halvt århundres iherdig innsats av musikere og dirigenter, er han en sprell levende komponist. Den radikale omvurderingen har gitt Haydn en ny og annerledes plassering på det musikalske firmamentet. Som det er all mulig grunn til å feire. Men det spørs om det blir tid til å høre musikken hans midt i all jubileumsoppstyret. Et slikt år går fort. I Wien, hjembyen hans, er de allerede i gang med forberedelsene til de to store Mahler-årene 2010 og 2011.

Korrespondanser

Bergens Tidende, 06.02.2009

Verker av Debussy, Dutilleux og Brahms.

Barbara Hannigan, sopran

Edward Gardner, dirigent

BFO

Grieghallen

Kanadiske Barbara Hannigan med imponerende fremførelse av Henri Dutilleux

Den engelske komponisten Colin Matthews har tatt Claude Debussys 24 delikate klaverpreludier og instrumentert dem for stort symfoniorkester. De tre smakebitene som BFO fremførte i går, gjorde det ikke helt klart hva poenget med dette var. Matthews forsøker noen steder å «oversette» klaverklangen til orkester, andre steder imiterer han klangen og instrumenteringen fra Debussys egne orkesterverker, og det er også glimt av mer moderne orkestreringer. Resultatet blir litt underlig. Verken fugl eller fisk, Debussy eller Matthews.   

Da var det et mer interessant og originalt verk som kom etterpå: «Correspondances» for sopran og orkester, skrevet av den snart hundreårige franske komponisten Henri Dutilleux, og flott fremført av den glimrende kanadiske sangerinnen Barbara Hannigan. Hun har spesialisert seg i nettopp dette verket og fikk de klagende, komplekse melodilinjene til å lette og sveve over Dutilleux’ tette orkestersats.

Den unge, engelske dirigenten Edward Gardner førte BFO gjennom disse verkene med presisjon og autoritet. Han har en skarp slagteknikk og markerer hvor han vil hen med et tydelig kroppspråk. Derimot fungerte han mindre godt etter pausen under fremførelsen av Brahms’ første symfoni hvor hans litt tørre, saklige direksjon medvirket til at de enkelte satsene ble noe stive og oppstykkede slik at musikken mistet det store suget, det store åndedraget. 

Det optimale melodramaet

Bergens Tidende, 05.02.2009

Puccini: La Bohème

Veslemøy Fluge Berg (Mimi), Harald Bjørkøy (Rodolfo), Marianne Juvik Sæbø (Musetta), Oddbjørn Hanto (Benoit/Alchindoro), Tore Johannessen (Marcello), Olav Veierød (Schaunard), Øystein Skre (Colline).

Festivalkor og -orkester, Paradis barnekor.

Regi: Helge Jordal.

Musikalsk leder: Espen Selvik.

Kor/repetitør: Siv Kristin Klippen

Korskirken

Flott oppsetning av Puccinis La Bohème i Korskirken

Det er ikke rart at Puccinis La Bohème er blitt en av de mest populære operaene i verden. Den har jo alt som skal til. Sang, dans, festlige opptrin og komiske figurer. Flott musikk, store, melodiøse arier. Og midt i all lystigheten en tragisk historie om den fattige dikteren Rodolfo og den fattige sypiken Mimì: De forelsker seg, de skilles, de gjenforenes, men for sent – hun dør av tuberkulose. La Bohème er det optimale melodramaet.

Mange gode krefter var involvert da operaen ble satt opp i Korskirken i 2007. Det ble en dundrende suksess med overskudd til Kirkens Bymisjon. Nå er det igjen tid til La Bohème. Og mon ikke det også blir jackpot denne gangen? For den særlige sprelske blandingen av profesjonelle og amatører skaper liv og røre i kirkerommet og får melodramaet til å sveve. Man kjeder seg ikke et øyeblikk.

Og så får vi demonstrert at Puccinis partitur tåler å bli skåret helt inn til beinet. Dirigenten Espen Selvik har bare tjue musikere med seg, gjemt bort i et hjørne av kirkerommet, og selvsagt kan de ikke produsere den musikalske tyngden vi er vant med fra oppsetninger med fullt symfoniorkester. Men likevel er klangen umiskjennelig Puccini. Og i det kammermusikalske formatet kommer mange fine detaljer frem som vanligvis drukner i fet strykerklang.

Hva forestillingen mangler i musikalsk fylde, veies opp av det store sceniske uttrykket i andre akt da regissøren Helge Jordal fyller kirkerommet til bristepunket med barn og voksne, med kor og statister og kjempedukker og så mange visuelle gags at det er vanskelig å bevare roen og overblikket. Og så er det selvsagt sangerne. Mye avhenger av hvem som synger det elskende paret, og her har denne forestillingen to sterke kort. Sopranen Veslemøy Fluge Berg synger Mimì med stor, strålende stemme og smeller til med fullt musikalsk og emosjonelt trøkk i høyeste partiene. Harald Bjørkøys som synger Rodolfo, gir henne godt motspill underveis i de berømte duettene. Rollen hans er eksponert gjennom hele forestillingen, og det er forståelig at han av og til økonomiserer med kreftene for å stå distansen. Men kunne kanskje likevel ha ønsket at han hadde hvilt litt lengre på den høye C i «Che gelida manina». Blant de øvrige sangerne merket vi oss spesielt Marianne Juvik Sæbø som sang og spilte en skarp, frisk Musetta. Og kanskje mest imponerende var bassen Øystein Skre i en både stemmemessig og scenisk overbevisende fremstilling av Colline.

Det var latter, det var tårer, det var show og melodrama for alle pengene. Og i tillegg var det kort gjesteopptreden av Nordnes Bataljon. Dette må visst bli suksess.

Høytid og fest

Bergens Tidende, 04.02.2009

Missa da Tromba

Jan Fredrik Christiansen, trompet

Terje Winge, orgel

2L

Sonar.

Ellen Sejersted Bødtker

Verker av Magnar Åm

2L

Nye plater fra det norske selskapet 2L

Ved Grammy-utdelingen i Los Angeles på søndag har plateselskapet 2L gode sjanser. Deres «Divertimenti» med Trondheimsolistene er nominert i hele tre kategorier: «beste surround sound», «beste lydopptak» og «beste plate med kammerensemble». Vi ønsker lykke til.

«Divertimenti» var den første platen i verden som utnyttet blu-ray teknikken. Siden har 2L utgitt flere andre plater. Lydkvaliteten er fremdeles overveldende god. I tillegg satser selskapet på norske musikere, og å dømme etter den tettpakkede innspillingsplanen for 2009 kommer norske komponister etter hvert til å bli sterkt representert i katalogen. De to nyeste platene er eksempler på dette – og på at 2L satser på musikk som ligger utenfor de vanlige løypene.

«Missa da Tromba» inneholder musikk for trompet og orgel, en kombinasjon som var vanlig i eldre kirkemusikk, men som siden har gått i glemmeboken. Likevel har trompetisten Jan Fredrik Christiansen og organisten Terje Winge klart å finne frem til fem nyere norske komposisjoner for denne kombinasjonen, blant annet Egil Hovlands Cantus X fra 2000 og to større verk av Kjell Mørk Karlsen. De to musikerne samarbeider flott og skaper både klang av høytid og av fest. Musikalsk sett er det mest Christiansens funklende, presise trompet som er i sentrum, mens Winges orgel mer har rollen som akkompagnement. At de fleste verkene i tillegg er skrevet i en frisk, neoklassisk eller neoromantisk stil, bidrar til at helhetsinntrykket blir noe ensformig. Bare Jon Laukviks franskinspirerte Lamento skiller seg ut både stilmessig og klanglig. Det er kanskje grunnen til at nettopp dette verket gjør størst inntrykk.

På den andre 2L-platen, «Sonar», fremfører harpenisten Ellen Sejersted Bødtker tre verker av Magnar Åm sammen med Oslo Kammersolister og Grex Vocalis. Harpen klimprer. Det er resitasjon av Åms egne, pretensiøse tekster. Her er sentimentale strykerklanger. Lyden er, som ventet, flott. Det musikalske og tekstlige innholdet er derimot minimalt.

Den fotografiske hukommelsen

Kommentar, Bergens Tidende, 01.02.2009

Vi er blitt vant til krigsfotografier. Likevel venner vi oss aldri til dem. Det er hver gang like sjokkerende å se bilder av krigens ofre.

Krigen på Gaza-stripen? 1400 drepte, mer enn 5000 sårede. Hundrevis av døde kvinner og barn.

Når skjedde dette egentlig? Det gikk så fort. Og mediene glemmer så fort. Obama ble visst innsatt som president i siste uke. Ari Behn var på svensk TV forleden. Og så var det Spillemannsprisen. Og Snåsamannen.

Kanskje medienes korte hukommelse var med i kalkylen da Israel invaderte Gaza? For når stater går i krig i dag, er det ikke lenger tilstrekkelig å ha en militær strategi, man må også ha en mediestrategi. Og den internasjonale journalistføderasjonen IFJ mener at Israel bevisst planla at pressefolk skulle stenges ute fra Gaza mens kampene pågikk, og først få lov å komme inn når det hele var overstått og mediene hadde mistet interessen.

Kanskje det. Men hvis dette var strategien, lyktes den jo ikke helt, i hvert fall ikke første delen av den. For i en tid da kommunikasjonsteknologien sprenger alle grenser, er det nesten umulig å begrense adgangen til en krigssone. Selv om den internasjonale pressen ikke slapp inn mens bomberne falt, kunne øyenvitner på stedet kommunisere med omverden via mobiltelefon. Og lokale fotografer og tv-folk kunne sende bilder av sårede og drepte via satellitt til BBC Arabia, Al-Jazeera og AFP. Spesielt bildene var med til å forme hvordan folk opplevde den israelske invasjonen – ikke bare i den arabiske verden.

Fotografier har en beviskraft og en troverdighet som en journalistisk beskrivelse aldri kan få. Fotografier «snakker sant», sier man. Men hva de snakker om, avhenger selvsagt av hva fotografene velger å fotografere. Og fotografenes plassering og deres holdning til begivenhetene avgjør hva de velger eller ikke velger. Og hva bildene videre kommer til å fortelle, avhenger av hvordan de blir brukt. Krigsfotografiets internasjonale historie handler om slike valg. Om medieteknologi og mediestrategi. Om sensur. Om forholdet mellom dokumentasjon og propaganda. Det er en lang historie. For krigsfotografiet er nesten så gammelt som fotografiet selv.

Da Roger Fenton fulgte med den engelske hæren for å dokumentere Krimkrigen i 1855, valgte han å ta pene, smakfulle bilder av hvilende soldater og øde landskaper. Hærledelsen og dronning Victoria likte godt disse bildene, mens krigsmotstanderne anklaget ham for å tilsløre krigens gru. Fentons amerikanske kolleger valgte en annen strategi. Under den amerikanske borgerkrigen noen år senere tok fotografene bilder av falne soldater som lå strødd på slagmarken. En av fotografene skrev: «Her er de forferdelige detaljene! La dem være med til å forhindre at en slik katastrofe igjen rammer vår nasjon». Like siden har krigsfotografiet vært plassert i spenningsfeltet mellom tilsløring og dokumentasjon.

De brutalt realistiske bildene fra den amerikanske borgerkrigen rystet de første, uforberedte tilskuerne. I dag er vi ikke lenger uforberedte. Vi er vant til å se slike bilder. Kriger og væpnede konflikter er blitt fotografisk dokumentert i halvannet hundre år. Noen av bildene er med tiden blitt til en slags ikoner som sammenfatter en bestemt krig i vår kollektive bevissthet – Robert Capas bilde av den fallende soldaten fra den spanske borgerkrigen, for eksempel. Andre bilder har vært med til å endre folks holdning til en krig på avgjørende måte – som for eksempel Nick Uts bilde av jenten som flykter fra napalmangrepet under Vietnamkrigen, eller Eddie Adams’ bilde av den vietnamesiske generalen som henretter en fange på åpen gate.

Vi er blitt vant til krigsfotografier. Og likevel venner vi oss aldri til dem. Det er hver gang like ubehagelig, like grusomt, like sjokkerende å se bilder av døde, lemlestede ofre. Verdens hærledelser liker ikke disse avslørende bildene. De vet hvordan de virker på oss. Helst vil de ha tilslørende, smakfulle bilder av fredelige soldater i øde landskaper. Eller pene oversiktsbilder av bomber som rammer mennesketomme bygninger med kirurgisk presisjon. Verdens hærledelser har lært leksen fra Vietnamkrigen. Derfor forsøker de å begrense pressens adgang til krigssonene, eller lar fotografer og journalister være «embedded». De trenger lojale støttespillere som utviser diskresjon.  

Det er mange som mener at også avisene bør være diskré, at for eksempel The Guardian, New York Times og Stavanger Aftenblad burde ha unnlatt å vise bilder av krigsofrene i Gaza. Synspunktet er forståelig. For det er selvsagt ubehagelig å få bilder av døde og skadde mennesker servert i morgenavisen. Men av og til er det nødvendig å avsløre hva som egentlig skjer, å dokumentere overgrep på sivilbefolkningen, å vise hvordan det er å leve i en krigssone og dø en meningsløs død. Det er ikke mye tid til slik dokumentasjon i dagens medier. Det er begrenset hvor lenge mediene orker å interessere seg for hva som egentlig skjedde i Gaza. Andre historier dukker opp og krever plass. Derfor er det viktig at bildene ble vist der og da. Vi skylder ofrene det.

Egenrådig og overraskende

Bergens Tidende, 28.01.2009

Carl Nielsen: Complete Piano Works

Christina Bjørkøe, klaver

cpo

Imponerende pianistisk bedrift. Ny innspilling av Carl Nielsens samlede klaververker

Interessen for Carl Nielsens musikk har gått i bølger. Han døde i 1931, og siden har det vært perioder da han var nærmest glemt og da det var umulig å oppdrive verkene hans på plate. Det egentlige internasjonale gjennombruddet kom først da Leonard Bernstein en gang på 1960-tallet innspilte de seks symfoniene og to av konsertene.

I utlandet er Nielsen fremdeles mest kjent som symfoniker. Men han komponerte også i mange andre formater. Den nye, tekstkritiske utgaven av notene fyller 32 bind, og om lag halvdelen består av operaer, teatermusikk, kammermusikk, klavermusikk og sanger. For tiden er unge danske musikere i gang med å innspille kammermusikken for plateselskapet dacapo. De første utgivelsene har fått begeistrede anmeldelser og store oppslag i internasjonale aviser og tidskrifter. Kanskje er det tid for enda et Nielsen-gjennombrudd?

Også den unge, danske pianisten Christina Bjørkøe har vært i platestudiet for å spille Nielsen. Resultatet er blitt en dobbelt-cd med de samlede klaververkene utgitt av det tyske plateselskapet cpo – et velkomment tilskudd til Nielsen-diskografien og en overbevisende demonstrasjon av hvor original musikken hans var. Og fremdeles er.

Kanskje er det svake ekkoer av klassiske forgjengere i tidlige verker som «Fem klaverstykker» (1890) og «Symfonisk Suite» (1892), men allerede her og i hele den videre produksjonen – fra de store variasjonsverkene «Chaconne» (1916) og «Tema og variasjoner» (1917) frem til «Klavermusik for Små og Store» (1931) – er det først og fremst Nielsen man hører, en egensindig komponist som går mot strømmen, mot alle dominerende tendenser i samtidens internasjonale musikkliv. Han lar ubekymret sine melodier vokse og forgrene seg i skeive, kantede linjer. Og han understøtter dem med uortodoks, overraskende harmonikk uten smålig hensyn til hva som er god akademisk latin i samtiden. Musikken hans likner ikke noe annet fra første halvdel av 1900-tallet. Og det er slående hvor frisk, energisk og uspolert den fremdeles klinger på 2000-tallet.

Christina Bjørkøe demonstrerer dette – og mer. Mens danske pianister vanligvis spiller denne musikken tørt og saklig, med metronomaktig presisjon, velger hun å vektlegge musikkens pianistiske kvaliteter og får frem overraskende nye sider av Nielsen. Selvsagt er det humor og fremdrift i tolkningen hennes, men det er også varme, melankoli, poesi og uskyld. En imponerende pianistisk bedrift!

Ekkoer

Bergens Tidende, 28.01.2009

Salonen

Yefim Bronfman, klaver

Esa-Pekka Salonen, dirigent

Los Angeles Philharmonic Orchestra

Deutsche Grammophon

Nye komposisjoner fra Esa-Pekka Salonen

Da finske Esa-Pekka Salonen fikk den krevende stillingen som sjefsdirigent for Los Angeles Philharmonic Orchestra i 1992, trodde alle han måtte slutte som komponist. Men han har faktisk klart å opprettholde en beskjeden produksjon i alle årene. I 2000 hadde han permisjon fra orkestret, og siden er det kommet ganske mange nye komposisjoner. Tre av dem er med på denne platen der han selv dirigerer orkestret sitt. Tonespråket er fritonalt men med ekkoer fra mange forskjellige modernistiske tradisjoner. Platen starter med Helix (2005), en liten, støyende musikalsk knallperle som visst egentlig er tenkt som et ekstranummer. Det viktigste verket på platen er klaverkonserten fra 2007, en gnistrende komposisjon, stappfull av musikalsk stoff og overraskende vendinger, virtuost skrevet og virtuost spilt av Yefim Bronfman som også fremfører den fargesprakende Dichotomie for soloklaver (2000).  

På tradisjonens grunn

Bergens Tidende, 21.01.2009

Mendelssohn

Anne-Sophie Mutter

Kurt Masur, dirigent

Gewandhausorchester Leipzig

Deutsche Grammophon

Flott, feiende tolkning av Mendelsohns fiolinkonsert

På coveret står Anne-Sophie Mutter i turkis kjole i et pink landskap og minner om noe fra My little Pony. Anledningen er at Felix Mendelsohn har 200-års jubileum i år – en begivenhet Deutsche Gramophon feirer ved å spille ut sitt sterkeste fiolinkort. Bare ett år etter at de ga ut fiolinkonserten med Daniel Hope som solist, kommer denne nye versjonen med Mutter og Gewandhausorkestret i et liveopptak fra 2008. I tillegg rommer platen liveopptak av Mutter sammen med cellisten Lynn Harrell og André Previn på klaver i Mendelsohns klavertrio (op. 49) og sammen med Previn i en upublisert fiolinsonate. Da unge Janine Jansen spilte inn fiolinkonserten med Gewandhausorkestret i 2007, klang den høyspent og fremadrettet. I Daniel Hopes versjon på DG var den nesten fargeløs. Hos Mutter er vi tilbake på tradisjonens solide grunn: Tolkningen er flott, feiende, nærmest triumferende – og erkeromantisk. Kammermusikken er en mer blandet opplevelse, preget av ujevnt samspill og en tydelig uengasjert Previn.

En grunnplan

Bergens Tidende, 21.01.2009

Grieg Trio

Tchaikovsky, Smetana, Grieg

Simax

Levende, entusiastiske tolkninger

De har spilt sammen i over tjue år. De har innspilt store deler av den sentrale klavertrio-litteraturen. Men selv om de kaller seg Grieg Trio, har de aldri innspilt noe av Grieg. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor – Grieg skrev faktisk aldri en skikkelig klavertrio, det ble bare til en enkelt sats, en andante con moto i c-moll, som i tillegg først ble oppdaget og utgitt etter hans død. Grieg Trio har av og til brukt den som åpningsnummer på konserter. Men nå har de da endelig fått innspilt den på plate. Det er tydelige, griegske momenter i satsen, og tolkningen er både levende og entusiastisk. Men hovedinntrykket er likevel at dette er tørr, litt akademisk musikk, grunnplanen til en bygning som aldri ble reist. Da er det mer saft og kraft i de to andre verkene på platene: Først en lydhørt, samstemt tolkning av Smetanas klavertrio, op. 15. Og til slutt Tsjaikovskijs store klavertrio, op. 50 – der spesielt pianisten Vebjørn Anvik imponerer i midtsatsen hvor mange av variasjonsstykkene er skrevet som klaversolo med diskret strykerakkompagnement.

For viderekomne

Bergens Tidende, 14.01.2009

Recuerdos de Tárrega

Anders Clemens Øien, gitar

Nordic Sound

Ny plate fra gitaristen Anders Clemens Øien

Det høres så enkelt og liketil ut, nesten som en folkesang. Men – som alle ambisiøse amatørgitarister vet av bitter erfaring – ingenting er enkelt og liketil i Francisco Tárregas berømte gitarkomposisjon «Recuerdos de la Alhambra»: Melodien spilles med en sverm av anstrengende tremoloer i høyre hånd, mens venstre hånd må bøyes og brekkes hvis det skal bli flyt og sammenheng i musikken. Dette er ikke noe for amatører, det er et stykke for viderekomne, for en profesjonell, internasjonalt prisbelønnet gitarist som norske Anders Clemens Øien. Han spiller Alhambra på sin nye plate og har i tillegg tatt med femten andre av Tárregas komposisjoner. Øien har en upåklagelig teknikk som setter ham i stand til å klare alle Tárregas finurlige utfordringer. Det er klart artikulert linjespill og fin fargelegging i alle de seksten sjarmerende gitarminiatyrene. Men det er også noe visst tørt og bokstavelig over tolkningene – som om Øien ennå er for bundet av de tekniske kravene og ikke kan, eller ikke tør, slippe seg helt løs og få musikken til å sveve.

Drømmer i eksil

Bergens Tidende, 14.01.2009

The Exile of Dreams

Vangelis Katsoulis

Blue Note

Svulmende musikk med få lyspunkter

De har vært ute på plate før, den greske keyboardisten Vangelis Katsoulis og hans internasjonale gruppe med Bendik Hofseth på sax, Arild Andersen på bass, italienske Paolo Fresu på trompet og amerikanske Paul Wertico på trommer. Nå er de utkommet på Blue Note – noe som en gang ville ha vært selve ridderslaget, beviset på at de var rykket opp i jazzens førstedivisjon. Men slik er det jo ikke mer. Det er etter hvert mange år siden at Blue Note begynte å utgi musikk i grenselandet mellom jazz og populærmusikk. Og «The Exile of Dreams» er nettopp en plate som passer perfekt til denne profilen. For Katsoulis skriver enkle låter basert på enkle akkordrekker. Og sammen med gruppen skaper han et opulent klangbilde med svulmende synth-akkorder, livlig perkusjon og Arild Andersens stødige bass i bunnen. Bendik Hofseth svever over vannene og blåser lange sax-linjer med en del større patos enn det spinkle materialet egentlig kan tåle. Eneste lyspunkt er Paolo Fresu. Hver gang han kommer til, blir det plutselig energi og intensitet i gruppen. Musikken løfter seg. For en stund.

Stiløvelser

Bergens Tidende, 14.01.2009

Bibelske Bilder

Bergen Domkantori og The Raschèr Saxophone Quartet

Magnar Mangersnes, dirigent

Bergen Digital

Sammensatt korplate

Den tyske 1800-tallskomponisten Joseph C. Rheinberger var en produktiv herre. Han skrev i alle formater og endte med å ha en verkliste på om lag 200 numre. Men i dag er det stort sett ingen som husker ham. At det ble slik, forstår man godt når man hører denne platen der Bergen Domkantori presenterer en av hans messer og en samling latinske hymner. Fremførelsen er upåklagelig, nettopp så upåklagelig som vi forventer det når Domkantoriet synger og Magnar Mangersnes dirigerer. Her er fyldig, homogen korklang, presis intonasjon og klar frasering. Verkene selv er derimot helt intetsigende – en serie akademiske stiløvelser, skrevet med et visst håndlag, men uten kraft og spenst. Da er det noe større utfordringer i det verket som avslutter platen. I utgangspunktet er Ketil Hvoslefs «Bibelske Bilder» en fritonal kortsats med innslag av ulike vokaleffekter. I tillegg akkompagneres koret av en saksofonkvartett, og denne uvanlige kombinasjonen gir Hvoslef anledning til å eksperimentere og skape interessante klangkontraster.

Årets plate

Bergens Tidende, 30.12.2008

Hva kommer jeg til å huske fra dette plateåret? At András Schiff avsluttet sin serie med Beethovens klaversonater? At Stavanger Symfoniorkester utga to bind med Fartein Valens orkestermusikk? At Hilary Hahn spilte Schönbergs fiolinkonsert? Jo visst, men også – og først og fremst – at Matthias Goerne startet en ny serie med Schubert-sanger på harmonia mundi. Hvorfor er da dette så spesielt? Finnes det ikke tilstrekkelig med Schubert-tolkninger på markedet? Vel, for det første er det en sensasjon at vi nå kan se frem til endelig å få tidens førende baryton skikkelig dokumentert på plate – de siste mange årene har Goerne vært kontraktmessig lenket til plateselskapet Decca som stort sett har neglisjert ham. For det andre er Goerne ikke bare en stor sanger, han er en helt unik fortolker av den tyske liedtradisjonen – hans fraseringsevne og hans tekstforståelse får de fleste andre som har forsøkt seg i dette repertoaret, til å virke påfallende svake og kraftløse. Så, jo da, verden trenger hans, nettopp hans, Schubert-tolkninger.

Fra dypet

Bergens Tidende, 17.12.2008

20th Century Tuba Concertos

Øystein Baadsvik, tuba

BIS

Flott, effektiv tubamusikk

Et tungt, klosset instrument. Blåserkorpsenes bunnplanke. Best egnet til ompa ompa og bierstube. Hvis du tror det er slik tubaen er, da må du tro om igjen. Lytt til denne platen med Øystein Baadsvik, verdens eneste solotubaist på heltid. Sammen med dirigenten Anne Manson og Singapore Symphony Orchestra har han spilt inn fire tubakonserter fra det tjuende århundre, og han demonstrerer underveis at en tuba kan være vel så rask og fleksibel som en cello, og at den har en enorm klangrikdom, en hel palett av uttrykksmuligheter fra dyp, mørk melankoli til spiss, strålende messingglans. Det er selvsagt ikke mange store komponister som har hatt øye for dette instrumentet. Men Baadsvik har i det minste funnet frem en fin, meditativ konsert som Ralph Vaughan Williams i sin tid skrev til en tubaspillende nevø. De tre andre verkene – av armenske Alexander Grigori Arutiunian, svenske Torbjörn Iwan Lundquist og Star Wars-komponisten John Williams – er ikke spesielt dyptgående. Men de er effektivt skrudd sammen. Og Baadsvik spiller dem med fabelaktig teknikk og imponerende formsans. 

Valgets kval

Musikkommentar, Bergens Tidende, 17.12.2008

I september kom «Scarborough Fair», platen der Bryn Terfel synger «sanger fra de britiske øyer» i sirupsdryppende arrangementer og med drahjelp fra diverse popartister. «Et kunstnerisk overflødighetshorn» skrev Aftenpostens anmelder begeistret.

«Hvorfor valgte du dette repertoaret? – spurte en NRK-journalist Bryn Terfel nå nylig. Trolig ventet hun å få høre den vanlige visen om hans walisiske røtter og hans varme kjærlighet til folkelige sanger. I stedet fikk hun et lite innblikk i dagens platebransje: Du velger ikke selv ditt repertoar. «Choices are made for you», selskapene velger for deg. Men «Scarborough Fair» da? «Det er faktisk ikke noe slikt jeg har lyst til å innspille nettopp nå. Jeg skulle gjerne være litt mer avgrenset, hatt mer integritet» – sa Bryn Terfel.

Han er en av tidens fremste bass-barytoner. Hans uttrykkskraft er overveldende. Nettopp nå. Og ingen vet hvordan stemmen hans kommer til å utvikle seg og bli om ti år. Derfor drømmer han om å få innspille hele sitt repertoar, om å få dokumentere alle de rollene han synger – nettopp nå. Men de siste fem årene har han nesten utelukkende fått innspille plater av typen «Scarborough Fair». «For min del, er det deprimerende», sier Terfel.

Alle tidens store operasangere, yngre så vel som eldre, har grunn til å være deprimerte. For plateselskapene har mistet interessen for opera. Det koster mer og mer å produsere operaplater, og de selger ikke nok til at selskapene vil sette det store maskineriet i gang. Da EMI utga «Tristan og Isolde» med Placido Domingo i 2005, sa man at dette trolig var siste gang en opera ville bli innspilt i et platestudio. Foreløpig ser det ut til at spådommen holder. I tillegg kommer det færre og færre liveopptak på markedet.

Men selv om det ikke lenger utgis operaplater, utgis det fremdeles plater med store sangere. At de fleste operastjerner har kontrakt med selskaper som lever av å produsere populærmusikk, merkes på utgivelsene. Markedet svømmer over av sviskeplater konstruert etter popbransjens mal. Bare i høst er det kommet opp mot et snes plater der en eller annen operastjerne synger 14-15 korte, mer eller mindre tilfeldig valgte arier eller sanger. En annen populær variant er samleplatene, operaverdenens svar på «Absolute Music»-genren.

Bryn Terfel drømmer om få synge Wotan i en ny innspilling av Ringen. Det kommer neppe til å skje. Til gjengjeld er han representert med et fem år gammelt opptak av «Plaisir d’amour» på «Classical Love Songs», en ny flott sviskesamling som plateselskapet hans utgir etter jul. «Choices are made for you».

Fremmedartet

Bergens Tidende, 10.12.2008

Melos

Vassilis Tsabropoulos (klaver), Anja Lechner (cello), U.T. Gandhi (slagverk)

ECM

Med Anja Lechner på nye eventyr

Hun har vidtfavnende musikalske interesser, cellisten Anja Lechner. Vi har hørt henne på Vossajazz med Misha Alperin og på Festspillene med Rosamunde-kvartetten. I det siste har hun spilt tango med Dino Saluzzi. Underveis har hun laget en hel del plater, både med disse og andre musikalske venner. I 2004 spilte hun for eksempel inn komposisjoner av den gamle, armenske guruen Gurdjieff sammen med den greske pianisten Vassilis Tsabropoulos. Dette samarbeidet fortsetter nå med platen Melos. Det står igjen Gurdjieff på programmet, men denne gangen bare tre korte stykker der Tsabropoulos legger en minimalistisk bunn mens Lechners cello klager og svever til værs som bønnerop over arabiske hustak. Resten av numrene er skrevet av Tsabropoulos. Han følger noenlunde samme mal, men gir noe større rom for improvisasjon slik at musikken av og til krysser over og høres ut som enkel, litt forsiktig modaljazz. Alt er ikke like opphissende, men det er mange fine, melankolske og lett fremmedartede stemninger underveis.  

Elegant

Bergens Tidende, 03.12.2008

Jean-Marie Leclair: Sonatas

John Holloway (fiolin), Jaap ter Linden (cello), Lars Ulrik Mortensen (cembalo)

ECM New Series

Frisk, sjarmerende fiolinmusikk fra 1700-tallet

Da Jean-Marie Leclair fikk trykt sin første samling fiolinsonater i 1723, var han bare 26 år gammel, men allerede et kjent navn i Paris. Det aristokratiske publikum likte verkene hans. De var riktignok vanskelige å spille, men – som en samtidig musikkelsker skrev – Leclair hadde klart å komponere noe som var både vakkert og nytt, «uten å etterligne andre». Det kom flere samlinger etter hvert. Nummer tre fra 1733, som den engelske fiolinisten John Holloway nettopp har spilt inn på plate, har samme kvaliteter som de foregående. Dette er sjarmerende musikk med fargerik harmonikk, fine melodilinjer og elegante ornamenteringer, frisk fiolinmusikk skrevet av en virtuos – og her spilt av en nåtidig fiolinist med sans for datidens idealer. I tillegg har Leclair skrevet rike, kontrapunktiske continuo-stemmer slik at cembalisten Lars Ulrik Mortensen og cellisten Jaap ter Linden har mye å spille på og kan yte Holloway livlig, aktivt medspill og motspill underveis.

Metervare

Bergens Tidende, 26.11.2008

Christian Sinding: Musikk for fiolin og klaver
Henning Kraggerud og Christian Ihle Hadland
Naxos

Glatt, overflatisk musikk for fiolin og klaver

Musikkhistorikerne har en fast mal når de skriver om Christian Sinding: Verkene hans var friske og virile, skriver de; han hadde god melodisk evne, fin sans for tematisk variasjon osv. Men – og det er alltid et «men» – han hadde ikke samme nivå som Grieg, han klarte ikke å utvikle seg, han var sterkt overvurdert i samtiden, hans musikk var for lengst foreldet da han døde i 1941. Det er ikke noe på den nye Naxos-platen som rokker ved denne oppfattelsen. Platen rommer stort sett alt hva Sinding skrev for fiolin og klaver: en rekke korte romanser, valser og stemningsstykker pluss en suite og en sonate. Og, jo da, det klinger vakkert, det er profesjonelt og effektivt skrevet – men uten dybde, uten substans. Glatt, musikalsk metervare. Henning Kraggerud og hans klaverpartner Christian Ihle Hadland spiller stykkene slik musikk av denne typen må spilles – entusiastisk, innsmigrende, elskverdig. Men klarer ikke å overbevise om at Sindings verker har annet enn en viss begrenset, historisk interesse. 

Liker De Brahms?

Bergens Tidende, 26.11.2008

Brahms: Klaverkvartetter 1-3

Nicholas Angelich (klaver), Renaud Capuçon (fiolin), Gérard Caussé (bratsj) og Gautier Capuçon (cello)

Virgin Classics

Fargerike og frodige tolkninger

Det er femti år siden Françoise Sagan utga romanen «Liker De Brahms?». I dag smiler vi ironisk av tittelens spørsmål – skrev en fransk kulturpolitiker nylig. Eller, som en engelsk kritiker skrev i en annen sammenheng, «Who doesn’t?» – Hvem liker vel ikke Brahms i dag?

Vel, fullt så enkelt er det nok ikke, i alle fall ikke i Norge. Her hjemme er det fremdeles mange, både musikkvitere og vanlige dødelige, som blir nervøse når de hører navnet Brahms. Han er så vanskelig å like, sier de. Å lytte til ham krever forsakelse og konsentrasjon. Brahms? Det er plikt og pensum. Musikken hans er grå og alvorlig. Sier de.

Selvsagt er musikken hans alvorlig. Den er skrevet av en komponist som tok musikk på alvor, en mann som påtok seg å forvalte arven etter Beethoven, Schubert og Schumann og som klarte å sammenfatte hele 1800-tallets musikalske praksis i en storslått syntese. Musikken hans er tradisjonsbevisst, men den er samtidig også både fargerik og frodig – og ikke minst er den komposisjonsteknisk revolusjonerende. Det er ikke tilfeldig at Arnold Schönberg kalte Brahms «progressiv».

Den nye utgivelsen på Virgin Classics er en god påminnelse om alt dette. Det hjelper naturligvis at det er Nicholas Angelich som sitter ved klaveret. Han har nærmest gjort Brahms-tolkning til sin levevei. Og brødrene Capuçon har også etter hvert etablert seg som Brahms-eksperter. Sammen med bratsjisten Gérard Caussé presenterer de tre sprudlende, strømmende tolkninger av klaverkvartettene. Alle musikerne har spesielt godt øre for de fremadrettete momentene i denne musikken. De demonstrerer hvordan den tematiske rikdommen i den lange første kvartetten nærmest oppløser det kammermusikalske formatet innefra og løfter musikken opp til symfoniske dimensjoner. Og de fanger, oppmerksomt lyttende, alle de små melodiene som glimter i den andre kvartettens kaleidoskopiske førstesats der Brahms varierer og bearbeider en serie ørsmå motiver. Det klinger stort, flott og kraftfullt. Schönberg ville likt denne platen.  

Formfølelse

Bergens Tidende, 19.11.2008

Beethoven: Strykekvartetter

Artemis Quartet

Virgin Classics

Friske, energiske Beethoven-tolkninger

Artemis-kvartetten fikk kontrakt med Virgin i 2005, noe som blant annet førte til platesamarbeidet med Leif Ove Andsnes i 2007 (klaverkvintettene til Schumann og Brahms) og med Truls Mørk i vår (Schuberts strykekvintett). Nå kommer de med en ny plate, og denne gangen har de vært alene i studiet. Det står Beethoven på programmet, to verker fra den tiden da han revolusjonerte strykekvartettformatet. «Vanskelige å utføre og overhodet ikke populair» – skrev en anmelder da de første seks strykekvartettene (op.18) ble utgitt i 1801. Og da de neste, de tre Razumowsky-kvartettene (op. 59), kom i 1807, klaget folk over at musikken ikke var «allment tilgjengelig» og at den «manglet formfølelse og smak». Det er selvsagt vanskelig å komme med «nye» tolkninger av disse verkene, men Artemis-kvartetten spiller i det minste musikken slik at man i dag, to hundre år etter, fremdeles fornemmer hva det var som fikk kritikerne til å reagere den gangen. Tolkningen av den fjerde kvartetten (op. 18:4) er ungdommelig selvsikker og skarp, og den åttende (op. 59:2) står frisk og klar med energisk artikulasjon av alle brudd og brå kast.

Raseri

Bergens Tidende, 19.11.2008

Furore

Joyce DiDonato, mezzosopran

Christophe Rousset, dirigent

Les Talens Lyriques

Virgin Classics

Ensformig arieplate

Det produseres arieplater over en lav sko for tiden. De fleste av dem består av svisker fra det sentrale repertoaret eller fra en enkelt komponists produksjon. Men noen ganger er numrene bundet sammen ved hjelp av en slags tema eller et «konsept». Ta for eksempel den nye platen med den amerikanske mezzosopranen Joyce DiDonato. Den heter «Furore» – som er italiensk for «raseri». Og raseri er nettopp hva som står på dagsordenen her: fjorten ustyrlige raserianfall hentet fra Händels operaer, fjorten arier der forsmådde, hevngjerrige kvinner og menn skriker om sjalusi og hat og kaster ut forbannelser til høyre og venstre. DiDonato synger det hele med stor, fyldig stemme og flott klang i det høye registeret. Og hun klarer Händels virtuose, eksplosive triller og løp med imponerende teknikk. Men teknikk kan ikke skjule hva som er problemet med denne platen: Händel brukte disse ariene som isolerte utbrudd i operaene sine. Når de, som her, synges etter hverandre, mister de sin farge og følelsesmessige kraft – og både de og DiDonato høres temmelig ensformige ut.

Kummer og kval

Bergens Tidende, 12.11.2008

Lamenti

Emmanuelle Haïm, dirigent

Le Concert d’Astrée

Virgin Classics

Klagesanger som treffer rett i hjerterøttene

Det er store følelser og vakker musikk på denne platen der tidligmusikkensemblet Le Concert d’Astrée og noen av tidens største sangere tolker klagesanger fra 1600-tallets Italia. Superstjernen Rolando Villazón innleder platen med en arie fra Cavallis opera L’Egisto og avslutter den med en arie fra Monteverdis L’Orfeo. Stemmen hans klinger flott, men er et par numre for stor til dette repertoaret, noe som blir tydelig når man etterpå hører den avdempete tenoren Topi Lehtipuu i en typeriktig, melankolsk tolkning av enda Cavalli-arie. Det er flere andre mannlige sangere med på platen, men det er først og fremst kvinnene som imponerer, for eksempel Natalie Dessay som slår akrobatiske volter over en enkel, fallende basslinje i Monteverdis «Lamento della ninfa». Eller hennes soprankolleger Véronique Gens, Patrizia Ciofi og Joyce DiDonato – som dekker hele skalaen fra det intimt utrøstelige til utagerende raseri. Det er mye kummer og kval i disse tekstene, men musikken er eventyrlig vakker. Og sangerne treffer deg rett i hjerterøttene.

Overskudd

Bergens Tidende, 12.11.2008

Sonatas

Rafal Blechacz, klaver

Deutsche Grammophon

En pianist vi kan vente oss noe stort av

Han er bare 23 år gammel, men allerede et internasjonalt navn. Rafal Blechacz ble kjent da han i 2005 vant den store Chopin-konkurransen – som den første polakk på tretti år. At forgjengeren hans het Krystian Zimermann, spente forventningene høyt. Men Blechacz ønsker tydeligvis ikke å bli værende i Chopin-båsen. I de tre årene som er gått siden, har han, både i konsertsalene og på plate, demonstrert at han dekker hele det sentrale repertoaret fra Schumann og Liszt til Szymanowski og Debussy. Og nå utgir han altså en plate med musikk fra de siste tiårene av 1700-tallet, tre sonater signert Haydn, Mozart og Beethoven, tre utsøkte stykker wienerklassikk – som han spiller med fabelaktig teknikk og sikker formsans. De hurtige satsene av Mozarts ungdommelige D-dur sonate (K. 311) klinger i denne versjonen betydelig raskere enn vanlig uten at de virtuose løpene og trillene virker uskarpe av den grunn. Teknisk overskudd og glassklar artikulasjon preger også hans tolkninger av Haydns siste sonate og Beethovens andre. Dette er en pianist vi har lov å vente oss noe stort av.