Et musikalsk triumftog

Bergens Tidende, 13.11.2014

Giuseppe Verdi: Aida

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Edvard Grieg Kor, Bergen Filharmoniske Kor og Collegium Musicums kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Nasjonale Opera og Musikkselskapet Harmonien

Grieghallen

Aida som musikkdramatisk verk uten pyramider og elefanter

En konsertversjon av Aida? Går det an? Er det overhodet mulig å ta frem denne høyspente historien om kjærlighet og plikt og sjalusi i det gamle Egypt og fortelle den, få den til å fungere uten visuelle effekter, uten regissør, uten scenograf? Man skulle ikke tro det. Men Bergen Nasjonale Opera lyktes med det på tirsdag. Til de grader.

Verdi ville – som Wagner – helst gjemme orkesteret helt vekk og oppbygge en lukket, scenisk fiksjon. I Grieghallen var det ingen scenisk fiksjon. Orkesteret satt midt på scenen, det massive koret sto på et stillas mot bakveggen, solistene sto fremme ved scenekanten og sang i moderne konsertantrekk. Og det var ikke en eneste pyramide eller elefant å se i mils omkrets.

Men Verdis musikk var der. Overdådig, dramatisk, stormfull. Og i stormens sentrum sto sopranen Latonia Moore og formet tittelrollen med sin magiske stemme, en stemme som beveget seg sømløst fra mørke, glødende farger i dybden til strålende, blendende fraseringer i toppen og som dekket hele Aidas følelsesregister fra den mest inderlige, kjærlige intimiteten til den villeste fortvilelsen.  

Latonia Moore er Aida. Og har vært det siden sitt sensasjonelle gjennombrudd i rollen på Metropolitan for to år siden. Hun var den selvsagte stjernen denne kvelden. Men hun hadde godt følge og motspill fra resten av solistene. Aidas elskede Radamés ble sunget mandig og kraftfullt av den dynamiske heltetenoren Massimiliano Pisapia med en fysisk sterk stemme som uten problem matchet Latonia Moore i de store utblåsningene. Og mezzosopranen Nino Surguladze imponerte kvelden igjennom med sin flammende intensitet og lidenskap i rollen som kongedatteren Amneris, Aidas sjalu rival.

I andre roller hørte vi barytonen Lester Lynch som Aidas far, kong Amonasro av Etiopia, og bassen Paolo Battaglia som Amneris’ far, kongen av Egypt. Den fryktinngytende ypperstepresten Ramfis ble sunget med naturlig autoritet og overveldende stemmeprakt av bassen Marco Spotti.

I de tradisjonelle oppsetningene av Aida er koret hele tiden på scenen i rollene som prester og prestinner, soldater, slaver, fanger og så videre. I Grieghallen sto sangerne stille og rolig på stillaset sitt og konsentrerte seg om de musikalske oppgavene. Som de løste med bravur. De massive utladningene ble sunget med kraft og synlig entusiasme, og det var fine, vakre detaljer og nyanser i de mer avdempede partiene.

Andrew Litton hadde et øye på hver finger. Han styrte musikerne og fulgte og understøttet solistene og koret. Og fikk sammen med BFO Verdis orkestersats til å gnistre og funkle.

Var det operaen Aida vi så og hørte i Grieghallen på tirsdag? Nei, selvsagt ikke. Det var jo verken pyramider eller elefanter på scenen. Men vi savnet dem egentlig ikke. Vi så og hørte et storslått, musikkdramatisk verk fremført med lidenskap og profesjonalisme. Et musikalsk triumftog.

Serie-mestrene

Bergens Tidende, 05.11.2014

 

Tchaikovsky: The Nutcracker

Neeme Järvi

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Janáček: Orchestral Works, vol. 1

Jean-Efflam Bavouzet, Edward Gardner

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

Nye utgivelser med Bergen Filharmoniske Orkester på platemerket Chandos

Kjøpte du de tre Beethoven-platene med Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra etter hvert som de utkom? Kanskje du skulle ha ventet litt. For nå, bare et par uker etter at Sony utga den siste platen, er alle tre blitt gjenutgitt i en samleboks. Som koster en tredel av hva du opprinnelig betalte.

Vi som fremdeles kjøper musikk i fast, fysisk form, har et dilemma hver gang et plateselskap presenterer en ny serie: Skal vi kjøpe platene etter hvert som de utkommer, eller skal vi vente og satse på at de etterpå blir samlet i en billig boks? Mange av oss gjør visst det første – i alle fall hvis det er snakk om musikk som virkelig interesserer oss. Og når de billige boksene så dukker opp, føler vi oss litt lurt.

På den annen side kan samleboksene jo også gi deg anledning til å samle opp plater du ikke fikk med deg i første omgang. Hvis du for eksempel ikke kjøpte platene med Johan Halvorsens orkesterverk som Bergen Filharmoniske Orkester utga på platemerket Chandos for et par år siden, kan du nå få hele serien i en boks – fire plater med underholdende scenemusikk og et par større, mer ambisiøse verk, skrevet av en god håndverker og profesjonelt fremført av BFO under ledelse av Neeme Järvi.

BFO er i det hele blitt en av platemarkedets seriemestre etter at samarbeidet med Chandos begynte. I tillegg til Johan Halvorsen-serien har de sammen med Neeme Järvi innspilt Johan Svendsens orkesterverk (3 bind) og Tsjajkovskijs ballettmusikk (3 bind). Og sammen med deres kommende sjefdirigent Edward Gardner har de nå startet en serie med Leoš Janáčeks orkestermusikk.

Tsjajkovskij-serien er musikkhistorisk interessant – for i stedet for de korte, redigerte suitene vi vanligvis hører, har Järvi tatt Tsjajkovskijs partiturer og simpelthen lagt musikken i dens opprinnelige, kronologiske orden. På den siste platen i serien som nettopp er utkommet, hører vi «Nøtteknekkeren» i hele sin bredde, en lang musikkgirlander som Järvi og BFO har skåret fri fra den sceniske sammenhengen og formet til et funklende, fargesprakende musikalsk forløp. Det er snertende presist spilt, dramatisk, gnistrende – en frisk og flott musikalsk fortelling. Bedre kan dette visst ikke gjøres.

Og så var det Janáček-serien. Første bind som nettopp er utkommet, viser at BFO og Gardner føler seg hjemme i Janáčeks særpregede univers. Platen starter med en flott, blankpolert fremføring av hans messingtunge «Sinfonietta» og slutter med en sjarmerende suite fra operaen om «Den listige, lille reven». Men platens høydepunkt er «Capriccio» – en miniatyr-klaverkonsert skrevet for en pianist som hadde mistet høyre arm under første verdenskrig. Franske Jean-Efflam Bavouzet spiller den virtuose venstrehåndsstemmen skarpt og spisst, akkompagnert av en fløyte, to trompeter, tre tromboner og en tuba. Resultatet er fire tornete, kantete satser, musikk som ikke lignet noe annet i sin samtid – og som fremdeles virker fascinerende fremmedartet. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 29.10.2014

A Night at Birdland with

Art Blakey Quintet

Blue Note

1954

Den 21. februar 1954 presenterte Art Blakey sin nye kvintett på Birdland – Lou Donaldson på altsax, Horace Silver klaver, Curly Russel bass. Pluss «trompetsensasjonen», 25 år gamle Clifford Brown. Det ble skrevet jazzhistorie den kvelden. Og Rudy van Gelder opptok det hele for Blue Note slik at vi den dag i dag kan høre Blakeys trommer piske blåserne fremover, og høre den unge, selvsikre Brown trekke flammende spor gjennom rommet, kor etter kor, med stor, glansfull messingtone, virtuos teknikk og en harmonisans som setter ham i stand til å vende vrangen ut på ethvert kjent akkordskjema. Folk diskuterer fremdeles hvordan jazzhistorien ville sett ut om han ikke var blitt drept i en trafikkulykke to år senere.

Askese og lidenskap

Bergens Tidende, 29.10.2014

Ketil Hvoslef

Chamber Works No. I

Lawo

Ketil Hvoslefs kammermusikk på plate

Det er litt av et prosjekt plateselskapet Lawo har gått i gang med: All Ketil Hvoslefs kammermusikk skal ut på plate, det meste for første gang. Initiativtakerne er fiolinisten Ricardo Odrizola og pianisten Einar Røttingen som lenge har samarbeidet med Hvoslef. For eksempel hadde de hans klavertrio (2010) på programmet da de og cellisten John Ehde platedebuterte siste år under navnet «Valen Trio». Men nå gjelder det altså hele Hvoslefs omfattende kammermusikalske produksjon – 37 verk innspilt på ni CD-er av Odrizola og Røttingen sammen med musikere fra Griegakademiet og Bergen Filharmoniske orkester.

Verkene på første plate i serien spenner kronologisk fra 1982 til 2001 og presenterer vidt forskjellige instrumentkombinasjoner – «Erkejubel» (1982) er skrevet for messingblåsere og slagverk, «Scheherazade forteller videre» (1986) for fiolin og harpe, «Duo Due» (1993, rev. 1995) for fiolin og cello, «Frammenti di Roma» (1998, rev. 2014) for obo, klarinett og fagott og «Canis Lagopus» (2001) for strykevartett, kontrabass og slagverk.

Platen demonstrerer bredden og de karakteristiske trekkene i Hvoslefs produksjon. Dette er dynamisk, rytmisk drevet musikk, skrevet uten hensyn til herskende strømninger i samtiden. Uttrykket er for så vidt fritonalt, men også sterkt dissonantisk, med instrumenter som braker sammen i krasse effekter. Hvoslef arbeider ofte med minimale motiviske celler, men musikken hans er ikke minimalistisk i vanlig forstand, den er snarere asketisk, nøysom. Men – som for eksempel «Frammenti di Roma» demonstrerer – det er fullt mulig å skape sterk, lidenskapelig musikk ved hjelp av enkle, sparsomme virkemidler. Et flott plateprosjekt som det skal bli spennende å følge. 

Grieg vegg-til-vegg

Bergens Tidende, 25.10.2014

Verk av Edvard Grieg

Camilla Tilling, sopran

Håkon Høgemo, hardingfele

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Urpremiere på interessant visualisering av Griegs «Peer Gynt»

Når Bergen Filharmoniske Orkester feirer stort jubileum, må det naturligvis være Grieg på programmet. Torsdag kveld var det nærmest Grieg-festival, Grieg vegg-til-vegg. Det startet med fire stykker fra Lyrisk suite (op. 54). Og skulle noen være i tvil om at BFO virkelig «kan» denne musikken, kjenner den fra innsiden så å si, så var det bare å slå ørene ut og lytte til strykernes dirrende, lengtende melodilinjer i «Gjetergutt», til de finstilte treblåserne i «Gangar», eller til «Trolltog» som dro snertende og piskende gjennom salen i dirigent Eivind Ådlands stramme, strikse regi.

I neste avdeling gjaldt det sangkomponisten Grieg, her representert med hans tonesetninger av norske dikt. Solisten, den svenske sopranen Camilla Tilling, ga blant annet fine, fortellende tolkninger av Bjørnsons «Fra Monte Pincio» og Ibsens gåtefulle «En Svane» og sluttet med en flott, glansfull utgave av Vinjes «Våren».

Camilla Tilling var med igjen etter pausen, nå som Solveig i Griegs «Peer Gynt». Eller rettere i «Peer Gynt – Løgnenes geografi» – en forestilling skapt i et samarbeid mellom den tyske bildekunstner og scenograf Alexander Polzin og Eivind Aadland.

Forestillingen som er bestilt av BFO og hadde urpremiere på torsdag, tar utgangspunkt i Griegs musikk og Ibsens skuespill. Mer konkret betyr det at orkesteret spiller avsnitt fra Griegs scenemusikk til skuespillet mens en flytende strøm av bilder og animasjoner projiseres opp på to skjermer bak musikerne. På skjermene mikses grafitti-bilder, clip-art, konturtegninger, skabelonfigurer og løsrevne setninger fra Ibsens tekst til et collage-aktig uttrykk med referanser til forrige århundres pop art og street art. Etter hvert begynner bildene å danne et univers – her er et hus, et nedslitt kjøkken, en skog, og her er løpende edderkopper og maur, sand i timeglass, egyptiske skikkelser og mye mer.

Polzin og Aadland kaller «Peer Gynt – Løgnenes geografi» for en «visualisering». Men skjermprojeksjonene «gjenforteller» ikke handlingen i skuespillet. Og de forholder seg heller ikke direkte «illustrerende» til scenemusikken. Det som visualiseres er snarere en rekke, mer eller mindre private, assosiasjoner ­– ikke til Griegs musikk, men til Ibsens fortelling.  

Fungerer det? Ja, til en viss grad. Det oppstår episoder underveis der musikk og bilder arbeider sammen i suggestive forløp. Men selve konstruksjonen der både musikk og bildestrøm forholder seg assosierende til samme fraværende tekst, skaper også en del spenninger mellom musikk og bilde. Og ofte er det bildene som vinner i konkurransen og overdøver musikken.  

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 22.10.2014

Shostakovich

24 Preludes and Fugues

Melodya

1987

I 1950 vant den unge, sovjetiske pianisten Tatiana Nikolayeva en internasjonal klaverkonkurranse i Leipzig med en rekke tolkninger av Bachs preludier og fuger.  Sjostakovitsj som satt i juryen, skrev sine egne preludier og fugaer året etter (op. 87). Han tilegnet dem Nikolayeva. Og hun spilte dem resten av livet. På plateversjonen fra sovjetiske Melodya (1987) spiller hun klart og sterkt, og legger av og til en lett romantisk fargning inn over Sjostakovitsjs asketiske notetekst. Melodya-platene har i ettertid fått status som standardreferanse i dette repertoaret. De har vært distribuert av flere europeiske plateselskaper. For tiden ligger de en boks med 3 cd’er som kan kjøpes for en billig penge via Naxos.     

En gitarist på reise

Bergens Tidende, 22.10.2014

Havana, Rio, Moscow

Stein-Erik Olsen, gitar

Terje Mikkelsen, dirigent

Academy of St Martin in the Fields

Et imponerende plateprosjekt, gjennomført med energi og musikalitet

I Stein-Erik Olsens diskografi finner du verk for sologitar og for ulike duo- kombinasjoner. At han helt siden starten av karrieren også har hatt både eldre og nyere gitarkonserter på repertoaret sitt, er det er ingen spor av. Men diskografiens bilde av Olsen som sologitarist eller stillfarende kammermusiker, kommer til å endre seg nå. For bak tittelen på hans nyeste plate – «Havana, Rio, Moscow» – gjemmer seg tre moderne konserter for gitar og orkester, innspilt i Londons ærverdige Abbey Road Studio sammen med Academy of St Martin in the Fields under ledelse av Terje Mikkelsen og med legendariske Arne Akselberg bak spakene i kontrollrommet. Et imponerende plateprosjekt, gjennomført med energi og musikalitet.

Tittelens «Rio» refererer til brasilianske Heitor Villa-Lobos, den eldste av de tre komponistene som er representert på platen. Han skrev i 1951 en konsert for gitar og et lite orkester og tilegnet verket spanske Andrés Segovia, datidens førende gitarist. Verket var opprinnelig tenkt som en fantasi i tre satser, men Segovia ville ha en skikkelig konsert med innlagt kadens. Derfor har Villa-Lobos lagt inn en serie blanke takter og noen tempoangivelser mellom andre og tredje sats. Hva som skal skje her, må solisten selv finne ut. Resten av verket har alle de trekkene som karakteriserer den sene Villa-Lobos’ gitarmusikk: bittersøte melodier, frodige virtuose gitarutflukter og rytmiske akkordslag – musikk skrevet av en komponist som kjenner instrumentet ut og inn, spilt av en velopplagt Stein-Erik Olsen som fanger alle de melankolske, søramerikanske stemningene og folder seg fritt og blomstrende ut i den åpne, improviserende kadensen.

    

«Havana» viser til Concerto Elegiaco, en av den kubanske komponisten Leo Brouwers mange gitarkonserter. Den er skrevet i 1986 og tilegnet den engelske gitaristen Julian Bream. På 1960-tallet var Brouwer kjent som Cubas førende modernist. Han skrev musikk inspirert av polske avantgardekomponister og europeisk, seriell musikk. Men da Concerto Elegiaco ble til, hadde han for lengst avsverget sine radikale holdninger. Musikken hans var blitt «ny-enkel». Han arbeidet med folkelige musikkformer og han gjenopptok klassiske eller neo-romantiske mønstre – og som man hører det i Stein-Erik Olsens fine tolkning går det tydelige forbindelseslinjer fra Concerto Elegiaco og bakover til Villa-Lobos og den søramerikanske gitartradisjonen. At det faktisk er 35 år som skiller de to konsertene, kommer først og fremst til uttrykk i Brouwers orkestersats og i hans ekspressive bruk av slagverk.

Med platens tredje verk forlater vi Sør-Amerika. «Moscow» refererer til den russiske komponisten og gitaristen Nikita Koshkin, men tittelen på verket hans er «Bergen Concerto» – for konserten er tilegnet Stein-Erik Olsen. Koshkins orkestersats er skrevet i en lett tilbakeskuende, neo-romantisk stil med «russiske» referanser. Til gjengjeld er gitarstemmen et festfyrverkeri av musikalsk fantasi, et flott, humørfylt stykke musikk skrevet av en komponist som kjenner instrumentet og dets utfordringer. Og spilt av en gitarist som tydeligvis liker utfordringene. Gitarstemmen er sikkert utrolig vanskelig å spille, men Stein-Erik Olsen får alt til å høres helt enkelt og naturlig ut. 

Musikalske personligheter

Bergens Tidende, 21.10.2014

Finale i The International Edvard Grieg Piano Competition

Miguel Harth-Bedoya, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergenske Joachim Carr gjorde rent bord i Grieg-konkurransen

Først var de 24. Så var de tolv, så seks. Til sist var det bare tre igjen, tre unge pianister som hadde overlevd den harde silingen i den internasjonale Grieg-konkurransen på Troldhaugen. I går var tiden kommet til å presentere de tre finalistene på konsert i Grieghallen som solister sammen med BFO og den peruanske dirigenten Miguel Harth-Bedoya.  Svensk-danske Peter Friis Johansson og bergenske Joachim Carr hadde begge valgt å spille Robert Schumanns klaverkonsert, mens russiske Arseny Tarasevich-Nikolaev presenterte seg med Griegs klaverkonsert.

Det ble flere timer med klaverspill. Og så var resultatet endelig klart: Overveldende seir til vår lokale deltaker. Joachim Carr fra Fana gjorde rent bord. Han vant publikumsprisen. Han vant BFOs egen pris. Og han vant den internasjonale juryens førstepris i hovedkonkurransen. 

Musikalske konkurranser er ikke som andre konkurranser. Her er ingen eksakte, konkrete målestokker. Det gjelder ikke om å kunne spille raskest, høyest, lengst og komme først over målstreken. Fysiske og tekniske ferdigheter er nødvendige, men ikke tilstrekkelige betingelser. Men hva er det da som avgjør hvem som vinner? Hva er det som i går fikk publikum og orkester og jury til å komme frem til presist samme resultat?

Selvsagt dreier det seg om musikernes evne til å forme, frasere, tolke stoffet. Men trolig dreier det seg også om musikalsk personlighet, om det bildet de projiserer av seg selv i spillet. I Joachim Carrs tilfelle var dette bildet først og fremst preget av ro og myndighet. Han spilte Schumann-konserten med flott, avrundet klang, med delikate detaljer og kraft i de store utladningene – en romantisk klaverkonsert, ja vel, men fortolket gjennom en moderne bevissthet, spilt uten omsvøp, av en selvstendig, selvsikker pianist.

Peter Friis Johansson som vant tredjeprisen i hovedkonkurransen, hadde mange av de samme kvalitetene i sin tolkning av Schumann-konserten, men ikke samme ro og autoritet som Carr. Han spilte mer innad mot orkesteret, lyttende, følsom overfor ørsmå endringer i klang og tempo, noe som av og til ga tolkningen hans et litt nervøst preg.

Arseny Tarasevich-Nikolaev som vant 2. pris i hovedkonkurransen var en helt annerledes musikalsk personlighet – storslått, dramatisk. Hans Grieg var teknisk briljant og fargesprakende med omhyggelig utarbeidede detaljer og stor musikalsk gestikk. Det skal bli spennende å følge Tarasevich-Nikolaev fremover i karrieren. Han er bare 21 år, men spiller allerede i den gamle, grandiose stilen.

BFO og Miguel Harth-Bedoya som støttet fint opp om de unge solistene underveis, innledet konserten med et nyskrevet stykke av Olav Anton Thommessen, en spøkefull «Mikrofantasi over Griegs a-moll» med Jarle Rotevatn som solist. Og konserten sluttet med to utdrag av Harald Sæveruds Peer Gynt Suite nr. 1.

Arve Tellefsen var en hyggelig, morsom konferansier – og måtte som innbitt Rosenborg-fan selvsagt harselere over Branns siste tap.  

Å se og høre landskaper

Bergens Tidende, 18.10.2014

Gjenhør med Ry Cooders filmmusikk

Kameraet svever over et goldt, avsvidd landskap. Langt borte kommer en mann gående. En ørn lander på en klippe. Mannen stanser, ser opp. Og her får vi det første nærbildet av Travis, en ustelt mann i nedslitt dress. Han virker forvirret, desorientert. Han forsøker å drikke vann av en tom plastdunk. Så går han videre.

Alle som har sett Wim Wenders' film Paris, Texas (1984) husker trolig denne merkelige åpningssekvensen der Travis, spilt av Harry Dean Stanton, kommer snublende inn i fortellingen, en mann med hukommelsestap, på leting etter en glemt fortid. Og de fleste husker trolig også – eller husker kanskje især – lyden av Ry Cooders bottleneck gitar som i denne scenen nærmest smelter sammen med det døde ørkenlandskapet og som i resten av filmen følger Travis med langsomme, klagende blues-fraser.

Platen med lydsporet til Paris, Texas ble en av årets bestselgere i 1985, og siden er musikken kommet i stadig nye opptrykk, både på cd og vinyl. Nå er den her igjen, denne gang i boksen Soundtracks sammen med Cooders lydspor til seks andre filmer. Han debuterte som filmkomponist i 1980 og i perioder har filmmusikk vært langt viktigere for ham enn konserter og plateprosjekter. Soundtracks-boksens sju lydspor fra 1980 til 1992 dekker derfor bare en liten del av filmmusikken hans. Til gjengjeld var det i denne perioden han etablerte seg som filmkomponist – og brøt de fleste av de vedtatte reglene.

God filmmusikk er musikk du ikke hører – dette var grunnregelen for de gamle filmfolkene i Hollywood. Musikken skulle være en farge, et virkemiddel som diskre understøttet og understreket fortellingen. Cooders musikk er annerledes. Wim Wenders sa engang at det er som om Paris, Texas er opptatt med kamera og gitar. Det er et godt poeng. For Cooders gitar er nettopp ikke diskre, verken i denne eller andre filmer, musikken hans ligger alltid helt fremme i forgrunnen, «ovenpå» bildene så å si, som en insisterende stemme det er umulig å ignorere. Walter Hill som brukte Cooders musikk i mange filmer på 1980-tallet, var inne på noe tilsvarende da han sa: «I motsetning til hva som er vanlig i Hollywood, understreker Ry ikke det dramatiske øyeblikket. Han fyller ut omgivelsene og stemningen med musikk».

Cooder sa en gang beskjedent at det bare dreier seg om «å se filmen og spille noe». Men det avgjørende er selvsagt hva han ser i filmen og hva han hører når han ser. I andre intervjuer har han fortalt at han alltid forbinder musikk med konkrete miljøer og steder og landskaper. Det er åpenbart denne forestillingsevnen som setter ham i stand til å se og «fylle ut» filmfortellingens miljøer med musikk. Eller som han sa om Paris, Texas: «Jeg så filmen og det hele hørtes ut som Ess-dur».

Soundtracks-boksen er full av eksempler på Cooders veldig konkrete, nesten fysiske sammenkobling av musikk og miljø. Den første filmen han laget musikk til, var Walter Hills The Long Riders (1980), en avromantisert, voldelig versjon av westernmyten om Jesse James og hans bande. Her forlot rockemusikeren og bluesgitaristen Cooder resolutt sitt vante musikalske territorium og «fylte ut» det historiske westernlandskapet med pastisjer av 1800-tallets amerikanske dansemusikk spilt på banjo, mandolin og fiolin.  I mange av de senere filmene fra 1980-tallet knytter han andre typer folkelig, amerikansk musikk til steder og landskaper. For eksempel etterligner han gitarlegenden Duane Eddys karakteristiske «twangy» stil i musikken til Michelle Mannings Blue City (1986) om vold og korrupsjon i en lille by i Florida. I Louis Malles Alamo Bay (1985) som handler om konflikter mellom amerikanske fiskere og vietnamesiske innvandrere i Texas, mikser han sørstatsblues med asiatisk modalmusikk. Og i Walter Hills fortelling om gjengkriminalitet i Trespass (1992) mikser han lyden av sin bottleneck gitar inn i eksperimentelle storbyklanger.

Walter Hills Crossroads (1986) har et av Cooders aller beste lydspor. Filmen handler om møtet mellom en ung, hvit gitarist fra New York og en gammel svart musiker i sørstatene – en historie som enda en gang gir Cooder anledning til å fylle store, åpne landskaper med storslått blues. En ekstra attraksjon er at lydsporet inneholder opptak av den gamle, blinde bluessanger og munnharmonikaspiller Sonny Terry i vakkert samspill med Cooders gitar – nesten som en forsmak på Cooders senere arbeide med å oppspore og dokumentere gamle, glemte musikere, et arbeid som blant annet resulterte i hans og Wim Wenders prisbelønnede dokumentarfilm fra 1999 om de gamle musikerne i Havanas Buena Vista Social Club.

Tre stemmer

Bergens Tidende, 15.10.2014

Tre Voci

ECM New Series

Kammermusikk i uvant format

Bratsjisten Kim Kashkashian er alltid på farten, alltid på leting etter nye musikalske muligheter hinsides det tradisjonelle repertoaret. Denne gang har hun funnet frem kammermusikk i et nokså uvant format. Tre Voci, «tre stemmer», er navnet på den nye platen og også på trioen som hun driver sammen med harpenisten Sivan Magen og fløytenisten Marina Piccinini. De møttes for et par år siden på en festival der de spilte Debussys Sonate for fløyte, bratsj og harpe (1915), og siden har de fortsatt samarbeidet. Men finnes det da overhodet annet for denne aparte besetningen enn nettopp denne ene sonaten av Debussy?  Vel, det finnes i alle fall nok til å fylle en hel plate.

Debussys sonate er selvsagt med. Den er skrevet kort tid før hans død, og skiller seg fra de tidligere verkene ved sitt stille, avdempede uttrykk og den frie, assosierende formen. Tre Voci spiller sonaten med fin sans for Debussys klanglige raffinementer. Og underveis oppstår det såre, melankolske stemninger når Kashkashians mørke bratsj og Piccininis fløyte smelter sammen i det dype registeret.

Japanske Tōru Takemitsus «And then I knew 'twas Wind» bruker en tonerekke fra Debussys sonate som utgangspunkt for serier av klanger og ørsmå fraser og gester. Mens dette delikate verket ligger ganske tett på Debussy, går Sofia Gubaidulina i helt andre retninger i platens tredje verk. Det er referanser til orientalsk musikk i hennes «Garten von Freuden und Traurigkeiten», men først og fremst skaper hun ved hjelp av instrumentenes overtoner og Kashkashians nesten uhørlige bratsj en insisterende, lavmælt klangverden som ikke ligner noe annet i tiden. Trioen Tre Voci ligner heller ikke noe annet. Vi får se om de klarer å finne frem andre verk til denne uvanlige instrumentkombinasjonen.  

I remiksingens tidsalder

Bergens Tidende, 08.10.2014

Steve Reich

Radio Rewrite

Nonesuch

Et vellykket eksempel på remiksing på tvers av musikalske grenser

«Folk som tar musikkutdannelse i dag, er ikke lenger tvunget til bare å like Beethoven – de kan også like Radiohead. Og de gjør det» – sa Steve Reich siste år da han presenterte «Radio Rewrite», en ny komposisjon inspirert av Radioheads musikk.

Reich har alltid mast om at samtidskomponister burde arbeide med rockemusikalsk materiale. Selv har han nesten aldri gjort det. Et av de eneste, tidligere forsøk er hans «Electric Counterpoint» fra 1987 der en elgitarist spiller live mot båndopptak av ni andre gitarstemmer. Det var Pat Metheny som spilte alle stemmene da stykket ble utgitt på plate, og med tiden har denne versjonen fått en viss utbredelse blant indierockere og elektronikafolk. Et hjemlig eksempel er Røyksopp som på sin hjemmeside presenterer lydeksperimenter basert på materiale fra stykket.

Reich hørte Radioheads gitarist Jonny Greenwood spille «Electric Counterpoint» på en festival i Polen i 2011. Greenwood hadde – som Metheny i sin tid – selv spilt inn alle gitarsporene på tapen, noe som imponerte Reich. På dette tidspunktet kjente han tilsynelatende verken Greenwood eller Radiohead, men han ga seg til å lytte til musikken deres. Og endte så med å flette noe av materialet inn i et bestillingsverk til London Sinfonietta. Resultatet ble «Radio Rewrite» – som London-ensemblet spilte på Festspillene i år. Nå er det anledning til å høre stykket igjen, denne gang på plate, spilt av det amerikanske samtidsensemblet Alarm Will Sound under ledelse av Alan Pierson. På platen hører vi også Jonny Greenwood spille sin versjon av «Electric Counterpoint». Og den amerikanske avantgarde-pianisten Vicky Chow fra Bang on a Can spiller «Piano Counterpoint», en versjon av et Reich-stykke fra 1973.

Det er store avstander i tid mellom de tre verkene på denne platen. Og også merkbare musikalske forskjeller. De to Counterpoint-stykkene fra 70- og 80-årene er «klassisk» Reich: durende, insisterende komposisjoner basert på enkle fraser som gjentas med ørsmå forskyvinger slik at det etter hvert oppstår skjeve rytmiske mønstre og kantede harmoniske forløp. Reich bruker tilsvarende resirkuleringsteknikker i «Radio Rewrite», men det er noe mer i spill – og på spill – her. Riktignok er det ikke mange direkte lån fra Radiohead i dette stykket – du gjenkjenner kanskje en akkordrekke fra «Everything in Its Right Place», et par melodistumper fra «Jigsaw Falling into Place», men ikke mye mer. Til gjengjeld er det klanglige assosiasjoner til gruppens musikk og tydelige ekkoer av deres elektroniske lag-på-lag konstruksjoner. Og – vel så interessant – det er en bredde i uttrykket som var nokså uvant i Reichs tidligere verk. Det er som om Radioheads avslappede holdning til materialet og deres stillferdige, uimponerte kobling av uvante, uregelmessige taktarter og sangbare rock-fraser har fått noe til å løsne i 78-åringen Reich.

«Nå, i det tidlige 21. århundre, lever vi remiksingens tidsalder der musikerne tar samples av annen musikk and mikser dem inn i deres egen lyd», sa Reich da platen ble lansert nå nylig. «Radio Rewrite» er et vellykket eksempel på remiksing på tvers av musikalske grenser. Stykket har en lekende kompleksitet som klinger annerledes, friere, enn det sammenbitte, mekanisk pumpende uttrykket som kjennetegner mange av Reichs tidligere verk.

Nattstemninger

Bergens Tidende, 01.10.2014

Matthias Goerne

Wanderers Nachtlied

Schubert Edition vol. 8

Harmonia Mundi

Matthias Goerne finner nye stemninger og sammenhenger i Schuberts sangskatt

Det er etter hvert et kvart århundre siden pianisten Graham Johnson og plateselskapet Hyperion begynte å utgi Schuberts samlede lieder. Resultatet ble 30-40 cd’er. Alle tidens førende sangere deltok. Og det ble også plass til nye talenter. For eksempel skapte den unge, tyske barytonen Matthias Goerne sensasjon med sin tolkning av Winterreise.

Goerne har sin egen Schubert-serie nå. Han og plateselskapet Harmonia Mundi er nådd til bind 8 og det er planen at det skal bli 12 til slutt. Selv om en del av bindene inneholder 2 cd’er er det klart at Goerne aldri vil kunne dekke hele Schuberts verk. Han har heller ikke noe ønske om å gjøre Hyperion-utgaven kunsten etter. Han går i stedet på oppdagelse blant sangene, han oppsporer tekstlige sammenhenger, finner felles stemninger og følelsesuttrykk på kryss og tvers av Schubert-kronologien. Og skaper plater der de enkelte sangene belyser hverandre, både musikalsk og tekstlig.

I bind 8 – som inneholder 2 cd’er – dreier det seg om nattstemninger. Og er det noe Goerne kan, så er det å fremstille romantikkens melankolske og vemodige univers. Stemmen hans er mørk og fløyelsmyk, hans legato-frasering er uten konkurranse. Han går dypere i tekstene enn noen annen av tidens Schubert-sangere. Og han er ikke redd for å velge ekstreme tempi for å få tekstlige eller musikalske poenger frem. At han også er den store fortelleren blant tidens liedsangere, hører vi når han «spiller» og karakteriserer alle de forskjellige rollene i kjente verk som «Der Tod und das Mädschen», «Der Zwerg» og «Heidenrösslein».

Han akkompagneres innforstått av sine to faste pianister – Helmut Deutsch på første cd, Eric Schneider på den andre.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 24.09.2014

József Szigeti, Béla Bartók

Hungaroton

1940

På dette historiske opptaket hører vi komponisten Béla Bartók i rollen som pianist sammen med den ungarske fiolinisten József Szigeti på konsert i Washingtons Library of Congress en aprildag i 1940. På programmet står Beethovens Kreutzer-sonate, Debussys fiolinsonate samt to av Bartóks egne verk – den andre fiolinsonaten og Rapsodi for fiolin og klaver nr. 1. De amerikanske kritikerne syntes Bartók spilte tørt og kantet, og at verkene hans var uforståelige og formløse. Vi som lytter i dag, hører en Bartók som i tett samspill med Szigeti presenterer en meget personlig tolkning av egne verk. Og vi hører samtidig merkelige, uventede forbindelser mellom komponisten Bartók og to så umiddelbart forskjellige komponistkolleger som Beethoven og Debussy. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 17.09.2014

Visa på annorlunda vis

Art Farmer Quartet med Jim Hall

Atlantic

1964

Året er 1964. Art Farmer er på Sverigesturne med kvartetten sin. Og blir inspirert av Jan Johanssons «jazz på svenska». Resultatet blir en plateinnspilling med seks svenske folkeviser i enkle, skisseaktige arrangementer. Farmer selv spiller flygelhorn med myk, mørk tone. Jim Hall støtter opp med diskrete gitarakkorder og blomstrende, skjeve soloer. Steve Swallows akustiske bass synger i bakgrunnen. Og Pete La Roca romsterer med trommene sine og sparker musikken fremover. Seks lavmælte, såre versjoner av svenske folketoner, kongenialt tolket som storbyblues av amerikanske jazzmusikere. Opprinnelig het platen «Visa på annorlunda vis». I dag finner du den under navnet «From Sweden with Love».  

Ved reisens slutt

Bergens Tidende, 17.09.2014

Leif Ove Andsnes

Mahler Chamber Orchestra

The Beethoven Journey

Piano Concerto No.5

Choral Fantasy

Sony Classical

Andsnes avslutter sitt Beethoven-prosjekt med fin, stram tolkning av Keiserkonserten

Da Leif Ove Andsnes og Mahler Chamber Orchestra presenterte tredje etappe av «Beethoven Journey» på Festspillene i år, var reisen for så vidt allerede avsluttet. I alle fall reisen som plateprosjekt. Tidligere på uken hadde de spilt samme program på den årlige musikkfestivalen i Prag. Sonys teknikere var på plass i salen. Og nå, snaue fire måneder etterpå, får vi så resultatet på plate: Beethovens 5. klaverkonsert («Keiserkonserten») og Fantasi for klaver, kor og orkester («Korfantasi», op. 80), opptatt live i Rudolfinum, Prags gamle, ærverdige konserthus.

Det er trolig ikke den helt store forskjellen mellom det vi hørte i Grieghallen den gang i mai og det vi hører nå i konsertopptaket fra Prag. Men likevel. Selve plateformatet får oss til å lytte på en annen måte. Kanskje hører vi også mer når vi ikke må forholde oss til synsinntrykket av Andsnes som både er solist og dirigerer orkesteret fra klaverkrakken. Eller kanskje er liveopptaket fra Prag redigert slik at det er blitt en annerledes balanse mellom solist og orkester. Under alle omstendigheter står Mahler Chamber Orchestra tydeligere i platens lydbilde. Og virker også som en sterkere, mer kontant motvekt til Andsnes enn jeg husker dem fra Grieghallen.

At det er et kammerorkester som spiller her, hører vi fra første takt – eller rettere i de første hundre taktene. Den lange orkesterinnledningen til Keiserkonserten er stramt formet og fremstår nesten som et selvstendig verk. Lyden er lett, slank med delikate strykerklanger og elegante solistiske detaljer i horn og treblåsere. Så bryter Andsnes igjennom med lange girlander av triller og løp. Og møtes av et orkester som har tilstrekkelig muskelkraft til å gi det virtuose pianistiske festfyrverkeriet motspill.

Det innforståtte samspillet mellom Andsnes og orkesteret fortsetter i andresatsen der stemmene fletter seg sammen og glir innover hverandre slik at det ofte er vanskelig å si hva som er forgrunn og bakgrunn eller hvem som akkompagnerer hvem. Men i tredjesatsen er det ingen tvil. Helt fra de første nølende, prøvende frasene i klaveret er det Andsnes som driver verket – med en djerv, kontant tolkning av Beethovens humoristiske Rondo.

Fra konserten i Grieghallen husker jeg roen og stilheten i Andsnes’ tolkning av andresatsen. Det er et tilsvarende stille, åndeløst sted i opptaket fra Prag – nå i tredjesatsen, helt mot slutten der Andsnes og en ensom pauke legger musikken til hvile før orkesteret smeller til med den store, avsluttende eksplosjonen.

Her kunne platen og «The Beethoven Journey» for min del gjerne slutte. Men nå ble det i stedet kor ved reisens slutt – Beethovens Korfantasi med Andsnes, Mahler Chamber Orchestra og Prags Filharmoniske kor ledet av Lukas Vasilek. Det er ikke noe å si på fremførelsen, men plassert etter den fine, stramme tolkning av Keiserkonserten, kommer dette merkelige, litt leddløse verket uunngåelig til å virke som et antiklimaks.

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 10.09.2014

GO!

Dexter Gordon

Blue Note

1962

Dexter Gordon mente selv at GO! var hans beste plate. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Rytmegruppen – Sonny Clark (klaver), Billy Higgins (trommer), Butch Warren (bass) – var, som han sa, «så tett på det perfekte som det er mulig». Repertoaret var et lykkelig miks av originalkomposisjoner, standards og ballader. Gordon selv hadde full kontroll over tenorsaksofonen sin. Han var i toppform, fysisk og psykisk, en uuttømmelig kilde av musikalsk fantasi, av sitater og ville assosiasjoner. Han var energisk, intensiv i uptempo-numrene. Og hadde all verdens tid når han fikk balladene til å blomstre med sin karakteristiske hengende frasering. Seks numre, 5-7 minutter hver. LP-formatet satt. Stramt, godt. 

En fest for øret

Bergens Tidende, 10.09.2014

Nelson Freire

Radio Days

The Concerto Broadcasts 1968 – 1979

Decca

Radioopptak med pianisten som ikke ville i platestudiet 

Den brasilianske pianisten Nelson Freire fyller 70 i neste måned. Han debuterte internasjonalt i 1957 og ble i løpet av 1960-tallet berømt for sine tolkninger av de store klassikerne. Han har alltid likt å spille konsert, men var lenge merkelig sky og tilbakeholdende når det gjaldt plateinnspillinger. På platemarkedet var han nesten ukjent inntil 1990-åra. Og det var først da han fikk kontrakt med Decca i 2001 at han ble et navn for et større publikum.

Hvordan spilte han før den tiden? Det hører vi på «Radio Days», en dobbelt-cd med europeiske live-opptak fra perioden 1968–1979, utgitt i anledning den kommende bursdagen. På programmet står Chopins, Tsjajkovskijs og Prokofievs første klaverkonserter, Liszts andre og Rakhmaninovs tredje pluss et kort stykke for klaver og orkester av Robert Schumann. Det er snakk om gamle radioopptak, så lyden er ikke helt optimal. Og selv om de europeiske radioorkestrene generelt holder høy standard, er det av og til steder der ikke alt er på plass. På plass er derimot Freire selv. Han spiller disse skremmende klavermastodontene lydhørt og kraftfullt, med overveldende klangrikdom og sublim fraseringskunst. Teknikken hans er formidabel, men han spiller aldri for å vise den frem, han bruker den alltid i musikkens tjeneste. «Radio Days» er en fest for øret.

Freire har alltid hatt et særlig godt grep om Liszts musikk – kanskje fordi han som barn ble undervist av to lærere som selv var blitt undervist av en Liszt-elev. Under alle omstendigheter er Liszt–konserten et av Decca-utgivelsens høydepunkter, en blomstrende, perlende tolkning opptatt i 1979 med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks og Eleazar de Carvalho.

Fremad til Bach

Bergens Tidende, 03.09.2014

Igor Levit

Bach

Partitas

Sony Classical

Igor Levit med finslipte nytolkninger av Bachs partitaer

Det gikk lenge rykter om den unge, russisk-tyske pianisten Igor Levit. Ennå før han hadde avlagt avsluttende eksamen på konservatoriet i Hannover, kunne man lese i Frankfurter Allgemeine Zeitung at han var en av dette århundres største pianister. Og da han platedebuterte siste år med Beethovens fem siste sonater på en dobbelt-cd, ble det internasjonalt medieoppstuss og allmenn kritikerbegeistring. Nå kommer så andreplaten hans, også denne gang en dobbelt-cd. Nå er det Bach det gjelder, og – som det var tilfellet med Beethoven – velger Levit å gå direkte til den vanskeligste, den mest utfordrende delen av verkfortegnelsen, nærmere bestemt de seks partitaene (BWV 825-830) fra 1731, de første verkene Bach selv fikk trykt.

Bach kalte notetrykket for «Clavir-Übung» – klaver-øvelse. På tittelbladet tilbydde han kjente danseformer ispedd «andre galanterier» til underholdning og adspredelse. Men dette er ikke pedagogiske øvelser for musikkelever, langt fra. De gamle dansesatsene er gjennomkomponert etter alle kunstens regler, og «galanteriene» viser seg å være en overdådighet av nye satsformer der Bach briljerer med stadig nye stilarter og teknikker, med finurlige påfunn og overraskende vendinger. Hans «Clavir-Übung» er et storslått musikalsk prosjekt, beregnet til å presentere alle hans ferdigheter for et større tysk publikum.

Mange pianister begynner først å spille denne musikalske mastodonten når de har nådd en viss alder. Men Igor Levit går til saken i bevisstheten om at han allerede nå har noe å si, noe å tilføye. Foredraget hans er flytende og glassklart, med tydelig artikulasjon av enkeltstemmene og fin fornemmelse for tempo. I mange satser spiller han litt langsommere, litt mer dvelende enn vi er vant med. Andre ganger forhøyer han spenningen slik at for eksempel de avsluttende, virtuose gigue-satsene fyker forbi i rasende fart.

Levits Bach-tolkninger er en imponerende, teknisk prestasjon. Men de er mer enn det. Mye mer. Hva det er som virkelig løfter tolkningene, antyder Levit selv i tekstheftet med en referanse til Robert Schumann.

En gang i 1840 skrev Schumann til en venn at alle samtidens tyske romantikere musikalsk sett sto Bach langt nærmere enn Mozart. «Den dype kombinatorikken og alt det poetiske og humoristiske i den nyere musikken stammer først og fremst fra Bach», fastslo han. Igor Levit bruker dette brevet til å si noe om sitt eget forhold til Bach. For ham – som for Schumann – er Bach grunnleggeren, komponisten som allerede i barokkens tidlige 1700-tall åpner de musikalske mulighetene som 1800-tallets klaverkomposisjoner er basert på.

På de to platene fortolker Levit Bach i dette fremadrettede perspektivet. Selvsagt er det barokkens former og teknikker, vi hører. Men vi hører også at det ligger flyktige stemninger og vare følelser i disse satsene, en sår sensibilitet som vi er vant til å forbinde med langt senere klavermusikk. I Levits finslipte, meditative tolkninger forvandler Bachs barokksatser seg til små levende, uttrykksfulle karakterstykker. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 03.09.2014

Bach: Partitas no. 5 & 6

Glenn Gould

Columbia Masterworks

1957

Kanadiske Glenn Gould platedebuterte i 1956 med en innspilling av Bachs Goldbergvariasjoner. Resten er historie. Klassisk musikk fikk sin første, store bestseller, og Gould selv ble internasjonal superstar over natten. Året etter utga han to Bach-Partitaer, og siden ble det mye annet Bach, alt sammen spilt på moderne Steinway-flygel. I mange årtier fremover var det Goulds plater som var selve gullstandarden når det gjelder Bach. I dag, mer enn 30 år etter hans død, er det andre Bach-fortolkere som preger mediebildet. Men de gamle Gould-platene er ikke blitt uaktuelle av den grunn. Den sylspisse fraseringen, det gjennomsiktige, kontrapunktiske stemmevevet, de spenstige tempovalgene – alt er på plass. Goulds karakteristiske, særpregede spillestil fungerer fremdeles. 

Grieg på gamle og nye måter

Bergens Tidende, 27.08.2014

Edvard Grieg

Holberg Variations

Simax

Tre versjoner av Holberg-suiten

Er det plass til enda en innspilling av Griegs Holberg-suite? Plateselskapet Simax mener det. Og utgir hele tre versjoner av verket. I tillegg til orkesterversjonen spilt av strykeorkesteret 1B1 fra Stavanger under ledelse av Jan Bjøranger får vi klaverversjonen spilt av Christian Ihle Hadland. Og til sist kommer suiten i en fri, moderne tolkning som pianisten og arrangøren Erlend Skomsvoll har utviklet i samarbeid med 1B1.

Klangen i strykerversjonen virker av og litt snever, litt lukket, og noen av de raske satsene har et visst hektisk preg. Men alt i alt er dette en nøktern, streit tolkning – som dog neppe vil være noen alvorlig konkurrent til den spreke versjonen med Det Norske Kammerorkester som Simax utga siste år. Derimot er Hadlands virtuose tolkning av klaverutgaven uten konkurranse. «Fra Holbergs tid. Suite i gammel stil» – kalte Grieg verket. Det var det tidlige 1700-tallets musikk han ville imitere. Og Hadland rammer helt presist den galante og elegante stemningen i Opplysningstidens musikk – med delikate, lekende passasjer i de raske satsene og følsom ettertenksomhet i de langsomme. Bedre kan Griegs klaverversjon visst ikke spilles.

Holberg-suiten er, sier Bjøranger, det «mest ihjelspilte verket for strykere som finnes». Erlend Skomsvolls bidrar med et lite gjenopplivningsforsøk. Han sprenger de fem satsene i filler, legger fillene inn over hverandre, sper til med litt klaverimprovisasjon og skaper en slags kollasj der ekkoer av Griegs musikk kolliderer med annerledes, nyere klanger. Det er avsnitt i denne kollasjen som fungerer utmerket, blant annet en dekonstruert versjon av Air-satsen. Men det er også mye usammenhengende, rådvill musikalsk tomgang. Og som helhet har Skomsvolls versjon et noe tilfeldig, desorientert preg. 

Fra platesamlingen

Bergens Tidende, 20.08.2014

Schumann: Complete Works for Piano Trio

Leif Ove Andsnes, Christian Tetzlaff, Tanja Tetzlaff

EMI Classics

 2011

Robert Schumanns 6 Etyder i kanonisk form (op. 56) stammer fra en periode på 1840-tallet da han studerte kontrapunktisk teknikk. Han skrev etydene for pedalklaver, og pianisten Theodor Kirschner transkriberte dem senere for klavertrio. Etydene er sjeldent blitt innspilt på plate. Den – etter min mening – beste trioversjonen er bare et par år gammel: Det er Leif Ove Andsnes som spiller sammen med Christian og Tanja Tetzlaff på henholdsvis fiolin og cello. Schumann skrev etydene etter alle den kontrapunktiske kunstens strenge regler, men Andsnes-trioen spiller dem med stor, saftig, erkeromantisk klang og får dem til å flyte fritt og lekende. I tillegg rommer platen fabelaktige tolkninger av Schumanns tre «vanlige» klavertrioer. 

Ild og aske

Bergens Tidende, 20.08.2014

Aschenmusik

Robert Schumann

Heinz Holliger

ECM New Series

Meditasjoner over Schumanns tapte verk

Da Robert Schumann døde i 1856, etterlot han en masse som «overhodet ikke var verdt å utgi» – skriver husvennen Johannes Brahms i et brev 35 år senere. Og tilføyer: «Det er ikke mer enn et par uker siden fru Schumann brente et hefte med hans cellostykker fordi hun fryktet at de ville bli utgitt etter hennes død». Helligbrøde, musikalsk vandalisme – mener oboisten, komponisten og Schumann-kjenneren Heinz Holliger. Han ble så forferdet og opprørt over denne historien at han i 2003 skrev «Romancendres», et verk for cello og klaver – som ikke er et forsøk på å rekonstruere Schumanns hefte, men derimot en lavmælt, tørr og knitrende meditasjon over den brente musikken.

ECM utga «Romancendres» sammen med andre av Holligers verk i anledning hans 70 års bursdag i 2009. Nå kommer det igjen på plate, også denne gang på ECM, men nå omgitt av en – temmelig rar – bukett av Schumann-verk. Holliger og pianisten Anton Kernjak spiller en blomstrende, strømmende versjon av Schumanns Tre romanser for obo og klaver (op. 94). Dette er det eneste «riktige» Schumann-verket på platen. Resten er transkripsjoner.  Det begynner med Holliger og Kernjak som sammen med cellisten Anita Leuzinger kjemper om plassen i en bearbeidning av Seks kanoniske stykker (op. 56), et verk som opprinnelig var skrevet for pedalklaver. Senere hører vi Schumanns bidrag til den såkalte FAE-sonate med Holligers obo d’amore som erstatning for fiolinstemmen. Og Leuzinger og Kernjak – som underveis spiller en lavmælt, finstemt utgave av Holligers modernistiske «Romancendres» – avslutter med platens mest vellykkete Schumann-transkripsjon: hans fiolinsonate (op. 105) i en versjon for cello som han selv hadde sanksjonert.