Når plikten driver verket

Bergens Tidende, 27.09.2006

Braggtown

Branford Marsalis Quartet

Marsalis Music

Branford Marsalis på velkjente stier

Han spilte med Sting på 80-tallet. Han satt i flere år, fem kvelder i uka, og kjedet seg bak Jay Leno på The Tonight Show. Men det er jo egentlig jazzmusiker han er, Branford Marsalis – en ganske konservativ jazzmusiker for øvrig, solid plantet i tradisjonen fra Coltranes grupper på 60-tallet. På den nye platen hører vi ham på tenor- og sopransax sammen med Joey Calderazzo på klaver, Eric Revis på bass og Jeff Watts på trommer. Formatet er velkjent, og repertoaret temmelig tradisjonelt: et par up-tempo numre, et par ballader pluss et enkelt avvik: en respektfull versjon av et ørlite stykke Purcell. Alle medvirkende er gode teknikere. Alle er lydhøre. Samspillet er tett og effektivt. Og likevel virker det hele en smule trett, en smule uentusiastisk. Som om det ikke lenger er lysten, men plikten som driver verket.

Den fotografiske hastigheten

Kommentar, Bergens Tidende, 24.09.2006

Jeg var i bryllup her om dagen. Et skikkelig, tradisjonelt bryllup med kirkelig vigsel, resepsjon, stor middag og fest til langt på natt. Vi var sytti gjester. De fleste, meg selv inklusive, hadde digitalkameraer med. Som vi brukte. Ustanselig.

HVIS BRUDEPARET en dag skulle orke å samle inn alle de bildene vi tok, ville de kunne dokumentere hele forløpet, 14 timer, sekund for sekund, fra alle tenkelige og utenkelige vinkler

Situasjonen er ikke uvanlig. Over hele verden selges det flere og flere digitalkameraer. Internasjonale analyseinstitutter vurderer at det på verdensplan ble tatt 200 milliarder digitale bilder i 2005, og at tallet vil stige dramatisk de neste årene fremover.

De fleste av disse svimlende milliardene er sikkert bryllupsbilder og feriebilder og bilder av babyer og bursdager og den slags. Men innimellom er det også bilder fra trafikkulykker, fra flomkatastrofer, fra krigshandlinger. For de enkle, digitale kameraene — og ikke minst kameraene i mobiltelefonene - har gjort oss alle til potensielle pressefotografer. Ved enhver større begivenhet er det noen - ofte overraskende mange - som tar bilder. De første bildene i mediene etter terroraksjonene i Londons undergrunn siste sommer, kom fra vanlige mennesker som tilfeldigvis var i nærheten da bombene smalt. I løpet av det neste døgnet mottok BBC via e-post tusen amatørbilder fra øyenvitner. Under sommerens krig i Libanon har amatørfotografer fra alle sider i konflikten presentert sine bilder på nettet.

DET ER DEN NYE, FOTOGRAFISKE hastigheten som er bakgrunnen både for amatør-pressefotografene og for de elleville bryllupsgjestenes billedstorm. Engang var fotografiet et langsomt og litt mystisk medium. Bildene måtte fremkalles i mørkerom. Det krevde spesialkompetanse for å gjøre det. Og det tok tid før man fikk se det ferdige resultatet. «Du trykker på knappen, vi gjør resten», sa Kodak hemmelighetsfullt til kundene sine. I dag gjør vi alt selv, eller rettere sagt: vi trenger ikke gjøre så mye. Kameraet gjør det meste. Vi har allerede sett bildet på LED-skjermen før vi trykker på knappen. Og når vi da trykker, varer det bare en brøkdel av et sekund før bildet er lagret på den lille minnebrikken slik at vi kan flytte det omkring og se det i stort format på pc-en. Bildene produseres raskt. Og de spres like raskt via e-post og internett. Å fotografere er blitt en hverdagslig sak, en enkel måte å kommunisere på, like enkelt som å sende en tekstmelding.

DE FOTOGRAFERENDE BRYLLUPSGJESTENE og amatør-pressefotografene er først og fremst øyenvitner. De er til stede der noe skjer. De fastholder med kameraene sine hva de ser - slik at de straks etter kan vise det frem for andre. At bildene deres er skeive, uskarpe og overblitsede er helt uinteressant, både for fotografene selv og for dem som ser dem etterpå. Det er den raske dokumentasjonen av begivenhetene som er det viktigste her, langt viktigere enn alle tradisjonelle, formelle og estetiske hensyn.

De nye, digitale fotografiene er «ville» bilder. De bryter med de fleste vanlige, profesjonelle normer og regler for hvordan man lager gode bilder. Men de er også «ville» i betydningen ukontrollerbare. Kan man stole på disse digitale øyenvitneberetningene? Spørsmålet er kanskje ikke spesielt relevant når vi snakker om de fotograferende bryllupsgjestene, men det melder seg selvsagt med full styrke i forbindelse med amatør-pressefotografene.

DE ETABLERTE MEDIENE har en slags uskreven kontrakt med publikum om at alle opplysninger er kontrollert, at journalistene har sjekket fakta og vurdert kildenes troverdighet - og at pressefotografene ikke har jukset og manipulert bildene sine. I de tilfellene der juks oppdages, straffes det hardt. De nye amatør-pressefotografene er ikke underlagt samme kontrakt - noe som bekymrer mange, både mediefolk og presseforskere. Det er naturligvis grunn til å være på vakt. Og det skjer at mediene blir lurt av de uautoriserte fotografene.

På den andre siden er det også mange eksempler i det siste på at jukseri er blitt avslørt fordi det overalt i verden sitter folk som følger den digitale billedstrømmen og som melder tilbake så snart de merker at noe ikke stemmer.

Teknologien som er årsaken til den hastige spredningen av de nye fotografiene, skaper samtidig grunnlaget for hastige motreaksjoner, for en ny type pressekritikk.

Bildene som de uautoriserte bryllupsfotografene tar, reiser ikke den slags interessante spørsmål om autentisitet og manipulasjon. De er beregnet til å sirkulere i private kretser. Og når det er sytti andre øyenvitner, er det vanskelig å jukse.

Tropisk temperatur

Bergens Tidende, 20.09.2006

Arias

Verk av Händel og Hasse

Vivica Genaux, mezzo

Bernard Labadie, dirigent

Les Violons du Roy

Virgin

Virtuose Vivica Genaux med ny recitalplate

Vivica Genaux startet med italiensk bel canto, men etter hvert kom det også barokk-opera på repertoaret. Det store gjennombruddet på det internasjonale platemarkedet fikk hun i 2002 med en samling virtuose arier som opprinnelig var skrevet for barokkens store kastratsangere. Nå vender hun tilbake til dette repertoaret, denne gangen med en serie forrykende virtuose arier av periodens to sentrale operakomponister, Händel og Johann Adolf Hasse. Dette er ikke en plate for folk med svake nerver. Temperaturen i de gamle ariene er tropisk. Det følelsesmessige uttrykket er hele tiden på grensen til det hysteriske. Og de tekniske utfordringene er ekstreme. Men Genaux kaster seg fryktløst ut i det, bruker al sin musikalitet og stemmeprakt, og klarer alle akrobatiske spring og volter med bravur.

Åpent landskap og storby

Bergens Tidende, 20.09.2006

Metheny Mehldau

Pat Metheny, gitarer; Brad Mehldau, klaver;

Nonesuch Records

Pat Metheny møter Brad Mehldau

De tilhører ulike generasjoner og til dels ulike musikalske tradisjoner. Men de har begge sans for kantede melodilinjer og uventede harmoniseringer, og de beveger seg begge helst i randsonene mellom jazz, rock og folk. Ikke rart at Pat Metheny og Brad Mehldau har funnet hverandre. På platen spiller de primært Metheny-komposisjoner – så her er det mye melankolsk midwest-stemning. Men også sterkt, årvåkent motspill fra Mehldau som hele tiden kaster klanger av storby og natteliv inn i Methenys åpne landskap. Sammen utløser de så mye fantasi og energi at man egentlig ikke savner en rytmegruppe. Men når Mehldaus vanlige partnere – Larry Grenadier (bass) og Jeff Ballard (trommer) – spiller med på to numre, får det hele likevel en ekstra spiss. Som en forsmak på den kvartettplaten som visst allerede er på beddingen.

Sopranfest

Bergens Tidende, 20.09.2006

Mozart: Messe i c-moll

Natalie Dessay, Véronique Gens m.fl.

Louis Langrée, dirigent

Le Concert d’Astrée

Virgin

Fra bortgjemte kroker i Mozarts produksjon

Det ligger mye interessant i de bortgjemte krokene i Mozarts produksjon. Som for eksempel den ufullendte messen i c-moll (K. 427). I februar kom den med Paul McCreesh og Gabrieli Consort i en frisk, dansant versjon. Nå er den her igjen, denne gangen med det franske ensemblet Le Concert d’Astrée. Mozart skrev i sin tid messen for å gi konen sin, sopranen Constanze anledning til å briljere. På denne nye platen er det de to store, franske sopranene Natalie Dessay og Véronique Gens som briljerer. De deler jobben imellom seg og forvandler messedelene til strålende, blomstrende operaarier. Dirigenten Louis Langrée har revidert og nyorkestrert Mozarts skisser og skapt en orkestersats som følger sangerne opp og understreker musikkens utadvendte, operaaktige karakter.

Fra den glemte tiden

Bergens Tidende, 06.09.2006

Sigurd Islandsmoen: Requiem

Hilde Haraldsen Sveen, sopran; Marianne Beate Kielland, alt; Ulf Øien, tenor; Trond Halstein Moe, bass

Det norske solistkor

Kristiansand Symfoniorkester

Dirigent: Terje Boye Hansen

2L

Et gjenoppdaget norsk Requiem

Sigurd Islandsmoen skrev sitt Requiem midt på 1930-tallet. Det ble fremført noen ganger på 1940-tallet og ble så glemt. Partituret og stemmene forsvant i 1953, men Terje Boye Hansen har klart å rekonstruere verket etter mikrofilmkopier. Og nå har han da spilt det inn på plate med Kristiansand Symfoniorkester, Det norske solistkor og fire, gode solister.

Det er mye god musikk i dette verket. Her er innslag av folketone, her er fine korsatser, flott orkesterklang og velklingende linjer til solistene. Alt i alt: enkel og grei musikk – uten mothaker, skrevet av en solid håndverker som tilsynelatende var helt uberørt av alle de store musikalske omveltningene som var skjedd i løpet hans levetid.

Det er selvsagt fortjenstfullt at enda et verk fra denne glemte tiden i norsk musikkhistorie nå foreligger på plate. Men det er nok tvilsomt om dette verket har mer enn – nettopp – historisk interesse.

Musikalske jordbær

Bergens Tidende, 04.09.2006

Musikk av Grieg og Tveitt

Ensemble Fragaria Vesca: Tor Johan Bøen (fiolin), Elisabeth Dingstad (fiolin), Anders Rensvik (bratsj), Audun Sandvik (cello)

Troldsalen

Når gammel musikk blir som ny. Fragaria Vesca spiller Grieg og Tveitt

Klinger gammel musikk mer riktig, mer autentisk, mer «sant», hvis man spiller den på instrumenter fra den gang den ble skrevet? Det er det neppe noen som vil hevde lenger. Men den klinger i hvert fall annerledes. Og det er vel den egentlige – paradoksale – grunnen til å gjøre det: Når moderne musikere begynner å spille på gamle instrumenter, høres gammel, velkjent musikk plutselig ny og fremmed ut. Slik det skjedde da de fire unge strykerne i Fragaria Vesca ensemblet gjestet Troldsalen i går og fikk oss til å åpne ørene og høre nye sider av Griegs kammermusikk.

Fragaria vesca er latin for markjordbær. Om det er en dypere mening i at musikerne har valgt dette navnet, er vanskelig å si.  Men i folkemedisinen hevdes markjordbær i det minste å være et allment styrkemiddel. Og man følte seg faktisk litt styrket etter å ha hørt Griegs strykekvartett nr. 1, op. 27, og de to satsene fra hans ufullendte kvartetten -- som Fragaria Vesca-musikerne spilte med en imponerende lett, dempet, nesten porøs ensembleklang i de langsomme delene og med klar stemmeføring og energisk, rytmisk driv i de raske delene.

På programmet sto også utdrag av Geirr Tveitts «Frå ei reisedagbok», sju kvartettsatser som de fire musikerne spilte djervt og kontant. Men nettopp i denne musikken fra første del av 1900-tallet ble logikken i å spille på 200 år gamle instrumenter mindre innlysende, samtidig med at de musikalske omkostningene blir desto tydeligere: De gamle instrumentene er tilbøyelige til å klinge skarpt og hvinende i høyden, og de mister ustanselig tonehøyde, noe som av og til fikk den tette, dissonerende stemmeføringen i Tveitts musikk til å virke uskarp og sur.

Fra Buenos Aires til Leipzig

Bergens Tidende, 03.06.2006

Verk av Dvorák, Piazzolla og Beethoven

Leipziger Streichquartett

Per Arne Glorvigen, bandoneon

Steinar Haugerud, kontrabass

Festspillene

Logen

Piazzola møter Beethoven i Logen

Det var ikke noe å si på stemningen og humøret, verken i salen eller blant musikerne. Men musikalsk sett ble kombinasjonen av Per Arne Glorvigens bandoneon og Leipziger Streichquartett aldri helt overbevisende. For når han overtok harmonium-stemmen i et par luftige Dvorák-bagateller, hørtes bandoneonen ut som – ja, nettopp – et harmonium: Tung, prustende, en klamp om foten på de lette strykerne. Og når han drysset overdådige, blomstrende improvisasjoner ut over Piazollas «Tristezas de un doble A», virket strykerakkompagnementet på sin side baktungt, rytmisk stivt og anstrengt. Best lyktes samarbeidet i tre av de fem «Tango Sensations» som Piazzola opprinnelig skrev til Kronos-kvartetten.

Etter pausen var det slutt på utflukten til Buenos Aires. Leipzigerne vendte hjem til den trygge, europeiske hjemmebanen og ga en avdempet, polert tolkning av Beethovens strykekvartett nr. 11, op. 95 – der alle sprekker i klangen var tettet, og der alle tematiske konflikter ble fanget i flukten og løst.

Fortids fremtid

Bergens Tidende, 03.06.2006

Mozart Maraton I

Rachel Podger, fiolin

Gary Cooper, fortepiano

Leipziger Streichquartett

Festspillene

Logen

Overveldende start på Mozart Maraton

Det ble helt stille i Logen, åndeløst stille, da Rachel Podger satte buen i tarmstrengene og startet Mozarts fiolinsonate i B-dur, KV 454. Vel er hun kjent som en av tidligmusikkens superstars, og vel har hun gjennom de siste årene hatt en eksplosiv platekarriere med kritikerroste innspilninger av Vivaldi og Bach. Men verken begeistrede presseoppslag eller prisbelønte plater hadde forberedt oss på dette, på denne fantastiske fiolinisten, på denne skjøre, vare klangen, på de duse pastellfargene og det florlette, nesten gjennomsiktige satsbildet som hun og den glimrende pianisten Gary Cooper mante frem.

I disse årene er det er vanlig å aktualisere og oppdatere Mozart. Podger og Cooper velger den motsatte strategien: De spiller ham tilbake, spiller ham i samtidens stil, og klarer samtidig å redde alt det friske og levende, alt det som den gang var nytt. Og som den gang brøt gjennom rokokkoens porselensaktige overflate og fikk den til å krakelere.

Også Leipziger Streichquartett var i ilden i går kveld, med Mozarts Dissonanskvartett, KV 465, og kvartetten i G-dur, KV 387, to verk som er skrevet nesten samtidig med fiolinsonaten – men som likevel ble utgangspunkt for en helt annerledes tolkning. Det er ikke vanskelig å høre at disse musikerne har en fortid som stemmeførere i Gewandhaus-orkestret. Det er det avrundede, det polerte, den tette, homogene klangen som er deres ideal. Men man skal ikke la seg lure av den kultiverte, avslepne spillestilen. For Leipzigerne har, like fullt som Podger og Cooper, sans for de friske, fremadrettede momentene i Mozarts musikk. Det merker man for eksempel når de smeller til i Dissonans-kvartettens menuett slik at man nesten hører hvordan musikken vokser seg ut av tradisjonens stramme form og forvandler seg til noe nytt og fremmed. Det er i slike øyeblikk man hører lyden av det som – den gang – skulle komme. Lyden av fortids fremtid.

I tradisjonen

Bergens Tidende, 29.05.2006

Unge talenter IV

Griegs verk for strykeorkester

Oslo Camerata

Stephan Barratt-Due, leder

Festspillene

Troldsalen

Oslo Camerata spiller Grieg

Hva har Grieg skrevet for strykeorkester? Det mest kjente er arrangementet av Holberg-suiten. I tillegg er det en håndfull instrumenteringer av korte sanger og melodier. Ikke mye altså. Men nok til at det kan bli en liten, fin konsert ut av materialet. Slik det ble i Troldsalen i går med Oslo Camerata.

Musikerne er unge, men lederen Stephan Barratt-Due er solid forankret i den gamle strykertradisjonen. Så det ble halvannen times Grieg med kraft og schwung og musikalsk gestikk for alle pengene. Det fungerte glimrende i de små stykkene, for eksempel i svisker som Hjertesår og Våren som nettopp er skrevet slik at de balanserer hårfint på grensen mellom inderlig folketone og følelsestung salongmusikk.

Derimot kan det nok diskuteres om det store romantiske uttrykket er velegnet til Griegs delikate, gjennomsiktige 1700-talls pastisj i Holberg-suiten. Det var flere ganger underveis da Troldsalen nesten ble for liten til å romme den massive lyden. Samtidig med at nedblendingen fra forte til piano av og til resulterte i en tynn, nesten sprukken klang.

Orkesterkultur

Bergens Tidende, 29.05.2006

Verk av Johannes Brahms

Oslo-Filharmonien

Myung-Whun Chung, dirigent

Grieghallen

Bedre kan Brahms neppe spilles.

Det er søndag kveld i Grieghallen. Oslo-Filharmonien spiller Brahms. De to siste symfoniene. Myung-Whun Chung står på podiet. Og hva skal man da si? Alene den varme, mettede strykerklangen er nok til å velte en over ende. For ikke å snakke om de høypolerte fargene i messing- og treblåserne. Og etter hvert som man får summet seg, folder hele den store, sammensatte, nesten stofflige orkesterklangen seg ut. Man hører de små detaljene, de avslepne fraseringene, de lange linjene. Alt sitter presist som det skal, hvert buestrøk, hver rytmisk aksent. Med slik orkesterkultur er mye gjort allerede før konserten begynner.

Når det gjelder det egentlige arbeidet – tolkningen og formingen av musikken – er man aldri i tvil om hva det var som fikk Oslo-Filharmonien til å ønske seg Myung-Whun Chung som sjefsdirigent da Mariss Jansons trakk seg fra stillingen i sin tid. Chung kom ikke til Oslo, men en kveld som denne merker man at det fremdeles er god kjemi mellom ham og musikerne. Han fører dem sikkert og myndig igjennom de turbulente yttersatsene. Han velger brede romslige tempi i de langsomme satsene. Han skaper store musikalske sammenhenger gjennom hvert enkelt verk. Og han får musikerne til å spille andresatsen i den fjerde symfonien mer inderlig og hjertegripende enn noensinne før. Kan Brahms spilles bedre enn dette? Neppe.

Konsert for NRK og orkester

Bergens Tidende, 29.05.2006

Verk av Schubert og Beethoven

Janine Jansen, Julian Rachlin, fiolin; Maxim Rysanov, bratsj; Torleif Thedéen; Thomas Caroll, cello, Stacey Watton, kontrabass; Martin Fröst, klarinett; Per Hannevold, fagott; Radovan Vlatkovic, horn; Itamar Golan, klaver;

Festspillene

Logen

Janine Jansen og venner spiller Schubert og Beethoven

NRK-folkenes selvglede og arroganse kjenner ingen grenser. Når musikkavdelingen en enkelt gang kommer til byen og får lyst til å lage et TV-opptak av en eller annen konsert, da må alle andre hensyn naturligvis vike – mener de. Lørdag kveld okkuperte de for eksempel Logen og ødela – som den naturligste sak i verden – hele første avdeling av konserten. Publikum i salen var egentlig kommet for å se og høre Janine Jansen og hennes venner spille Schubert og Beethoven. I stedet fikk vi et ganske grundig inntrykk av de solide bakdelene på to klossete NRK-kameramenn som vraltet og skranglet omkring i lokalet på måfå.

Det er vanskelig å ha noen mening om fremførelsen av Schuberts Forell-kvintett. Men når lærremmene på NRK-folkenes håndholdte kamera av og til ikke knirket, ante man at det var snakk om en frisk, gjennommusikalsk tolkning med den glimrende litauiske pianisten Itamar Golan i sentrum og med fin spenning mellom Jansens iltre fiolin og de dype strykerne, Rysanov, Thedéen og Watton. At dette er fem musikere som ikke spiller sammen hver dag, merket man bare av og til, spesielt i de tyste passasjene og i skjøtene mellom avsnittene innenfor de enkelte satsene. 

Kanskje festspilldirektøren klarte å lære Arild Erikstad og hans medarbeidere litt folkeskikk i løpet av pausen? I det minste var NRKs ambulerende sirkus forsvunnet da Janine Jansen sparket Beethovens septett i gang. Og resten av kvelden holdt de resterende kameraene seg diskret i bakgrunnen.

Vel er Beethovens septett skrevet i det sene 1700-tallets diverterende genre, men diverterende musikk er ikke nødvendigvis det samme som «lett musikk». Septetten «diverterer» og underholder – ikke fordi den er enkel og elementær, men fordi den er det motsatte: sammensatt, avvekslende, stappfull av musikalske innfall. Og slik ble den spilt lørdag kveld av Janine Jansen og vennene hennes: skarpt, sprell levende med ettertrykk på alle kontraster, i en tolkning der selv den raske menuetten fikk en ekstra spiss ved å bli jekket opp i tempo. At tolkningen ikke alltid var like overbevisende, skyldes at det egentlig var to musikalske kraftsentre i gruppen: Den energiske Janine Jansen drev strykerne fremover og spilte verket som et felles anliggende, mens Martin Fröst fulgte sin egen agenda og spilte det som et stykke for klarinett med akkompagnement i det fjerne. 

Fremtidsmusikk

Bergens Tidende, 27.05.2006

Julian Rachlin & Venner

Verk av Schumann, Brahms og Schönberg

Itamar Golan, klaver; Janine Jansen, Roman Simovitz og Julian Rachlin, fiolin; Radovan Vlatkovic, horn; Maxim Rysanov, bratsj; Torleif Thedéen; Thomas Caroll, cello

Festspillene

Logen

Et møte med Festspillenes best bevarte hemmelighet

Det startet med Robert Schumanns Märchenbilder, spilt litt forsiktig og prøvende av Julian Rachlin på bratsj og Sophie Rachlin på klaver. Det tok seg opp med Brahms’ robuste horntrio op. 4, med Radovan Vlatkovic på melankolsk horn, Itamar Golan på klaver og Rachlin igjen, nå på fiolin. Og etter pausen eksploderte allting. Med en vill, frekk tolkning av Schönbergs strykesekstett «Verklärte Nacht». Det var her vi møtte Janine Jansen – Festspillenes best bevarte hemmelighet.

Hun er nederlender. Hun er ung. Hun spiller fiolin. Og ute i verden er hun superstar – i det minste i iPod-universet. I april var hun den klassiske musikeren som flest mennesker i verden lastet ned fra iTunes. Det er det sikkert er mange grunner til. For eksempel aggressiv markedsføring, fine bilder på nettet og en plate med Vivaldis fire årstider. Men mon ikke også det store publikum der ute i stratosfæren merket at Jansen er en musiker av de helt sjeldne?

Vi som hørte henne i Logen i går, er i hvert fall ikke i tvil. Musikerne på scenen var det heller ikke. De fant spontant sammen under hennes myndige ledelse, fulgte hennes minste vink og presset seg selv og musikken til de ytterste grensene. Slik at «Verklärte Nacht» denne kvelden ble mer høyspent, mer hvitglødende, mer sanselig beruset enn noensinne før.

Det er vanlig å spille dette verket i et tilbakeskuende perspektiv – som en musikalsk avskjed, en siste hilsen til det nittende århundre før noe nytt, noe radikalt annerledes begynner. Janine Jansen og hennes venner velger den motsatte strategien. I deres tolkning er fremtiden allerede begynt. «Verklärte Nacht» er et stykke samtidsmusikk. Skrevet i 1899, men full av muligheter som peker fremover. Inn i det 21. århundre.

I stormens øye

Bergens Tidende, 27.05.2006

Mozarts fiolinkonserter

Gidon Kremer, fiolin

Kremerata Baltica

Festspillene

Grieghallen

Nysgjerrig, eksperimenterende, risikovillig: Kremer møter Mozart

Det ble sent før vi kom hjem torsdag kveld. For det var Mozart vegg-til-vegg i Grieghallen. Ettermiddagskonserten med Gidon Kremer og Kremerata Baltica var av en eller annen grunn blitt avlyst og programmet stokket om. Og der satt vi da – vi som var så heldige å ha billetter til den andre konserten – og fikk servert alle Mozarts fem fiolinkonserter på rad og rekke. Ikke som banalt «Mozart Maraton» eller som musikkhistorisk pliktavlevering, men som levende, nåtidig musikk. Spilt av en Gidon Kremer som var nettopp slik vi kjenner ham fra platene: Nysgjerrig, eksperimenterende, risikovillig. Og litt til.

Han venter. Han tar sats. Og kaster seg så inn i musikken – energisk og fandenivoldsk som en gammeldags spillemann med felen hengende litt nede på skulderen og med hele kroppen i bevegelse. Han er lynrask, han reagerer på alle de små tilbudene som ligger i Mozarts noter, han prøver muligheter ut, han følger antydninger opp og trekker vidtrekkende, radikale konklusjoner. Mange ganger så radikale, så friske, så overrumplende at de unge, håndplukkede musikerne i Kremerata Baltica simpelthen må le til hverandre.

Klare melodilinjer og klare klangfarger, voldsomme dynamiske og rytmiske kontraster – det blir dramatikk når Mozart spilles slik. G-dur konserten ble forvandlet til en miniopera med adagio-satsen som det hjerteskjærende intense høydepunktet. Og den avsluttende A-dur konsert ble en forsmak på Don Juan – med stampende djevledans og truende uvær i tredjesatsen. Og med Kremer dansende i stormens øye.

Hva spiller man som ekstranummer etter en slik tour de force? En tilbakelent, fragmentert string swing versjon av Glenn Millers «In the Mood». Jo da, Kremer fornekter seg ikke.

Med beste karakter

Bergens Tidende, 07.05.2006

Verk av Mendelsohn, Saint-Saëns, Nordheim og Debussy

Audun Sandvik, cello

Halldis Rønning, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

To talentfulle kandidater til musikkeksamen

Vi vet ikke hva eksamenskommisjon sa etterpå, men for oss i salen var det i hvert fall ingen tvil: Fredag kveld besto Halldis Rønning diplomeksamen som dirigent ved Norges Musikkhøgskole. Med beste karakter.

I løpet av kvelden tok hun et velopplagt BFO gjennom et ganske blandet program og demonstrerte underveis allsidighet og talent. Her var god slagteknikk, rytmisk sikkerhet og fin sans for de enkelte verkenes særlige karakter. Og, ikke minst, et klart kroppsspråk som tydeliggjorde verkene både for musikerne og for oss i salen – slik at man formelig «så» overgangene mellom leddene i Mendelsohn Melusine-ouverture, de komplekse klangfargene i Debussys «La mer» og de ørsmå, svevende forskyvingene i Arne Nordheims korte «Nachruf» for strykeorkester.

Midt i all begeistringen over at en talentfull kvinne nå er blitt opptatt i et av verdens mest mannsdominerte yrker, må vi ikke glemme at det faktisk var to kandidater til eksamen fredag kveld. Den andre var cellisten Audun Sandvik. Han presenterte seg som solist i Saint-Saëns’ første cellokonsert. Og gjorde det med bravur: Her har vi en ung cellist som imponerer med stor, mørk tone, sterk teknikk og en robust, likefrem spillestil. Vi ser frem til å møte ham igjen. Og gratulerer med vel overstått eksamen.

Energi og entusiasme

Bergens Tidende, 03.05.2006

Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem

Ragnhild Heiland Sørensen, sopran

Njål Sparbo, baryton

Bjarte Engeset, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Kammerkoret Skrik

Johanneskirken

Interessant tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse

Det er ikke ofte man hører Ein deutsches Requiem i Bergen – står det i pressematerialet. Synspunktet kan diskuteres. Hvis min hukommelse ikke svikter meg, var fremføringen på søndag den sjuende på fjorten år. Kanskje er det snarere slik at Brahms’ Requiem fremføres for ofte i Bergen? For av de seneste fremføringene er det bare Domkantoriet som har hatt musikalske ressurser til å yte dette monumentale korverket full rettferdighet. Hva da med den sjuende fremføringen?

La det være sagt med en gang: Collegium Musicums versjon var veldig god. Røff i kantene, ja visst. Men – uansett alle ujevnheter og skjønnhetspletter -- en musikalsk interessant og, paradoksalt nok, opplivende tolkning av Brahms’ protestantiske dødsmesse. Under ledelse av Bjarte Engeset fikk vi en fremføring som var nettopp så alvorlig og inderlig som man kunne ønske seg, men som samtidig hadde en uvanlig vitalitet og energi. Det ble sunget og spilt med nesten ungdommelig glød og entusiasme, helt uten den tunge ærefrykten man kjenner fra mer tradisjonelle fremføringer. Orkestret var kanskje i minste laget, men ikke mye mindre enn de orkestrene Brahms selv brukte på sine eldre dager. Satsbildet var gjennomsiktig og bidrog til å gi hele fremføringen letthet og klarhet.

Man kommer langt med energi og entusiasme, men Ein deutsches Requiem er nå en gang et av de mest krevende korverkene i musikkhistorien. Og uansett hvor store fremskritt Collegium Musicums kor har gjort de siste årene, så ligger dette verket fremdeles helt i utkanten av hva som er teknisk mulig for et kor som dette. Man merket det på den anstrengte fraseringen i de kontrapunktiske passasjene og på de mange ujevnheter i klangen. Sopranene ble ofte skarpe og hvinende i høyden, herrestemmene hadde problemer i dybden, og alle slet med å fylle i klangen i mellomregistret. En del av disse problemene forsvant dog etter hvert som stemmene ble varmet opp, og spesielt i de to siste satsene ble det sunget med både kraft og varme.

To sterke solister bidrog vesentlig til å løfte fremføringen. Da Njål Sparbo intonerte «Herr, lehre doch mich» i starten av tredje sats var det som om alle medvirkende nærmest ble elektrifisert. Og som så ofte før, sørget Ragnhild Heiland Sørensen for at sopransoloen i femte sats ble kveldens musikalske høydepunkt.

Et spørsmål om moral

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.04.2006

Det finnes et tv-opptak fra 1984 der Herbert von Karajan dirigerer Berlinerfilharmonikerne med Anne-Sophie Mutter som solist i Beethovens fiolinkonsert. Jeg så en gjenutsendelse av programmet på en tysk kanal for en stund siden. Og ble overrumplet av selve håndverket – tv-håndverket. Det er snakk om et liveopptak med publikum i konsertsalen, men det kunne like gjerne vært en gjennomredigert film. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Hver gang musikken skifter karakter, klippes det til en ny kamerainnstilling som viser nøyaktig hva som skjer – oboer og fagotter som akkompagnerer solostemmen, ultranære bilder av paukekøllene osv. Og bildene kommer presist på det rette taktslaget. Produsenten kjenner tilsynelatende partituret ut og inn. Han følger musikken takt for takt og bruker bildene til å tydeliggjøre musikken – slik at selve tv-formidlingen blir en viktig del av tolkningen.

Men samtidig er det noe rart ved dette gamle opptaket: Vi ser instrumentene, men aldri musikerne som spiller på dem. Og heller aldri publikum i salen. De eneste menneskene i dette opptaket er tilsynelatende Mutter og Karajan. Og det er Karajan selv som er den egentlige helten. Han er alltid fotografert slik at det ser ut som om han dirigerer Mutter – ikke orkestret. Og når hun av og til er i sentrum, ser man ham ruvende i bakgrunnen. Holdningen er klar og tydelig: Karajan er den store eneren, hevet over massen; Mutter og orkestret er hans instrument – forteller bildene oss.

Jeg kom til å tenke på det gamle tyske opptaket her om dagen. Anledningen var utsendelsen d. 14. april på TV2 der Leif Ove Andsnes spilte Mozart sammen med Norsk Kammerorkester. Det var et par fancy oversiktsbilder av orkestret og flygelet, tatt fra et kamera i taket, men ellers var det opptak og redigering etter de tilfeldige innfallenes prinsipp – med umotiverte, brå klipp, med rare kameravinkler, med bilder som levde sitt eget liv uten sammenheng med den musikken som faktisk ble spilt. Store deler av programmet ble tatt med håndholdt kamera av en person som sjanglet rundt om flygelet og fotograferte Andsnes fra alle tenkelige og utenkelige vinkler – formentlig til stor plage for publikum i salen.

En kamerabevegelse er et spørsmål om moral – sa Jean-Luc Godard en gang. Kamerabevegelser, kameravinkler, redigering osv. er aldri nøytrale. Hvert valg uttrykker en holdning til det stoffet som formidles. I det gamle tyske opptaket med Karajan er holdningen ulidelig autoritær. TV2-opptaket av Andsnes er den rake motsetningen. Her presenteres musikken på en fri og forfriskende måte … mente produsenten sannsynligvis. Men er det slik det er? Hva er det egentlig TV2-bildene og den MTV-aktige redigeringsstilen forteller oss? At Mozarts musikk er dørgende uinteressant. At musikernes innsats er uvesentlig. At kjendisen Andsnes er en viktig person, men at han dessverre holder på med noe som er temmelig kjedelig – så kjedelig at det er nødvendig å sprite opptaket opp med kreativ kameraføring hvis man skal klare å fastholde seerne en Langfredag ettermiddag.

Også i det rufsede TV2-opptaket ligger det en holdning. Til musikken. Og til oss som har lyst til å høre – og se – den. 

Tretti år etter

Bergens Tidende, 12.04.2006

The Word Is Out

Jaco Pastorius Big Band

Heads Up

Jaco Pastorius-komposisjoner som anonym storbandmusikk

Nei, det er ikke enda en bootleg med Jaco Pastorius og hans big band fra hine hårde dager. Det er en plate med «Jaco Pastorius Big Band», et moderne anonymt storband som har spesialisert seg i Pastorius-komposisjoner. På platen er det gjesteopptreden av Bob Mintzer, Randy Brecker, Peter Erskine og mange andre som var med i det opprinnelige Word of Mouth-band. Og i rollen som Jaco hører vi etter tur en hel stjerneparade av unge testoteron-struttende elbassister – Mark Egan, Victor Wooten, Richard Bona og flere til. De spiller flott, teknisk imponerende – og temmelig kjedelig. Bare til aller sist spisser man ørene. I «Reza» er det plutselig en bassist som går uten for de kvistede løyper og driver orkestret fremover med vill energi. Det er Jaco selv – eller rettere basstemmen fra et gammelt liveopptak – som sparker liv i de blaserte studiomusikerne og får musikken til å eksplodere. Tretti år etter.

Planmessig

Bergens Tidende, 12.04.2006

Bebop United

Tom Scott, tenorsax

Phil Woods, altsax

Manchester Craftsmen’s Guild

Tradisjonell plate fra cross-over saxofonisten Tom Scott

Tom Scott er en allround tenorsaxofonist som har spilt med de fleste, fra Ravi Shankar til Joni Mitchell. Av og til utgir han plater under eget navn. Og røper at han egentlig startet som jazzmusiker. Den siste er et live opptak fra 2002 der han hadde med seg barytonsax, trompet, trombone og rytmegruppe. 

I betraktning av hans musikalske rulleblad er Bebop United en overraskende konservativ plate. Det er snakk om enkel, likefrem jazz med røtter i 1960-tallet. Og med blåserarrangementer som trekker på erfaringene fra Oliver Nelsons smågrupper. Alt avvikles profesjonelt, kompetent og planmessig med Scott selv og trompetisten Randy Brecker som de viktigste solistene. Det eneste uforutsigelige er altsaxofonisten Phil Woods som er gjestesolist i tre numre – en 75 år gammel villstyring som fremdeles kan få musikk til å flytte seg. 

Skuffede forventninger

Bergens Tidende, 05.04.2006

Erwartung

Solveig Kringelborn, sopran

Malcolm Martineau, klaver

NMA

Solveig Kringlebotn og den store tradisjonen

Opplegget er godt. Her er Solveig Kringelborn. Her er den glimrende pianisten Malcolm Martineau. Og her er en håndfull tyskspråklige lieder i skjæringspunktet mellom senromantikk og modernisme: Wagners Wesendonck-Lieder og Hugo Wolfs Mignon-Lieder, noen tidlige sanger av Richard Strauss og Arnold Schönberg samt, som en liten overraskelse, et par sjeldent hørte sanger av Max Reger.

Men så var det fremførelsen da. Det starter utmerket med dempede tolkninger av Schönberg og Strauss, men så snart vi kommer til de tunge sakene, blir allting problematisk. Det er som om Wagner og Wolf helt har tatt pusten fra Kringlebotn. Stemmen er blek og kraftløs i mellomleiet og besværet i høyden. I tillegg bruker hun et så kraftig vibrato at man av og til føler seg hensatt til en fjern fortid. Dette kan hun helt sikkert gjøre bedre. Disse sangene fortjener det.

Fra turistfellene

Bergens Tidende, 05.04.2006

Italia, ti amo

Placido Domingo

Deutsche Gramophon

Italiensk for begynnere

Det likner en turistplakat fra 1950-årene. Alt er tegnet i skarpe farger. Her er blomsterranker. Her er hvite hus. Her er Middelhavet. Og her står min sann Placido Domingo, solbrun, med jakken over skulderen. Vi snakker om hans siste plate. Den heter Italia, ti amo – «Jeg elsker deg, Italia» – og er presis slik coveret tilsier: En samling folkelige canzoni av den typen kelnerne synger om sommeren i de italienske turistfellene langs Amalfikysten.

Kelnerne synger vanligvis solo, eventuelt akkompagnert av en enkelt mandolin. Domingo blir derimot båret frem av et middelsstort ungarsk symfoniorkester som pakker hver eneste lille sang inn i tunge, svulstige klanger. Men, jo da, han synger fremdeles godt. Betydelig bedre enn de fleste kelnere i Amalfi og omegn. Det skal han ha. Det er sprell og hulk i stemmen. Det er store følelser og melodisk schwung.

I august synger han sammen med Sissel Kyrkjebø i Trondheim. «Norge, jeg elsker deg»? Det ville vært noe, det.

Skremmende intensitet

Bergens Tidende, 05.04.2006

Fartein Valen

Complete Piano Works

Einar Henning Smebye, klaver

Arena

Einar Henning Smebye spiller Valen

Her er alle Fartein Valens komposisjoner for soloklaver samlet på to cd’er. Det er en utgivelse man bare må ha i platesamlingen. Ikke kun fordi den fyller et musikkhistorisk hull. Men først og fremst fordi den inneholder så mye god musikk. Det starter med senromantiske ungdomsverker fra begynnelsen av 1900-tallet, og deretter følger vi Valen på veien inn i modernismen helt frem til de siste særpregede komposisjonene fra begynnelsen av den andre verdenskrigen.     

Einar Henning Smebye er formentlig den pianisten som kjenner denne veien og disse verkene best. Når han spiller dem, glemmer man alle mytene om den tørre, strenge komponisten fra Valevåg. Smebye får selv de mest uforsonlige verkene til å folde seg ut og stråle med en nesten skremmende intensitet.

Hvorfor det skulle gå ni år fra han spilte inn denne fantastiske musikken til den kom ut på plate, kan man bare undre seg over. 

Lisas kveld

Bergens Tidende, 01.04.2006

Lisa Nilsson, sang

Niels Lan Doky, klaver

Mads Vinding, bass

Al Heath, trommer

Bergen Jazzforum

Sardinen

Lisa Nilsson overbevisende i rollen som jazzsangerinne

Glem alt om Bjørn Eidsvåg og «Mysteriet deg» og koselig visepop. Da Lisa Nilsson gjestet Sardinen torsdag kveld, var det jazz som sto på programmet. Og en jazzsangerinne som inntok scenen. Til gagns.

Musikalsk sett kom hun vidt omkring. Grunnstammen i repertoaret var en håndfull klassiske standardlåter med bl.a. «You don’t know what love is» i up-tempo og «All the things you are» i en uvant balladeversjon. Men her var også tilbakelente utgaver av «Corcovado» og «Wave» fra Jobims brasilianske sangbok. Pluss en Mancini-sviske, litt svensk folketone, og mye, mye mer.

I introduksjonen til «Autumn Leaves» siterte bassisten Mads Vinding plutselig Olle Adolphsons «Trubbel», en av Monica Zetterlunds gamle suksesser – kanskje som en liten markering av den tradisjonen Lisa Nilsson her synger seg inn i. Torsdag kveld demonstrerte hun at hun saktens klarer å bli målt med denne tradisjonens målestokk. Stemmen er sterk, teknikken god, og hun har fin fornemmelse for de ulike genrenes krav. Hennes frasering er rytmisk fri. Og hun bøyer og presser det melodiske materialet mot grensene så godt som noen tenorsaxofonist.

Hva mer kan man da ønske seg? Bare lite granne mindre Nilsson, kanskje. Slik at også de tre herrene bak henne hadde fått slippe skikkelig til en gang imellom. Niels Lan Doky på klaver, Mads Vinding på bass og den gamle kjempen Al Heath på trommer – det er en trio som kan spille sokkene av de fleste. Men torsdag var det tydeligvis Lisas kveld: Sangerinne i sentrum, komp i bakgrunnen. Enkelt og greitt. Og kompet var livlig, lydhørt og profesjonelt – men også temmelig diskret og anonymt. Bare et par ultrakorte soloer fra Vinding og Heath antydet hvilke hestekrefter som gjemmer seg i denne trioen. Vi skulle gjerne hørt et par numre der hestene ble sluppet helt fri.   

Over jorden

Bergens Tidende, 29.03.2006

Underground

Chris Potter

Universal Music

Chris Potter med energisk, hardhendt jazz-funk

Platen heter Underground, men tenorsaxofonisten Chris Potter har vært overground i mange år. Han har spilt med alt som kan krype og gå – fra Marian McPartland til Steely Dan. På den nye platen spiller han energisk, hardhendt jazz-funk med sin egen gruppe – tenor, gitar, trommer og keyboard. Og, nei, man savner ikke en bass. Den eksplosive trommeslageren Nate Smith gjør det nødvendige og litt til i bunnen av lydbildet.

Potter er flink til å flytte fingrene, og han har samlet mye opp fra Coltrane, Joe Henderson og de andre gamle kjempene. Men det er også en personlig tone på platen, og en kantet frasering som passer fint sammen med Wayne Krantz’ gitarlinjer. I tillegg til Potters egne komposisjoner er det en god tolkning av Billy Strayhorns Lotus Blossom og en skeiv, dekonstruert versjon av Lennon/McCartneys Yesterday. Pluss at Potters Celestial Nomad minner mistenkelig om Coltranes Naima.

Påfuglfortellinger

Bergens Tidende, 25.03.2006

Musikk av Bernstein, Hillborg og Berlioz

Solist: Martin Fröst, klarinett

Dirigent: James DePreist

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Virtuos og humoristisk konsert med Martin Fröst i hovedrollen

«Peacock Tales», en konsert for dansende klarinettist og orkester, en blanding av musikkteater og performance  – det er vanskelig å forestille seg andre enn nettopp Martin Fröst som solist i dette verket. Ikke bare fordi komponisten Anders Hillborg i sin tid skrev verket til ham, men fordi Fröst formentlig er den eneste av dagens klarinettister som er i stand til å oppfylle kravet om både å kunne spille og danse – og kunne gjøre det samtidig. Ved Festspillene i 2003 fremførte han verket i en versjon for solist og lydbånd. I går kveld hørte vi verket slik det opprinnelig var tenkt – med en ekvilibristisk, virtuos Fröst spillende og dansende mot et teppe av stor, effektfull orkesterklang. En virtuos og humoristisk fremførelse der alle klarinettens muligheter – og litt til – ble spilt ut som trumf. Om verket noensinne vil bli spilt av andre enn Fröst, det vil tiden vise.

«Glitter and be gay» synger de i Bernsteins musikal Candide. Ouverturen til musikalen er kanskje ikke verdens mest spennende verk, men Bergen Filharmoniske Orkester spilte den i all fall både glitrende og muntert, i en rytmisk presis tolkning ledet av den amerikanske dirigenten James DePreist. Etter pausen var det Berlioz’ Symphonie Fantastique – om lag en times musikk og en god anledning til å stifte nærmere bekjentskap med DePreist. Hans tolkning var direkte og likefrem, med en robusthet som kledde verket.