Musikalsk reformasjon

Bergens Tidende, 29.09.2013

Verk av J. C. F. Bach, J. S. Bach og Felix Mendelssohn

Maarten Engeltjes, kontratenor

Tini Mathot, orgel og cembalo

Ton Koopman, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Johanneskirken

Interessant møte mellom barokk og romantikk

Helt siden 1970-tallet har organisten og dirigenten Ton Koopman vært en drivende kraft i den frodige nederlandske tidligmusikkbevegelsen. Men på våre breddegrader kjenner vi ham bare fra plater, fra innspillinger med Amsterdam Baroque Orchestra & Choir, fra hans lange serie med Bachs kantater, og nå sist fra utgivelsen av Dietrich Buxtehudes samlede verker.

På torsdag var det anledning til å møte mannen selv – i Johanneskirken der han dirigerte BFO. Han hadde satt Bach-familiens musikk på programmet før pausen. Først en kort sinfonia av Johann Christoph Friedrich Bach, den yngste og minst kjente av Bach-sønnene. Og fra første takt av dette første verket var det klart at Koopman er en dirigent som følger musikken med et øye på hver finger. Han har full oversikt over hva som skjer i hver eneste av orkestrets grupper, han er årvåken, hele tiden på hugget, og han styrer alle innsatser med klar og tydelig gestikk. Stilen hans kunne noen ganger virke nesten pedantisk, men den ga god musikalsk uttelling og fikk J. C. F. Bachs enkle, diverterende musikk til å løfte seg og lyse. 

Så var det musikk av fader Bach selv, «Vergnügte Ruh» (BWV 170), en av disse kantatene der den pietistiske teksten utmaler verdens heslige syndighet mens Bach akkompagnerer jammerklagen med syndig vakker musikk. Kantaten er skrevet for mannstemme og ble på konserten sunget, inntrengende og inderlig, av den fine kontratenoren Maarten Engeltjes. I den merkelige andre arien der orkestersatsen er redusert til en enkel strykerlinje, fikk Engeltjes overdådig motspill av en fyrig og boblende orgelstemme spilt av Tini Mathot.

Bach skrev musikk til bruk i protestantiske kirker. Felix Mendelssohns skrev sin femte symfoni i 1830 for å feire Reformasjonen og protestantismen og han la både en koral og en rekke kontrapunktiske avsnitt inn i musikken sin. Så, jo da, det er forbindelser mellom Bach og Mendelssohn. Men musikalsk sett befinner de seg likevel i helt forskjellige verdener. Hvordan ville da en barokkekspert som Koopman tolke Mendelssohns erkeromantiske musikk?

Svaret på dette spørsmålet var kanskje det mest interessante denne kvelden. For det var som om vi fremdeles var i 1700-tallet, som om Koopman betraktet Mendelssohn gjennom barokkens optikk. Han dempet de mest bombastiske, mest svulstige uttrykkene og minsket strømstyrken i de mest nervøse, høyspente passasjene. Han reduserte på et vis orkestersatsen, spilte den som et røntgenbilde der bare de aller skarpeste kontrastene kan ses. Og ga på denne måten verket en majestetisk ro og en uventet, nesten eterisk klang.

Spede lydobjekter

Bergens Tidende, 24.09.2013

Klavikord

Andreas Eklöf og Mats Persson

Compunctio

Et gammelt instrument i moderne omgivelser

Den svenske komponisten Andreas Eklöf og landsmannen hans, tangentspilleren Mats Persson, har tidligere arbeidet sammen om ulike avantgardeprosjekt. Nå har de kastet sin elsk på et av klaverets forgjengere, klavikordet – et lite klaviaturinstrument som var populært i Sverige og mange andre land på 1700-tallet. Klavikordet har metallstrenger som aktiveres ved hjelp av metallstifter når man trykker tangentene ned. Det er et lydsvakt instrument som ikke egner seg til store utfoldelser, men som klinger fint og sart i små rom og hjemlige omgivelser. Hva kan nåtidige komponister og musikere få til med et slikt instrument? Ganske mye, viser det seg. Eklöf og Persson lager ikke nostalgiske fantasier om 1700-tallets musikk og forsøker ikke å gjenskape den gamle, intime klangen. De går inn i instrumentet, helt inn, tett på strengene og metallstiftene. De fanger alle klavikordets spede lyder med moderne opptaksutstyr. De komponerer og improviserer frem rare, skjøre lydobjekter. Og skaper et fascinerende musikalsk univers der allting rasler, knirker, knaker.

Det personlige uttrykk

Bergens Tidende, 24.09.2013

Lars Petter Hagen

Rolf Gupta, dirigent

Oslo Philharmonic Orchestra

Aurora

Når musikk er bedre enn snakk

Lars Petter Hagen kjenner vi som initiativrik kunstnerisk leder av en rekke festivaler for samtidsmusikk, senest Ultima-festivalen som sluttet i siste uke. På tampen av festivalen utga Aurora denne platen – som for å minne oss om at Hagen jo også er komponist. Han fikk Arne Nordheim-prisen i 2003. Han har skrevet verker for mindre ensembler, og han har også komponert i større formater. Det er dette siste, orkestermusikken hans, som Oslofilharmonien under ledelse av Rolf Gupta nå løfter frem og dokumenterer med denne platen. 

Det er ingen spøk å være komponist i dag – om vi da skal tro Hagen selv og tekstheftet hans. For her var det jammen mye gråt og tenners gnissel.  – Alt er allerede skrevet. Alt var bedre før. Det er umulig å overgå Mahlers orkestermusikk. Og så videre, og så videre. Den tyske musikkviteren Björn Gottstein forteller at Hagens musikk handler om «det tragiske i å være kunstner», om «fortidens storhet og nåtidens maktesløse melankoli». Og Hagen og hans samtalepartner Eivind Buene snakker alvorlig og høytidelig om fragmenter og ruiner og arkiver og slikt.

Men musikken da? Musikken på platen? Vel, den er heldigvis bedre enn snakket. Og faktisk også bedre, i alle fall mer vedkommende, mer påtrengende, mer original enn mye av den samtidsmusikken vi ellers hører i dagens konsertsaler.

Det er fem verk på platen. I de fleste skriver Hagen sin egen musikk innover stumper av eldre komponisters verk. Det er tydeligst i «Tveitt-Fragment» for strykeorkester – der han simpelthen har instrumentert noen av de bitene som ble reddet da Geir Tveitts partiturer brant i 1970. I orkesterverket «Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet» ligger det Mahler-klanger i bunn, mens «Sørgemarsj over Edvard Grieg» – som ikke er en marsj – spiller med grieg’ske motiver. I det hele tatt er Hagen opptatt av eldre, norsk musikk, eller rettere av det «norske» i musikken – i «Norske arkiver» for kammerorkester og elektronikk hører vi ekkoer av norsk, nasjonalistisk musikk, og platen slutter med en lang «Konsert for hardingfele og symfoniorkester» med Gjermund Larsen som solist.

Hvis man bare leser om disse verkene, er det kanskje nærliggende å tenke at de minner om Luciano Berios bearbeidinger av Mahler og andre eldre komponister. Men slik er det ikke. Det klingende resultatet er helt annerledes. Det er en eiendommelig stillhet og ro i Hagens musikk. Den tar seg tid, den utfolder seg rolig, langsomt, ettertenksomt, som flytende klanger i seig bevegelse. Og skaper på tvers av – eller ovenpå – alle sitater og referanser et umiskjennelig personlig uttrykk.

Det er lang tid siden det har vært mulig å bruke ordet «vakker» om samtidsmusikk. Men Hagens musikk er nettopp det. Vakker, tyst, sart.  

Kongelige øyeblikk

Bergens Tidende, 17.09.2013

Jonas Kaufmann

The Verdi Album

Sony Classical

Komplekse farger og tragiske helter

Stjernetenoren Jonas Kaufmann har skrevet kontrakt med Sony, en begivenhet som feires med denne platen der vi hører ham synge kjente Verdi-arier akkompagnert av Orchestra dell'Opera di Parma under ledelse av Pier Giorgio Morandi. At Sony markedsfører Kaufmann som «tenorenes konge», vil trolig støte noen. For egentlig er han jo en baryton som temmelig sent sang seg opp i det høye registeret. Vi merker det i platens første nummer, svisken «La donna e mobile» fra Rigoletto, der stemmen hans er mørk, ru og uten den varme stråleglansen vi forbinder med Pavarotti og de andre gamle tenorene. Til gjengjeld har denne stemmen en fargemessig kompleksitet som kommer godt med når Kaufmann skal gestalte Verdis problematiske og tragiske helter i arier fra Don Carlos, Il Trovatore, Otello osv. Og han har en formidabel teknikk som setter ham i stand til å løse mange av de høydeproblemene andre tenorer sliter med hos Verdi. «Tenorenes konge» er kanskje å ta litt vel hardt i. Men det er i alle fall mange kongelige øyeblikk på denne platen.

Tilegnelse

Bergens Tidende, 17.09.2013

Hildegard von Bingen

Ordo Virtutum

Ensemble Belcanto

ECM New Series

Middelaldersang i samtidsmusikalsk perspektiv

Sjelen kjemper mot djevelens fristelser, får hjelp av dydene og ankommer til sist det himmelske Jerusalem. Den allegoriske historien fortelles i «Ordo Virtutum», et syklisk korverk skrevet av abbedissen Hildegard von Bingen på midten av 1100-tallet. Gruppen Sequentia som i sin tid åpnet Hildegards musikk for et moderne publikum, utgav en versjon av Ordo på slutten av 1990-tallet. Nå foreligger enda en innspilling, denne gang med Dietburg Spohr og hans Ensemble Belcanto. Og i motsetning til Sequentia som trofast fremførte Hildegards enstemmige, gregorianske melodilinjer, har den lille Belcanto-gruppen valgt å tolke Ordo i et samtidsmusikalsk perspektiv.  De bearbeider verkets ulike deler med moderne vokalteknikker. De mumler, de hvisker, de skriker. De legger dissonante klangtepper innover Hildegards monotone linjer. Og noen ganger slutter de å synge og lar i stedet to stotrende barnestemmer resitere den latinske teksten. En historisk ukorrekt fremføring, ja visst. Men et spennende forsøk på nåtidig tilegnelse og tolkning av et verk fra en gammel, fremmed verden.

Fullbefaren

Bergens Tidende, 17.09.2013

Hans Marius Andersen

Embraceable You

Acoustic

Imponerende platedebut

Det er nesten ikke til å tro at askøyværingen Hans Marius Andersen bare er 19 år. For som jazztrompetist er han allerede fullbefaren. Det demonstrerer han på denne imponerende debutplaten der han spiller ti kjente standards fra jazzens store sangbok. At han har tatt Benny Golsons «I remember Clifford» med, virker som et slående riktig valg. For også Andersen husker tydeligvis Clifford Brown. I alle fall er det nettopp Browns trompet man umiddelbart kommer til å tenke på når man lytter til Andersen – den flotte, åpne messingklangen, den hissige, bitende fraseringen, den rytmiske fleksibiliteten og ikke minst den helt forrykende teknikken.  1950-tallets bebop står Andersens hjerte nær, forstår vi, men han drar også på utflukter inn i 1960-tallets modaljazz i numre som «Milestones» og «Mr. P.C.» Gode bergenske jazzmusikere legger fundament under Andersens improvisasjoner og kommer selv med solide soloutspill – Michael Barnes på saksofoner, Carsten Dyngeland på klaver, Ole Amund Gjersvik på bass og Tore Ljøkelsøy på trommer.

Dansende musikk i Johanneskirken

Bergens Tidende, 13.09.2013

Verk av Händel og Mozart

Rinaldo Alessandrini, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Johanneskirken

Kammermusikalske tolkninger av Händel og Mozart i Johanneskirken

Grieghallen blir pusset opp for tiden, og torsdagskonsertene med Bergen Filharmoniske Orkester er i den anledning flyttet opp i Johanneskirken. Det er en løsning som har sine sider - for Johanneskirken er ikke noe opplagt konsertlokale. At det er dårlig sikt fra de fleste plassene, er nå så. Verre er det at kirkerommets akustikk ikke egner seg til stor, symfonisk musikk. På torsdagskonsertene i september er det til en viss grad kompensert for dette ved at det overveiende er musikk fra før 1800 på programmet, verk som ikke krever full besetning. Og for oss som sitter i salen er det en gevinst at vi dermed får anledning til å møte en rekke av tidligmusikkens dirigenter som ellers sjelden legger veien omkring Bergen.

I går var det italienske Rinaldo Alessandrini som dirigerte. Først Händels Water Music og etterpå Mozarts symfoni nr. 41, den store «Jupiter»-symfonien.

Water music fikk vi i den tilnærmet komplette, tekstkritiske utgaven fra 2008. Og den ble tolket slik vi kjenner Alessandrini fra mange gode barokkplater med hans eget ensemble Concerto Italiano. Her var det friske, swingende tempi i de raske satsene og seige, elastiske fraseringer i de langsomme. Og først og fremst var det en omhu for musikkens tale, for gestikk og retorikk.

Som dirigent er Alessandrini temmelig uortodoks. Det hender at han markerer et par taktslag med to pekefingre, men i øvrig viser han først og fremst med fakter og geberder hva det er han vil ha musikerne til å spille. Det er som om han danser musikken frem. Og et ungdommelig, kammermusikalsk utsnitt av BFO fulgte ham i dansen med fin, gjennomsiktig strykerklang, skarpe trompeter, en smektende obo og to flotte hornister som virkelig fikk kjørt seg denne kvelden.

Alessandrini er hjemmevant i barokkmusikken. Men hva da med Mozart og wienerklassikken? Han har riktignok innspilt en fin samling Mozart-ouverturer med Den norske operas orkester, men hvordan ville han håndtere Jupiter-symfonien, denne siste symfonien som Mozart skrev, et verk som ligger milevidt fra Händel?

Jeg hørte denne delen av konserten fra en plass bakerst i kirken. Så kanskje var det derfor at orkesterklangen virket noe fjern og lukket. Men hovedinntrykket var at Alessandrini først og fremst trakk opp forbindelsene bakover til barokken. Han la vekt på begivenhetene, bruddene, overraskelsene, de plutselige retningsskift. Og i den store finalen var det det store, dramatiske uttrykket mer enn det kontrapunktiske stemmevevet som interesserte ham.

Vokalt festfyrverkeri

Bergens Tidende, 10.09.2013

Rivals

Arias for Farinelli & Co.

David Hansen

Deutsche Harmonia Mundi

Imponerende soloplate fra kontratenoren David Hansen

Det er navnet Farinelli vi husker i dag. Men Farinelli var bare en av de mange kastratsangerne som skapte furore i 1700-tallets operaverden. Han og hans kolleger var sin tids superstars – musikalske rivaler, men også kammerater. Av og til opptrådte de sammen og konkurrerte om publikums gunst med ekvilibristiske arier. David Hansen, den unge australske kontratenoren som har slått seg ned i Oslo, har valgt ut ni slike arier til sin første soloplate. Og for en utrolig vakker plate dette er blitt!  Hans stemme er slank og myk. Han har kraft og dybde som en mezzo og går samtidig høyere opp enn vanlig for kontratenorer, helt opp i sopranregisteret. Og så synger han helt uanstrengt, med formidabel musikalitet og enormt teknisk overskudd. Hør for eksempel Farinelli-svisken «Son qual nave» der han slynger ut girlander av opp mot to hundre toner uten å hente luft inn underveis. Eller hør hans sømløse duett med obostemmen i Leonardo Vincis «Sento due fiamme». Et vokalt festfyrverkeri – flott akkompagnert av Academia Montis Regalis og dirigenten Alessandro de Marchi.

Minimalisme

Bergens Tidende, 10.09.2013

Glow

Playdate Records

Klaver og slagverk i spennende samspill 

Pianisten Øystein Skar og trommeslageren Øyvind Hegg-Lund er kjente navn i det norske improvisasjonsmiljøet. De siste årene har de spilt – sammen eller hver for seg – i et utall av grupper og sammenhenger. Duoen Glow er deres felles prosjekt. Og Glow er også navnet på debutplaten som nettopp er utkommet på det bergenske plateselskapet Playdate Records. På platen spiller Skar preparert klaver. Det klirrer og rasler og vekker minner om gamle dager da John Cage og de andre avantgardistene fant på å legge skruer og spisebestikk innover klaverstrengene. Men som helhet peker Glow mest fremover mot samtidsmusikkens nye minimalistiske landskaper der enkle rytmiske forløp vris og vendes og forvandler seg til uventede former. Platens lengste nummer, en åtte minutter lang suite for trommer og klaver, gir et godt inntrykk av denne musikalske arbeidsformen. Her skaper Skar og Hegg-Lund spennende bruddeffekter ved å la regelmessige repetitive slagverksmønstre kollidere med friere avsnitt i klaveret. Eva Pfitzenmaier har designet et stilig cover som passer fint til platens innhold.

Musikalsk sorgarbeid

Bergens Tidende, 10.09.2013

Steffani: Stabat Mater

Diego Fasolis

I Barocchisti

Coro della Radiotelevisione Svizzera

Decca

Steffani: Danze e Overtures

Diego Fasolis

I Barocchisti

Decca

  

Cecilia Bartoli og Diego Fasolis på jakt i musikkhistoriens arkiver

Siste år utga Cecilia Bartoli en plate med vokalmusikk skrevet av en relativt ukjent italiensk barokkomponist som det meste av livet var ansatt hos tyske fyrster. Navnet hans var Agostino Steffani (1654-1728). Han var organist og kirkemusiker, men også prest og politiker. Av og til var han omreisende diplomat. Kanskje var han også spion for Vatikanet.

Det er mange mysterier knyttet til denne Steffani. Bartoli forsøkte å nøste dem opp med platen «Mission» som var en del av et større kultur- og musikkhistorisk prosjekt. Sammen med platen kom det en liten bok med hypoteser om Steffanis rolle i samtiden. Det var fotografier av Bartoli iscenesatt som Steffani selv og som moderne film noir-detektiv. Det ble laget en dvd om detektivarbeidet og musikken. Det utkom et spill tilrettelagt for iPad. Pluss at den populære amerikansk-italienske krimforfatteren Donna Leon utga en roman om Steffani samtidig med platen.

Men hva med Steffanis musikk da? Det var som om den delen ble vekk midt i all den multimediale hurlumheien. Så det er egentlig ganske forståelig at Bartoli nå, et år etter «Mission», kommer tilbake med enda en Steffani-plate. Siste år var det operakomponisten Steffani det dreide seg om. Nå gjelder det kirkemusikken hans.

Det viktigste – og lengste – verket på platen er «Stabat Mater», Steffanis tonesetting av den gamle, middelalderhymnen om den sørgende Maria ved korset. Den var bannlyst fra den kirkelige liturgien på 1500-tallet, men ble gjeninnført i 1727, noe som ga anledning til en rekke nye tonesettinger. Steffanis versjon, som er skrevet kort før hans død i 1728, er tydelig tilbakeskuende, musikalsk sett. Men den har i Bartolis tolkning en dybde som man ofte savner i fremføringer av Pergolesis og Scarlattis mer kjente og mer elegante tonesettinger.

Bartoli åpner Stabat Mater med et mørkt, klagende utbrudd i det dype mezzo-registeret. Og åpner med dette for tekstens smerte, gir den et musikalsk, fysisk uttrykk. Hun blir finstemt og elastisk akkompagnert av det spenstige tidligmusikkensemblet I Barocchisti som er stemt ned til barokkens kammertone. Korsatsene tar Coro della Radiotelevisione Svizzera seg av, og det hele dirigeres med sikker hånd av Diego Fasolis. I tillegg til Bartoli hører vi den spennende kontratenoren Franco Fagioli og to unge, fine tenorer, Daniel Behle og Julian Prégardian. Basspartiet synges av Salvo Vitale som klinger noe anstrengt i dybden.

Men det er selvsagt Bartoli som er platens musikalske kraftsenter. Alderen begynner kanskje å kunne merkes i det øverste registeret, men hun økonomiserer profesjonelt med stemmen sin. Og både i Stabat Mater og i den virtuose arien «Non Plus Me Ligate» kaster hun seg fryktløst ut i de halsbrekkende, uortodokse forsiringer, vi forventer av henne. Og den sanselige, stofflige stemmeklangen og det store musikalske følelsesuttrykket er fremdeles på plass. 

Samtidig med Stabat Mater-platen kommer «Danze e Overtures», en plate der Diego Fasolis og I Barocchisti spiller orkestermusikk av Steffani. Det er ikke snakk om frittstående verk, men om korte ouverturer og dansesatser hentet fra hans fransk-inspirerte operaer – litt anonym musikalsk metervare, men spilt med energi og godt humør.

En usedvanlig platedebut

Bergens Tidende, 27.08.2013

Igor Levit

Beethoven

The Late Piano Sonatas

Sony

Fredig utspill fra ung, russisk pianist

Igor Levit er pianist, russer, bosatt i Tyskland. Og selv om han bare er 26 år gammel, har han allerede lenge vært et navn i den internasjonale musikkpressen. Hans konserter i utlandet har fått forrykende anmeldelser, og de som hørte ham på kammermusikkfestivalen i Stavanger siste år, kunne bekrefte at han er en helt usedvanlig pianist. Nå får vi andre lov å stifte bekjentskap med ham. For nå har han endelig skrevet platekontrakt. Han starter denne delen av karrieren med å utgi Beethovens fem siste sonater på en dobbelt-cd for Sony. Et ganske freidig utspill, må man si. Dette er fem verker som de fleste andre pianistene venter med å innspille til de har nådd en viss alder og modenhet. Men ryktene har virkelig talt sant. Levit er en pianist av de helt store. Det er ikke noe umodent, ikke noe eplekjekt over disse Beethoven-tolkningene. Her er suveren teknikk, stor, flott flygelklang, og – først og fremst – en lysende klar, gjennommusikalsk redegjørelse for innholdet i fem av klaverlitteraturens vanskeligste verker.

Stemmeskifte

Bergens Tidende, 27.08.2013

Verdi

Anna Netrebko

Deutsche Grammophon 

Anna Netrebkos første studioinnspilling på fem år.

Hun er «prima donna assoluta», står det på coveret av Anna Netrebkos nye plate. Om den store, russiske sopranen faktisk er operaens absolutte førstedame for tiden, kan vel diskuteres. Men hun har i alle fall «star quality», de særlige kvalitetene som får alle verdens medier til å gå av hengslene. Og som selger plater. 4 millioner eksemplarer er det blitt til etter hvert – til tross for at hun sluttet å lage studioinnspillinger da hun fikk barn i 2008.

Nå er hun tilbake igjen. Og når Netrebko kommer med sin første studioinnspilling på fem år – ja, da er det en sensasjon. Og tid for de helt store overskriftene.

De utenlandske avisene forteller at fansene hennes er veldig sinte på grunn av coverbildet – der hun er stylet og airbrushet så grundig at hun mest av alt likner en reklame for hårspray. På kultursidene får vi intime innblikk i hennes turbulente ekteskap med barytonen Erwin Schrott. Og platen? Ja, den er gått rett til topps på alle hitlister. I Østerrike der hun er blitt statsborger, danket hun til og med ut den populære alpinisten og slagersangeren Hansi Hinterseer fra førsteplassen.

Platen heter «Verdi». Rett og slett. Den er utgitt i anledning av 200-året for Verdis fødsel, og inneholder et utvalg av hans store sopranarier. Og det er vel dette som er den egentlige sensasjonen, i alle fall for operaelskere. For Netrebko har inntil nå ikke vært Verdi-sangerinne. Hun sang noen av hans lettere roller i starten av karrieren, men har aldri tatt tak i de store, tunge sakene.

De kommer nå – den gale Lady Macbeth, Elena fra «I vespri Siciliani», Elisabetta fra «Don Carlo», Leonora fra «Il trovatore» pluss Giovanna fra den sjeldent spilte «Giovanna D’Arco» – en hel stjernerekke av komplekse arier solid akkompagnert av Gianendrea Noseda i spissen for Orchestra Teatro Regio Torino og med kort gjesteopptreden av Netrebkos gamle partner Rolando Villazón i utdraget fra «Il trovatore».

Det er skjedd mye på de fem årene som har gått siden Netrebko sist var i platestudiet. I det minste synger hun disse ariene med en stemme som klinger veldig annerledes enn tidligere. Hun kan fremdeles smelle til med strålende, diamantskarpe topptoner, og hennes koleratursekvenser er like svimlende ekvilibristiske og like suverent egale som før. Men stemmen hennes er liksom blitt større og mørkere. Den har en tyngde i mellomregisteret og en styrke i dybden som passer godt til Verdis kompliserte kvinneskikkelser. Vi hører det når hun karakteriserer Elena og Elisabetta med subtil fargelegging og ørsmå skift i det musikalske uttrykket. Vi hører det i utdragene fra Il trovatore. Og ikke minst hører vi det i ariene fra «Macbeth».  

«Jeg ønsker at Lady Macbeth skal være stygg og ond», sa Verdi i sin tid. «Ladyens stemme skal ha noe djevelsk over seg». Netrebkos lady er vel ikke helt der ennå. Men stemmen hennes har en skremmende, umenneskelig kulde når hun sender ofrene sine inn i evigheten. Og i søvngjengerscenen fremstiller Netrebko ladyen med neddempet klang og et hult uttrykk som ulmer av vanvidd.

Wagner, årets andre jubilant, har Netrebko ennå ikke vært borte i. Men det kommer. Hun har nettopp bekjentgjort at hun skal synge Elsa i «Lohengrin» med Christian Thielemann som dirigent om tre år. Så får vi se hvor langt stemmen hennes er kommet til den tid. 

Musikkhistorisk detektivarbeid

Bergens Tidende, 11.06.2013

Bellini: Norma

Cecilia Bartoli

Decca

Formidabel nytolkning av Bellinis «Norma»

Cecilia Bartoli er en suveren sangerinne, en av tidens internasjonale superstars. Men det er lenge siden hun sluttet å utgi den slags plater vi normalt forbinner med slike superstars. I de siste mange årene har hun først og fremst fungert som musikkhistorisk detektiv.

Det er den klassiske sangstemmens italienske historie hun utforsker.  Hun rekonstruerer gamle fremførelsesformer, hun drar frem glemte sangerinner og sangtradisjoner fra 1700- og 1800-tallet. Og resultatet av studiene presenterer hun på plater som er utstyrt med omfattende musikkhistorisk dokumentasjon. Sist har hun tatt tak i Vincenzo Bellinis opera «Norma». 

Operaen om den galliske druiden og hennes tragiske skjebne stammer fra 1831. I samtiden og frem til slutten av 1800-tallet ble den dyrket som selve høydepunktet av italiensk ble canto, og «Casta diva», Normas sentrale arie, var et av periodens mest populære vokalstykker. Men inn på 1900-tallet gikk Bellinis operaer i glemmeboken, helt inntil Maria Callas tidlig på 1950-tallet gjenopplivde bel canto-tradisjonen og gjorde Norma til en av sine store roller. Og etter Callas kom da Joan Sutherland, Monserrat Caballé og mange andre av de store sopranene.

Norma regnes som en av vanskeligste sopranrollene. Den krevet et ekstremt stemmemessig omfang. Men hva om den egentlig slett ikke var beregnet til å skulle synges av en sopran? Det er dette som er Bartolis tese på den nye platen.

Bellini skrev opprinnelig tittelrollen for Giuditta Pasta som var mezzosopran, mens Normas unge rivalinne Adalgisa, som i dag vanligvis synges av en mezzopran, ble sunget av en lys sopran. Og Pollione, den romerske konsulen som svikter Norma til fordel for Adalgisa, var opprinnelig ikke en dramatisk baryton, men en lys tenor.

Når man kjenner Bellinis opprinnelige stemmevalg, er det nærliggende å ta opp selve partituret til revisjon.  To italienske musikkhistorikere har gått gjennom manuskriptene og partiturer og har ført musikken tilbake til de opprinnelige toneartene og tempi. Og når da det eminente tidligmusikkensemblet La Scintilla under ledelse av Giovanni Antonini spiller den renoverte musikken på originalinstrumenter som er stemt ned etter 1800-tallets lave kammertone – ja, da klinger denne velkjente operaen merkelig fremmed og ny. En Norma med så transparent et satsbilde, så flotte, funklende klangfarger, og så skarpe, energiske rytmer har vi aldri hørt før!

På platecoveret og i tekstheftet ser vi Bartoli fotografert mot en siciliansk murvegg i svart-hvite bilder og i positurer som refererer til Anna Magnani, 1950-tallets store italienske filmstjerne. Referansen er veloverveid. For den paradoksale konsekvensen av at Bartoli synger Norma «historisk korrekt» med mezzosopranens dypere, mer stofflige stemme, er at rollen slett ikke virker «historisk», men tvert imot klinger helt moderne. Bartolis Norma er ikke tradisjonens edle, opphøyde og lidende prestinne.  Hun er – som Magnani i de neorealistiske filmene – et levende menneske, en kjødelig, sanselig kvinne som raser over verdens urettferdighet og mannen som svikter henne.

Sumi Jo og John Osborn har fine innsatser underveis i rollene som Adalgisa og Pollione . Men det er Norma vi venter på, det er Norma som er operaens sentrum, en ny, moderne Norma – som uttrykker sin smerte og sorg med den flotteste, mest virtuose stemmen tidens klassiske musikkverden kan oppvise.

På kjente stier

Bergens Tidende, 11.06.2013

Musikk / Samtidsmusikk

Dobrinka Tabakova

String Paths

Strykermusikk på grensen mellom øst og vest

«String Paths», stier for strykere, heter platen som introduserer komponisten Dobrinka Tabakovas musikk. Hun er født i Bulgaria i 1980, men utdannet i London der hun bor fremdeles. Tabakovas verk har mye til felles med den typen nyere, østeuropeisk musikk som ECM har dyrket i etter hvert mange år. Tonespråket er fritonalt, men med ekkoer av både slavisk folkemusikk og av minimalisme à la Arvo Pärt. Her er en konsert for cello og strykere, en suite for bratsj og strykere «i gammel stil» pluss tre kammermusikalske verk, ikke radikal musikk, men fem verk skrevet med godt håndlag og sans for tradisjonelle formidealer. Og flott fremført av unge, gode musikere – blant annet Tabakovas tidligere medstuderende fra konservatoriet i London: cellisten Kristina Blaumane, fiolinisten Roman Mints og brasjisten Max Rysanov. Blaumane er en sterk solist i Tabakovas virtuose cellokonsert. Men det beste kommer til aller sist: en lang, intens komposisjon for strykerseptett ledet med fynd og klem av en av generasjonens store stjerner, den formidable nederlandske fiolinisten Janine Jansen. 

Fremover mot Grieg

Bergens Tidende, 02.06.2013

Konsert / Festspillene

Kreutzer Quartet

Verk av Bartók, Grieg og Michael Finnissy

Håkonshallen

Interessante Griegeksperimenter med britiske Kreutzer Quartet og Michael Finnissy

Den britiske Kreutzer Quartet minner litt om de amerikanske kollegene i Kronos-kvartetten. På begge sider av Atlanteren finner vi fire musikere som arbeider tett sammen med tidens komponister og som liker å krysse sjangermessige grenser. Kreutzerne har vi inntil videre først og fremst kjent fra plater med verk av nyere britiske og amerikanske komponister. Men i går fikk vi høre dem, live, på konsert i Håkonshallen – med et ganske snodig program.

Det startet med en av kvartettlitteraturens klassikere, Béla Bartóks tredje strykekvartett (Ciss-dur, BB 93), et verk skrevet i 1927, i den perioden da han for alvor etablerte seg som en sentral, modernistisk komponist. Kreutzerne ga hans fortettede kvartett en konsentrert og kraftfullt tolkning med rytmisk trøkk og understrekning av alle de mange spesialeffektene som Bartók eksperimenterer med. Og hadde samtidig så mye overskudd at de kunne gi deler av verket et fritt, nesten improvisatorisk preg.

Etter Bartók og 1920-tallets høymodernisme gikk konserten på en gang bakover og fremover i tid, bakover til Grieg og Bergen på 1890-tallet og fremover til britiske Michael Finnissy som for noen år siden tok opp noe av Griegs musikk og arbeidet videre med den.

Griegs kammermusikk fyller ikke mye på notehyllen – tre fiolinsonater, en cellosonate og en strykekvartett, det er det hele. I tillegg er det et par fragmenter og utkast til verk som aldri ble gjort ferdig. Ett av disse utkastene, en ufullendt sats av en klaverkvintett, ble funnet i 1992 i en av Griegs kladdebøker som oppbevares på Bergen offentlige bibliotek. Og det er dette utkastet på 260 takter som Kreutzerkvartetten og pianisten Roderick Chadwick fremførte i Håkonshallen i går. Ja, faktisk fikk vi høre det to ganger. Først i en versjon der Michael Finnissy starter med Griegs utkast, men rask legger annet materiale innover satsen – vi hører sitater og simuleringer av andre 1800-talls komponisters musikk, og Finnissy spinner selv videre på fraser og ideer og skriver etter hvert sin egen moderne tilføyelse og tolkning. Resultatet ble en slags postmoderne teater der Griegs musikk av og til dukker frem og kan høres mellom fragmenter og avleiringer av andre tiders musikalske tenkemåter. Og der man i Chadwicks og Kreutzer-kvartettens innforståtte tolkning av og til kunne fornemme historiske alternativer i form av musikalske muligheter som ble åpnet og etter hvert lukket igjen.

Etter pausen kom Grieg-fragmentet enda en gang, men nå i en bearbeiding der Finnissy forblir innenfor Griegs rammer og «fullfører» verket i en slags forenklet nasjonalromantisk stil med ekkoer av folketoner og referanser til Holberg-suiten. Øvelsen var så musikkhistorisk korrekt gjennomført at det var vanskelig å høre presis hvor Grieg sluttet og Finissy begynte. Og Chadwick og Kreutzer-kvartetten ga eksperimentet en fin, romantisk tolkning med stort dramatisk uttrykk.    

Ekstrem oppussing

Bergens Tidende, 29.05.2013

Konsert / Festspillene

Freiburger Barockorchester

Håkonshallen

Nytt lys på Bachs fiolinkonserter

Er ikke det meste sagt og gjort når det gjelder Bachs fiolinkonserter? Det er snakk om noen av hans mest populære verk. Alle de store fiolinistene, gamle som unge, har vært der og gitt sitt besyv med. Andrew Manze, Rachel Podger og mange andre av tidligmusikkens stjerner har selvsagt også tatt turen innom. Er det da mer å si? Noe å tilføye?

Etter å ha hørt det tyske tidligmusikkensemblet Freiburger Barockorchester spille konsertene i Håkonshallen i går, må svaret bli et rungende «ja!». For her var det mye som hørtes veldig nytt og annerledes ut. Mange ganger virket det som om musikerne hadde drevet med ekstrem oppussing. Avleiringene av 300 års fortolkningspraksis var slipt vekk. Orkesterklangen var til tider nesten gjennomsiktig, minimalistisk, samtidig med at utrykket dynamisk sett var spent helt ut mot ytterkantene, med feiende, swingende fremdrift i de raske satsene og tilbakelent sanselighet i de mer langsomme avsnittene.

At de to hovedsolistene, Petra Müllejans og Gottfried von der Goltz, også er orkestrets ledere gjør at solostemmene deres glider sømløst inn og ut av orkestersatsen. Samtidig er de som solister så forskjellige som natt og dag og setter hver især et tydelig, personlig stempel på de enkelte verkene – Müllejans kaster seg inn i a-moll konserten (BWV 1041) med lys, slank tone, hissig, stormfull, hele tiden balanserende på kanten av stupet, mens von der Goltz spiller E-dur konserten (BWV 1042) rolig, avbalansert, med mørk klangfull stemme.  Og når de sammen spiller dobbelkonserten i d-moll (BWV 1043), vever solostemmene seg sammen og gjør verket til en åpenhjertig dialog mellom to karakterfulle og temperamentsfulle samtalepartnere.

De tre fiolinkonsertene er noen av de eneste som er overlevert i deres opprinnelige skikkelse. Mange andre av de Bach-konserter vi hører i dag, er senere bearbeidninger basert på verk som han opprinnelig skrev for andre instrumenter. Et eksempel på dette fikk vi på konserten i Håkonshallen da Beatrix Hülsemann sluttet seg til Müllejans og von der Goltz i en konsert for tre fioliner i D-dur (BWV 1064R). Her er det snakk om en moderne rekonstruksjon av et verk som er overlevert i en versjon for tre cembaloer.  Om denne rekonstruksjonen er «historisk korrekt», er vanskelig å si, men den klang i alle fall helt «riktig». Mens fremføringer av den kjente versjonen for tre cembaloer ofte kan virke tung og uoverskuelig, sto den rekonstruerte fiolinversjonen lett og klart. Og ble spilt med enormt trøkk mens temperaturen i Håkonshallen steg mot tropiske høyder.

Bach var inspirert av sin italienske kollega Vivaldi da han skrev disse konsertene. Og som for å understreke denne forbindelsen, innledet orkesteret hver av de to avdelingene med et kort, sjarmerende Vivaldi-stykke før de gikk i gang med de tyngre Bach-verkene.    

Sterke effekter

Bergens Tidende, 28.05.2013

Berlioz: Overtures

Andrew Davis

Bergen Philharmonic Orchestra

Chandos

En gave til innbitte Berlioz-fans

«Den beste platen med Berlioz-overturer som kan kjøpes for penger» – skrev de i britiske Gramophone om Colin Davis’ innspilling med Dresdner Staatskapelle i 1998.  Hva kommer de til å skrive nå, 15 år senere, når en annen britisk Davis – Andrew Davis – gir ut sin versjon av Berlioz-overturene sammen med Bergen Filharmoniske Orkester? Det er opplagt å sammenligne de to platene, for det er presis samme verk det dreier seg om, sju fargesprakende orkesterstykker fulle av voldsomme fakter og sterke effekter. Det skal selvsagt noe til for å hamle opp med den store Berlioz-tolkeren Colin Davis og med Dresdner Staatskapelle – som i sin tid var Berlioz’ yndlingsorkester. Men BFO klarer seg faktisk veldig godt i denne konkurrensen. Andrew Davis får frem rikelig med kraft og smell i de store orkesterutladningene, strykerne imponerer med polert klang og sødmefylte romantiske melodilinjer, og det er stribevis av steder der treblåsere og messing briljerer og overstråler sine kolleger fra Dresden. Om platen så i øvrig vil ha interesse for andre enn de aller mest innbitte Berlioz-fans, gjenstår å se.

Uten sikkerhetsbelte

Bergens Tidende, 26.05.2014

Hagen Quartett

Musikk av Beethoven

Håkonshallen

Friske, spontane tolkninger av Beethovens kvartettverk

Hagen-kvartetten har spilt i kammermusikkens internasjonale første divisjon i mer enn et kvart århundre. Og de fire østerrikerne har alltid hatt Beethoven på programmet. Nå har de tatt hans 16 strykekvartetter opp til grundig overveielse og revisjon. Resultatet av deres nye tolkninger presenterer de for tiden på konserter rundt om i verden. Noen steder fremfører de alle strykekvartettene fordelt over en rekke konserter.  På årets festspillprogram var det bare blitt plass til en enkelt konsert. Men vi fikk likevel, tror jeg, et ganske godt inntrykk av hvordan de i dag ser på Beethovens kvartetter.

Konserten i Håkonshallen på lørdag startet med to av de tidligste kvartettene – nr. 3 i D-dur (som visst egentlig var den første Beethoven skrev) og nr. 5 i A-dur. Det er i disse kvartettene at forbindelsen til Haydn og Mozart er tydeligst – det er i alle fall den tradisjonelle oppfattelsen av saken. Men i Hagen-kvartettens stormfulle tolkning fikk vi fra første takt understreket alle de trekkene som peker fremover, bort fra wienerklassikken. Her ble det spilt med voldsomt trykk på alle dynamiske aksenter, her var det markering av alle harmoniske konflikter, og her var det brå skift i tonekvalitet som fremhevet underliggende tematiske motsetninger og kastet plutselige skrålys inn over velkjente satser. Og selv i den innsmigrende menuetten fra nr. 5 dukket det opp friske, uventede spark som nærmest fikk trio-delen til å høres ut som oppfordring til folkedans.

Hagen-kvartetten har i mange år vært innbegrepet av sentraleuropeisk kammermusikk – med avslepet, avrundet klang og omhyggelig samstemt frasering. I Håkonshallen var tolkningene deres fremdeles samstemte, men det var også en frihet i spillet, en frisk spontanitet og en vilje til å satse stort og spille uten sikkerhetsbelte, noe som ble ekstra tydelig etter pausen da det var Beethovens nr. 14, op. 131 som sto på programmet.

Etter at ha hørt hvordan de to tidlige kvartettene før pausen ble spilt langt fremover i tid, hadde vi kanskje forventet en enda mer ekspresjonistisk tolkning av denne sene, merkelige kvartetten med de sju satsene som spilles uten pauser og som beveger seg i stadige brudd gjennom en lang rekke tonearter. Og ekspressivitet var det riktignok, i rikelig mål, men det var også en stram konsekvens i Hagen-kvartettens tolkning, en klar musikalsk retning og en omhyggelig redegjørelse for hele det kompliserte, tematiske vevet som binder de sju, veldig forskjellige satsene sammen – en sublim avslutning på en formidabel konsert der vi fikk demonstrert både bredden og de store utfordringene i Beethovens forunderlige kvartettverk.

Det kulturelle mangfoldet

Bergens Tidende, 23.05.2013

Festspillene / Opera

Tan Dun og Paul Griffiths: Marco Polo

Regi: Netia Jones

Dirigent: Baldur Brönnimann

Bergen Filharmoniske Orkester

KorVest

Operaen presenteres av Bergen Nasjonale Opera og Festspillene i Bergen

Grieghallen 

På musikalsk opplevelsesreise med Marco Polo og Tan Dun

Etter å ha reist i Asia i 24 år, kom Marco Polo endelig hjem til Venezia i 1295. Og havnet i fengsel der han delte celle med forfatteren Rustichello som skrev ned hans eventyrlige beretninger om den lange reisen.

Hvor mye sant var det i disse beretningene? Folk i samtiden mente det meste var løgn. Og engelske Paul Griffiths som utga romanen «Myself and Marco Polo» i 1989, brukte nettopp historiene som eksempel på hvor vanskelig det er å skille mellom hva som faktisk er skjedd og hva som er drømmer og erindringer om det som kunne være skjedd.

På slutten av 1980-tallet fikk kinesiske Tan Dun en bestilling på en opera fra Edinburgh-festivalen. Han ville skrive om Marco Polos reiser, og han ville ha med Griffiths som librettist. Men det gikk mange år før operaen deres ble ferdig. Og da den endelig hadde premiere i 1996, hadde historien om Marco Polo fått et nytt lag. Forholdet mellom erindring, drøm og virkelighet var fremdeles et tema, men Griffiths og Dun hadde nå sprengt den gamle historien i atomer, splittet hovedpersonen Marco Polo opp i to skikkelser, mikset elementer fra mange forskjellige tider og steder, og først og fremst hadde de fremhevet selve reisen, Marcos lange reise gjennom mange ulike kulturer – som på et vis også kan tolkes som en speiling av Duns egen reise i motsatt retning, fra Beijing til New York, fra kinesisk opera til vestlig kunstmusikk.

Ved premieren i 1996 ble operaen opplevd som et kunstnerisk innspill i tidens debatt om kulturell globalisering. Og sammenstøtene og overgangene og blandingene mellom ulike kulturer er, som kjent, ikke blitt mindre i løpet av de 17 årene som er gått siden premieren. Men noe av det fine med den nyoppsettingen som åpnet Festspillene i går, er nettopp at operaens kulturelle miks ikke lenger fremstilles som et nytt, litt eksotisk fenomen. Regissøren og videokunstneren Netia Jones tar kulturblandingen for gitt, bruker den som bakgrunn og gir den et nøkternt, visuelt uttrykk.

Det er nesten ingen fysisk handling i librettoen til Griffiths, bare en lang rekke tablåer.  Jones har ikke forsøkt å sprite operaen opp med ytre dramatikk. Hun lar alle personene være på scenen samtidig, vendt frontalt mot publikum. Hun følger librettoen, projiserer bruddstykker av teksten opp bak sangerne og markerer Marcos fysiske reise fra Venezia til Kina som en rekke, flimrende drømmebilder. Og overlater det så til sangerne og orkesteret å gi den kulturelle reisen et musikalsk uttrykk.

Til hver av de fysiske stasjonene har Dun knyttet en musikalsk tradisjon – i Venezia er det klang av middelalder, i den indiske ørken er det sitarer og tablas osv. Underveis setter han en uendelig rekke tradisjonsinstrumenter i spill, og i Grieghallens orkestergrav følger Baldur Brönnimann og Bergen Filharmoniske Orkester anvisningene og skaper et flott, fleksibelt lydteppe av musikalske sitater og referanser. Men det er sangerne på scenen som først og fremst legemliggjør det kulturelle mangfoldet.

Thomas Young og Fredrika Brillembourg spiller de to versjonene av Marco Polo, Dong-Jian Gong er Kublai Kahn og Nancy Allen Lundy en legemliggjørelse av vannet på reisen. Alle synger i et tilnærmet vestlig idiom, men med stadige innslag av østlige uttrykksmidler i form av glissandi, kraftig vibrato og plutselige, brutale spring opp i stemmens utkanter. Den imponerende Zhang Jun, som spiller rollen som skriveren Rustichello, går så å si den motsatte veien. Han synger og agerer i Beijingoperaens klassiske stil, med ekstremt vokalt og fysisk uttrykk, men innføyer av og til vestlige elementer i uttrykket. Og fremstiller rollen med sterk scenisk nærvær.

Konklusjon? Et sjeldent oppført, nåtidig musikkdrama i skjæringspunktet mellom øst og vest, en rekke flotte sangprestasjoner pluss spennende scenografi og regi. Og, jo da, Festspillene og Bergen Nasjonale Opera kan godt være stolte av denne åpningsforestillingen

Et gjenhør

Bergens Tidende, 21.05.2013

Nordic Spring

Norwegian Chamber Orchestra

Terje Tønnesen

Simax

Kjente og kjære verk for kammerorkester

Da Det norske kammerorkester platedebuterte i 1979 med Holberg-suiten og andre Grieg-verk, fikk de ros for frisk og freidig spillestil, og kritikerne var imponert over at plateselskapet BIS hadde klart å fange strykerklangen med et nokså enkelt opptaksutstyr. Nå har orkestret og Terje Tønnesen, innspilt Holberg-suiten igjen. Og, jo da, mye er annerledes nå. Strykerklangen er stor og varm, alle fraseringer er finpusset, alle verkets detaljer står klart og blankpolert, og det er nesten mer trøkk og freidighet i denne tolkningen enn i den gamle. Pluss at det moderne opptaket selvsagt har betydelig bedre klang. Etter Grieg følger andre kjente og kjære verk for kammerorkester: Johan Svendsens fiolinromanse, Carl Nielsens Lille suite, Kurt Atterbergs suite for fiolin, bratsj og strykeorkester og Sibelius’ uoppslitelige Valse Triste. En sviskeplate, jo visst, men svisker spilt med entusiasme og musikalsk overskudd. I tillegg rommer platen en liten sjeldenhet: en bratsjserenade av Edvard Bræin, fint tolket av Lars Anders Tomter som også er solist sammen med Terje Tønnesen i Atterberg-suiten.

Underspilt lidenskap

Bergens Tidende, 21.05.2013

 

Victor Kissine

Between Two Waves

ECM New Series

Kremer og Kremerata Baltica presenterer Viktor Kissines musikk

Den russiske komponisten Viktor Kissine har vært utrolig produktiv siden han flyttet til Belgia i 1990. Men ingen av verkene hans er innspilt på plate, bortsett da fra et par orkestreringer av andre komponisters musikk.  Gidon Kremer og Kremerata Baltica har ofte hatt Kissine på sine konsertprogram. Nå utgir de en hel plate med hans musikk i opptak fra Lockinghaus-festivalen i 2011. På platen er det tre verk: «Between Two Waves», en klaverkonsert med Andrius Žlabys som solist, – «Barcarola», en fiolinkonsert med Kremer som solist, – og innimellom kommer «Duo», et stykke kammermusikk spilt av Daniil Grishin på bratsj og Giedrė Dirvanauskaitė på cello. Alle verkene starter nesten uhørlig, etter hvert dukker det opp ørsmå lydfragmenter. De vokser i styrke, men vokser ikke sammen, utvikler seg aldri til store former. Dette er de små bevegelsenes musikk, musikk preget av skarpe fargeskift, minimale melodiske gester, plutselige endringer i styrke. De tre verkene introduserer et særpreget, musikalsk univers fullt av lavmælt, underspilt lidenskap.    

Konservativ

Bergens Tidende, 14.05.2013

Kyle Eastwood

The View From Here

Jazz Village

Hyggelig, streit kvintettplate

  

«The View From Here» er den amerikanske bassisten Kyle Eastwoods første plate for selskapet Jazz Village. Med seg har han fire kompetente, London-baserte musikere: Graeme Blevins (tenorsaksofon), Quintin Collins (trompet), Andrew McCormack (klaver) og Martyn Kaine (trommer). To blåsere og en rytmegruppe – det dreier seg altså om jazzens klassiske kvintettformat. Og musikken de spiller, er nettopp «klassisk», for ikke å si konservativ. Det er lyden av Herbie Hancocks og Freddy Hubbards kvintetter fra slutten av 60-tallet vi hører. Rytmegruppen legger solid fundament, og de to blåserne spiller rasende, teknisk overbevisende hardbop. Sjefen selv er en rask og dreven solist på elbass, og når han spiller akustisk bass får han frem en varm og lodden klang som vekker minner om hans gamle lærer, Ray Brown. Allting fungerer helt fint. God musikk, gode soloer – men temmelig forutsigbart, litt for streit. Det er en hyggelig plate som er grei å ha kjørende i bakgrunnen, mens man lager noe annet – men en plate man hurtig glemmer å lytte til.

Fra den kalde krigens tid

Bergens Tidende, 14.05.2013

Battle of Stalingrad

Leif Arne Pedersen

Luftforsvarets Musikkorps

Lawo

Sovjetisk militærmusikk i norsk tapning

I de siste årene har både Forsvarets Stabsmusikkorps og Forsvarets Musikkorps Vestlandet gitt ut plater med norsk samtidsmusikk. Luftforsvarets Musikkorps og dirigenten Leif Arne Pedersen velger en annen strategi på sin nye plate. De holder seg på korpsmusikkens tradisjonelle grunn, men klarer likevel å forny repertoaret. For de har kikket østover og gravd frem en rekke gode eksempler på sovjetisk militærmusikk. Slik musikk var det selvsagt ikke mulig å spille her til lands i den kalde krigens tid. I dag kan man gjøre det. Og i dag er det lett å høre at dette er musikk med opplagte kvaliteter, i alle fall når Luftforsvarets korps spiller den. Hovedverket på platen er en suite basert på musikken til Vladimir Petrovs film fra 1949 om slaget ved Stalingrad. Den og de fleste andre verkene er skrevet av den armenske komponisten Aram Katsjaturian. Det er frisk korpsmusikk, av og til med hint av sørøsteuropeiske folketoner, skrevet med godt håndlag og sans blåserformatets krav. Og Anette L’Oranges coverdesign med kjærlige referanser til 1920-tallets konstruktivistiske sovjetplakater passer fint til innholdet.

Oversettelser

Bergens Tidende, 14.05.2013

Grieg. Three Concerti For Violin And Chamber Orchestra

Henning Kraggerud

Tromsø Chamber Orchestra

Naxos

Henning Kraggerud på nye Grieg-eventyr

Siden høsten har Henning Kraggerud vært kunstnerisk leder for Tromsø Kammerorkester. Nå er samarbeidet dokumentert på plate med Kraggerud selv i hovedrollen som solist i Griegs tre fiolinkonserter. Eller, vent nå litt … Grieg har da ikke skrevet fiolinkonserter? Nei, men han har i det minste skrevet tre sonater for fiolin og klaver, og dem har Kraggerud og cellisten Bernt Simen Lund arrangert for kammerorkester. Oversettelsen til det store formatet er skånsomt gjort, blant annet inspirert av Griegs orkesterarrangementer av sine klaverstykker. Kraggerud og Lund velger vanligvis å instrumentere klaverstemmen for ulike strykergrupperinger, men av og til bruker de i tillegg treblåsere til å forsterke en melodilinje eller til å gi klangen ekstra farge. Resultatet klinger godt, og Kraggerud er selvsagt på hjemmebane i dette romantiske landskapet. Hans tolkning av fiolinstemmene har kanskje ikke samme ungdommelige sprengkraft som da han og Helge Kjekshus innspilte Grieg-sonatene i 1996. Men han er fremdeles en storartet ambassadør for Grieg og for norsk 1800-tallsmusikk.