Frem fra 120 års glemsel

Bergens Tidende, 27.10.2010

Fromental Halévy: Clari

Cecilia Bartoli

Adam Fischer, dirigent

Orchestra La Scintilla an der Oper Zürich

Decca

Cecilia Bartoli på DVD med ny hyllest til Maria Maliban

Han skrev førti operaer. Han var en innflytelsesrik skikkelse i fransk musikkliv i første halvdel av 1800-tallet. Men i dag er det nesten ingen, bortsett fra nidkjære musikkhistorikere, som husker navnet hans: Fromental Halévy (1799-1862).

Operaen ”La Juive”, Halévys største suksess, dukker en sjelden gang opp i et eller annet operahus. Resten av hans operaer er glemt. Noen av dem var allerede glemt i samtiden – for eksempel ”Clari”. Da operaen i Zürich satte den opp i 2008 med Cecilia Bartoli i tittelrollen, var det første gang den ble spilt på en scene siden premieren i 1828.

”Clari” er trolig ikke bedre enn Halévys andre operaer. At det nettopp ble den som Zürich-operaen dro frem fra 120 års glemsel, skyldes at han skrev den til den italienske sopranen Maria Malibran – som jo i flere år har vært Cecilia Bartolis store personlige prosjekt.

I 2007 utga Bartoli platen ”Maria” der hun fremførte arier knyttet til Maliban. Hun reiste verden rundt med repertoaret og hadde med seg et helt museum av Maliban-memorabilia. I 2008 feiret hun tohundreåret for Malibans fødsel med en maratonkonsert i Paris. Og samme år sto hun altså på scenen i Zürich og sang en av Malibans roller i en oppsetning som nå er dokumentert på DVD.

Handlingen er enkel: En ung jente fra landet blir lurt av en lumsk greve. Han lover henne ekteskap, men gjør henne i stedet til sin elskerinne. Hun er fortvilt og flykter hjem. Han oppdager at han elsker henne, følger etter, erklærer sin kjærlighet og lover å gifte seg med henne. Happy end. 

Det er drivende sentimentalt som i en ukebladsroman. Og helt umulig å ta på alvor for et moderne publikum. Derfor har regissørparet Moshe Leiser og Patrice Caurier valgt å oppdatere operaen og sette den opp som farse i en fargestrålende stilisert scenografi. I tillegg forteller de deler av forhistorien i store, naive lysbilder som i en moderne fotoroman.

Oppdateringer og genreblandinger av denne typen kan være ganske problematiske. I dette tilfellet fungerer de. Det er vanskelig å se hvordan man skulle ha fremført denne operaen på dens egne premisser. Nå far vi en morsom, ironisk versjon med spektakulære visuelle grep, platte vitser og allmenn tull og tøys. Og midt i det hele går Cecilia Bartoli omkring og synger Halévys gamle arier – pluss et par skrevet av andre – med et overdådig fyrverkeri av vokaleffekter. Historisk korrekt? Neppe. Men det klinger flott. Og hun får godt motspill av tenoren John Osborn i rollen som den sleipe greven. De akkompagneres frisk og energisk av La Scintilla, Zürich-operaens tidligmusikkensemble, under ledelse av Adam Fischer.

Norsk sang

Bergens Tidende, 27.10.2010

Dag Arnesen Trio:

Norwegian Song 3

Musikklosen

Dag Arnesen med velkjent og velprøvd opplegg

En trompet med harmon mute som spiller en enkel melodi, litt nølende, med ørsmå variasjoner, mot en bunn av regelmessige blokkakkorder i klaveret. Det høres nesten ut som Miles Davis på 50-tallet. Men så er det altså danske Palle Mikkelborg som spiller ”De nære ting”, åpningsnummeret på den tredje platen i Dag Arnesens serie Norwegian Song. Opplegget er etter hvert velkjent og velprøvd: en håndfull norske folketoner, skillingsviser og ballader i vare, diskrete arrangementer for klavertrio. På nummer tre har Arnesen fremdeles med Pål Thowsen på trommer, mens Ellen Andrea Wang er ny bassist. Og i tillegg er altså Palle Mikkelborg invitert til å legge ekstra effekter innover et par av numrene. Åpningsnummeret klinger av 50-tall, men på resten av platen er vi musikalsk sett i 2010 – i selskap ved en moderne klavertrio som kan få ”Pål sine høner” til å svinge og Grovens gamle pausesignal til å klinge nytt og friskt.

Arbeidsdeling

Musikkommentar, Bergens Tidende, 20.10.2010

For et par uker siden fikk Alfred Brendel musikkbladet Gramophone’s prestisjetunge «hederspris for livslang innsats». I den anledningen ble han intervjuet i den britiske søndagsavisen The Observer der han fortalte om sin mer enn 50 år lange karriere som konsertpianist.

Han er kjent for sin formidable tekniske kontroll og musikalske eleganse. Var det et blodslit å nå så langt? – spør intervjueren. Overhodet ikke, svarer Brendel. Og forklarer at han for eksempel har en ganske pålidelig hukommelse. Han har også god musikkforståelse, sier han, noe han mener delvis skyldes at han «tilbrakte noen år i ungdommen med å skrive komposisjoner». Og når unge pianister nå om stunder ber ham om råd, pleier han å si: «Prøv å komponere noe. Å prøve å få noe til å kjøre fra første til siste note er en nyttig erfaring».

Mon tro om de unge pianistene følger dette rådet? Ikke mye tyder på det.

Det var selvsagt annerledes før. Mozart, Beethoven, Chopin og Liszt var både komponister og klavervirtuoser. Og de fremførte selvsagt sine egne verker i konsertsalen. Brahms startet som pianist og senere i livet urfremførte han selv sine klaverkonserter og turnerte med dem. Det samme gjorde Rachmaninov som i tillegg var en av sin tids største pianister. Men heretter begynner det å bli tynt i rekkene.  I løpet av 1900-tallet ble komponerende solister etter hvert en sjeldenhet. Bela Bartok var trolig den siste av de store komponistene som var i stand til å fremføre egne klaververker i en konsertsal.

Omkring 1950 var det slutt. De komponerende pianistene forsvant – sammen med de komponerende fiolinistene, cellistene, osv. I dag er det bare et par komponerende dirigenter tilbake.

Rockemusikerne spiller egne låter. Jazzmusikerne komponerer mens de spiller. Men på det feltet der Alfred Brendel har tilbrakt et halvt århundre, er det så sterk arbeidsdeling at det ikke er mulig å være både komponist og utøver. Den høyt oppdrevne spesialiseringen har gitt store musikalske resultater. Ingen tvil om det. Men den har også hatt sine omkostninger. En av årsakene til den «klassiske» musikkens langvarige publikumskrise er nettopp at den opprinnelig, organiske forbindelsen mellom komposisjon og fremføring er blitt brutt.

Dype melodier

Bergens Tidende, 20.10.2010

Ferry Tales

Øystein Baadsvik, tuba

Erlend Skomsvold, klaver

Trondheimsolistene

BIS

Tuba i populærmusikalsk anretning

På den nye platen demonstrerer Øystein Baadsvik enda en gang at han kan få den tunge tubaen til å bevege seg lett og elegant og at instrumentet rommer flere uttrykksmuligheter enn de dype klangene vi vanligvis forbinder med det. Denne gang har Baadsvik valgt å presentere tubaen i en populærmusikalsk ramme – som soloinstrument i en rekke upretensiøse, sangbare melodier skrevet av ham selv og pianisten Erlend Skomsvold ispedd arrangementer av gamle standards som «Over the rainbow» og «Stranger in Paradise». Baadsvik spiller melodiene, Skomsvold improviserer i bakgrunnen og Trondheimsolistene akkompagnerer med diskrete strykerklanger. Opplegget er enkelt og effektivt. Mange av de korte numrene klinger godt, men platen blir uungåelig noe ensformig i lengden. Og en del av Baadsvik og Skomsvolds strykerarrangementer er på kanten til det klisne og virker temmelig corny.

En mastodont

Bergens Tidende, 15.10.2010

Verk av Brahms og Sibelius

Leif Ove Andsnes, klaver

Pietari Inkinen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Leif Ove Andsnes og BFO spiller Brahms 2.

Det var nesten som å være på konsert under Festspillene igjen. Det var høy stemning i Grieghallen, salen var stappfull, og det var satt en ekstra seksjon  med stolerekker inn for å klare publikumstilstrømningen. Så var det da også Leif Ove Andsnes som satt ved flygelet.

For en uke siden var han plateaktuell med  en fabelaktig tolkning av Rachmaninovs gigantiske  klaverkonsert nr. 3. I går gjaldt  det  en annen av klaverlitteraturens mastodonter – Johannes Brahms’ andre klaverkonsert spilt med BFO under ledelse av den unge finske dirigenten Pietari Inkinen.

Det er et kolossalt verk, i alle betydninger av ordet. En timelang, episk konsertsymfoni i fire satser med konstante tekniske utfordringer – med virtuose løp og sprang, med tordnende akkordspill,  brå stemningsskift og utnyttelse av klaviaturet i hele dets bredde. Et verk som passer perfekt til Andsnes og den fasen av karrieren han er inne i for tiden.

Og så ble det allikevel ikke noen helt vellykket kveld. Det er det flere grunner til. En av dem er av helt banal, teknisk karakter: En ustø innsats i den aller første soloinnsatsen skapte uro både hos Andsnes selv og i orkesteret. Men det varte bare et par minutter, så var feltet og konsentrasjonen samlet igjen. Og da ble det monumentalt klaverspill i førstesatsen, en intens, skarp scherzo, varm, romantisk dialog med Agnese Rugevicas mørke solocello i andanten og lekende sigøynerklanger i den elegante, grasiøse sluttsatsen.

Når helhetsbildet likevel ble noe blandet, henger det sammen med at Andsnes ikke fikk det nødvendige motspill fra orkestret. Pietari Inkinen dirigerte BFO på en pertentlig, bokstavelig måte som ikke ga verket den nødvendige episke bredde og flyt. Og som fikk solist og orkester til liksom å spille ved siden av hverandre, i hvert sitt musikalske univers,  uten indre, organisk sammenheng.

Derimot var Inkinen på hjemmebane etter pausen der han og BFO ga en solid og velopplagt tolkning av Sibelius’  5. symfoni.

Mellomaktsmusikk

Bergens Tidende, 13.10.2010

Johan Halvorsen: Orchestral Works 2

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen filharmoniske orkester

Chandos

Andre bind i serien med Johan Halvorsens orkesterverker

Det starter frisk og energisk med musikk som minner litt om Haydn eller den unge Mozart, og etterpå kommer det dansesatser i barokkstil.  Men stykket som helhet er faktisk skrevet i begynnelsen av 1900-tallet. Det er snakk om åpningsnummeret på den andre platen  i serien med Johan Halvorsens orkesterverker som BFO for tiden utgir på platemerket Chandos.

Åpningsnummerets gammelmodige preg er tilsiktet, viser det seg, for – som tittelen forteller – dette er en «Suite Ancienne», en gammel suite, skrevet «til minne om Ludvig Holberg». Med andre ord: en Holberg-suite, skrevet et kvart århundre etter Griegs mer berømte versjon og med mange tydelige referanser til det eldre verket.

Men Halvorsens Holberg-suite er ikke bare en hyllest til Grieg. Det er et stykke kontant bruksmusikk. De enkelte satsene ble opprinnelig skrevet som mellomaktsmusikk til en oppførelse av Holbergs «Barselstuen» på Nationaltheatret. Og kan i dag minne oss om den tiden da de fleste større teatrene i Europa og USA disponerte over store orkestre, da viktige skuespill ble ledsaget av musikk skrevet til anledningen, og da et teaterbesøk var en slags totalopplevelse med levende musikk som festlig ramme.

Halvorsen var den norske frontfiguren i denne musikkulturen. Han var leveringsdyktig i alle formater, kunne skissere dramatiske situasjoner med enkle, musikalske midler, og han skrev gode, iørefallende melodier. I tiden som komponerende kapellmester ved Nationaltheatret skrev han kilometervis av stemningsskapende leilighetsmusikk. Og det  gode håndlaget er også tydelig i det meste annet han skrev, for eksempel i de stykkene for fiolin og orkester som Marianne Thorsen og BFO spiller på den nye platen – «Tre norske danser» og den virtuose «Air norvégien», alle basert på Lindemans samling av «fjeldmelodier».

Det profesjonelle grepet er også tydelig  i «Fatum», Halvorsens andre symfoni, som avslutter platen. Men her hvor det er snakk om et verk som skal kunne stå alene i en konsertsal uten å støtte seg til et teaterstykke, virker musikken straks mindre frisk og spontan og har i lange strekk karakter av plikt og pensum.  

Neeme Järvi og BFO er igjen velopplagte, lojale støttespillere for Halvorsens musikk. Det kommer enda to utgivelser i serien.

Kollisjoner

Bergens Tidende, 13.10.2010

Death

Anne-Lise Berntsen

Eisler Ensemble

Øra Fonogram

Skjeve tolkninger av tekster om Døden

Det norske Eisler Ensemble spiller musikk av det slaget Hanns Eisler ble kjent for i mellomkrigstiden, røff, kantet musikk i grenselandet mellom tysk, agiterende kabarettradisjon og radikal modernisme. Gruppen akkompagnerte Anne-Lise Berntsen på hennes Eisler-plate «Ohne Sentimentalität». Nå er de og Berntsen ute med en ny plate, denne gang med sanger fra veldig forskjellige perioder og genrer, men med døden som gjennomgående tema. Her er sanger av Brecht og Weill skrevet i samme tradisjon som Eisler, men også Mussorgskijs sangsyklus «Dødens sanger og danser» som lenge har vært på Berntsens repertoar – pluss sanger av Nick Cave, Bob Dylan og flere til. Til å begynne med virker det litt rart å høre en arie fra Monteverdis Orfeo fremført med røykfylt, forvrengt stemme i tysk kabaretstil eller Dylans «Death is not the End» sunget av en operasangerinne, men de musikalske kollisjonene skaper ofte interessante, ekspressive virkninger og kaster skeive lys over tekstene.     

I musikkfilenes tid

Musikkommentar, Bergens Tidende, 06.10.2010

I dagens avis anmelder jeg den nye platen til Leif Ove Andsnes. Eller gjør jeg egentlig det? Hvis jeg skal være helt ærlig, har jeg faktisk ikke hørt platen.

La meg presisere: Jeg har hørt musikken som Andsnes spiller, men jeg har ikke hatt selve den fysiske platen i hånden. Jeg fikk simpelthen en lenke til et nettsted der jeg kunne laste ned seks separate lydfiler. Ville jeg høre hvordan Andsnes tolker Rachmaninov, var det bare å dra i gang, legge filene i den rette rekkefølgen og spille dem etter hverandre på pc’en min. Med vennlig hilsen, EMI

Det er ikke vanskelig å bli begeistret for Andsnes og musikken hans – selv om den ankommer på denne bisarre måten. Men det hadde selvsagt vært mye bedre om EMI hadde sendt meg platen i god tid og hvis jeg hadde hørt konsertene på et skikkelig lydanlegg. Jeg skulle også gjerne ha hørt andre- og tredjesatsen i Rach 3 spilt etter hverandre uten opphold – slik Rachmaninov opprinnelig planla det – i stedet for å måtte jobbe med pc’ens mp3-spiller for at få overgangen mellom satsene så kort som mulig.

Vel, vel. Jeg må sikkert venne meg til slikt. Cd’ens dager er talte. I alle fall når nye, potensielle bestsellers og blockbusters skal markedsføres. Plateselskapene er ikke annerledes enn bokforlagene. Det gjelder om å få store navn ut til anmelderne så raskt som mulig. Og i denne sammenhengen er nettlenker til lydfiler selvsagt betydelig mer effektive enn distribusjon av fysiske plater.

Samtidig med at filene fra Andsnes-platen ankom epostkassen min, leste jeg i avisa at Bergens siste skikkelige platebutikk, Apollon i Neumannsgaten, lukker. At det skjer nettopp nå, er ikke tilfeldig. De lokale platebutikkene taper kampen mot nettbutikkene. Mer og mer av musikksalget foregår via nedlasting av filer. Og det er ikke bare listepop som distribueres på denne måten.

Det er ikke lett å si hvordan dette kommer til å ende. Historiene om Andsnes-platen og Apollon mer enn antyder den pessimistiske versjonen: I musikkfilenes tid vil plateselskapene konsentrere seg om digital markedsføring og salg av en håndfull store, sikre navn, mens den brede, sammensatte musikkulturen som tidligere ble formidlet via de små platebutikkene, vil få mindre oppmerksomhet og stadig trangere kår.

Klavermusikkens Mount Everest

Bergens Tidende, 06.10.2010

Rachmaninov: Klaverkonsert nr. 3 og 4

Leif Ove Andsnes, klaver

Antonio Pappano, dirigent

London Symphony Orchestra

EMI

Leif Ove Andsnes spiller Rachmaninov inn i 2000-tallet

Platen har et svart-hvitt fotografi på coveret, et dystert, kornet portrett av Leif Ove Andsnes som ser rett på oss, insisterende, med rynkete bryn. Bister og sammenbitt.

Så er da Rachmaninovs tredje og fjerde klaverkonsert heller ikke noe å spøke med. Den fjerde konserten med den komplekse sistesatsen kan være vanskelig nok. Men den tredje – Rach 3 – er enda mer fryktinngytende, et verk med kolossale utfordringer som krever nærmest overmenneskelig teknikk, for ikke å snakke om fysisk styrke.

Rach 3 er klavermusikkens Mount Everest. Alle ambisiøse pianister må prøve å bestige den på et eller annet tidspunkt i løpet av karrieren. Leif Ove Andsnes har besluttet at det er hans tur nå. Og han har faktisk ingen grunn til å se så dyster ut. For denne platen er en fantastisk prestasjon.

Andsnes kaster all sin imponerende teknikk inn i begge klaverkonsertene. De store akkordpassasjene som skremte vannet av de gamle pianistene, fremfører han klart og egalt, og han får Rachmaninovs fossefall av noter til å bruse og skumme. Men det mest imponerende med denne platen er at han i tillegg til alt det tekniske fyrverkeriet presenterer en sensitiv, moderne tolkning av den tredje konserten.

I tradisjonelle tolkninger høres Rach 3 av og til ut som svulstig Hollywood-musikk. Ikke så hos Andsnes. Han holder solostemmen i stramme tøyler. Spillet hans er muskuløst og virtuost, men hele tiden forbilledlig klart, med tydelig og musikalsk utarbeidelse av alle detaljer i det komplekse notebildet. Og i motsetning til hva man skulle tro ut fra coverbildet, har Andsnes også sans for de humoristiske kvalitetene i alvorsmannen Rachmaninovs musikk – hør for eksempel tredjesatsen som Andsnes spiller slik at det faktisk klinger «spøkende» når tempoangivelsen er scherzando.

Andsnes er ikke den eneste grunnen til at denne platen er blitt så vellykket. Vel så viktig er dirigenten Antonio Pappano og London Symphony Orchestra – som møter Andsnes i avbalansert samspill. Dette er en Rachmaninov-tolkning der klaver og orkester for en gangs skyld ikke konkurrerer og kolliderer, men løper sammen og skaper to bølgende, musikalske strømmer som vever seg inn i hverandre i stadig nye mønstre. En Rachmaninov-plate for 2000-tallet.

Tolkninger og rekonstruksjoner

Bergens Tidende, 29.09.2010

Verk av Rózsa, Serly og Bartók

Lawrence Power, bratsj

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orchestra

Hyperion

BFO legger god ramme omkring bratsjisten Lawrence Power

Det er Lawrence Power som har hovedrollen på denne platen. Han er en ung, prisbelønnet britisk bratsjist, kjent fra blant annet kammermusikkgruppene The Nash Ensemble og Leopold String Trio, men også som solist med flere store, internasjonale  orkestre. I de siste årene har han spilt seg igjennom det meste av bratsjlitteraturen for plateselskapet Hyperion. Og nå er turen altså kommet til Bartók.

Hva Bartók egentlig hadde tenkt seg med sin konsert for bratsj og orkester, får vi aldri vite. Han skrev den i eksilårene på oppdrag av en amerikansk bratsjist, men døde før den ble ferdig. Den tredje klaverkonserten som han arbeidet på samtidig, manglet bare orkestrering av de siste taktene og ble gjort ferdig av hans ungarsk-amerikanske venn Tibor Serly. Bratsjkonserten var derimot en samling skisser uten orkestrering og ofte uten harmonisering, løse utkast til et verk som ennå ikke hadde funnet sin form.

Det som i dag kalles Bartóks bratsjkonsert, og som Lawrence Power spiller sammen med BFO på den nye platen, er derfor egentlig en komposisjon av Tibor Serly der han forsøker å sette sin tolkning av skissene inn i en større sammenheng. Men selv om det altså ikke er et stykke original Bartók-musikk vi hører på platen, virker mye av det likevel som noe han godt kunne ha funnet på. Det er klang av ungarske folketoner, det er komplekse rytmiske partier og store, bråkende orkesterutbrudd. Og Lawrence Power presenterer en flott, høyspent tolkning av den mørke, ulmende solostemmen som vever seg inn og ut av orkestersatsen. Spesielt overbevisende er han i den langsomme andresatsen.

Stemningen er mer avslappet i de to andre verkene på platen. Tibor Serly er representert med en kort Rapsodi for bratsj og orkester basert på Bartóks orkestreringer av ungarske folketoner. Og platen innledes med en bratsjkonsert av den ungarsk-amerikanske filmkomponisten Miklós Rózsa, et temmelig tradisjonelt verk skrevet i fortellende Hollywood-stil med svak folkemusikalsk fargning.

Det er som sagt Lawrence Power som spiller hovedrollen på platen, men BFO skaper en god ramme omkring bratsjen hans og har noen flotte momenter i den turbulente, hurtige tredjesatsen i Bartók-Serly konserten.

Spanske inspirasjoner

Bergens Tidende, 29.09.2010

El Albaicin

Frevo gitarduo

Euridice

En fin plate som utvider gitarrepertoaret

Da gitaristene Andreas Karlsen og Pål Granum tok hovedfag i duospill ved Norges Musikkhøgskole i 2004, besto en del av eksamensarbeidet av transkripsjoner. De hadde arbeidet med satser fra «Iberia», hovedverket til Isaac Albéniz, og det er disse transkripsjonene de nå har innspilt på plate. De virtuose klaverstykkene er elegant overført til gitarmediet, og Karlsen og Granum framfører dem selvsikkert og kompetent med god fornemmelse for det komplekse flettverket av musikalske tradisjoner og inspirasjoner som Albéniz i sin tid konstruerte som en hyllest til Spania og den spanske musikken. På platen er det også to Scarlatti-sonater som kanskje er inspirert av andalusisk folkemusikk, og som i alle fall i disse transkripsjonene klinger veldig «spansk».  Frevo-duoen slutter med et kort stykke av den franskspanske 1900-tallskomponisten Maurice Ohana. Alt i alt en fin plate som utvider gitarrepertoaret.

Følelsesmysteriet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 22.09.2010

«Musikkens mål er ikke å uttrykke følelser, men å uttrykke musikk», skriver Pierre Boulez et sted. Det blir ofte oppfattet som et veldig radikalt synspunkt. Som en av vennene mine sa da sitatet dukket opp i en diskusjon forleden: «Musikk som ikke skaper en eller annen følelse i lytterne kunne man like gjerne la være å spille».

Nå er det nok neppe noen som benekter at musikk skaper følelser i lytteren. Boulez gjør visst heller ikke det. Han skriver om noe annet, om musikkens evne til selv å «uttrykke» følelser. Og han sier ikke – som Stravinskij gjorde det en gang– at musikk overhodet ikke kan uttrykke følelser, bare at dette ikke er det viktigste formålet.

Musikk er en «ikke-representerende» kunstart. Musikk kan ikke – som for eksempel en roman eller et maleri – fremstille eller fremvise følelser. Men av og til synes vi likevel at et musikkstykke høres glad ut. Eller trist. Disse stykkene har åpenbart noen kvaliteter, musikalske kvaliteter, som vi hører og kjenner igjen på samme måte som vi hører og kjenner igjen dur og moll, dissonanser og konsonanser, osv. Men hvordan dette mer konkret går til, har folk kranglet om i århundrer.

Noen mener at vi, uten å merke det, er blitt opplært til å forbinde visse typer musikk med visse følelser. Andre mener at slike forbindelser er «naturlige», at vi automatisk assosierer slik fordi det er noen grunnleggende, strukturelle likheter mellom musikken og følelsene. Disse og mange andre synspunkter har vært i omløp lenge, men ingen av dem løser følelsesmysteriet på en rimelig og tilfredsstillende måte. Selv det enkle spørsmålet om hvorfor vi synes at dur er glad og moll er trist, er det fremdeles ingen som har klart å besvare.

På den annen side: Er det så viktig? Er opplevelsen av musikk ikke mye mer enn disse følelsene. Er ikke det en voldsom nedvurdering av musikken å ville redusere den til en samling nokså enkle følelsesuttrykk?

Boulez mener visst det. Han foretrekker å snakke om «musikken selv», om form og struktur. Musikk er ikke et kar som oppsamler komponistens sjel, dråpe for dråpe, skriver han. Musikk er «en labyrint uten begynnelse og slutt, full av nye stier å oppdage, et sted der mysteriet aldri løses».

Elegant klarinett

Bergens Tidende, 22.09.2010

Mozart, Brahms

Clarinet Quintets

Oslo Philharmonic Chamber Group

Lawo

Ny plate med de klassiske klarinettkvintettene

En klarinettkvintett er en strykekvartett som for anledningen er utvidet med en klarinett. Det er ikke skrevet mye for denne besetningen. Men både Mozart og Brahms forsøkte seg i genren. Og det er vel egentlig tilstrekkelig. For deres kvintetter er to av de absolutte høydepunktene i kammermusikkens historie. Her får vi dem med Leif Arne Pedersen, Oslofilharmonikernes soloklarinettist, i selskap med gode strykere – Elise Båtnes og Pauls Ezergaliz, fiolin, Ida Bryhn, bratsj og Bjørn Solum, cello. Det er alltid klarinettstemmen som tiltrekker seg mest oppmerksomhet i disse verkene. Også her. Pedersen spiller den virtuost og med fin forståelse for den musikalske konteksten – elegant og perlende i Mozart og med mørkere farger i Brahms. Strykerne møter ham med en lett og luftig klang som kler Mozart. Derimot kunne de gjerne ha lagt noe mer tyngde inn i den høstlige Brahms-kvintetten.   

Klaverets poet

Bergens Tidende, 22.09.2010

The Poet Speaks

Liv Glaser

Simax Classics

Liv Glaser feirer bursdag med flott Schumann-utgivelse

Det er den omvendte verden. En bursdag der bursdagsbarnet selv kommer med den beste presangen.

Liv Glaser fyller 75 år på torsdag. Og feirer begivenheten med å gi oss denne fine platen på Simax. Det er klavermusikk av Schumann i gavepakken. Først «Album für die Jugend» (op. 68), den store samlingen av småstykker han skrev i årene omkring 1850 som en gave til datteren Marie, en av klaverspillets mange, små nybegynnere. Og etterpå «Kinderszenen» (op. 15), de korte, konsentrerte klaverstykkene han skrev for å minne verdens fullbefarne pianister om barndommens lengsler og drømmer.

I Glasers tolkning får disse to samlingene en stilriktig tolkning og platen er samtidig et tilbakeblikk på hennes eget liv som pianist, et liv som blant annet startet med «Album für die Jugend». Mange barn har sittet på klaverkrakken og strevet med dette albumet og disse stykkene – som ikke er spesielt enkle. Når Glaser spiller dem, legger hun alle sine erfaringer fra et langt musikalsk liv inn i tolkningen og åpner opp stykkene, demonstrerer at dette er skikkelig musikk, og klarer samtidig å få fram den barnslig naive og undrende holdningen som hele tiden ligger under musikkens overflate.

Platen heter «The Poet Speaks» – dikteren taler. Det er snakk om en engelsk oversettelse av «Der Dichter spricht», tittelen på det siste stykket i «Kinderszenen». Og det er en ganske dekkende tittel på platen som helhet. For her er det nettopp en dikter som taler, en klaverets poet. Glaser spiller de korte stykkene i «Kinderszenen» rett fram, klart og nøkternt, og klarer likevel med enkle midler å få formidle hver enkelt stykkes særlige, lyriske og poetiske karakter.

Det er en lett og frisk stemning over hele platen, noe som blant annet henger sammen med at Glaser spiller musikken på et fortepiano fra omkring 1830, signert Gottlieb Hafner, i Wien. Det gamle instrumentet gir framføringen klarhet og oppdrift. Og minner oss samtidig om at Glaser framdeles er en eksperimenterende kunstner. I moden alder forlot hun pianistens slagne landevei og ble spesialist i tidsriktig oppførelsespraksis. På platen kan vi nyte resultatet av hennes musikalske nysgjerrighet og hennes lyst til å gå sine egne veier.

Det intime formatet

Bergens Tidende, 15.09.2010

Sommernatt

Sanger av Johannes Haarklou

Linda Øvrebø og

Kristin Fossheim

2L

Romanser framført med musikalitet og innlevelse

Det var ikke romansene Johannes Haarklou (18471925) ble mest kjent for i samtiden. Han var de store formatenes mann, en komponist som levde i skyggen av Grieg og som staket ut sin egen vei gjennom musikken ved å skrive symfonier, operaer, oratorier, korverk og orgelverk. Men i tillegg til sine mange stort anlagte verk skrev Haarklou også sanger. I årtiene på hver side av forrige århundreskifte utga han flere romansesamlinger til tekster av blant andre Bjørnsson og Welhaven pluss yngre forfattere som Vilhelm Krag, Per Sivle og Knut Hamsun. Sopranen Linda Øvrebø og pianisten Kristin Fossheim har vært i notearkivene og funnet fram en håndfull av disse glemte sangene. Resultatet er blitt en fin plate som demonstrerer at Haarklou også behersket det lille, intime formatet. Melodiene er enkle og sangbare skrevet med fin sans for tekstenes innhold. Og her framført med musikalitet og innlevelse.

Frie tolkinger

Bergens Tidende, 15.09.2010

Håvard Gimse with Henning Kraggerud on viola

Naim Classical

Håvard Gimse spiller Schubert og Schumann

Håvard Gimses nye plate starter med Schuberts sonate for «arpeggione», det gamle, glemte strykeinstrumentet som i våre dager vanligvis erstattes med cello eller, som her, med bratsj. Henning Kraggerud har for anledningen byttet fiolinen ut og spiller «arpeggione»-stemmen med mørk, varm bratsjtone som kler dette uhøytidelige, musikantiske verket. Men han og Gimse er visst ikke blitt helt enige om tolkningen. I alle fall skurrer Kraggeruds frie spillestil ofte mot Gimses mer nøkterne klaverstemme. Frihet er det derimot mye av i Gimses tolkning av Schumanns Kinderszenen – litt for mye etter min smak, litt for mange umotiverte temposkift og en litt for andpusten framføring som slører de intrikate detaljene i de hurtige stykkene. De langsomme stykkene fungerer bedre; blant annet får svisken «Träumerei» en uventet inntrengende, alvorlig karakter. Platen slutter med en god tolkning av Schuberts klaversonate i Adur (D 784).

Formidabelt

Bergens Tidende, 10.09.2010

Verk av Strauss og Mahler

Silvana Dussmann, sopran

Kazushi Ono, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Storslått tolkning av Mahlers sjuende symfoni

«Tiden vil komme da folk vil se klinten skilt fra hveten», skrev Gustav Mahler om Richard Strauss i 1902 . Han tilføyde: «og min tid vil komme når hans er ute.»  Mahlers tid kom. Og Strauss som omkring forrige århundreskifte ble betraktet som tidens viktigste tyske komponist, mistet etter hvert mye av sin fordums glans. Men han er tross alt ikke helt falt ut av tiden ennå. Verkene hans blir framdeles spilt. Som for eksempel i går da BFO framførte hans «Vier letzte Lieder».

Det er snakk om et alderdomsverk  der Strauss samler et langt livs erfaringer med instrumentasjon og melodisk linjeføring, et verk der sangeren bare er én stemme blant mange i en serie komplekse klangformasjoner. Østerrikske Silvana Dussmann framførte de fire sangene flott teknikk, med duse klanger i mellomregistret og stålblank skarphet i toppen – men man savnet en mer nyansert tolkning av sangenes innhold. Når det gjelder musikalsk uttrykk og innlevelse var det konsertmester Mandozzis varme solofiolin i  «Im Abendrot» som tok førsteprisen .  

Etter pausen var det så Mahlers sjuende symfoni. Han sa en gang at dette var hans ”beste verk”, et verk ”av overveiende munter karakter”. Dette med munterheten kan vel diskuteres. Symfonien er inspirert av den tyske romantikkens nattescener; to av de fem satsene heter Nattmusikk; midtsatsen har betegnelsen schattenhaft, ”skyggeaktig”. Og det er i det hele tatt ganske mye moll-klang og romantisk dunkelhet i dette verket. I alle fall i tre første satsene. Først når vi kommer fram til fjerdesatsen, blir det lysere stemninger, og i femtesatsen løser alt seg opp. Det som startet i dyster h-moll, ender i lys, triumferende C-dur.

Reisen gjennom natten er lang og krevende. Men den japanske dirigenten Kazushi Ono var en svært innsiktsfull reisefører som viste BFO og oss i salen veien gjennom verket med sans for de store linjene og sammenhengene og med skarphet og presisjon i detaljene. Ingenting var overlatt tiltilfeldighetene denne kvelden. De brå temposkift og de vekslende klangfargene satt som et skudd. Og BFO leverte en formidabel prestasjon, den beste Mahler-tolkningen i Bergen på lenge .  

Uortodokst

Bergens Tidende, 08.09.2010

Hymns and Prayers

Gidon Kremer og Kremerata Baltica

ECM

Samtidsmusikk med noe attåt

Det er samtidsmusikk på den nye platen med Gidon Kremer og Kremerata Baltica. Det starter med ungarske Stevan Kovacs Tickmayers «salmer» til minne om filmregissøren Andrei Tarkovsky, åtte nesten uhørlige miniatyrer for solofiolin, klaver, strykere og vibrafon. Og det slutter med georgiske Giya Kanchelis meditative «Silent Prayer», skrevet for en tilsvarende besetning og tilegnet Kremer selv og cellisten Rostropovitsj. Men så var det verket i midten, da: César Francks klaverkvintett i f-moll fra 1878. Et mildt sagt uortodokst valg. Men Kremer har jo alltid hatt sans for slike uortodokse sammensetninger. Og han klarer som regel å få dem til å gi musikalsk mening. Denne gangen demonstrerer han at det er et følelsesmessig slektskap mellom Francks erkeromantiske, tårevåte kvintett og den høyspent melankolske holdningen i  de to moderne, østeuropeiske verkene. Ganske godt sett. Og godt spilt.

Den andre platen

Bergens Tidende, 08.09.2010

And If

Anat Fort Trio

ECM

Anat Fort nærmer seg ECM-normalen

Israelske Anat Forts første plate på ECM vakte en del oppsikt. Her var en ny stemme, en ung klassisk utdannet pianist som kastet seg ut i skjeve improvisasjoner sammen med garvete jazzmusikere som Paul Motian og Ed Schuller. Nå, tre år senere, er Fort ute med en ny plate, denne gangen sammen med bassisten Gary Wang og trommisen Roland Schneider, hennes faste triopartnere. Platen er innspilt hos Jan Erik Kongshaug i Oslo og har den typiske klare, flotte ECM-klangen. Men dette er ikke den eneste grunnen til at det virker som om Fort har lagt seg tettere opp mot ECM-normalen denne gangen. Vel så viktig er det at Keith Jarretts ånd svever over de drømmende, meditative balladene og de enkle, folksy melodiene. Men innimellom  kommer det også eksempler på det som var Anat Forts styrke på den forrige platen: Frie, svevende improvisasjoner, kantete, mellomøstlige melodilinjer. Og en god porsjon musikalsk humor.

Innpakningen

Musikkommentar, Bergens Tidende, 08.09.2010

Veggene i stuen måtte males. Altså måtte vi demontere reolene og finne en midlertidig plass til innholdet. Cd-ene endte på mitt knøttlille arbeidsrom. Og der har de dessverre stått siden – mens vi diskuterer om vi skal kjøpe et nytt reolsystem. Et par tusen cd-er, i kasser og stabler. På gulvet.

I svarte stunder tenker jeg på familiens ungdommer som går rundt med en tilsvarende musikksamling på en liten iPod. Eller på mine teknologisk avanserte kolleger som har musikken på en pc koblet til et musikkanlegg. Burde jeg gjøre det samme, kjøpe en diger harddisk og få arbeidsrommet mitt tilbake?

Svaret er nei. Jeg oppgir ikke cd-ene mine. Uansett hvor plagsomme de er.

Klart at det er urasjonelt å oppbevare 500 års musikkhistorie på et par tusen små metallskiver. Og, ja, arkivsystemene på de nye lagringsmediene er uten tvil mer effektive enn min alfabetisering av cd-ene etter komponist – som nå er gått i total oppløsning. Men likevel. Det er noe med disse små plastkassettene og tekstheftene som selv det mest effektive filsystemet ikke kan erstatte.

Man kjøper selvsagt platene for musikkens skyld. Men innpakningen er en viktig del av pakken. Slik var det allerede i LP-ens tid. Den moderne, urbane 50-tallsjazzen på Blue Note var uløselig forbundet med Frank Wolffs fotografier og Reid Miles’ spreke coverdesign. Den klassiske musikken på Deutsche Gramophon var utenkelig uten platecovernes sammenstøt av tradisjonell typografi og modernistiske fotografier. Musikk og cover jobbet sammen.

Det fortsatte inn i cd-tiden. Bildene er blitt mindre, men de spiller fremdeles på lag med musikken: ECM-platenes svart-hvite coverfotografier passer perfekt til det asketiske innholdet. Steve McCurrys fargesprakende portretter danner visuelt kontrapunkt til John Elliot Gardiners tolkninger av Bach-kantatene. Og selv den primitive layouten på Naxos-platene gir slørete løfter om musikken.

Designen, det visuelle uttrykket, selve det materielle formatet er viktig – for meg og mange andre. Kanskje det er så enkelt at vi simpelthen har behov for å ha noe håndfast, noe varig, noe å ta tak i og se på mens vi lytter til disse flyktige verkene som bare eksisterer i nået.

Grenseløst

Bergens Tidende, 01.09.2010

Arctic Cinema

No Border Orchestra

Iboks

Norsk folketone med balkanrytmer

Gruppen heter ikke for ingenting No Border Orchestra. Musikken de spiller, er nettopp slik, grenseløs som Jovan Pavlovic, den drivende kraft bak platen: Han er født i Beograd, komponist og trekkspiller, utdannet ved  konservatoriet i Trondheim med spesiale i Romafolkets musikk fra Balkan og Østeuropa. Og i 2010 er han SørTrøndelags fylkeskunstner. Med seg på platen har han saxofonisten Harald Devold fra Musikk i Finnmark, fire strykere fra Ensemble Noor, pluss  Marianne Halmrast på bass og Helge Andreas Norbakken på slagverk. Samt Peter Ralchev, en virtuos trekkspillkollega fra Bulgaria. Sammen spiller de åtte musikerne åtte numre der norsk folketone møter skeive balkanrytmer, der frie improvisasjoner veksler med gjennomkomponerte strykerpassasjer, og der Pavlovic og Ralchevs trekkspill hele tiden svever over vannene. Det er melankolsk, det er muntert. En salig, grenseløs blanding av stilarter og tradisjoner.

Fornøyelig blåsermusikk

Bergens Tidende, 01.09.2010

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol. 5

The Norwegian Wind Quintet

Simax

Den norske blåsekvintett i opptak fra 1970-åra

Det er ikke lett å bli klok på denne Simax-serien. Ifølge navnet er det hensikten å dokumentere store norske musikere fra 1945 og framover. Eller, ifølge Idar Karevolds artikkel i tekstheftene, store norske musikere som har vanket på Norges musikkhøgskole siden starten i 1973. Og som, vel å merke, er blitt spilt inn av NRK – hvis logo har en nokså framtredende plass på coveret. Men så, etter plater med blant andre Camilla Wicks, Eva Knardahl og Robert Riefling, kommer da vol. 5 som går i en noe annen retning – en dobbelt-cd med Den norske blåsekvintett i opptak fra perioden 1974-79 .

For all del – det er fem solide musikere vi hører på disse platene, Oslofilharmoniens beste blåsere: Per Øien (fløyte), Erik Niord Larsen (obo), Erik Andresen (klarinett), Odd Ulleberg (horn) og Torleiv Nedberg (fagott). Men det er ikke uten grunn at folka på Amazon har lest feil på coveret og annonserer utgivelsen som en del av serien «Great Norwegian Composers». For hensikten med utgivelsen av disse opptakene er tydeligvis først å fremst å dokumentere hvordan ulike norske komponister har håndtert blåsekvintett-formatet.

Noe av musikken er skrevet på oppdrag av Den norske blåsekvintett, andre er verk som de fem musikerne ofte hadde på repertoaret. Det er blitt til to cd’er med mye fornøyelig musikk – en serenade av Bjarne Brustad, en suite av Pauline Hall, en kvintett av Johan Kvandal pluss triomusikk av Sparre Olsen og Edvard Hagerup Bull – lette, friske komposisjoner i neoklassisk tonespråk, skrevet uten store ambisjoner og framført med humor og schwung. Og i tillegg to musikantiske komposisjoner av Antonio Bibalo.

På mange måter demonstrerer utgivelsen det som har vært blåsekvintettenes problem siden formatet ble etablert på slutten av 1700-tallet: Denne besetningen er først og fremst blitt brukt som utgangspunkt for enkel, diverterende musikk. På dette spesielle feltet har det alltid vært langt mellom de store komponistene og de store verkene.

Den norske blåsekvintett hadde faktisk både Hindemiths og Schönbergs blåsekvintetter på repertoaret. Dem skulle man gjerne ha hørt på platen, men det finnes kanskje ikke NRK-opptak av dem. Til gjengjeld får vi da et opptak av et annet av de få store verkene på feltet, Carl Nielsens blåsekvintett fra 1922 – dessverre i en meget bokstavelig, jordnær tolkning som ikke fanger flukten og originaliteten  i Nielsens musikk og får den til å høres ut som enda et stykke neoklassisk underholdning.

Rett til stillhet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 29.08.2010

Verden er full av musikk. Noe liker man, noe liker man ikke. Og så er det den tredje kategorien: Musikk man ikke har bedt om å få høre der og da.

Et par ferske eksempler: Håndverkerne som bytter bordkledning på naboens hus, hygger seg på stillaset med P3 på full guffe. Klesbutikkene på Torgallmenningen konkurrerer med omreisende musikanter om hvem som kan støye mest. Og byens nye studenter ankommer det høyere utdannelsessystemet for full musikk. I mitt nabolag er det Vor-, Mittel- und Nachspiel døgnet rundt med musikk for åpne hybelvinduer – akkompagnert av Isbilen som kjører omkring og spiller sin forrykte versjon av «Norge Rundt». Og et eller annet sted står det alltid en bil med motoren i tomgang og en ullen bass dunkende fra CD-spilleren mens sjåføren venter på en kompis som aldri kommer.

  

Ved slike anledninger tenker jeg på Unescos internasjonale musikkråd og den resolusjonen de vedtok i 1969 der de skrev:  «Vi fordømmer enstemmig den uakseptable krenkelsen av individuell frihet og alles rett til stillhet gjennom misbruk av innspilt eller kringkastet musikk på private og offentlige steder». I samme forbindelsen planla de en undersøkelse som skulle belyse alle sider av saken slik at relevante myndigheter i hele verden kunne få forslag til tiltak «beregnet på å sette en stopper for dette misbruket».

Den gangen for førti år siden var det bare uvettig bruk av grammofon og radio som var problemet. I dag er de tekniske mulighetene for å plage andre med uønsket musikk mangedoblet. Og i tillegg er det kommet et nytt psykologisk moment inn i bildet: Dagens musikkforurensere mener vanligvis at de er i sin fulle rett til å fylle det offentlige rommet med den musikken de selv liker.

Den amerikanske forfatteren Garret Keizer som nettopp har utgitt en bok om støy, mener man bør si til musikkforurenserne at de har rett til å gjøre og høre hva de vil innenfor privatlivets fire vegger. Men det offentlige rommet har vi alle rett til, og «ingen har rett til å erobre hele dette rommet, inklusive hele det akustiske rommet, til egne formål».

Virker ikke det litt naivt? Keizer har trolig aldri prøvd å framføre dette argumentet for en gruppe fulle NHH-studenter i en sen nattetime. Og løsningen hans er selvsagt grunnleggende feil. Stillhet er ikke noe privatpersoner skal krangle seg til. Musikkforurensning er, som all annen forurensning, et anliggende som krever offentlig regulering.

«Alles rett til stillhet» må sikres med tiltak fra «relevante myndigheter». Mente Unescos internasjonale musikkråd i 1969. Synd at de aldri klarte å få gjennomslag for dette synspunktet.

Overraskelser for øret

Bergens Tidende, 23.06.2010

Kreken

Phonophani

rune grammofon

Imponerende collager av lyder og stemmer

I starten av fotball VM snakket vi mer om støyen på stadion enn om selve kampene. Men nå har de fleste vel egentlig vennet seg til at par tusen fotballfans plutselig reiser seg og blåser vuvuzela og frambringer en infernalsk larm med uklare assosiasjoner av fabrikkhall, tåkelur og brunstige elefanter.

Jeg tror Espen Sommer Eide har sansen for vuvuzela-ritualet. Selv har han i mange år arbeidet med hverdagens larm og støy som han sampler og bearbeider elektronisk og omdanner til eiendommelige lydkunstverk. Sammen med Dag-Are Haugan i duoen Alog fikk han Spellemannsprisen i 2005 i kategorien elektronika. I disse dagene utgir han under dekknavnet Phonophani platen Kreken – der det er larm og støy og lyd til overflod. Men – skal det tilføyes – vesentlig mer nyansert og artikulert larm og støy enn det vi hører i transmisjonene fra Johannesburg.

Det er tolv numre platen. Plateselskapet hevder at de rare titlene er norske stednavn. Kanskje det. Det er i alle fall en slags norsk tone i prosjektet. Ikke slik at man kan peke på bestemte melodier eller instrumenter, men snarere at man av og til gjenkjenner noen fraser eller klanger midt i alt det andre som rører seg på denne platen.

Det er ikke elektronisk manipulert støy alt sammen på platen. Det er også stemmer og vanlige instrumenter. For eksempel dukker Jenny Hval opp i «Mendel» og synger en enkel melodi akkompagnert av noe som av og til minner om romantisk musikk for cello og klaver hørt gjennom en gammel, skrattende radio. I «Neverdal» møter vi den danske tidligmusikk-mezzosopranen Agnethe Christensen som synger stev og blandes med klangen av et udefinert, nesten japansk-klingende strengeeksperiment. Og nå vi er i den delen av verden: «Gubijinso» er et flott stykke elektro-pop med cameo appearence av den japanske improvisasjonskunstneren Haco.

Hva slags lyder og instrumenter Eide har arbeidet med i utgangspunktet, og hvordan han har omformet dem, er vanskelig å si. Og kanskje heller ikke så interessant. Det viktigste er at han ut av materialet sitt har skapt store, imponerende collager av lyder og stemmer i mange lag. Og at det er overraskelser for øret rundt hvert hjørne på denne platen.    

Med bred pensel

Anmeldelse, 09.06.2010 (ikke trykt)

Verk av Robert Schumann

Saleem Abboud Ashkar, klaver

Nikolaj Znaider, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Festspillene

Grieghallen

En flott avslutning på to flotte uker

Så ble det festspillavslutning med klaverkonsert i a-moll. Riktignok Schumanns, ikke Griegs. Men likevel. Det var den unge palestinske pianisten Saleem Abboud Ashkar som var solist. Han startet med en sirlig, nesten forsiktig presentasjon av temaet og man skjønte med en gang at dette ville bli en litt annerledes tolkning enn man er vant til.  Utover i konserten demonstrerte han flere ganger at han har både kraft og teknikk til å løfte de utadvendte partiene i dette verket. Men det var samtidig klart at han hadde betydelig mer sans for de lyriske, dvelende kvalitetene og det brede, syngende foredraget.

Det var mer Schumann på programmet, de to siste symfoniene med Nikolaj Znaider som innsiktsfull reisefører. Man kan kanskje dele verdens dirigenter inn i to store grupper. Det er dem som har et analytisk røntgenblikk. De gjennomlyser verkene og framviser deres indre mekanikk. Znaider  hører definitivt til i den andre gruppen der vi finner de samlende, syntetiserende dirigentene. Han har et tydelig kroppsspråk, han viser musikerne og oss hva som er viktig i verket, men han er ikke detaljorientert. Han er opptatt av samspillet, de store formene, den velformede frasen, det lange åndedraget.

Denne strategien passer utrolig godt til Schumanns romantiske symfonier. De er viltvoksende fortellinger, fulle av digresjoner, plutselige innfall og innskudd. Znaider holdt sammen på det hele. Han malte de pastorale satsene i den «Rhinske» symfonien med bred pensel, og valgte generelt litt langsomme, romslige  tempi for å få alt med. Av og til minnet han nesten om Celibidache. Kanskje er det karakteristisk at det er de eldre dirigentene man kommer til å tenke på når man hører ham. Det er noe fascinerende «old school» over ham, både når han spiller fiolin og når han dirigerer.

Musikerne i BFO likte tydeligvis å spille med en dirigent som har sans for denne delen av repertoaret. De hadde i alle fall en formidabel kveld. Alt var på plass. Sømløse overganger.  Flotte solopartier. Lengsel i strykerne og smell i messingen.  En flott avslutning på to flotte uker.